Her på bloggen har det nå vært eksamensstille. Jeg måtte tilbake på bygda for å avlegge de siste eksamenene, og intens lesing, febrilske notater, tilfeldig repetisjon, ivrig skumming og raskt opptrukne tidslinjer tok mesteparten av tida. Og nå er jeg altså i mål for denne gang, men jeg tror ikke helt på det. Ikke enda. Jeg må komme ordentlig hjem først, sette bøkene i hyllene, rydde vekk papirer og oppgaver, lapper og kompendier. Og det har jeg god tid til, sommerferien blir drøy i år, over tre måneder. Jeg ser fram til sommervær og minimalt med planer, å utelukkende lese kosebøker og å kjenne på en nyvunnen, stoisk ro. Men mest av alt gleder jeg meg til å få et noenlunde normalt hode igjen, etter å ha fylt det helt opp med årstall, brudd eller kontinuitet, kildekritiske prinsipper, nasjonalisme, provisoriske anordninger, statsministre og justiskomiteer.
Sist jeg var på bygda, var jeg der tilfeldigvis sammen med en haug forfattere. Nå er de borte, inkludert alle andre festivalgjester (muligens med unntak av den veldig gamle broren til Thorbjørn Jagland som kanskje blei gjenglemt i spisesalen, han er her muligens fremdeles). Men jeg er heldig og er sjelden aleine: to digre busslaster med svenske turister blei antageligvis sendt ut til gokk for å forstyrre eksamensforberedelsene mine med viming i gangene, stokker og papiljotter. Da jeg fikk vite at de skulle spise middag klokka åtte, gikk jeg til spisesalen allerede klokka seks, for å si det sånn. Men jeg slapp ikke unna tidenes pensjonistinvasjon til frokost: posjerte egg og leverpostei blei revet vekk i et forrykende tempo, og da jeg endelig nådde fram til buffeten, var det også tomt for servietter.
Det er alltid mange pågående intriger å følge med på og mange spennende observasjoner å gjøre her på internathotellet, i alle fall for en som er oppvakt og/eller har litt livlig fantasi. Denne gangen er jeg både eneste norske gjest og eneste gjest under 70 år. Jeg er også den eneste som klarer å manøvrere rundt på gjeste-pcen som står i foajeen, og den eneste som veit hvor de fleste rom er. Mitt lodd blei å rope-instruere til de "moderne" nettbrukerne, og å ha en nokså halvhjerta omvisning på internathotellet for en bøling forvirra svensker. Alt jeg klarte å tenke på var hvor glad jeg var for at unionsoppløsninga var et faktum i 1905, ellers hadde kanskje dette vært jobben min på fulltid. Men sjøl om jeg der og da syntes litt synd på meg sjøl, og følte lesetida renne fra meg, var jeg i alle fall sjeleglad for at turistene ikke var danske.
Ellers har jeg observert at forskjellene mellom bygd og by er mye større enn noen egentlig tenker på. Da jeg dro hjemmefra var jeg glad for å slippe nabokattas løpetid; fire-fem beilere holder det gående både natt og dag med ul, skrik og krafsing i vill konkurranse over dyret som jevnlig bæsjer på tomta vår. Da jeg kom ut i hutiheita blei jeg veldig glad, for jeg kunne ikke se en eneste katt. Men jeg kunne høre flerfoldige sauer, med bjeller og det hele, som antageligvis ikke visste hva et rosignal er. Samtidig kan jeg ikke helt klandre eieren for at han ikke tok dem inn, vi veit jo alle hvor godt våt ull lukter.
Og internathotellet kunne by på følgende innovative løsninger denne gangen:
- vifte/glimrende spionasjemulighet = hull i taket
- sluk/gjestefelle = hull i golvet
- lufting/avlytting av frekke gjester = hull i veggen
- parkeringsplass = plass til å hive fra seg biler på i kryss og tvers, ofte tre og fire i rekka (fint for de i midten)
- "fullt hotell" = da bruker vi også konferanserom, møterom og lagerrom, vi bare setter inn feltsenger
- sparepære = lyspære som slukker når du går forbi, gjelder både i gangene og på rommet
- sparedusj = uregulerbar metallstang med 1970-tallets brunhvite dusjhode i hardplast, som spyler ut alt vannet i en eneste hard stråle, først utrolig kaldt, så utrolig varmt, så vekselvis varmt og kaldt og med svært ujevnt trykk = ubehagelig dusjopplevelse = kort dusj = sparedusj
Og om ikke dette vekker nok symapti, kan jeg også greie kort ut om fasilitetene:
- ødelagt minigolfbane
- basseng uten vann
- gammeldags tjuefiretommers tv med tre kanaler, hvorav kun en funka (lokaltv)
- to vonde puter i forskjellig farge
- fastmontert, ødelagt hårføner, med tidenes korteste ledning (langt unna nærmeste stikk)
- badehette
Jeg konkluderte med at badehetta (felles, liksom?) er lagt fram på rommene fordi hårfønerne ikke funker, og at "hotelledelsen" umulig kan ha ansatt verken vaktmester, eller folk som noen gang har vært utafor bygda, eller folk som er under femti år, og at de aldri, aldri, aldri sover på sine egne rom. Jeg var veldig glad da jeg sjekka ut.
torsdag 23. mai 2013
fredag 17. mai 2013
Gratulerer med dagen!
Norge, Norge!
Norge, Norge,
blånende op av det grågrønne hav,
øer omkring som fugle-unger,
fjorde i tunger
inover did, som det stilner av.
Elve, dale
følges fra fjællene, skog-ås og li
langelig efter. Straks som det letter,
sjøer og sletter,
helgedags-freden med tempel i.
Norge, Norge,
hytter og hus og ingen borge,
blidt eller hårdt,
du er vort, du er vort,
du er fræmtidens land.
Norge, Norge,
skibakke-løbets skinnende land,
sjø-ulkens havn og fiske-leje,
fløterens veje,
gjæterens fjæll-ljom, og jøkel-brand.
Agre, enge,
runer i skog-landet, spredte skår,
byer som blomster, elvene skyder
ud, hvor det bryder
hvidt ifra havet, der sværmen går!
Norge, Norge,
hytter og hus og ingen borge,
blidt eller hårdt,
du er vort, du er vort,
du er fræmtidens land.
Diktet er skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) til 17. mai-feiringa i 1890. Sitert etter gjengivelsen i Bjørnsons beste, forlaget Oktober, 2010.
søndag 12. mai 2013
Den vonde, stygge teksten
Mitt første innlegg her på bloggen, tilbake i 2009, omhandla en intens leseropplevelse (innlegget er nå fjerna). Jeg var fortsatt i utforskingsfasen og visste ikke helt hva denne bloggen skulle være eller bli, men at bøker og lesing skulle være en vesentlig del, skjønte jeg ganske snart. Det var jo litteratur jeg ofte gikk og grunna på. Jeg har alltid vært glad i å lese, og gjennom mangeårig arbeid i bokhandel fikk jeg etter hvert en solid oversikt. Seinere fulgte også studier, som ga, og fortsatt gir meg, ymse teoretiske verktøy. Men å sette ord på det en har lest, og det en tenker om det en har lest, kan likevel være vanskelig. Derfor bærer de tidligste innlegga mine preg av å være prøvende, forsiktige og søkende. Særlig om leseropplevelsen ikke bare rører ved noe, men skaker en.
Og slik var det da jeg leste novellesamlinga Folk har begynt å banke på av Bjarte Breiteig (f. 1974), som blei utgitt i 2006. Fra før hadde jeg lest både Fantomsmerter fra 1998 og Surrogater fra 2000 (alle tre er utgitt på Aschehoug forlag). Jeg forventa nok at den tredje novellesamlinga i stor grad skulle følge opp både stemninger og tematikk, sjøl om jeg nettopp hadde lest i Marta Norheims (f. 1955) Røff guide til samtidslitteraturen (Samlaget 2007) at disse novellene var både mørkere og dystrere. Kanskje jeg ikke ville tro på det. Kanskje jeg egentlig var mest opptatt av ekteskapsromanene til Sigrid Undset, som jeg også leste på den tida, og som jeg trengte en pause fra. De som har lest dem, veit hvor intense de kan være.
Første novelle fulgte opp i samme spor som de tidligere, med et elegant spill med avstand og nærhet, ro og uro. Jeg hadde derfor ingen betenkeligheter med å lese videre. Men novella "Nå løper du" er altså noe av det verste jeg har lest (og tittelen passer fint - jeg hadde mest lyst til å løpe langt vekk fra bok og forfatter). Den er direkte, stygg og fæl. Den gikk rett på meg, både psykisk og fysisk, og gjorde meg sint og redd, den vakte rett og slett avsky. Jeg la fra meg boka mange ganger underveis, og ville ikke lese mer. Men til slutt kom jeg igjennom. Jeg var sint og sur på samme tid, overraska og overrumpla. Breiteig skulle jo ikke skrive sånn! Ikke om sånt! Samboeren fikk ei lekse. Jeg trampa ut i kulda for å hente ved, pusta inn frost og snø og vedfyringslukt, som er noe av det beste jeg veit, men det blei jammen ikke bedre.
Jeg leste hele novellesamlinga den kvelden. Og var sikkert sur i ei uke. Seinere har jeg knapt tatt i boka, og den røde ryggen med svart skrift gir meg fortsatt frysninger. Jeg er rimelig sikker på at jeg aldri vil lese novella igjen. Allikevel sier jeg mer enn gjerne at Breiteig skriver veldig godt. Men jeg nevner aldri "Nå løper du", for den er alt annet enn god. Novella ga meg bakoversveis fordi Breiteig tar tak i psykisk og fysisk terror og skildrer et høyst ugjestmildt landskap for en følsom sjel. Han skriver om overgrep i nære relasjoner som ofte blir tia ihjel, om en fyr som mest sannsynlig burde hatt flere diagnoser og vært sperra inne. Sympatien til leseren ligger sjølsagt hos offeret, noe som gjør teksten til en lidelse å komme igjennom. Breiteigs versjon var så alt for virkelig for meg, den var kvalmende og stygg, den var fornedrende. Og det var et sjokk at novella dukka opp akkurat der.
Etter det har jeg stadig kommet tilbake til om stygge tekster, vonde tekster, bøker som bare er fæle, også kan være gode. Kan de egentlig være det? Brit Bildøen (f. 1962) skriver i den solide essaysamlinga Litterær salong fra 2009 blant anna om Elfriede Jelinek (f. 1946), som blir tildelt dyden "skamløyse" av Bildøen. Jelinek kverner side opp og side ned om overgrep, velter seg i perversiteter, skriver seg inn i skam og smerte på en måte som er helt fremmed, som er nærmest umenneskelig. Hvordan kan det også være bra? Bildøen skriver at sjøl om Jelinek skriver om vonde ting, kan en ikke benekte at det er godt skrevet. Men jeg har lest Elskerinnene av Jelinek, som kom på norsk i 2006. Nobelpris eller ikke, den var virkelig ikke god.
En klok mann sa til meg en gang at det han ønsker av ei bok, er at den skal berøre. Han er ikke interessert i ytre, jagende spenning, og gir en lang beng i mye postmoderne (og post-postmoderne), utforskende litteratur, som sprenger grenser på ymse vis, som ser på form og kanskje ikke på funksjon. Hans synspunkt har nok vært litt styrende for meg. Jeg er også ute etter berøring, dog på min egen måte, og om det ikke oppstår noe berøringspunkt mellom meg og teksten, er det vanskelig å la den passere som en god tekst.
Så hva med dette vonde? Å føle at noe er vondt er jo en form for berøring. Hvorfor er det da vanskelig å innrømme at teksten kan være bra reint teknisk? At håndverket kan være bra? At teksten kan være god, men fæl? Er det slik at teksten kanskje nettopp er god fordi vi reagerer med avsky? Hvorfor kvier jeg meg da for å lese om det som er vondt og fælt? Innunder dette plasserer jeg ikke vanlige skjønnlitterære bearbeidelser av for eksempel sorg, frykt og smerte, og heller ikke krim, som bruker mye fælt som virkemidler, men en virkelig gnaging på destruksjon gjennom for eksempel vold, tortur og overgrep. Hva vil forfatteren som stadig vender tilbake til dette, som plasserer personene sine i et univers der alle skal lide og forgripes, som skriver seg vekk i fra det menneskelige?
Det er hav mellom Breiteig og Jelinek. Jelinek er alt for fjern for meg, det hun skriver om kan jeg ikke relatere meg til, verken geografisk eller tematisk. Og jeg går ikke med på det som tilsynelatende er samfunns- og menneskesynet hennes: at kvinner ikke har verdi, at menn er griser og overgripere, at samfunnet er rævkjørt og at sex er makt og betalingsmiddel. Jelinek skriver fram et ytterpunkt som kanskje kan forklares gjennom hennes bakgrunn. Det er i alle fall slik Bildøen forsøker å forklare henne, og forklaringa gir mening. Men skal jeg da tenke at romanen er bra, fordi forklaringa er logisk? Jelinek er milevis utafor komfortsona mi, men skal jeg likevel akseptere?
Breiteig forholder seg til Norge i dag, og tidligere tekster viser at han er en helt gjennomsnittlig person (noe Jelinek ikke er) som sannsynligvis har helt ordinære oppfatninger om samfunn og mennesker. Han begynner i det som kan virke som et normalt parforhold, og dytter stadig både parforholdet og leseren over grensa for både normalitet og hva som er etisk forsvarlig, om et slikt begrep kan brukes her. Han lurer meg kanskje litt, fordi han begynner innafor komfortsona mi, og ender enda lenger ut enn Jelinek. Hvorfor? Jo, fordi han skaper berøringspunkter først. Han får meg med, han får meg til å føle. Jelineks personer er så stive og karikerte, så umenneskelige, at de ikke får meg til å føle noe som helst. Det fæle hos Breiteig er jo at dette kunne skjedd. At dette skjer. At dette, hvis noen omstendigheter hadde vært annerledes, kunne vært meg.
Jeg kvier meg for å lese om det som er vondt. Jeg husker fortsatt hele novella til Breiteig, og noen av scenene fra teksten er faste gjengangere de tre-fire gangene i året jeg har mareritt, men da er det jeg som er hovedpersonen, offeret, ikke Brit. Jeg ser ikke bort ifra at den uheldige prosesseringa via mareritt kan ha gjort teksten enda verre inni huet mitt, og at den faktisk ikke er så ille. Jeg ser heller ikke bort ifra at jeg vil mene noe helt annet en dag, om jeg noensinne skulle lese novella på nytt. Muligens vil jeg da bli letta. Eller enda verre: bare få mareritta bekrefta.
Jeg er redd for leseropplevelser som sitter slik som "Nå løper du". De begrenser meg i lesinga, men også i livet, fordi redselen er ekte. Og den følelsen er ikke ønskelig. Jeg vil ikke at bøkene jeg leser skal være sånn. For all del, jeg kan gjerne grine, bli litt skremt, eller få vondt av noen. Jeg kan godt innblandes i vanskelige valg, jeg kan godt lese om grusomme ting, dersom de er relevante for personene eller teksten, dersom forfatteren vil noe konkret, dersom det finnes en mening med det hele. Jeg kan altså lese mer av Breiteig, jeg aksepterer at også dette er en del av hans univers. Og jeg respekterer at han har skrevet "Nå løper du", som gjør meg både kvalm og lettere mistenksom mot både kjentfolk og fremmede.
Men jeg vil helst ikke lese mer av Jelinek. Jeg opplever at hun kun er ute etter å vekke avsky, ikke noe annet. Og hva skal hun med det? Hva skal jeg med det? Jeg tror det er farlig å si at en tekst er god bare fordi vi reagerer med avsky. Da kan jo forfatterne skrive akkurat hva søren de vil, så stygt de vil, så fælt de vil, om det verste som finnes, og her løper tankene både til nazistenes inhumane eksperimentering, hendelsene i India og Fritzl og Castros hemmelige kjellerprosjekter. Skal slikt bane seg vei inn i litteraturen, bli litteratur, passere som kvalitet, bare fordi det vekker et vell av negative følelser? Det er jo ikke vanskelig å velte seg i disse tinga, det står om det i alle aviser, hver dag. Å skrive om slikt er lett. Men avsky er ikke en form for berøring, det er en form for avvisning. Det må aldri forveksles med litterær kvalitet.
Og slik var det da jeg leste novellesamlinga Folk har begynt å banke på av Bjarte Breiteig (f. 1974), som blei utgitt i 2006. Fra før hadde jeg lest både Fantomsmerter fra 1998 og Surrogater fra 2000 (alle tre er utgitt på Aschehoug forlag). Jeg forventa nok at den tredje novellesamlinga i stor grad skulle følge opp både stemninger og tematikk, sjøl om jeg nettopp hadde lest i Marta Norheims (f. 1955) Røff guide til samtidslitteraturen (Samlaget 2007) at disse novellene var både mørkere og dystrere. Kanskje jeg ikke ville tro på det. Kanskje jeg egentlig var mest opptatt av ekteskapsromanene til Sigrid Undset, som jeg også leste på den tida, og som jeg trengte en pause fra. De som har lest dem, veit hvor intense de kan være.Første novelle fulgte opp i samme spor som de tidligere, med et elegant spill med avstand og nærhet, ro og uro. Jeg hadde derfor ingen betenkeligheter med å lese videre. Men novella "Nå løper du" er altså noe av det verste jeg har lest (og tittelen passer fint - jeg hadde mest lyst til å løpe langt vekk fra bok og forfatter). Den er direkte, stygg og fæl. Den gikk rett på meg, både psykisk og fysisk, og gjorde meg sint og redd, den vakte rett og slett avsky. Jeg la fra meg boka mange ganger underveis, og ville ikke lese mer. Men til slutt kom jeg igjennom. Jeg var sint og sur på samme tid, overraska og overrumpla. Breiteig skulle jo ikke skrive sånn! Ikke om sånt! Samboeren fikk ei lekse. Jeg trampa ut i kulda for å hente ved, pusta inn frost og snø og vedfyringslukt, som er noe av det beste jeg veit, men det blei jammen ikke bedre.
Jeg leste hele novellesamlinga den kvelden. Og var sikkert sur i ei uke. Seinere har jeg knapt tatt i boka, og den røde ryggen med svart skrift gir meg fortsatt frysninger. Jeg er rimelig sikker på at jeg aldri vil lese novella igjen. Allikevel sier jeg mer enn gjerne at Breiteig skriver veldig godt. Men jeg nevner aldri "Nå løper du", for den er alt annet enn god. Novella ga meg bakoversveis fordi Breiteig tar tak i psykisk og fysisk terror og skildrer et høyst ugjestmildt landskap for en følsom sjel. Han skriver om overgrep i nære relasjoner som ofte blir tia ihjel, om en fyr som mest sannsynlig burde hatt flere diagnoser og vært sperra inne. Sympatien til leseren ligger sjølsagt hos offeret, noe som gjør teksten til en lidelse å komme igjennom. Breiteigs versjon var så alt for virkelig for meg, den var kvalmende og stygg, den var fornedrende. Og det var et sjokk at novella dukka opp akkurat der.
En klok mann sa til meg en gang at det han ønsker av ei bok, er at den skal berøre. Han er ikke interessert i ytre, jagende spenning, og gir en lang beng i mye postmoderne (og post-postmoderne), utforskende litteratur, som sprenger grenser på ymse vis, som ser på form og kanskje ikke på funksjon. Hans synspunkt har nok vært litt styrende for meg. Jeg er også ute etter berøring, dog på min egen måte, og om det ikke oppstår noe berøringspunkt mellom meg og teksten, er det vanskelig å la den passere som en god tekst.
Så hva med dette vonde? Å føle at noe er vondt er jo en form for berøring. Hvorfor er det da vanskelig å innrømme at teksten kan være bra reint teknisk? At håndverket kan være bra? At teksten kan være god, men fæl? Er det slik at teksten kanskje nettopp er god fordi vi reagerer med avsky? Hvorfor kvier jeg meg da for å lese om det som er vondt og fælt? Innunder dette plasserer jeg ikke vanlige skjønnlitterære bearbeidelser av for eksempel sorg, frykt og smerte, og heller ikke krim, som bruker mye fælt som virkemidler, men en virkelig gnaging på destruksjon gjennom for eksempel vold, tortur og overgrep. Hva vil forfatteren som stadig vender tilbake til dette, som plasserer personene sine i et univers der alle skal lide og forgripes, som skriver seg vekk i fra det menneskelige?
Det er hav mellom Breiteig og Jelinek. Jelinek er alt for fjern for meg, det hun skriver om kan jeg ikke relatere meg til, verken geografisk eller tematisk. Og jeg går ikke med på det som tilsynelatende er samfunns- og menneskesynet hennes: at kvinner ikke har verdi, at menn er griser og overgripere, at samfunnet er rævkjørt og at sex er makt og betalingsmiddel. Jelinek skriver fram et ytterpunkt som kanskje kan forklares gjennom hennes bakgrunn. Det er i alle fall slik Bildøen forsøker å forklare henne, og forklaringa gir mening. Men skal jeg da tenke at romanen er bra, fordi forklaringa er logisk? Jelinek er milevis utafor komfortsona mi, men skal jeg likevel akseptere?Breiteig forholder seg til Norge i dag, og tidligere tekster viser at han er en helt gjennomsnittlig person (noe Jelinek ikke er) som sannsynligvis har helt ordinære oppfatninger om samfunn og mennesker. Han begynner i det som kan virke som et normalt parforhold, og dytter stadig både parforholdet og leseren over grensa for både normalitet og hva som er etisk forsvarlig, om et slikt begrep kan brukes her. Han lurer meg kanskje litt, fordi han begynner innafor komfortsona mi, og ender enda lenger ut enn Jelinek. Hvorfor? Jo, fordi han skaper berøringspunkter først. Han får meg med, han får meg til å føle. Jelineks personer er så stive og karikerte, så umenneskelige, at de ikke får meg til å føle noe som helst. Det fæle hos Breiteig er jo at dette kunne skjedd. At dette skjer. At dette, hvis noen omstendigheter hadde vært annerledes, kunne vært meg.
Jeg kvier meg for å lese om det som er vondt. Jeg husker fortsatt hele novella til Breiteig, og noen av scenene fra teksten er faste gjengangere de tre-fire gangene i året jeg har mareritt, men da er det jeg som er hovedpersonen, offeret, ikke Brit. Jeg ser ikke bort ifra at den uheldige prosesseringa via mareritt kan ha gjort teksten enda verre inni huet mitt, og at den faktisk ikke er så ille. Jeg ser heller ikke bort ifra at jeg vil mene noe helt annet en dag, om jeg noensinne skulle lese novella på nytt. Muligens vil jeg da bli letta. Eller enda verre: bare få mareritta bekrefta.
Jeg er redd for leseropplevelser som sitter slik som "Nå løper du". De begrenser meg i lesinga, men også i livet, fordi redselen er ekte. Og den følelsen er ikke ønskelig. Jeg vil ikke at bøkene jeg leser skal være sånn. For all del, jeg kan gjerne grine, bli litt skremt, eller få vondt av noen. Jeg kan godt innblandes i vanskelige valg, jeg kan godt lese om grusomme ting, dersom de er relevante for personene eller teksten, dersom forfatteren vil noe konkret, dersom det finnes en mening med det hele. Jeg kan altså lese mer av Breiteig, jeg aksepterer at også dette er en del av hans univers. Og jeg respekterer at han har skrevet "Nå løper du", som gjør meg både kvalm og lettere mistenksom mot både kjentfolk og fremmede.
Men jeg vil helst ikke lese mer av Jelinek. Jeg opplever at hun kun er ute etter å vekke avsky, ikke noe annet. Og hva skal hun med det? Hva skal jeg med det? Jeg tror det er farlig å si at en tekst er god bare fordi vi reagerer med avsky. Da kan jo forfatterne skrive akkurat hva søren de vil, så stygt de vil, så fælt de vil, om det verste som finnes, og her løper tankene både til nazistenes inhumane eksperimentering, hendelsene i India og Fritzl og Castros hemmelige kjellerprosjekter. Skal slikt bane seg vei inn i litteraturen, bli litteratur, passere som kvalitet, bare fordi det vekker et vell av negative følelser? Det er jo ikke vanskelig å velte seg i disse tinga, det står om det i alle aviser, hver dag. Å skrive om slikt er lett. Men avsky er ikke en form for berøring, det er en form for avvisning. Det må aldri forveksles med litterær kvalitet.
fredag 10. mai 2013
Sommerlesing
Etter at vårens eksamener endelig er over, er det tid for en ekstremt etterlengta sommerferie her hos meg. Vi skal ingen steder i år, og ambisjonene er å rydde i boden, ordne litt i hagen og huske å bestille ved før høstregnet er et faktum. Det tror jeg at vi skal klare på de drøye tre månedene før høstsemesteret tar til. Jeg planlegger dessuten å lese vanvittig mye i sommer, som vanlig. Alle bøker i hyllene som er kjøpt før 2010, og litt ekstra, skal helst være ferdigleste til september! Jeg legger terskelen høyt, men regner med en middels god gjennomføring, særlig om været er bra. Da skal jeg virkelig benytte meg av solskinnet, og boka blir nok som regel liggende igjen inne. Kiellands samlede verker må derfor kanskje stå ei stund til, i likhet med tre-fire forfatterbiografier. Og det er greit. Men mye skal leses, og jeg gleder meg til hver bok. For dette blir koselesing!
Nytt i sommer er at jeg og Labben fra bokbloggen Migrating Coconuts har bestemt oss for å lese litt sammen. Vi har laga en aldri så liten leseplan, basert på hva vi ønsker å komme igjennom. Vi prioriterer romaner i sommermånedene, og veksler mellom tjukke og tynne bøker, som vi henholdsvis regner med å bruke tre uker og ei uke på. Det er fordi vi også skal ha tid til å lese andre bøker samtidig. Datoene som nevnes er de dagene vi forventer å blogge om bøkene. Lesestart er lagt til 25. mai, etter at vi er i mål med eksamenene våre. Vi har valgt bøker som er tilgjengelige på både norsk og engelsk, slik at jeg får lese på norsk, som jeg liker, og Labben får lese på engelsk, som hun liker. Og hvis du også har lyst til å være med, er det bare å slenge seg på!
Her er en foreløpig oversikt:
02.06. Doris Lessing: Det synger i gresset
23.06. Louis de Bernières: Fugler uten vinger
30.06. P.G. Wodehouse: La Psmith greie det!
21.07. Hilary Mantel: Ulvetid
I tillegg skal vi antageligvis lese ei bok av Salman Rushdie og mest sannsynlig ei bok av Selma Lagerlöf før det blir høst. Og etter at samlesinga av Tolstojs imponerende epos Krig og fred, i regi av Lines bibliotek, er gjennomført, skal vi kaste oss over en annen murstein: Middlemarch av George Eliot. Pretensiøst? Kanskje. Verdt et forsøk? Ja! Dersom alt fungerer godt, fortsetter vi nok utover høsten og vinteren også.
Men nå er det tilbake til eksamenslesinga for min del. Riktig god helg, alle sammen!
Nytt i sommer er at jeg og Labben fra bokbloggen Migrating Coconuts har bestemt oss for å lese litt sammen. Vi har laga en aldri så liten leseplan, basert på hva vi ønsker å komme igjennom. Vi prioriterer romaner i sommermånedene, og veksler mellom tjukke og tynne bøker, som vi henholdsvis regner med å bruke tre uker og ei uke på. Det er fordi vi også skal ha tid til å lese andre bøker samtidig. Datoene som nevnes er de dagene vi forventer å blogge om bøkene. Lesestart er lagt til 25. mai, etter at vi er i mål med eksamenene våre. Vi har valgt bøker som er tilgjengelige på både norsk og engelsk, slik at jeg får lese på norsk, som jeg liker, og Labben får lese på engelsk, som hun liker. Og hvis du også har lyst til å være med, er det bare å slenge seg på!
Her er en foreløpig oversikt:
02.06. Doris Lessing: Det synger i gresset
23.06. Louis de Bernières: Fugler uten vinger
30.06. P.G. Wodehouse: La Psmith greie det!
21.07. Hilary Mantel: Ulvetid
I tillegg skal vi antageligvis lese ei bok av Salman Rushdie og mest sannsynlig ei bok av Selma Lagerlöf før det blir høst. Og etter at samlesinga av Tolstojs imponerende epos Krig og fred, i regi av Lines bibliotek, er gjennomført, skal vi kaste oss over en annen murstein: Middlemarch av George Eliot. Pretensiøst? Kanskje. Verdt et forsøk? Ja! Dersom alt fungerer godt, fortsetter vi nok utover høsten og vinteren også.
Men nå er det tilbake til eksamenslesinga for min del. Riktig god helg, alle sammen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)