torsdag 4. februar 2016

Vinterlesing, del III

Her har året fått en pangstart - på alt anna enn koselesinga. Gjørelista mi har til en hver tid minst tjue punkter, og den dagen jeg er så heldig å kunne stryke ut tre, har minst fire-fem nye lagt seg til. Det er bukser som skal lappes, dresser som skal vaskes for hånd, sko som skal kjøpes, kostymer som skal sys. Så er det kakebaking og setting og elting av brøddeiger, snømåking, ishakking og strøing. Telefoner skal tas, søknader fylles ut, brev skal sendes. Bilder må bestilles, bøker også, gaver skal kjøpes, smykker skal repareres, vi må hente varer og pakker og ikke minst barn. Det skal vaskes og stelles og stulles - alt med et par krabater i hælene, krabater som tidvis har snørr, feber og behov for ny bleie. Så ting tar tid. Fryktelig lang tid. Helst skal vi være ute hver dag også. Så når kvelden endelig senker seg og huset er i ro, får jeg ikke alltid tatt fram boka likevel. Da kjemper lesetida mot alt anna slags tidsfordriv, og kosebøkene står steilt mot pensumbøkene. Heldigvis bytter de på å vinne, sjøl om januar gikk i pensumets favør.

Carl Frode Tiller
Carl Frode Tillers siste bind i Innsirkling-serien står fortsatt støtt i ulesthylla, og må pent vente på sin tur i lesekøen. Tiller er langt framme nå, men ikke først...

Alexander L. Kielland
Et langvarig prosjekt her i gården er å lese de samla verkene til Alexander L. Kielland. Jeg begynte seint i fjor, og er nå i mål med det første av totalt fire bind. I januar fikk jeg nemlig lest For scenen, som inneholder tre små skuespill, og samlinga Nye novelletter, som er fortellinger. Begge er fra 1880, og produktiviteten, tematikken og språket viser at Kielland er en forfatter som er kommet for å bli. Jeg vil fortsette med bind II i tida som kommer, og skal blant anna lese Else og Skipper Worse.

Geoffrey Chaucer
En forfatter det er umulig å komme utenom når en skal kanonisere utpå holmen, er Geoffrey Chaucer (1343-1400). Fra før har jeg lest det ufullstendige verket Canterburyfortellinger, der Chaucer driver gjøn med høy og lav. I januar var det tid for Troilus og Criseyde, der handlinga er lagt til antikkens beleiring av Troja. Bokas omslag var rødt, og den passa derfor perfekt inn i den første leseutfordringa fra Bokhyllelesing 2016.

Biografi
Den andre leseutfordringa i år, er på det biografiske planet. Hos Ingalill leser vi biografier annahver måned, det vil si, de andre leser biografier, jeg leser det jeg har... Denne runden skal det handle om sport og idrett, og der er jeg helt blank. Så jeg tar det som er nærmest, og det blir Rolandsangen. Vi skal tilbake til år 778, til slaget ved Roncevaux og tida da det å være soldat og kriger var den ypperste og viktigste formen for idrett en kunne bedrive. Hæren til Karl den store bestod riktignok av svært mange bønder, men også av topptrente riddere, som ikke bare gikk og marsjerte, men også løp og slåss, iført brynjer, hjelmer og utstyr som fort veide mellom førti og femti kilo. Og når de ikke beleira slagmarka, utførte de sine kunster i turneringer rundt omkring i Europa. Jeg ser fram til å lese det episke diktet, og tar en eventuell disking fra kategorien med godt mot.

Flatøybok
I begynnelsen av januar fikk jeg en veldig koselig forespørsel fra forlaget SagaBok, nemlig om jeg kunne tenke meg å motta et lesereksemplar av ett av bindene av den nyoversatte og nyutgitte Flatøybok, for å deretter skrive litt på bloggen. Vanligvis pleier jeg å takke nei til slikt, men de som har fulgt meg ei stund, veit at middelalderlitteratur er blitt en lidenskap for meg, og spesielt norrøne tekster. Så naturligvis ville jeg det! Litt seinere kom bind II av Flatøybok i hus. Jeg gleder meg noe voldsomt til å lese, og håper jeg får begynt i løpet av måneden.

Johann Wolfgang von Goethe
Helt i slutten av måneden er det tid for årets andre runde av Bokhyllelesing 2016. Temaet er tyske bøker, og jeg skal ta for meg den tyske nasjonalskatten Goethe (1749-1832) for aller første gang (hvis en ser bort i fra dikt og noen utdrag). Det blir spennende! Boka jeg skal lese heter Wilhelm Meisters læreår og kom ut i 1795/96. Min utgave er en norsk oversettelse fra 2003.

Inger Christensen
Men dette blei uhorvelig mye gammel litteratur, veldig mye prosa - og mange menn. For å balansere utvalget litt, har jeg derfor lyst til å lese diktsamlinga Alfabet av den danske poeten Inger Christensen (1935-2009). Alfabet utkom i 1981 og regnes av mange som et modernistisk høydepunkt. Den er eksperimenterende i formen, da Christensen baserer seg på Fibonaccis tallrekke, og med unntak av disse aprikostrærne som jeg har lest om før, er resten ukjent territorium. Jeg vil gå inn i verket med et åpent sinn.

Faglitteratur
I januar begynte studiene igjen, og jeg har strevd meg igjennom mange lange utdrag fra Immanuel Kants hånd, men også kost meg med litt lettere tekster fra Eduard Hanslick, Nelson Goodman, Clement Greenberg og Rosalind E. Krauss. I måneden som kommer skal jeg blant anna streife innom Jacques Rancière, Kjersti Bale, Umberto Eco, Siri Meyer, Johann Gottfried Herder, Leidulf Melve, Jack Goody, Anne Svånaug Blengsdalen og mange, mange flere. Det blir bra!

Riktig god lesemåned til dere alle!

søndag 31. januar 2016

Bokhyllelesing 1: Rød bok

Temaet for første runde av Bokhyllelesing 2016 var å lese ei bok med rødt omslag. På alt anna stod du som deltaker helt fritt, så lenge boka var henta fra egne ulesthyller. Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de røde bøkene:
Hedda leste Troilus og Criseyde av Geoffrey Chaucer
Elida leste The Scarlet Letter av Nathaniel Hawthorne
Beathe leste Folkelesnad av Agnes Ravatn
Tone leste Det røde rommet av August Strindberg
Gro leste Kimen av Tarjei Vesaas
Berit leste Duft av parfyme av Kathleen Tessaro
Åslaug leste Kjærlighetens tango av Carolina De Robertis
Ingalill leste Sisters Brothers av Patrick deWitt

Før runden begynte, var vi 14 påmeldte, men verken Silje eller Pia hadde valgt seg bøker. Derfor var vi 12 klare lesere. Med noen omrokeringer og utskiftning av bøker underveis, har nå åtte bokhyllelesere kommet i mål med årets første leseutfordring. Ikke verst! Videre veit jeg at Silje er godt i gang med sin bok av Zadie Smith, mens Elisabeth like greit åpna året med en murstein av Michel Faber. Der kommer det innlegg etter hvert som de blir ferdige. Men hva med Monika og Birthe, som leser henholdsvis Jeanette Winterson og Jane Austen, er dere i mål? Eller er leseutfordringa blitt helt borte i kulde og storm? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet. Og til alle som leser eller har lest: Bra innsats i første runde!

Det er ei veldig variert leseliste over, noe som viser at det å lese etter farge av og til kanskje ikke er så dumt. I kategorien røde omslag møtes svært ulike bøker, fra alvorstunge og lange til lette og korte. Det leses på norsk og engelsk, det leses gammelt og nytt, underholdning og mer kunstferdige utgivelser, og bøkene er skrevet av både kvinner og menn. Sjangermessig er det likevel ei overvekt av romaner. Som det eneste unntaket har Beathe har kost seg med essays. 

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 9, fra 29. februar til 6. mars. Da skal vi konsentrere oss om bøker som opprinnelig er skrevet på tysk, enten av avdøde eller nålevende forfattere. Om du vil lese boka på tysk, eller i en norsk oversettelse, er opp til deg. Sjangermessig står du også helt fritt. Jeg har planer om å ta for meg Goethe for aller første gang, og for min del blir det så absolutt på norsk. Jeg gleder meg! 

Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

tirsdag 26. januar 2016

Bokhyllelesing: Geoffrey Chaucer

Bildekilde: Bokelskere
I uka som gikk var lesinga mi via årets første pensumtekster og den utvalgte boka til første runde av Bokhyllelesing 2016: Troilus og Criseyde. Denne episke versromanen på 8239 verselinjer, alle på rim (!), som blei skrevet mellom 1385 og 1390, kan en si så mangt om, forfatter Geoffrey Chaucer (1343-1400) likeså. Jeg vil forsøke å fatte meg i korthet, sjøl om beundringa er stor og momentene er mange.

Først litt om opphavsmannen, middelaldermennesket som er en unik begavelse; forfatter, filosof, oversetter, byråkrat og diplomat Geoffrey Chaucer. Det er under en av hans mange reiser som statstjenestemann i Italia at han virkelig blir inspirert. Det er tidlig på 1370-tallet, og de tre store florentinerne Dante Alighieri (1265-1321), Francesco Petrarca (1304-1374) og Giovanni Boccaccio (1313-1375) er totalt dominerende på italiensk. Chaucer lærer seg derfor språket og leser i vei. Av dette erfarer han hovedsaklig tre ting:
  • At italienerne hadde skapt en ny sjanger med sine lange, fortellende dikt, som med fordel kunne gjenbrukes. 
  • At det å skrive på sitt eget språk skaper en helt annen nærhet til personene i teksten for både forfatteren og leserne/tilhørerne. 
  • At kombinasjonen av sjanger og folkespråk gir større muligheter for djupere karaktertegning og psykologisering. 

Og dette skulle vise seg å være meget verdifull lærdom, som Chaucer anvender etter beste evne (og evnen er god, hvis det skulle være noen tvil). En antar dessuten at han også møtte Petrarca og Boccaccio, men det er ikke bevist. Uansett blir resultatet at Chaucer for alvor setter i gang med pennespisser, blekk og store mengder pergament. Før dette hadde han skrevet noe, men på grunn av manglende kilder veit vi ikke hva og eventuelt hvor mye. Tradisjonelt blir en rekke dikt tilskrevet Chaucer, blant dem ett som sies å ha gitt han dikterlønn (4,5 liter vin - daglig) allerede i 1374, videre om lag ti lengre episke dikt, noen oversettelser og minst fem-seks tapte verk. Han er i dag mest kjent for det uferdige verket Canterburyfortellingene, som han skreiv på fra 1380-tallet til sin død, og det formfullendte og imponerende gjennomtenkte Troilus og Criseyde. Begge disse regnes i dag som opphavet til den moderne romanen - og Chaucers vide ordtilfang og rettskriving er samtidig den første standardiseringa av det engelske språket.

Så til verket, bokstavelig talt. Troilus og Criseyde er et episk dikt, inspirert av romanser og annen høvisk dikting, med handling lagt til de antikke grekernes beleiring av Troja. Chaucer sammenblander altså antikke idealer (til menn, kvinner, skikker, oppførsel, tro o.l.) med middelalderens. Men det er langt ifra en tilfeldig sammenblanding, her er det meste godt gjennomtenkt og dessuten belagt med kilder, fra Homer sjøl til Boccaccio, samt noen fiktive. Hovedpersonene i boka er som navnet tilsier, Troilus, en ung og vakker kongssønn som mer enn gjerne slakter ned grekere på slagmarka, og ei ung, rik og pen enke, Criseyde. Men i tillegg til disse to er det en til som er svært viktig, nemlig Criseydes onkel Pandarus.

Troilus er i begynnelsen nokså stolt og hovmodig, særlig mot de menn som gjør de teiteste krumspring i et anfall av kjærlighet. Så rammes han sjøl. Det er ikke mer enn ett blikk på Criseyde som skal til, så er han bundet til henne for alltid. Begjæret stiger raskt, det dunker i hele kroppen, og Troilus blir fortvila: han veit jo ikke en gang hvem hun er! Men at han må se henne, snakke med henne, være med henne, overvinne henne, på alle tenkelige måter, det han. Ellers kommer han til å dø, det er han overbevist om, og sånn kjennes det også, for han visner innvendig, han forgår av sorg. Og det er her Pandarus blir så viktig, som tjener for sin herre, som bindeleddet mellom Troilus og hans dame.

Criseyde er på sin side ikke så altfor interessert i en ung elsker. Hennes far, Kalkhas, har forrådt Troja og gått til grekerne for å hjelpe dem med å vinne krigen. Men han lot datteren sin være igjen, og inntil hun får beskyttelse, er hun fritt vilt. Hun ligger med andre ord lavt, helt til kongen garanterer at hun ikke skal bli skada. Slik jeg tolker det, er hun også fortsatt i sørgetida etter at mannen hennes har gått bort, og må derfor være ekstra påpasselig og forsiktig med hva hun tar seg til. Hun har tross alt sin ære og sitt rykte å tenke på! Men en ridder, som kan beskytte henne? Det er kanskje ikke det dummeste. Men da må hun faktisk vite at han kommer til å stå henne bi, og at han ikke stikker av bare han har fått sin vilje med henne.

Slik er det altså for disse to før Pandarus setter i gang med å bearbeide henne og skape forhåpninger hos han, han går att og fram i bygatene både midt på natta og midt på dagen, han legger til rette, preker kjærlighet og moral, snakker dem etter munnen, lurer, juger, lover, sverger og slenger ut eder. Og det blir til slutt slik Pandarus vil, at de møtes hjemme hos han, og at Troilus får komme til Criseydes sovekammer gjennom en lønngang midt på natta. Criseyde presses inn i sin ridders armer og affæren er et faktum. Slik stiger lykken. Kjærligheten og skjebnen er på deres side, og de har det godt i all hemmelighet i om lag tre år. Så får Kalkhas overbevist grekerne om at Criseyde skal brukes som et slags krigsbytte i forhandlinger, hun skal utveksles mot grekeren Antenor. Da brister naturligvis alt.

Reint formelt er Troilus og Criseyde inndelt i fem bøker av ulik størrelse, som hver har sine temaer. I første bok forelsker Troilus seg og fortvilelsen rår. I andre bok er det tilnærminga mellom de to unge som står i fokus. I tredje bok er det pur lykke for de elskende. I fjerde bok er de rådville, sørgende og paniske, for de skal skilles ad. I femte bok er de adskilte, og fortvilelsen rår igjen. Det er hele tida en jevn veksling mellom hans og hennes synspunkter og replikker, dog med en liten overvekt på Troilus. Chaucer beretter til oss i tredjeperson via en ekstern forteller, som noen ganger (hele tida?) er overlappende med forfatteren sjøl. I originalutgaven går verket i sin helhet på rim, mens oversetter Jan W. Dietrichsom (f. 1927) har valgt en prosagjengivelse, med tradisjonelt romanoppsett. Det fungerer veldig fint.

Tematikken for boka er naturligvis kjærlighet. Men i motsetning til mange andre tekster fra middelalderen er ikke dette en glansbildeversjon der helt og heltinne faller i hverandres armer både i dette livet og det neste, fordi det skal være dem for evig. Det er heller ikke en ytterst tragisk historie. Faktisk ligger teksten nærmere realismen i skildringa av relasjonen mellom hovedpersonene. Forfatteren, fortelleren, Troilus, Criseyde og Pandarus er alle bevisste på, tenker over og snakker om at kjærlighet kan gjøre både godt og vondt. Lykken kommer og går, og for den som først har følt nederlaget, blir seieren ekstra søt. Men det kan raskt svinge og bli nederlag igjen. Slik minner verket oss på at vi må nyte de gode dagene og være takknemlig for dem, for plutselig blir det vanskelig. Denne vekslinga forklarer Chaucer med skjebnens lunefullhet, som også var en viktig virkende kraft i antikken. 

Skjebnen, skriver Chaucer, bestemmer uansett hva vi mennesker skulle ønske. Vil det da si at ethvert livsløp er forutbestemt, av skjebnegudinnene, av Gud? Er det da i det hele tatt noen vits i å forsøke noe som helst, å leve, hvis vi likevel skal mislykkes? Dette vender Chaucer tilbake til flere ganger, og han legger ord i munnen på både Troilus og Criseyde. Troilus har en lang monolog i verket, der han spør, uten å få svar. For hvem kan vel svare? Criseyde har mot slutten tro på gudene, og hun respekterer deres avgjørelse. Jeg syns det lukter litt resignasjon, men kjøper det likevel. Hennes holdning endrer ikke det faktum at det er et svært interessant filosofisk spørsmål.

Skjebnen har altså determinert forholdet mellom Troilus og Criseyde. Allerede før det tok til, var utfallet kjent. Kanskje visste de det også sjøl, at en slik romanse ikke kan vare. Det er fra et slikt noe moraliserende og etterpåklokt ståsted at verket skrives. Det skrives for at vi skal ta lærdom. Men Chaucer preker verken avholdenhet, ekteskap eller troskap. Han retter ingen fingre mot den tafatte Troilus eller den troløse Criseyde, han truer verken med gudenes vrede eller med middelalderkirkas krav om botsøvelser og avlat. Nei, Chaucer oppfordrer ganske enkelt alle unge om å vende sine hjerter opp til Gud.

Slik får et antikt inspirert middelalderverk en utrolig søt avrunding. Chaucer viser til diktet, sier; her er det lærdom å hente, og det er det virkelig. Chaucer byr på moral og innsikt, og utbyttet er stort både for en som leser for å kose seg, og for en som i tillegg er ute etter å lære noen gode fortellertekniske grep. Troilus og Criseyde er nemlig ikke en underholdende tekst, sjøl om det også fins humor og vittigheter her, sjøl om noen replikker kan være så svulstige at de nesten blir latterlige (f.eks. noe som "[Jeg er] ...født under en forbannet planetkonstellasjon", side 158), sjøl om det sverges eder over en lav sko og sjøl om Troilus nesten dør på annahver side. Ja, det blir litt for mye nestenkrepering, men samtidig er det jo nettopp sånn det er, når en er ny som voksen i verden, når følelsene er så sterke at en tror en ikke makter dem. Lærdommen for Troilus er naturligvis at jo, han makter, intensiteten daler, og han lever fortsatt. Med en slik tematikk, lange setninger, oppstylta og formell tiltaleform, svulstige formuleringer og veldig mange tunge ord, burde jo boka være nesten uoverkommelig. Men overraskende nok er den faktisk veldig lett å lese, det flyter godt og går raskt sjøl i de intense monologene, og det sier mye om det solide håndverket til Chaucer.

Det er så veldig mye mer jeg kunne trukket fram ved boka, som oppbygging og struktur, de ulike personene, krigshelten Troilus som er litt matt, enka Criseyde som faktisk er ganske tøff, den mystiske Pandarus, tida verket er skrevet i, tida det er lagt til, om forfatteren, det føyelige språket, ordtilfanget og så videre. Men jeg skal ikke gjøre det nå. I stedet skal jeg avslutningsvis igjen rette fokus mot kjærlighetstemaet. I mange andre middelalderverker er det den høviske kjærligheten som er idealet, ei jomfru skal tilbes fra avstand, jo større avstand, jo bedre. Jomfru Maria er naturligvis det fremste eksempelet, men også litterære skikkelser som jomfru Marion og dronning Guinevere er viktige her. Disse kvinnene kan gjerne ha en ektefelle, men det er ridderne som ofrer seg i hennes navn som er de edleste. Her snakker vi altså om en pur platonsk kjærlighet. Slik er Chaucers verk ganske sprekt, og en sterk kontrast til middelalderidealet i liv og kjærlighet. For her er det full rulle.

Og når vi snakker om full rulle - jammen er jeg glad for at onkelen min ikke opererer som min personlige hallik! For i praksis er det nettopp det Pandarus gjør, der han nærmest ubegrunna ivrer så voldsomt for å bringe disse to sammen. Det er faktisk så ille at han til og med må kommentere det sjøl underveis, noe jeg fant ganske morsomt. Og bare for å si noe om hvor sterkt Chaucer og verkene hans står utpå holmen og i det engelske språket: ordet "pander" betyr nettopp hallik, kan Dietrichson fortelle i etterordet. Og det er ingen tilfeldighet.

Geoffrey Chaucer er obligatorisk i grunnskolen i Storbritannia, og det skjønner jeg veldig godt. Det er så mye verdifull lærdom pakka inn i verkene hans, det er menneskekunnskap og klokskap, det er mennesker og situasjoner som er skarpt iakttatt og nøyaktig skildra. Han burde vært obligatorisk her også! I tillegg er verkene sprekkeferdige av spennende og interessante intertekstuelle referanser. Naturligvis er det en fordel med gode historie-, litteratur- og Bibelkunnskaper forut for lesinga, og en bør kjenne de antikke kildene i alle fall av omtale. Men også symbolikken, bildene og metaforene er imponerende, der de går i dialog med, peker til og bygger videre på andre. Og gjennom allegoriene blir Troilus og Criseyde et dualistisk verk, som taler til alle mennesker, til alle tider. 

mandag 18. januar 2016

Klar, ferdig, les!

Hva: Bokhyllelesing 2016, første runde
Kriterier: Les ei bok med rødt omslag
Når: Mellom 18. januar - 24. januar

Påmeldte:
Hedda skal lese Troilus og Criseyde av Geoffrey Chaucer
Elida skal lese Det jeg elsket av Siri Hustvedt
Silje skal lese On beauty av Zadie Smith
Monika skal lese The Passion av Jeanette Winterson
Beathe skal lese Folkelesnad av Agnes Ravatn
Åslaug skal lese Kjærlighetens tango av Carolina De Robertis
Elisabeth skal lese The crimson petal and the white av Michel Faber
Silje skal lese ?
Tone skal lese Det røde rommet av August Strindberg
Ingalill skal lese Glamorama av Bret Easton Ellis
Pia skal lese ?
Gro skal lese Kimen av Tarjei Vesaas
Berit skal lese Duft av parfyme av Kathleen Tessaro
Birthe skal lese Persuasion av Jane Austen

Kjære alle sammen, nå braker det løs med leseutfordringa Bokhyllelesing 2016! Så børst støvet av stappfulle hyllemetre, overlessa reoler, sviktende hylleplanker, dobler rader, fulle bokkasser og ujevne stabler - du veit, alt som er fylt til randen med uleste bøker - leit fram de du har med rødt omslag, velg deg ei passende bok og les i vei! Det er altså ingen andre kriterier denne runden, kun fargen på omslaget. Alt anna er opp til deg og ulesthyllene dine. Sjøl sitter jeg med briten Geoffrey Chaucer (ca. 1343-1400) og hans andre hovedverk ved siden av de berømte og ufullstendige Canterburyfortellingene (fra 1380- og 1390-tallet), Troilus og Criseyde (om lag 1385-1390), om to elskende i Troja under en viss verdenskjent beleiring, naturligvis basert på antikke kilder. Noe som igjen minner meg om at Homers verker fortsatt står i hylla... Uleste... 

Håper dere allerede er i gang med lesinga, og at dere koser dere! Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere innlegget så snart du ønsker. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2016 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei på valgt bok. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det, eller du kan delta helt hemmelig. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at lesetida er avslutta, og der inkluderes lenker til alle som er ferdige med sine innlegg. En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og les!

Lykke til!

søndag 17. januar 2016

Leseplaner 2016

Med et halvdårlig leseår friskt i minne, er det ikke akkurat den ambisiøse pliktleseren som legger opp leseplanene for 2016. Jeg jekker forventningene til antall bøker godt ned, tenker å kose meg framfor å høste lesekryss, jeg vil prioritere tjukke bøker over tynne, lese ut av egne ulesthyller framfor å tråle butikkhyllene, og ønsker kvalitet framfor kvantitet. Nja, kanskje det er litt ambisiøst allikevel. Med bøker er det jo sånn, at med mindre en har lest boka fra før, veit en ikke hva en får. Og det er vel litt av moroa? Med andre ord, jeg satser på et slikt eksklusivt leseår. Hva året faktisk bringer, får vi bare vente å se.

Mitt generelle lesemål er derfor satt til 50 bøker. Ti færre enn forrige lesemål, tre mer enn det jeg faktisk fikk lest i 2015. Ganske passelig, altså. Eller ganske lite, avhengig av hvem som vurderer. 50 titler tilsvarer drøye fire bøker i måneden, noe som igjen vil si ei i uka. Det bør vel være overkommelig, sjøl om de er på fire-fem hundre sider, eller mer, hver? Jeg tenker det. Jeg håper det. Hvordan disse bøkene skal fordeles reint sjangermessig eller med tanke på forfattere, språk, nasjonalitet, tematikk, stil, litterær epoke eller lignende, er ikke så nøye akkurat nå. Det vil jeg tråkle i hop fortløpende, alt etter hva utvalget i ulesthyllene kan by på. Men:
 - jeg skal lese 9 skjønnlitterære titler gjennom Bokhyllelesing 2016
 - jeg skal lese 6 biografier gjennom Ingalills biografilesesirkel

Det er altså 15 øremerka titler for 2016. Hva de resterende 35 titlene blir, er mer eller mindre opp til ymse tilfeldigheter som først og fremst styres av disse to lesemåla:
   1. Jeg skal fortsette å lese ut av egne ulesthyller, slik at de sju-åtte meterne med uleste bøker kan krympe noe. I alle fall i teorien - det forutsetter jo at det ikke kommer til noe nytt...
   2. Der jeg har et reelt valg, skal jeg velge å lese bøker skrevet av kvinnelige forfattere, slik at kjønnsbalansen for 2016 ikke blir like skeiv som for 2015. Det er fordi jeg vil løfte fram gode kvinnelige forfattere.

Den observante leser vil merke at lesesirkel 1001 bøker, som jeg har fulgt i flere år, mangler på lista. Det er ikke fordi jeg ikke har 1001-bøker, tvert i mot, men fordi jeg ikke vil ha fokus på hva jeg "må lese" i tida framover. Jeg sklei helt av i løpet av fjoråret, og sjøl om det er irriterende med lesemål som faller i grus, var det også litt godt å la det fare. Med et hektisk hjemmeliv er det fint å kunne senke stressfaktoren til det minimale. I vår skal jeg også studere, og det sier seg sjøl at pensum må komme før kos. Av og til vil det derimot klaffe slik at ei bok både er i ulesthylla, kvalifiserer som bokhyllelesingsbok og er å finne på 1001-lista. Det er da bare et pluss - eller flaks! Jeg sier derfor ikke at jeg ikke kommer til å delta i år, men at jeg ikke legger opp til det.

I år som i fjor vil jeg ha ei tilleggsmålsetting når det kommer til bokkjøp. Jeg skal ikke kjøpe noen nye bøker til lesesirklene, der skal jeg kun ta fra ulesthyllene. Også ellers skal jeg også forsøke å begrense meg. Som regel kan jeg ikke gå innom en bokhandel uten å komme ut med tunge poser, og jeg er fæl til å bestille på nett (det er jo så lett!). Men nå vil jeg virkelig få krympa dette boklageret, for om det fortsetter i samme tempo, kan jeg snart ikke være på arbeidsrommet lenger. Bokstablene på golvet vokser seg fort høye, og fordi de ligger i en viss rekkefølge, er det ikke alltid at de er så stabile heller...

Men av alle disse bøkene som bare venter på å bli lest, er det noen jeg vil lese mer enn andre. I fjor klarte jeg å lese nesten alle ønskebøkene jeg hadde lista opp, og jeg håper det samme blir tilfelle i år. Ei viss videreføring blir det, men det er aller mest nytt. Lista med ønskebøker for 2016 er som følger:

   1. Alexander L. Kiellands samla verker (4 bind)
   2. A. S. Byatt: Besettelse
   3. Ei bok av Karen Blixen
   4. Jens Bjørneboe (3 bøker)
   5. Biografien om Amalie Skram
   6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket
   7. Det annet kjønn
   8. Per Olov Enquists sjølbiografi
   9. Bøkene om Olav Audunssøn
 10. Brit Bildøen: Adam Hiorths veg
 11. Wilhelm Meisters læreår av Goethe
 12. Doris Lessings Bestemødrene
 13. Johan Falkberget: Christianus Sextus

I år igjen blei det 13 lesemål, denne gangen bestående av totalt minst 19 titler, avhengig av hvor langt jeg kommer med Duun og Falkberget (som forøvrig debuterte samme år som Undset, som også er å finne på lista). Klarer jeg å skvisje inn alle disse bøkene i løpet av året, skal jeg være mer enn fornøyd. Om du også går med planer om å lese noen av disse titlene eller noe av de samme forfatterne, er det bare hyggelig med ei samlesing.

Og da kan leseåret 2016 bare begynne!