Kjærlighet

I dag vil jeg bare dele denne teksten.

*

Kjærlighet

En hund kan være mager

og haleløs og fager

og gammel, mett av dager

     og halt og blind og skral,

     ja næsten ganske lam,

og tam og from som bispen ...

Allikevel flyr tispen

med hvese hvin og gispen

     og logrer efter ham

     på veien til Cheval.

*

"Kjærlighet" er et dikt av Rudolf Nilsen (1901-1929), her gjengitt i samme språk og form som i Samlede dikt, utgitt på Gyldendal Norsk Forlag i 1946. Diktet ble svært kjent da det ble tonesatt av Lillebjørn Nilsen (1950-2024) som en del av albumet På stengrunn. 16 sanger av Rudolf Nilsen i 1973. Visealbumet var et samarbeid mellom Lillebjørn Nilsen, Carl Morten Iversen, Kari Svendsen, Jon Arne Corell, Steinar Ofsdal og Lars Klevstrand.

Vi er ikke her for å ha det morsomt

Bildekilde: Bokelskere

Knut er midt i livet, eller hvis vi skal være ærlige, så er han litt over middagshøyden. Han bor aleine etter flere havarerte forhold, holdes på en armlengdes avstand av sønnen og får ikke til det han egentlig skal få til: Å skrive. Knut er nemlig forfatter, men nå er det lenge sia forrige bok, den siste blei forkasta av redaktøren og han har aldri klart å følge opp den ene store suksessen han en gang hadde. Han surrer rundt i et dagligliv som består av en rekke avbrutte forsøk, drittprat, aggresjon, mye drikking og tåpelige betroelser i fylla til den homofile naboen Frank. 

Knut har et agg mot store deler av det litterære kretsløpet i Norge. Han synes bokhandlene er håpløse som ikke tar inn bøkene hans, forlagene er teite som stadig jakter den nye, store forfatteren framfor å satse på han, og redaktørene, som aldri forstår han og alltid vil ha noe annet enn det han skriver, har han avskrevet helt. Kritikerne er lavmål og kollegaene hans er minst like ille. Særlig ille er den kvinnelige forfatteren som i boka kalles Virkelighetsforfatteren. Hun poserer med iscenesettelser av eget liv, og Knut er vekselvis fortvila og rasende fordi hun i ei bok har skildra han, der han framstilles som en eldre, tafsende mann som gnukker og jukker i vei og bortimot tvinger seg på henne på en fest. Med sin versjon av en meetoo-hendelse fra det litterære Norge, har Virkelighetsforfatteren gjort stor suksess på Knuts bekostning. 

Midt oppi dette vedvarende misnøyet kommer det en e-post fra Sigrid Undset-dagene, Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. De lurer på om Knut kan stille opp på en programpost under årets festival, som er om ei uke. Hotell, reise og øvrig inngang til festivalen dekkes. Knut er smigra, samtidig som han også forstår at han ikke akkurat er førstevalget, noe som gjør han provosert. Han var jo selvskreven! Og nå er han redusert til fyll, men det kunne egentlig ikke klaffa bedre: Sammen med Knut i diskusjonen rundt nettopp litteratur, skal også Virkelighetsforfatteren være. Og Knuts ekskjærestes nye mann, Terje, som ifølge Knut er ei poserende blære av en forfatter, er den tredje deltakeren. Det er altså to mennesker han har lagt for hat som han potensielt skal gå opp imot og diskutere med. Fristelsen blir for stor. Festivalen får et ja. 

Med på lasset opp til Lillehammer og hotell Breiseth blir også Frank, den homofile naboen som er mer opptatt av sin gifte pakistanske av-og-på-elsker enn av Knuts forberedelser til storstilt hevn i full offentlighet, og hans behov for støtte og veiledning i den forbindelse. Så viser det seg plutselig at også elskeren kommer til Lillehammer, og hotellrommet som er reservert til Knut, blir okkupert av det hemmelige paret. Knut må derfor streife gatelangs, sove litt på en benk, henge i festivalteltet, traktere kulturhuset Banken og diverse puber før han til slutt klarer å snike seg ned i hotellets kjellerstue for å drunte noen timer i de digre lenestolene. Ikke optimalt natta før en endelig skal få sitt store comeback! 

Og slik durer det videre i kjent stil. Handlinga er enkel og rett fram, akkurat som Knut er. Forviklingene er aldri langt unna, og Knut tar helt gjennomført dårlige valg, både for seg sjøl og omgivelsene sine. Det skildres i nåtid og underbygges videre gjennom Knuts tilbakeblikk og grunne refleksjoner over eget liv, der litteraturen med stor L kom foran kjærligheten med stor K. Han vipper stadig fram og tilbake mellom å være sympatisk og usympatisk, snill og egoistisk. Videre kjører han på med mer øl og vin framfor hvile, han ypper med feil folk og legger seg ut med de han bør holde seg inne med. Rusen er kanskje en katalysator, men vilja til undergang ligger allerede i Knut. Det er som om alt plutselig bare rakner, som om åra uten kjæreste, utgivelser og offentlig oppmerksomhet har bygd seg opp sammen med raseriet mot Virkelighetsforfatteren til en ukontrollerbar storm av sinne, som sjølsagt slippes løs midt i arrangementet på Lillehammer. Dramaturgien er enkel og effektiv.  

Og det er naturligvis hele Norges satiredronning, Nina Lykke (f. 1965), som står bak denne romanen. Den heter Vi er ikke her for å ha det morsomt, og kom ut på Forlaget Oktober i 2022. Den oppleves som et gedigent sleivspark mot hele det litterære kretsløpet i Norge, der samtlige i bokbransjen får så hatten passer, og der pretensiøse, vindrikkende og arrogante forfattere blir utlevert i et særdeles grelt lys. Men det er vanskelig å lese dette uten å tillegge Lykke sjøl både noen av erfaringene og noen av meningene hun skildrer, og i tillegg løsrive henne fra de hun så ivrig blottlegger. Denne leseren opplever at Lykke sjøl langt på vei er en del av det hun skriver om.

Tittelen er god, og var det som gjorde at jeg kjøpte boka, sammen med det at jeg leste og likte Full spredning for noen år tilbake. Men her fikk jeg ikke helt det jeg forventa. Jeg trodde rett og slett det skulle være mer brodd og mer humor i boka. Jeg opplever at dette er skildringer av en middelaldrende manns rotete og treige liv, der sjølmedlidenheten har nådd et absolutt høydepunkt (eller lavmål, avhengig av hvordan en tenker). Knut er ekstremt sjølopptatt og evner ikke å se lenger enn sin egen nesetipp. Men heldigvis, både for leseren og for Knut, kommer det ei aldri så lita utvikling mot slutten, slik at en sitter igjen med en følelse av at det er håp, også for Knut. 

Det er bare det at han er så himla uinteressant. Kanskje ville det vært annerledes om jeg ikke kjente til bokbransjen i det hele tatt, som om det var en eksotisk verden jeg endelig fikk et etterlengta innblikk i. Men sånn er det ikke i det hele tatt. Jeg kjenner bokbransjen godt fra flere sider, og opplever at mange typer utleveres her, uten at det egentlig er så fortjent. Mye er tatt på kornet, og det er fornøyelig, mens det i andre sammenhenger overdrives veldig, og da faller avsnittene og blir bitre og unødvendig negative. Jeg leser også inn en viss skadefryd, som jeg ikke liker. Jeg opplever at mye er litt snuskete og snikete, og sjøl om skildringene av Knut langt på vei er presise og troverdige, er helheten usannsynlig. 

Lykke lar Virkelighetsforfatteren få så ørene flagrer av Knut, på lik linje med at Knut også presses og får gjennomgå, på alle måter. Det formidles usentimentalt og direkte, av og til på grensa til flåsete. Og virkelighetslitteratur generelt problematiseres. Her er det ekstremt mye å ta tak i, som blant annet handler om hva som er etisk riktig å gjøre, litteraturens rolle og om litteraturen er så viktig at den kan settes over øvrig lovverk og fristilles fra alt annet. Er det greit å utlevere sine nærmeste i tekst? Er det greit å henge ut kollegaer under fullt navn? Og Lykke åpner så vidt for noen av disse spørsmåla og skraper i overflata, men hun går ikke ordentlig i dybden av problematikken. Det synes jeg er skuffende. Og paradokset er at også Lykke er en del av denne navlebeskuende virkelighetslitteraturen. Kanskje det er derfor det er vanskelig å kritisere?

Jeg liker at Lykke skriver satirer, og tenker at sjangeren er noe vi bør tåle helt greit. At handlinga denne gangen var tatt fra den litterære offentligheten bør vi også kunne håndtere. Men i dette tilfellet kunne Lykke med fordel gjort noen endringer, og enten gått ordentlig ned i dette med virkelighetslitteratur, eller latt Knut ta den helt ut med tanke på personlighet - som legen i Full spredning. For det blir fort enten kleint eller litt stillestående, og Knut er strengt tatt ganske kjedelig. Da er det mye med 459 sider, særlig når det heller ikke egentlig er så innmari morsomt. 

Mytene som skapte Norge

Bildekilde: Bokelskere

Det siste året har jeg bevisst forsøkt å lese flere fagbøker, noe som har resultert i at jeg endelig har fått lest ei bok jeg har hatt på lur sida 2019, nemlig Mytene som skapte Norge av professor i religionshistorie, Gro Steinsland (f. 1945). Boka utkom i 2012 og omhandler overgangen fra hedendom til kristendom, et skifte som tok lang tid når det kom til tanker, ideer, forestillinger og ikke minst holdninger. Her belyses skiftet ut ifra mytene, og mytene brukes som inngang til å forstå hvordan endringene påvirka mentaliteten til menneskene.

I boka går Steinsland gjennom de viktigste mytene - her i utvida forståelse av begrepet. Det er et utgangspunkt mange kjenner fra skolen, i komprimert form, men som Steinsland her utbroderer, forklarer, sammenligner og utfordrer. Hun gjør rede for vikingenes verdensbilde, et kosmos som skapes ut av urjotnen Yme, som er tvekjønna, og kua Audhumbla, for å seinere gå under. Både skapelsesmyten og myten om Ragnarok er fascinerende lesning. Steinsland får godt fram hvordan dette gir mening, trøst og støtte for vikingmennesket, og hvordan hele deres verden balanseres hårfint mellom de mørke, onde kaoskreftene (jotnene) og de lyse, gode gudekreftene. 

Men det som ved første øyekast kan virke stereotypisk og enkelt, er ikke det. For mange av gudene har også dårlige sider, og de bikker fort over i for eksempel hovmod og overmot, fråtseri og grådighet. Bare tenk på hvordan Frøya lyster etter Brisingamen! Og hvordan Tor alltid må prøve styrken sin! Og gudejotnen Loke er jo et kapittel for seg. Han velger å være vrang, med vilje, og utfordrer gudenes, og menneskenes, tro på det gode. Men kanskje må det vonde finnes, for at vi skal kunne velge godt? Gudene er rett og slett svært menneskelige, der de gir etter for fristelsen rett som det er. Og menneskene, det er de som lever på midten, i Midgard, og som må utjevne den stadige tvekampen mellom gudene og jotnene, en kamp som trengs for å holde hele verden og den skjøre likevekta jevnt fordelt. Men i møte med den nye troa er det mye som endres.

Samfunnsdannelse, hierarki, makt og riter er også en del av det som belyses i boka. I gamle sagatekster legitimeres gjerne makt og kongsnavn med lange ættetavler som ofte har gudene som opphav, eventuelt de tidlige kongene. Med trosskiftet skal dette utfordres. Lenge er det en kappestrid mellom kirke og konge, for hvem bestemmer egentlig mest? Hvem er nærmest gud, og hvem får sin makt av hvem? Etter hvert taper de gamle vikingsmåkongene terreng, og de mange norrøne gudene likeså - de må innfinne seg med å bli avspist som sagakonger og som feil tro, som hedendom. Fram trer én og én sterk hersker, nasjonens konsolidering er i gang, statsbygginga skyter fart og kongen bindes stadig tettere til én Gud.

Jesus, eller Kvite-Krist, får naturlig nok stor plass i boka. Han trer virkelig fram som et symbol på den rette tro, og med han kommer nytt lovverk, kalt kristenrettene, og en nokså streng monoteistisk religion. De gamle gudene går fra å være tro til å bli overtro. Men også Gud og Jesus endrer seg i tråd med hva menneskene har behov for. Det er videre via et eget kapittel til Maria, og kulten rundt henne, som er ekstremt omfattende på kontinentet. Det er også kapitler som omhandler dyrking av de mange helgenene som kommer, også i Norge, som for eksempel Sankta Sunniva (900-tallet) og den som etter hvert blir til Olav den hellige, nemlig Olav Haraldsson (995-1030). 

Parallelt med at kristendommen vokser fram og tar plass, er det overraskende mye som fortsetter å eksistere. Det norrøne forsvinner ikke. Mange viking- og middelaldermennesker lar seg døpe og bygger kirker, samtidig som de også vedlikeholder de gamle hovene, der de bloter. De markerer både midtvinter og passer på at helgendagene feires i kirka. Det latinske alfabetet innføres, men mange fortsetter å bruke runer, som risses i både pinner og stein og tilegnes spesielle funksjoner. Og sjøl om kristenrettene er et juridisk faktum, lever folk samtidig etter de gamle landskapslovene. Etter hvert kombineres disse og i løpet av 1000-tallet er det mye som sammenfattes. Det hele sluttføres så med Magnus Lagabøtes (1238-1280) landslov av 1274.

Trosomveltninga var massiv, og kan ikke undervurderes. Vi finner spor av overgangen overalt - i tekst, tanke og tone, i idealer og ideer, i oppfatninger om makt og myter, samt i mange ulike praksiser. Samfunnet beveger seg fra en rå æreskultur til en forfina høvisk kultur, en prosess som tar flere hundre år. Steinsland viser, gjennom sine nedslagspunkter, hvordan endringene bredte om seg, påvirka hverandre, framskynda andre prosesser og hang nøye sammen med ideer fra kontinentet. Likevel er det samtidig rom for det hun kaller mot-myter, noe som er ekstra spennende å lese om. For hvem reiste egentlig Dynna-steinen? Hvor viktig er Dovre? Og hvor kommer visjonsdiktet Draumkvedet fra?

Steinsland er uhyre kunnskapsrik. Boka preges av at forfatteren har tenkt, lest og jobba med materialet gjennom flere tiår. Hun er ryddig, velformulert og presis, går rett på sak og bruker gode eksempler. Boka er ikke nødvendigvis helt enkel å lese, da forfatteren forventer at en har noen forkunnskaper og klarer å rydde i materialet på egenhånd. Men det glir svært godt, det er spennende, strukturen er logisk og solid, og i tillegg er utgivelsen nydelig illustrert med fotografier, for eksempel av kirker og runesteiner, og med bilder av utsnitt fra bøker og veggtepper, altertavler og skulpturer, for å nevne noe. Helheten gir leseren en svært god leseropplevelse, der kunnskap, estetikk og tanketråder glir i hverandre og rundt hverandre, litt som når flere ulike praksiser, kulturer, religioner og myter sameksisterer i ett og samme samfunn. Det er mektig og flott. 

Klipp deg!

Bilete: Bokelskere

Det var heilt tilfeldig at eg fann denne boka på tilbod i den lokale bokhandelen. Eg leita korkje etter ei bok om å klippe hår, eller hadde tenkt at ei slik bok er å få tak i, men plutseleg var ho der. Av di eg frå tid til anna klipper hår heime, vere seg anten mann eller born, tok eg med meg boka. 

Klipp deg! er skrive av frisør Irene Stana (f. 1971), som heilt tydeleg såg det eg ikkje såg: At det er ein marknad for ei slik bok, sjølv i vår digitale tid, der heimeklipparar kan sjå juksevideoar på Youtube før dei slepp seg laus med barbermaskin og saks. Boka kom ut på Samlaget i 2022, og er gul og glad. På framsida står det tydeleg "Frisørens profftips" og "trinn-for-trinn-guide med foto". Og det er nett det lesaren, eller klipparen, får.

Stana byrjar med å skrive om kvifor ho ville skrive boka. Og det er av di så mange klipper seg sjølv - noko som kan vere vanskeleg, men som på den andre sida er heilt gratis. Men mange vert ikkje nøgde med eigen klipp. Med hjelp frå boka kan ein gjere det betre enn heilt på frihand. Alle som har freista å klippe seg sjølv åleine veit kor fort det kan bli skakt. Og kven har vel ikkje hatt ein unge som har funne ei saks...? Eit sekund seinare, og den sjarmerande tutten på toppen av hovudet ligg i ein krøll på baderomsgolvet, og ungen grin skjerande høgt. Boka kan ikkje hindra ungar i å finne saksa, men ho kan hjelpe når mamma eller pappa må kriseklippe sveisen til vesla eller poden. Og i fleire andre tilfelle.

Etter ei rask innleiing, skriv Stana om hår. Om kva eit hår er, korleis det veks, kva som slit på håret, kvifor vi mistar hår med meir. Her var det ikkje noko nytt, i alle fall ikkje om ein fulgte med i naturfagtimane på skulen eller frå tid til annan har lese KK eller andre kvinneblad på venterommet til tannlegen. Stana nemner også ulike typar hår og ulike former på andlet, noko ein strengt tatt kan sjå kring seg, kvar dag. Men her var det fint med systematiske døme, satt i samanheng med nett håret. Di nest følgjer dei fire grunnformene når det gjeld klipp, og Stana kjem med døme på dei mest klassiske frisyrane. Ho går også igjennom dei mest nytta frisøruttrykka, og kjem med tips til korleis ein kan klippe born, krøllar og skjegg, samt med kva type utstyr. Alt dette er omtrent ein tredel av boka, og er meir eller mindre ein sjøvsagt del av det å klippe eller i det heile tatt ha hår.

Dei neste to tredelane er det som vart kalla "trinn-for-trinn-guide med foto" på framsida av boka. Stana forklårae her korleis ein kan klippe elleve ulike frisyrar, anten sjølv eller med hjelp av ein venn. Innimellom er det også plass til eigne notat. Guiden er enkel og grei, men diverre var det ikkje alltid bilete av det eg skulle ønskje det var bilete av, og det stod ikkje noko om det eg somme stunder lurar på når eg klipper. Nokre av bileta er heller ikkje dei beste, men hår og frisyrar er stort sett tydeleg nok. Til slutt kjem Stana med tips til vask, pleie og kva mat som er bra for håret. 

Boka er like enkel som ho ser ut til, og er særs rask å lese. Om ein klipper mange eller mykje, eller ønskjer tips til å klippe seg sjølv på ein betre måte, er boka ei grei investering. Poenget til Stana heile vegen er at ein god arbeidsplan og systematisk arbeid med gode verktøy vil gje eit betre resultat enn ein tilfeldig klipp. Og det har ho jo rett i. Men er ein ekstremt opptatt av hår og utsjånad, ville eg nok heller tatt ein tur til ein ordentleg frisør. 

Legenden om Sankt Alexis

Bildekilde: Bokelskere

Jeg fortsetter med å lese middelalderlitteratur, og denne gangen er det mer en skikkelse enn en tekst jeg har tatt for meg. Jeg har lest Legenden om Sankt Alexis, et samleverk som gjenforteller flere av de mest kjente tekstene fra Alexis-diktningen: en syrisk legende fra 500-tallet, grunnteksten fra 900-tallet som er på latin, det gammelfranske helgendiktet fra ca. 1050 og middelalderens mysteriespill fra ca. 1380. Tekstene er utvalgt av, presentert ved, oversatt og til slutt kommentert og satt inn i en større sammenheng av Helge Nordahl (1927-2018). Boka utkom i 2003 og er en del av serien Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

Kort fortalt er dette fire versjoner av samme tekst som er samla i samme bok. Slik blir det ekstra lett for leseren å sammenligne, følge forskjellige utviklingstrekk i tekstene og se hva som diktes inn, utvides, dramatiseres, nedjusteres, fjernes og så videre, i takt med tidas skikker og religiøse idealer. Det er kanskje særlig framtredende ved de to nokså sjangerspesifikke sistetekstene, der det var tydelige føringer innafor form som måtte hensyntas. I tillegg består boka av sju tekstfragmenter til, som har vært med i ulike versjoner. Fragmentene kaster ytterligere lys over Alexis.

Men hvem er egentlig denne Alexis, som det skrives så mye om? I den syriske legenden skrives det at han hadde grunnrike foreldre. I de andre versjonene sies det at faren er en adelsmann, eller en greve, eller den fremste ved keiserens hoff. Vi befinner oss altså i de høyere lag av befolkninga, og Alexis er ung og privilegert og har fått god utdanning. Vi møter han på litt ulike tidspunkt i de forskjellige tekstene, men felles er det at Alexis er evnerik og vakker og i gifteferdig alder. Faktisk er han så klar for giftermål at det skal skje nokså raskt. Men Alexis kjenner at dette ikke er helt rett. Han vil ikke ha et verdslig liv, og han ønsker ikke å innfri sine foreldres krav om å leve som gift og seinere overta deres eiendommer og verdier. 

Alexis veit at et slikt valg får konsekvenser. Han veit også at foreldrene og hans forlovede ikke vil forstå (i noen versjoner rekker de å gifte seg, i andre ikke). Han finner på en unnskyldning, drar i smug så fort han kan og tar sjøveien til Syria, seinere til fots til Edessa. Og der blir han. Der gir han fra seg rikdommene sine og navnet sitt, og han lever på gata som en tigger, et liv via til bønn og til Gud og kun fra hånd til munn. Det sendes ut letemannskaper etter Alexis, og også Edessa oppsøkes på veien. Men ingen gjenkjenner den forsofne tiggeren utafor kirka, og farens menn vender hjem med uforretta sak. Slik får Alexis leve i mange, mange år som ussel og fattig.

Livet til Alexis ender på ulike måter avhengig av versjon. I den syriske legenden dør han i Syria, utslitt av fattigdom og sykdom. I andre versjoner vender han hjem til Roma og havner ved tilfeldigheter i sin fars hus, der han lever uten å bli gjenkjent i mange år. På dødsleiet, eller rett etter døden, innser foreldrene hvem de har hatt i huset så lenge uten å vite om det. Og sorgen deres blir ufattelig stor, og offeret til Alexis blir enda mer uforståelig. Slik ender tekstene veldig trist. 

Det religiøse aspektet er naturligvis veldig tydelig i tekstene. Og Alexis får en opphøyd status fordi han velger et liv via til Gud og sier ifra seg alle verdslige plikter, rettigheter og fordeler. Et slikt valg er svært fjernt fra de fleste av dagens lesere, kanskje er det også derfor jeg finner det så fascinerende. Svært få jeg kjenner, hvis noen, ville være villige til å forsake alt for et uvisst liv i fattigdom og nød, der bønn er hovedaktiviteten. Kontrasten blir umiddelbart stor. Jeg tviler ikke på at flere mennesker, både kvinner og menn, opp igjennom historia har valgt Gud - historiebøkene er fulle av eksempler, fra Frans av Assisi (1182-1226) til dronning Kristina av Sverige (1626-1689). Og de hadde gode grunner, også utover det religiøse, for å velge som de gjorde. Men i dag? Er det et nærmest utenkelig valg i dagens vestlige samfunn? 

I møte med slike dilemmaer blir Alexis-skikkelsen ei viktig motvekt til våre travle tider, som minner oss om at menneskets eksistensielle spørsmål alltid er de samme, at idealene om hva som er et fullverdig liv svinger, og at integritet er en viktig egenskap. Om vi legger vekk skjermene våre og vender fokuset innover, vil mennesker i dag kanskje også kunne kjenne etter, og finne en slags gjenklang i tekstene om Alexis i seg sjøl. Det er i alle fall noe av det viktigste denne leseren tar med seg videre.

Helgendiktet om Alexis regnes som den franske litteraturens første store mesterverk, står det bakpå boka. Det er noen år eldre enn Rolandssangen, som jeg også har lest. Det sier mye om hvor utbredt, viktig og allment kjent diktet var, og dets påvirkningskraft er trolig umulig å overvurdere. De mange oversettelsene, versjonene og fragmentene av Alexis-diktningen underbygger det samme. Litteraturhistorisk er dette uhyre interessant, men det når også utover kun den fagdisiplinen. Gjennom å lese ulike versjoner av samme tekst, får en unike glimt inn i fortidsmenneskenes ideer og tanker. Og her er eldre litteratur i en særklasse, som gjennom å være ei primærkilde for mentalitet ofte gir svært etterrettelig informasjon. 

Leserprofil

For tolv år sida gikk denne spørsmålsrekka sin seiersgang blant bokbloggerne. Jeg tenker at det er en morsom måte å sjekke status på - er det egentlig noen endringer hos meg som leser...? Svar gjerne, du også!

1. Hvilken bok leste du sist?

Siste fullførte bok var I eventyret av Olav Duun, bok fire av totalt seks bind i serien om Juvikfolket. For et stort verk det er, på alle måter! Boka jeg sist leste i, var Kniven i ilden av Ingeborg Arvola. Den er jeg snart ferdig med.

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?

Jeg holder på med fire forskjellige bøker akkurat nå (Kniven i ilden, Ramstasagaene, Tegn til sivilisasjon og I ungdommen), så jeg vil helst fullføre disse fire før jeg begynner på ei ny bok. Og da lurer jeg på om jeg ikke skal finne fram Thomas Mann, som har blitt behørig feira i år, jubilant som han er. Tittelen jeg har på lur er Buddenbrooks. 

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhylla di?

Det er nokså likt, tipper jeg. Muligens ei lita overvekt i kvinnenes favør. Jeg forsøker å lese så balansert og variert som mulig, og det gjenspeiles også i bokhyllene. Samtidig veit jeg hva jeg liker - noe som naturligvis også gjenspeiles i bokhyllene. På godt og vondt!

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av ei bok, eller tenker "nå har jeg kommet halvveis" eller lignende?

Ytterst sjelden. Det kan være en taktikk jeg benytter hvis jeg må tvangslese meg igjennom et kjedelig parti eller må komme raskt i mål med ei bok jeg ikke liker. Ellers ikke, da det i verste fall stresser meg og ødelegger leseropplevelsen.

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv.)

Det viktigste er at jeg har boka i biblioteket her hjemme, nærmere bestemt i den doble, spesialbygde ulesthylla. Deretter går det på hvor lenge boka har stått der, og hva jeg har lyst til å lese. Noen ganger tar pliktfølelsen overhånd, og jeg velger noe jeg har hatt på lur lenge, som da jeg leste Doris Lessing tidligere i år. Andre ganger er det hva jeg kjenner meg klar for å lese, som Olav Duuns bøker, som jeg har holdt på med i sommer. Av og til er det noe som er aktuelt, noe som er tilfelle med Arvolas bok nå. Hun har nylig vært på forfatterbesøk der jeg jobber. Atter andre ganger er det hva jeg umiddelbart fenges av når jeg ser på forsida, eller rett og slett hva jeg har lyst til å lese. Og da er det sånn at av og til tar pliktfølelsen overhånd...

6. Når er ei bok for lang?

Det er det vanskelig å svare helt konkret på, for det varierer. Når boka går på tomgang og ikke kommer videre, er den for lang. Da har verken forfatter eller redaktør gjort jobben sin. Et eksempel kan være bøkene til Marian Keyes. For meg oppleves de som svært lange og nokså kjedelige, fordi de er flate, uten undertekst og fulle av repetisjon. Da kjeder jeg meg som leser. Men merk at dette ikke har noe med skillet mellom ytre og indre spenning å gjøre. Ei bok kan være nærmest stillestående og uten handling, men likevel være intens å lese.

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?

Nei. Jeg leser aller helst på norsk og nynorsk, og foretrekker alltid det. Leser engelsk når jeg må.

8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale alle vennene dine til å lese?

Jeg snakker generelt mye om bøker med familie og venner, uten at det nødvendigvis betyr at jeg vil at alle skal lese det samme som meg. Det hadde nemlig vært veldig forutsigbart og treigt. Nå i det siste har jeg ledd av og med Agneta i Je m'appelle Agneta, vært oppslukt av Olav Duuns nydelige univers, der natur og mennesker er tett sammenvevd, jeg har vært nokså irritert på Lotta Elstads Klara i Xiania og virkelig blitt fascinert av den lille teksten som utgjør Sankt Brendans havseilas. Og ingen av disse titlene er "for alle", som i at de treffer alle lesere.

9. Kan du slutte å lese ei bok hvis den er kjedelig? I så fall - når gir du opp?

Jeg er en dedikert pliktleser. Det vil si at jeg stort sett aldri avbryter ei bok. Det har jeg gjort kun tre ganger hittil i livet, og jeg trakter ikke etter å gjøre det igjen. Dessuten tenker jeg at "kjedelig" ikke er grunn nok til å slutte å lese ei bok. Omtrent alle bøker kan lære deg noe og være med på å utvikle deg som leser, enten fordi boka er god å lese, teknisk interessant, har spennende handling eller nydelig språk, eller fordi den lærer deg hvordan det ikke skal gjøres... 

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhylla di - og hvilken finnes ikke?

Her er det uten tvil flest romaner, romaner av alle slag. Mange klassikere, noen helt ordinære samtidsromaner, flere spesifikt historiske romaner. I tillegg har jeg mye gammel litteratur, fra Gilgamesh og de homeriske epos til Snorre og islendingesagaene. En god del faglitteratur om historie, litteratur og språk fins det også her, være seg oversiktsverk, verk knytta til enkelthendelser eller fenomener, antologier eller sjangerspesifikke analyser. 

Videre eier jeg verken manga, grafiske romaner, tegneserier eller serielitteratur. Jeg har ikke kasta meg på romantasybølgen, har heller ikke romantikk eller fantasy hver for seg, og jeg har stort sett også unngått de mest intense sci-fi-bøkene. Jeg har ikke bøker om teknologi, og hopper i stor grad også over krim. Men det betyr ikke at jeg ikke kjøper disse bøkene, for det gjør jeg. Mange av dem havner rundt i andre hyller i eget hus da de blir gitt som gave til mann og barn. Alle andre slektninger får også bøker, enten de vil det eller ei. Og det at jeg ikke har bøkene i hyllene, betyr heller ikke at jeg ikke har lest noe av dette, for det har jeg også. Men da velger jeg som regel å låne på biblioteket, fordi jeg veit at sjøl om den grafiske versjonen av The Handmaid's Tale er svært interessant, foretrekker jeg romanen.

Egenvurderinga viser at det er noe endring her, men ingen egentlige drastiske forskjeller på de siste tolv åra. Det stemmer overens med egen oppfatning. Jeg har blitt mer bevisst hva jeg liker og ikke liker, og sjøl om jeg jevnlig utfordrer det, ender jeg ofte opp et sted i nærheten av startstreken. Jeg har også mange forfatterskap jeg følger tett, og disse er i stor grad de samme som i 2013. Mon tro om det holder seg slik i tolv nye år?

Innlegget fra 2013 kan leses her.