onsdag 10. juli 2019

Bokhyllelesing: Helle Helle

Bildekilde: Bokelskere
Til femte runde av årets Bokhyllelesing var temaet ukjente forfattere. Jeg hadde egentlig plukka fram ei bok av den for meg fremmede William Heinesen (1900-1991) - nemlig De fortapte spillemenn (1950). Og den lå klar. Men plutselig sneik Helle Helle (f. 1965) i køen, og rett som det var hadde jeg lest Hvis du vil (på norsk ved Trude Marstein (f. 1973) i 2015). Det er derfor den som blir mitt bidrag til runde fem, for Helle Helle var meg like ukjent som William Heinesen.

Hvis du vil (på dansk Hvis det er, 2014) er ei lita bok på bare 141 sider, og ved første øyekast er den også ganske enkel. Rammene, for eksempel, er svært tydelige. Handlinga er avgrensa i tid og rom. Personene er få. Språket er knapt og stramt. Men innholdet er stort likevel, og det er vel slik forfatteren lykkes, med en svært god balanse mellom ytre og indre, form og innhold, ro og uro, det sagte og det usagte.

Kort oppsummert er det slik: Roar på 48 år er ute på sin første løpetur i skogen. Men han er så lite skog- og løpevant en kan få blitt, og går seg bort etter kort tid. Tilfeldighetene vil det slik at han ikke er aleine - heldigvis. Ei kvinne er også i skogen, også hun har gått seg bort. Hun er relativt mer løpevant, men det hjelper lite. Sammen roter de rundt mellom trærne i mørket, med gnagsår og gnissende klær, og kun med tyggis og en varm klunk med vann som proviant. De finner en gapahuk med tre gamle tepper innerst i en krok, og der, mens det stadig blir mørkere og kaldere, skal de tilbringe natta. Dekning på mobiltelefonen har de ikke, så å ringe noen kan de bare glemme. Derfor blir det slik at de to, hun og han, helt fremmede for hverandre, må overleve sammen. Å snakke sammen er uunngåelig.

Og det er i denne dialogen dem i mellom at vi kommer til romanens kjerne. I hver deres gjenfortelling av sine egne liv finner vi nettopp mangel på liv. Vi finner to mennesker som helt uavhengig av hverandre bare duver med, som ikke tar egne valg, og som nå, helt tilfeldig, befinner seg ute i skogen. Roar, for eksempel, er på løpetur for å komme unna familien - det er i alle fall slik jeg leser det. Egentlig er han på hyttetur. Men de andre, som kun nevnes kort, virker ikke å være spesielt kjærlige mot Roar. På impuls kjøper han derfor et par joggesko, der skoene viser seg å være av to ulike størrelser, og drar til en ukjent skog for å løpe. Hun, som forblir navnløs, har allerede løpt aktivt i mange år. Årsaken får vi vite seinere.

Komposisjonen i romanen er interessant. Det er Roar som er vår fokaliseringsinstans, og vi ser henne gjennom hans blikk. Det er i og for seg ikke så uvanlig. Men etter hvert som en leser videre, er det hun som trer fram som hovedperson. Det er henne og hennes liv mesteparten av boka handler om, det er hun som forteller, det er hennes liv vi lever oss inn i. Roar forblir en som betrakter. Men muligens snur dette, noe slutten av boka hinter mot.

Hvis du vil er med all sin knapphet, fortvila situasjon og triste tematikk ei overraskende morsom bok. Den er gjennomsyra av en tørr og mørk humor, der mange situasjoner er svært lette å se for seg, og som i sin tur gjorde at jeg måtte le høyt flere ganger. Vi ler med, men også av. For eksempel når Roar klumser rundt og mister tyggisen. Eller når hun har gått for å hente vann midt på svarteste natta og han går etter og kræsjer med et tre. Ofte er det Roar som framstår som et ufrivillig komisk element, og opp mot hennes tørre kommentarer blir det fornøyelige situasjoner. I teksten der han betrakter henne får vi derfor et metanivå der hun betrakter han - sammen med leseren.   

Men sjøl om boka er morsom, er alvoret aldri langt unna. Sammen med latteren kjenner vi også på en djup eksistensiell fortvilelse. Begge personene er fanga i liv som de ikke aktivt har skapt, de er usikre på seg sjøl og de rundt seg, på forventninger, krav, innhold og mening. Uten at det sies eksplisitt bærer de på mye sorg. Og kan hende er det slik at det av og til er lettere å dele sorgen med en fremmed?

Da jeg begynte å lese boka, stussa jeg litt. Jeg fikk liksom ikke helt taket på Roar med en gang, var det meninga at jeg skulle le av han? Og jeg gikk ikke uten videre med på at det er så store skoger i Danmark at to joggere kan gå seg vill. Hvor da, liksom?! Men Helle gir seg ikke, hun opprettholder universet uten brister, insisterer på rammene hun har gitt seg sjøl, og med minimalt med informasjon klarer hun å gjøre personene og situasjonen både realistisk og troverdig. Hun holder også på stramheten hele veien, slik at teksten er helhetlig, som om den formidles på ett eneste langt utpust. Det er svært godt gjort, og det er en glede å lese noe som håndverksmessig holder så høy kvalitet. Det eneste som gjorde meg litt uviss, var slutten. Men etter å ha grubla en del fram og tilbake, kom jeg fram til at det kanskje måtte slutte slik.

Alt i alt gjorde Hvis du vil meg nysgjerrig på et nytt forfatterskap, og Helle Helle er trolig en forfatter jeg kommer til å vende tilbake til i framtida.

8 kommentarer:

  1. Dette var mitt første møte med Helle Helle det året denne kom ut på norsk. Den gjorde meg nysgjerrig på de andre bøkene hennes. Nå har jeg lest alt av henne og hun er en av mine favoritter,jeg elsker bøkene hennes og måten hun formidler på. Nå fikk jeg lyst til å lese denne på nytt. Håper du leser mer av henne,hun er en utrolig dyktig forfatter.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så koselig å høre at du også likte denne boka! Jeg må innrømme at jeg også blei frista til å lese mer, sjøl om det ikke blir akkurat nå. Men hun er definitivt ei jeg følger med på.

      Slett
  2. Hoi hoi, another hellehellehellefan over her!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så moro, det visste jeg ikke! Noen titler å anbefale? Jeg likte denne godt.

      Slett
    2. Tror Ned til Hundene (om hun som leter etter et sted å gråte og blir tatt inn av fremmde og pakket i dyne foran peisen) er min favoritt, men har likt alt, ikke lest novellene.

      Slett
    3. Takk for tips! Noterer meg den.

      Slett
  3. Jeg leste Helle Helle første gang i fjor, og det var jo så fint! Stemningsfullt og neddempa. Var skeptisk, pga av anmeldelser som vektla at hun skrev så overflatisk. Ikke enig med anmelderne der, nei.
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Veit du, jeg må innrømme at jeg var skeptisk på grunn av oversetteren og forlaget her i Norge. Jeg er jo ikke så glad i Oktoberbøker, sjøl om det av og til er ord jeg må ete i meg. Jeg har også hørt at enkelte mener det er mye overflate, men det var ikke tilfelle her. Eller for å si det på en annen måte: Overflata er der, men det som gjør boka og skaper spenning er det som så vidt stikker opp... I denne boka var det også neddempa og fint. Jeg opplever at hun er uhyre presis i skildringer av detaljer, og syns hun bruker interessante grep for å fortelle kanskje litt vanlige historier. Men veldig moro at du også har lest og likt!

      Slett