torsdag 24. juli 2014

Et kort hareår

Bildekilde: Aschehoug
Fra Flommens år (2009) til Harens år (1975) - et ikke særlig imponerende sprang nedover fra stram, klok og sterk prosa til lett underholdning. Jeg har med andre ord forlatt canadiske Margaret Atwood (f. 1939) for denne gang, og hengt i ei ukes til med finnen Arto Paasilinna (f. 1942). Dessverre blei det et treff som tok svært lang tid å bli ferdig med for min del, sjelden har vel ei "morsom" bok vært så langtekkelig, og hvor utbyttet var dertil minimalt. I alle fall om jeg sammenligner med Atwood - men det skal jeg vel kanskje ikke gjøre.

For mange er Arto Paasilinna sjølve humorkongen og synonymt med humring og latter. Han debuterte i 1972 og fikk sitt store gjennombrudd med Harens år tre år seinere, men blei ikke oversatt til norsk før i 2004 (av Nøste Kendzior, 1950-2006). Mellom 1979 og 2009 hadde han bok hver eneste høst unntatt i 2002. I 2009 fikk han slag, så det er ikke veldig sannsynlig at han skriver flere bøker. For de som er svært glade i Paasilinna, er det kanskje en trøst å vite at han rakk å skrive hele 35 romaner, hvorav kun 12 er oversatt til norsk. Det er med andre ord mye å ta av! Han er også oversatt til 47 andre språk, så dersom de norske oversetterne jobber for treigt, kan en alltids prøve seg på Paasilinna på svensk, dansk eller engelsk.

Grunnen til at jeg har lest denne romanen nå, er at den er månedens 1001-bok hos Line. Ellers hadde jeg nok venta med den ei god stund. Jeg merka det allerede på den forrige Paasilinnaboka jeg leste, Kollektivt selvmord fra 1990 (norsk utgave i 2007), at dette blei for likt, formelen er alt for tydelig. Tidligere har jeg også lest Den ulende mølleren (1981, på norsk i 2006) og Den elskelige giftblandersken (1988, på norsk i 2008), så jeg har et visst sammenligningsgrunnlag. Det er rein underholdningslitteratur, alt sammen, bygd over samme lest, og etter å ha lest de tre første bøkene var jeg såpass godt kjent med stilen at den fjerde verken var overraskende eller spennende. Men den skal kanskje ikke være det heller.

Det er Kaarlo Vatanen, tilfeldigvis født i 1942, akkurat som Paasilinna, og journalist av yrke, akkurat som Paasilinna også har vært, som er hovedpersonen i denne historia. Eller, en får kanskje si historiene. For her hoppes det greit fra kapittel til kapittel, i begynnelsen er sammenhengene tydelige og lette å følge, mens det mot slutten blir tydelig at ganske store deler av handlinga mangler eller er utelatt, særlig transportetappene, og kapitlene får da et litt mer frittstående, oppsummerende preg som ikke akkurat er til bokas fordel. Uansett, handlinga er som følger: journalist Vatanen er på tur med den sure fotografen sin. De kjører på en hare, Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått, og blir borte. Rett og slett. Det vil si, det er sånn det er fotografen, som står igjen og banner og steiker. Vatanen derimot, finner haren, som er en bitteliten, nydelig hareunge, forbinder beinet dens, tar den på fanget, gir den mat og drikke og så videre. Han går lenger og lenger inn i skogen, og for hvert skritt han tar, jo sikrere blir han på at han aldri mer vil tilbake til Helsingfors og den grinete kona si, den meningsløse sladrejournalistjobben og det traurige livet han lever. Han vil være med haren, i naturen, i livet.

Og med haren som kompanjong og naturen som skueplass, og med hele Finlands skoger og alle de tusen sjøer som rekvisitter, braker det løs. Det er ikke måte på hva den halvslitne eksjournalisten Vatanen kan få til, han er for eksempel med på en kalvefødsel, trekker ei ku egenhendig opp av myra, fisker, slokker skogbrann, feller trær, pusser opp hytter med badstue og det hele, lager ny vegg og ny pipe på nevnte hytte, jakter bjørn, blir bestis med en lensmann, får attest på haren, selger båten sin, lurer kona og kollegaene, og så videre. Han stikker av fra alt, og han stikker av med stil, og han blir endelig sin egen, pengesterke, frihetsnytende, spritkonsumerende og hareelskende herre. Så lenger haren har det bra, med tilgang på riktige vekster og reint vann, har Vatanen det bra.

Men, sjølsagt, idyllen kan ikke vare evig. Det er bestandig noen som må ødelegge, eller noen som er ufine. Noen prøver for eksempel å ta haren fra Vatanen. Eller, egentlig er det ganske mange som vil rappe haren, enten den skal blotes, spises, avlives, koses med eller jaktes på. Og Vatanen, som jo blei gjenoppliva av den lille haren, blånekter. Derfor følger en rekke farselignende episoder i kjølvannet av slike påfunn, som titt og ofte bikker over i det som for min del er alt for mye, av absolutt alt, men som for andre kanskje er årsaken til ei latterkrampe eller to, ikke veit jeg. Det jeg veit er at vår tragikomiske hareeier i kjent stil finner veien ut av det meste, noe som jo er skrekkelig overraskende (håper jeg ikke avslørte alt for mye nå). Og til slutt må han og haren gjennom sitt livs prøvelse - på ski. Deretter var alle enige om at det var en lang, slitsom, men likevel ganske fin tur.

Akkurat det siste framkomstmiddelet var kanskje en av grunnene til at det gikk ekstra treigt med meg og Paasilinna denne gangen. Det er litt vanskelig å leve seg inn i de meget sparsommelige skildringene av en manns totalt uspennende kamp med snøføyk og tjue kuldegrader mens en sjøl sitter i skyggens ikke så behagelige 35 plussgrader og svetter i bikini. Avstanden blir stor. Og det er merkelig nok aldri et fnugg av uforutsigbarhet å spore i disse elleville bøkene. Hvert kapittel, 24 i tallet, har titler som avslører deler av handlinga, f.eks. "Haren", "Arrestasjonen", "Skogbrannen" og så videre. Og alt er skrevet på en slik måte at jeg som leser sitter milevis unna og dingler med beina, fortellingene om Vatanen og haren kommer meg for øre via søstera til fetteren til bestemora til naboen til mormor eller noe sånt, og engasjerer ikke nevneverdig.

Det lille som er av interesse her, kan en kanskje få i en eventuell sjangerdiskusjon som egentlig beveger seg mest utafor verket. En kan spørre seg om Harens år er en reinspikka underholdningsroman eller en mer intelligent pikaresk roman, med Don Quijote som et slags stilistisk ideal. Karakteristisk for sjangeren er en komisk hovedperson, mye humor og satire hvor en gjør narr av stort sett alt og alle, særlig øvrighetene i samfunnet, samt en episodisk framstilling av hovedpersonens liv. Nesten alt dette passer for Harens år, men det er uten tvil mye semrere gjennomført enn i Cervantes' klassiker. En kan også kikke litt i retning av det antikke myteidealet, kanskje særlig Odysseen, hvor heltens vei gjennom et visst antall prøvelser er hele poenget med verket. I så fall blir akkurat denne boka nokså latterlig, og ikke akkurat på en god måte, for bokas poeng er tydelig allerede etter første kapittel. Også kan en jo legge til dette med karakterutvikling, da, og det beslekta begrepet dannelsesreise, hvorav begge deler er mest ikke-eksisterende her. Vatanen er den samme fra side sju eller åtte til side 159, og endringa, som kommer på side fem eller seks, vies null oppmerksomhet. Hva er egentlig vitsen med det, å ikke problematisere eller skildre det som faktisk er viktig? Harens år er ei kortvarig skrøne og ikke så mye mer.

Men nå det er sagt, må jeg jo også passe på å presisere at den første Paasilinnaboka en leser ofte er den morsomste. Da er det tross alt nytt og annerledes. En nær parallell, uten sammenligning forøvrig, er bøkene om formellitteraturdronninga Nancy Drew - hvor mange bøker må du lese før det egentlig ikke er noe spennende lenger? To, tre? Lesinga glir da over i å bli rein kos, fordi en slipper å anstrenge seg eller tenke. Du veit hva du får. Men for en som er på jakt etter noe mer, blir lesinga enerverende, ja, nesten utmattende, fordi en leiter etter et berøringspunkt, etter noe ordentlig, etter substans, etter ei setning som sitter, et avsnitt som glitrer, etter noe smart eller bare noe. Og det finner en jo ikke.

Et premiss for Paasilinnabøkene må dermed bli et en liker dem - at en liker hele pakka, den slentrende, liksomkule stilen, det litt slappe og upresise språket, det tilsynelatende elleville og totalt grenseløse. Og en må finne det morsomt også. Ellers blir det bare for mye, hele tida, og det blir sjarmløst og slitsomt. Men en kan jo ikke operere med slike premisser i litteraturen, for da må alle bare lese de bøkene de liker og aldri utfordres eller utvikles. Og det er vel en ganske sørgelig tanke.

Jeg kikker for siste gang på den hvite forsida og den stive avbildninga av et par hareører før jeg setter boka i hylla. Nå skilles våre veier, Paasilinna.

mandag 21. juli 2014

Flommens år

Bildekilde: Aschehoug
I løpet av noen få lange, varme sommerdager har jeg lest og tenkt, tenkt og lest. Boka det gjelder er Flommens år (2009, norsk utgave i 2011), og den er skrevet av canadiske Margaret Atwood (f. 1939). Jeg starta såvidt på samme bok i vinter, like etter å ha lest bok nummer en i den dystopiske serien, Oryx and Crake (2003), men da var det helt feil. Kanskje hadde det noe med språket å gjøre - jeg leste første bok på engelsk, nummer to var på norsk. Det var en overraskende stor omveltning. Kanskje hadde det noe med den norske vinteren å gjøre, som er ganske langt unna det tropiske regnskogklimaet som skildres i bøkene? Eller kanskje det hadde noe med intensiteten og krafta i verket å gjøre, at to Atwoodbøker rett etter hverandre på en eller annen måte blir for mektig? Jeg veit ikke - mest sannsynlig var det en kombinasjon av alle tre faktorer, samt manglende lesefokus fra min side. Men de seine sommerkveldene i forrige uke var helt ypperlige for Atwoodlesing, fokus var på topp og den 447 sider lange boka gikk unna som bare det.

Bok nummer en ender omtrent slik: Hovedpersonen Jimmy (også kjent som Snowman eller Snømann) raver langs den lange sandstranda, full av feberfantasier og smerter på grunn av et infisert sår i beinet. Det er etter den store katastrofen, han har vært aleine i mange måneder, kanskje lenger, bortsett fra crakerne, da. Jimmy lever på et par fisk i uka, som crakerne fanger til han, og ellers det han kan finne av Joltbars, soyaprodukter, øl, fortsatt spiselig hermetikk og moden frukt. Men nå er alle matlagre tomme og han må flytte på seg. Smertene i beinet gjør det vanskelig. Likevel er det ekstra viktig at han går akkurat nå, for i følge crakerne har det dukka opp andre mennesker i nærheten. Andre mennesker! Jimmy følger spora deres i sanda, det er tre av dem. Han rådfører seg stadig med Oryx i tankene, sjøl om hun er død. Han er bevæpna, men egentlig ikke i stand til å forsvare seg. Så ser han dem endelig. Han kikker på armbåndsuret som ikke lenger virker. Zero hour - time to go.

Bok nummer to begynner omtrent slik: En salme om Guds hage, henta fra Guds Gartneres muntlige salmebok, innleder og setter ei ramme rundt verket. Deretter flytter vi fokuset til kapittel 1 og år 25, Flommens år, og vi er hos Toby. Hun klatrer opp på taket for å se soloppgangen og støtter seg til et kosteskaft for å holde balansen. Der oppefra ser hun utover alt, beltet med trær og den ubebodde byen. Det er grodd igjen nesten over alt nå, prydbuskene vokser vilt og vekstene i innkjørselen er velbrukte hårbørster. I det tidligere svømmebassenget er det nå alger og frosker, samt fra tid til annen noen døde dyr. Fuglene kvitrer, hegra forsøker å fange frosk, kudzu-møllen flagrer. Om nettene "hører hun de vanlige lydene: bjeffende hunder, pistrende mus, sirissenes vannrørmusikk". Det fins ingen andre mennesker, ikke nå lenger.

Men leseren skal komme til å få vite mer enn Toby om akkurat det - noe som er et godt grep fra Atwoods side. I kapittel 2 treffer vi nemlig Ren. Og Ren er like levende som Toby. Vissheten om at begge fins i samme univers skaper spenning i teksten og hos leseren. Vil de finne hverandre? Eller er det for seint, er de for langt fra hverandre? Dør de? Toby og Ren er isolerte på hver sin måte, men det viser seg raskt at de også har mye til felles. For eksempel var de begge med i sekta Guds Gartnere, kalt gartnerne, i mange år. Og både Toby og Ren forteller nokså konsekvent kronologisk og retrospektivt fra fortellingas nåtid (år 25) om hendelser, steder og personer knytta til viktige dager eller samfunnets generelle utvikling fra og med år 5 til og med år 25. Her veit de to hovedpersonene mye mer enn leseren, noe som igjen er et godt grep fra Atwoods side, og som også gjør historia spennende å lese. Synsvinkelskiftene dem i mellom er helt systematiske, og de balanserer godt mellom før og nå. Det gjør at leseren til enhver tid må følge og skille mellom fire ulike fortellinger og spenningsnivåer: Toby før og Toby nå, og Ren før og Ren nå. Men fordi dette er så godt komponert og så godt skrevet, føles det aldri hektisk, anmasende eller kaotisk, sjøl om en må holde tunga, og navn, steder, dager og lignende, rett i munnen.

Hvem er så Toby og Ren, og hvorfor er de bokas fortellere? Toby kommer til gartnerne mer eller mindre ufrivillig. I en periode jobba hun hos hurtigmatkjeden SecretBurgers, og sjefen, den svært usympatiske Blanco, så sitt snitt til å utnytte noen utvalgte kvinnelige medarbeidere etter beste evne. Med andre ord: Motvillig kvinne er død kvinne. Etter to uker er Toby godt på vei mot å bli oppbrukt. En dag kommer et besynderlig opptog mot boden der Toby jobber. De ser ut som religiøse fanatikere og bærer demonstrasjonsskilt med slagord på: Spis ikke kjøtt! De erter på seg Blanco, starter en av mange gatekamper og lokker med seg Toby. Men egentlig har hun ikke noe valg. Det er å stikke av eller døden. I farta får hun levert et velplassert spark mot Blancos hode, og hennes nemesis er skapt. Hos gartnerne finner Toby, som på det tidspunktet er mellom 20-25 år, ro. Men hun føler seg aldri helt hjemme likevel, for hun er en ikke-troende. Men det er i alle fall trygt. Inntil videre.

Ren er født i år null og er dermed 25 år i år 25. Hun har store deler av oppveksten sin hos gartnerne. Mora hennes, Lucerne, flykta fra det trygge enklavelivet, spaopphold og den kjedelige forskermannen i Den eksfernale verden for å være sammen med den eksotiske Zeb, som er gartner, da Ren var sju. Men livet der, blant de fredelige og gammelmodige gartnerne, blei ikke helt som forventa, og Lucerne kjeder seg. Zeb, også kjent som Adam Sju, er en av de ledende gartnerne og er stadig ute på oppdrag. Han beveger seg rundt i plebland iført pleblandforkledning, som for eksempel som en slags framtidsbiker, mens Lucerne må være periodevis gressenke; hjemme, sjalu og aleine. Fordi Ren ikke klarer å snakke med mora si, handler hennes fortelling mye om vennskapet som oppstår mellom henne og Amanda, ei foreldreløs jente som Ren en dag har med hjem. Men plutselig tar Lucerne med seg Ren inn i enklavene igjen, og jentene forsvinner gradvis fra hverandre parallelt med at samfunnet, både i og utafor enklavene, går i oppløsning. Det er skummel lesing, kanskje mest av alt fordi en så lett ser hvordan en slik fragmentering kan skje.

Hvorfor er Toby og Ren bokas fortellere? Kanskje først og fremst fordi de overlever den store katastrofen, som av gartnerne kalles Den vannløse flommen. Gartnerne har venta på den lenge, uten å vite hva den er, men når den endelig bryter ut, er de helt sikre i sin sak og setter sin lit til at Gud skal redde dem. Det vil si Gud og deres håndlag med naturen, deres evne til å gå i dekning, skjule seg, kamuflere seg, blant dyr som blant mennesker. Under apokalypsen, hvor folk dør brått i hopetall, tilsynelatende helt uten en naturlig forklaring (men vi som har lest den første boka veit hvordan det henger sammen), er Ren innesperra i Karantene på GlAmour (klubben som heter Scales and Tails i originalen), mens Toby skjuler seg på det forlatte AnooYoo-spaet. Gjennom denne avsondringa fra andre mennesker får de muligheter som mange andre ikke får, til å klare seg i en "ny" og "bedre" verden. En rensa verden. Et Eden. Men den verdenen som Toby og Ren våkner opp til, er slettes ikke et Eden. Mennesket befinner seg heller i en anarkistisk naturtilstand og den sterkestes rett råder. I tillegg kan en gjerne snakke om "survival of the fittest", for i kampen om mat må en hele tida kjempe mot genspleisa dyr som de farlige lamøvene og de fargerike hårfåra, samt "pigoons" - griser med menneskegener, løshunder som angriper og mange flere. Vår verden er blitt et skrekkscenario, og Flommens år handler i stor grad om hvordan Toby og Ren, med deres ulikheter og likheter, kjemper for å overleve. Hvordan klarer en å holde fast ved tro og moralske prinsipper når resten av verden er så brutal?

Noe som er svært interessant med Flommens år, er at en her kan snakke om et fullverdig kvinneperspektiv - i sterk kontrast til den foregående førsteboka. I Oryx and Crake er det Jimmy som fører ordet, og han blir svært påvirka av Crake, et jevnaldrende, skruppelløst geni som har litt for sterke visjoner. Det er ei historie fortalt ovenfra, for både Jimmy og Crake er på samfunnets "vinnerlag", blant de som bor i enklavene og stort sett har det bra, er beskytta av det korrupte SikkerhetsKorpset, får utdanning og seinere de gode jobbene. Som menn har de også definisjonsmakt og reell makt, både over plebmennesker og over enklavekvinner. Kvinner i sin helhet reduseres kraftig gjennom deres blikk, til noe flatt, dødt, endimensjonalt, til gjenstander eller varer som kan brukes og kastes, kanskje med unntak av Oryx, som de veit er mye mer, men som blir så objektifisert og offer for deres private fantasier at den hun egentlig er, blir uviktig. Dette nedverdigende, instrumentelle synet på kvinner har Atwood før skildra i Tjenerinnens beretning fra 1985.  

I Flommens år er det kvinnene som fører ordet - to kvinnelige protagonister, og ironisk nok er Crake og Jimmy, som også opptrer i denne boka, blant deres antagonister, uten at noen av dem er klar over det på ulike stadier gjennom historia før Den vannløse flommen og verdens undergang er et faktum. Kvinnene forteller dessuten historia nedenfra. De bor ikke i enklavene, men i pleblanda, og der er kvinner fritt vilt. På GlAmor, for eksempel, risikerer en å bli drept av de gærne Painballerne om en ikke gir dem drinker og dans fort nok. Eller på SecretBurgers, hvor Blanco tar for seg, er det lett å ende opp som et forslått lik i ei bakgate, som seinere havner i ei biokvern. Disse kvinnene har knapt med utdanning og de dårligste jobbene, om de i det hele tatt har en jobb, de må klare seg fra hånd til munn med det de har, får eller tar. I fortellingene deres er mennene mindre viktige på grunn av kvinnefellesskapet de bevisst og ubevisst oppsøker - Ren knytter seg til Amanda og Toby til Pilar, men mannfolka er konstant til stede fordi de hele tida definerer kvinnas samla livsvilkår (for eksempel Tobys angst for Blanco, Rens arbeid på GlAmor under Mordis). De kommer ikke unna mannfolka, både konkret og i overført betydning. Her er det også mange likhetstrekk mellom Flommens år og Tjenerinnens beretning.

Disse to etterfølgende science fiction-romanene fra samme miljøfiksjonelle univers blir dermed parallellfortellinger som utfyller hverandre, som går i dialog med hverandre med ulike perspektiver og personer, som veves sammen gjennom hendelser og mennesker og som sammen bygger opp til den avsluttende tredjeboka. Der den første romanen var litt ensidig fokusert på Jimmy og Crake og deres enklaveliv, blir vi her kjent med omtrent tjue gartnere, samt noen ytterligere bipersoner som kommer og går. Alle har sin plass og funksjon i universet, de har forkledninger og dobbeltroller som Atwood henter fram og skreller av når omgivelsene krever det, elegant og presist. De skildres fra både Toby og Rens side, og lagt sammen med perspektivene fra Oryx and Crake, er leseren, gjennom systematisk tenking og et par antagelser, i stand til å danne seg mer helhetlige bilder av hvem disse personene egentlig er. Glenn, for eksempel. Eller MaddAddam. Eller Adam En. Det er veldig spennende at Atwood hele veien er så nøyaktig, at alt veves sammen, men likevel ikke nødvendigvis skrives rett ut.

Fortellingene til Toby og Ren blir oppbrutt av fjorten salmer fra Guds Gartneres muntlige salmebok, etterfulgt av tretten tematiske taler fra Adam En, som danner ei ramme for kapitlene som følger (første salme har ingen etterfølgende tale). Alt tar med andre ord utgangspunkt i et gartnerperspektiv. Guds Gartnere skildres som ei sekt, som for enkelte medlemmer er svært åpen (lederskikkelsene Adam En og Zeb) og for andre er svært lukka (Lucerne, Toby, som må holde seg borte fra gatene på grunn av Blanco, og Veena, som ligger "brakk"). Sekta har tilholdssteder og skjulesteder i tomme bygninger, fabrikker og butikker flere steder i pleblanda, de har informanter i enklavene, hjelpere overalt og har til og med baser i andre byer. Adamene og Evaene (En, Sju, Tolv osv.) styrer i prinsippet den lokale underavdelinga av sekta. Å bli utnevnt til en Adam eller en Eva er en ære, en hedersbevisning, som gis etter mange år, og derigjennom kvalifiserer og plikter en å delta på diskusjonsmøter, hvor det både tas opp både religiøse spørsmål (hvorfor har vi tenner som kan tygge kjøtt når vi ikke skal spise kjøtt?) og praktiske saker. Gartnerne har også en egen måte å telle dager på - noe som for oss mest kan minne om middelalderens system med mange helgendager og religiøse merkedager. Her er det på samme måte: Hver dag er noens, og til denne noen er det knytta historier eller salmer som alle i sekta kan. Ingen dager har tall, kun åra.

Gartnerne tror på det muntlige og den muntlige innlæringa gjennom historier, sanger og rim, et fellestrekk de deler med andre stammesamfunn. Men begrunnelsen deres er ulik analfabetenes, som lever i ei mytisk tid: For gartnerne er det skrevne ord farlig og det kan brukes mot deg av fiendene. Derfor har barna tavler når de går på skolen, og de må alltid huske å stryke ut hvis de benyttes. Videre er gartnerne mer opptatt av praktisk arbeid enn for eksempel lesing, skriving og allmenn dannelse, som har vært og til dels fortsatt er viktige innlæringsidealer i den vestlige kulturen. Ungene har fag som holstisk healing, tekstilgjenvinning, meditasjon, bier og sopplære, rovdyr-bytte-lære (en form for praktisk naturkunnskap), samt en form for sjølforsvar og lignende. De har mange årstidsfester og helgenmarkeringer, og ved disse lages det spesiell mat (f.eks. forma som en fisk til det som er vår 1. april) og tilhørende pynt av andres skrot og søppel.

Noe av det viktigste for gartnerne (og et av Margaret Atwoods viktigste budskap) er at vi mennesker må leve i pakt med naturen, ikke på tross av den, noe som i all hovedsak betyr tre ting: Gartnerne skal være sjølforsynte, og de anlegger derfor store og flotte takhager hvor enn de befinner seg, de dyrker sopp i kjellere, holder bier, bruker urter og larver, legger til side til matlagre (som de kaller Ararat) og så videre. Maten skal så langt det er mulig være naturlig, ikke manipulert, genspleisa eller utsatt for sprøytemidler. Og de skal ikke spise kjøtt. Når de må, skal de først velsigne dyret som gir dem næring. Videre skal de ikke ta fra naturen, men bruke det de har. Noe som betyr at de går kledd i de samme, strielignende enkle klærne i ei uke i strekk før de får reine klær, at de holder seg unna alt kjemisk og unaturlig, at de lager egen keramikk og generelt sett bruker det andre kaster (sanket, kaller de det). Til sist inkluderer dette en erkjennelse av at Mennesket, så som alle andre Dyr, er en del av en sirkel, en større balanse, nemlig Naturens, og er underlagt en annens plan, nemlig Guds. Og denne respekten avspeiles i boka ved at alle naturlige arter av dyr og planter, nevnes med stor forbokstav i for eksempel talene til Adam En. Innbakt i dette er det hele veien en sterk kritikk av dagens vettlause forbrukermenneske, og en kan ikke unngå å føle seg truffet. Vi er alle ansvarlige for jorda vår!

Disse vi-blir-til-kompost-og-det-er-en-fin-ting-tankene (indirekte sitat fra Ren) preger Toby og Ren djupt, slik at når de ikke lenger befinner seg hos gartnerne på Edenklippen eller Velværeklinikken, er de langt på vei fortsatt gartnere inni seg, i holdninger og tanker og gjøringer. Kanskje mest ubevisst, men likevel. Det de har lært av gartnerne har blitt deres trygghet og deres styrke. Kanskje dette også er medvirkende årsak til hvorfor de klarer seg gjennom Den vannløse Flommen. Ydmykhet, blanda med respekt og målretta handlekraft, viser seg å være en god kombinasjon i en anarkistisk naturtilstand, hvor mennesker slåss mot både dyra og hverandre. Og med det avslørte jeg visst noe... Hos Atwood er det spenning på flere plan, hele tida!

Siste bok i trilogien, MaddAddam, kom på engelsk i 2013 og er venta på norsk i løpet av våren. Hvis denne, som de foregående, blir oversatt av Inger Gjelsvik (f. 1952), har alle Atwoodlesere en god opplevelse i vente. For språklig sett er dette helt ypperlig - både i originalversjon og i oversettelse. Det glir lett, sjøl om stoffet er avansert og komplekst, og det er overraskende mye humor i bøkene. Mye skyldes nok at Atwood tar menneskene hun skildrer på kornet! Jeg har kost meg veldig med begge bøkene, sjøl om tematikken, hendelsene og skildringene er langt fra trivelige. Men det er så solid, så bra, så godt sett, så godt tenkt, så levende! Jeg håper at jeg og Birthe, som jeg har lest denne boka sammen med, får lest siste bok i serien innen året er omme. Om du enda ikke er overbevist om at dette er boka for deg, kan jeg legge til at Margaret Atwood, foruten å være en personlig favoritt gjennom mange år, også er Bookerprisvinner (2000), adla (CC i 1981) og en av Canadas fremste forfattere. Hun er oversatt til mer enn førti språk i følge egen nettside, blant anna farsi, japansk, tyrkisk, finsk, koreansk, islandsk og estisk. Denne fenomenale dama debuterte allerede i 1961 og har dermed en fartstid som forfatter på hele 53 år! Hennes enestående dystopiske serie, som også har fått merkelappene speculative fiction og biopunk, og som i aller høyeste grad også er satirisk, er dessuten nylig blitt kapra av The Black Swan-regissør Darren Aronofsky, som i samarbeid med HBO per nå utvikler en tv-serie basert på bøkene. Og disse er det uten tvil best å lese først!

lørdag 19. juli 2014

Lesebrett

Ja, dere, endelig har jeg fått meg lesebrett, jeg også! Og det funker som en drøm til det aller meste, det er allerede blitt prøvd ut til både pensumlesing, lesing av skjønnlitteratur og under bruk av oppskrifter i kokebøker. Det er svært hendig, det må jeg innrømme, men også overraskende stødig og stabilt. Jeg finner greit fram der jeg skal, og sidene holder seg på plass. Svært praktisk! Og det beste av alt er at jeg bare vipper det opp når det trengs, og folder det sammen igjen etterpå - med eller uten boka. Bare se her:

Her har vi en demonstrasjon av et ferdig oppslått lesebrett med bok. Legg spesielt merke til den enkle men funksjonelle og nødvendige detaljen i front av bildet, der to passelig smale og dreibare trestykker holder boka i et fast grep på korrekt side. Ypperlig under matlaging og ved studiearbeid.

Dette bildet viser lesebrettet i all sin prakt - helt uten bok. En enkel, men solid stålkonstruksjon, elegant plassert bak brettflaten, holder det hele på plass, og denne skjules fint under bruk. Observer gjerne den trinndelte innstillinga i høy, middels og lav, noe som gjør lesebrettet svært anvendelig. Det kan like gjerne brukes på kjøkkenbenken som på arbeidsrommet som på soverommet - og er flott for deg som liker å lese oppreist i senga og samtidig holde en kopp te eller lignende. Med lesebrettet har du frie hender.
Her ser vi hvor lite, flatt og nett lesebrettet blir når det legges sammen - det er faktisk kun litt mer enn en centimeter høyt, og har ellers en hendig størrelse som tilsvarer et litt stort A4-format. Bruk gjerne den medfølgende plastmappen for å holde lesebrettet støv- og fuktfritt slik at det holder seg pent lenger. Lesebrettet kan legges eller settes i en hvilken som helst bokhylle, slik at du har det rett i nærheten når du skal lese. Tørkes av med fuktig klut ved behov.

Bildene er henta fra thatcompanycalledif.com.

tirsdag 15. juli 2014

Favorittbøker: A

Fra mars 2012 til mai 2014 hadde jeg jevnlige innlegg her på bloggen hvor jeg kåra mine favorittforfattere fra A til Å. Nå som jeg er i mål med forfatterprosjektet, går jeg over på de konkrete bøkene. Er det samsvar mellom favorittbøker og favorittforfattere? Jeg håper å komme med ett eller to eksempler på viktige boktitler som betyr mye for meg på hver bokstav, og helst skal det hele begynne med gjeldende bokstav i alfabetet. Og jeg vil naturligvis gå alfabetisk til verks, noe som betyr at A, som vanlig, er først ut. På A fant jeg mange gode eksempler i hyllene mine, så det blei et overraskende vanskelig valg. Men til slutt blei det slik:

Bildekilde: Aschehoug
Av måneskinn gror det ingenting
Denne romanen blei skrevet av den norske forfatteren Torborg Nedreaas (1906-1987) i 1947, og er en av de sterkeste norske romanene jeg har lest så langt. Jeg har tidligere skrevet om den her, da jeg leste boka i forbindelse med studiene tilbake i 2010, men jeg vil også skrive litt i dette innlegget. Som kjent endrer leseropplevelser både form og innhold etter hvert, hjernen er jo selektiv, og i disse innlegga vil jeg fokusere på bøkene som jeg husker dem, og legge vekt på å begrunne hvorfor jeg syns de er gode. Ikke nødvendigvis så mye kritikk, altså.

Av måneskinn gror det ingenting er en sjeldent intens roman, hvor alt berettes til både bokas mannlige tilhører og kvinnelige leser mest som i en strøm. Det er faktisk mannen som gjenforteller til leseren, men han er så uhyre detaljert og presis at en ofte tror det er den 38 år gamle kvinna, bokas egentlige hovedperson, som fører ordet (og det er det jo, indirekte). Den mannlige fortelleren farger ikke historia i det hele tatt, han danner kun ei ramme, det er hennes liv det dreier seg om, hennes mindreverdige arbeiderklasseliv i småsamfunnet Gruben, og særlig hennes vedvarende forhold til en eldre mann. Allerede i begynnelsen av boka blir en klar over at det er en ubalanse i dette forholdet, at mye ikke er som det skal, og som så ofte ellers, er det den unge jenta som risikerer alt, og som står aleine med synd, skyld, skam og sjukdom mot bygdesnakk og rykter. Og åra går.

Av måneskinn gror det ingenting er ei sår bok, og det er mye følelser involvert for både hovedpersonen og leseren, helt uten at forfatteren blar gjennom hele følelsesregisteret eller skildrer emosjonene eksplisitt. Mye får forbli usagt, noe som skaper et sterkt trykk i teksten, og hovedpersonens ordknappe skjebne berører meg veldig. Særlig de forferdelige gjentakelsene -. Det er aldri tvil om at det er henne vi føler med, sanser og lever gjennom, at det er henne vi sørger og lider med. Likevel spør en seg om det kunne gått annerledes, hva hun kunne gjort, men språket er så sterkt, insisterende og suggererende, at det blir utfordrende å være objektiv eller å se for seg en mulig utvei. Kanskje er hun dømt til dette, å streife rundt nattestid, å brette ut sin tragedie til andre? Kanskje skal hun alltid forbli denne navnløse, kua og underdanige, ihjeltråkka kvinna? Men gjennom verket gir Nedreaas henne ei sterk stemme, og i sin beretning er hun kompromissløs, ubarmhjertig. Nå skal folk få vite, nå skal de høre. Og det er som å få seg et slag rett i mellomgolvet så en mister pusten.

Romanen er vanskelig å legge fra seg på grunn av fortellingas struktur og tematikk (som jeg ikke vil avsløre mer om her), og den er dertil vanskelig å lese på grunn av tematikk og hendelser. Det er en omfattende, fæl materie Nedreaas tar tak i, og hun fortjener ros for at hun, som radikal kvinne, nettopp setter søkelyset på dette. Komposisjonen er særegen og elegant, språklig sett er romanen muntlig, tilgjengelig og nyansert, men også lada med symbolikk, undertekst og vakre stemninger. Verket er et imponerende håndverk som rommer svært mye, og som en med fordel kan lese om igjen på forskjellige stadier av livet.

Hva er din favorittbok på A?
Av måneskinn gror det ingenting var her i hard kamp med den historiske romanen Alias Grace av Margaret Atwood, den essayistiske kvinnekampen som skildres i Amtmandens Døttre av Camilla Collett, den Bibel-inspirerte, symbolske kortromanen Andvake av Jon Fosse, de såre skildringene i Alberte og Jakob av Cora Sandel, den lavmælte Alt som er av Brit Bildøen, den morbide Amsterdam av Ian McEwan og enda noen til. Men det blei altså Torborg Nedreaas, fordi hun med subtilitet og slagkraft leverer et politisk brennbart stoff som berører og maner til engasjement.

torsdag 10. juli 2014

Nobelprisen, 1912

Og brått er det blitt 1912, og året 1912 rommer så mangt. Noe av det som står viktigst for oss i ettertida, i alle fall populærkulturelt sett, er at Titanic synker. Ellers blir Thorbjørn Egner født. Ikke at han mottar akkurat denne prisen, men flere andre kommer hans vei. Dessuten vil jeg si at det å bli lest mer enn hundre år etter sin egen fødsel også må regnes som ganske prisverdig. Det er det mange nobelprismottakere som ikke oppnår, rett og slett fordi forståelsen av både verkene og prisutdelinga er så kontekstavhengig. Er det en skjebne som rammer årets mottaker? Det gjenstår å se. De som derimot kanskje kunne mottatt prisen, om de hadde blitt nominerte, er svenske August Strindberg og irske Bram Stocker. Men begge disse dør for tidlig, i 1912. Det hadde vært interessant å vite om både nåværende og tidligere medlemmer av Akademien noen gang angrer på en avgjørelse, som for eksempel den at de ikke ga prisen til Leo Tolstoj, som var nominert fem ganger, blant anna i 1904.

De nominerte i 1912 var:

4. Salvador Rueda (1857-1933), spansk forfatter
8. Jaroslav Vrchlicky/Emil Frida (1853-1912), tsjekkisk forfatter
2. Harald Höffding (1843-1931), dansk filosof
6. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
1. Salvatore Farina (1846-1918), italiensk forfatter
2. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
3. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter
3. Pierre Loti/Louis Marie Julien Viaud (1850-1923), fransk forfatter
2. George Bernard Shaw (1856-1960), irsk dramatiker og essayist
2. Rafael Altamira y Crevea (1866-1951), spansk historieprofessor
5. Georgios Souris (1852-1919), gresk forfatter
1. Hans E. Kinck (1865-1926), norsk forfatter
5. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter
3. Ernest Lavisse (1842-1922), fransk historiker
1. Penco Slavejkov (1866-1912), bulgarsk forfatter
1. Henri Bergson (1859-1941), fransk filosof
2. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter
1. James G. Frazer (1854-1941), britisk sosialantropolog og religionshistoriker
1. Jean H. Fabre (1823-1915), fransk entomolog
4. Francesco d'Ovidio (1849-1925), italiensk filolog
1. Benito Pérez Galdós (1843-1920), spansk forfatter
1. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
1. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter
3. William Chapman (1850-1917), canadisk forfatter
4. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
3. Gerhart Hauptmann (1862-1946), tysk forfatter
2. Henry James (1843-1916), amerikansk forfatter
2. Émile Verhaeren (1855-1916), belgisk poet
2. Karl Schönherr (1867-1943), østerriksk forfatter
1. Sven Hedin (1865-1952), svensk geograf og oppdager
3. Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter

I 1912 kom det inn hele 40 nominasjoner til Svenska Akademien, fordelt på 31 unike kandidater, noe som er mer enn året før. Faktisk har det kun vært flere unike nominerte ved én anledning, nemlig i 1902. Det spesielle med 1912 nominasjonsmessig sett, er at flere kandidater blei nominert av svært mange mennesker. For eksempel blei Thomas Hardy nominert av 70 medlemmer av The Royal Society of Literature. For en ære! Men det bleikner fort i forhold til Galdós, som blei nominert av mer enn 700 medlemmer av litterære foreninger i Spania, fordelt på fire unike nominasjoner. Slå den! Og før noen tenker at "hvem som helst kan vel nominere", så vil jeg avkrefte; for det er faktisk ikke tilfellet. Alle som sender inn en nominasjon må være en fagperson innafor området en nominerer på. Det vil si at en må ha gyldig, offentlig godkjent utdanning på høyt nivå, og at en må praktisere som forsker, professor eller utøver (som f.eks. forfatter) på det gitte området. Tidligere prismottakere kan også nominere - dette året er for eksempel Maurice Maeterlinck (fjorårets vinner) på banen og foreslår Fabre (personlig vil jeg nok si at det er litt på sida - insekter er ikke litteratur). Og det er rimelig strengt å komme igjennom, det har hendt flere ganger at kandidater har blitt diskvalifiserte, for eksempel i 1906. I tillegg kan alle i Akademien stille med sine kandidater, noe de som regel gjør hvert år. Ergo har vi her to eksempler på massemobilisering - for en nobelpris i litteratur. Det sier mye om prisens økende status, og er ganske så stilig. Men jeg kan avsløre allerede nå at innsatsen ikke fører fram til en gjev pris i denne omgangen - ikke seinere heller, egentlig, i alle fall ikke for disse to kara.    

Så, uten mer mikkmakk og tørr statistikk, det kan jeg heller spare til neste gang, hvem er det som egentlig mottar denne høythengende utmerkelsen i 1912? Kanskje disse hinta, samt de som er gitt lengre opp i innlegget, kan føre deg nærmere et svar:
1. Han, for det er en han denne gangen også, er ikke blant de ti førstegangsnominerte
2. Han deler sitt "tall" med seks andre
3. Han har e i navnet

Så, hvem er han?

Flere Nobel-innlegg finner du her og her.