Velkommen til dyrehagen

Bildekilde: Bokelskere

Alle som har blitt gravide, gjennomgått et svangerskap, født og amma i måned etter måned etter måned, både en og to og tre ganger, veit hvor intenst det hormonelle og biologiske trøkket kan være. Det er så ens eget jeg nesten slutter å eksistere, samtidig som det absolutt ikke er tilfelle, får en er jo fortsatt der. Men jeg-et, som i meg sjøl, egoet, er bare ikke viktig lenger. Jeg er til for en annen. For at en annen skal kunne leve, må mine egne greier, uansett hva de måtte være, vente. Og for å ikke ha det vondt med meg sjøl, er det noe som bare må aksepteres og etterleves. Og til det punktet, det punktet der du ser rundt deg og registrerer, endelig registrerer, at huset ikke er slik du vil ha det, at søpla ikke er tatt ut og i grunn er kilden til den vonde lukta, at bananfluene faktisk kommer fra matrestene på kjøkkenbenken og ikke fra en på barselvisitt, at middagen var brødskiver i dag igjen, at klærne er fulle av melkeflekker og gulna gulp og lukter surt, og at du egentlig ikke husker når du vaska håret sist; det erkjennelsespunktet der er så fjernt at det overhodet ikke eksisterer i livet før, i livet før måned etter måned etter måned med amming, fødsel, svangerskap og graviditet. Å bli mamma er altomveltende. Og slik skal det være.

Men det er ikke alltid det framstilles sånn. Faktisk nesten aldri. Da jeg gikk gravid med det første barnet mitt, var det bare fokus på fødselen og alt som skulle skje da, som om tida etter ikke eksisterte i det hele tatt. Deretter, på sjukehuset, var det amminga. Aldri var det noen som sa at jeg må forberede meg på å miste meg sjøl. Aldri var det noen som skreiv at jeg måtte sette alt på vent, inkludert det å lese, kjøre bil eller noe så enkelt som å se på tv i mer enn fem minutter sammenhengende. Det stod ikke noe sted at jeg skulle være til for en annen på ubestemt tid, som en dårlig markedsført time share-leilighet der leieboeren faktisk har flytta ut, men fortsatt i aller høyeste grad gjør seg gjeldende gjennom å flytte inn. Og på sjukehuset informerte de ikke om det enorme hormonelle trøkket både underveis i fødselen og i etterkant - og heller ikke alle svingningene i løpet av månedene som skulle komme. 

Det er ikke nødvendigvis feil å ikke fortelle om alt dette - vi vil jo ikke skremme folk fra å få barn! Men samtidig hadde det vært litt kjekt om det som blei fortalt var litt mer realistisk: Ja, det gjør ekstremt vondt. Nei, du glemmer det ikke nødvendigvis etterpå, men det er verdt det. Ja, amming er ofte noe herk, men det er superviktig. Nei, du behøver ikke å ha det ryddig hjemme, men det er vanlig å ville ha det fint rundt seg, også når en er utslitt. Ja, det er vanlig å kjenne at en ikke får det til. Nei, du trenger ikke å sminke deg, lakke neglene eller ordne håret før du skal på helsestasjonen. Ja, du blir både trøtt, uopplagt, irritert og sur når du kun får to timers oppstykka søvn i løpet av natta. Sint kan du også bli, faktisk. Ikke nødvendigvis på babyen, men på alle andre. Nei, du trenger ikke å trene som før. Ja, du kommer til å bli helt gåen og økedøgn er jævlig og passer aldri. Ja, du er styrt av hormoner og veit nok ikke alltid helt hva du gjør. Nei, du trenger ikke gå på kafé eller ha besøk hver dag. Det er helt greit å ikke være så sosial. Kanskje trenger du til og med å være ganske asosial, for det er nok som skjer med deg sjøl og babyen. Ja, du blir fullstendig borte i ammetåka og mister sannsynligvis tidsperspektivet. Ja, det vil si at du knapt er tilregnelig. Men det går bra! Ja, jobben din er å ta vare på barnet ditt. Med hele deg. Og det er verdens beste og verdens verste jobb - på samme tid.

For om denne informasjonen, eller noe lignende, hadde vært der, litt tydeligere, så hadde det kanskje vært litt greiere å forberede seg. Eller kanskje ikke - vi oppfatter jo bare det vi vil, og kan, oppfatte. Lisa, for eksempel, skulle jo ikke ha barn. Ville ikke. Men plutselig sitter hun der, med samboer, barn og baby, og har mista seg sjøl, bestevenninna si, det sosiale livet, utelivet, nattelivet!, og hun forstår ikke helt hva som faktisk har skjedd. For hun er da vel faktisk seg sjøl fortsatt, er hun ikke det, da? Det er bare det at hun har fått barn, er det ikke? Eller innebærer det å få barn så enorme endringer at hun ikke lenger egentlig er seg sjøl? Lisa tenker, grunner og grubler, og gjennom henne undersøker forfatteren ulike perspektiver på det å få barn. Hva betyr det, egentlig? Og hva skjer, egentlig? Og er det mulig å sette ord på en prosess som er så konkret og fysisk og samtidig så abstrakt og magisk? 

I et veldig presist språk og med så realistiske erfaringer at det hele virker sjølopplevd, skildrer Silje Bekeng-Flemmen (f. 1984) dette skjøre, altoppslukende, kaotiske, krevende, nydelige, utmattende, fantastiske, fæle, ensomme, alltid travle og uforutsigbare familielivet. Lisa befinner seg midt i småbarnsfamiliestormen sammen med samboeren Eike og de to døtrene deres. De lever et helt vanlig liv, noe som var befriende å lese om, og de har helt dagligdagse utfordringer, som var like herlig: Få Alma til å sove, få Alma til å spise, få tatt en dusj uten at baby Lily trenger Lisa, gå ut med søpla før den stinker, få til hverdagskabalen med henting i barnehagen via kollektivtrafikk med baby på slep, å få til amming, å få Lily til å sove, vurdere å dra på babysang eller å trille tur, dra på babysang og kjenne at det var litt feil, å ønske kontakt med venner og det tidligere sosiale livet men oppleve at det også er litt feil, å lengte tilbake til noe samtidig som en lurer på hva det er en lengter etter, å ha et ønske om å ha både "før" og "nå". 

Lisa strever ikke med å være mor. Hun gjør sitt beste, både hun og Eike, og de er helt vanlige hverdagsforeldre som prøver og feiler og mestrer. Mye går på instinkt, på rutine, på autopilot. Men når Lisa sammenligner "før" og "nå" og seg sjøl med den tidligere bestevenninna Ida, blir det vanskelig. For hva var det som skjedde? På ett eller annet tidspunkt overstyrte Lisas biologi Lisas vilje. Lisa, som ikke ville ha barn, ville ha barn likevel. Hun og Ida skulle jo aldri bli mødre! De skulle alltid leve fritt og sjølstendig, med cocktailkjoler og conversesko! Nå, som Lisa har fått barn, er det mye Ida ikke forstår. Det som virker ekkelt og fælt og vanskelig, det som er helt utenkelig, komplett umulig å forestille seg før en står der, med gulpekluter og bæsjebleier og omgangssjuke, er jo samtidig det fineste som fins. Er det mulig å fortelle Ida det? 

Velkommen til dyrehagen er en fin roman som oppriktig og nøyaktig skildrer hvordan det kan være å bli mamma. Forfatteren setter mennesket som biologisk vesen inn i en større sammenheng gjennom å komme med en rekke vitenskapelige opplysninger, statistikk, fenomener, teser og påstander, som er interessante, som underbygger og som bidrar med kontraster og dynamikk i det som ellers kunne blitt en litt flat tekst. Behovet for fellesskap, for eksempel. At alle mødre deler erfaringer gjennom det å være mødre. Samtidig har hovedpersonen Lisa blikk for andre erfaringer også, som kan være såre. Hun blei sett på av menn helt fram til magen syntes. Nå blir hun ikke sett på i det hele tatt. Men på samme tid følte hun seg riktig og stolt som gravid, og nøt andre typer blikk. Hun var ikke redd for noe før. Nå er hun redd, veldig redd. Gjennom slike konkrete eksempler viser forfatteren enkelt og lettfattelig hvordan det å bli mamma kan oppleves. 

Lisa undersøker også forholdet til Ida, og spør seg: Når var vi hverandre nærmest? Og hva var det som gjorde oss så nære? Når tok egentlig det tidspunktet slutt? Og er det slik at det nære venninneforholdet nå er erstatta av en familie for Lisa? Mellom linjene leser jeg også inn spørsmål som kretser rundt dette med identitet: Er det mulig å være seg sjøl samtidig som en ikke er det? Kan en gjenfinne eller gjenoppfinne sitt eget jeg, eller kan jeg-et utvides? Må en kanskje det etter å ha blitt mor? Og, kan noen andre, som ikke gjennomgår samme endring, forstå?

Velkommen til dyrehagen er en stille og rolig roman i den forstand at den ikke slår inn noen dører, eller har et eksepsjonelt imponerende eller sjokkerende innhold. Romanen kan kanskje oppleves som kjedelig, men da mener jeg at en ikke leser godt nok, eller ikke kjenner godt nok etter. For her er det så mye som er sant, og det er viktig at også disse erfaringene løftes fram, slik at andre kan forsøke å forstå. Menn, for eksempel, som slipper hele denne kaotiske reisa, fysisk, psykisk og hormonelt. Eller kvinner som velger å ikke få barn, som jo slipper det samme. Det er viktig at de forstår. For det er altomveltende å bli mamma. Og slik skal det være.