Bokhyllelesing: Tjukk bok, del II

Er du i mål med sommerens langlesing? I sjette og sjuende runde av Bokhyllelesing 2019 slo vi to passe normalt lange bøker sammen til ei ekstra tjukk bok og leste i vei. Og bortsett fra det - at boka skulle være tjukk - var det ingen krav! Noen av oss, meg sjøl inkludert, lider tidvis av mursteinsangst og trenger derfor et spark bak for å komme i gang med slike titler. Sparket er gitt, men blei det fulgt opp?

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

I åttende runde av Bokhyllelesing 2019 skal vi lese novellesamlinger eller diktsamlinger. Ingen andre krav, altså, utenom sjangerbestemmelse. Boka kan være ny eller gammel, norsk eller oversatt, lang eller kort. Ulesthyllene dine avgjør! Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god lesing!

Havboka

Bildekilde: Bokelskere

Endelig er det min tur til å ta for meg boka med den lange tittelen Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Den blei utgitt på Oktober forlag i 2015 og er skrevet av forfatter og journalist Morten Andreas Strøksnes (f. 1965). Boka er en omarbeida versjon av en artikkelserie som kretser rundt samme tema, å fange håkjerring og alt det fører med seg, som stod på trykk i Dag og Tid forut for utgivelsen. Boka mottok både Brageprisen og Kritikerprisen for beste sakprosabok i 2015.

Rammene er enkle og tydelige: Kompisene Morten (Osloboer) og Hugo (Lofotværing), som har kjent hverandre lenge, har lyst til å fange ei håkjerring. Det skal de gjøre i havstrømmene utafor Lofoten, nærmere bestemt Skrova - der Hugo eier, driver og bor på Aasjordbruket - hvor de veit at denne digre haifisken noen ganger svømmer forbi, riktignok på svært djupt vann. Hvordan de skal klare å gjennomføre ei slik umulig oppgave, i en bitteliten gummibåt, beskrives godt i boka, og avsnittene som omhandler ett stykk dødt skotsk høylandsfe, som skal gjøre nytte som agn, blei lest høyt flere ganger her i heimen, og vi lo så tårene spruta. Det var en god start!

Men det er ikke barebare å fange ei håkjerring. Noen ganger blir utstyret borte (kan det være håkjerringa?), eller båten streiker (ikke håkjerringa, men veldig frustrerende). Og været kan de i alle fall ikke styre, er det truende nok, så legger de ikke ut, sjøl om det skal mye til for å skremme disse karfolka, som begge står støtt i båten (når sant skal sies har faktisk Morten et klumsete øyeblikk eller to). Men er det noe de begge har respekt for, så er det naturkreftene. Kanskje håkjerringa også er ei slags naturkraft? Med skinn så skarpt som barberblader når du lar handa gli feil vei, og lysende grønne øyne, uten øyelokk, fulle av parasitter...

I en episodisk, lett og skildrende stil fordelt på 38 kapitler følger vi Morten og Hugo videre i prosjektet. Og innimellom fortellinga om Morten og Hugo (eller rettere sagt, i de lange mellomspilla når Morten og Hugo ikke er på havet), lar Morten tankene fare vidt og fritt om havet og folket som bor så tett på det, og som til en hver tid må forholde seg til det, enten det er blankt og blikkstille, sjøgrønt og skummende eller svart og stormende. Han vever og spinner og trekker med seg tanker og viten fra grekerne og fram til i dag, og bruker ei brei tverrfaglig tilnærming. I et velfylt noteapparat fins flere opplysninger for den som ønsker det.

I løpet av ett år og fire omfattende forsøk på å fange håkjerring, makter Strøksnes å belyse havet på svært mange ulike måter. Han skriver om myter og historier, språk og begreper, fiskere og båter, vinder og vær, fisk og ufisk, klima og miljø. Og i tillegg trekker han inn litteratur, historie, billedkunst, sanger og ikke minst forskning. Alt for å engasjere leseren i prosjektet å fange håkjerring, og deretter videre i politikk, miljødebatt og etikk, parallelt med at han lar oss synke lenger og lenger ned i havet, der det bor så mange arter at vi trolig bare kjenner til ti prosent. Han leder vei til korallrevene utafor norskekysten som ødelegges av trålere. Til det stummende mørket. Til håkjerringas naturlige habitat.

Havboka har en smart struktur og en klok utporsjonering av kunnskap, som ikke trøtter leseren, men som heller ansporer til refleksjon. De 38 kapitlene er egentlig artikler, men jeg syns både form og innhold ligger tett opp til essayet. Strøksnes skildrer havets skapninger slik de er, overraskende intelligente, med rare anordninger, skapt for å overleve i kulde og mørke, skumle og stygge som de absolutt kan være. Delikat er det ikke, skildringene av parasitter og infeksjoner, hud som kan felles under angrep, pigger over hele kroppen, konstant sultfølelse og bestialske drap på andre arter så vel som individer av egen art. Men det er fascinerende og interessant, lett og lesverdig, humoristisk, saklig og spennende. Og det at Strøksnes hele tida endrer utgangspunkt hvorfra han betrakter havet og haien, gjør dette til god lesing for hele familien.

Så gjenstår det bare å få greie på om Morten og Hugo fikk tak i denne håkjerringa, da. Etter å ha forsøkt så mange ganger, perfeksjonert agnet, krokene, tauet og kjettinga. Hva tror du? Les, og finn ut av det! Og kos deg med boka og historiene og ikke minst havet.

Bokhyllelesing: Johan Falkberget

Bildekilde: Bokelskere

Tidligere i år hang jeg litt etter hva leseprosjektene angår, og nå ser jeg at det også har blitt krøll i systemet - leseutfordringene og rundene har gått om hverandre, og leste bøker og innlegg har vært litt på kryss og tvers, slik at kronologien ikke stemmer helt. Og i tillegg er etterslepet stort - akkurat nå er seks bøker lest, men ikke omtalt. Men pytt! Jeg leser og leser, og koser meg sånn! Sjøl om dagene er fylt av barn og bråk og ymse gjøremål, er kveldene lange og stille og helt ypperlige for lesing. For eksempel andre bindet av trilogien Christianus Sextus, nemlig I hammerens tegn (1931), ført i pennen av Johan Falkberget (1879-1967). Boka er lest til fjerde runde av Bokhyllelesing 2019, der temaet var oppfølgere.

Vi fortsetter mer eller mindre der vi slapp i første bok, med de svenske jämters ublide skjebner i gruva i Rørostraktene. Starte opp skal de, sjøl om det ikke en gang fins noe å lønne arbeiderne med! Og etter hvert får de ikke mat heller -. I forrige bok klarte ikke Tol Olofsson mer av sulten og nøden i gruva og bestemte seg for å gå hjem igjen. Og det er ikke akkurat en liten svipptur han har foran seg. Vandringa over fjellene er lang og hard, det blåser og er sterk vinterkulde, han har ikke mat, han er nær ved å miste forstanden helt, men endelig kommer han hjem etter dager, uker, han veit ikke hvor lenge. Til egne hus, egen port og enga utafor, helt dekka av snø. Med døra spikra igjen og ingen kone og barn innomhus. Sulten hadde vel nådd dit også -.

Men helt tilfeldig ser han noen bittesmå spor. Sporet av barnesko, kan hende noen dager gamle. Han følger dem til naboen, og der finner han barnebarnet Gölin. Kona er død, men barnebarnet lever! Og nå, nå er hun den eneste i hele verden som binder han til jorda og livet og bevisstheten, som holder han unna galskapen og ukristeligheten. Hun gjør han bedre. Men nøden er stor. Som fattiglemmer lever de, av almisser og rester, og de blir tynne og bleike og aldeles fortvila, både hun og han. Så Tol bestemmer seg for å gå tilbake til Norge igjen. Men med Gölin denne gangen. Aldri mer skal han forlate henne!

På vei til Norge stanser de ved ei kirke. Og mens vesle Gölins kjære farfar snakker med presten, kommer hun i snakk med en rar mann, en mann med hatt med fjær i, med flette i håret og bare ett bein. Det er Brodde. Han jobber også i kirka, i alle fall innimellom. Han har vært i krigen, som så mange andre av de svenske jämtene, Brodde var hovslager og rytter. Og det var i krigen han blei ett lem kortere. Brodde kan sovne stående på en fot, om han må, ellers er han dugelig til å drikke alt som inneholder noen form for alkohol. Og ser han sitt snitt til å rappe noe, gjør han det. Sjøl om det skulle være fra ei kirke i brann!

Men Gölins tindrende øyne og sterke barnetro skreller av det barske og ubarmhjertige hos den glemte og alkoholiserte krigshelten Brodde. Han vil fortelle henne historier, få henne til å le, holde henne varm, gi henne mat. Han vil at hun skal se på han slik hun ser på farfar. Og sjøl om farfar Tol forsøker å bli kvitt Brodde mang en gang, går det ikke. Også han, med ei gammal trekrykke som gnager sårt og blodig under armen, skal gå den lange og umulige ferden over fjellene, over kjølen og helt opp til bergstaden i Norge. Så blir det altså de tre, den gamle mannen, den enbeinte mannen, og den vesle jenta. Men ferden er lang og hard, og det er kun to som kommer fram.

I første del av boka er det disse tre - Tol, Gölin og Brodde - som bærer handlinga videre. Men etter å ha fulgt disse ei stund, flyttes fokuset over til gruva igjen. Som alltid gjøres disse synsvinkelskiftene lett og elegant med skildrende mellompartier der leseren lærer vidda, skogen, fjellet, trærne og blomstene å kjenne. Naturen er som en slags person i verket, alltid til stede, med vinden som en evig pust. Falkberget følger alt og alle i tredjeperson og beveger seg uanstrengt mellom naturen, menneskene, handlingene og tankene.

Også blant de gjenværende svenske dragoner kortes rekkene ned. Og hvert tap er så sårt, så sårt for de svenske arbeidskarene, som sulter, som har svarte, sprukne never og som stuper i seng hver kveld, utslitte, utmatta. For leseren er det minst like sårt, for disse liv er så godt skildra at en ser dem, er med dem, puster inn den samme tunge, fuktige, rå gruvelufta, spiser det samme tørre barkebrød, kjenner den sure røyken fra ildstedet svi i øya, har på de samme tunge tresko og hviler på de samme harde brisker -.

Glimt av lykke fins likevel. Mellom galskap og drukkenskap, amputasjoner, ulykker, tjuverier, sott, døde spedbarn og dødfødte barn, knuste hjerter, sjølmordere, stort armod og djupe redsler for helvetes pinsler eller for at krigen skal vende tilbake og byen atter skal brennes ned, er også de som klarer å skape seg et liv. Deres fortelling blir ei lise for sinn og sjel, og det er til å grine av, hvor lett de kan trå, de som har det så usselt, men som er rike i sin fattige kjærlighet til hverandre.

Og dette er bare bittelitt av alt det Johan Falkberget er innom i sin mektige romanserie. Han sympatiserer fullt ut med de fattige og sjuke - i disse bøkene kjemper han deres kamp! Og har gir dem all sin omtanke og varme. Han skildrer livene deres uten å romantisere eller forskjønne. Samtidig holder han seg for god til å velte seg i fattigdommen og grusomhetene, jo mer intenst det blir, jo kortere er setningene, jo knappere er sansningene. Men sjøl det vesle han skriver er nok til at en ser det hele for seg, og det gjør djupt inntrykk. Slik er det med velvalgte ord og harde, korte liv.

Falkbergets persongalleri er enormt, og rommer alminnelige arbeidere, høyfjellsbønder, drukkenbolter på salig Madam Frosts ølkippe, gruveselskapets privilegerte menn, handelsfolk, prostituerte, tilreisende, den utdanna elite, prestefolk, bygdeoriginaler, hestegutter og tjenestejenter, de blinde, de veike, de sjuke, de små - alle har sin plass. Det magiske er at det aldri blir uoversiktlig eller sammenblanda, både forfatter og leser har til en hver tid full kontroll på hvem som er hvem og hva de driver med. Det er imponerende! Det episodiske fra forrige roman er altså tona ned, men en kollektivroman er den like fullt.

Og mer enn en gang blandes skjebnene sammen. Folk møtes og veksler ord - vil det gå godt eller dårlig? Det er aldri lett å vite hvilken vei det tar. For er det noe disse bøkene ikke er, så er det forutsigbare. Handlinga slynger seg av gårde, personene hives på og kastes av, de beveger seg i periferien eller i sentrum, og alt henger sammen. Og gruva drives, pengene rår, kornet minsker, den lange vinteren står igjen for døra. Forrige boks hovedperson, Adam Solomon Dopp, ligger lenge i strid med bonden Peder Monsen Rugelsjøen, gruvas egentlige oppdager, om nettopp finneretten til gruva. I denne boka kommer de nærmere ei løsning, men vil det være ei god løsning?

Og hva med Tol og Gölin og Brodde? Vil de makte tapet oppe på vidda, der en av dem vil finne sin evige hvile mellom gråstein og krigslik? Vil de klare å begynne på nytt i Røros? Falkberget skriver hjerteskjærende om disse skjebnene. De er så fattige at de ikke har noe - helt uvirkelig å leve seg inn i. Og likevel lar de seg ikke knekke. De har hverandre, troa på Gud og bedre tider, historiene om fortida og drømmene om framtida, de har nærhet og nærvær, som gir livet mening og innhold, sjøl om det er nok en dag uten mat. Det er uendelig rørende og vondt å lese, særlig når smerter, sjukdom og død går hånd i hånd med den såre, grunnløse optimismen. Og ikke minst er det vondt å lese om håpet, som er så lite at en knapt kan se det i gruvemørket, men som likevel alltid er der. 

Bokhyllelesing: Helle Helle

Bildekilde: Bokelskere

Til femte runde av årets Bokhyllelesing var temaet ukjente forfattere. Jeg hadde egentlig plukka fram ei bok av den for meg fremmede William Heinesen (1900-1991) - nemlig De fortapte spillemenn (1950). Og den lå klar. Men plutselig sneik Helle Helle (f. 1965) i køen, og rett som det var hadde jeg lest Hvis du vil (på norsk ved Trude Marstein (f. 1973) i 2015). Det er derfor den som blir mitt bidrag til runde fem, for Helle Helle var meg like ukjent som William Heinesen.

Hvis du vil (på dansk Hvis det er, 2014) er ei lita bok på bare 141 sider, og ved første øyekast er den også ganske enkel. Rammene, for eksempel, er svært tydelige. Handlinga er avgrensa i tid og rom. Personene er få. Språket er knapt og stramt. Men innholdet er stort likevel, og det er vel slik forfatteren lykkes, med en svært god balanse mellom ytre og indre, form og innhold, ro og uro, det sagte og det usagte.

Kort oppsummert er det slik: Roar på 48 år er ute på sin første løpetur i skogen. Men han er så lite skog- og løpevant en kan få blitt, og går seg bort etter kort tid. Tilfeldighetene vil det slik at han ikke er aleine - heldigvis. Ei kvinne er også i skogen, også hun har gått seg bort. Hun er relativt mer løpevant, men det hjelper lite. Sammen roter de rundt mellom trærne i mørket, med gnagsår og gnissende klær, og kun med tyggis og en varm klunk med vann som proviant. De finner en gapahuk med tre gamle tepper innerst i en krok, og der, mens det stadig blir mørkere og kaldere, skal de tilbringe natta. Dekning på mobiltelefonen har de ikke, så å ringe noen kan de bare glemme. Derfor blir det slik at de to, hun og han, helt fremmede for hverandre, må overleve sammen. Å snakke sammen er uunngåelig.

Og det er i denne dialogen dem i mellom at vi kommer til romanens kjerne. I hver deres gjenfortelling av sine egne liv finner vi nettopp mangel på liv. Vi finner to mennesker som helt uavhengig av hverandre bare duver med, som ikke tar egne valg, og som nå, helt tilfeldig, befinner seg ute i skogen. Roar, for eksempel, er på løpetur for å komme unna familien - det er i alle fall slik jeg leser det. Egentlig er han på hyttetur. Men de andre, som kun nevnes kort, virker ikke å være spesielt kjærlige mot Roar. På impuls kjøper han derfor et par joggesko, der skoene viser seg å være av to ulike størrelser, og drar til en ukjent skog for å løpe. Hun, som forblir navnløs, har allerede løpt aktivt i mange år. Årsaken får vi vite seinere.

Komposisjonen i romanen er interessant. Det er Roar som er vår fokaliseringsinstans, og vi ser henne gjennom hans blikk. Det er i og for seg ikke så uvanlig. Men etter hvert som en leser videre, er det hun som trer fram som hovedperson. Det er henne og hennes liv mesteparten av boka handler om, det er hun som forteller, det er hennes liv vi lever oss inn i. Roar forblir en som betrakter. Men muligens snur dette, noe slutten av boka hinter mot.

Hvis du vil er med all sin knapphet, fortvila situasjon og triste tematikk ei overraskende morsom bok. Den er gjennomsyra av en tørr og mørk humor, der mange situasjoner er svært lette å se for seg, og som i sin tur gjorde at jeg måtte le høyt flere ganger. Vi ler med, men også av. For eksempel når Roar klumser rundt og mister tyggisen. Eller når hun har gått for å hente vann midt på svarteste natta og han går etter og kræsjer med et tre. Ofte er det Roar som framstår som et ufrivillig komisk element, og opp mot hennes tørre kommentarer blir det fornøyelige situasjoner. I teksten der han betrakter henne får vi derfor et metanivå der hun betrakter han - sammen med leseren.   

Men sjøl om boka er morsom, er alvoret aldri langt unna. Sammen med latteren kjenner vi også på en djup eksistensiell fortvilelse. Begge personene er fanga i liv som de ikke aktivt har skapt, de er usikre på seg sjøl og de rundt seg, på forventninger, krav, innhold og mening. Uten at det sies eksplisitt bærer de på mye sorg. Og kan hende er det slik at det av og til er lettere å dele sorgen med en fremmed?

Da jeg begynte å lese boka, stussa jeg litt. Jeg fikk liksom ikke helt taket på Roar med en gang, var det meninga at jeg skulle le av han? Og jeg gikk ikke uten videre med på at det er så store skoger i Danmark at to joggere kan gå seg vill. Hvor da, liksom?! Men Helle gir seg ikke, hun opprettholder universet uten brister, insisterer på rammene hun har gitt seg sjøl, og med minimalt med informasjon klarer hun å gjøre personene og situasjonen både realistisk og troverdig. Hun holder også på stramheten hele veien, slik at teksten er helhetlig, som om den formidles på ett eneste langt utpust. Det er svært godt gjort, og det er en glede å lese noe som håndverksmessig holder så høy kvalitet. Det eneste som gjorde meg litt uviss, var slutten. Men etter å ha grubla en del fram og tilbake, kom jeg fram til at det kanskje måtte slutte slik.

Alt i alt gjorde Hvis du vil meg nysgjerrig på et nytt forfatterskap, og Helle Helle er trolig en forfatter jeg kommer til å vende tilbake til i framtida.

Novellesommer

Ei herlig sommerpakke!
Bilde: Boktanker

Tidligere i år leste jeg det vesle fragmentet Emma av Charlotte Brontë (1816-1855), en tekst som jeg har bestemt meg for å ikke skrive om. Den er så lita og knapp, kun to kapitler lang, at bare noen linjer ville ødelegge den fine opptakta til en uferdig roman og spolere gleden for andre Brontë-elskere, som med nettopp disse to kapitlene kan drømme seg rett inn i et univers der hva som helst kan skje - nådeløst, kompromissløst, elegant, med snert og brodd og masse alvor. Derfor forblir den ubeskrevet.

Men hvordan i alle dager kom jeg over en slik tekst? Jeg fikk den i gave, naturligvis, som mange andre bokskatter - de kommer susende ad tilfeldige veier og omveier. Denne kom fra mamma. Det var tilbake i 2016, men som alle veit, lesekøen er lang. Og derfor blei den ikke lest før på vårparten i år, etter Villette, men før Systrarna Brontës värld. Mamma hadde funnet den i en bokhandel, ei bittelita, nydelig bok med en bitteliten nydelig tekst inni.

Det tok litt tid før jeg våga å undersøke boka ordentlig. Jeg leste den nøye, grundig, faktisk to ganger rett etter hverandre. Og jeg merka meg forlaget, kalt Novellix. Etter å ha grubla i to minutter, søkte jeg det opp. Og jeg fant en helt ny verden. I Sverige er det altså et forlag, Novellix, som kun utgir noveller. All slags noveller! Krimnoveller, historiske noveller, fantastiske noveller, lette og morsomme feelgoodnoveller, triste noveller, scifinoveller, moderne noveller, klassiske noveller, lengre fortellinger, korte stubber - de er svenske, japanske, norske, britiske, amerikanske, franske, russiske, finske, danske, canadiske og så videre, det er nobelprisvinnere og kritikerroste noveller og helt ferske noveller om hverandre. Altså ALT! 

Og som om ikke det var nok, lager Novellix de peneste bøker. Det er gammelt og nytt om hverandre, med design som står til, laga av svenske kunstnere, grafikere og designere, ofte fire og fire sammen i ett tema, som for eksempel storbynoveller, svenske klassikere, feelgood, kvinnelige samtidsforfattere, skrekk, kjærlighet, amerikanske klassikere, Astrid Lindgren, franske klassikere med mer. Og disse temabøkene kan en kjøpe med en spesiell eske til. Du kan også fylle dine egne esker med akkurat det du vil. Bedre gave skal en leite lenge etter!

Jeg kikka raskt gjennom alt innholdet deres, og blei rett og slett så begeistra at jeg bestilte den største bokpakka jeg kunne finne med en gang. Og, som du kan se av bildet over, er den nå kommet i hus. Inni pappesken, under bølgepappen, bak bobleplasten, inni papirposen, lå det 125 bittesmå nydelige bøker. Av hittil omtrent 160 titler, så det er klart at her må det suppleres.

Husk at du ikke betaler moms eller toll når du kjøper bøker! Men dersom du også kjøper noe anna fint fra Novellix, som bokstøtter eller handlenett eller postkort eller notatbøker, må du ut med litt ekstra penger. Eller så kan du legge turen innom hvis du likevel er i Stockholm. Og om du ikke er så innmari glad i å lese fysiske bittesmå nydelige bøker, kan du alltids kjøpe en av Novellix' mange utgivelser som e-bok eller lydbok. Herlig!

Og nei, innlegget er ikke sponsa. Jeg er bare veldig, veldig begeistra! God novellesommer!

Sommerlesing, del II

Juli er kommet, og de fleste av oss er eller går snart ut i en etterlengta sommerferie. Nå skal batteriene lades! Jeg, derimot, som er hjemme med barna hver dag, har ikke et fnugg av ferie i år, og får derfor heller ikke lada nevnte batterier, men det betyr ikke at jeg ikke skal kose meg! Det er jo nå vi kan nyte tida sammen, hele familien, ute og inne, i vann og på land, med små og store prosjekter, ballspill og puslespill, trampoline og lego, sandslott og bøker. Perfekt!

Alexander L. Kielland

I juni leste jeg romanen Jacob (1891) - Kiellands aller siste - og har begynt på et samleinnlegg om de tre siste verkene hans. Jeg er litt usikker på når jeg kommer i mål, da det avhenger av når jeg blir ferdig med den siste tittelen i siste bok av samlede verker, nemlig Mennesker og dyr (1891), som er ei essaysamling. Jeg planlegger å lese den nå i juli.

Johan Falkberget

Halvparten av juni gikk med til å lese bind to av tre i trilogien Christianus Sextus, som jeg enda ikke har fått skrevet om. Det er mektig lesing! Fortellingene, replikkene, skjebnene og menneskene tusler ennå rundt oppi hodet mitt, noen ganger tar de også turen ut og går omkring meg på kontoret, de ser på meg med blodskutte, feberhete øyne, grimete fjes, noen mangler et bein eller en arm, klærne er bare filler og laser, og de tar på meg med beksvarte hender, fulle av sprekker og sår... Ja, jeg lever meg litt inn i det jeg leser. Forhåpentligvis får jeg skrevet om bind to og lest bind tre nå i juli.

Ingvild H. Rishøi

Vinternoveller er lest og endelig også skrevet om. Nå har jeg ikke noe mer ulest på lur fra denne dama, ikke at det fins noe mer heller. Enkelte forfattere har så lav produksjon at en rekker å somle i flere år med lesinga og forsatt ligge i forkant... Uansett, lesekryss!

Charlotte Brontë

Villette, Villette, Villette! Ferdig lest, men ikke ferdig med! Denne kommer til å være med meg lenge, lenge, og det er jeg glad for. Slike bøker trengs. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å lese den flere ganger i løpet av livet. Tenk at ei så gammel bok fortsatt er så gyldig, så sann og oppleves så nær! Det totale teknologiske fraværet har absolutt ingenting å si - her er det indre verdier og eksistensielle spørsmål som rår. Nydelig!

Ann Dinsdale

Brontëfeberen herjer for fullt i meg, og etter å ha lest den omfangsrike og fullstendig nydelige romanen Villette slukte jeg fragmentet Emma, deretter denne praktboka, Systrarna Brontës värld. Uunnværlig for alle Brontëelskere! Nå er jeg litt usikker på hvordan jeg skal følge opp videre, for jeg vil jo lese mer.

William Faulkner

Ulest kar som blir med videre inn i juli. Larmen og vreden skal leses sammen med Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg ser fram til å komme i gang med boka, den skal visstnok både være original og spennende.

Helle Helle

Helle sneik i køen med den vesle boka Hvis du vil og blei lest på kort tid, men innlegget har ikke kommet. Det dukker nok opp snart.

Morten A. Strøksnes

Havboka! Sjølsagt leser jeg Havboka! Denne sakprosaboka er underholdende, interessant, spennende og tankevekkende. Ikke rart forfatteren kunne motta Brageprisen! Ja, det er noen år sida nå. Men det gjør ingenting, god litteratur holder seg! Boka er dessuten ferdiglest, men ikke omtalt. Innlegg kommer her også.

Frida Nilsson

Som et barn sparer jeg denne skatten, eller dette godteriet, så lenge som mulig. Jeg grugleder meg til å lese, for jeg veit at det blir trist og fælt og fantastisk fint. Kanskje i juli.

Ian McEwan

Nøtteskall ligger klar som neste bok i køen, og jeg gleder meg til å lese! 

Thorvald Steen

Jeg har ikke helt hatt sansen for denne forfatteren tidligere, men jeg har veldig sansen for de historiske epokene han gang på gang skriver om, og personene han skildrer. Denne gangen er det Det usynlige biblioteket som står for tur.

Pia Juul

Nok et nytt navn for meg, men like fullt et forfatterskap jeg er nysgjerrig på. Danske Pia Juul har hatt stor suksess, sjøl om hun ikke er like kjent som sin kollega Helle Helle her til lands. Romanen Mordet på Halland mottok en av dansk litteraturs viktigste priser da den kom ut, så jeg kunne ikke la være å kjøpe den på Mammutsalget i fjor.

Alfabetlesing

Vi begynner med ei rask oppsummering denne gangen også: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein), og nå i juni kunne jeg føye til E også - En beretning om blindhet er lest, men ikke omtalt. I går kom jeg også i gang med boka som har en tittel som begynner på F, nemlig Fornuft og følelse. Med andre ord ligger jeg greit an for å klare G i juli også, men hvilken bok det blir, aner jeg ikke. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I runde seks og sju av Bokhyllelesing 2019 er det tjukke bøker som står for tur, og jeg tror nok jeg skal lese ferdig Falkberget - i alle fall før jeg leser noe anna!

Fortsatt god lesesommer!