Christianus Sextus

Bildekilde: Bokelskere

Etter 909 sider er det tid for å ta farvel med det som er igjen av de tretten svenske jämter. Det er farvel med Adam Salomon Dopp og kona, Vasskvetten, Erns-Ola, Peder, Brodde, Gölin og Dråka. Med vonde, ømme, lusne, vanskelige og tragiske skjebner, med det harde og livsfarlige gruvearbeidet, det stummende gruvemørket, de svette gamper, den sure røyk, de iskalde vintre, de harde benker, de ensomme vandringer over fjellene, de lange kampene mot sulten. Trebindsverket om menneskene og samfunnet i og rundt gruva Christianus Sextus i Rørostraktene på 1720-tallet er ferdiglest.

I løpet av våren og sommeren har jeg i tur og orden lest De første geseller fra 1927, I hammerens tegn fra 1931 og nå Tårnvekteren fra 1935. Fokuset har glidd fra Dopps kamp for å opprette gruva, til arbeidernes kamp for å beholde arbeidet. Forfatter Johan Petter Lillebakken, bedre kjent som Johan Falkberget (1879-1967), har skrevet et mektig og mangslungent verk, der forfatterens respekt og ydmykhet for fortida bærer leseren med seg inn i den enorme spennvidda av kunnskap som han så enkelt og uttrykksfullt formidler. En kan ikke lese disse bøkene og unngå å bli berørt.

Vi møter nå disse menneskene for tredje gang. Det er mye elendighet blant gruverarbeiderne, men et lyspunkt er den nydelige historia om Jöns og Dråka. De forelsker seg i hverandre sjøl om de egentlig ikke kan være sammen: Han er svensk og derfor en potensiell fiende - Den store nordiske krigen er stadig langt framme i bevisstheten til bergstadsfolket, det er bare få år sida svenske styrker kom ridende og satte fyr på alt de kom over. Men hun bryr seg ikke. Og plutselig bryr ikke han seg om å vende hjem til Bodmyran heller. Hun er hans nye hjem, han vil være der hun er. De gifter seg og stifter bo etter at faren hennes er gått bort.

Nå er Jöns uti skogen, han arbeider hardt med å reise ei vaktstue. Han har funnet en gammel jernblåster, og tenker å ta den i bruk. Men da må det være mulig å bo langt der ute også. Mat er det dårlig med. Det er vinter, så han har gått på ski over fjellene. På vannet ligger isen tjukk og sterk. Jöns syns han hører stemmen til Dråka. Flere ganger hører han den, og mens han skal spise det lille han har med i kveldinga, er det en fugl som kommer til han. Hva vil den si? Bærer den bud om Dråka? Går det ikke bra med henne? Engstelig for at det kan ha skjedd henne noe - hun, som bærer hans barn under beltet! - legger han i vei, midt på natta. Helt til smerta skjærer i venstre skulder og han ikke kommer lenger.

Men Jöns er ikke den eneste som svever mellom liv og død. På Gammelgården ligger Faste i villelse. Og atter en gang er det er nedgangstider ved kopperverket. Det er ikke sikkert Dopp klarer å fortsette drifta, oppsigelsene er i gang. Mange familier er avhengige av den dårlige rug de får, de har allerede i flere måneder hatt i bark for å drøye mjølet. Likevel skal ei ny ort åpnes, Elisabeth Ort, oppkalt etter kona til Dopp. Det er galskap, mener de ved verket, Peder går imot, men Dopp presser vilja si igjennom. Bare det å skulle sette i gang arbeidet, koster flere hundre daler. Det er mye mer enn Dopp har. Både uhell og ulykker skal komme til å følge.

Falkberget har så nydelige anslag, være seg romanåpninger, starten på kapitler eller et sceneskift i et kapittel, der en naturskildring ofte er bindeledd. Han formidler sårhet, men likevel varme og omsorg både for mennesker og miljø, samtidig som leseren kjenner på ro og uro. Og rett som det er fletter forfatteren inn frampek eller legger inn en forklaring på tidligere hendelser også: Nå tok det til å demre for Jöns hvorfor Jon i Vapelberget brente koien sin da Stor-Kari døde; sorgtynget fugl sparker alltid redet ned fra grenen før den åpner brystet og sliter hjertet ut. (s. 598)

Menneskene er så levende at du kan kjenne den fuktige pusten deres i nakken og høre den rallende slurrelyden som kommer når de trekker været. De fins virkelig, i alle fall her hos meg, der de står og viser fram hullet i den lefsete skinnskoen, eller strekker den store, svarte neven fram for å få litt brød. Deres brød er nemlig både hardt og muggent. Øya er svarte og tomme, og når fingrene mine møter deres, er de som den blanke hesteskoen du finner i snøen ei vinternatt. I Dråkas tyngste stunder, der hun vrir henda såre og røde av angst for å ha påkalt fanden sjøl, og der hun tynges av redsel for hva som vil komme til å skje med henne, er det ikke anna å gjøre enn å gråte med. Falkberget skriver usentimentalt, og likevel treffer det så hardt.

Falkberget forener det store og det lille, det gode og det onde på hver eneste side og makter å avspeile en hel og sann verden. Noen eksempler er det politiske, gjennom skildringene av redselen for ny krig og uroa dette skaper i det lille samfunnet. Videre det økonomiske, hvordan menneskene i boka strever med å få sølvet eller maten til å strekke til, og hvordan de kjemper med å få skrinne ressurser som dårlig rug, bark og råtten fisk til å dekke så alt for mye og mette for mange munner. Noen er så desperate at de stjeler. Det sosiale, direkte og rå skildringer av fattigfolket som må spise sitt eget oppkast og rikfolket som vender ryggen til, og ferdselsbonden som fryser i hjel oppe på snaufjellet, enda mer utsulta enn det gamle øket som trekker sleden. Det kulturelle, tradisjoner ved for eksempel bryllup og gravferd, viktige merkedager og kirkegangen på bestemte dager med tilhørende utbetaling av lønn, det vil si mel, fra gruveledelsen.

Christianus Sextus er Johan Falkberget på sitt aller beste: Suveren historiefortelling med uforglemmelige mennesker, historiske detaljer og nydelig språk. Det er svært mektig litteratur, som etterlater en nesten lamslått. Men bøkene krever også sin leser. En må lese i et passelig tempo for å få med seg småord og undertekst, og persongalleriet er stort. Bare for å gi en pekepinn: På samme tid som jeg brukte på å lese femten sider med Falkberget, kunne jeg lese førti sider med Gabaldon. Men Falkberget er også krevende på en annen måte. Teksten er så intens, så etter en times lesing må jeg ha ei lita pause for å tenke, kjenne etter og bare puste, ikke lide, stri eller gråte. Det går så hardt for seg i disse bøkene, og det går inn på en følsom leser. 

Men det betyr ikke at en skal være redd for å oppsøke og lese Falkberget. Snarere tvert i mot! Jeg har kost meg så mye med disse bøkene, til tross for alle vanskelighetene menneskene i teksten gjennomlever, og sjøl om de krever sin leser. Jeg har lest langsomt for å kunne være lenge i bøkenes univers. Falkberget makter nemlig å gi så uendelig mye mer enn han krever, og skriver klokt, varmt og sant om menneskene, som faktisk ikke er så forskjellige fra oss i dag.