søndag 31. august 2014

Fagbokoppdatering

Etter noen måneders total fagboktørke, hvor minimalt eller ingenting er blitt lest, er jeg nå endelig på plass igjen, akkurat der jeg bør og skal være i forhold til forventa progresjon i masteroppgava. Jeg er kommet godt i gang med lesinga, og vil bare lese mer! Det lover svært bra for høsten som kommer. Jeg har begynt litt i "periferien" av tematikken, med å luke ut tekster, artikler, samlinger og bøker jeg vil ha mindre nytte av enn andre. Men jeg plukker med meg det som er relevant før jeg går videre til neste tittel. Ei uke til på denne måten, og jeg kan gå i gang med de virkelige fagbøkene.

I august har jeg vært gjennom følgende:
- Halvdan Svartes saga av Snorre Sturlason
- Harald Hårfagres saga av Snorre Sturlason
- Kropp og sjel i middelalderen av Anne Ågotnes (red.)
- "Jag giver dig min dotter." Trolovning och äktenskap i den svenska kvinnans äldre historia I av Lizzie Carlsson
- "Jag giver dig min dotter." Trolovning och äktenskap i den svenska kvinnans äldre historia II av Lizzie Carlsson
- Middelalderbyen av Ingvild Øye (red.)
- Lægekunsten i den nordiske oldtid av Finnur Jónsson
- Frillor och fruar. Politik och samlevnad på Island 1120-1400 av Audur Magnúsdóttir
- Norm og praksis i middelaldersamfunnet av Else Mundal og Ingvild Øye (red.)
- Middelalderens symboler av Ann Christensson, Else Mundal og Ingvild Øye (red.)
- By og land i middelalderen av Ingvild Øye (red.)
- Middelalderens mentalitet av Ingvild Øye (red.)
- Collegium Medievale 1/1988 av Ole Jørgen Benedictow (red.)

I tillegg har jeg lest et uvisst antall artikler fra ulike tidsskrifter og publikasjoner, blant anna om eskimoiske barnemord, esker i kirkeveggene, lovverket i middelalderen, runer og runesteiner, frillevesenet, islandsk politikk, norsk litteratur i høymiddelalderen, tro, arkeologi, norsk politikk og borgerkrigstid, utburden, overtro i middelalderen og mye, mye mer. Spennende, alt sammen!

Og i uka som kommer ser jeg fram til å konsentrere meg om noe av dette:
- Motif-Index of Early Icelandic Literature av Inger M. Boberg (igjen)
- Kvinnor och familj i det forn- och medeltida Skandinavien av Birgit Sawyer
- The Nordic Dead-Child Tradition av Juha Pentikäinen
- Fjold veit hon fræda. Utvalde arbeid av Else Mundal
- Atlantisk dåd og drøm. 17 essays om Island/Norge av Asbjørn Aarnes (red.)
- Saxo og Snorre av Jon Gunnar Jørgensen, Karsten Friis-Jensen og Else Mundal (red.)
- Kvinnans ekonomiska ställning under nordisk medeltid av Hedda Gunneng og Birgit Strand (red.)
- Fylgjemotiva i norrøn litteratur av Else Mundal
- Society and Politics in Snorri Sturluson's Heimskringla av Sverre Bagge
- Norske ættesoger av Knut Liestøl
- Liv og helse i middelalderen av Ingvild Øye (red.)
- Norveg 7/1960 av Arne Berg, Olav Bø, Svale Solheim og Hilmar Stigum (red.)

Om jeg kommer i mål med alt dette, blir jeg svært fornøyd. For da kan jeg kaste meg over neste stabel med faglitteratur (det er en del av dem her), lese noen faktiske sagaer og kanskje så smått komme i gang med oppgaveskrivinga også. Det er godt med alt som er gjort! Og inntil neste gang: Riktig god høst!

lørdag 30. august 2014

Å lese langsomt

Vi har alle våre slukebøker. Bøker som leses ut mye fortere enn planlagt, kanskje bare på noen timer eller en rolig kveld. Sidene glir av sted uten at en egentlig trenger å tenke seg om eller kjenne etter. Alt stemmer bare, tidspunkt, humør, handlinga i boka. Og vips, er boka ferdig, og vi har kost oss. Av og til trengs slike bøker, for om ikke annet så får vi ei pause fra alt anna som foregår. Men husker vi dem egentlig så lenge?

Så har vi de bøkene som befinner seg i andre enden av skalaen. De bøkene som verken bør eller kan slukes. Bøkene som er seige, tette eller tunge, eller som vi ønsker skal vare så lenge som mulig. Bøker det er lett å gli inn i og vanskelig å komme ut av, for menneskene blir virkelige og hendelsene blir viktige, underlig nok også for oss her og nå. Dette er den type bøker som kanskje ikke alltid stemmer overens med tid og humør, som en må vente på, bli klar for, som en av og til må jobbe for å komme igjennom. Det er tekster der ikke alt er sjølsagt og overfladisk, der leseren ikke er en gratispassasjer som skal underholdes på hver side. Vi må faktisk tenke etter, og vi kan ikke la være å kjenne etter. Og bøkene, og leseropplevelsene, sitter i noen tilfeller livet ut.

Akkurat nå holder jeg på med ei slik bok. Jeg begynte på den mektige trilogien sommeren 2011, men måtte ha ei god pause før jeg kunne fortsette. Opp mot jul i fjor fullførte jeg bind to. Og nå holder jeg altså på med tredje bok. Det blir færre og færre sider igjen for hver dag, og jeg gruer meg til det hele er over. For det betyr så uendelig mye for meg å være med i Sigrid Undsets (1882-1949) levende middelalderunivers. Jeg sitter i benken med Kristin, og jeg ser usikker opp mot Erlend, der han breier seg i stolen for enden av bordet, høgsetet der husbonden skal sitte. De sju sønnene sitter nedetter langbordet, alle spiser, det er kveld. De er på Jørundgård, Kristins barndomshjem. Det var ikke helt slik det skulle være, vel? De skulle vel være på Husaby, Erlends gods? Men de planene gikk ikke helt som de skulle. Og så, blir Erlend borte.

Bildekilde: Aschehoug
Det hele begynner som kjent med romanen Kransen fra 1920. Her møter vi den unge Kristin Lavransdatter, hjemme på gården i Sel. Det er tidlig på 1300-tallet, Kristin er ung og lykkelig. Hun er trolova med Simon Andressøn Darre, en god og mild unggutt fra nabogården Formo. Men etter en skremmende opplevelse en mørk høstkveld, skjønner Kristin at hun ikke er helt klar for liv og samliv enda. Hun trenger å tenke, lære, finne seg sjøl som voksen kvinne, før hun giftes med Simon. Hun sendes derfor til klosteret Nonneseter utafor Oslo. Og ved en anledning møter hun den eldre adelsmannen Erlend Nikolaussøn, som har bedåra mang ei dame og som har to barn utafor ekteskapet. Med en steil tenårings stahet og mangel på innsikt i seg sjøl og andre, velger hun sin egen make og oppløser ekteskapsavtalen med Simon. Lite veit hun da, om hvilke liv de får, hva hun setter i gang, både for sin egen del, Erlends og Simons.

Husfrue fra 1921 innledes med at Kristin og Erlend drar nord til hans gods, Husaby. De tar sjøveien oppover, og Kristin blir dårlig av mer enn en grunn. Hun har barn under beltet allerede, men Erlend veit det ikke, synes ikke en gang å tenke på slikt. På Husaby er det ikke som forventa. Godset er dårlig drevet. Ingen ting planlegges og tjenerne er slappe, adlyder ikke, men gjør mest som de sjøl vil. Ikke er Erlend som forventa, heller. Han er mer opptatt av å ri på hest, drikke og skjemte enn å se til at hus og fe står. Kristin sliter med å tilpasse seg, med graviditeten, med de nye, ampre følelsene for ektemannen, med skyldfølelse overfor foreldrene sine, særlig faren, som hun veit hun har skuffa og såra djupt. Hun har også såra seg sjøl og synda mot Gud. Tidvis kjører hun seg fast i religiøse grublerier og har det vondt. Erlend feier det hele bort og vil bare ha den blide Kristin. Det gjør at Kristin kommer i ei dobbeltrolle: Tilfredsstille ektemannen eller være tro mot seg sjøl, egne tanker og følelser? Hun blir mer og mer sliten. Så kommer barna på rekke og rad, og mens hun slites ned fysisk, blir hun sterkere og staere psykisk, samt i forholdet til Erlend. Likevel velger hun å stå han bi i den verste perioden, og sender sine egne barn fra seg. Alle frender vender seg også bort, unntatt Simon.

I den siste romanen, Korset (1922), blir forholdet mellom Kristin og Erlend utfordra gang på gang. Kristin har det ikke bra, og hun ser at ikke Erlend har det direkte bra heller. Men de snakker ikke sammen, i alle fall ikke om det. Hun snakker heller med Simon, som nå er gift med Kristins lillesøster Ramborg. Og han ser henne. Kristin har lova seg sjøl at hun aldri skal pirke på sin husbond, aldri si sin mening om hun er misfornøyd, aldri fortelle han hva han skal gjøre. Han får fly på viddene på jakt mens Kristin driver gården. Hun jobber svært hardt og er nesten uten hjelp. Hadde det ikke vært for Simon og Ulv -. De halvvoksne sønnene tar Erlend til seg når han føler for det, og han har ingen fintfølelse for at hun forsøker å lære dem opp i jordbruket og gårdsdrifta. De er ikke eslet for slikt, sier Erlend, som den breibeinte adelsmannen han en gang var. Og til slutt klarer ikke Kristin holde inne lenger.

Disse menneskene, Kristin, Erlend, Simon,- de er nettopp det, mennesker. Undset skildrer dem i alle deres fasetter, på både gode og lyse dager og mørke og dårlige. Hun glorifiserer aldri, vi ser Erlends styrker og hans svakheter, Kristins mangler og fordeler, ulempene og godene med en mann som Simon. De sier for lite og alt for mye, de følger hjertet, troa eller tanken, de snakker sant og usant, er i sine følelsers brutale vold og seinere ser de alt i det matte etterpåklokskapens lys. Spenninga mellom dem er vedvarende, tidvis blussende, fokaliseringsvekslinga mellom dem er solid og godt gjennomført, miljøet de ferdes i er sanselig, fargerikt og uhyre presist skildra. Det er så bra, så uendelig bra, alt sammen, jeg er imponert og samtidig beæra over at jeg får være med i dette, se dette, leve med dette.

Og jeg leser så sakte jeg bare kan. Som ei snegle beveger jeg meg stille over sidene. Mange avsnitt leser jeg flere ganger, bare for kosens skyld, replikkene ofte to eller tre ganger og noen ganger høyt. Jeg blar bakover til fine partier, finner dem, leser dem på nytt. Jeg tar pauser, lukker øya og kjenner på stemninga, i boka, mellom menneskene, inni meg. Jeg fordeler sider per dag med omhu, dette skal vare, må vare, men samtidig er det så flott å være i romanen at jeg bare vil være der. Jeg vil sitte ved langbordet, jeg også, jeg vil se vannet stige fra Lågen, jeg vil se sola glitre over fjelltoppene og jeg vil kjenne den kalde, stikkende lufta i nesa mens jeg rir hjemover.

Jeg kunne vært mye mer effektiv og frest gjennom trilogien, så absolutt. Da hadde den vært lest og grini over for lenge sia, og den hadde nå stått i bokhylla og vært et litt diffust og upresist bokminne. Et minne om noe stort og flott, ja, om litterære personer som blir virkelige, om en kjærlighetssaga fra 1300-tallet. Men detaljer? Nei. Derfor vil jeg ikke gjøre det, frese igjennom. Jeg vil ha med meg detaljene, jeg vil vite hva de sier og hvordan, og jeg vil tolke hva som ligger i det, hvilke symboler som brukes, hvilke assosiasjoner forfatteren spiller på. Jeg vil bruke tida godt og jobbe meg ned i teksten, i språket, i det tekniske, i oppbygginga, i virkemidlene. Ikke kan jeg frese igjennom bøkene, heller. For hvert avsnitt betyr noe på flere plan, og Sigrid Undset, Kristin, Erlend og Simon fortjener lesere som forsøker å trenge til bunns i enhver betydning. Så vil jeg kanskje lære mer om dem, og meg sjøl, underveis.

onsdag 27. august 2014

Bokserier for barn: Ludde

Bildekilde: tomaslofgren.wordpress.com
Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.


Hva kommer nå
Hvem tror du det er
Skru lyden opp på radio'n din
Skru lyden opp på radio'n din
For nå er Ludde her

Det synger i alle fall Inger Gundersen (f. 1973) i Barnetime- og lydbokversjonen av Ludde-bøkene. Og hvem er så Ludde? Jo, han er en liten tøykanin, som rett som det er må snekre kassebil for å leite etter bamse, få overnattingsbesøk av alle dyra, dra på tur i eventyrland med lillesøster Ruske-Sara, vaske klær, være doktor, hjelpe flodhesten Hugo med å finne mamma eller noe helt anna. Den egentlige opphavsmannen til vesle Ludde og alle vennene hans er den prisbelønte svenske forfatteren og illustratøren Ulf Löfgren (1931-2011), som fra 1984 til 2006 skreiv hele 34 bøker om den sjarmerende kaninen som prøver å putte kjøttboller i øret, som snakker i telefonen, jakter på ei flue, kjører tog, bygger hytte og så videre. Nesten alle bøkene er oversatt til norsk, og til mer enn tjue andre språk (!), og fra 2002 var utvalgte fortellinger å høre på Barnetimen for de minste. I 2011 og 2012 kom Barnetimeproduksjonen ut som fire egne lydbøker, og i år er det altså 30 år sia den første boka kom ut. I mine år som småbarnsmamma har jeg nå vært gjennom alle lydbøker og nesten alle bøker flerfoldige ganger og kan, av flere årsaker, konkludere med at Ludde er en barnefavoritt.

Men hvorfor det, egentlig? Det er jo nokså enkle bøker. Noen ville kanskje til og med si at de er oppskriftsmessige og forutsigbare, i alle fall hvis en er i det sure hjørnet. De runde tegningene har ikke noe særlig ekstra og fokuserer bare på hovedfigurens gjøringer, fargene er gode, men detaljene er få. Lite trekkes fram i tekst og bilde, det er støyfritt og tydelig. På hvert oppslag følger vi Luddes vei gjennom en serie repeterende hendelser (sparke ball, leite, henge opp tøy, lage suppe, gjøre noe feil, leike), i hver bok følges ei historie fra begynnelse til slutt, nesten helt uten pedagogisk overbygning og en forfatters kommenterende nærvær. Det føles fritt og ledig. Men så er det akkurat der det ligger, da. At ei historie om Ludde ikke går rett fram. Det er alltid noen utfordringer underveis, en sving i en annen retning, tre-fire brudd på forventningene, noe som ikke går som det skal, noe annerledes. Og nettopp der ligger det mye moro.

For bøkene om Ludde er ikke noe anna enn underholdningsbøker for småtassegmentet, og er helt ypperlige for tøysekoppen på to og tre år. Her er verken forfatter eller de dyra som inkluderes i fortellingene ute etter å lære barna noe. Kun av og til får en ei bok med en fyldigere komposisjon, som foreksempel Ludde och telefonen fra 1989. Her må barna helt til slutt hjelpe Ludde med ukedagene for at alt skal bli riktig. Men dette er som sagt et unntak. Ludde lagar soppa fra 1993 kan en forsåvidt bruke som utgangspunkt for å lære barna å lage suppe, men da dyra kommer med mange uønska suppeingredienser, i alle fall for oss voksne, blir det fort tull. Og det er vel nettopp det som er formålet med bøkene: Tulle, tøyse, bruke fantasien, utfordre grensene, vri på voksenverdenen. Og det fins vel ikke så mye anna som barn liker bedre enn det? Så markedsføres også bøkene av det norske forlaget CappelenDamm under slagordet "Humor for svært små mennesker", og det passer godt.

Likevel, når det er så mange bøker, blir en kanskje litt skuffa når ikke foreldrene til Ludde og Ruske-Sara opptrer i mer enn ei bok. Og omstendighetene rundt Ludde avklares aldri. Er han noens kosedyr, og hvem er i så fall denne noen? Hvor bor Ludde? Fins det en ytre kontekst som universet kan settes inn i, er det meninga at det skal være vår verden eller kosedyras verden? På mange måter er det fint at Löfgren lar dette være åpent, slik at en kan fantasere sjøl, men på en annen side gir han ingenting til de nysgjerrige barna som lurer på hvor Ludde kommer fra, hvor familien hans er, hvor han bor, hvor han har lært å snekre og så videre. Ikke alt kan aksepteres helt uten videre, og denne mangelen på en omsorgsperson blir svært tydelig når en har lest gjennom hele bokstabelen. Det er jo ikke slik barnas hverdag er, så idyllisk, sjølstendig og fri. Men for all del, det er lov å fantasere!

Det fine med serien om Ludde er at det er så innmari mange bøker. Barna blir trukket med inn i et univers som består av kosedyr og leiker, en kanin som ofte gjør de samme tinga som de sjøl gjør - men uten den tidvis kontrollerende foreldreinstansen. Det appellerer så smått til uavhengigheten og "gjøre sjøl". Dessuten går alt an hos Ludde - en kassebil uten motor eller pedaler kan for eksempel kjøre langt og fort, Ludde kan få forferdelig mange dyr på overnattingsbesøk, for de kan sove under trappa og i balja og så videre, han kan være doktor eller konge, spille i orkester, lage sirkus eller ha bursdag. Inger Gundersens lydbøker, med nyskrevne sanger til hver fortelling og bruk av ulike stemmer til ulike dyr, utvider sånn sett det boklige universet på en fin måte. Her er det rom for mer leik, men også flere føleser. De enkle sangene hennes tar tak i ulike stemninger i større grad enn det forfatteren gjør. En innvendig er likevel at det fort blir svært bråkete, noe som ikke er så fint for de aller yngste. Tempoet kan også være rimelig radig, så lydbøkene ligger nok litt mer på nivået til barn på tre og fire år.

Et annet fint element med bøkene, er at Ulf Löfgren så utvunget og uproblematisk styrer fortellerstemmen mellom en allvitende forteller (for eksempel: Ludde har fått en ny ball. Nå sparker han den langt, langt av gårde. Men den lander visst rett i hodet på noen!), replikkvekslinger mellom Ludde og dyra - både monologer, duologer og polyloger brukes her (f.eks. Og denne noen sier høyt og tydelig: MIAOUUU!) og mer indre monolog (f.eks. Kanskje det er en hund? sier Ludde til seg selv). Han veksler også mellom viktigheten av tekst og bilde - noen ganger ligger poenget i tegningene, som i Ludde och någon fra 1984, andre ganger i både ord og bilde, som i Ludde och alla djuren fra 1986, atter andre ganger enda mer i lydbildet, som i Ludde och orkestern fra 1994. Men da er det et svært viktig poeng at barna blir lest for. Av og til kan barna være med å gjette på hva eller hvem som kommer på neste side (hvilket dyr fikk ballen i hodet, hvem ringer til Ludde nå?), andre ganger er det spennende å se hva som skjer (hva i alle dager spiller bjørnen på?). Bøkene er trygge, morsomme, av og til spennende, men aldri skremmende. Felles for omtrent alle bøkene er også at barna kan komme inn i dem helt uten forhåndskunnskaper. Andre titler, som Cirkus Ludde fra 1993, fungerer mindre bra, rett og slett fordi barna da er avhengige av å ha en konkret forestilling av hva et sirkus er. Om de ikke har det, blir boka svært abstrakt. Da fungerer det bedre å leite etter mamma i Ludde och Hugo (1997). Det er en svært gjenkjennelig tematikk for de aller fleste, og også den eneste boka der det er litt nedtrykt stemning.

En voksen, kritisk leser kan kanskje henge seg litt opp i de stereotype, til dels svært tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som blir formidla gjennom Ludde-bøkene. Luddes lillesøster Ruske-Sara får sjeldent spille hovedrolla - hun kan være sjukesøster eller drive butikk, skrike og gå tur, men helst ikke så mye mer. Ludde er da for eksempel doktor, og bestemmer jevnt over mye mer av leikinga enn Ruske-Sara. Med kompisen Hasse eller den rampete bamsen er det full fres med snekring, bølling, skyting av erter og andre mer gutteaktige aktiviteter. Dette kunne kanskje vært hakket mer gjennomtenkt. Men Löfgren er også flink til å inkludere alle dyra, for eksempel når de spiller orkester, hjelper Hugo med å finne mammaen sin eller lignende.

Men på et visst punkt når både voksen (nokså tidlig) og barn (mange repetisjoner seinere) et metningspunkt, og fortellingene om Ludde er ikke lenger så morsomme. Det er ikke noe mer å hente i dem, ingenting å lure på, verken i teksten eller i bildene, og boka blir lagt vekk. Hadde bøkene om Ludde hatt denne varme merverdien, som en for eksempel finner i Kaninbøkene, der forfatteren også appellerer til andre følelser enn latter og glede, ville nok fortellingene stått enda høyere i kurs hos de små. Men det er vanskelig å få plass til mye i et lite format, da blir det heller fort slik at bøkene føles overfylte. Bøkene om Ludde er fine som de er og passer til en liten underholdningsstund med en gjenkjennelig figur. At Löfgren ser det hele gjennom et barns (barnekanins) blikk, er en stor styrke ved bøkene, og barna lever seg fort inn i hva som skal skje og gleder seg til neste overraskelse. Er det grisen som har tatt sokkene til Ludde?

Bøkene om Ludde er fint oversatt av Tor Åge Bringsværd (f. 1939), som har et lett, ledig og muntlig språk som kler bøkene og hovedfiguren. Men så elegant som i serien om Bø og Bæ, er det ikke. Det har riktignok mer med forfatteren enn oversetteren å gjøre, og det skyldes igjen kanskje nettopp mangelen på dynamikk som Landstöm-paret har. Men slik er det når en skaper, skriver og tegner helt aleine.

Omtalen bygger på tjuesju av trettifire bøker i serien (svenske utgaver): Ludde (1984), Ludde och någon (1984), Kung Ludde (1984), Ludde och alla djuren (1986), Ludde och Gnutta (1986), Ludde och busiga Nalle (1986), Ludde får besök (1987), Ludde letar eftar Nalle (1988), Ludde och vagnen (1988), Ludde blir glad (1988), Ludde och de vilda djuren (1989), Ludde och telefonen (1989), Ludde och flugan (1990), Ludde och musen Göte (1990), Ludde och den förtrollade skogen (1991), Ludde och födelsedagen (1993), Ludde lagar soppa (1993), Ludde bygger koja (1993), Cirkus Ludde (1993), Ludde och orkestern (1994), Ludde och lådbilen (1994), Doktor Ludde (1997), Ludde och Hugo (1997), Ludde och Gnutta i sagolandet (1998), Ludde och Hasse åker tåg (1998), Ludde och hans vänner (1998), Ludde tvättar (2006).

søndag 24. august 2014

Nobelprisen, 1913

1913 er året for mange skjebnesvangre hendelser, særlig av politisk art. For eksempel blir både Tyrkais statsminister og den greske kongen drept i løpet av mindre enn to måneder, og nok et krigsutbrudd på Balkan dominerer sommeren. I etterkant er det veldig lett å se hvordan alt spisser seg mot det som blir første verdenskrig, være seg alliansebygging, provisoriske landegrenser, hemmelige avtaler og helt åpen handelsboikott, militære og politiske innblandinger eller total mangel på sådan. Mye står på spill for mange store folkegrupper, det dreier seg om ideologi, kontroll, økonomi, religion og rettigheter, både sentralt i Europa (som f.eks. i Østerrike-Ungarn), på Balkan, innad i det tyske riket, det osmanske riket og i det russiske keiserdømmet. Men heldigvis, får en vel si, var flertallet totalt uvitende om hva som var i gjære, og holdt på med helt andre ting. Som for eksempel å lese sin tids aller beste forfattere.

De nominerte i 1913 var:

  4. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter
  1. Émile Faguet (1847-1916), fransk litteraturviter og litteraturkritiker
  1. Jakob Knudsen (1858-1917), dansk forfatter
  4. Pierre Loti/Louis Marie Julien Viaud (1850-1923), fransk forfatter
  4. Ernest Lavisse (1842-1922), fransk historiker
  1. John L. Lord Avebury (1834-1913), britisk vitenskapsmann
  1. Edward Dowden (1843-1913), irsk poet, professor og kritiker
10. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
  1. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter
  1. Edmond Picard (1836-1924), belgisk forfatter og advokat
  5. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
  2. Peter Rosegger (1843-1918), østerriksk forfatter
  2. Salvatore Farina (1846-1918), italiensk forfatter
  7. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
  3. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
  3. Harald Höffding (1843-1931), dansk filosof
  3. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter
  2. Benito Pérez Galdós (1843-1920), spansk forfatter
  6. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter
  1. Rabindranath Tagore (1861-1941), indisk forfatter og filosof
  1. Henrik Pontoppidan (1857-1943), dansk forfatter
  2. Henri Bergson (1859-1941), fransk filosof
  2. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter
  2. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
  5. Salvador Rueda (1857-1933), spansk forfatter
  1. Francis C. Welles (?-?), britisk sosiolog
  2. Sven Hedin (1865-1952), svensk geograf og oppdager
  4. Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter

Som vi ser, består 1913-lista av 32 nominerte, fordelt på 28 unike kandidater. Det er hele ni førstegangsnominerte, hvorav en er totalt ukjent, både for meg og internett (Welles). Noen som veit noe om han? Disse nykommerne balanseres fint ut av listetravere som John Morley, som nå er offisiell rekordinnehaver på antall ganger en kan være nominert til nobelprisen i litteratur uten å vinne. Kanskje uttrykket "det viktigste er å delta" passer bra på han. Men jeg må innrømme, at om det hadde vært meg, som for tiende gang mottok beskjed om at jeg var tema for Svenska Akademien, ville jeg blitt helt frynsete i hjernen. Det er jammen bra de holder slikt hemmelig.

Da det er lenge sida forrige oppsummering, kommer jeg med en kortfatta gjennomgang nå. Fram til og med 1912 har utdelingene fordelt seg slik: I 1901 gikk prisen til den franske poeten Sully F. Prudhomme (1839-1907), og i 1902 gikk den til den tyske historikeren Theodor Mommsen (1817-1903). Vår egen Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) fikk prisen i året 1903, mens den deles for første gang mellom franskmannen Frédéric Mistral (1830-1914) og spanjolen José Echegaray y Eizaguirre (1832-1916) i 1904. I 1905 går turen til Polen og Henryk Sienkiewicz (1846-1916), i 1906 vendes fokuset sørover til Italia og Giosuè Carducci (1835-1907). Storbritannia får sin første nobelpris i litteratur i 1907, og vinneren er ingen annen enn 42 år gamle Rudyard Kipling (1865-1936), som hittil er yngste mottaker. Tyskerne får sin andre pris året etter, og den går til filosofen Rudolf Christoph Eucken (1846-1926). I 1909 vinner første kvinne, og hun er tilfeldigvis også svensk, nemlig den alltid eminente Selma Lagerlöf (1858-1940). I 1910 er vi tilbake igjen hos mannfolka, og i Tyskland: Paul Johann Ludwig Heyse (1830-1914) blei kåra til årets verdige vinner. Belgieren Maurice Polidore Marie Bernhard Maeterlinck (1862-1949), som i 1911 er nominert for femte gang, får prisen for gjeldende år, mens dramatiker og forfatter Gerhart Johann Robert Hauptmann (1862-1946) trekker hjem Tysklands fjerde nobelpris i litteratur i 1912.

Og det burde i grunn love bra for alle andre enn tyskerne, som jo ikke kan vinne nå igjen. En viss balanse må eller bør det jo være, skulle en tro. Eller ikke? Var det kanskje en helt bestemt årsak til at tyskerne blei høye på pæra (evt. bløte), noe som gjorde store utslag i neste års begivenheter? Nei, jeg tror så absolutt ikke det. Men en kan aldri vite med den Svenska Akademien! Det jeg derimot veit, er at danskene bortimot okkuperer lista med sine fem nominerte. Hva er det som skjer der? Og hvorfor er det ingen som finner på å nominere Arne Garborg igjen? Eller en annen norsk forfatter? Men det vil jeg vel aldri få svar på. Da er det lettere å heie på listas eneste kvinne. Finner du henne?

Et vanskeligere spørsmål er vel om du finner ut hvem som faktisk er prismottakeren for året 1913. Her er noen hint, som til sammen skal lede deg godt på vei:
1. Han (jada jada, i år også) har vært nominert tre ganger eller mindre
2. Han har ennå ikke nådd pensjonsalder (som er satt til 60 år her), men er ikke langt unna
2. Han er ikke fra Danmark, Sveits eller England

Hvem er så den heldige i 1913? Legg igjen svaret i kommentarfeltet under.

tirsdag 19. august 2014

Bokhyllelesing 4: Engelsk bok

Høsten kryper fram i takt med at utetemperaturen synker, og det er tid for å gå turer i skogen, samle fargerike blader, røre bær til syltetøy, koke kakao, bake sjokoladekjeks og krydderkaker, henge opp regntøyet og sette klar gummistøvlene, pakke ned badetruser, vifter, solkrem og stråhatter, hente fram tøfler, ullsokker, pledd og tepper og en mengde stearinlys (men husk å blåse ut). Ja, også veden da. Som må stables og ryddes og bæres inn i vedkurven, og som lukter så godt og spraker så herlig bak peisdøra. Snart kan vi fyre i peisen for første gang på mange måneder! Det er en helt egen type kos, denne høstkosen, og noe av det koseligste er at den passer så fint med aktiviteten lesing.

I juni, da det allerede var blitt uutholdelig varmt og dukkertene stod i kø for de fleste av oss (jeg lå i alle fall og vaka i barnebassenget bak huset), var det tid for fjerde runde i den fine leseutfordringa til Bjørg, som gikk av stabelen mellom 09. og 15. juni. Det var kanskje et under at vi fikk lest noe som helst i varmen, men noe må en da finne på når svetta siler og det eneste logiske er å spise saftis, helst konstant. Oppdraget denne gangen var å lese ei bok av en forfatter som skriver på engelsk, noe som ikke burde by på problemer for noen av oss. Boka kunne leses i norsk oversettelse, på engelsk eller et hvilket som helst anna språk, så lenge det opphavlige språket var, ja, engelsk. Det norske bokmarkedet har lenge blitt oversvømt av oversatt litteratur, da særlig fra holmen og over dammen, og da det ikke var noen begrensinger i tidsperspektiv, sjangre, land eller priser denne gangen, var det helt åpent for gammelt og nytt, høyt og lavt, kjent og ukjent, godt og dårlig. Eller, helst ikke dårlig.

Og jeg er veldig spent på hva du endte opp med. Fikk du lest det du skulle, eller blei det et heftig solstikk? Leste du noe helt anna, eller så du rett og slett filmversjonen? Dersom du ikke finner deg sjøl på lista under, eller dersom titler, forfattere eller lenker er feil, legg gjerne igjen en kommentar slik at jeg får retta det opp.

Monika leste Henderson the Rain King/Regnkongen av Saul Bellow
Birthe leste Den ensomme polygamisten av Brady Udall
Gro leste Snøbarnet av Eowyn Ivey
Hedda leste Kjærlighet ved første blikk av Ian McEwan

Jeg savner tilbakemelding fra Moonstar, Nina, Anna, Anita og Elida, som alle hadde meldt seg på lesesirkelen via sida til Bjørg. Dere skulle lese bøker av henholdsvis Tone Almhjell, Harper Lee, William S. Burroughs, Harper Lee (igjen) og J.D. Salinger. Kom dere i mål?

Neste oppsummeringsinnlegg blir om runde fem i leseutfordringa, som var gjeldende siste uka i juli. Temaet da var bøker som opprinnelig blei skrevet på spansk. Gi meg ei lenke og du blir med på lista!