De fire store (3)

Seint i høst skreiv jeg et innlegg her på bloggen som forsøkte å problematisere bruken av begrepet "de fire store" i norsk litteraturhistorie. Begrepet stammer fra ei svært vellykka markedsføringskampanje skapt av forlegger Grieg på 1920-tallet, og forfatterne det dreier seg om er "gullalderforfatterne" Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander L. Kielland og Jonas Lie, som alle var på sitt mest produktive de tre siste tiåra av 1800-tallet. Men det kunne fort vært noen andre, skriver jeg, og trekker fram blant annet Arne Garborg og Knut Hamsun. Men hvem er disse mannfolkas kvinnelige motstykker? I dette innlegget kom jeg fram til at det måtte bli Camilla Collett, Amalie Skram, Magdalene Thoresen og Hulda Garborg. Igjen holder vi oss på riktig side av århundreskiftet, og det er realismen som er den dominerende sjanger for alle fire, uansett formidlingsform.

Men så blir det 1900. Og i løpet av få år er mange av disse store, markante forfatterne gått bort. Collett i 1895, Skram ti år seinere, Thoresen i 1903. Ibsen og Kielland i 1906, Lie i 1908, Bjørnson i 1910. Garborg lever enda lenge, men det er ikke til å unngå å legge merke til: Det foregår ei utskifting i norsk litteratur. Men hvem er det egentlig som tar over? Hvilke forfattere dominerer i tiåra som kommer, og hvilke er sin tids "fire store"? I to innlegg vil jeg forsøke å komme fram til åtte svar, fire menn og fire kvinner som hver på sitt vis er arvtakere etter forrige generasjon. Med en generasjon menes omlag tretti år, så vi skal bevege oss fra århundreskiftet og fram til 1930-tallet.

Jeg begynner med mannfolka. Og den første jeg ønsker å trekke fram, er faktisk Knut Hamsun (1859-1952). Han tilhører både 1800-tallet og 1900-tallet, både det gamle og det nye, akkurat som Arne Garborg (1851-1924). Disse forfatterne som skaper i brytningstid og overgangstid, som beveger seg midt mellom generasjoner og paradigmeskifter, er det utfordrende å kanonisere. De stiller på sett og vis i en klasse for seg. Jeg velger å utelate Arne Garborg denne gangen. Dels er det på grunn av at produksjonen hans avtar utover 1900-tallet, dels er det fordi jeg opplever at hans prosjekt er hjemla i den gamle tida, i 1800-tallet, og at han, med sitt vide utsyn og moderne tanker, likevel hører hjemme der. Arne Garborg er viktig, men det er andre som dominerer, og det er disse jeg nå skal fram til.

Men Hamsun må med. Hovedvekta av forfatterskapet hans er fra 1900-tallet, sjøl om både Sult, Mysterier, Pan og Victoria tilhører hundreåret før (utgivelser i 1890, 1892, 1894 og 1898). Knut Hamsun gjør opprør mot gamlegutta og gammel form, og introduserer en distinkt følelse av det moderne samfunnet i sin realistiske prosa, sjøl om Sult ikke er den første realistiske, moderne roman (den æra får Camilla Collett). Men Hamsun er blant de første som skildrer moderniteten i samfunnet og behandler dette skjønnlitterært. I Sult er moderniteten representert blant anna med klokka, som er med på å dele opp teksten for leserne slik den deler opp dagen for arbeiderne. Den evige krona på verket for Hamsun er utmerkelsen fra 1920: Nobelprisen i litteratur. Som andre norske forfatter etter Bjørnson kom nok prisen som en enorm bekreftelse på Hamsuns prosjekt. Som forfatter beveger han seg over mange ulike sjangere og lar seg inspirere av mange ulike litterære epoker. Han lar seg verken fange eller sette i bås.

Mann nummer to har samme type utfordringer som Knut Hamsun for en som forsøker å kanonisere: Han er født på 1800-tallet (1874), debuterer på 1800-tallet (1894), men er mest populær utover 1900-tallet. Navnet er Gabriel Scott, og tilnavnet er "Sørlandets dikter". Han blei umåtelig populær i sin levetid, og er kjent for verker som Tante Pose (1904), Kilden eller Brevet om fiskeren Markus (1918) og De vergeløse (1939) - alle tre er fortsatt kjente titler for mange lesere. Gjennombruddet kom i 1915 med Jernbyrden, og fra debuten og fram til han døde i 1958 kom det seksti verker fra hans hånd. Og ikke nok med det, Scott beveger seg naturlig mellom mange slags sjangere, og skriver like gjerne for barn som for voksne, og både poesi, prosa og dramatikk - alt med lun varme og mye medmenneskelighet. Det som gjør forfatterskapet ekstra imponerende er opplagstallene: Enkelte titler har solgt i både 20 000 og 30 000 eksemplarer, mens romanen Det gyldne evangelium (1921) passerte 45 000 allerede i 1945.

Av en eller annen grunn er året 1907 et svært viktig år i norsk litteraturhistorie. Er det noen som veit hvorfor? I 1907 debuterer flere viktige forfattere, men særlig tre av dem skal komme til å prege samtidslitteraturen fram til andre verdenskrig. Underlig nok er det også med historiske romaner de står sterkest. Disse tre er naturligvis Sigrid Undset (1882-1949), Johan Falkberget (1879-1967) og Olav Duun (1876-1939). Og det er de to siste jeg vil trekke fram her.

Ole Julius Raabye blei født på Jøa i Namdalen og debuterte med Løglege skruvar og anna folk i 1907. Da var han blitt 31 år gammel, og hadde flerfoldige utgivelsesforsøk bak seg. Han skreiv på nynorsk med sterke innslag av dialekt, og blei raskt kjent for bruk av ironi og et aforismelignende språk. Gjennombruddet kom med seksbindsserien om Juvikfolke, som blei utgitt mellom 1918 og 1923. Serien åpner som historiske romaner, men strekker seg helt inn i nåtida. Over de flerfoldige tiåra som går, får Duun skildra et bondesamfunn som utvikles under sterkt ytre press. Men det er kanskje aller mest i de psykologiske portrettene at Duun får vist seg som den mesteren han er. Her kan Ragnhild-trilogien (1929-1933) med fordel trekkes fram. Også Menneske og maktene (1938), Duuns siste roman, er viktig. Mange mener at han her leverer en elegant essens av sitt forfatterskap samtidig som han peker fram mot andre verdenskrig.

Johan Petter Lillebakken var en allsidig mann. I tillegg til å skrive romaner, fortellinger og eventyr, var han også politiker, journalist og bonde. Men for ettertida er han blitt stående som "bergarbeidernes forfatter". Dette hadde rot i at han sjøl, allerede som sjuåring, måtte arbeide i kobbergruvene på Røros. Og der blei han i rundt tjue år. Disse tjue åra, samt det karakteristiske landskapet i Rørostraktene, skulle komme til å prege Johan Falkberget noe enormt, og var bakgrunnen i mange av romanene hans, både økonomisk, sosialt og ikke minst klimatisk. Falkberget fikk utgitt små fortellinger fra 1901, men debuterte for alvor i 1907 med den korte romanen Svarte Fjelde. Deretter hadde han bok nesten hvert eneste år fram til andre verdenskrig, og mange av dem var lagt tilbake i tid. Falkberget fikk stor suksess med Bør Børson jr. som kom i bokform i 1922. Andre viktige verker er Brændoffer (1917), Den fjerde nattevakt (1923), romantrilogien Christianus Sextus (1927-1935), med navn etter gruva Falkberget sjøl jobba i, og kvartetten om An-Magritt, Nattens brød (1940-1959). Da Falkberget gikk bort i 1967, hadde han utgitt rundt femti bøker og skrevet mer enn 7000 innlegg i aviser og tidsskrifter.  

Disse fire mannfolka, Hamsun, Scott, Duun og Falkberget, kunne lett vært fire andre. For eksempel kunne en inkludert Johan Bojer, Vilhelm Krag eller Herman Wildenvey, Sigurd Christiansen, Ronald Fangen og Kristian Elster d.y.. Og en skal vel heller ikke helt glemme den produktive Sven Elvestad? Alt avhenger av perspektiv og formål - hva en ser etter, og hvorfor. Og det er altså disse fire jeg opplever som viktigst i de første tiåra av 1900-tallet. Sjøl om de er veldig ulike, har de også noen fellestrekk. For eksempel har alle en jevn produksjon av verker med høy litterær kvalitet. De befinner seg stort sett innafor realismen, der de skildrer samfunnet nedenfra, altså fra de fattige arbeidernes side. Bare tenk på romanhelten i Sult, den tøffe An-Magritt, den fattige fiskeren Markus og de slitne bøndene hos Duun. Menneskene har skrinne livsvilkår og lever ofte fra hånd til munn. Skildringene er sterke og sanselige, men uten sentimentalitet. Alle fire skriver også store romaner - både i omfang og innhold. De gir leserne djuptloddende psykologiske portretter av mennesker med ulike utfordringer, fra fattigdom, nød og sjukdom til tro, tvil og etikk - både i fortida, i møtet med det nye, moderne samfunnet på 1800-tallet og i den skrivendes samtid.

Hamsun, Scott, Duun og Falkberget. Hvem er deres motstykker? Hvilke kvinner skriver innafor samme periode og preger de samme tiåra? Holder kvinnene seg også til den store, realistiske romanen, gjerne av det historiske slaget, eller har de et annet fokus? Skriver de også nedenfra, eller har de et annet perspektiv? Hvilke fire store vil jeg komme fram til?