Vinterlesing, del II

Riktig godt nytt år! Tenk at det er 2020 allerede! De to siste månedene av 2019 gikk unna som en vind, og plutselig er vi altså her, allerede i det nye året. Tradisjonen tro er de første nyttårsdagene her hos oss dager for familiekos og rydding. Vi legger puslespill og leser ferdig bøker, aker og lager snøfigurer, spiser opp julekaker og julegodt, støvsuger, vasker golvet, rydder gaver, rydder opp etter gårsdagens raketter, legger kakeboksene på plass i kjelleren og setter pinnekjøttkjelen ned i skuffen. Og innen helga er omme, er nok juletreet ute også, og vi legger jula og 2019 bak oss og er helt klare for alt det nye som 2020 kommer med. Heldigvis forblir bøkene de samme!

Margaret Skjelbred

Det er ikke så ofte jeg leser og skriver om lyrikk, men det er veldig fint når jeg først kommer i gang. Og endelig fikk jeg på plass en omtale her også. Les mer om sonettkransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde her. 

Jon Fosse

I samme omtale som over, finner du også omtalen av Jon Fosses Poesiar over Henrik Wergeland. Begge titlene blei lest til Bokhyllelesing 2019 i august, og faktisk var det fint å se dem opp mot hverandre. Men er de veldig ulike, eller veldig like, eller noe midt i mellom? Les og finn ut!

Øystein Morten

Jakten på Sigurd Jorsalfare er lest, men ikke omtalt. Kort sagt: Boka var god, men første utgivelse der Morten skriver slik som dette, dokumentarbiografisk eller hva det nå kan kalles, Jakten på Olav den hellige, var enda bedre!

Margaret Atwood

Romanen Hjertet gir seg ikke har endelig fått sin omtale, og den finner du her. Ei god og original bok, der Atwood skremmende nok (og dette er et løst sitat fra forfatteren) bare beskriver og skildrer ideer, påfunn og handlinger som vi mennesker faktisk har funnet på og gjort mot hverandre. Grøss og gru! Men les, du!

Agatha Christie

Det svenske novelleforlaget Novellix er en ny favoritt hos meg, med sine nydelige, bittesmå bøker med all slags noveller i. Perfekt for alle typer lesere! Her tar jeg for meg fire noveller av krimdronning Agatha Christie, en forfatter jeg knapt har lest på femten år. I kommentarfeltet blei jeg tipsa om ei anna Christiebok, og den hadde jeg jo på lur! Vips, så var Guds kvern maler langsomt lest også. Det innlegget kommer seinere.

Selma Lagerlöf

Denne dama har jeg derimot lest mye mer hyppig opp gjennom tjueåra, men mest romaner og lange fortellinger, ikke så mange av novellene. De var det også fint å lese. Fire stykker her også, altså, og innlegg ligger her.

Hjalmar Söderberg

Jeg leser novellene fra Novellix i rykk og napp, og i desember leste jeg plutselig fire små bøker av Hjalmar Söderberg, en forfatter jeg nesten ikke har vært borti tidligere. Innlegg kommer.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Igjen et knippe med Novellixforfattere - og her er et eksempel på grunnkonseptet hos det svenske forlaget. De utgir fire og fire bøker med for eksempel ett overordna tema, fra en epoke, fra en sjanger, fra samme tiår, fra en forfatter eller fra bare nobelforfattere, bare nordiske forfattere og så videre. Det grafiske designet på bøkene gjenspeiler dette og bøkene utgjør til sammen en helhet. Her er det sjangeren feelgood som binder de fire forfatterne sammen, og innlegg finner du her.

George Eliot

Hvordan skal jeg klare å skrive om Middlemarch? Det lurer jeg veldig på, til tross for at jeg er i gang med et innlegg. Men å få hode og hale på ei tekst om ei slik bok, er ikke lett. Uansett: Ei helt suveren bok, og en helt enestående leseropplevelse! Jeg leser gjerne mer av Eliot.

William Shakespeare

De kalles ikke klassikere for ingenting - og denne gangen har jeg lest Othello. Morsomt nok leste jeg kort tid etter Guds kvern maler langsomt, der blant annet Desdemona er en intertekstuell referanse. Gøy å kunne henge med på den! Innlegg kommer.

Truman Capote
Jeg hadde litt ledig tid mellom to intense og tjukke bøker, og fant ei lita ei i ulesthylla. Det var Frokost på Tiffany av Truman Capote. Boka inneholdt fire noveller; ei lang og tre korte. Med tid og stunder skal jeg skrive om denne også.

Vera Henriksen

Det er fortsatt kø i skrivebunken, og et godt stykke ned ligger Kongespeil, en veldig fin og nokså dialogdrevet roman av Henriksen, også denne godt hjemla i ei historisk vikingtid.

Amalie Skram

Jeg har fortsatt ikke kommet i gang med Mennesker, men utpå nyåret må jeg, da jeg har valgt å ta den som en del av Alfabetlesing. Men tvangslesing funker som bare det, og for min del gjelder det ikke forfatteren eller boka i seg sjøl, men at jeg først må lese ferdig Iliaden, slik at jeg ikke drasser rundt på to store verk.

Tarjei Vesaas

Jeg er i gang med den allegoriske romanen Kimen, og er foreløpig fascinert av dette rolige og tradisjonelle øysamfunnet. Men under prosaen gnistrer det ei uro... Kimen er også en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Marisha Pessl

Nattfilm! Altså, jeg skulle bare kikke litt på den, og plutselig var jeg i gang med lesinga. Men jeg skulle lese sammen med Birthe, så jeg måtte legge den vekk for ei stund. Men nå i jula har det gått hardt for seg, og plutselig satt jeg der med Nattfilm igjen, nokså oppslukt.

Elsa Morante

Historien er ei bok jeg gjerne vil lese, kan hende det blir i januar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt gikk som en farsott rundt i landet for noen år tilbake, og det førte til at jeg kjøpte boka. Det er spennende å lese dramatikk, ikke minst av en ny forfatter. Og her var det veldig mye å ta tak i - og veldig tydelig at Ibsen var en av O'Neills forbilder. Innlegg kommer. 

Gabriel Scott

Jeg hadde store ambisjoner for årets julebøker - mange og lange! Men lesehumøret virrer hit og dit, og det blei med Snøsøsteren for barna og to bøker for meg sjøl, hvorav en av dem var Tante Pose av Gabriel Scott. Og makan til tante tror jeg en skal leite lenge etter. Forøvrig har jeg ikke sett filmen, så dette var et helt nytt bekjentskap for meg. Innlegg dukker opp etter hvert.

Elizabeth Strout

I romjula snørra vi rundt hele hurven, og da gikk det hardt utover bøkene for min egen del. På et par kvelder hadde jeg lest Olive Kitteridge, ei bok som møtes i grenselandet mellom novelle og roman. Omtale kommer.

Alfabetlesing

Jeg er omtrent halvveis i Iliaden, som er boka på I. Videre har jeg lest Jakten på Sigurd Jorsalfare og Lang dags ferd mot natt på henholdsvis J og L. Kimen er jeg også i gang med. Ergo får jeg snart gyve løs på neste års titler, som innledes med Mennesker og Norma! Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019

Jeg har hengt litt etter i Bokhyllelesing 2019, og holder fortsatt på med oktoberboka, som er Iliaden. Nobelboka mi blei Lang dags ferd mot natt, da O'Neill mottok prisen i 1936. Julebøker blei Christie, Scott og Lunde. Og snart braker det løs med ny runde! 

Ha en finfin januarmåned!

Bokhyllelesing: Margaret Skjelbred og Jon Fosse

I august skulle det leses kort i leseutfordringa Bokhyllelesing 2019. Utfordringa var avgrensa i henhold til sjanger; fokuset var noveller eller dikt. Jeg bestemte meg raskt for å ta for meg noen dikt - det er ikke så ofte jeg leser dikt, og jeg har alltid noen samlinger i hylla som burde ha vært lest for lenge sia. Da jeg ikke klarte å velge bare ei samling, endte jeg opp med to: Du smiler mot meg fra et falmet bilde (1994) av Margaret Skjelbred (f. 1949) og Poesiar etter Henrik Wergeland (2016) av Jon Fosse (f. 1959). Ved første øyekast er samlingene ekstremt forskjellige. Foruten at begge samlingene er dikt, skrevet av nålevende norske forfattere og har lange titler, er det kanskje ikke flere likhetstrekk?

Bildekilde: Bokelskere

Margaret Skjelbred debuterte med dikt i 1983, en sjanger hun seinere har vendt tilbake til flerfoldige ganger. Samlinga jeg har lest nå, står i særklasse, da den er en sonettkrans, og ikke ei "vanlig" diktsamling. Sonettformen gir Skjelbred stramme rammer, og da hun følger i Shakespeares fotspor har hver sonett tre kvartetter med fire vers i hver og en kuplett med to vers på slutten, til forskjell fra en såkalt Petrarcasonett, som har to kvartetter og to tersetter. Rimmønsteret er også Shakespeares, det vil si abab cdcd efef gg. Som om ikke det var nok, er det altså en krans Skjelbred skriver. Det vil si at av samlingas femten sonetter består den siste sonetten, ofte kalt mestersonetten, utelukkende av førstelinjene fra de fjorten foregående sonettene.

Teknisk sett er dette altså veldig avansert, og både dikteren, diktene og i sin tur også leseren blir begrensa. Da er det en ekstra stor glede at forfatteren følger opp med innhold, og at innholdet ikke går på bekostning av rammer, rim og rytme eller omvendt. Vi kommer raskt inn i tekstens situasjon, der et lyrisk jeg husker tilbake på farmorens gamle album, og spesielt ett bestemt, med bilder av ei ungjente ved navn Mathilde. Men hvem var denne Mathilde? Jeg-et lurer, Skjelbred skriver, og vi er med bakover i tid. Originalutgava av sonettkransen hadde fotografier av Morten Krogvold, men det hadde ikke min utgave - jeg måtte mane fram Mathilde sjøl. Men det var uproblematisk, sjøl om jeg vil tro det er enda mer stemningsfullt med fotografiene. Illusjonen av et faktisk album blir i alle fall komplett.

Å lese samlinga tar nokså kort tid, for dette er konkrete dikt, og de er lette å forstå. Vi ser for oss situasjonen sonettkransen springer ut ifra, og denne Mathilde sonettene handler om. Vi er med på drømminga og fantaseringa: Jeg-et veit ingenting om Mathilde, men dikter henne en barnesommer og en evig vår. Hun dikter inn den første kjærligheten og den første sorgen, som hun syns hun ser i bildene. Dette ansiktet litt på skrå, blikket, smilet, mangelen på lykke? Eller tilstedværelsen til sorg og skuffelse?

Det er fine dikt, klare og tydelige. Noe av det flotteste er vekslinga i stemning, fra det lette og glade, forventningsfulle: Barnet som blar i et album og som fryder seg ved å se og høre når farmor forteller om "gamle dager", til det mollstemte, vissheten: Jeg vet at det er trist, skriver Skjelbred. Bildene av Mathilde, farmor som stumt og raskt blar forbi. Så ulikt de samme bildene kan oppfattes! Og så vonde minner kan være -. Slutten er vemodig og sår, og mestersonetten er fullendt. Historia om Mathilde er langt ifra avslutta, den kan leseren gruble videre på, men sonettkransen er ferdig. Praktfullt håndverk, stor teknisk eleganse, en fryd å lese. Nydelig!

Bildekilde: Bokelskere

Så et skifte fra bokmål til nynorsk og fra stram form til helt fri form. Jon Fosse har også hatt et stort prosjekt, men av et helt annet kaliber. Der Skjelbred har lytta seg fram til riktige ord, skrevet, skrevet om og skrevet igjen, har Fosse lest. Lest og lest og lest - ja, for det er mye å lese når en tar for seg forfatterskapet til Henrik Arnold Wergeland (1808-1845). Han var usedvanlig produktiv, og særlig på dødsleiet. Da Fosse blei grotteboer, satte han seg ned med Wergeland for alvor, og merka seg særlig lyrikken hans. Og han begynte å notere. Slik blei denne samlinga etter hvert et faktum: Fosses tanker og assosiasjoner i møte med Wergelands dikt, Fosses etterdiktninger, dikt som er inspirert av Wergeland, eller dikt over dikt.

Konteksten er altså en helt annen - og veldig mye mer omfattende. Der vi lett kan se for oss Mathilde hos Skjelbred, hjelper det her å kjenne til korte trekk i Wergelands biografi. For eksempel det at han døde så alt for tidlig, og at noen av hans fineste og mest kjente dikt blei skrevet på det ettårige sjukeleiet. Det hjelper også å kjenner til hovedtrekkene i 1800-tallets sentrallyrikk, og den utbredte blomstersymbolikken. Men mest relevant er sjølsagt Henrik Wergelands egne dikt, og her er det viktig å vite at Wergeland på mange måter var moderne, da han var tilhenger av fri form i lyrikken (i motsetning til Welhaven). Wergeland skreiv altså ikke "bare" tradisjonell lyrikk med bunden form, rim, rytme og fokus på verseføtter!

Resultatet er at i disse diktene begrenses verken dikteren, diktene eller leseren. Det er mulig at dikteren følte seg begrensa underveis, men det virker ikke slik. Det virker som om Fosse har forholdt seg til Wergeland som til et råmateriale, at han har vært fri og hele veien fulgt stoffet, ikke opprinnelsen. Likevel kan en se det som at Fosse her går i dialog med den første grotteboeren i dikts form, og naturligvis er intertekstualiteten er stor. Spørsmålet er om den er for stor? For hvor Wergeland slutter og Fosse begynner, veit ikke jeg. Men det er vel også litt av poenget, at tanken, og pennen, får vandre fritt.

Diktene i Poesiar etter Henrik Wergeland er svært åpne og frie. De er også mye mer abstrakte enn Skjelbreds, som jo etablerer en konkret situasjon diktene springer ut ifra. Det har vi ikke her - diktene springer vidt og fritt. Riktignok åpner Fosse med et ganske konkret dikt der vi hjemles i naturen, men derfra går det videre opp, nærmest inn i himmelen, og inn i et lyrisk landskap som stemningsmessig ligger tett på Fosses romaner. Diktene kretser rundt de evige sentrallyriske temaer - livet, kjærligheten og døden - de samme temaene som Fosse i all hovedsak har brukt i både romaner og dramatikk. Men her er det mye mer symbolrikt, nesten svulmende, og med langt færre repetisjoner. Det er også en teint av noe religiøst her, men det er så vart og fint gjort og glir naturlig inn i dikt der det skrives om himmel og evighet. Det fins riktignok flere engler og stjerner her enn i den øvrige produksjonen til Fosse, og han nevner i en merknad bak i boka at han ikke har lagt til en eneste engel, stjerne eller tåre. Da veit vi at de stammer fra Wergeland og hans verdensanskuelse.

Men det som Fosse gjør så fint, og som jeg opplever at han gjør i all sin diktning, er at han makter å forene det mørke og det lyse, hand i hand, i samme dikt, til og med i samme verselinje. Sorg og smerte kommer sammen med gleden, døden og livet er ulenkelig kobla sammen, lys og skygge følger hverandre som sol og måne, og alt er en del av livet. Som han skriver: Jorda er delt mellom liv og død/som døgeret/mellom lys og mørker//og den himmelske månen/held saman/natts mørker/og dags lys.

Så var de kanskje litt likere enn først antatt, disse to diktsamlingene. For sjøl om situasjonene diktene har oppstått i, er svært forskjellige, kretser tekstene om mye av det samme. Det er livet de skildrer, livet som aldri er verken svart eller hvitt, godt eller vondt, men midt i mellom. Det skimtes i øynene til Mathilde, og vi hører ekkoet av Wergelands livslengsel på dødsleiet gjennom Fosses skrift. Den er sterk, og med både smil og tårer.

Vinterlesing

Og plutselig var det blitt desember. Og med desember kom både snøen og kulda, skistavene på trappa, lukta av pepperkaker, glatte fortau, brøytebilbrumming, det brå dunket fra takraset, snøskavler i alle veikryss, våte votter, sølete forklær, akebrettspor på kryss og tvers i hagen, sakser på golvet, fyr på peisen, isklumper i bustete hår, frostrøyk fra munnen, lim på duken, roser i kinna, neglesprett og ikke minst julepynt. Julepynt og julelys i alle vinduer, ved dørene, langs hustakene, på buskene i hagen. Og den helt klare lyden av kirkeklokker, tidlig en søndags morgen.

William Faulkner

Etter lang tid i ventebunken, fikk jeg endelig skrevet om romanen Larmen og vreden, som jeg har lest sammen med Birthe i høst. Boka har et ufortjent dårlig rykte - jeg likte den veldig godt, og syns Faulkner er en modig, klok og utrolig dyktig forfatter. Innlegg finner du her.

Frida Nilsson

En av Sveriges viktigste nålevende barnebokforfattere strekker seg etter Astrid Lindgren med barneromanen Det tynne sverdet. Begge disse damene våger å ta barna på alvor, og gi ord, stemme og oppmerksomhet til det som er vondt og vanskelig. Innlegg fins her, og jeg gleder meg allerede til neste bok!

Margaret Skjelbred

Jeg skal gladelig innrømme at jeg har somla ganske mye med å skrive om dikt denne høsten. Men jeg syns dikt er litt vanskeligere å skrive om enn romaner og noveller, og når jeg skriver om dem, må jeg ofte også lese diktene på nytt. Så det er en prosess som tar tid. Men jeg liker det, og innlegg om Skjelbred er snart i mål.

Jon Fosse

Sammen med Skjelbred skal jeg også skrive om diktene til Jon Fosse - det er i alle fall planen, og om den er god eller ikke, gjenstår å se. Kan hende det blir to innlegg likevel.

Øystein Morten

Jeg har mer eller mindre fått dilla på de gode og interessante bøkene til Morten, som oppstår i skjæringspunktet mellom sjangrene historie, dokumentar og biografi. Forrige måned skreiv jeg om Jakten på Olav den hellige, leste Jakten på Sigurd Jorsalfare og satte Jakten på Olav Tryggvason på ønskelista. Jeg håper Morten gjentar suksessen et par ganger til før han avslutter, slik at verken forfatter eller lesere går helt lei av konseptet.

Margaret Atwood

Når jeg bare blir ferdig med å skrive om diktene, er det Atwoods tur. Romanen Hjertet gir seg ikke blei lest i september, så det er vel strengt tatt på tide å komme med et innlegg. Og apropos ønskeliste; der står naturligvis Gileads døtre også! Og på nyåret kommer Den spiselige kvinnen! Jeg gleder meg masse!

Agatha Christie

Jeg bestilte fra Novellix for første gang i sommer, og etter det har jeg lest noveller i rykk og napp utover høsten. Blant annet fire krimnoveller av Agatha Christie. Også her skal det komme en omtale.

Selma Lagerlöf

En av mine absolutte favoritter! Det er noe med det svenske språket, tonen, stilen og varmen, som bare treffer meg noe så innmari. Og denne dama går ikke av veien for å skildre verken kummerlig hverdagsliv, fjong stas, bygdeoriginaler, falleferdig fasade, sinnsforvirra fedre eller noe litt overnaturlig... Noveller, også her, og jada, det skal skrives om.

Hjalmar Söderberg

Før jeg leste disse fire små bøkene, med noveller og historietter av Söderberg, hadde jeg knapt lest noe av han. Men dette var veldig fine tekster, så nå har jeg fått en ny forfatter å utforske.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Fire lette tekster, der Nora Ephron stod for den lengste og minst skjønnlitterære, der Sophie Kinsella stod for den helt klart beste, der Jojo Moyes var lettest men likevel gjenkjennelig og David Nicholls var kjedeligst, men også sår - mer kommer i eget innlegg.

George Eliot

Middlemarch blei lest i høst, også denne sammen med Birthe, og det var ei helt suveren bok! Jeg koste meg så enormt underveis, og lurer på hvordan jeg klarte meg uten denne boka i alle disse år... Jeg saumfarer nettet etter mer av Eliot på norsk, om noen har noen tips, rop ut! En omtale er på trappene.

William Shakespeare

Og når jeg først leste klassikere, tok jeg like greit for meg Othello også, som jeg har hatt i ulesthylla nokså lenge. Hele dramaet er via én følelse! Det er imponerende. Mer kommer i eget innlegg - men det kan jo ta sin tid.

Vera Henriksen

Kongespeil er en av de frittstående historiske romanene til Henriksen, og da jeg har lest mange andre av henne tidligere, var det en enkel sak å plukke opp denne. Omtale kommer.

Amalie Skram

Denne solide forfatteren er fortsatt på leselista, med den uferdige romanen Mennesker. Jeg er veldig spent på den, og gleder meg til å lese. Håper det blir i desember.

Tarjei Vesaas

Også Tarjei Vesaas ligger i lesekø. Denne gangen med den allegoriske romanen Kimen, og for min del som en del av Alfabetlesing. Jeg satser på å få lest boka i måneden som kommer.

Marisha Pessl

Neste bok ut sammen med Birthe er romanen Nattfilm. Det er ikke sikkert jeg rekker den i desember, da jeg vil lese ut Iliaden først. Men jeg ser fram til å lese! Fra før har jeg lest Utvalgte emner i katastrofefysikk av samme forfatter, men det er mange år sia. Det blir spennende å lese henne igjen.

Elsa Morante

Morantes Historien har stått i hylla over lengre tid, men nå som jeg er på mursteinskjøret for alvor, tenker jeg at jeg skal komme igjennom denne også. Om det blir i år er jeg ikke helt sikker på, det kommer litt an på hvor mange kakeslag ungene vil ha!

Alfabetlesing

Det går kanskje ikke så fort her, men det går framover! På bokstaven H leste jeg Huckleberry Finns opplevelser, og er nå i gang med boka på I, nemlig Iliaden. Det tok litt tid å komme i gang, men nå går det virkelig unna. Boka på J har jeg allerede lest, det var Jakten på Sigurd Jorsalfare. K blir nok Kimen, deretter venter bok med tittel på L. Men blir det Lolita eller Lang dags ferd mot natt, eller noe helt anna? Det veit jeg ikke. Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019

Det er siste runde av Bokhyllelesing 2019 nå i desember. Jeg henger litt etter og holder på med oktoberboka (bok nummer elleve i ulesthylla, som her var Iliaden), og skal deretter i gang med ei nobelbok, men jeg er ikke sikker på hvilken tittel det blir. I desember skal vi lese julebøker, og jeg planlegger både Tante Pose og Advent, samt Snøsøsteren, som jeg leser for barna. 

Jeg ønsker dere alle ei riktig fin førjulstid!

Høstlesing, del III

For en kosehøst vi går i vente! Bokhøsten ser ut til å være fenomenal, med selveste Margaret Atwood som leder an i spissen. Sjøl har jeg ikke gått til anskaffelse av Gileads døtre enda, men jeg har utrolig mye annet bra å se fram til nå som vi snart går inn i den mørkeste tida på året. Og jo mørkere det blir ute, jo lysere blir det inne! I alle fall når du har nok av gode bøker å se fram til.

Johan Falkberget

Trilogien Christianus Sextus er avslutta, og innlegg finner du her. Bøkene anbefales varmt og inderlig, dette er store bøker og intense leseropplevelser! Perfekt for alle som liker historiske og realistiske romaner av en viss størrelse, og med et innhold som tidvis er krevende. Jeg for min del gleder meg veldig til å lese om An-Magritt seinere i livet.

William Faulkner

Romanen Larmen og vreden, som jeg leste sammen med Birthe, blei ferdiglest for mange uker sia, men på grunn av det lange etterslepet på skrivefronten og den nokså dominerende lesegleden, har det ikke kommet innlegg enda. Men det er i eiminga!

Frida Nilsson

Heller ikke Det tynne sverdet er blitt omtalt, sjøl om den blei ferdiglest i sommer, men boka er neste tittel ut i skrivekøen. Jeg gleder meg til å skrive litt om boka, og håper at den har et langt bokliv foran seg, med mange, mange lesere. En flott barneroman!

Thorvald Steen

Innlegg om Det usynlige biblioteket er på plass, og kan leses her. Steen er en forfatter som ofte får ros for å fornye sjangeren han så ofte beveger seg i, nemlig den historiske romanen. Det er nok ikke jeg så enig i. Les mer om hvorfor i innlegget.

Margaret Skjelbred

Lyrikken som jeg leste til åttende runde av Bokhyllelesing 2019, venter fortsatt på innlegg. Det er delvis på grunn av lyriker nummer to, som jeg leser nå, som også skal være med i omtalen. 

Jon Fosse

Jeg begynte på Poesiar etter Henrik Wergeland, men glemte den litt bort oppi alle romanene tidligere i høst - den blei liggende nede på arbeidsrommet framfor å være med rundt i huset i bokbunken. Derfor begynte jeg på nytt, og er snart i mål.

Jenny Erpenbeck

Alle dagers ende var ei så god bok at jeg måtte kjøpe mer av forfatteren! Erpenbeck har noe helt spesielt, hun er så stilsikker og formidler så stramt, i tillegg til at historiefortellinga hennes er nokså unik. Imponerende! Går, gikk, har gått ligger klar til en annen anledning.

Øystein Morten

Øystein Morten ligger både i skrive- og lesekø: Jakten på Olav den hellige skal snart bli omtalt, og Jakten på Sigurd Jorsalfare skal snart leses. Og i tillegg må han kanskje med på årets ønskeliste, da Jakten på Olav Tryggvason nettopp er utgitt!

Margaret Atwood

Som nevnt i innledninga ser jeg fram til å lese den nye og Bookerprisvinnende Gileads døtre, men før den tid kommer, skal jeg skrive om Hjertet gir seg ikke, som kom på norsk i 2016, og som jeg leste tidligere i høst. Også her befinner vi oss i det dystopiske landskapet som Atwood er blitt så kjent for, men på et tidligere stadium enn katastrofene vi møter i Tjenerinnens beretning og i trilogien om Oryx, Crake og Maddaddam. 

Agatha Christie

Fire krimnoveller er lest, og et samleinnlegg kommer. Det var fornøyelig å lese Christie igjen, jeg har knapt gjort det sia jeg leste en del av henne i slutten av tenåra. 

Selma Lagerlöf 

Novellix har utgitt fire noveller av Lagerlöf også, og disse blei lest nokså radig. Lagerlöf har samme finstemthet her som i romanene sine, og er alltid behagelig å lese. Samleinnlegg kommer her også.

Hjalmar Söderberg

Også denne karen har fått fire noveller på Novellix, og nå har jeg lest to. De to andre følger nok på ganske snart.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Det svenske forlaget Novellix er en ny favoritt her i huset, med sine små, nydelige bøker med ei novelle i hver bok. Og mens høstmørket har senka seg, har jeg lest de fire lette novellene til Jojo Moyes, David Nicholls, Sophie Kinsella og Nora Ephron. Planen er å skrive om tekstene i et samleinnlegg etter hvert.

Guro Nore Fløgstad og Anders Vaa

Jeg leste fagboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk, til niende runde av Bokhyllelesing 2019. Omtale finner du her. 

George Eliot

Oktober viste seg å stå i Eliots navn! Sammen med Birthe har jeg tatt fatt på Middlemarch, ei bok jeg forventa å holde på med til tett opp under jul, om ikke inn i det nye året. Den er nokså omfattende, med sine nær på nihundre sider, og jeg tenkte at ei såpass gammel bok sikkert også er omstendelig og tidkrevende. Men jeg må visst bite i meg alle antagelser. Lesinga er en fryd, språket glir og alt er så engasjerende! Jeg koser meg noe så innmari med det jeg tror er den beste romanen jeg så langt har lest, og er trist fordi jeg snart er ferdig!

Amalie Skram

Og på grunn av Eliot har jeg jo ikke kommet i gang med Mennesker av Skram. Men det gjør ingenting, alt til sin tid! Jeg tar derfor med meg Skram inn i november også.

Tarjei Vesaas

Ei heller Vesaas er blitt lest i måneden som har gått, jeg har ikke fått meg til å ødelegge Middlemarch-bobla med noe særlig mer enn et par noveller, og da ikke av Vesaas. Men Kimen skal leses i år, den også.

Alfabetlesing

Huckleberry Finns opplevelser er utlest, og ligger klar i skrivebunken. Neste på lista nå er Iliaden av Homer, men jeg venter til jeg er ferdig med Middlemarch. Deretter skal jeg, om planen slår til, ta for meg bokstavene J, K og L også, før vi går inn i det nye året. Om det blir slik, gjenstår å se. Mer om Alfabetlesing ligger her. 

Bokhyllelesing 2019

Det går mot slutten av Bokhyllelesing 2019, da det kun er to ordinære runder igjen. Jeg har ikke lest oktoberboka mi enda (som er bok nummer elleve i ulesthylla), men det kommer. Etterpå følger novemberrunden, der vi leser Nobelbøker, altså ei bok skrevet av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg er usikker på hvilken bok det blir for min del - alternativene er mange!

Kos dere med årets siste høstmåned!

Høstlesing, del II

Det er ekstra koselig å sette seg ned med ei bok når det er skikkelig ruskevær ute. Og med til lesekosen hører vel ofte en kopp med noe varmt, eller ei skål med noe godt? Her har høsten kommet for fullt, og bladene på trærne i hagen er i ferd med å skifte farge. Om ikke lenge slipper de vel taket også, og kommer seilende ned på plenen med et kjølig vindkast. Jeg for min del er spent på å se hvor lenge sommerens lykkelige leseiver følger med inn i den nye måneden.

Alexander L. Kielland

Etter flere år med Kielland som leseprosjekt er jeg nå ved veis ende. Hans samlede verker er ferdiglest, og alle bøkene er blitt omtalt. Siste omtale, om de tre siste verkene, ligger her. Nå kjenner jeg at jeg har behov for ei lita pause fra denne epoken i norsk litteratur, men jeg gleder meg til å vende tilbake med Amalie Skram.

Johan Falkberget

Den imponerende og sterke romanserien Christianus Sextus er ferdiglest. For noen bøker! Disse er, sammen med Villette av Charlotte Brontë, det mektigste jeg har lest så langt i år. Innlegg er på vei. Jeg ser fram til å lese mer fra Falkbergets penn seinere - serien om An-Magritt er nemlig ulest (men den må først skaffes).

William Faulkner

Larmen og vreden er lest, men et innlegg om boka har jeg ikke fått skrevet enda. Det kommer! Boka er lest sammen med Birthe.

Frida Nilsson

Det tynne sverdet er kanskje årets barnebokfavoritt. Det er i alle fall ei bok som en vanskelig kan unngå, og som burde leses av mange. Nilsson tar barna på alvor, men tør å leike med det skumleste og tristeste av alt: Å miste en forelder. Jeg gleder meg til å skrive om boka!

Thorvald Steen

Jeg har fortsatt ikke fått tid til å skrive om Det usynlige biblioteket, men den ligger klar, rett ved sida av meg, sammen med alle de andre bøkene som også er lest, men ikke omtalt. Per akkurat nå er bunken nokså stor, med åtte romaner av god størrelse og seks små bøker. Men innlegg skal det komme om alt sammen.

Olga Ravn

Celestine er lest og likt, og innlegg finner du her. Ei svært original bok som anbefales til alle som vil lese noe helt annerledes.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows

Denne boka, Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, er derimot ikke noe helt annerledes, men noe utrolig typisk og forutsigbart, og boka er derfor allerede så godt som glemt, hadde det ikke vært for at et innlegg faktisk fins her. Boka blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing og skal med det heldigvis aldri leses igjen. 

Diana Gabaldon

Innlegg om den første boka i Outlander-serien, Under jegermånen, er nå på plass. I etterkant av lesinga har flere, både i kommentarfeltene og ikke minst muntlig, anbefalt at jeg leser videre på engelsk, at jeg bør høre lydboka på engelsk eller i det minste se serien. Vi får se. Romanen, med sine 928 nokså tette sider, oppfylte i alle fall kravet til sjette og sjuende runde av Bokhyllelesing 2019, som var å lese ei tjukk bok.

Margaret Skjebred

Sonettekransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde er fortsatt et ubeskrevet blad, men det kommer nok noe mer her etter hvert.

Jon Fosse

Og jeg som straks skulle lese ut Poesiar etter Henrik Wergeland også! Men det var til forrige månedsoppsummering. Diktsamlinga forsvant litt, og derfor har jeg nå begynt på nytt, slik at jeg får en kontinuerlig leseropplevelse.

Jenny Erpenbeck

Den stilsikre og originale romanen Alle dagers ende har heller ikke blitt omtalt, men det kommer et innlegg snart. Inntil da må jeg innrømme at jeg også vurderer å lese Går, gikk, har gått av samme forfatter, da hun imponerte stort ved første bekjentskap.

Øystein Morten

Hvem kunne trodd at det å forske på et gammelt bein gjemt bort i ei kirke skulle være så interessant og spennende? Vel, Morten hadde kanskje en viss idé, ellers ville han nok ikke skrevet boka Jakten på Olav den hellige. Og heldig for alle som likte denne måten å forene sakprosa og skjønnlitteratur på, så er det kommet flere bøker over samme lest. Neste ut her hos meg blir Jakten på Sigurd Jorsalfare. Og innlegg blir det vel også, etter hvert.

Margaret Atwood

Alltid aktuelle Margaret Atwood! Nå ikke minst med Gileads døtre! Den står definitivt på lista over bøker som skal kjøpes og leses, så fort som mulig. Men i denne omgangen har jeg lest Hjertet gir seg ikke, en spennende roman som jeg gleder meg til å skrive om. 

Agatha Christie

Plutselig fant jeg fram fire små bøker fra det svenske forlaget Novellix, som utelukkende utgir noveller. Hver bok inneholder derfor ei novelle, i dette tilfellet ei krimnovelle av krimdronning Christie. Og vips var de lest! Innlegg kommer.

Selma Lagerlöf

Også Lagerlöf er en populær Novellix-forfatter, hun er både svensk og skreiv massevis av noveller og korte historier som egner seg godt for opptrykk. I dag er to av hennes fire titler lest. I morra kanskje alle fire?

George Eliot

De britiske klassikerne er mange og tidvis veldig omfattende. I løpet av høsten skal jeg og Birthe gyve løs på selveste Middlemarch. Jeg gleder meg!

Amalie Skram

Etter ei passelig pause fra 1800-tallets realisme, skal jeg vende tilbake med Amalie Skram. Og det seg jeg veldig fram til. Men om jeg rekker det allerede nå i oktober, er uvisst.

Tarjei Vesaas

Et gammelt impulskjøp som bare er blitt stående har blitt henta fram igjen nå. Kimen skal leses i høst, men om det blir nå, eller om det blir til bokstaven K i Alfabetlesing, er jeg ikke helt sikker på.

Alfabetlesing

Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Huckleberry Finns opplevelser av Mark Twain er straks utlest, og da kan jeg gi meg i kast med neste bok, som er Iliaden. Jeg er altså en måned på etterskudd, men stresser ikke, fordi jeg fortsatt koser meg masse. 

Bokhyllelesing 2019

I september var temaet bøker med lange titler, og jeg leste sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. I oktober skal vi telle oss fram til bok nummer elleve i ulestbunken, og min telling tar meg nå til Iliaden. Men den skal jeg jo allerede lese til Alfabetlesing. Jeg er derfor usikker på om jeg skal slå to fluer i en smekk (bittelitt juks?) eller om jeg skal lese to separate titler. 

Jeg ønsker dere alle en flott bokhøst!

Høstlesing

For første gang jeg kan huske, har jeg enten lest ut eller kommet i gang med absolutt alle bøkene på leselista - pluss noen til. Det betyr at denne månedens leseliste krever en del mer innsats enn vanlig - jeg må jo finne en hel haug av nye bøker! Det fører til at lista blir litt ekstra lang. Den skal jo romme alt som er lest og som jeg har skrevet om, det som er lest og som det skal skrives om, og alt jeg skal lese i måneden som kommer. Det eneste jeg ikke tar med, er alle bøkene jeg leser for eller sammen med barna. Da er jeg redd jeg aldri ville blitt ferdig med disse oppdateringene...

Alexander L. Kielland

Jeg har lest ut Kiellands samlede verker og er i gang med et samleinnlegg om de tre siste utgivelsene - skuespillet Professoren, romanen Jacob og essaysamlinga Mennesker og dyr - samt forfatterskapet i sin helhet.

Johan Falkberget

Den omfattende trilogien Christianus Sextus er lest ut, og det er absolutt lesing jeg kan anbefale videre! Falkberget skriver så sterkt om disse utfattige og elendige menneskene i Rørostraktene på 1720-tallet. En kan ikke annet enn å gråte en skvett over deres lusne skjebner. Innlegg kommer.

William Faulkner

Enda en mann som har vært på lista ei stund, men denne boka har jeg ikke lest ut. Men jeg er godt i gang! Jeg leser Larmen og vreden sammen med Birthe.

Frida Nilsson

Jeg sparte Det tynne sverdet lenge for å kunne kose meg skikkelig med den, men plutselig var den lest! Det gikk innmari fort når jeg først begynte, sjøl om boka er på mer enn fem hundre sider. Det tynne sverdet er ei utrolig fin barnebok om noe som både er lett, vanskelig, naturlig, fælt og ikke minst trist: Døden. Innlegg kommer.

Ian McEwan

Romanen Nøtteskall, en moderne men minst like tragisk vri på Hamlet, er lest og omtalt. Les mer her. Nå gleder jeg meg til neste McEwanbok på norsk!

Thorvald Steen

Nå i august fikk jeg også tid til å lese Det usynlige biblioteket av Thorvald Steen, en historisk roman fra Aleksander den stores tid. Men jeg har ikke fått tid til å skrive om den heller ennå. Etterslepet er stort, køen er lang, men det kommer.

Pia Juul

Mordet på Halland var en underlig og spennende og nokså særegen affære, som jeg ikke blei helt klok på, men som ga mening likevel. Den er jo en krim, som ikke er en krim! Men er det egentlig en streng fasit på hvordan en krim skal være? Kanskje ikke. Uansett er denne danske boka lesverdig.  

Olga Ravn

Mer fra danske damer, denne gangen romanen Celestine av Olga Ravn. Ei spesiell bok som jeg likte ganske godt. Omtale kommer.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows

På impuls kjøpte jeg Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai i vår, kanskje fordi jeg visste at jeg nesten ikke hadde titler på G jeg kunne lese til Alfabetlesing... Nå er boka lest, og innlegg er i umiddelbar anmarsj. 

Diana Gabaldon

Det var ikke planlagt, men plutselig satt jeg der og leste på Outlander. Under jegermånen. Jeg bestilte boka for noen år tilbake, og hadde egentlig tenkt å gi den bort som gave. Men det skjedde ikke. Etter mye att og fram og mange runder i høyet (i boka altså!), hadde jeg jammen lest den ut også. 928 sider med historisk kliss, intet mindre. Det dukker nok opp ett innlegg etter hvert.

José Saramago

En beretning om blindhet blei lest tidligere i år, og endelig kom et innlegg på plass også. Ei fascinerende bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. En beretning om blindhet blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Jane Austen

Fornuft og følelse var et herlig gjensyn med britisk 1800-tallslitteratur! Men, nå som jeg har lest det meste av Austen, må jeg innrømme at jeg foretrekker søstrene Brontë bittelitt mer. Det er en intensitet og et alvor der som Austen ikke har. Men for all del, Fornuft og følelse er en svært god roman! Også denne boka blei lest som en del av Alfabetlesing.

Margaret Skjelbred

I august blei det også tid til å lese ei diktsamling jeg lenge har hatt lyst til å lese, Du smiler mot meg fra et falmet bilde. Samlinga er en sonettekrans med svært strenge krav til form. Skjelbred har latt den siste linja i hver sonette åpne den neste sonetten, og til slutt har hun en sonette som består av alle førstelinjene. Et utrolig imponerende prosjekt! Men var det bra? Ja!

Jon Fosse

Også Jon Fosse er jeg i gang med, denne gangen Poesiar etter Henrik Wergeland. Den diktsamlinga er av en helt annen karakter enn Skjelbreds, med løsere form, men strengere krav til innhold. Jeg er snart ferdig med lesinga.

Jenny Erpenbeck

Da jeg en kveld ikke hadde noe å lese på, og hadde brukt gode tjue minutter på å finne meg ei bok, sa mannen min at jeg måtte få ut fingern. Jeg tok den første boka jeg fikk tak i, og det var Alle dagers ende. Den blei lest ut på fem kvelder, og ligger nå klar i skrivebunken.

Øystein Morten

I vill jakt gjennom bokhyllene etter noe å lese, plukka jeg fram Jakten på Olav den hellige. Det bryter med egen kronologi, da jeg først kjøpte Jakten på Sigurd Jorsalfare, men Olav var tross alt først ut. Så derfor er jeg i gang med den.

Margaret Atwood

Hjertet gir seg ikke, er det ei bok som heter, og den er jeg i gang med å lese nå. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på hvor vi befinner oss, men det virker dystopisk og nedslående, i tråd med Atwoods tidligere prosjekter. Jeg er spent på hvor veien går videre, fra den lille bilen til Charmaine og Stan. Uansett; Atwood er fenomenal!

George Eliot

Jeg har et stort og omfattende leseprosjekt i høst, også dette sammen med Birthe. Nå skal nemlig Middlemarch leses! Og jeg gleder meg veldig til å gi meg i kast med enda en murstein.

Amalie Skram

I løpet av høsten skal jeg også lese Amalie Skrams uferdige roman Mennesker. Jeg er veldig spent på den, da jeg har lest og likt omtrent alt annet Skram har skrevet. Men vil det være et problem at den er uferdig?

Tarjei Vesaas

Jeg har lest noen romaner og dikt på nynorsk den siste tida, og det er så fint! Jeg vil derfor følge opp med Kimen. Men om jeg rekker den også i løpet av september, er jeg jammen ikke sikker på. Det kommer an på om leseiveren fortsetter, parallelt som skrivekløen fortsatt er i ne!

Alfabetlesing

Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Nå har jeg kommet til bokstaven H, som skulle vært ferdiglest i august. Men da var det så mange andre bøker å lese på at Huckleberry Finns opplevelser kom litt lenger bak i køen enn planlagt. Men nå er jeg i gang! I september er det bokstaven I det skal leses på, og jeg har såpass få alternativer at jeg nå ser meg nødt til å lese Iliaden, helt på ordentlig, fra perm til perm. Du er ikke skikkelig voksen før den er lest, har jeg hørt. Jeg gleder meg!

Bokhyllelesing 2019

I august leste jeg både kort format til runde nummer åtte, og lang tittel til runde nummer ni. Bøkene jeg tok for meg var Skjelbreds og Fosses diktsamlinger, samt sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. Jeg ligger derfor bittelitt i forkant med lesinga, men det er bare moro! Til runde nummer ti skal vi lese bok nummer elleve i ulestbunken. Jeg hadde derfor satt opp Eit draumspel av August Strindberg. Men jammen har jeg ikke plukka rundt og lest litt her og der, og vips er ikke det lenger bok nummer elleve...

Riktig god høstlesing!

Favorittforfattere: M

Da jeg begynte med alfabetprosjektet mitt, var bokstaven M den jeg raskt gleda meg til å nå. Ikke bare fordi jeg da snart ville være halvveis (eller over halvveis, jeg frykter at de fem-seks siste bokstavene blir vanskelige og muligens må få en provisorisk løsning), men fordi jeg endelig ville få anledning til å skrive (enda mer) om ei dame som har imponert meg i ti år, og som fortsatt gjør det. Den andre favoritten har jeg ikke ofra en tanke før nå, men det blei raskt klart at det måtte bli to levende damer denne gangen. Litt spredning er det da blitt likevel; den ene er norsk, den andre canadisk. Den ene har nettopp hatt sitt store gjennombrudd, den andre har vært berømt og bejubla i flere tiår. Begge har mottatt flerfoldige priser og utmerkelser, og utgis av Aschehoug.

Margaret Atwood (f. 1939)
For de av dere som har fulgt med her på bloggen ei stund, er dette neppe noen stor overraskelse. Min begeistring for den kloke, fenomenale og enestående Margaret Eleanor Atwood øker fra år til år, og hun er min soleklare nobelpriskandidat helt til hun mottar den evige heder.

Atwood debuterte i 1961 med ei diktsamling, og så langt har hun skrevet fjorten diktsamlinger til, pluss fjorten romaner, ni novellesamlinger, barnebøker, librettoer og en rekke verk om litteratur og litteraturkritikk (både essays og artikler). I tillegg kommer bidrag til og redigering av ymse antologier, debattinnlegg, samleutgaver, manus til tv og film og så videre. Atwood har så langt vært en engasjert og uredd intellektuell som ustanselig forsøker å få til et seriøst ordskifte om kvinnerolla, kunstnerrolla og samfunnets ansvar, særlig i forhold til kunst og miljø. Hun har vært tilknytta flere store universiteter helt sia 1965, og har æresgrader fra 19 universiteter, inkludert Harvard, hvor hun også har studert. I tillegg har hun mottatt over seksti priser, blant anna Bookerprisen (2000), er oversatt til mer enn tretti språk, og er adla (CC).
Slå den, sier jeg bare.

Og her kunne jeg egentlig stoppa, for det jeg hittil har nevnt, bør være grunn nok i bøtter og spann for å lese hele forfatterskapet. Hun er vel verdt tida, sjøl om hun av og til kan være en utfordring (f.eks. Den blinde morderen fra 2000). Men når en først har begynt, kan det være vanskelig å stoppe. Jeg begynte med nettopp Den blinde morderen, en roman med så mange lag og henvisninger og historier at det var slitsomt å henge med, men også uhyre interessant. Jeg tror jeg aldri har lest så sakte, tatt så mange pauser, tenkt så mye på symbolikk, virkemidler og språk som da. Romanen er en av få jeg stadig vender tilbake til, og jeg planlegger å lese den igjen om kort tid. Videre leste jeg Alias Grace (1996). Det er en tett, spennende og velskrevet historisk roman som skildrer kontrastene mellom fattig og rik, kvinne og mann, rett og galt, virkelighet og fantasi. Romanen kan også leses som et psykologisk portrett. Og etter den har ytterligere fem Atwood-verk til funnet sin vei til bokhyllene mine.

Atwood skriver utrolig godt. Hun skildrer presist og virkelig, hun er morsom, skaper spenning raskt og elegant, og bruker gjerne gamle myter og legender (som i Penelopiaden fra 2005), motiver fra folkedikting og eventyr eller virkelige hendelser i tekstene sine (f.eks. Alias Grace). Romanene hennes er digre flettverk, labyrinter, med mye å hente for både fersk og røynd leser. Noen ganger holder hun seg til sine egne erfaringer, som i Moralsk forvirring fra 2006. Andre ganger skaper hun et sjokkerende framtidsunivers, som i Tjenerinnens beretning (1985) eller Oryx og Crake (2003). Atwood berører, engasjerer, utfordrer og inspirerer i hver eneste tekst. Svenska Akademien kan vennligst få ut fingern.


Merethe Lindstrøm (f. 1963)
Den mediesky Merethe Lindstrøm var plutselig på alles lepper da hun i 2012 mottok Nordisk Råds Litteraturpris som tiende norske forfatter og som andre norske kvinnelige forfatter. Det var romanen Dager i stillhetens historie (2011) som fikk det til å gå varmt, og jeg kjøpte den like etter prisutdelinga. Men den er fortsatt ulest; jeg føler at jeg må sette av den tida som teksten kanskje kan kreve, og det har jeg hittil ikke hatt tid til. Men i sommer håper jeg at muligheten kommer. Heldigvis har jeg lest andre verk av Lindstrøm, som gjør at hun er viktig for meg. Sentralt står den sterke novellesamlinga Gjestene fra 2007, som forøvrig også var innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris.

Lindstrøm debuterte i 1983 med en samling fortellinger. Hittil har det kommet fem novellesamlinger til, pluss sju romaner og ei barnebok. Lindstrøm bruker altså mye lenger tid på verkene sine enn Atwood, uten at det skal holdes i mot henne. På det punktet tror jeg forfattere er utrolig forskjellige, og at begge deler kan føre til spennende og komplekse tekster. Da jeg enda ikke har lest noen romaner av Lindstrøm, men eier flere, vil jeg ikke uttale meg om dem. Men i det korte (eller halvlange, novellene hennes er ofte litt lange) formatet er hun en av de beste i landet. Lindstrøm skriver fram stemninger og følelser lett og usentimentalt. Hun skriver spennende og lada tekster henta fra en verden som minner om vår, og ofte er menneskene hun skriver om så godt portretterte at de framstår som virkelige. Lindstrøm problematiserer ofte identitet, ensomhet, erfaring, sterke følelser som sorg og savn, samt å være et menneske på leit etter noe i seg sjøl eller hos andre.
Jeg opplever at hun stiller spørsmål ved sentrale verdier som lojalitet, ærlighet, medmenneskelighet, stabilitet, vennlighet o.l. Hva innebærer disse orda egentlig?

Gjestene blei ei viktig novellesamling for meg fordi Lindstrøm makter å gå inn i flere mellommenneskelige relasjoner som kan være både uønska og ubehagelige - uten at hun på noe vis velter seg i eller inkluderer sex og vold. Det er menneskene, deres følelser, de skiftende sinnsstemningene og opplevelsene av disse som er viktige. Samtidig er språket så nedtona og komposisjonen av tekstene så bevisst og solid, at det ikke er plass eller rom til lange, tårevåte utgreiinger. Hun kan derfor settes i bås som forfatter like lite som Margaret Atwood. Lindstrøm er en oppvakt og sansende observatør, og en klok og stillferdig formidler som lar tekstene ha luft nok til å leve sitt eget liv, både underveis og etter endt lesing.

Hvem er dine favoritter på M?
I min søken gjennom hyllene har jeg kommet fram til at det særlig er mange kvinnelige forfattere med fornavn på M. Noen av dem er Marie de France, Mirjam Kristensen, Margaret Mitchell, Marisha Pessl, Margaret Skjelbred, Magda Szabó og Muriel Barbery. Kanskje noen av disse er din favoritt? Hvorfor? Eller er du en av mange som sverger til Miguel de Cervantes Saavedra? Eller kanskje du har funnet deg en helt annen yndling? Slikt er det spennende å vite.

Riktig god lesehelg, alle sammen!