 |
| Bildekilde: Bokelskere |
Tenk å være seksten år, allerede hertuginne, nokså nygift, på mange måter uskyldig og mild, litt naiv som følge av en skjerma oppdragelse, og brått, der du sitter ved middagsbordet i fortezzaet i nærheten av Bondeno i året 1561, får du brått en følelse av, nei, en skråsikker visshet, om at den store og sterke ektemannen din, den tolv år eldre hertugen av Ferrara, kun har én intensjon: Å ta deg av dage. Hva i alle dager gjør du da?
For det er der vi begynner, med den unge hertuginna, Lucrezia de' Medici (1545-1561), som mindre enn ett år tidligere har forlatt hjembyen Firenze, farens trygge palass, moras bestemte ideer om oppdragelse, søsknene, barneværelset, kammerpikene, ammen, lufta, sollyset, den begrensa friheten hun tross alt hadde, forlatt alt dette og mer til, til fordel for et helt nytt liv hun ikke ville ha, og som ikke en gang var ment for henne. Hadde det ikke vært for at søstera hennes, den fem år eldre Maria (1540-1557), brått døde i en alder av sytten år, hadde kanskje Lucrezia gått ei anna framtid i møte. Men Maria døde, og ekteskapsavtalen skulle fortsatt overholdes, da den var gunstig for begge parter. Den yngre søstera måtte rett og slett rykke framover i køen, enda hun bare var et lite barn, og på alle måter alt for liten for en voksen mann på tjuesju.
Mannen, hennes forlovede og seinere ektemann, er ingen ringere enn Alfonso II d'Este, hertugen av Ferrarra (1533-1597). Han har først revet henne vekk fra barndommen med sine svært ivrige og utrettelige forsøk på å sikre seg en arving. Kveld etter kveld gyver han løs, og hun skiller kropp og sinn for å holde ut. Han holder henne i sin varetekt i ulike bygninger, der hun sjelden får lov til å gjøre annet enn å ri rolige rusleturer på et lite, hvitt muldyr, og der hun må blande farger og male på bittesmå lerret om kvelden og natta, når hertugen har fått sitt og har gått til sitt eget sengekammer for å sove i fred. Nå har han tatt henne med bort fra alt og alle, de er til og med uten kammerpiken hennes, og han er uvanlig innsmigrende, nesten snill, og han setter seg ved siden av henne, tett, tett, framfor på den andre sida av spisebordet, der han alltid sitter, han stryker henne over huden, ler og snakker, og oppfordrer henne til å spise mer. Spise, spise, spise.
Lucrezia kan ikke la være å ta en bit, han sitter jo der og ser på henne, men maten vokser i munnen, blir nesten umulig å få ned, for vissheten om hva han gjør, hva han planlegger og hva hun går i møte, er så til de grader til stede. Hvordan kommer han til å gjøre det, undrer hun, knivstikking, kvelning, et fall fra en hest, mens hun halvveis lytter, halvveis grubler, og griper fast i kanten av tallerkenen. Det eneste hun veit, er at han må være smart og utliste faren hennes. Om selveste Cosimo I de' Medici (1519-1574) får vite at hans femte barn og tredje datter har blitt drept av sin egen ektemann, vil det kreve enorm innsats fra hertugens side for å unngå store konsekvenser. I verste fall kan det være en krigserklæring, i beste fall en brutt allianse. Med mindre drapet kamufleres som et naturlig dødsfall, så klart.
Slik begynner det, og herfra går vi tilbake i tid for å bli kjent med Lucrezia og hennes familie. Først skildres unnfangelsestidspunktet mellom Cosimo og Eleanora i 1544. Deretter hopper vi fram til 1552 og Lucrezias møte med Cosimos innesperra, ville tiger, som barna hans fikk møte en kveld etter mye mas. Både åpningskapitlet og de to påfølgende kapitlene inneholder mange frampek, og særlig blir tigeren viktig. Det understrekes også av forsida, der rovdyret er tydelig nederst i bildet. Deretter fortsetter nåtidsfortellinga i fortezzaet i 1561. På den måten kombinerer forfatteren to tidsplan, der vi stadig kommer nærmere nåtida også i fortida, helt til fortida tar igjen nåtida og alt veves sammen. Hvert kapittel har videre en tittel, og under denne oppgir forfatteren tid og sted, slik at leseren slipper å bruke tid på å finne ut hvor vi er. I tillegg fortelles det hele i tredjeperson, slik at vi heller ikke trenger å lure på hvem vi er sammen med.
Og som om ikke det var nok, veit vi også hvordan det går. Det står jo bakpå boka: "Under et år senere er hun død." Og hun er Lucrezia. Forfatter Maggie O'Farrell (f. 1972) må derfor skape spenning på andre måter, andre steder, og ikke kretse om det som skal skje til slutt, men hva som skjer underveis, hvem som er involvert og hvilket hendelsesforløp som fører fram til avslutninga. Og det gjør hun. I det hele tatt har romanen en nokså god komposisjon, en solid uttenkt spenningskurve, fine historiske detaljer og stemningsfulle skildringer av vær, natur, bygg, mennesker og ansiktsuttrykk. Og alt kunne kanskje vært slik, nærmest pent og pyntelig. Hadde det ikke vært for at Lucrezia gifter seg med Alfonso. Og Alfonso er ikke den han gir seg ut for å være.
Portrett av en brud (2022, på norsk ved Kirsti Vogt (f. 1971) i 2023) er en nokså omfangsrik historisk roman med sine 474 sider pluss forfatterens kommentarer. Men den føles ikke lang å lese, og det tror jeg delvis kommer av komposisjonen og delvis det at O'Farrell makter å skape spenning, både mellom nåtida og fortida, og i nåtida og fortida. I starten gikk det litt trått - det var omstendelig, setningene var litt stakkato og dette med Cosimos ville dyr virka litt for konstruert. Jeg tenkte i alle fall at det bare var med fordi det har en konkret funksjon i form av å være et frampek, samt som et bilde på Lucrezia sjøl. Men Lucrezia er såpass godt skildra og står solid på egenhånd, så forfatteren hadde ikke trengt å ta med en tiger. Like fullt var det mest sannsynlig slik at Cosimo hadde ei samling eksotiske dyr, som så mange andre adelsfolk på den tida, og det er ikke utenkelig at Lucrezia så eller hørte dyra som liten.
Det historiske bakteppet er uhyre interessant, og jeg har flere ganger underveis lest meg opp på ulike personer i familien til Lucrezia, samt den politiske situasjonen i Europa, bare for å forstå mer av konteksten. Og her ligger det mange spenninger som O'Farrell trekker veksler på. Jeg må si at jeg ikke har sans for alt jeg har kommet over - blant annet har Lucrezia en yngre bror som tar livet av kona si, og forholdene for døtrene er generelt nokså stramme og ubarmhjertige. Deres "jobb" er å la foreldrene bruke sine posisjoner til å ordne strategisk arrangerte ekteskap med utvalgte allierte, være ei føyelig kone og få et tilstrekkelig antall barn. Om de feiler i noe av dette, er det deres egen skyld, og de kan, tydeligvis, skiftes ut. Sjøl om det ikke står rett ut i boka, kjenner Lucrezia på dette. Det er forventninger som tynger henne, samtidig er det enda verre når det gjelder hennes kjerne, identiteten. Hun er ikke føyelig av natur, hun har en sterk rettferdighetssans, hun vil hjelpe andre og hun liker ikke å bli irettesatt. Hun har et svært rikt indre liv og tenker mer sammensatt, og lenger fram, enn omgivelsene later til å tro at hun gjør. I alle fall er det slik O'Farrell velger å skildre henne. I møte med mannlig brutalitet blir det mange harde tak for den unge jenta.
Forfatteren skriver i etterordet at hun har justert litt på noen detaljer underveis, slik at det skal passe med hennes fortelling om Lucrezia. Det mener jeg at hun har alle muligheter til å gjøre, i og med at hun blander fiksjon og fakta og skriver en historisk roman, ikke ei fagbok eller en biografi. Samtidig setter jeg som leser stor pris på at O'Farrell er ærlig, sier ifra og er tydelig på hva hun endrer på, slik at lesere som søker mer informasjon og kunnskap ikke henger seg opp i disse detaljene og kaller det feil. For det er det jo ikke. O'Farrell skriver også om inspirasjonskildene sine - Robert Brownings (1812-1889) dikt "Min siste hertuginne", som jeg fant både i originalversjon og i norsk oversettelse, samt et portrett av Lucrezia, på størrelse med ei bok, som også pryder nettopp bokas forside.
Da jeg begynte å lese Portrett av en brud, hadde jeg fortsatt Hamnet av samme forfatter friskt i minne. Og det viste seg å være litt utfordrende. For i sistnevnte roman er forfatteren så følsom og tilstede, og romanen er så nydelig stemningsfull og sår. Vi kommer utrolig tett på hovedpersonene, men det er ikke tilfellet her. Her er det noe helt annet, både i stil, tone og innhold, og vi holdes hele tida på en armlengdes avstand, også når det kommer til Lucrezia. I tillegg er O'Farrell litt for rundhånda med frampekene sine, og det er noen ikke helt heldige gjentakelser. Hamnet, på sin side, er svært stram og ei ekstremt vellykka bok. Det er nesten så det er vanskelig å forstå at samme forfatter har skrevet begge bøkene! Misforstå meg rett, Portrett av en brud er også ei veldig god bok, bare på en annen måte. Men når en har lest den ut, forstår en hvorfor det måtte være nettopp slik. Og da er det bare å vende om og begynne på nytt.
