tirsdag 24. mai 2016

Skagerrak

Bilete: Samlaget
Ein desembermånad for fleire år sidan fann eg ein høg stabel med bøker på sal i den lokale bokhandelen. Dei var gøymd bort langt bak i butikken, som om dei eigentleg ikkje skulle verte oppdaga i det heile. Kvifor, kan ein då spørje. Er ikkje poenget med ein bokhandel nett at dei sel bøker? Jau, men desse bøkene var på nynorsk, ser de. "Umoglege" å selje i bokmåldistrikt - iallfall viss seljaren hatar nynorsk berre av di ho måtte ha det på skulen (som alle andre). I rein protest og heilt utan medkjensle med slike brødhovud plukka eg med meg eit knippe bøker, blant anna ei lita bok med namnet Skagerrak.

Hilde Kristin Kvalvaag er ein forfattar eg korkje har høyrt mykje om eller lese noko av - før no. Skagerrak kom ut i 2008 og er den tredje boka hennar. Debuten Hjarteklapp frå 2003 og Nattsommarfugl frå 2005 er båe ungdomsromanar. Skagerrak er difor Kvalvaag si fyrste bok for vaksne. Etter Skagerrak har ho også skrive Fengsla (2010), som er for ungdom og Lev vel, alle (2015), som er for vaksne.

Som ein kan tenkje seg, speler det konkrete havområdet Skagerrak ei rolle i boka. Det er i ei hytte ved havet ho er, hovudpersonen Siv, og familien hennar, det vil seie ektemannen Harald og borna Gard og Odin. Båe gutane er vorte store no, og dei klarar seg mest utan mor og far. På nabohytta bur bestevenen Maria med mann og born. Dei er på sommarferie i Danmark i lag, så langt ut mot Skagerrak som dei kan kome, dei går i sanda kvar dag, høyrer bølgjene, bader, luktar av sjø og salt og vind og sol og billeg øl og mykje grillmat. Alt er som det skal vere når norske menneske er på ferie i Danmark, bortsett frå at det er lite med Siv som minnar om ferie. Ho er heller midt i ei krise.

Nett kva som feiler Siv eller kva som er hendt med ho, ligg mest mellom linene. I nokre få kursiverte setningar lar forfattaren fortida sive fram, som glimt, som ei bylgje opp mot strand. Det er noko med ein annan mann, ein mann Siv har vore i lag med, forelska seg i. Men han er gift, og ho er gift. Dei braut med kvarandre, men skal sjå kvarandre att etter ferien. I august. Viss dei framleis kjenner det same... Ja, kva då? Siv lengtar, ventar, med nervane i spenn og hovudet ein annan stad. Det er berre kroppen hennar som er hjå Harald og borna i Danmark. Det tomme, tynne, beinete skalet av ein kropp.

Men det er noko meir med. Det er ikkje berre ei intens og overraskande forelsking som har sendt Siv ut i ei stor krise. Ho surrar og svimar, ho finst ikkje svolten, ho vert trekt mot jernbanelinene, mot straumen i havet, mot einsemd, stille, død. Kvalvaag skriv det aldri heilt ut, men uroa er der, ei destruktiv uro trekkjer i Siv og står i fare for å trekkje ho heilt ned, heilt under, for å aldri meir kome opp att. Samstundes gjer Siv sitt beste for å vere i lag med familien sin, for å gjere dei vanlege sommarferietinga, som å lage bål på stranda, dra til Legoland, spele fotballkamp, vitje ei lokal rosehage og ha fest. Men Siv likar det ikkje lenger, alt er liksom så uinteressant og samstundes ikkje, men ho får ikkje til å bry seg, vere med, engasjere seg. Sønene går av stad utan ho, og Harald ser knapt på ho. Ho er for langsam. Siv vert kvalm og kastar opp magesyre, tomskap og einsemd. I ei lang veke følgjer vi kampen hennar Siv.

Og mykje handlar om svevnløyse, om lange, dunkle timar med vonde tankar, eller ingen tankar, berre denne einsemda, stillheita, dette langsame, kalde mørkret. Og om egg. Om Siv som ikkje klarar å koke perfekte egg. Harald gjer narr av ho, likar ikkje dei steinharde egga ho kjem med, med eit grønt skjær kring plomma. Han ergrar seg, kan det vere så utruleg vanskeleg å koke egg? Siv plukkar av skalet bit for bit, ser ut av vindauget. Maria skal få besøk av ei anna dame, ei ho ikkje veit kven er, ei Lillian. Og ho kjem, med kjole og djup kløft og mykje latter. Lillian er alt Siv ikkje er. Iallfall for Harald. Og medan Siv ser på dei, må ho spørje seg sjølv om kva ho likar med Harald, kven han er, no, kvifor dei er i lag. Vekkjer han framleis kjensler i ho?

Det er mykje apati hjå Siv. Og i mykje av teksta er det som om ho freistar å få fram noko hjå seg sjølve, ein reaksjon, eit temperament, ein lengt, ein trong, eit humør, om ikkje anna. Det er som om ho vil slå seg ut av skalet Siv, men ikkje maktar. Maktesløysa held Siv som fange. Men kven er Siv? Og kva vil Siv, den vaksne kvinna Siv, viss ho ikkje skal tenkje som mor og kone? Somme stunder kan det vere vanskeleg å svare på slike spørsmål, av di ein kan få svar ein ikkje likar.

Eg reagerer på at Siv mest ikkje tenkjer på livet heime, på kvardagslivet. Ho tenkjer ikkje på arbeid, kollegaar, stressande situasjonar, sjukmelding, skule eller noko anna. Ein lækjar vert nemnd. Men eg veit ikkje om ho driv med yoga eller broderi, synkronsvømming eller fotball, om ho vil sjå CSI eller Grey's Anatomy. Eg veit at ho høyrer på radio når ho er på ferie, at mugglukta frå badet i hytta ved Skagen er plagsam og at ho av og til tenkjer på K. Eg veit at ho er tynn, trist og tagal. Samstundes er det fint at boka ikkje er full av referanser til eit anna liv. Det gjer at ho er avgrensa og fokusert, nett som Kvalvaag skildrar Siv.

Og så er det Harald. Harald er informert om kva som hender med Siv, men han er korkje særleg støttande eller spesielt oppmuntrande. Han kan godt liggje med ho, men han hjelper ho ikkje. Han spring seg ein tur medan ho må lage frukost. Det er nok ein del apati der med, eller kan hende ikkje direkte apati, men han er misnøgd av di Siv framleis ikkje er bra. Som om ho berre kan trykkje på ein knapp. Som om ho berre kan ta seg saman og verte den gamle Siv att. Som om alt saman ikkje hadde hendt. Han ventar. Han har venta ei stund, og er lei. Det er ikkje klårt om Harald veit om K eller ikkje. Men Harald har også vore utru, og ekteskapet har vore i faresona i lengre tid, kan hende fleire år. Kan det verte bra att, eller er det på høg tid å bryte ut, for godt? Vil Lillian presse Siv og Harald til å ta ei avgjerd?

Skagerrak er ei bok full av nydelege, sanselege skildringar. Det er vêr og vind, sand og sol. Det er sommaridyll med brune leggar, is som smeltar og glade born som er ute heile dagen. Kontrasten til problema mellom Siv og Harald, og inni Siv, er stor. Uroa presser seg fram og vert til ein dirrande streng i teksta. Eg aksepterer verda hennar Siv, versjonen hennar. Ho er nær og sann. Eg ser lidingane hennar, forvirringa, trongen til at noko skal hende, slik at ho ikkje må ta eit vanskeleg val. Eg ser at ho er djerv og feig på same tid, at ekteskapet med Harald somme stunder er ei komfortabel krigssone. Det er godt av di det er trygt, ikkje av di det verkeleg er godt. For Siv har det ikkje bra.   

Men det hender noko. Med Siv. Siv ser alt, sansar alt, men ho er i verda annleis no. Det er som om ho vaknar etter ei lang svevn. Ho ser alt kring seg, klårt, tydeleg. Ho er klar for å vende heim att, ta tak i kvardagen. Ei slik avgjerande scene gjev truverde, gjev Siv eit grep om verda kring seg, om seg sjølve og sitt eige liv. Og det er vel kan hende litt av poenget med teksta, med konflikten hennar Siv, at det endeleg skal kome om ikkje ei løysing, så iallfall ei rørsle.

Kvalvaag fortel Siv si historie utanfrå. Me kjem tett på, men aldri heilt nær. Me får ikkje høyre om dei lange tankespranga hennar, frå ein gong i barndomen til skuleåra til studieåra eller noko liknande, om menneske ho har møtt, vener ho har hatt. Me veit ikkje kva ho likar å lese, eller kva ho tenkjer om det ho les. Det er som om alt er heilt stille. Og slik kan det kanskje vere viss ein har falle ned i ein djup pytt av apati. Det vert stillstand, indre og ytre stillstand. Og ein vert særs fokusert på små oppgåver, som å koke egg. Mykje av kvaliteten i boka ligg nett her, i at Kvalvaag maktar å skildre desse små oppgåvene så godt, og at ho gjer dei interessante for ein lesar. Ho lyftar trivialitetane i sommarkvardagen opp til eit høgare nivå, og i kombinasjon med orda til Siv, vert det ein lada tekst.

Språket til Kvalvaag er eit mjukt og tilgjengeleg nynorsk. Det ligg tett opp til bokmålet og er ikkje vanskeleg å lese i det heile. Somme tider vert personane litt for kjekke i replikkane, og eg tenkjer at særleg den sarte Siv ikkje ville sagt slikt. Men eg kjenner ho kan hende ikkje godt nok. Eg har berre møtt ho på ferie ved Skagerrak.

mandag 23. mai 2016

Klar, ferdig, les!

Kriterier: Les ei novelle- eller diktsamling fra 2000-tallet
Når: Mellom 23. mai og 29. mai

Påmeldte:
Beathe skal lese Beethoven var en sekstendedel svart av Nadine Gordimer
Ingalill skal lese
Monika skal lese Pastoralia av George Saunders
Elida skal lese Utvalgte dikt av Kolbein Falkeid
Birthe skal lese
Elisabeth skal lese The assassination of Margaret Thatcher av Hilary Mantel
Berit skal lese Skogsus av Hans Børli og Jørn Areklett Omre
Pia skal lese
Silje skal lese By light we knew our names av Anne Valente
Åslaug skal lese Min mor har en saks i ryggen av Unni Lindell
Tone skal lese Enslige utsikter av Kolbjørn Falkeid
Silje skal lese
Gro skal lese
Hedda skal lese Mellom trærne av Gyrðir Elíasson

Kjære alle sammen, nå kan du endelig spenne av deg festdrakta og la humla suse! Godvær eller ei, det er atter på tide å finne fram ei bok. Til fjerde runde av Bokhyllelesing 2016 vender vi blikket mot vår egen tid, og vi skal se hva forfatterne skriver om den i novelle- eller diktform. Altså: Velg deg ei novelle- eller diktsamling fra 2000-tallet henta fra egne ulesthyller, og les i vei. Du står helt fritt med tanke på språk og oversettelser, tematikk, forfattere og nasjonalitet og mer spesifikk undersjangerdefinisjon. 

Etter å ha vært i middelalderen ganske lenge med det islandske storverket Flatøybok, blir det godt med litt avveksling. Spørsmålet er bare hvor stor avveksling det egentlig blir. Boka jeg har valgt meg, er novellesamlinga Mellom trærne (2009) av Gyrðir Elíasson (f. 1961) - umiskjennelig islandsk, ja. Har det skjedd mye eller lite med skrivekunsten på sagaøya mens århundrene har gått sin gang? Vil de 47 novellene i Mellom trærne minne om tåtter og sagaer, eller ikke? Det blir nesten umulig å ikke skulle sammenligne bare bittelitt, sjøl om det kanskje vil vise seg at Mellom trærne funker helt fint uten intertekstuelle forbindelser bakover. Uansett gleder jeg meg til å lese - Elíasson, som debuterte i 1983, mottok Nordisk Råds Litteraturpris for denne boka i 2011. Hva skal du kose deg med?

Håper dere allerede er i gang med lesinga, og at dere koser dere! Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere innlegget så snart du ønsker. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2016 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei på valgt bok. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det, eller du kan delta helt hemmelig. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at lesetida er avslutta, og der inkluderes lenker til alle som er ferdige med sine innlegg. En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og les!

Lykke til!

fredag 20. mai 2016

Anna Karenina

Etter ha blitt spurt gjentatte ganger om jeg har sett den nye Anna Karenina-filmen (som slettes ikke er så ny lenger), for å deretter høre: Å, det burde du virkelig!, ga jeg etter for velmenende press og bestemte meg for å se den. Og det angrer jeg ikke på!

Fra før har jeg naturligvis lest en oversettelse av russiske Leo Tolstojs (1828-1910) storverk, som blei publisert i føljetonger mellom 1873 og 1877, og som kom i bokform i 1878. Dessuten har jeg sett filmversjonen fra 1935 med svenske Greta Garbo (1905-1990) i tittelrolla, samt miniserien fra 2000 med skuespillere som bl.a. Helen McCrory (f. 1968) og Kevin McKidd (f. 1973). Men ingen av disse adaptasjonene falt helt i smak. Jeg var derfor litt ambivalent da jeg gikk i gang med filmen fra 2012. Fra før er jeg nemlig ikke så veldig begeistra for Keira Knightley (f. 1985) sitt litt for stive smil, Jude Law (f. 1972) sine mange mjuke fløtepusroller eller Aaron Taylor-Johnson (f. 1990) sitt monotone og bleike fjes. Alle tre har store roller i filmen, som henholdsvis fyrstinne Anna, fyrst Karenin og grev Vronskij. Men da jeg skjønte at det var Joe Wright (f. 1972) som stod for regien, og Tom Stoppard (f. 1937) som stod for manus, blei jeg brått mer interessert.

Aaron Taylor-Johnson som grev Vronskij, Keira Knightley i tittelrolla
som Anna Karenina og Jude Law som Aleksej Karenin. Bildekilde: Filmweb

De fleste bokelskere kjenner vel til historia om Anna Karenina. Vi er i imperiet Russland og året er 1874. Det hele begynner når Anna blir tilkalt for å mekle mellom broren sin og kona hans. Stiva har nemlig vært utro - igjen - men denne gangen finner Dolly ut av det hele, og hun er fra seg. For å redde ekteskapet, og de fem barna, tar Anna toget fra provinsen og inn til Moskva for å snakke med skjørtejegeren og den forsmådde frua. Her får hun også tid til litt selskapeligheter. På et ball, der Dollys søster Kitty forventer å bli fridd til av den kjekke gardeoffiseren Vronskij, er det Anna som for alvor vekker gardeoffiserens oppmerksomhet. Vronskij ignorerer Kitty etter beste evne, og oppvarter Anna, som lar seg sjarmere. Men hun tar til vettet og vender hjemover mot St. Petersburg før det skjer noe mer. Når Vronskij deretter følger etter, blir det fryktelig vanskelig å si nei. Affæren er et faktum. Ironisk nok, når ekteskapet til Stiva og Dolly er i sikkerhet, er det Annas som står i fare for å rakne. Og det skal vise seg å gå opp i alle sømmer.

Samtidig mens Anna og Vronskij setter i gang sitt skjebnesvangre forhold, følger vi også historia til Levin, som er en nær venn av Stiva. Sjenerte, naive Levin eier et stort gods på landet og er skrekkelig forelska i den unge Kitty. Frieriet er klønete, og hun avslår, fordi hun har utsikter til å gjøre et bedre parti med nettopp Vronskij. Men så kommer dette ballet, og Kitty etterlates i sorg og raseri, over egen idioti, Annas selvsikkerhet og Vronskijs svik. Levins hjerte er knust, og han innstiller seg på å leve livet i ensomhet og arbeid. For det er nemlig bare Kitty for han, selv etter at hun har såra han djupt. Med tid og stunder møtes Levin og Kitty igjen. Og når han frir på nytt, på en svært original og romantisk måte, får han ja.

Disse to hovedhistoriene veves inn i hverandre i fortellinga. Den ene er en rørende og søt solskinnshistorie, der alt går godt, den andre en tragisk undergangshistorie der det slettes ikke går godt med noen. Slik forsterker og kontrasterer de hverandre til stadighet og skaper spenning og dynamikk både mellom boksider og på det store lerretet, men mest det første. I filmmediet forsvinner noe av kontrasteringa, fordi Levins historie alltid får en underordna plass i forhold til Annas historie. Levin er viktig og vesentlig for helheten, men det politiske og ideologiske, kommunismen i praksis, konfliktene mellom Levin og brødrene, brorens sjukeleie og lignende, har en tendens til å bli skjøvet ut. Det gjelder også denne gangen, sjøl om det som er inkludert, er gjort på en veldig fin måte.

Eksempel på de mange dansenumrene i filmen. Anna Karenina har fått brev
om broren Stivas utroskap og leser mens hun kles på. Bildekilde: Filmweb.

Filmen åpner svært elegant. Vi tar plass i en stor sal, som om vi var et fysisk publikum. Vi ser et gyllent sceneteppe, vi hører musikerne stemme instrumentene. Forventningene stiger med et slikt underliggjørende og samtidig velkjent grep. Så går sceneteppet opp, og musikken begynner. På en stol sitter en mann på skrå, helt rett og stiv i kroppen. En annen mann kommer inn. Bevegelsene han gjør med det røde tørkleet gir assosiasjoner både til dans og tyrefekting. Han sliper kniver, musikken går, kameraet flyttes mens vi følger den sittende mannens blikk. Det går raskt, men ikke for raskt, musikken angir tempoet mer enn menneskene, den sittende mannen barberes, vi er midt inne i et morgenrituale. Så flyttes fokus. Fem småbarn står på rekke for å si god morgen til sin mor. Vi er stadig på ei scene, og vi smugkikker sammen med far mens mor og barn forlater huset. Deretter kryssklippes det, til samme musikk, mellom Anna Karenina, som leser et brev mens hun kles på, og det hele er som en dans mellom henne og kammerpiken, og hennes bror, Stiva, som lurer det eldste barnet unna så han kan kose seg med barnepiken. Dramaet er i gang.

Det er stilisert uten å være stivt, det er bølgende, rullende bevegelser, ingen hakk eller brudd. Fremdeles er det musikken som er drivkrafta. Replikkene er få, skuespillerne bruker hovedsaklig kropp og mimikk. Bakgrunner trekkes opp, nye kommer ned, det knirker og piper, arbeidere trekker fram nye kulisser, bord, dører, og skuespillerne beveger seg lett og naturlig innimellom det hele. Vi skjønner at vi er midt i et gedigent maskineri, et maskineri som tjener som symbol filmen igjennom. Maskineriet er ikke bare teateret med alle dets skjulte mekanismer, en storby har sine mekanismer, det veldige imperiet Russland likeså, og ikke minst toget. Symbolikken lar seg også overføre på det filmen faktisk handler om: Mellommenneskelige relasjoner og det som skjer inni et menneske. Regissør Wright har tatt et godt valg, et bærende valg, som gjør filmen interessant allerede med en gang. I tillegg er det dette med scenen, og å være på ei scene. Aristokrati og sosietet er alltid på utstilling for allmuen og hverandre, de viser seg fram, de sammenligner seg, skuler og smisker. Sladring, offentlig fordømmelse og sosialt press er mekanismer som vises godt fram i filmen.

De rullende bevegelsene holder seg sjøl om musikken etter hvert må vike for replikker. Anna og sønnen leiker med et mekanisk tog før hun drar til Moskva for å megle. Regissøren klipper fra leiketoget til det virkelige toget. Slik trekkes vi nesten umerkelig med videre. Wright fortsetter med originaliteten. Han bruker stillestående bakgrunner, som i et studio, og skuespillerne går opp og ned av scenen og blir borte mellom kulissene. Han lar også kulissene og menneskene stå i ro mens musikken går, han lar en fullsatt sal av mennesker snu seg mot Anna for å deretter fryse dem, alt vi hører er hennes pust, vi ser hennes blikk, vi ser med henne. Og i veddeløpsscenen, denne vifta og denne pusten, det er få bevegelser, talende blikk. Disse stoppene, avbrudda fra det tradisjonelle og det som er forventa, gjør filmen sterkere og mer virkelig. Det er som om det er vår pust som høres, som om publikum ser på oss.

Keira Knightley som Anna Karenina. Bildekilde: Filmweb.

Dans og musikk har stor plass i filmen, en kan si at det hele utspiller seg som en dans. Det er dansen mellom Anna og Vronskij, først formell og stiv, så tettere og mer lidenskapelig, så helt nær, som om de var en. Så kommer de ut av rytme. Til slutt kommer hennes dramatiske dødsdans. En av filmens stiligste scener er på kontoret til Stiva, der arbeiderne holder en fast mekanisk rytme i takt med musikken, som en del av musikken, mens Stiva danser seg ut og inn av jakker og fram og tilbake mellom kontormennene. Wright har også mot nok til å la kameraet dvele og hvile, slik at blikk og stemning ikke blir oppjaga og hektisk. Musikken får rom til virke. I en av mange dansescener begynner det med langsom eleganse mellom Anna og Vronskij, men vi får en stigende følelse av uro etter hvert som musikken går raskere og bevegelsene blir mindre elegante, de kommer nærmere, nærmere, samtidig som Kitty raser. Dansen og musikken blir uttrykk for Kittys indre og det som skjer mellom Anna og Vronskij på samme tid. Regissør Wright blander altså impulser fra ulike kunstarter inn i filmen på en vellykka måte.

Men så var det min skepsis, da, særlig til disse tre hovedrolleinnehaverne. Keira Knightley gjør faktisk en solid innsats, og jeg finner henne troverdig i dette kjølige ekteskapet med Aleksej Karenin. Hun har alvoret som følger med å være en moden hustru og mor, men også frykt og lengsel i møte med Vronskij, og ikke minst gleden. Det eneste jeg reagerer på er at hun kan hende er litt for tverr og pratete, men det er en smakssak. Mot slutten blir hun mer og mer manisk og panisk, noe både kameravinkler, musikk, kostymer, hår, sminke, mimikk og oppførsel underbygger. Likevel er hun akkurat litt for polert, særlig i sine siste timer, og jeg skulle ønske at hun ikke sa det hun sa, sjøl om alt er veldig sterkt. Det hadde kanskje vært bedre om hun ikke sa noe.

Søster og bror.
Bildekilde: Filmweb
Broren til Anna spilles av Matthew Macfadyen (f. 1974) - motspilleren til Knightley i Stolthet og fordom fra 2005 - som forresten er signert av samme regissør. Og Macfadyen er helt fabelaktig som Stiva! Han er morsom, kvikk, forfengelig, overfladisk, snobbete og jålete, og han har svært stor apetitt på livet, mat, drikk og damer. Dessuten er han helt uten respekt for noe som helst. Når han ler, runger det, og rolla kler både rikmannsmagen og den feite barten han har anlagt for filmen. Særlig i møte med den formelle og bondske Levin blir det kontraster og humor. Levin spilles av Domhnall Gleeson (f. 1983), som her gjør en svært alvorlig, ettertenksom og beherska tolkning. Men det kler både rolla og situasjonene, og sammen med Kitty står han for noen av filmens viktigste og fineste øyeblikk, i motvekt til det stadig mer klaustrofobiske forholdet mellom Anna og Vronskij.

Levin (uinteressert) og
Kitty (svært interessert).
Bildekilde: Filmweb
Rolla som Kitty bekles av svenske Alicia Vikander (f. 1988), og hun var absolutt nydelig filmen igjennom. Vikander er utdanna danser, og det synes godt i de mange dansescenene der hun vaier og virvler gjennom rommet med stadig nye dansepartnere. Hun er elegant, men likevel akkurat passe ungpikekeitete når hun tar i mot besøk aleine for første gang, hun er sår, men ikke sentimental. Vikander framstår som fokusert og profesjonell, med ru stemme, sterkt blikk og et flott nærvær. Å se hennes raseri og sorg over den sviktende Vronskij, er som å gå rett inn i tenåra igjen.

Vronskij spilles av Aaron Taylor-Johnson, og han har kanskje den enkleste rolla i filmen. Han jakter utrettelig på sitt bytte, han svirer med sine svirebrødre i det militære, han bukker og danser med rett rygg, han lirer av seg fraser med stivt fjes og kysser damene på handa eller kinnet. Det er ikke vanskelige greier. Konfliktene han har, som langt på vei bygger hans karakter, i seg sjøl, med seg sjøl, med mora, med Anna, med Karenin, med det militære, kommer ikke godt nok fram i filmen. Likvel: Skuespilleren måtte gi, og jeg blei positivt overraska, ikke av ansiktsuttrykka, for de var ikke mange, men over nærværet hans, og over utholdenheten og omsorgen han viser overfor Anna.

Aleksej Karenin.
Bildekilde: Filmweb
Men Vronskijs små kvaler er likevel ingenting opp mot filmens virkelig store skuespillerprestasjon: Jude Law som Aleksej Karenin, Annas forsmådde ektemann. Han introduseres tidlig i filmen, der han sitter og arbeider allerede ved frokosten. Han tar i mot kone og barn uten å reise seg, for han er opptatt, må vite, med lovforslag, korrespondanser og imperiets innenrikspolitikk. Med de svarte klærne går han nesten i ett med bakgrunnen, håret ligger tett inntil hodet og vikene og den begynnende månen på toppen er framheva, brillene skjuler det mjuke blikket - kort sagt - jeg så ikke at det var Jude Law i det hele tatt. Alle fløtepusfaktene hans var borte. Her er han beherska, disiplinert, streng, slik en offentlig, troende politiker må og skal være. Han gjør alt han kan for familien sin, og har en perfekt fasade. Annas svik kommer snikende, han advarer henne, hører ryktene, hun nekter, han tror... Når utroskapet er et faktum er han villig til å tilgi, hun skal få si farvel og få ro før hun gjenopptar sine ekteskapelige plikter med han. Men den scenen når han kommer inn i Annas soveværelse og hun forteller at hun bærer en annen manns barn - Karenin slokner. Jeg blei djupt rørt over Jude Laws opptreden, og imponert over at han evner å kontrollere følelsene, stemmen, mimikken, kroppsspråket. Han holder alt igjen, hele tida, det eneste som kan vitne om de indre spenningene, er det insisterende blikket og den ørlille knekken i stemmen som av og dukker opp.  

Denne originale, musikalske, besnærende og følsomme filmatiseringa av storverket Anna Karenina er den beste jeg har sett. Romantikken får plass, den er idyllisk, glitrende. Også den lokkende dansen, med jagende pust -. Sviket vises også fram, i kalde, mørke labyrinter og over snøtunge jernbanespor, i avgrunnen mellom Karenin og Karenina, der han sitter aleine på ei scene og bare ser på henne, før lyset slås av. Ingen klandring. Bare det tunge, vanskelige hvorfor? Og det er så berusende i begynnelsen, umulig å stoppe, med nydelig kameraføring, gode klipp, og dette rullende, bølgende, som stadig trekker en videre. Regien er utrolig solid, og det er fascinerende hvordan Wright har klart å bringe sine visjoner til lerretet. Med overdådige kulisser og nydelige kostymer blir det også en sterk visuell opplevelse. Det er rett og slett en uovertruffen film.

tirsdag 17. mai 2016

Gratulerer med dagen!

Hipp, hipp, alle lesere, hipp, hipp hurra! Håper dere nyter det norske flagget som vaier i vinden, solsteik og smeltende is på denne nydelige nasjonaldagen, og at dere koser dere med alt som hører til, uansett hvor og hvordan du feirer. I år markerer jeg rett og slett med selveste nasjonalsangen - den er så flott. Ønsker dere alt godt!


Ja, vi elsker dette landet

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.

Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget,
medens Øyvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talet
Roma midt imod.

Bønder sine økser brynte
hvor en hær drog frem;
Tordenskiold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!

Visstnok var vi ikke mange;
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlig.

Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nå vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ud.
Alt hvad fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.

Tekst: Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), skrevet i 1859, i bruk fra 1864.
Melodi: Rikard Nordraak (1842-1866), 1863.

torsdag 12. mai 2016

Skjebneanekdoter

Bildekilde: Bokelskere
I store deler av mars, april og mai har jeg bare smålest. Jeg har ikke hatt tid eller konsentrasjon nok til å lese en lang roman, men det er aldri et alternativ å ikke lese! Derfor har det hittil blitt hele tre bøker med ulike former for kortere tekster. Den første boka var novellesamlinga Historien om Fru Berg. Den andre var bind to av Flatøybok, som inneholder tåtter fra middelalderen, og som jeg fortsatt holder på med. Bok nummer tre var Skjebneanekdoter av Karen Blixen (1885-1962), ei samling fortellinger fra 1958.

Og det er den siste boka det skal handle om her. De som kjenner Karen Christentze Dinesen sine verker, veit at det er en gotisk, romantisk og delvis fantastisk verden en trer inn i - ekskludert memoarromanen Den afrikanske farm fra 1937. Karen Blixen, som debuterte med egen bok under pseudonymet Isak Dinesen i 1935, er opptatt av skjebnens lunefulle veier, mennesker i konflikt med seg sjøl, usedvanlige reiser, uvanlige opplevelser, kjærlighet og død. Hun komprimerer tematikken og skriver den fram under høyst ulike geografiske omstendigheter, og forteller videre til leseren med konsentrasjon og dybde.

I Skjebneanekdoter får vi være med rundt i verden, til så forskjellige steder som Berlevåg og Frankrike, Kristiansand, Persia, Kanton og Danmark. De fleste historiene er lagt tilbake i tid fra skrivetidspunktet, noen et par generasjoner, andre omtrent hundre år. Derfor er det tidvis svært stor avstand mellom min lesende nåtid og fortellingas nåtid. Med "Babettes gjestebud", for eksempel, skiller det om lag hundre og femti år. Det er mye sjøfart, vær og vind, som seg hør og bør: Det var slik en kom seg rundt gjennom store deler av 1800-tallet, og da Blixen stort sett holder seg i kystlandskapet, er det ikke å undres over at vær og hav preger både folk og tekst.

Skjebneanekdoter inneholder fem fortellinger av svært varierende lengde. Den korteste, "Ringen", er bare på ti sider. De to lengste er på mer enn seksti sider hver. Kombinert med et langsomt tempo med lite ytre, handlingsdrevet spenning, betraktende, nesten slepende setninger, betydelige miljøskildringer, nødvendig bakgrunnshistorie for flere personer etter hvert som de introduseres og mange oppstykkende fortellergrep, som repetisjon, rammer og formler, settes en raskt i en gammelmodig stemning, og det føles som en lytter mer enn en leser. Det tar tid å lese sjøl de korteste tekstene, sjøl om omgivelsene er aldri så eksotiske og forlokkende. Fortellingene er komprimerte, fylt med symbolikk, samtidige referanser og intertekstualitet. Og de er lada med et uvisse - hvortil vil denne fortellinga ta oss med? Om en ikke setter ned tempoet og lar teksten ta den tida den trenger til å skape klangbunn i en, risikerer en å kaste vekk fine leseropplevelser bare fordi en kjeder seg de første, uvant omstendelige minuttene.

Den første teksten heter "Dykkeren" og er kanskje den som er mest eksotisk og annerledes. Her møter vi et velkjent komposisjonsprinsipp, med en fortelling inni fortellinga. Temaet for teksten er djupt menneskelig, nemlig identitet, kjærlighet og tro, men det utforskes i grenselandet av hva mennesker kan gjøre. Blixen trekker tidlig inn fantastiske elementer, slik at fortellinga får et eventyrlig preg. Teksten minner derfor både om Tusen og én natt og Salman Rushdie.

Deretter følger den velkjente fortellinga "Babettes gjestebud", som kanskje er Blixens mest leste tekst. Den tar plass i Berlevåg, der to eldre, religiøse søstre har en fransk flyktning - tilfeldigvis gourmetkokk - som kjøkkenpike. Når Babette så vinner en stor gevinst i det franske lotteriet, bruker hun hele premien på et riktig festmåltid for de eldre damer og deres kompanjonger. Jeg leste teksten for første gang da jeg var i tenåra, og skjønte ikke stort av den da, for ytre sett er det jo bare en masse spising og drikking og noe greier med en død prest. Derfor grua jeg meg litt nå, usikker på om jeg kom til å få tak i essensen denne gangen, men det var med rørt glede jeg leste den sørgmodige sistescenen, der Babette sammenligner sin vingeklipte kokkepiketilværelse med kunstneren som ikke får yte sitt maksimale, men som stadig holdes nede på "nest best". Bittersøt sannhet og stor livsvisdom servert med stoisk fortellerro, et overraskende snøvær og forloren skilpaddesuppe.

Tekst nummer tre er "Stormer". Her åpner det med en eldre mann som ønsker å samle sammen en teatertrupp slik at han kan sette opp et stykke av William Shakespeare (og det er Stormen, naturligvis, som Blixens tittel igjen spiller på). Det blir derfor mye teaterfaglig snakk i begynnelsen, noe som passa fint for meg, sia jeg nylig hadde lest Goetheboka Wilhelm Meisters læreår, som nettopp handler om en teatertrupp. Men da jeg ikke har lest Stormen, var jeg ikke helt med i sitatpassasjene. Langs sørspissen av norskekysten kommer besetninga ut for et stygt uvær (storm igjen), men de klarer seg. Dette fører til at tekstens kvinnelige hovedperson sendes inn i en annen verden sosialt og mentalt (en indre storm), og med det tar teksten en helt annen retning (tekststorm). Fortellinga framstår som noe uferdig fordi den slutter litt brått - som stillheten etter en storm.

"Den udødelige historie" hadde jeg stor sans for. Det er en tekst der Blixen virkelig får vist fram at hun er en forfatter med sans for en god historie. Her finner vi en interessant komposisjon, langsomt forskyvede repetisjoner, humor, doble betydninger, overraskende vendinger i handlinga, spenning på flere nivåer, elegante tidshopp som sys sammen, samt det eksotiske elementet ved at det hele er lagt til Kanton. Teknisk sett er teksten altså svært god, men som leser er jeg like fullt bittelitt skuffa, igjen på grunn av slutten, som her ikke er brå, men heller litt for svevende og mangetydig.

Samlinga avsluttes med "Ringen", som med sine presise skildringer av et ungt, nygift og uskyldig par setter an en idyllisk tone. I løpet av få sider snur Blixen stemninga gradvis, nesten umerkelig, til det hele når sitt grøssende høydepunkt i en lysning i skogen. Det magiske ved teksten er at det skjer svært lite ytre sett, men veldig mye i den kvinnelige hovedpersonens indre. Og tanken på hva som kunne skjedd -. Tilfeldighetene vil ha det til at hun erkjenner at ikke alt er så uskyldig likevel, men både kjærlighet, ung alder, mangel på erfaringer og naivitet gjør blind. Er det egentlig til det beste?

Noe oppsummerende er inntrykket av fortellingene godt, men det tar tid å komme i gang på grunn av språk, stemning og skildringer, som er langsomme i forhold til det multimediale tempoet vi holder i dag. Når Blixen klarer å inkludere det fantastiske i fortellingene som om det var helt dagligdags, blir det veldig bra. Avslutningene er mindre gode, hovedsaklig fordi de er litt for uavklarte i forhold til leserforventningene. Tekstene har videre et befriende fravær av alle former for modernitet og modernisme, inkludert den jagende teknologien. Her handler det om menneskelivet. Oversettelsen til Inger Hagerup framstår som naturlig og nær det opphavlige.

Karen Blixen kalte seg en "storyteller", og på mange måter har hun rett i det. Å sette i gang med en av hennes tekster, er som å gå inn i et rom der en fremmed tar all oppmerksomhet fra et lite publikum. En må snike seg inn, ikke skrape med stoler eller knirke med våt gummisåle mot blankt linoleumsgulv, ikke romstere i veska, knotte på mobilen eller krisle med dropspapir, bare sette seg ned og lytte. Virkelig lytte. Dette gjenspeiles også i tekstene, som for det meste drives framover av nettopp "telling", og ikke ved at Blixen viser fram ("showing") hvorfor karakterene handler som de gjør. Det meste er oppe i dagen, det som ligger mellom linjene, er skjebnens lunefulle leik med menneskene.