Det usynlige biblioteket

Bildekilde: Bokelskere

De fleste har sikkert hørt navnet Thorvald Steen (f. 1954) et par ganger - i alle fall om du er interessert i norsk samtidslitteratur. Gjennom snart førti år - debuten kom i 1983 - har han skrevet, og han har i løpet av den tida vært innom de fleste sjangre. Men jeg vil likevel hevde at det er romanene sine han er mest kjent for. De kan på mange måter deles i to: De sjølbiografiske romanene, som for eksempel Vekten av snøkrystaller fra 2006, og de historiske romanene, slik som Det usynlige biblioteket fra 2015. Og det er den jeg har lest nå.

Steen velger seg ut interessante historiske epoker og komplekse historiske personer når han skal skrive sine bøker. Slik får han et mangslungent bakteppe å spille på, som han når som helst kan trekke inn i skildringer eller handling. Det er et smart valg sett fra forfatterens side. Det at han velger såpass profilerte personer er også et godt trekk. Det er lett å finne kildemateriale som sier noe om menneskene, og deler av boka burde derfor kunne skrives svært raskt. Fra før har jeg lest Den lille hesten (2002), Kamelskyer (2004) og Løvehjerte (2010), som alle er skapt over samme lest. De handler henholdsvis om Snorre Sturlason (1178/79-1241), Saladin (1137/38-1193) og Rikard Løvehjerte (1157-1199). Denne gangen skal vi enda lenger tilbake i tid, for personen som skildres mest, er Aleksander den store (356 f.v.t-323 f.v.t.).

Felles for alle disse bøkene er at storslagent innhold som krig, drap og død, vold og voldtekt, kidnapping, avstraffelser, lange reiser, okkupasjoner, forhandlinger og så videre, formidles i et lavmælt språk. Steen skriver godt, og det radikale bokmålet flyter uanstrengt. Ordtilfanget er ikke det største, men orda er velvalgte og presise, og det er behagelig å lese teksten. Videre opplever jeg at Steen langt ifra forsøker å skildre en sannhet; han ønsker heller å bli kjent med og presentere de enkelte historiske personene han har valgt seg ut. Han kunne lett gått i ei felle, der han alt for tydelig tilba sine historiske rockestjerneidoler, men det gjør han stort sett ikke. Han er nokså nøktern, og lar disse mannfolka være både sinte, sure, såre, triste og redde, altså menneskelige, framfor å kjøre på med kritikkløse skildringer av rå styrke og barske flir til enhver tid.

Et annet felletrekk romanene i mellom, er den uklare grensa mellom fiksjon og fantasi. På et punkt stopper de historiske kildene, og Steens fantasi, inspirert av faktiske forhold, tar over. Men hvor det skjer, er ikke godt å si. Kan hende materialet som blir til disse bøkene er så godt bearbeida at ikke en gang Steen er klar over det. Men det sier seg sjøl at vi i dag aldri kan vite hva Aleksander eller Snorre, Rikard eller Saladin tenkte i bestemte situasjoner, for eksempel i deres dødsøyeblikk. Vi veit ikke hva de følte, hva som lå til grunn for avgjørelsene, hvordan de resonnerte. Likevel får vi her presentert en flik av hva de kan ha tenkt og følt. Det er spekulativt å gå inn i, og en skal trå varsomt når en tukler med andres ettermæle. Det er ikke alltid jeg opplever at det som særlig sannsynlig det Steen skriver, men jeg aksepterer det som et mulig alternativ.

Det usynlige biblioteket skiller seg litt ut fra de øvrige titlene, så vidt jeg kjenner til, da fokaliseringsinstansen er ei kvinne. Hun heter Phyllis, og hennes her gjenskapte norske stemme er basert på faktiske kilder. Phyllis er kokke på slottet til Aleksander den store, men ikke bare det: Hun er også Aleksanders elskerinne. Phyllis er jevngammel med Aleksander, og fordi hennes nå avdøde ektemann var soldat, og hun valgte å reise med, har hun også erfaringer og opplevelser fra det lange felttoget mot øst. Hun veit hvilke utfordringer Aleksander møtte på - opprør underveis, motstand hos de okkuperte, jallende skrik og pumpende blod, den evige varmen, den brennende sola, mangelen på mat og vann, og i fjellene om vinteren: Blodige fingertupper som skraper mot isen på jakt etter noe, bare noe, som ikke er gjennomfryst.

Men når vi kommer inn i historia, er situasjonen en ganske annen. Rammene er tydelige og persongalleriet er begrensa: Året er 323 f.v.t. Aleksander er blitt forgifta og ligger for døden. Hans forhold til Phyllis er gjort kjent og hun sitter innelåst på slottet i påvente av en dom. Hun veit at hun mest sannsynlig går døden raskt i møte, kan hende før Aleksander. Men så lenge hun kan skrive ned alt hun veit om han, hans motstandere, hans taktikk og tanker, får hun leve. Så Phyllis skriver. Hun fører ordet, og hun betrakter han, Aleksander, nærmest konstant.

I disse erindringsaktige kapitlene er det mange tidshopp. Kronologien er uklar, sjøl om en forut for lesinga kjenner til grove riss ved Aleksanders historie. Dette gjør leseropplevelsen noe rotete, og en kjenner på følelsen av kaos. Jeg tenker at det må også Phyllis ha kjent, der hun må ha anstrengt seg for å holde hodet kaldt, skildre elskeren og holde seg i live - men ikke på denne utilsikta måten. Kaosfølelsen leder dessverre til at teksten taper troverdighet. Lett oppstramming og mer ryddighet i kronologien hadde hjulpet veldig. 

De mange korte kapitlene gir teksten mye luft, og det kler også fortellinga. Men likevel er boka noe omstendelig å lese. For det første strever jeg litt med Steens innlevelse i Phyllis. Det er så tydelig at han er mann og at han skildrer ei kvinne så godt han kan, men visse aspekter ved kvinnelivet er umulige for en mann å forstå. Skildringene med seksuelt innhold er ganske tamme og nærmest følelsesløse. Han legger også til grunn av Phyllis er forelska i Aleksander, og her klarer jeg ikke å la være å reagere. En så mektig hersker som Aleksander den store var vel ikke akkurat avhengig av forelskelse og kjærlighet for å ta for seg? Å regne med at alle kvinner tiltrekkes av en litt lav mann med krøller og tjukke lepper er arrogant. 

For det andre blandes Aristoteles (384 f.v.t.-322 f.v.t.) også inn i boka. Her gis noen lite flatterende skildringer, og jeg får rett og slett vond smak i munnen. Dette mener jeg Steen burde holdt seg for god til å gjøre. I tillegg kan jeg ikke se den direkte relevansen - trolig kunne balansen mellom Phyllis og Aleksander blitt trua på andre måter, noe den også blir. Men en kan kanskje ikke skrive om Aleksander uten å nevne Aristoteles, så sånn sett er det riktig at han inkluderes. Men det kunne vært gjort på så mange andre måter. Steen fletter inn ei historie som trolig stammer fra middelalderen framfor antikken, og skildrer det han tenker er bakgrunnen for et motiv som fins gjengitt både i skupturer og billedkunst, i tillegg til mange skjønnlitterære varianter. Motivet er Phyllis som rir på Aristoteles - med eller uten klær - og poenget er hvordan ei kvinne kan seire over antikkens største tenker, at begjæret også der kan ta over for logikken. Det kan jo være interessant å diskutere, men jeg strever med å forstå hvorfor dette trengte å være med her.  

For det tredje er jeg overhodet ikke interessert i hvordan Steen fletter inn seg sjøl og sitt, atter en gang. Det er som om han sammenstiller sin egen historie og fysiske sjukdom med Aleksanders siste dager, der han i giftrus kjemper mot døden, mer eller mindre lamma. Som om denne lammelsen kan sidestille disse to mannfolka. Aleksander og jeg, skriver Steen. Han sammenligner seg også med Phyllis - vi skriver fordi vi må, skriver Steen nesten til slutt i romanen. Jeg syns det er pinlig. Og jeg klarer ikke å la være å lure på om Steen ikke stoler på eget prosjekt? Hvorfor kan ikke historia om Aleksander stå aleine? Tror Steen at Aleksander den store må aktualiseres på noe vis? Samtidig som han gjør dette, er det også veldig tydelig, og delvis også skrevet i boka, at forfatterens beundring for Aleksander er svært stor. Da tilsier min logikk at Steen burde gitt Aleksander enda mer plass, framfor å ta denne plassen sjøl.

Forfatterkommentarene som dukker opp underveis, for eksempel som egne kapitler, avsnitt eller innspill i kursiv, burde vært luka ut i sin helhet. De skaper brudd i ei spennende historie som formidles tamt, men som kunne blitt mer engasjerende om leseren hadde fått fortsette uforstyrra. Om Steen er så motivert for å formidle sin nesten livslange nesegruse beundring for Aleksander, kunne dette blitt gjort i et etterord, der forfatteren ikke har mulighet til å påvirke og avbryte leseren i like stor grad, eventuelt i ei egen bok, der Steen kunne diskutert seg sjøl og Aleksander så mye han makta. Her, i beretninga til Phyllis, hører det overhodet ikke hjemme. Og jeg skjems litt over at en så merittert forfatter ikke ser det sjøl. 

Men sjøl om epoken er spennende, kildene er interessante og personene er historiske, sjøl om mange av skildringene er presise og fine, sjøl om språket er godt og portrettet av Aleksander den store oppleves som komplekst og virkelig, sjøl om boka i og for seg er fin, så er det også såpass mange problemer her, at jeg tror dette blir den siste av Steen på meg. Jeg ser nemlig av notatene mine at jeg har flere innvendinger, men jeg velger å sette strek her. Det aller fineste med Det usynlige biblioteket er kanskje tittelen, som i alle fall skaper mange flotte bilder i mitt indre og usynlige bibliotek.

Lysistrata

Bildekilde: Gyldendal

Den antikke komedien Lysistrata blei skrevet rundt år 411 før vår tidsregning begynner, av en av datidas mest berømte greske komedieforfattere, Aristofanes. Eksakt når han levde, er uvisst, men det er vanlig å datere leveåra hans til mellom 450-385 f.Kr. Bakteppet for stykket er den peloponnesiske krig (431-404 f.Kr.), som Aristofanes var sterkt i mot både privat, som politiker og som forfatter. Han var visstnok svært frittalende, i komediene kan vi jo lese det sjøl, men også offentlig skal han ikke ha vært redd for å ytre seg. Men krigen vedvarte, og skattepengene forsvant stadig fortere. Situasjonen blei desperat for mange. Matvarer blei dyrere og vanskeligere å få tak i. Mannlige familiemedlemmer forsvant i krigen, uvisst for hvor lenge, noen for alltid. Men tross iherdig innsats, Aristofanes og hans medsammensvorne fikk ikke slutt på krigen. Hva skulle egentlig til for å skape fred? Om ikke menn kunne, så kanskje kvinner?

Lysistrata er en svært gammel tekst, og en skulle kanskje tro at den bærer preg av nettopp det. Men slik er det ikke. De mange problemstillingene som reises i en krigssituasjon, er fortsatt aktuelle. At det koster, veit alle, og da tenker jeg ikke bare på de faktiske pengene. Tap av menneskeliv, en hel nasjons fysiske og psykiske velvære, vaklende moral, ødelagt infrastruktur og massakrert matjord kan gi uoverskuelige konsekvenser i nær og fjern framtid. Men også pengene må komme fra et sted, en krig må finansieres, og når noen vinner, må andre betale. Sjølsagt skriver ikke Aristofanes dette i Lysistrata. Men det ligger under, hele tida, det presser i teksten, uten at den er spesielt lada, og det presser direkte på hovedpersonene. Krigssituasjonen viser hvor begrensa menneskene lever og hvor hardt det er, særlig for kvinnene, som er igjen med gård og grunn, som skal dyrke jorda, passe dyra, lage mat, sanke brensel, selge og skaffe varer og se til unger og gamle. Alt dette gjør de uten mannfolka. Og de er lei. De er lei av å ikke vite, av å slite seg ut hver dag, av å ikke bli hørt, og de er lei av at mannfolka er fraværende og kun opptatt av én ting når de endelig kommer hjem.

Hva skal så til for å skape endring i en fastlåst situasjon? Løsninga blir et aldri så lite kupp, hvor kvinnene i samla flokk med Lysistrata i spissen erobrer byens økonomiske reserver - kistene med klingende mynt. Og i tillegg er det full sexnekt på hjemmebane, for de av dem som er så heldige å ha en ektemann i nærheten. Det blir en prøvelse for både kvinner og menn, og store deler av stykket dreier seg om å friste og samtidig motstå fristelse for å oppnå sine mål: fred og hjemvendte menn (og etter hvert frydefull sengekos). Hvordan det går, skal jeg ikke avsløre, men at det er svært underholdende, er helt sikkert! Her er det både hinting til og skriking etter ei runde i høyet (helst flere), mange morsomme bilder, dobbeltbetydninger, dialektord (her har oversetteren henta mye fra nynorsk), saftige uttrykk og komiske situasjoner. Og det funker som bare det. Men oversetteren, Bjørn Endreson, er likevel ydmyk nok til å påpeke at han ikke får med alt i oversettelsen (fra 1976). Mye går tapt underveis, som for eksempel symbolikk, mye har vi ikke ord for i det norske språket, mange betydninger er uvisse. Det er en veldig sympatisk innstilling.

Formelt er stykket delt inn i en lang prolog, fire kordeler og fem scener som overlapper hverandre annahver gang, og en kort epilog som avslutning. Det er elleve viktige roller, men fordi det kun er fire på scenen av gangen, samt kor, tror en at stykket har vært spilt med fire skuespillere. Fordi komedien er nokså enspora, er det lite personutvikling å skue, og heller ingen direkte spenningstopper eller store intriger. Det er satire, humor, skjemt og narring som er viktigst - og målet, fred (eller å få folk til å le, dernest tenke), helliger virkelig middelet. Det er kort mellom de frodige fornærmelsene som slynges i alle retninger, og om en er overfølsom, er det sikkert lett å føle seg truffet mer enn én gang, for mange karakteristikker er glimrende (og akkurat det, å treffe en tilskuer eller leser, var vel forfatterens bakenforliggende mål). Aristofanes harselerer vilt med kjønn, kjønnsroller og de forelda ordningene i samfunnet, han bretter ut kvinner og menns svakheter og styrker, og styrer verre med sjølve akten og alt rundt. Det er med andre ord ikke et stykke for de blyge!

Det som skaper ekstra dynamikk i teksten, foruten alt ordkløyveriet, er at Aristofanes "snur" underveis. Sjøl om Lysistrata er hovedpersonen og strategen bak kuppet, og forfatteren etablerer sympati med henne i den lange prologen, blir det lett til at en synes mer synd på de elskovssjuke mannfolka som ber på sine knær ved den høye muren som kvinnene vokter (symbolsk er det òg). Kvinnelige og mannlige behov settes opp mot hverandre, og med det menes ikke bare seksuelle behov; kvinna ønsker overlevende sønner og menn, et velfungerende samfunn i ro og fred, og tilfredsstillelse. Mannfolka kan godt tenke seg å både krige og kose, men de har også et kulturelt betinga behov for (og juridisk og politisk rett til) å kontrollere, bestemme, krige. Derfor blir de såra når kvinnene klarer å ta kontrollen.

Med Lysistrata serverer Aristofanes en tenkt revolusjon i miniformat: et omvendt samfunn, som faktisk fungerer. Hvilken tanke! Det var sikkert mange som lo godt da, en gang rundt år 411, etter en herlig komediekveld og litt fyldig vin. At kvinner skulle gjøre noe sånt! Her går assosiasjonene til Egalias døtre (1977) av Gerd Brantenberg - kanskje ikke et velsmurt maskineri, men dog. Med noen forsakelser fungerer det lell i begge tekster. Aristofanes klarte nok å få enkelte til å tenke. Det er alvor bak enhver spøk, sies det, og i Lysistrata er dette svært tydelig. Kvinnene ønsker fred, men blir ikke hørt. For å skape fred, må mannfolka se hvilken ressurs kvinnene er, foruten at de er arbeidsjern og trivelige sengekamerater. Alle som har vært i krigen, følt krigen, levd under krigens harde hæl, må jo skjønne at den ikke er et gode. Den utarmer landet. Kvinnelist trengs kanskje i samfunnet, for kvinner kan av og til oppnå noe menn ikke kan, eller se saken fra ei anna side. Er ikke dette et av privilegiene vi faktisk har ved å være to ulike kjønn? Isåfall burde vi dra nytte av forskjellene, og ikke skjule dem. Med dette kommer en oppjustering og en oppvurdering av kvinna.

Komedien kan leses på flere måter, og en kan også tenke seg en mer karnevalistisk og "stygg" variant, som ikke bare er harmløs og morsom: hvis kvinner skal komme til makta, blir det bare på denne måten. Sikkert en festlig tanke for gutta på agora, men dessverre sant likevel. Kvinna i antikkens Hellas var aldri borger på samme måte som en mann, fikk aldri det vi i dag kaller statsborgerlige rettigheter, hun var alltid underlagt og underordna mannen. Hvordan er veien opp og fram når en i praksis er umyndiggjort? (Her kan en trekke paralleller til mange av dagens eksisterende samfunn.) Sexnekt fikk i alle fall noen til å høre hva kvinnene ville, og kanskje bidro Lysistrata med noen tanker om likestilling og menneskeverd også (men det gjelder ikke slaver, sjølsagt). Aristofanes' samtidige, filosofen Platon (ca. 427-347) mente at menneskets ytre, fysikken, ikke betø noe. Det var det indre, sjelen, som var viktig, og her stilte menn og kvinner helt likt, vi hadde like forutsetninger for å lære og å utvikle oss.

Heldig for oss at det er Platons, og ikke arvtageren Aristoteles (ca. 384-322), sitt syn som vinner fram i det lange løp. Kanskje var Lysistrata med på å så noen ørsmå frø? Det er i alle fall morsomt å tenke at dette også kan være en variant av historia. Et annet poeng er at Aristofanes sin oppgave som forfatter av rundt 44 kjente komedier (kun 11 bevarte), var å angripe alt og alle han fant feil ved i samfunnet. Om han var enig i all kritikk og alle "forslag" han la fram i tekstene sine, er en annen sak. Men jeg lo i alle fall veldig godt, og ikke bare av, men også med - både kvinner og menn. Fred blei det derimot ikke før i år 404 f.Kr., da Athen overga seg til Sparta. Og om dette var med eller uten kvinners hjelp, sier historia fint lite om.

Tilbake til antikken!

I de siste fem åra, om ikke dobbelt så lenge, har jeg hatt undervisning, forelesninger, lærere og fagbøker som i det store og det hele har støtta seg på én fyr når det kommer til litteratur: Aristoteles. Men Aristoteles har aldri vært pensum, og det har heller aldri vært snakk om å gå tilbake til originalteksten for å sikre seg en grundig sammenheng. Isteden er det utdragene som gjelder; lærebokforfattere og forelesere har snekra sammen det de har trengt, laga en framstilling som støtter deres egne teorier, og slengt inn noen sitater fra Aristoteles. Dette er gammelt nytt, sier de, sånn er det, sånn sa Aristoteles at det var, han delte inn sjangrene i verdens første poetikk. Og det har vært helt trygt. For ingen har lest Aristoteles. Og sånn som foreleserne pakker han inn i vanskelige begreper og mer eller mindre utilgjengelige setninger, er det ingen som gidder å lese Aristoteles heller. Nei, for det er så vanskelig. Og gammelt. Og tørt. Og hvem er det som egentlig veit hva dityramben er? Hvem bryr seg om Agamemnon?

Men nå! Nå har jeg gått til primærkilden og jeg har lest Poetikken, eller Om diktekunsten, som den også blir kalt. Og jeg har lest nøye. Jeg har lest alle fotnotene, jeg har lest om alle de gamle, døde dramatikerne, jeg har lest om spott og ros, om jamber og heksameter, om epos, tragedie og komedie. Det var mye enklere enn det jeg trodde, Aristoteles er krystallklar i skrift og tanke, og slett ingen forelda greker! Inndelingene er logiske, det er konkret og presist, og avgrensinga til andre kunstarter eller litterære sjangre er tydelig. Eksemplene er mange og lettfattelige. I min utgave fulgte det også med et innledningsessay som var veldig interessant og som er med på å plassere Poetikken enda tydeligere.

Mitt spørsmål er da: hvorfor er ikke Aristoteles pensum? Hvorfor er det ikke han vi skal lese, når det han skriver fortsatt er så tydelig og gjeldende, særlig med tanke på dramatikk og tragedie? Hvorfor skal jeg isteden lese alle teoretikerne som på en eller annen måte støtter seg på Aristoteles, videreutvikler Aristoteles eller fordømmer Aristoteles? Det er nemlig ikke til å komme bort ifra, Aristoteles var først. Men jeg er klar, jeg nå. De kan bare komme, forleserne og lærebokforfatterne, med sine ufullstendige versjoner og sine løsrevne utdrag. Jeg veit hva som er originalt og riktig.