onsdag 19. november 2014

Bokhylletelling etter forfatter

Nå som det regner hardt, blåser surt og er to iskalde grader ute, er det ikke fristende å stikke nesa ut av døra i tide og utide. En rask tur midt på dagen gjør meg gjennomfrossen og holder i massevis. Da blir det heller til at en begynner med små og store prosjekter inne, der det er lyst, koselig og fyr på peisen. Her er vi for eksempel i full sving med å planlegge årets julegaveinnkjøp og pakke inn det som allerede er på plass. Bake gjør vi også, men det går mest i brød og boller og slikt inntil videre. Kakene får vi hive oss over når det faktisk er blitt desember. Også må vi snart skrive julekort - her er jeg gammeldags og setter mest pris på de håndskrevne som sendes i posten. Tusjene er allerede på plass, og familiens yngste medlem skal få rable i vei. Jeg må bare huske å kjøpe frimerker. Og innimellom syr jeg igjen små hull i gensere, stillongser og sokker, og lapper utedresser og skyller opp regntøy. Eller jeg vasker og rydder litt i bokhyllene mine. Og rett som det er, lager jeg nye lister. Nå, for eksempel, har jeg telt over hylla med leste romaner. Hvilke forfattere er egentlig mest framtredende? Og stemmer det overens med hva jeg foretrekker å lese?

A
Ahern, Cecilia: 2
Ajar, Émile: 1
Atwood, Margaret: 7
Andreassen, Kyrre: 1
Anker, Nini Roll: 1
Aristofanes: 1
Austen, Jane: 3
Austigard, Edmund: 1

B
Bache-Wiig, Anna: 2
Balzac, Honoré de: 1
Barbery, Muriel: 1
Baricco, Alessandro: 1
Barrie, James Matthew: 1
Bernières, Louis de: 1
Bildøen, Brit: 5
Bjørnson, Bjørnstjerne: 1
Blixen, Karen: 2
Brantenberg, Gerd: 1
Breiteig, Bjarte: 3
Brekke, Eldbjørg: 1
Brontë, Charlotte: 1
Brontë, Emily: 1

C
Calvino, Italo: 1
Carr, John Dickson: 3
Chaucer, Geoffrey: 1
Chevalier, Tracy: 3
Christie, Agatha: 6
Churchill, Caryl: 1
Claussen, Jan Morten: 1
Collett, Camilla: 1
Conrad, Joseph: 1
Cornwell, Patricia: 1
Cunningham, Michael: 1

D
Dickens, Charles: 2
Doyle, Arthur Conan: 1
Dumas, Alexandre: 2
Duun, Olav: 2

E
Ekman, Kerstin: 1
Enquist, Per Olov: 5

F
Fagerholm, Monika: 1
Falkberget, Johan: 3
Fayette, Madame de la: 1
Fielding, Helen: 2
Forster, Edward Morgan: 1
Fosse, Jon: 3
Fossum, Marita: 1
France, Marie de: 1

G
Gabrielsen, Linda: 1
Garborg, Arne: 3
Gavalda, Anna: 4
Golding, William: 1
Grydeland, Mari: 1

H
Haddon, Mark: 1
Hanff, Helene: 1
Harstad, Johan: 1
Hemingway, Ernest: 1
Henriksen, Vera: 1
Hoem, Edvard: 1
Holberg, Ludvig: 2
Huxley, Aldous: 1

I

J
Jacobsen, Roy: 1
James, Phyllis Dorothy: 1
Japrisot, Sébastien: 1
Jelinek, Elfriede: 1
Jones, Sadie: 1

K
Kaarsbøl, Jette A.: 1
Kalvø, Are: 3
Kielland, Marianne Røise: 1
Knudsen, Lise: 1
Kostova, Elizabeth: 1
Kristensen, Mirjam: 3
Kriznik, Heidi Marie: 1
Kuhn, Yvonne C.: 1
Kvåle, Frøydis: 1

L
Lagerlöf, Selma: 5
Lee, Harper: 1
Levin, Ira: 1
Lewis, Clive Staple: 7
Linderborg, Åsa: 1
Lindgren, Torgny: 2
Lindstrøm, Merethe: 3
Linnestå, Aasne: 1
Løvåsen, Sigmund: 2

M
Mantel, Hilary: 1
Maurier, Daphne du: 1
Mazetti, Katarina: 1
McEwan, Ian: 10
Mitchell, Margaret: 1
Morton, Kate: 3
Moses, Kate: 1

N
Nedreaas, Torborg: 4
Némirovsky, Irène: 1
Nærum, Knut: 1
Næss, Atle: 1

O
O'Connor, Joseph: 1
Ondaatje, Michael: 1

P
Paasilinna, Arto: 4
Pamuk, Orhan: 1
Pessl, Marisha: 1
Petterson, Per: 4
Plath, Sylvia: 1
Prøysen, Alf: 1

Q

R
Ramsland, Morten: 1
Ravatn, Agnes: 3
Rishøi, Ingvild H.: 1
Roy, Arundhati: 1
Rushdie, Salman: 1

S
Sandel, Cora: 1
Scheen, Kjersti: 2
Schlink, Bernhard: 1
Scott, Gabriel: 1
Sebold, Alice: 1
Setterfield, Diane: 1
Skjelbred, Margaret: 2
Skram, Amalie: 8
Småge, Kim: 3
Sofokles: 1
Steen, Thorvald: 2
Steinbeck, John: 1
Süskind, Patrick: 1
Sutcliff, Rosemary: 1
Szabó, Magda: 1

T
Tiller, Carl Frode: 4
Tolkien, John Ronald Reuen: 4
Tolstoj, Leo: 1
Tremain, Rose: 1
Tunström, Göran: 1

U
Undset, Sigrid: 8

V
Verne, Jules: 1
Vesaas, Tarjei: 1
Vaage, Lars Amund: 1

W
Walters, Minette: 1
Wassmo, Herbjørg: 4
Wiese, Jan: 1
Wilde, Oscar: 1
Woolf, Virginia: 3

X
Xinran: 1

Y

Z
Záfon, Carlos Ruiz: 1
Zahl, Jan: 1

Æ

Ø
Øyehaug, Gunnhild: 1

Å
Aarø, Selma Lønning: 1

I tillegg til disse kommer 12 verker der forfatteren er ukjent.

Det første som slår meg, er hvor mange forfattere jeg kun eier ei bok av. Det er nemlig ikke representativt for hva jeg har lest; ofte har jeg lest både to og tre bøker av vedkommende. Men disse titlene står i andre bokhyller rundt i huset, sortert etter språk, sjanger, format eller lignende, er lånt på biblioteket eller av venner, og kommer derfor ikke med på en slik statistikk. I andre tilfeller, som for eksempel Knut Hamsun, kommer ikke forfatteren med på lista i det hele tatt, sjøl om jeg har lest fire verker av vedkommende. Sånn sett er lista lite representativ og heller et resultat av en mengde tilfeldigheter: bøker jeg uventa har fått i gave, likt eller ikke likt, men beholdt, bøker jeg har ønska meg, bøker jeg har valgt å kjøpe, bøker jeg hadde tenkt å gi bort, men endt opp med sjøl og så videre.

Men så er de eldste bøkene i hylla bortimot ti år gamle også. Det sier seg sjøl at det kan skje mye med lesesmaken til et menneske på ti år - at den forhåpentligvis utvikles og går fra å være noe til å bli noe annet, spissere, mer gjennomtenkt, sterkere. Og underveis har jeg flytta og sortert mangfoldige ganger, til og med solgt og gitt bort noen titler, slik at dagens sjøleide, leste romaner (med enkelte skuespill og diktsamlinger inkludert) mest bare er et utsnitt av deler av det jeg har lest. Enkelte forfattere har også satt seg fast i hyllene mine, uten at det egentlig er bevisst, fordi jeg har fått et forhold til den fysiske boka sjøl om den kanskje ikke egentlig er så god - her er eksemplene mange. Andre forfattere er kommet for å bli på grunn av bevisste valg. Her finner vi Margaret Atwood, Amalie Skram, Sigrid Undset, Per Olov Enquist og Ian McEwan, som alle er godt representerte. Og sånn sett harmonerer bokhylla ikke så verst med lesesmaken.

Hvordan står det til i bokhyllene dine? Eier du mye tilfeldig, eller er alle bokkjøpene godt planlagte? Gir du bort det du ikke liker, eller beholder du alt?

fredag 14. november 2014

Bokhyllelesing: Merethe Lindstrøm

Bildekilde: Bokelskere
I forrige måned, mellom 13. og 19. oktober, var det tid for sjuende og nest siste runde av Bjørgs leseutfordring, der vi leser bøker fra egne bokhyller etter felles tema. Temaet denne gangen var kort og godt å lese ei bok fra 2000-tallet. Gamle middelalderbøker var med andre ord ikke lov! Jeg måtte leite i en helt annen del av ulesthylla enn jeg pleier, men fant til slutt ei bok jeg mente kunne passe. Bare synd det var litt mye å holde på med midt i oktober - masteroppgava tar mye tid og krefter, men det er jo sånn det skal være nå. Derfor er jeg heftig forsinka med deltakelsen denne gangen, men kvaliteten på boka har veid opp for det, i alle fall i mine øyne.

Turen gikk til den norske forfatteren Merethe Lindstrøm (f. 1963), og boka jeg leste var romanen Barnejegeren fra 2005. Det er den tredje Lindstrøm-boka jeg leser, fra før har jeg lest novellesamlinga Gjestene fra 2007 og den kritikerroste og prisvinnende romanen Dager i stillhetens historie (2011). Jeg likte begge disse godt, og var derfor spent på om inntrykket av Lindstrøm som en lavmælt, presis og intens forteller ville opprettholdes, om hun ville fortsette å reindyrke stilen der hun forteller om store hendelser og viktige følelser i et nokså avkledd og usentimentalt språk.  

Og på mange måter stemte det. Jeg-personen i boka er Ida. Hun er barnepsykolog, men på grunn av hennes erfaringer med sin egen datter, Silje, virker det som om hun gradvis har mista trua, både på yrket sitt og seg sjøl. Hun reflekterer over dette flere ganger, og tenker blant annet at der sitter hun, på kontoret sitt, med disse barna som har opplevd mobbing, samlivsbrudd, familievold og lignende, og hun krever at de skal sette ord på det hun ikke en gang klarer å formulere sjøl. For hva gjør du egentlig, når den halvvoksne dattera di stikker av, og når du endelig ser henne igjen, er det som tigger på gata i Oslo, ei tynn jente som bare er ute etter penger til sitt neste skudd? Hva gjør du når du mislykkes på det viktigste i livet, på det du er utdanna som, på det du instinktivt skal kunne?

Ramma for romanen er en hendelse rundt åtte år gamle Eli. Når skolebussen kommer ned fra fjellet etter en tur, mangler hun, og Ida er blant ekspertene som hentes inn for å snakke med familien. Ida har tidligere hatt Eli inne til evaluering og samtaler på grunn av ulike problemer hjemme og på skolen. Uten at det står skrevet i boka, ligger Idas følelse av egen tilkortkommenhet som et press mellom linjene. Om hun hadde gjort jobben sin bra nok, vært der, sett Eli, hjulpet henne, hørt på henne, nådd fram, kunne kanskje hendelsen vært unngått. Kanskje det gjelder i andre sammenhenger også, som i forhold til de to guttene Magnus og Eskil, som hun også har forsøkt å hjelpe. Kanskje gjelder det Silje òg. Det blir dårlig vær i fjellet, og mens leiteaksjonen pågår, vender Ida tilbake til episoder i sitt eget liv. Hun går gjennom bit for bit, analyserer bruddstykker, leiter etter egne feil, den store feilen, bristen, det som sendte Silje ut og vekk. Hva var det hun gjorde, eller ikke gjorde, som mor, hva var det som fikk Silje til å dra?

Hun stanser bilen utafor huset og blir sittende å se. Der er huset hun er vokst opp i, huset Silje er oppvokst i. Det rommer så alt for mye, minner og tanker, drømmer og følelser, og er liksom ikke bare et hus. Det virker som om Ida er usikker på om det er godt eller vondt å bo der, kanskje er det begge deler. Var det vondt for Silje? Hvorfor? Ida irriterer seg over at hun ikke klarer å se huset på en objektiv måte, alltid må dette subjektive komme i veien, forstyrre, sløre og forskyve blikket. Sånn som med Silje, sier underteksten. Om Ida hadde sett objektivt på Silje, vært en nøytral og følelsesløs iakttaker, ville hun kanskje sett tegna, klart å forebygge alle de vonde hendelsene. Men det er jo en umulighet.  

Rammefortellinga går svært langsomt, kanskje litt for langsomt etter min smak, og de store pausene i mellom fylles med små og store episoder som Ida husker. Handlingene er ikke ordna kronologisk, noe som av og til kan by på hodebry for en ryddig leser med behov for å sortere hendelsene. Men egentlig er det ikke så farlig hva som kommer først. Det er det samme som gjentar seg: Silje som drar. Ida som leiter, uten hell. Ida som går rundt i huset og prøver å stenge tankene ute. Silje som kommer tilbake. Ida som glatter over, prøver å legge alt til rette, reise på hytta, lage mat, være der. Silje som drar. Ida som presser lydene ut av hodet, ut av huset, ut av livet, som endelig får fatt i Silje og som får beskjed om å ikke ringe mer. Tematikken er fæl, og passer vel godt under merkelappen "alle foreldres verste mareritt". Det å ikke vite, det å hele tida være så bekymra, så i det uvisse om hvor barnet ditt er, hva hun gjør og med hvem. Men Lindstrøm velter seg ikke i dette miserable, det gjør hun aldri. Hun holder det nøkternt, lar Ida se for seg Silje i et hus, i en leilighet, lar henne tenke at Silje er der sammen med noen, at hun holder rundt noen om natta, har noen. Aldri på gata, kald, mager, rusa.

Det som gjør sterkest inntrykk, er likevel uroen, krafta, trykket og stemninga i teksten og underteksten. Det presser hardt på leseren, det blir aldri språkliggjort, men er der, hele tida. Av og til kjentes det ut som om jeg var inni denne emosjonelle trykkokeren sammen med Ida, desperat på leit etter en utvei, en eller annen form for utløp, en måte å avreagere på, komme meg bort på. Men alt holdes så nedpå, Ida er så nedpå at jeg til tider nesten blei sprø. Jeg tenkte at dette går ikke, dette er ikke troverdig, en må jo rope, skrike, banne høyt, knuse noe, ringe til alle, reise inn til Oslo, gå langs gatene nattestid, engasjere politiet, sette himmel og jord i bevegelse. Men likevel, mot slutten av boka, så skjønner jeg endelig at det er troverdig likevel. Det er en slags håpefull resignasjon. Silje kan komme å gå, her må alt være som det er, så Silje alltid kan komme hjem til det samme, det stabile, det trygge. Det er slik Ida er, slik hun forsøker å håndtere alt sammen, dette livet som er blitt noe helt annet enn det hun trodde, som er så vondt. Av og til er det nesten så hun føler smertene til Silje, og de er der også, som et skrik i teksten. Men de snakker aldri om det, kun et par ganger sier Silje noe, og da klarer ikke Ida å forstå. Kanskje hun ikke vil. Kanskje hun rett og slett ikke makter.

Det er et par ting jeg reagerer på i teksten, for eksempel er Ida og Silje merkelig avsondra fra alt som minner om familie og venner og festlige anledninger. Det er vel ikke helt vanlig? Faren til Silje, Johannes, nevnes og får sin forklaring, men bortsett fra han, fins det ingen søsken, tanter eller onkler, besteforeldre, hjelpende naboer, vennepar eller lignende. Og hva med jul og bursdag? Svært lite. Ida tenker på sin egen far et par ganger, mens mora forblir i skyggen av teksten (men her er det tolkningsmuligheter). Ingen av dem synes å være i live mens rammefortellinga i nåtida pågår, men Ida reflekterer heller ikke over noens bortgang. Faktisk virker det som om hun konsekvent tar avstand fra alt vondt - hun lar det være språkløst. For det som ikke har språk, fins vel ikke? Hun stenger ute så mye at hun til slutt også låser seg for Silje og for seg sjøl. Og da står hun der, i et hus hun ikke klarer å se, med en datter som er borte, igjen, med sus i øret og tanker hun ikke vil tenke. Og jeg tenker at det er forferdelig vondt å være Ida.

Men Silje kommer tilbake. Hun har vært på avrusing, hun har lagt på seg litt, virker bedre. Ida tar henne med til London, vil så gjerne være der for dattera si, være der sammen med henne, hjelpe henne og støtte henne, få henne over kneika, inn på bedre tanker og et bedre liv. Men tilkortkommenheten kommer igjen, Ida er på mange måter maktesløs overfor Silje. De står der og ser på hverandre, på hotellrommet i London, men de ser ikke, ikke egentlig. De er drevet av helt forskjellige følelser, livsfølelser, og klarer ikke møtes. De er tapre, evig kjempende, men mislykkes hele tida i sine spede forsøk på å virkelig snakke sammen. Orda strekker ikke til. Og så forsvinner Silje igjen.  

Barnejegeren er en sterk roman om et ubehagelig tema, som er godt forma i et sårt og nært språk. Og det hele får en svært kraftfull virkning når det blir tatt på alvor. Men en må være innstilt på det lavmælte og langsomme når en leser, det nytter ikke å haste av sted, for her ligger det så vanvittig mye i og mellom linjene. Det er en svært tett og lada roman, trass alle dens pauser og blankelinjer. Men ikke alle blankelinjer i verden gjør opp for det som Ida står og går i, aldri. Og Lindstrøm tyr til mange virkningsfulle bilder for å få leseren til å forstå. Det er de hvite arkene med tegninger på, tegninger som viskes ut og arkene som får nye motiver, oppå de gamle, mens de gamle strekene synes igjennom. Det er bildene som blir tydeligere uten de matte glassene, det er ord som ligger som belegg på tunga, det er hus fylt med vann, som snart vil sprenge under trykket, beskrivelser av at hele huset råtner innafra. Ida er fastlåst i noe hun tilsynelatende ikke veit hva er. Jeg tror at hun egentlig veit det, men at hun er redd. Hvis hun tenker det, gir det språk, sier det høyt, blir det sant, og det er mer enn hun kan bære.

Sjøl om boka handler om mye som er vondt og vanskelig, fins det noen få lyspunkter også. Og det viktigste for en leser er at boka fungerer, treffer noe i en sjøl og at den, enkelt sagt, er god å lese. Det gjelder i aller høyeste grad for Barnejegeren. Fordi Lindstrøm er så stilsikker og subtil, er det en glede å lese den nøye utvalgte prosaen hennes. Og fordi hun aldri velter seg i det destruktive, er det også veldig fint å lese ei bok der ikke alt går bra. Jeg blei berørt, men ikke rørt, og det er en utrolig viktig forskjell som her gir det jeg tror er ønska virkning fra forfatterens side. Og nå, som romanen er lest ut og ligger foran meg på skrivebordet, kjenner jeg at den har satt i gang nye tanker om det å være mamma, om hva en kan gjøre for sine egne barn i vanskelige situasjoner, om å plutselig bli pårørende og medavhengig. Og det setter jeg stor pris på.

mandag 10. november 2014

Bokserier for barn: Bøkene om Berte

Bildekilde: Gyldendal
Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barne-bibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

I småbarnssegmentet fins det utrolig mange forskjellige bøker, og særlig domineres aldersgruppa av ulike bokserier. Etter å ha fokusert på de svenske forfatterne og deres produksjoner i lang tid, vil jeg nå vende nesa hjemover for å ta en kikk på hva forfatter Tor Åge Bringsværd (f. 1939) har klart å kokkelere i hop sammen med illustratør Tina Soli (f. 1972). Serien heter "Når to", bøkene er utgitt på Gyldendal og har et lite, hendig format, slik som øvrige barnebokserier som hittil er omtalt her.

Tor Åge Bringsværd er ikke akkurat ny innafor litteraturen. Et lite besøk på forfatterens sider hos forlaget eller på Wikipedia, kan røpe en ekstremt stor og mangfoldig produksjon, hvorav mye er bøker for barn og unge. Han har mottatt flere høythengende priser og er oversatt til 23 (!) språk. For dagens småbarnsforeldre er Bringsværd kanskje mest kjent gjennom serien om Karsten og Petra, som i seinere tid også har funnet veien til det store lerretet, mens eldre lesere husker sjøormen Ruffen fra 1970-tallet. Og de som gikk på barneskolen på åtti- og nittitallet, kan nesten ikke unngå å ha vært borti de flotte bøkene i serien Vår gamle gudelære. Og i 2002 kom altså den første boka om vesle Berte, Når to sier godnatt.

Fram til 2009 utkom det i alt tolv bøker om Berte, samt to samleutgivelser med fire fortellinger i hver bok (2006 og 2010). Bøkene begynner med et åpningssituasjon over ett oppslag, der Berte presenterer seg sjøl og en "samarbeidspartner" (mamma, pappa eller bestevennen). Deretter står det i boka: "Vi snakker om mye rart. Særlig når vi skal ... ." Det siste ordet byttes ut fra bok til bok, og når temaet er gitt, tar bildene mer eller mindre over. For eksempel i Når to skal rydde (2006) blir fortsettelsen slik: "Når to troll skal rydde... (bla om) ...somler de så fælt at det vokser mose mellom fingrene på dem." Men barnet kikker umiddelbart på bildet, og kan ikke alltid forstå hva teksten sier bare av å se. I mosens tilfelle er det svært dårlig tegna mose, det minner mer som om noen har grisa veldig med disse knallgrønne, supersunne algesmoothiene enkelte kjører i seg. Den skrale mosen hadde vært grei, hadde det ikke vært for at dette gjentar seg. Oppslaget fortsetter nemlig på denne måten: "Når to ekorn skal rydde... (bla om) ...løper de i veien for hverandre hele tiden." Bildet viser to ekorn som dunker hodene mot hverandre mens de holder i samme nøtt. Og slik er det stort sett hele veien, et litt uheldig sprik mellom tekst og bilde som ikke er til bokas beste, som gjør at barna lurer på hva som egentlig skjer og hvorfor det er tegna sånn, mens de voksne stadig må forklare. 

Mot slutten tas åpningssituasjonen opp igjen, og Berte sier: "Når pappa og jeg skal rydde rommet mitt...", og så fortelles og vises det i tekst og bilder hva pappa og Berte gjør. Og i løpet av ett eller to oppslag til er boka over. Denne mer personlige henvendelsen er ei fin ramme rundt det som skjer inni boka, og en enkel mal å jobbe ut ifra som forfatter. Men jeg lurer på om den dessverre ikke er litt for enkel. For hva er det som egentlig skjer i bøkene om Berte? Stort sett ingenting. Det er null karakterutvikling, ingen utfordringer som må overkommes (et hederlig unntak her er Når to er sinte på hverandre fra 2004), liten eller ingen realistisk forankring, ingen tematisk handling som leseren kan følge kronologisk - i nesten alle bøkene bryter illustrasjonene av handlinga stadig vekk. I ryddeboka er for eksempel Berte og pappa inne, så ute, så inne, så begynner de så smått med ryddinga, deretter spiser de pannekaker før de på neste oppslag vimer rundt. Deretter kommer kosting, synging, stabling og den faktiske ryddinga av rommet til Berte. Alle som har små barn veit at dagene med dem kan være uforutsigbare, og at ting tar tid, men det er ingen unnskyldning på hvorfor bøkene skal mangle en slags kontinuitet. Dette er på den andre sida noen hakk bedre i bøker som Når to sier godnatt (2002) og Når to skal si ha det (2009), hvor den aktuelle situasjonen er tydelig etablert og følges opp i bildene også. 
   
Til språket i bøkene har jeg ingen innvendinger, det er et helt standard, motstandsløst og uproblematisk riksmål. Det er heller illustrasjonene som utgjør et stridspunkt. De er svært fargesterke, tidvis skrikende, og fordi illustratøren ofte bruker hele oppslaget, er det liten plass til pauser og egne tanker for leseren. I tillegg må jeg innrømme at jeg er svært lite glad i illustrasjoner som ser ut som om de er laga i et Paint-program eller lignende; de er så virkelighetsfjerne, flate, stive og kalde. For eksempel er proporsjonene helt feil, en rekke perspektiver er bortimot umulige, skyggelegging ikkeeksisterende og personene blir noen visuelle fargeklatter av noen papirdokker, eller klisjéprega tegneseriefigurer med faste kjennetegn, ikke de personene teksten legger opp til at de skal være i åpning og avslutning.

Hva er så innholdet i bøkene om Berte? Jo, elementet av fantasi og leik. Og det er dette som gjør at bøkene skiller seg ut og som summa summarum er bokseriens styrke. Altså, sjøl om bildene totalt mangler den varmen så mange av de svenske illustratørene evner å skape (Kaninbøkene, Bøkene om Pål), ikke har den lune humoren en finner hos f.eks. Ludde og sjøl om handlinga på et konkret plan er nesten fraværende (her er bøkene om Emma og Thomas eller Bø og Bæ overlegne), har bøkene noe. Og dette noe er noe helt anna enn det mange tradisjonelle bokserier har, noe som kan gjøre de to-tre første møtene med Berte ganske spennende for barnet. For hva kan de egentlig forvente seg? Ei ikke-lineær historie som ikke tar særlig hensyn til barnas hverdag, tull og leik, det er stimulerende, overraskende og en eneste stor oppmuntring til barns bruk av egen fantasi. Men dette ligger i all hovedsak i språket, og Bringsværds morsomme leik med forventninger, konvensjoner og kjente figurer. Jeg skulle derfor ønske at det var valgt en mindre dominant illustratør, slik at barna i større grad kunne skape egne bilder. For hvordan ser det egentlig ut når to sjiraffer sier godnatt? Jo, de "tvinner halsene mykt om hverandre og hvisker hemmeligheter", sier teksten. Mens bildet viser to feilproporsjonerte sjiraffer stivt klistra sammen i noe som ser ut som sterkt ubehag.

Bøkene er, som de fleste seriebøker, bygd over samme lest, og er mer eller mindre vellykka i utforming. Her i huset har det hatt den effekten at barna mister interessen. Når Berte først er introdusert og etablert, er det lite som overrasker barna. De forventer nemlig å bli overraska. Og det blir de jo ikke, for hvem eller hva som kommer på neste oppslag, blir jo avslørt før en blar om, og fordi barnet veit at illustrasjonen kommer, slutter de å bruke egen fantasi til å finne ut hvordan det ser ut "når to boller går på tur". Det er leit, og det virker også som om det faktisk strider i mot forfatterens opprinnelige intensjon med bøkene. Noe en derimot ikke kan forutse, sjøl om temaet for boka og den agerende figuren er kjent, er hva som blir handlinga (hva bollene faktisk må gjøre når de går på tur - jo, de må passe seg for løvene!). Det er i seg sjøl fint, for da er det et mikroskopisk element av nysgjerrighet som tennes, men ofte henger ikke barna med i assosiasjonene hos forfatter og/eller illustratør, og ender opp med å spørre hvorfor det er sånn eller hvorfor det ser sånn ut. Slik blir lesestunden fort problematisk.      

Det visuelle inntrykket er som sagt støyende, og det blir ikke bedre med valg av tidenes mest plagsomme sats, der enkelte ord, helt uten grunn, framheves over andre. Det kan for eksempel se omtrent slik ut: "Når to griser sier godnatt... (bla om) ... slår de krøll på halen og ser hverandre dypt inn i øynene." Er det meninga at den voksne leseren skal brøle ut griser, krøll og dypt? Jeg bare spør. Denne satsen er, dessverre, helt forferdelig plagsom når den blir brukt hemningsløst på hver eneste side, og forstyrrer leseropplevelsen for både voksne og barn. I tillegg brukes en del snakkebobler i oppslagene, særlig i de seinere utgivelsene. Dette er utelukkende mer for de voksne enn for barna. Innholdet i boblene er nemlig som regel begreper, uttrykk og ordspill eller lignende som barna ikke skjønner. Det kan være småmorsomt for oss voksne, men sammenhenger og assosiasjoner må forklares for barnet. 

Også flere andre begreper og hendelser i bøkene, som gjenspeiles på oppslagene, er for avanserte, abstrakte eller upassende for målgruppa, og det reagerer jeg på. Forlaget har satt aldersgruppa til 3-6 år, en rekke aktører på nett opererer med 0-2 eller 0-3, mens noen helgarderer og skriver 0-2, 3-6. For å være helt systematisk, skal jeg her gjennomgå alle oppslagene i Når to skal rydde. Første oppslag er Berte og pappa, andre oppslag er troll. Så kommer ekorn, mens fjerde er trær med ansikt. Femte oppslag er sjørøvere, sjette oppslag detektiver, sjuende kommoder, åttende pannekaker, niende fjomsedyr, tiende løver. Så følger kjendiser og heisekraner før vi igjen vender tilbake til Berte og pappa på oppslag tretten og fjorten. For barn under to år, er dette helt uaktuelt. Referansene er for mange, kontinuiteten for liten, boka er rett og slett overstappa og de skjønner ikke leiken i ord og bilde. For barn mellom to og fire år er dette mer passende, men fortsatt gapes det over litt for mye. Men alt som er relatert til barnas hverdag, fungerer greit. Og det skader ikke å utfordres av menneskelignende trær (sjøl om de er skumle), fulle kommoder og fjomsedyr (hva er et fjomsedyr? La barnet finne på!). Men detektiver og kjendiser blir for avansert. 

Språklig sett er Bringsværd litt ujevn, og brått kan et oppslag kreve bakgrunnskunnskap. Blant anna i oppslag åtte, der pannekakene blir spist av grisen, må en kjenne til eventyret om pannekaka for at det skal bli meningsfullt. Kjendisoppslaget burde vært strøket, mens oppslag tolv, om heisekranene, krever at barna veit hva høydeskrekk er. Barn mellom fire og seks år har større forutsetninger for å henge med, også på dette, men fordi bøkene ikke er utfordrende på et annet plan, blir de fort kjedelige. Likevel har Bringsværd jevnt over et godt blikk for situasjoner, kjente figurer og referanser, men det blir dårlig utnytta på grunn av det store spriket mellom lavmælt, leikende tekst og skrikende bilde. 

For at det ikke skal dukke opp noen misforståelser, vil jeg bare presisere at jeg tror at både barn og voksne har behov for utfordringer i tekst og bilde når de leser - også når de leser sammen. Det er godt å bli utfordra og stimulert til å tenke annerledes, og det er fint å sette i gang fantasien. Sånn sett er Berte en viktig, leiken og glad figur som trengs i den norske barnebokvrimmelen. Jeg verdsetter også dobbel adresse i bildebøker, men ikke når den voksnes referanse synes å komme foran barnets, slik som det av og til dessverre blir her. I Når to-serien kan det generelt sett fort bli litt for mye, av farger, bevegelser, handlinger og referanser, og det er ikke godt. Barna evner ikke å ta til seg alle inntrykkene, mange prøver å sette det sammen til en helhet, noe som er forgjeves. For bøkene er jo bare innholdsløs tull og leik, som passer bra for verbale og nysgjerrige tre- og fireåringer, som aksepterer andre løsninger og ikke synes troll, sjørøvere, løver eller klovner er skumle. Og dessuten er det av og til, gjerne i avslutninga, noen fine, mer harmoniske øyeblikk. Men likevel: bøker skal være mer enn bare gøy og støy.
    
Omtalen er basert på tolv av tolv bøker i serien: Når to sier godnatt (2002), Når to går på tur (2002), Når to skal stå opp (2002), Når to vil bli kjent med hverandre (2003), Når to skal besøke bestemor (2003), Når to er sinte på hverandre (2004), Når to skal bade (2005), Når to skal rydde (2006), Når to vil kose seg (2007), Når to skal på ferie (2008), Når to vil kle seg ut (2009), Når to skal si ha det (2009).

tirsdag 4. november 2014

Kongsemnene

Bildekilde: Lydbokforlaget
Henrik Ibsen (1828-1906) er en av våre mest kjente forfattere, og en mann som de fleste norske mennesker har et forhold til - vi veit i alle fall hvem fyren var og har en viss idé om hva han holdt på med. Og som bokelsker og bokblogger skulle det bare mangle at en ikke av og til tok seg en tur bakover til de gamle klassikerne og leste nettopp litt Ibsen. Men da det er en smule vanskelig å kombinere lesing med å kjøre bil, valgte jeg for første gang Ibsen på lydbok.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til å begynne med. Skuespillet Kongsemnerne blei opprinnelig utgitt 31. oktober 1863 og hadde premiere 17. januar året etter på Christiania Theater med Ibsen sjøl som regissør. Men selve handlinga er lagt gode seks hundre år tilbake i tid. Kunne et slikt sprik i tid overkommes, og hadde Ibsen klart å gjøre handlinga interessant? I tillegg må en ta med i beregninga at innspillinga gjort av NRK Radioteatret er fra 1979 - altså ganske lenge etter at Ibsen skreiv sitt historiske skuespill. Jeg var spent på om de for eksempel hadde tatt noen litt for moderne grep i dramatiseringa, slik at det hele ikke ville fungere særlig godt. Og ikke minst - hvordan ville ei såpass gammel innspilling tåle tidas tann? Ville det virke oppstylta og stivt på meg i dag?

Disse spørsmåla vil jeg vende tilbake til. Først litt om bakgrunnen for stykket: Vi befinner oss i høymiddelalderen, og det å ta kongsnavn er mang en manns største interesse. Det har for lengst gått inflasjon i å kalle seg kongssønn, og tronpretendentene er alt for mange, noe som gjør det nødvendig med harde tester og enda hardere straffer for dem som feiler. Men så kommer Inga fra Varteig. Hun bærer jernbyrd, og etterpå er håndflatene like hvite og mjuke som før. Slikt kan ikke være annet enn et tegn fra Gud, på at hennes sønn, Håkon Håkonsson (1204-1263), er den rette kongen, sjøl om han dessverre er uektefødt.

Før dette er Håkon allerede anerkjent som sønn av Håkon III Sverresson (ca. 1182-1204) av hans etterfølger, kong Inge Bårdsson (1185-1217), og han er tatt til konge av birkebeinerne på Øyrating i 1217. Men kirka trenger klare bevis for å støtte ett kongsemne foran et annet, og med den plettfrie jernbyrden blir Håkon Håkonsson det naturlige - det eneste mulige valget. Kirka og baglerne ville gjerne praktisere primo genitur, der den eldste ektefødte sønnen arver krone og kongemakt, men i et så ustabilt politisk klima som Norge var fram til og med Håkons kroning i 1247, er det nesten umulig. Dessuten, i følge historiker Sverre Bagge (f. 1942), er så å si alle norske konger fram til 1263 og Håkons rettmessige etterfølger Magnus Lagabøte (1238-1280), født utafor ekteskap.

Men den unge kong Håkon sitter ikke særlig trygt. Han har nemlig en sterk konkurrent i jarlen, Skule Bårdsson (1189-1240), han som har vært formynder og forvalter av riket til Håkon sjøl blir gammel nok til å styre, og til han endelig, i 1223, får kirkas støtte. Skule opplevde å bli totalt forbigått som kongsemne når broren hans, kong Inge, døde, og synes det er grusomt at en unggutt er konge i navnet, en uektefødt unggutt, en fyr som Håkon Håkonsson, som deler kongemakta med han, jarlen, og som attpåtil gifter seg med dattera hans, Margrete Skulesdatter (1208-1270), som en del av en maktpolitisk avtale med jarlen. Dette skaper i stor grad tematikken og dramatikken i Kongsemnerne.

I tillegg til at NRKs dramatisering følger Håkon og Skule tett, er det også en tredjeperson med i det politiske spillet. Nikolas Arnessøn (1150-1225), bispen i Oslo og sjef for baglerne, er litt av en edderkopp, der han trekker i tråder, manipulerer og spiller på motsetninger. Her har Ibsen mest sannsynlig latt fantasien legge til detaljer, for som det presiseres i heftet som følger med lydboka, fins det ikke sikkert historisk belegg for at biskopen var en slik maktmann. Men det vi faktisk veit, er at han var en av dem som ville ta livet av den nyfødte kongssønnen i 1204-1205, og at han sjøl kunne fremme krav på trona som sønn av kong Harald Gilles enke Ingrid. Uten at Ibsen tematiserer dette i det hele tatt, skaper bispen i alle fall en svært spennende dynamikk i stykket. Kongen vil hevde sin rett, det vil jarlen også. Men biskopen sniker rundt, og en veit aldri hvor en har han eller hvem han egentlig støtter, sjøl om han tilsynelatende er på Håkons side.

Det er flere kvinner med i stykket også, i roller som mor, datter, kone og så videre, og de observerer ofte hva som skjer, for eksempel under kongevalget i første episode. Men det er mannfolka som har de bærende og mest aktive rollene i Kongsemnerne. De får vise seg fram både i monologer og dialoger, og særlig blir det spennende når bispen ligger for døden med en hemmelighet som betyr alt for jarlen. Har brevet kommet? Hvor er det? Hva står det? Biskopen klarer ikke å lese lenger. Stoler han nok på noen andre til å betro seg til dem, eller vil han gi brevet fra seg, ulest, totalt uviss på utfallet? Kongen er uvitende om alt dette, mens bispen vipper att og fram mellom hva som er riktig å gjøre. Samtidig blir jarlen mer og mer desperat, ja, nesten besatt av å få tak i brevet. Løsninga på det hele er genial, og på samme tid en katalysator for videre handling. Jeg skal ikke skrive stort mer om hvordan det hele går - det veit vel uansett de fleste som kjenner historia.

Radioteatrets versjon av stykket er inndelt i fem episoder som hver tar for seg en intens og viktig del av maktstriden mellom de tre mannfolka Håkon, Skule og Nikolas. Vi følger dem fra jernbyrden i Bergen i 1218 og går via mange konfrontasjoner og maktkamper før vi kommer til det store oppgjøret i Nidaros i 1240. Håkon Håkonsson spilles av Bentein Baardson (f. 1953), Skule jarl, seinere hertug Skule, spilles av Knut Risan (1930-2011), og Bjarne Andersen (1909-1982) har rolla som biskopen. De gjør det svært godt, alle tre, og har gode, klangfulle stemmer med mye kraft, liv, nødvendige nyanser og følsomme uttrykk. Men det er helheten, ensemblet, som gjør stykket imponerende.

Tematikken, maktkamp og maktbegjær, er i aller høyeste grad fortsatt relevant i dag. Bare se på hvordan de politiske partiene posisjonerer seg, spiller hverandre ut, angriper og forsvarer, nærmest etter tur. Det betyr at Ibsen har klart å gjøre handlinga aktuell (sjøl om jeg finner handlinga i stykket mye mer spennende enn dagens politikk). Mest sannsynlig var stykket nokså aktuelt i Ibsens samtid også, sjøl om de tydelige politiske fraksjonene, slik vi kjenner dem i dag, mangla i 1863. Men det var klart det var sosiale grupperinger med en tydelig politisk agenda da også. At innspillinga var fra 1979 tenkte jeg ikke på i det hele tatt. Språket var av og til litt tilårskomment, men det var med på å skape rett stemning. Når handlinga først er lagt til høymellomalderen, kan ikke skuespillerne bruke svært tydelige moderne sosiolekter eller sjargonger, det sier seg nesten sjøl. Heldigvis har instruktør og tilretteleggere (Bleness og Nilsen) funnet det som virker å være en god balanse mellom den opphavelige sceneteksten og en tradisjonell radiodramatisering.

Det er faktisk en veldig flott dramatisering, som er imponerende visuell, og det bare med stemmer, lyder og noe musikk. Det kommer nok litt an på innlevelsesevnen til den som lytter, men det er vanskelig å ikke bli grepet av alvoret, å ikke se alt som står på spill for kongen som politisk aktør og Norge som nasjon hvis en ny borgerkrigsperiode bryter ut. Men så har også Ibsen de aller beste forutsetningene. Stykket er lagt til ei spennende brytningstid politisk sett, det er en svært skummel hovedkonflikt som spilles ut, og hadde jarlen fått det som han ville, hadde nok norgeshistoria vært ganske annerledes. Det mest interessante for meg, og kanskje for andre som kjenner historia, er de etiske spørsmåla som reises underveis. Bispen har sine, jarlen har atter andre. Den eneste som ikke tviler, er kongen. Sånn sett er han litt endimensjonal. Men han har sin utvikling, han også, i forhold til Margrete og med tanke på hans visjon for Norge. Norge har lenge vært ett rike, sier han, men nå skal det bli ett folk. Det krever at han går lenger enn noen annen konge.
  
Oppbygninga av konflikten er gjort mesterlig, komposisjonen er tett og stram. Enkelte scener er rørende, noen replikker er morsomme. Men det er tragedien som dominerer. For sjøl om det går bra med vår helt, er det mye som går fryktelig dårlig. Det som mangler for at tragedien skal være komplett sett med antikke øyne, er plasseringa av renselsen, katharsis. Det er alltid helten som skal gjennomgå den, og det er derfor han er og blir vår helt, fordi han våkner opp, erkjenner problemene og gjør det rette. Men her er det antagonistene som går igjennom renselsen. Det er et fascinerende og noe uventa grep, men det fungerer bra. Slik sett kan en si at Ibsen, gjennom stykkets interne logikk, legitimerer Håkon Håkonssons gudegitte kongemakt. Noe som utvilsomt må ha passa svært bra i nasjonalromantikken som epoke og nasjonsbyggingsprosessen som politisk prosjekt.

Kongsemnerne er ikke så intens og nær å lytte til som for eksempel Vertshuset Jamaica, men slik er det når en rullerer på tre hovedpersoner istedet for én, og helt bevisst gjør plass til en polyfoni av stemmer som alle skal komme med sitt. Dette til tross, Ibsens historiske drama er mye mer helstøpt enn den underholdende kriminalfortellinga til Daphne du Maurier, og blir nok værende lenger i minnet fordi innholdet er så viktig, og fordi ei scene som biskopens dødskamp til munkenes gregorianske sang ikke akkurat er hverdagskost. Her er det mening og emosjonell berøring i flere lag, noe som er viktig for en varig leser- eller lytteropplevelse. Hør den, du også, og kjenn sjøl.

søndag 2. november 2014

Høstlesing, del III

- November er så trist og grå, men nyttig likevel, heter det i ei vise hos Alf Prøysen (1914-1970). Og det må jeg jo bare si meg enig i, med så mye som skal tenkes og leses og skrives denne måneden! Helst skal jeg nemlig presentere et fullstendig masteroppgaveutkast ved slutten av måneden, men jeg veit at det ikke går. Men kanskje jeg kan få til et halvt, eller tre kvart? Jobbe må jeg i alle tilfelle uansett, og sjøl om det i perioder er vanskelig og slitsomt, er det også veldig spennende og utrolig moro. Særlig når en ser at arbeidet går framover! 

I dag tok jeg meg en halv fridag og gikk tur i skogen med familien. Det er veldig hyggelig når vi faktisk kan komme et stykke av sted før den yngre garde vil ha pause og mat. En topp kom vi til og med opp på! Og fordi det regna, blåste godt og var en del tåke, var det innmari godt å komme hjem og inn, skrelle av seg regntøyet og fyre i peisen. En stille stund med lesing på sofaen var midt i blinken for oss alle. Og slik har det forresten gått med lesinga i oktober, og dette planlegger jeg for november:

Ragnhild Jølsen
Ja, det er vel ikke akkurat noe sjokk at jeg enda ikke har kommet i gang her. Men jeg har lyst til å lese Jølsen nå i høstmørket, og håper fortsatt at anledninga snart byr seg. Boka ligger klar og er glatt og blå på omslaget. Men som jeg skreiv sist - arbeidet med masteroppgava må komme først.

Sturlason & Henriksen
Sagaradarparet, hvis utgivelser kommer godt med både i det faglige arbeidet og når jeg skal kose meg. Progresjonen er liten, men utbyttet er stort. Dessuten er vel Snorre Sturlason et slags evighetsprosjekt, når en bruker så mye tid på å tenke etter og sette fortellingene inn i en konkret historisk kontekst, slik som jeg gjør. Men det er gøy!

Biskop Arnes saga
I midten av måneden var det niende runde i biografilesesirkelen til Ingalill, og vi skulle lese om alternativere. Jeg valgte meg Biskops Arnes saga av en totalt ukjent, mest sannsynlig geistlig middelalderforfatter, og bomma litt på kategorien. Han Arne var nemlig ikke så fryktelig alternativ som jeg trodde, og mer om det kan du lese her. Men det var fint å lese om biskopen likevel, og lesekryss blei det.

E. M. Forster 
I begynnelsen av måneden fullførte jeg og skreiv om Et rom med utsikt, ei passelig koselig bok om det småturbulente kjærlighetslivet til miss Lucy Honeychurch, som er lagt til den britiske, øvre middelklasse like etter inngangen til 1900-tallet. Jeg leste denne i stedet for den unevnelige romanen til franskmannen Michel Houellebecq, som egentlig stod for 1001-bokbidraget i september. Lesekryss! 

Siri Hustvedt  
En fortsatt planlagt samlesing med Silje i løpet av høsten. Jeg ser fram til å lese Når du ser meg, og andre som er interesserte, kan gjerne hive seg på, de også.

Cora Sandel 
For tida er jeg halvveis i bok to om Alberte, Alberte og friheten. Jeg leser sammen med Birthe, og koser meg veldig med både stemning og språk, som denne gangen er henta fra kunstnerlivet i Paris, så det går ganske langsomt. Regner med å bli ferdig i løpet av uka som kommer, og håper å kunne lese ferdig den siste boka om Alberte før juleforberedelsene tar til for fullt.

Jung Chang
Det var ei bok fra Kina som stod på plakaten hos Line i oktober. Men på grunn av ei viss masteroppgave hadde jeg ikke tid til å lese ei femhundresiders historisk tirade akkurat nå, sjøl om Ville svaner: Tre døtre av Kina sikkert er veldig god. Jeg får ta den igjen en annen gang. Men fordi jeg ikke ville hoppe helt over alle 1001-bøker, valgte jeg meg derfor noe helt anna.

Aldous Huxley
Nemlig denne karen! To hundre sider virka mye mer overkommelig mellom sagalesing og metodisk arbeid, sjøl om visjonene og samfunnet som skildres i Vidunderlige nye verden er nokså umulige å svelge. Men det var ei 1001-bok, dette også, og jeg kan derfor innkassere et fint lesekryss.

Merethe Lindstrøm
Til sjuende runde av Bjørgs leseutfordring i oktober skulle vi lese ei hvilken som helst bok fra 2000-tallet. Leseuka var fra mandag 13. til søndag 19., men det blei helt umulig for meg å bidra med noe som helst på grunn av studiearbeidet. Men jeg fikk i det minste valgt meg ei bok av Merethe Lindstrøm og skal, når jeg er i mål med Sandel, lese den. Så til alle dere andre som kanskje også har glemt, fortrengt eller ikke hatt tid til bokhyllelesinga i oktober - her kommer en ny sjanse! Ta den, og få et lesekryss!

Salman Rushdie
Månedens 1001-bok hos Line nå i november er Salman Rushdies nokså omfattende roman Midnattsbarn. Jeg frykter den blir vraka her på grunn av tidspress, men fordi jeg har hele måneden på meg til å lese, skal jeg ikke si noe endelig enda. Jeg har lyst til å lese den, og den fins allerede i hylla, så forutsetningene er i alle fall på plass. Tida vil vise hvordan det går.

En navnløs en
Siste og åttende runde i Bjørgs leseutfordring går av stabelen den siste uka i november. Og temaet for uke 48 er rett og slett å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg har, som dere ser, ikke bestemt meg for hvem eller hva jeg skal lese enda, men koser meg veldig med å velge. Her er en nesten garantert ei god bok! Fordi dette er siste runde i leseutfordringa for 2014, kan dere gjerne begynne å tenke på kategorier for 2015. Er det noe spesielt dere ønsker dere? Sjangre, epoker, språk, land, temaer? Kom med det!

Til sist ønsker jeg dere alle fine, lange høstkvelder med mange gode bøker. Kos dere!