Velkommen til dyrehagen

Bildekilde: Bokelskere

Alle som har blitt gravide, gjennomgått et svangerskap, født og amma i måned etter måned etter måned, både en og to og tre ganger, veit hvor intenst det hormonelle og biologiske trøkket kan være. Det er så ens eget jeg nesten slutter å eksistere, samtidig som det absolutt ikke er tilfelle, får en er jo fortsatt der. Men jeg-et, som i meg sjøl, egoet, er bare ikke viktig lenger. Jeg er til for en annen. For at en annen skal kunne leve, må mine egne greier, uansett hva de måtte være, vente. Og for å ikke ha det vondt med meg sjøl, er det noe som bare må aksepteres og etterleves. Og til det punktet, det punktet der du ser rundt deg og registrerer, endelig registrerer, at huset ikke er slik du vil ha det, at søpla ikke er tatt ut og i grunn er kilden til den vonde lukta, at bananfluene faktisk kommer fra matrestene på kjøkkenbenken og ikke fra en på barselvisitt, at middagen var brødskiver i dag igjen, at klærne er fulle av melkeflekker og gulna gulp og lukter surt, og at du egentlig ikke husker når du vaska håret sist; det erkjennelsespunktet der er så fjernt at det overhodet ikke eksisterer i livet før, i livet før måned etter måned etter måned med amming, fødsel, svangerskap og graviditet. Å bli mamma er altomveltende. Og slik skal det være.

Men det er ikke alltid det framstilles sånn. Faktisk nesten aldri. Da jeg gikk gravid med det første barnet mitt, var det bare fokus på fødselen og alt som skulle skje da, som om tida etter ikke eksisterte i det hele tatt. Deretter, på sjukehuset, var det amminga. Aldri var det noen som sa at jeg må forberede meg på å miste meg sjøl. Aldri var det noen som skreiv at jeg måtte sette alt på vent, inkludert det å lese, kjøre bil eller noe så enkelt som å se på tv i mer enn fem minutter sammenhengende. Det stod ikke noe sted at jeg skulle være til for en annen på ubestemt tid, som en dårlig markedsført time share-leilighet der leieboeren faktisk har flytta ut, men fortsatt i aller høyeste grad gjør seg gjeldende gjennom å flytte inn. Og på sjukehuset informerte de ikke om det enorme hormonelle trøkket både underveis i fødselen og i etterkant - og heller ikke alle svingningene i løpet av månedene som skulle komme. 

Det er ikke nødvendigvis feil å ikke fortelle om alt dette - vi vil jo ikke skremme folk fra å få barn! Men samtidig hadde det vært litt kjekt om det som blei fortalt var litt mer realistisk: Ja, det gjør ekstremt vondt. Nei, du glemmer det ikke nødvendigvis etterpå, men det er verdt det. Ja, amming er ofte noe herk, men det er superviktig. Nei, du behøver ikke å ha det ryddig hjemme, men det er vanlig å ville ha det fint rundt seg, også når en er utslitt. Ja, det er vanlig å kjenne at en ikke får det til. Nei, du trenger ikke å sminke deg, lakke neglene eller ordne håret før du skal på helsestasjonen. Ja, du blir både trøtt, uopplagt, irritert og sur når du kun får to timers oppstykka søvn i løpet av natta. Sint kan du også bli, faktisk. Ikke nødvendigvis på babyen, men på alle andre. Nei, du trenger ikke å trene som før. Ja, du kommer til å bli helt gåen og økedøgn er jævlig og passer aldri. Ja, du er styrt av hormoner og veit nok ikke alltid helt hva du gjør. Nei, du trenger ikke gå på kafé eller ha besøk hver dag. Det er helt greit å ikke være så sosial. Kanskje trenger du til og med å være ganske asosial, for det er nok som skjer med deg sjøl og babyen. Ja, du blir fullstendig borte i ammetåka og mister sannsynligvis tidsperspektivet. Ja, det vil si at du knapt er tilregnelig. Men det går bra! Ja, jobben din er å ta vare på barnet ditt. Med hele deg. Og det er verdens beste og verdens verste jobb - på samme tid.

For om denne informasjonen, eller noe lignende, hadde vært der, litt tydeligere, så hadde det kanskje vært litt greiere å forberede seg. Eller kanskje ikke - vi oppfatter jo bare det vi vil, og kan, oppfatte. Lisa, for eksempel, skulle jo ikke ha barn. Ville ikke. Men plutselig sitter hun der, med samboer, barn og baby, og har mista seg sjøl, bestevenninna si, det sosiale livet, utelivet, nattelivet!, og hun forstår ikke helt hva som faktisk har skjedd. For hun er da vel faktisk seg sjøl fortsatt, er hun ikke det, da? Det er bare det at hun har fått barn, er det ikke? Eller innebærer det å få barn så enorme endringer at hun ikke lenger egentlig er seg sjøl? Lisa tenker, grunner og grubler, og gjennom henne undersøker forfatteren ulike perspektiver på det å få barn. Hva betyr det, egentlig? Og hva skjer, egentlig? Og er det mulig å sette ord på en prosess som er så konkret og fysisk og samtidig så abstrakt og magisk? 

I et veldig presist språk og med så realistiske erfaringer at det hele virker sjølopplevd, skildrer Silje Bekeng-Flemmen (f. 1984) dette skjøre, altoppslukende, kaotiske, krevende, nydelige, utmattende, fantastiske, fæle, ensomme, alltid travle og uforutsigbare familielivet. Lisa befinner seg midt i småbarnsfamiliestormen sammen med samboeren Eike og de to døtrene deres. De lever et helt vanlig liv, noe som var befriende å lese om, og de har helt dagligdagse utfordringer, som var like herlig: Få Alma til å sove, få Alma til å spise, få tatt en dusj uten at baby Lily trenger Lisa, gå ut med søpla før den stinker, få til hverdagskabalen med henting i barnehagen via kollektivtrafikk med baby på slep, å få til amming, å få Lily til å sove, vurdere å dra på babysang eller å trille tur, dra på babysang og kjenne at det var litt feil, å ønske kontakt med venner og det tidligere sosiale livet men oppleve at det også er litt feil, å lengte tilbake til noe samtidig som en lurer på hva det er en lengter etter, å ha et ønske om å ha både "før" og "nå". 

Lisa strever ikke med å være mor. Hun gjør sitt beste, både hun og Eike, og de er helt vanlige hverdagsforeldre som prøver og feiler og mestrer. Mye går på instinkt, på rutine, på autopilot. Men når Lisa sammenligner "før" og "nå" og seg sjøl med den tidligere bestevenninna Ida, blir det vanskelig. For hva var det som skjedde? På ett eller annet tidspunkt overstyrte Lisas biologi Lisas vilje. Lisa, som ikke ville ha barn, ville ha barn likevel. Hun og Ida skulle jo aldri bli mødre! De skulle alltid leve fritt og sjølstendig, med cocktailkjoler og conversesko! Nå, som Lisa har fått barn, er det mye Ida ikke forstår. Det som virker ekkelt og fælt og vanskelig, det som er helt utenkelig, komplett umulig å forestille seg før en står der, med gulpekluter og bæsjebleier og omgangssjuke, er jo samtidig det fineste som fins. Er det mulig å fortelle Ida det? 

Velkommen til dyrehagen er en fin roman som oppriktig og nøyaktig skildrer hvordan det kan være å bli mamma. Forfatteren setter mennesket som biologisk vesen inn i en større sammenheng gjennom å komme med en rekke vitenskapelige opplysninger, statistikk, fenomener, teser og påstander, som er interessante, som underbygger og som bidrar med kontraster og dynamikk i det som ellers kunne blitt en litt flat tekst. Behovet for fellesskap, for eksempel. At alle mødre deler erfaringer gjennom det å være mødre. Samtidig har hovedpersonen Lisa blikk for andre erfaringer også, som kan være såre. Hun blei sett på av menn helt fram til magen syntes. Nå blir hun ikke sett på i det hele tatt. Men på samme tid følte hun seg riktig og stolt som gravid, og nøt andre typer blikk. Hun var ikke redd for noe før. Nå er hun redd, veldig redd. Gjennom slike konkrete eksempler viser forfatteren enkelt og lettfattelig hvordan det å bli mamma kan oppleves. 

Lisa undersøker også forholdet til Ida, og spør seg: Når var vi hverandre nærmest? Og hva var det som gjorde oss så nære? Når tok egentlig det tidspunktet slutt? Og er det slik at det nære venninneforholdet nå er erstatta av en familie for Lisa? Mellom linjene leser jeg også inn spørsmål som kretser rundt dette med identitet: Er det mulig å være seg sjøl samtidig som en ikke er det? Kan en gjenfinne eller gjenoppfinne sitt eget jeg, eller kan jeg-et utvides? Må en kanskje det etter å ha blitt mor? Og, kan noen andre, som ikke gjennomgår samme endring, forstå?

Velkommen til dyrehagen er en stille og rolig roman i den forstand at den ikke slår inn noen dører, eller har et eksepsjonelt imponerende eller sjokkerende innhold. Romanen kan kanskje oppleves som kjedelig, men da mener jeg at en ikke leser godt nok, eller ikke kjenner godt nok etter. For her er det så mye som er sant, og det er viktig at også disse erfaringene løftes fram, slik at andre kan forsøke å forstå. Menn, for eksempel, som slipper hele denne kaotiske reisa, fysisk, psykisk og hormonelt. Eller kvinner som velger å ikke få barn, som jo slipper det samme. Det er viktig at de forstår. For det er altomveltende å bli mamma. Og slik skal det være.

Søsterklokkene

Bildekilde: Bokelskere

I noe som oppleves som vinter og votter, har store deler av det lesende Norge snakka om den historiske romantrilogien til Lars Mytting (f. 1968). Det hele begynte med Søsterklokkene i 2018, blei etterfulgt av Hekneveven i 2020 og avrunda med Skråpånatta i 2023. Ved en tilfeldighet havna den første boka i ulesthylla mi for noen år tilbake. Jeg hadde egentlig planlagt å gi den bort, men plutselig satt jeg der og leste sjøl. Og da var det bare å lese ferdig.

De fleste kjenner kanskje til hvem og hva vi møter i den første boka, og romanen tar sitt navn fra to digre kirkeklokker gitt som gave fra Heknefamilien til Butangen kirke en gang på 1600-tallet. Men for de som ikke veit, tar jeg ei rask oppsummering likevel. Klokkene fikk navn etter de to Heknesøstrene Gunhild og Halfrid som var sammenvokst fra hoftene og ned, ei fortelling som henger over teksten som et varsel og et frampek. Omtrent alt som skjer i boka, foregår i og rundt kirka, eller i forlengelse av det som hender i kirka og i den vesle bygda Butangen. Der har folk og fe levd i fred og ro med sine unike søsterklokker i generasjon etter generasjon. Helt til året 1879. Mens ungjenta Astrid Hekne, stolt Heknekvinne og etterkommer etter Eirik Hekne, far til tvillingene, gjør tjeneste på prestegården, kommer det en ny prest til sognet. Kai Schweigaard har vett, utdanning og ambisjonene på plass - han leiter bare etter muligheter til å realisere alt sammen. Og når et fattiglem fryser i hjel i den gamle stavkirka under en gudstjeneste han holder, skjønner han at et nytt kirkebygg må til. Slik kan han forene egen agenda og menighetens beste. Tror han.

Gerhard Schönauer, en følsom kunst- og arkitektstudent, er den tyske representanten som blir sendt opp til Butangen for å tegne stavkirka både utenfra og innenfra, kartlegge alle detaljer, ta alle mål, merke alle delene, overvære demonteringa og lede arbeidet med å få stavkirka ned til Tyskland, der den skal gjenreises. Han er på mange måter Schweigaards hjelper og økonomiske garanti - kirkesalget vil gjøre at sognet får nok penger til ei helt ny, hvit trekirke, ei moderne kirke som både er varm og romslig. Men verken Kai eller Gerhard får gjort helt det de kom for. For Astrid Hekne er ikke enig. 

Astrid Hekne er ikke enig i at stavkirka skal rives og at ei ny kirke skal bygges. Hun er ikke enig i at søsterklokkene skal følge med i salget - de tilhører jo hennes slekt og blei gitt som ei gave til kirka! Hun går ikke med på tomme ord og lovnader om at alt kommer til å gå bra, ei heller at den nye kirka også vil få fine kirkeklokker. Usle, små kirkeklokker i bronse! Ikke malmfulle klokker, fulle av heknesølv! De er og det er simpelthen ikke godt nok for Astrid Hekne, som tar saken i egne hender. Og med det blander hun seg godt oppi både det presten driver med, og det den tyske representanten driver med. Eller sagt på en annen måte: Her aner hun og resten av folket i Butangen fred og ingen fare, så kommer nypresten susende og ødelegger alt sammen. Klart hun må si ifra, koste hva det koste vil! Ettertrykkelig, skal det vise seg. Og med en svært høy kostnad for dem alle sammen. Men den må en nesten lese videre om sjøl.

Mytting skriver i tredjeperson og beveger seg lett mellom de ulike personene i romanen. Han kommer ganske tett på Astrid, og på mange måter opplever jeg at det er hun som er bokas hovedperson. Men en kan heller ikke se bort ifra verken Kai, Gerhard eller stavkirka med dens tilhørende historie, klokker og mystikk. Alle disse tre er bærende elementer i boka, som sammen med Astrid er med på å drive handlinga videre gjennom kloke og mindre kloke avgjørelser, mange former for dialog og et utvalg viktige hendelser. På den måten har Søsterklokkene faktisk fire hovedpersoner. Så følger også Mytting disse fire elementene der de glir under, over, forbi og krysser hverandre i en etter hvert ganske intrikat vev, der også mange andre handlingstråder og personer blandes inn, for så å forsvinne og dukke opp igjen. Alt henger nøye sammen, det er planlagt og strukturert, men likevel ikke så forutsigbart at det blir kjedelig.

Språket er godt og glir lett. For å gi både tidskoloritt og personlighet, bruker Mytting mange dialektord i den løpende teksten, i skildringene og ikke minst i replikkene. Det gjør romanen langt mer personlig og fargerik enn for eksempel en oversatt historisk roman. Mytting bruker også sitater, noe riksmål, litt engelsk og en del tysk, samt Bibelen. Ord som er viktige eller som bør vektlegges når en leser, han han rett og slett kursivert. Slik passer han på at leseren snapper opp de viktigste nøkkelordene og leser med hans rytme. En annen måte å si det på, er at forfatteren legger kraftige føringer på leseren. En må derfor akseptere å bli leda. Men det fungerer stort sett ganske bra. 

Søsterklokkene har alt en god historisk roman skal ha: Ei sterk kvinne som går sine egne veier, hederlige menn som på ulike måter nærmer seg og kjemper for å være sammen med nevnte kvinne, følelser og svik, ei litt mystisk historie, dunkle hendelser, et bortgjemt sted, en spennende familiehistorie, gode hemmeligheter, skjebnens egen vei, interessante frampek og flere mulige avslutninger. Mytting har god kontroll på historia, og skriver lesverdig og tilgjengelig, uten at det er for enkelt. Det er ordrikt, men ikke lett å se hvor det eventuelt kunne vært kutta. For nesten alt er relevant i sammenhengen, eller henger sammen med noe annet. Og detaljene han bruker tid på, være seg kirkeklokker, interiør, dyrelik og pels, fiskestenger, været, ei savna kirkedør, hesteskyss, ritualer eller overtro, er viktige og gjør teksten levende. Det er godt disponert og godt uttenkt, men nesten litt for kalkulert. 

Jeg har etter hvert lest mange historiske romaner, men dette var den første norske på lenge som virkelig blei hausa opp - og det uten å handle om brutale vikinger eller kranglete konger. Nivået på Myttings prosa er ikke enestående på noe vis, han er jevngod med mange andre, men mye kleinere i kvinneskildringene enn for eksempel Vera Henriksen (1927-2016). Han er også mye mer forutsigbar, nesten overtydelig, men jeg koste meg likevel. Og han har nok, i kraft av å være nettopp mann, bidratt til at mang en mann ikke bare har lest, men også kost seg med Søsterklokkene. Og det heier jeg på, sjøl om jeg per nå ikke er helt sikker på om jeg kommer til å lese videre.

Oskar og eg

Bilete: Bokklubben

Om du berre skal lesa ei barnebok frå 2023, vil eg tilrå deg å lesa Oskar og eg av Maria Parr (f. 1981). I ho får du sjarm, ein god lått, trøyst og gode timar saman med dei som er dei viktigaste i verda: Barna.

Barneromanen Oskar og eg - og alle plassane vi er finn stad ein plass på Vestlandet. Eg ser for meg ei lita bygd med nokre hus i ei klynge, der eitt av dei har eit soverom nede i kjellaren. Og der, på eit heilt vanleg rom med dinosaurar på veggane og ei helt vanleg køyeseng til å sove i, bur Ida, som er storesyster, og Oskar, som er veslebror. Ho søv oppe, han nede. På golvet ligg det drøssevis med sokkar, for dei må jo ta av seg sokkane når dei skal leike sirkus i senga.

Vi følgjer Oskar og Ida, som er eg-personen i boka, gjennom om lag eitt år, og får vere med då Oskar byrjar på skulen og kva som hender når ryggsekken til Oskar vert borte, på fantasifull leik ute og inne, mellom anna elvesafari, tur til den vesle trehytta, ein særs lang aketur og skremming av tjuvar, vi feirar Halloween og vert redde når Oskar er borte, vi er med når dei kosar seg og har det som best i verda, når dei kranglar og skrik til kvarandre, når dei feirar jul, når dei skal flytte frå kvarandre og kjem heim att, når dei et snø med saft i, når dei ønsker seg trampoline og når dei mistar den finaste onkelen i verda. 

Heile vegen er forfattaren tett på hovudpersonane, og skildrar dei to barna varmt og sanseleg. Det er rom for situasjonskomikk (då går det ofte utover dei vaksne i boka) og misforståingar, staheit, redsle, sinne, gråt og rein lukke. Og det er det godt å lesa om, det er ei god bok å vere i. Dette er heilt vanlege barn, ein heilt vanleg familie, ein heilt vanleg heim. Og uansett kva som hender og kva krumspring me vert med på, landar me trygt og godt i køyesenga når kapitlet er ferdig. Det er nesten litt for idyllisk, og samstundes herleg frigjerande å sleppe diagnosar og teknologisk mas og skilsmisser og bilulukker og andre dramatiske hendingar.

Det er Ida som fortel historiene i boka til oss, men dei handlar ofte om kva Oskar finn på, og kva dei gjer som familie. Forteljingane er verkeleghetsnære og lette å kjenne seg att i, både for små og store, anten det handlar om ei dansande rumpe, klasking med rullegardiner, overivrig fantasi, å ønske seg ei trampoline, å lage kiosk eller noko heilt anna. Skikkeleg spennande vert det også eit par gongar, men ikkje så spennande at det ikkje passar for dei små. Nei, her er det barnevennleg og roleg spaning, slik at alle kan sovne med ein smil om munnen.  

Parr legg ikkje noko i mellom, og både Oskar og Ida vert skildra nett som dei er, med gode og dårlege sider. Ho vert sur, han vert sint. Ho er urettferdig, han skrik, ho bestemmer for mykje, han er bortskjemt, ho får dårleg samvit, og han er trist. Men mest av alt er dei glade i kvarandre, så glade som berre sysken kan vere i kvarandre. Og av di dei er skildra som heile menneske, vert dei verkelege, dei vert to barn som både eg og barna mine kjenner oss att i. Etter lesinga kunne vi nytte tema og hendingar frå kapitla som utgangspunkt for samtale om korleis vi har det heime hjå oss. Til dømes trur også nokre her heime på nissen. Og det er vanskeleg å ville dele rom med eit veslesysken samstundes som ein ikkje vil det. For på eit eller anna punkt vert jo den lille barnsleg. Samstundes finst det ikkje noko meir kos i verda enn å krølle seg saman med eit lite sysken og sovne.

Maria Parr har skrive nok ein flott barneroman, der barna er hovudpersonane og der deira verd og røynsler er det viktigaste i verda.

Gratulerer med kvinnedagen!

Bildekilde: snl.no

Det er åttende mars, og derfor helt rett å skrive: Gratulerer med kvinnedagen! 

Jeg benytter dagen til å ikke bare snakke og skrive om politikk, ulike spørsmål og utfordringer som berører kvinner, som retten til selvbestemt abort, svangerskaps- og fødselsomsorg, amming, barne- og familiepolitikk, kjønnskvotering, likelønn, kvinnehelse, overgangsalderen, likeverd og likestilling, husarbeid, arrangerte ekteskap, vold i hjemmet, partnerdrap med mye mer, men også framheve og lese kvinnelige forfattere. 

I dag har jeg funnet fram fem flotte bøker av fem helt fantastiske kvinnelige forfattere: Claire Keegans Tre lys, Marta Norheims Oppdateringar frå lykkelandet. Røff guide til samtidslitteraturen, Torborg Nedreaas' Av måneskinn gror det ingenting, Simone de Beauvoirs Det annet kjønn og Margaret Atwoods Den spiselige kvinnen. Jeg er med andre ord i svært godt selskap i dag, og det håper jeg du er også. 

God kvinnedag!