Bokhyllelesing 7: Fransk bok

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets sjuende runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei bok av en forfatter som skriver på fransk, henta fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med de franske bøkene:

- Elida leste David Golder av Irène Némirovsky

- Hedda leste Far Goriot av Honoré de Balzac

- Gro leste Ein vakker dag av Anna Gavalda

- Elisabeth leste To erotiske fortellinger av Marguerite Duras

Før runden begynte, var vi elleve påmeldte. Silje bytta bok, men jeg veit ikke om hun er kommet i mål. Trudelutt har gitt beskjed om at hun er litt forsinka, mens Birthe fortsatt ligger litt etter lesemessig. Dere andre har så langt vært helt tause. Derfor er det bare fire deltakere som har lest og skrevet om sine utvalgte titler så langt; men det er fire, flotte franske bøker, tre romaner og to fortellinger. I tillegg kommer Trudelutt med en omtale av ei fransk filosofibok, så da blir den sjangermessige spredninga ganske god, denne gangen også. 

Jeg savner altså tilbakemelding fra Silje, Bjørg, Signe, Astrid Terese og Monika. Dere skulle knalle til med Anna Gavalda ganger tre, Erich Maria Remarque og François Mauriac. Har prosjektet regna helt bort i høstværet, eller er dere bare forsinka? Var det kan hende ikke riktig bok, likevel? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet. 

Denne runden blei jeg forsinka, og det sjøl om jeg begynte lesinga ei uke i forveien. Far Goriot er ikke ei spesielt tjukk bok, men den er ganske kompakt. Honoré de Balzac er uhyre detaljert og presis, ordrik og skildrende, og Thomas Lundbos oversettelse ligger tett opptil originalen, med mange, lange setninger. Tidvis blei det litt urytmisk, og jeg leste flere avsnitt to-tre ganger, for å være sikker på hvem som sa og gjorde hva. Boka var aldri kaotisk, bare litt tyngre enn forventa. Derfor tok det ganske enkelt lenger tid enn planlagt. Men Balzac er verdt hvert minutt! Boka er engasjerende og veldig, veldig fin, den er lett å leve seg inn i og i tillegg får en også både ytre og indre spenning.  

Som sist var også denne runden nokså åpen, og alle deltakere kunne fritt velge mellom sjangre, forfattere, litterær epoke, tematikk og så videre - noe som gjenspeiles hos oss som faktisk har gjennomført. Anna Gavalda representerer det nyeste og letteste, Marguerite Duras dominerte totalt i Frankrike på 1970- og 1980-tallet og mottok Goncourtprisen for Elskeren (1984). De som kjenner Irène Némirovsky veit at hun skreiv sine beste verker like før og under andre verdenskrig, mens Balzac er klassikeren med stor K, Frankrikes Charles Dickens i omtrentlig samme periode. I mine øyne skildrer alle fire realistiske situasjoner og mennesker så godt at de kunne vært virkelige, og alle problematiserer på hver sin måte kjærligheten, enten den er mellom søsken, mellom mann og kvinne, mellom venner eller mellom foreldre og barn. Er dette et inntrykk flere har?

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 44, fra 26. oktober til 01. november. Da står du fritt til å hente fram absolutt hva du vil fra 1800-tallet, så lenge du har det i ulesthylla. Du kan lese sakprosa, romaner, dikt, skuespill - hva som helst - og fra akkurat hvilket land du vil, på det språket du liker best og om det fineste du veit. Sjøl skal jeg holde meg til gamlelandet med en av våre fire store, nemlig Alexander Kielland. Og jeg gleder meg veldig, for hans samlede verker har blitt helt neglisjert i hyllene mine. Jeg er usikker på om jeg skal ta for meg forfatterskapet kronologisk, slik jeg nesten alltid gjør, eller om jeg skal fokusere på romanene først, og deretter noveller, skuespill og essay. Målet er uansett å lese bind 1, og gjerne også bind 2, av fire, før det blir et nytt år.

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt. Kanskje blir du den heldige vinneren?

Favorittforfattere: D

Aldri hadde jeg trodd at jeg ville møte på store problemer allerede på bokstaven D i min ferd gjennom alfabetet og mine favorittforfattere. Men det har jeg altså gjort. Hittil har jeg brukt nesten to dager på å komme fram til mulige favoritter, bare for å gruse dem i neste øyeblikk av ymse grunner. Hvorfor har ikke flere forfattere fornavn på D? Og hvorfor i alle dager har ikke jeg lest flere av dem? Ja, for det er kanskje der det egentlige problemet ligger: jeg har ikke lest nok. Og dette skal være ei favorittforfatterkåring, ikke ei eviglang liste med mulige favoritter, dvs. et arkiv over nesten alle som noen sinne har skrevet ei bok. Nei. Jeg skal ha lest vedkommende. Helst flere ganger.

Jammen, tenker du kanskje, det er jo så mange med fornavn på D! (Men det er det ikke. Jeg kan bare opplyse at det ikke er en eneste nobelprisvinner i litteratur med fornavn på D før 1997 og Dario Fo. Ikke at det hjelper. Jeg har ikke lest han.) Men hva med Doris Lessing? (Også nobelprisvinner, forøvrig i 2007.) Hun har jeg dessverre ikke fått lest enda. Moroklumpen Douglas Adams kjenner du vel til? Ja, men jeg har ikke lest noe av han. Den store Dante Alighieri er vel velkjent? Jo, forsåvidt, men jeg har bare lest utdrag, og synes ikke det teller. D. H. Lawrence, da. Nei. Dan Brown? Nekter faktisk å ta i noe av han. Da har vi alltids norske Dag Solstad! Å, skrekk. Det skal være favoritter, det her. Men det er ganske mange kvinnelige forfattere med navn på D som jeg veit du har lest, det står jo om dem her på bloggen: Donna Tartt, Daphne du Maurier, Diane Setterfield... (Det er som å dunke huet i veggen, dette.) Stikkordet er altså favoritter. Disse snubler i sine egne kommaer og når aldri opp.

Jeg må med andre ord fire på krava. For å få kåra noen favoritter denne gangen må jeg gjøre om spillereglene en smule. Jeg våger å si at jeg tror det aldri skal skje igjen, jeg har i alle fall dårlig samvittighet allerede for å bryte mine egne regler. Så: på bokstaven D blir det etternavnet som gjelder. Og da er det brått vanskelig å komme fram til de to aller, aller beste igjen. Etternavn på D er det nemlig mange som har. Og jammen er forfatterne ikke bare dyktige, men knallgode!

Charles Dickens (1812 - 1870)
Den britiske forfatteren Charles Dickens er en av de mest geniale jeg noensinne har vært borti. Bøkene hans er en solid oppvisning i stilistikk og komposisjon, ingenting er overflødig, alt og alle har sin plass, han er effektiv, humoristisk, stemningsfull, uforutsigbar og elegant. En kan sjølsagt komme med innvendinger også, som at han er litt overfladisk, av og til litt rask på labben, og at karakterene kan være endimensjonale eller bare uklare (for meg er det godt eksempel på det siste Estella fra Store forventninger). Og det er jo forsåvidt sant, alt sammen. Men Dickens treffer likevel, ofte på kornet, så som forfatter må han ha hatt solid kunnskap om menneskers psyke, han skildrer godt og presist, viser varme for hovedpersonene sine og makter å skape sympati for de mest forsoffne mennesker hos leseren gjennom perspektivet han velger, sine nøye uttenkte kommentarer og replikker.

Dickens var et arbeidsjern uten like, han jobba blant annet som journalist, utga sitt eget magasin, publiserte mange av romanene sine som føljetonger (hvilket forklarer den enestående spenningsoppbygginga og et par unødige repetisjoner hist og her), bevega seg over flere sjangre og var, gjennom sitt forfatterskap, også politisk engasjert. Han glemte aldri hvor han kom fra, og talte støtt de fattiges og svakes sak, og kan sånn sett forsiktig sammenlignes med vår egen og mye seinere Jens Bjørneboe (1920 - 1976). En annen måte å si det på, er at han, dessverre, som mange andre forfattere (bl.a. den samtidige Balzac), brant sitt lys i begge ender og jobba seg ihjel. Er det de kreatives last?

Jeg har lest mange utdrag av Dickens, både på norsk og engelsk, korte historier og romaner. Favoritten så langt er romanen Store forventninger, ei bok som er så god at jeg definitivt kommer til å lese den igjen. Jeg har naturligvis også blitt kjent med Dickens' mange univers gjennom ulike filmatiseringer, og på topp har jeg fortsatt Little Dorrit fra 2008, som jeg også ser fram til å lese. Jeg opplever at jeg såvidt har kommet i gang med dette unike forfatterskapet, og gleder meg til bøkene jeg har i vente.

                                                      
Marguerite Duras (1914 - 1996)
Denne er kanskje litt overraskende, både for meg og dere som leser. Franske Duras? Hun rare, sære? Hun postmodernistiske? Favoritt? Tja. Hun er ikke egentlig en favoritt på samme måte som Dickens, jeg koser meg ikke med forfatterskapet hennes, med fokuset hennes og de mange små finurlighetene. Hun er ingen kommersiell forfatter med blekk på fingertuppene og et varmt smil om munnen, slik jeg ser for meg Dickens, der han går tur i parken, setter seg ned på en benk, betrakter hvordan noen barn leiker med hverandre, og forter seg å ta fram notatblokk og blyant for å skrive ned det han ser og tenker. Verkene til Duras er heller prega av uro og støy, av kolliderende stemninger, av oppbrudd, av tragiske skjebner, av mennesker som ikke kan kommunisere eller som fungerer dårlig sammen. Mye av det hun har skrevet er sentrert rundt tematikken som er velkjent fra romanen Elskeren fra 1984, hvor hun sjøl agerer som hovedperson. Så krafta hennes er virkelig ikke den samme som hos Dickens, den ligger et helt annet sted: i orda, i språket. I konsentrasjonen hennes, der hun maner fram heten som står opp fra jorda, tørrheten i munnen, tørken som gjør alt og alle skjøre, den varme grusen, hvordan en er så avhengig av det basale, mat og klær og tak over hodet.
I utvalget av ord, så få, i den stramme skildringa av viktige situasjoner.

Hun er imponerende fordi hun er konsentrert, fordi hun planlegger, fordi hun skriver bevisst og veit hva hun vil med historia. Hun er modig fordi hun ikke er redd for å bruke sin egen historie, fordi hun er kvinne og tør å skrive om det sensuelle og erotiske, fra et kvinnelig perspektiv. Hun er viktig fordi hun er nyskapende, særlig innafor dramatikken, og hun blir en av mine favoritter fordi hun alltid var tøff, alltid var tilstede, alltid var kunstner først, og ikke kvinne.

Hvem er dine favorittforfattere på D?
Som sagt var det veldig vanskelig å velge denne gangen, og da jeg lot meg sjøl fokusere på etternavn og ikke de umulige fornavna, blei det mange om beinet. Alexandre Dumas den eldre, Dostojevskij, Arthur Conan Doyle, Olav Duun og Roald Dahl med mange flere er alle gode kandidater. Men jeg er altså mest glad i Charles Dickens. Og jeg mener det også er viktig å takke for de litterære utfordringene vi får servert, her representert ved Marguerite Duras. Men du ville kanskje valgt noe helt annet?

God leseuke!

Erkjennelser fra et langt liv

Som jeg har nevnt før på denne bloggen, er jeg med i en lesesirkel som er arrangert av Line. Og nå i mai har vi lest vår første lesesirkelbok, som hver og en av oss også skal blogge om. Boka er Elskeren, forfatteren er Marguerite Duras (1914-1996), og jeg tror det kommer til å dukke opp veldig mange ulike lesinger og tolkninger. For sjøl om boka er lita og kompakt (min versjon er på 123 sider), er den ikke på noen måte lettfattelig og ukomplisert.

Fra før har jeg kjennskap til Duras' forfatterskap gjennom flere forelesninger, ymse tekstutdrag og dramastykket Eden Cinema, samt at jeg fra langt tilbake veit hva boka Elskeren i hovedtrekk handler om (jeg forsøkte faktisk å lese den da jeg var tenåring, men det blei med forsøket). Og en kan på mange måter si at å kjenne til verkene hennes på forhånd ikke egentlig er en fordel. Duras er en forfatter som repeterer mye, og akkurat disse hendelsene fra Indokina har hun bearbeida i romanform, i kortere tekster, dramatikk og på film. Elskeren mister slagkraft og spenning ved at innholdet er allment kjent og ved at stoffet er behandla i flere versjoner av forfatteren. Men samtidig er det én spenning forfatteren opprettholder, nemlig hva som er sant og ikke, hva som virkelig hendte i Indokina og hva som er fiksjon, hva som angår privatpersonen Marguerite Duras og hva som bare er ei "tilfeldig" tenåringsjentes tanker og drømmer. Det er sikkert interessant for enkelte, men for meg er det underordna. Om Elskeren er sann eller ikke er ikke viktig. Men jeg må innrømme at jeg tenker at sida forfatteren så tydelig har et oppheng der, både når det kommer til denne tenåringsjenta, den kinesiske elskeren og den litt utradisjonelle, hardt prøvde familien, så er det mye sannhet.

Hun er femten og et halvt år, av en fransk, hvit familie, og omtales vekslende som «jeg» og som «hun». Det at Duras veksler mellom førsteperson og tredjeperson er svært virkningsfullt, det skaper nærhet og avstand og blir nesten en skjematisk dialog innafor verket. Han, altså elskeren, er tolv år eldre, kinesisk og veldig rik. Familien hennes er fattig. For å holde seg inne med den maniske mora sier datteren at hun bare er med kineseren på grunn av pengene. Men egentlig handler det ikke om penger mellom de to, det handler om det ulovlige og det lovlige, det mulige og umulige, om rett og galt, og om et intenst begjær som ikke lar seg overstyre. Elskeren er i sin helhet svært motsetningsfylt, ikke bare i denne relasjonen, men også i relasjonene mellom jeg-personen og mora (hun hater og elsker henne) og mellom jeg-personen og brødrene og brødrene i mellom (som også har en slags elsk-hat-relasjon, men som i tillegg spiller på angst, redsel og fysisk og psykisk styrke).

I tillegg er det dette samfunnsmessige, denne skammen som jeg-et utsetter familien for ved å ha et seksuelt forhold til en 12 år eldre mann, en kineser. Hun, som hvit, er heva over han i alle sammenhenger, sjøl om familien hennes ikke eier nåla i veggen, sjøl om faren er død, mora er gal, den eldste broren kriminell og den yngste broren svært enkel. At hun blir en «barneprostituert», og gjennom økonomiske motiver drives av mora til å opprettholde relasjonen, gjør ikke saken bedre. De støtes ut av lokalsamfunnet. Ingen vil ha noe med dem å gjøre, og jeg-et blir, i moras øyne, umulig å gifte bort. Hun er jo skitten, tilsølt, ikke rein og dydig som en ung brud skal være. Men så giftes hun heller ikke bort, hun sendes hjem igjen til Frankrike for å studere. Her finnes mange eksempler på rasisme og den franske statsmakts kolonialisme, undertrykkelse og samfunnets strenge normer.

Om Elskeren er sjølbiografisk eller ikke, er som sagt noe jeg ikke bryr meg om. Det som jeg derimot tenkte mye på underveis, var om jeg kunne tro på dette eller ikke. Boka er på mange måter eksotisk for meg i dag, den handler om et fjernt land i ei fremmed tid og skildrer en freidig relasjon. Mye virker virkelig, sant. Heten, monsuntida, luktene. Mora som hele tida svinger, som slår og som overøser med gaver, som glemmer å gi dem mat, som gjør forskjell på de tre søsknene. Jeg-et, som gjennom relasjonen til kineseren, gjennom sine første seksuelle opplevelser, blir voksen. Men ikke helt voksen likevel.

At han, kineseren, kan begjære henne, som hun sjøl skildrer som ikke særlig pen, er forsåvidt noe jeg aksepterer. Jeg har verre med å forstå at hun begjærer han. Men hvis jeg går med på det, noe som i og for seg er et premiss for boka, så får jeg straks andre troverdighetsproblemer: jeg-et er klar over at hun ikke elsker han. Hun ønsker bare det seksuelle. Hvor mange 15-åringer har en slik innsikt? Og jeg må presisere at dette foregår på 1930-tallet; den seksuelle frigjøringa, kvinnefrigjøringa, likestillingskravet, var på ingen måte i gang, og særlig ikke i Indokina. Jeg opplever nemlig ikke at denne innsikten er tillagt jeg-et seinere, fra den voksne forfatteren som ser tilbake på sitt liv, som skriver sitt liv. Jeg opplever at hun er klar over det der og da, at hun veit at han elsker henne, hun veit at det ikke kan fungere, hun veit at det må ta slutt. Men i mellomtida må hun bare ha han igjen og igjen.

Jeg synes forfatteren (den virkelige altså, ikke fiksjonsforfatteren og fortelleren Marguerite Duras) reduserer ungjenta med dette. For bortsett fra tanker som handler om elskeren, og om familien, har hun ingen drømmer eller lengsler mot fortida, den døde faren og den stabile familien de var da han levde, eller mot framtida og hennes egne muligheter. I ett og et halvt år er hun sammen med elskeren. At hun ikke skal ha andre tanker utover dette i hele den perioden, er ikke noe jeg går med på. Hun går på skolen, hun har i alle fall ei venninne der. Helene Lagonelle er fryktelig pen, men dum. Jeg-et er kjølig ovenfor henne, ovenfor alle. De betyr liksom ikke så mye. Det er som om hun er gammel allerede. Og nettopp det skriver Duras i begynnelsen av boka. At hun er gammel. Allerede da hun var atten, var hun gammel.

Duras var 70 år da hun skreiv Elskeren i 1984. Opplevelsene ligger et helt liv tilbake, til og med i en annen verdensdel. Mye tid er gått og svært mye er forandra. Duras sjøl er forandra. Kanskje hun ikke helt husker når hun innså det ene og det andre; når gikk det for eksempel opp for henne at mora brukte henne, at hun blei oppmuntra til å fortsette relasjonen fordi kineseren ga henne gaver de kunne selge og kjøpte mat til dem? Når innså hun at det kom til å ta slutt mellom henne og kineseren? Og når forstod hun kom til å bli sendt hjem til Frankrike? Det er kanskje ikke så viktig. Men når alt blandes; tid, sted og rom, sansninger og handlinger, mennesker, hun og jeg, før og nå, så er det lett for at jeg som leser griper etter noe, noe fast, for å kunne være med, forstå, leve meg inn i. Det blir vanskelig her, hvor alt flyter og glir over i hverandre. Elskeren er for meg en svært påståelig roman, som rommer mange elementer og kan tolkes på mange ulike måter, men som egentlig ikke sier så mye om hvem jeg-et virkelig er. Kanskje nettopp denne flyktige ungpikeidentiteten er noe av hovedpoenget for Duras, kanskje det er henne hun prøver å fange, for det var da hun elsket, levde. Etterpå var hun bare gammel.