lørdag 30. april 2016

Favorittbøker: S

Å velge ut ei favorittbok på bokstaven S viste seg å være fryktelig vanskelig. Derfor blei det to! Ved første gjennomgang av bokhyllene telte jeg mer enn tjue S-bøker. En grundigere saumfaring førte til et resultat på over tretti titler. Valget var dermed nesten umulig, for hvordan i alle dager skal en komprimere ei slik liste? Hvilke kriterier skal en vurdere etter? To bøker stakk seg tidlig ut. Underlig nok er de på mange måter hverandres motsetning, samtidig som de også er ganske like. Bøkene vitner om særdeles talentfulle forfattere med god kontroll over materialet de skriver fram og virkemidlene de bruker. Og ikke minst, begge har betydd veldig mye for meg.

Bildekilde: Tanum
 Stormfulle høyder
Hvem er det som ikke kan drømme seg bort med denne boka? Med det mangslungne 1700-tallet og de lave, britiske heiene som kulisser? Med familiekonflikter, temperamentsfulle kvinner, hemmeligheter, en mystisk, kjekk mann og en kjærlighet som strekker seg inn i døden som ingredienser er det veldig lett å bli fascinert. Jo, det er sikkert mange som blir med bakover i tid, til den gangen da Earnshawene og Lintonene rivaliserte om kvinner, penger og jord. Stormfulle høyder, som også er navnet på den viktigste gården i boka, utkom for første gang i 1847. Den er ført i pennen av Emily Brontë (1818-1848), en av tre unge, legendariske Brontë-søstre, som alle døde så altfor tidlig.

Men ytre sett er det lett å tenke at denne boka bare er ei blaut lefse, du veit, ei sånn ei som distribueres gjennom dagligvarebutikken. Bortsett fra at det er den virkelig ikke. Stormfulle høyder er en gotisk roman, minst like mørk som lys, og i tillegg full av samfunnskritikk og poetiske vendinger. Men på grunn av de åra som ligger mellom 1847 og i dag, er det nok mange som leser boka uten å få med seg så mye av kritikken. Hvis en i tillegg mangler de gotiske brillene, kan en få en ganske annen leseropplevelse. Romanen er godt planlagt og forbilledlig skrevet, her er det humor og varme, mange gåter en leser kan undre seg over, upålitelige fortellere og en handling som er både dramatisk og hjerteskjærende. Boka har mange lag, både i tid, handlingsmessig og tematisk, og en finner noe nytt hver eneste gang. I alle fall er det slik for meg - og hittil har jeg lest romanen tre ganger.

Det er noe forlokkende, nesten underfullt, ved Stormfulle høyder. Det er en blanding av at personene og historia elegant svøpes inn i den skjebnen Emily Brontë skriver fram, og en grundig og reflektert tematisering av sjelsliv og det hinsidige underveis. Forfatteren bruker realismen som utgangs- og referansepunkt, og slik får hun leseren med. Deretter trekker hun leseren videre inn i viktige spørsmål, like gjerne av sosial som av religiøs art, nesten aldri fullt ut artikulert, men likevel tydelig mellom linjene. Hun peker blant annet på behandlinga av kvinner, barn, fattige, tjenere og de som er annerledes, som bokas helt og antihelt, den mystiske Heathcliff. Forfatteren viser fram et skeivdelt samfunn, der de hvite er rike og privilegerte, mens de andre er mindre menneskelige og dermed mindre verd, og hun sier ettertrykkelig at slik skal det ikke være. Slik blir boka noe mer enn en roman, og den har et budskap som er gyldig også for oss i dag.

Bildekilde: Bokklubben
Styrtet engel
I 1985 utkommer ei styggvakker, lita bok i Sverige. Tittelen er Nedstörtad ängel og forfatteren er Per Olov Enquist (f. 1934). Boka er kort og komprimert og likevel Enquists største og viktigste så langt. Romanen er et puslespill, der en som leser hele tida må legge til nye tekstelementer, tolke og forstå. Enquist skriver fram en poetisk tekst, som spør, er nærværende, følsom og sterk. Men der Brontë skildrer, er Enquist stille. Han lar undertekst, pust og luft virke som egne elementer i teksten, pausene er like viktige som innholdet, rekkefølgen på avsnittene og lufta mellom dem er vesentlige for hvordan vi oppfatter historia.

Men hva handler Styrtet engel om? Det den har til felles med Stormfulle høyder, er at de begge tematiserer kjærlighet, og at bøkene i tillegg har noe dystert over seg, et alvor som hos Brontë er et sjelelig mørke, hos Enquist har gotikken også blitt noe groteskt. Brontë følger to familier gjennom tre generasjoner og alt foregår i det samme, ytre landskapet. Enquist følger svært ulike mennesker i varierte deler av verden på forskjellig tid, som bindes sammen av at de er i det samme, indre landskapet. Det er lengsel etter å bli sett og lengsel etter å bli elska. Det er et savn etter å få elske noen. Kan ikke også de som dreper, de som er handikappa, de som er i stor sorg, de som er gale, elske noen, bli elska? Er ikke de like mye menneske som oss andre, vi "vanlige"? Begge verk gir med andre ord stemme til samfunnets marginaliserte grupper. I Brontës versjon er det for eksempel et foreldreløst, mørkt barn, i Enquists er det ungdommer som dreper eller en deformert gruvearbeider. I tillegg reiser Enquist spørsmål om hva det er å være et menneske, samt om ensomhet og medlidenhet.

Det var faktisk Stig Sæterbakken (1966-2012) som hjalp meg inn i Per Olov Enquists unike verden, og som gjennom sine forelesninger åpna både bok og forfatterskap. Han hadde møtt Enquist ved flere anledninger, og kunne fortelle at forfatteren brukte flere år på å pusle sammen det som blei Styrtet engel. Det gjorde meg uhyre interessert - og imponert. For en kontroll Enquist utviser over stoffet! Ei slik detaljstyring blir vesentlig når ei bok er så knapp at hvert ord er viktig. Det er ikke tilfellet med Brontë, som forteller mye mer om alt som skjer. Enquist har her reindyrka det konsise, han fokuserer på utvalgte elementer, følger dem med argusblikk. I tillegg avslører han alt som skjer - før det skjer - på sin sterke, særprega måte. Spenninga ligger i språket, i hvilke mennesker han følger i det etterfølgende avsnittet, i hvor han tar oss før det er slutt.

Hva er din favorittbok på S?
Å, her er det så mye å ta av! Bokhyllene dine er sikkert fulle av gode alternativer, de også. Om du av en eller annen grunn verken liker eller har lest disse to som jeg trekker fram, så kanskje du heller mer mot ei bok som Silke? Eller hva med Stolthet og fordom? Mange har latt seg fascinere av Syv fantastiske fortellinger, mens andre foretrekker bøker som Sort messe, Stemmen som hvisket eller Solen var vitne. Men Store forventninger er også en soleklar favoritt for mange, kanskje sammen med den store suksessen Saman er ein mindre aleine. Sjøl syns jeg nok at både Svarte hunder og Solar er bedre, mens ei samling som Stillstand er skarp og morsom. Av Soga om Tristram og Isond kan en lære mye, mens Skråninga er god, men fæl. For meg kommer det likevel alltid til å være Stormfulle høyder og Styrtet engel. Stormfulle høyder er besettende som en ungdomsforelskelse, mens Styrtet engel er gåtefull og krevende. Begge sier mye sant om mennesket. Sjøl om det er vonde sannheter de kommer med, er de like fullt nødvendige, og det gjør verk og forfattere modige.  

torsdag 28. april 2016

Bokhyllelesing 3: Middelalderverk

Tilbake i tid! Og ganske langt tilbake, også, faktisk til mellom år 500 og år 1500 e.Kr. Temaet for tredje runde av Bokhyllelesing 2016 var med andre ord å lese et middelalderverk. For å gjøre det litt lettere å finne ei passende bok, kunne en forstå "middelalderverk" på tre ulike måter: Det kunne være et verk skrevet i middelalderen, samme hvilket språk og hvilken sjanger, det kunne være ei bok som handlingsmessig var lagt tilbake til middelalderen, eller ei bok som på en annen måte tematiserte middelalderen. Innafor et slikt spenn kunne en med andre ord både lese islendingesagaer, Snorre, trilogien om Kristin Lavransdatter, en biografi om Karl den store, legender eller ei fagbok i historie. På alle andre kriterier stod du som deltaker helt fritt, så lenge boka i tillegg var henta fra egne ulesthyller.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med middelalderverkene:
Elida leste Kransen, Husfrue og Korset av Sigrid Undset
Åslaug leste Dronningsagaen av Vera Henriksen
Elisabeth leste Dekameronen I av Giovanni Boccaccio
Silje leste How to be both av Ali Smith
Hedda leste Flatøybok, bd. II
Gro leste Kransen av Sigrid Undset
Berit leste Kransen av Sigrid Undset
Monika leste Wolf Hall og Bring Up the Bodies av Hilary Mantel

Med ni leseklare deltakere ved starten av den oppsatte uka, og åtte aktive lesere, har vi nå høyeste fullføringsprosent noensinne! Det er faktisk bare Beathe som ikke har gitt beskjed om lesestatus - har du kommet i gang med Mantel? Ellers veit jeg at de aller fleste av dere er i innspurten av lesinga (det gjelder blant anna meg sjøl, Elisabeth og Silje), har lest det dere skulle, bestemte dere for å lese mer enn dere skulle (Elida og Monika), er i gang med skrivinga eller faktisk ferdige med hele runden. Imponerende! Og det er som sagt lesinga som er viktigst her, men får du skrevet også, kan du gjerne legge igjen ei lenke under.

Hvem hadde trodd at middelalderverker skulle fenge såpass? De av dere som har ytra dere om saken, er hittil udelt positive. Middelalder er bra, flott, kos, sier dere, og det er utrolig moro! Når det gjelder definisjonen av "middelalderverker" har vi delt oss, som forventa. Jeg og Elisabeth satsa på de mest arkaiske verkene, som blei til og skrevet ned i middelalderen. Elida, Gro og Berit satsa på det mest kjente middelalderverket i Norge, nemlig bøkene om Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset, med personer som er skildra så godt at en tror de er virkelige. Trilogien var sammen med de to tjukke romanene om Olav Audunssøn grunnlaget for at forfatteren fikk tildelt Nobelprisen i litteratur i 1928. Åslaug valgte en hakket nyere variant med Vera Henriksen. Beathe og Monika så mot holmen og den kritikerroste og prisbelønte Hilary Mantel - hvis trilogi foregår på 1500-tallet, men hvor hovedpersonene er født på 1400-tallet. Silje er den av oss som kanskje er mest utradisjonell denne runden, med sin roman av Ali Smith. Jeg gleder meg til å lese alle innleggene deres!

Kanskje noe overraskende for enkelte, men i denne runden dominerer faktisk verker som er skrevet av kvinner. At flere av dere har valgt Undset og Mantel, bidrar naturligvis til det. Det er faktisk bare jeg og Elisabeth som leser bøker skrevet av menn (antatt skrevet av menn i mitt tilfelle) - typisk nok er det også disse bøkene som er fra middelalderen, da utdanning var forbeholdt menn med unntak av nonnenes skolering i klostrene og noen, svært sporadiske intellektuelle sysler hos de mest bemidla familiene. Betyr det at dagens middelalderinspirerte tekster er forbeholdt kvinner? Eller for å spørre på en annen måte, er den moderne historiske romanen en "kvinnesjanger", skrevet av og for kvinner? Noe kan tyde på det. Hva mener du?

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 21, fra 23. mai til 29. mai. Og da skal vi kose oss med ei novelle- eller diktsamling fra 2000-tallet. Det blir med andre ord et stort tidshopp framover, men hva med innholdet? Er vi virkelig så nytenkende og nyskapende der som vi tror? Nå som dere har litt middelalderballast innabords, kan dere jo vurdere. Tematikk, språk, forfatter og lignende velger du naturligvis sjøl, men krav til både tid og sjanger skal altså overholdes. Jeg har enda ikke valgt meg ei bok, men både Doris Lessing og Jon Fosse er gode muligheter. Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

mandag 25. april 2016

Bokhyllelesing: Flatøybok

Illustrasjon fra Flatøybok.
Bildekilde: Wikipedia
Islendingenes mektige storverk, Flateyjarbók, som nå er under norsk oversettelse for første gang, blir kalt den siste store sagaskatten. Og det er den virkelig. Middelalderverket, som blei skrevet ned fra omtrent 1387 og fullført utpå 1390-tallet, følger den islandske og norske historia fra landnåmstida på 800-tallet og framover, og skildrer islandske stormenn, norske konger, vikingferder, veitsler, trosforestillinger, lovverk, kriger, samfunn og sedvaner. Jeg har i de siste ukene kost meg med andre bind, der særlig Olav Tryggvason (963-1000) og hans hird blir portrettert, og der hovedfokuset er overgangen fra hedendom til kristendom i norske og islandske områder. Det er en turbulent ferd for flere islendinger, som plutselig befinner seg midt mellom ulike makthierarkier, og mange hedninger går under i sin kamp for å bevare de gamle tregudene.

Jeg fikk bind to av Flatøybok tilsendt av forlaget SagaBok, som lurte på om jeg kunne være interessert i et leseeksemplar. Vanligvis svarer jeg nei på slike forespørsler, men akkurat i dette tilfellet kunne jeg ikke dy meg. Praktverket har skinninnbinding med utskjæringer, et gyllent lesebånd og nylaga illustrasjoner av Anders Kvåle Rue (f. 1965), det er nydelig satt med god font og har fine introduksjoner til hver tekst, samt et informativt forord. Det er gull for en middelaldernerd!

Planen er, såvidt jeg har forstått, at den norske utgaven av Flatøybok skal bestå av sju bind, som er på om lag fem hundre sider hver. Det sier noe om det islandske håndskriftets omfang (noe en interessert kan se nærmere på dette bildet, der redaktør Torgrim Titlestad holder originalverket). Det første bindet, som forelå høsten 2014, er allerede i tredje opplag. I 2015 kom andre bind, som jeg altså har lest store deler av nå. Jeg håper at tredje bind er klart om noen måneder!

Sjøl om jeg som ivrig leser skulle ønske at oversettelsen av hele verket kunne foreligge sporenstreks, så er det en trygghet i det at det tar tid. Det viser at innsatsen er stor, at stoffet blir behandla seriøst og at en ikke går inn i et så viktig oversettelsesarbeid med hastverk. Hvis oversettelsen av Flatøybok skal holde seg gjennom flerfoldige generasjoner, slik Snorres kongesagaer har gjort, må det gjøres ordentlig. Ingenting tyder på at det her er gjort slurvete arbeid - forlaget har henta inn språklig eksperthjelp fra forfatterne Edvard Hoem (f. 1949) og Gunnar Staalesen (f. 1947). Selve oversettelsen er det forfatter Edvard Eikill (f. 1930) som står for, med solid hjelp fra redaksjonsmedlem og islending Bergsveinn Birgisson (f. 1971 - ja, det er han som er i slekt med den svarte vikingen, og som har skrevet boka med samme navn). I redaksjonen er også Elizabeth Ashman Rowe, samt Titlestad.

Det er islendingene som er hovedpersonene i Flatøybok - ved sida av gjennomgangsfiguren Olav Tryggvason. Tåttene, det vil si korte fortellinger i sagastil, har navn etter sin islandske følgesvenn, og skildrer gjerne hans ferd fra Island og til kongshirden. Den røde tråden som binder alle tåttene sammen, er som sagt den norske kongen. Gjennom fortellinger om skalder, modige hærmenn, hirdfolk, sjøfolk og storbønder, får vi veldig mye informasjon om kongen, hans vei til makta, kristninga og kongsgjerninga. Det er et spennende stoff, som går fra kongens relasjon med den enkelte islending til store slag. Vi møter en konge som er satt, litt tung og verdig, men samtidig fremst i svømming, fysisk sterk og myndig. Foruten å være konge, er det religionen som er viktigst for han. Han har satt seg som mål å kristne så mange som mulig, og vil ikke ha hirdfolk hos seg lenge dersom de ikke har den rette tro.

Kongen får både være mild, tilgivende, overtalende, refsende, truende og uforsonlig i møte med hedningene. Vi får skildra mange ulike overtalelsesstrategier, der flertallet fungerer. Men av og til møter kongen en skikkelig vriompeis som til slutt må hogges ned, om ikke annet så fordi han håner den rette Gud. Mange islendinger kommer i konflikt med seg sjøl i møte med den norske kongen. For hva er rett? Å følge gammel tro, skikk og sed, ættas krav, egen æresfølelse og fedrenes kloke ord? Eller å satse på dette nye, som formidles av en konge de ikke kjenner? Skal de brått legge all barnelærdom bak seg, glemme vesentlige deler av sin identitet, bare fordi de blir øst vann på og signa av kongen? Forbausende mange tar sjansen på å gå over til kristendommen, uten å vite så mye om hva den innebærer.

Gjennom alle disse fortellingene får vi et solid innblikk i hva trosomveltinga kunne bety for "folk flest" i de norrøne områdene i middelalderen. Den hyppige litterære tematiseringa av ulike utfordringer og problemstillinger knytta til trosskiftet viser det, og her er det ikke bare Flatøybok å ta av. Like fullt viser tåttene at nedskriverne betrakter den hedenske tida ut ifra sitt kristne verdensbilde, noe som sjølsagt inkluderer misforståelser og svartmaling, i verste fall anakronismer, men også viktige nyanseringer, forsøk på forståelse og mye tålmodighet. Nå er det kanskje noen som tenker at dette etter hvert blir ensformig lesing, i og med at budskapet hele tida er det samme, men det stemmer ikke. Forfatterne viser stor oppfinnsomhet i hvordan de lar hovedpersonene forholde seg til hedendommen, før de prøver dem på mange ulike måter og til slutt lar dem vende seg til kristendommen.

Per nå har jeg lest omtrent halvparten av verket, og jeg har vært med Torstein Oksefot i hans kamp mot troll, jeg har lest om Hallfred Vandrådeskald, som ikke akkurat er en å rådslå med, derav navnet, om den staute Kjartan Olavsson og ikke minst om Ogmund Dytt, som får tilnavnet sitt fordi han blei dytta overende med en øksehammer. Det viste seg å ikke være så lurt - Ogmund tar hevn så det suser. Dessuten har jeg lest om Norna-Gjest, denne mytiske skikkelsen som har levd i to hundre år, og som lever helt til hans lys brenner ned. Flatøybok inneholder mange spennende fortellinger med interessante personer, og det er lett å kjenne igjen elementer fra både mytologi, religion og folkediktning. Symbolene er mange, men ikke så tunge som en kanskje tror - det gjelder å kjenne sagaskrivernes grep, sjangeren og dens virkemidler.

Jeg er utrolig glad for at hele Flatøybok endelig kommer på norsk, og over at prosjektet blir møtt med alvor og interesse fra både fagfolk, lesere og presse. Det er så mye å lære her, og det er mange avsnitt som angår norsk historie direkte. Samtidig er det også spennende at Snorre utfordres, underbygges og utfylles. Det hadde vært uhyre interessant å foreta en komparativ lesning der, men det må jeg nok overlate til noen andre. Enn så lenge ser jeg fram til å fullføre bind to, skaffe meg bind en og ivrig vente på bind tre!

Flatøybok var mitt bokvalg til tredje runde av Bokhyllelesing 2016, der middelaldertekster stod på planen. Og da Flatøybok både har henta handling fra middelalderen, handler om middelalderen og er skrevet i middelalderen, er den godt innafor.   

fredag 15. april 2016

Biografi: Ludwig van Beethoven

Bildekilde: Haugenbok
Jeg hadde egentlig ikke planlagt å delta i årets andre runde av Ingalills biografisirkel, da mine middelalderbokhyller ikke har noe særlig legendarisk rock over seg. Men en liten biografi om den legendariske komponisten Beethoven hadde jeg, og da jeg fikk den godkjent som litt rockete av kategorivelger Anita, var det bare å lese i vei. Så passa det også ganske greit at Beethoven er pensum for meg denne våren, og at jeg med en biografi friskt i minne blir bedre rusta til eksamen.

Det dreier seg altså om Ludwig van Beethoven (1770-1827), Bonns store sønn, Wiens omsnakka celebritet, en av Tysklands største, kanskje verdens største, viktigste og mest egenarta komponist noensinne. Han revolusjonerte musikkbildet i sin samtid, med lange komposisjoner, mye dissonans og inspirasjon fra blant annet gregoriansk musikk, noe som er imponerende nok i seg sjøl. Men når en kan legge til at Beethoven også først var tunghørt, deretter stokk døv, et stort, trist problem han levde med i alle fall fra 1797, blir det hele enda mer spektakulært.

Biografien jeg har lest, er en meget tynn og lettfattelig liten sak skrevet av Anne Pimlott Baker i 1997, utgitt på norsk i 2002. Den er kort og knapp, og inneholder ikke så mye mer informasjon enn det en kan tenke seg til på forhånd: Det dreier seg naturligvis om Ludwig van Beethoven, forfatteren gir korte biografiske riss fra barndoms- og ungdomsåra, skriver litt om hans virke, om de mange pengeproblemene, om trøbbel med familien, utfordringene med helsa og den dårlige hørselen, samt noe om de viktigste komposisjonene. I tillegg er boka utstyrt med et nøye utvalgt, bittelite bildemateriale. 

En essens blir dermed som følger: Blei Beethoven født i 1770 eller 1771? Biografen sår tvil, det gjorde Beethoven også. Kanskje det er en del av hans mystiske figur, bevisst skapt for å vekke interesse? Han hevda nemlig også at han kanskje kunne være uekte sønn av kongen av Preussen, og utga seg for å være adelig, noe han virkelig ikke var. Stormannsgalskap eller en ekstrem vilje til sosial oppdrift, tenker jeg. Som barn blei Beethoven tvunget til å øve i flerfoldige timer på klaveret, og blei tidvis holdt våken hele netter for å spille. Men han fikk ikke lov til å komponere eller improvisere, faren var streng og ville bare ha bestemte stykker. Ti år gammel slutta Beethoven på katedralskolen for å jobbe som hoffmusiker.

Etterhvert tar Beethoven over for faren, som drikker mer enn han musiserer. Beethoven får dermed et forsørgeransvar for far, mor og to yngre brødre i ung alder. Han er i de følgende åra en musikalsk "potet" ved hoffet i Bonn, og hans hovedformål er å underholde adelen. Beethoven er hofforganist, cembalist, dirigent, bratsjist, virtuos pianist og musikklærer, samt at han improviserer og komponerer. Bare for å si noe om omfanget: Fram til 1792, altså når Beethoven såvidt har bikka tjue år, han han komponert over femti verker. Så drar han til Wien.

1790-tallet er gode år for komponisten Beethoven, som stadig arbeider seg oppover og vinner godt ry. Fra 1794 har han ikke lenger en beskytter hos adelen, noe han var avhengig av for å ha frihet og tid til å komponere. Men i 1795 frafaller forsørgerbyrden, og notesalg, konserter og undervisning gjør at han tjener nok. Det nye århundret kommer med nye problemer. Han som en gang gikk med giftetanker, blir hindra av stadig dårligere hørsel. Beethoven opplever det som svært sjenerende, og han trekker seg mer og mer tilbake til sine gemakker, der han i følge mange kilder lever et bedrøvelig liv fylt med rot, støv, skitt og matrester. I tillegg kommer de økonomiske problemene for fullt. Fra 1815 ligger han også i en bitter og kostbar juridisk strid med svigerinna si om formynderretten til hennes sønn Karl. Karl skal vise seg å bli en bekymring som følger Beethoven livet ut.

I 1827 dør Ludwig van Beethoven. De siste åra har han stadig blitt svakere, det har blitt vanskeligere å komponere og han har hatt lange og tunge perioder med sjukdom. Han er blitt operert fire ganger, men det har ikke hjulpet. 26. mars er det over. Beethoven følges i følge biografen til grava av tjue tusen mennesker. Forfatteren oppsummerer det hele med noen tørre fakta. Boka er informativ og tilgjengelig, og forsåvidt sympatisk. Men jeg kunne gjerne fått vite mer om musikken, det er tross alt symfoniene, sonatene, klavertrioene, kvartettene og messene han er mest kjent for, ikke tullball med penger og familie.  

Likevel blei jeg veldig fascinert. For hvordan kan en døv mann komponere, dirigere, spille, framføre? Jo, han har musikken inni seg. Det er helt enestående hvilken evne Beethoven må ha hatt til å høre inni hodet, til å lytte seg fram til lydbildet han skaper - helt uten den konkrete musikken utafor kroppen. Som han sjøl sier på begynnelsen av 1800-tallet: "Jeg lever fullstendig i min musikk." En parallell blir den blinde forfatteren som skriver bøker. Det kan en jo, når en har lært å skrive og kan håndverket, på samme måte som at Beethoven skoleres grundig i musikk som liten. Når sansen faller bort, mister man ikke automatisk evnen også. 

Mange hadde nok mista motet, men ikke Beethoven. Han er i perioder så deprimert at han vurderer å ta sitt eget liv. Han har pengeproblemer, han er ensom og aleine, han hører ikke hva noen sier og han har trukket seg totalt tilbake fra det sosiale liv i Wiens sosietet. Det er like greit å dø. Men så kan han ikke likevel. Kunsten er det eneste som holder han igjen. Han skriver at "det er umulig å forlate denne verden før jeg har skrevet alle verkene jeg føler trang til å skrive". Han er redd for å bli så sjuk at han ikke får til noe, for at han ikke skal klare "å virkeliggjøre alt mitt talent og min styrke byr meg å gjøre." Hans rolle her på jorda, hans funksjon, er å komponere. Han innfinner seg med og aksepterer sin skjebne. Han vier seg til musikken. Han skaper noe han aldri vil få høre. Jo sjukere og døvere, jo mer unike verk. Hans siste år er de beste.

Dessverre, får en kanskje si, framstår Beethoven i denne biografien som en noe ufordragelig fyr. Han har godt med sjøltillit og hauger med talent som han forvalter godt. I tillegg er han skarp, vittig, spydig, til og med giftig, han har forretningssans og klokketro på egne evner. Han selger seg dyrt, og veit det. Han selger også gamle verker som nye og forsøker å lure et par oppdragsgivere. Videre har han bitre feider med familien og støter fra seg både venner og velgjørere så vel som andre komponister, musikere og potensielle arbeidsgivere. Ordet divanykker dukka i alle fall opp hos meg underveis - Beethoven var kompromissløs og oppfarende. Og når hørselen forsvinner blir han også sint og mistenksom.

I kamp om nevøen gjør han alt for å bakvaske svigerinna si, han henger henne ut offentlig med de verste anklager og sørger for at sønnen blir tatt fra henne, alt for at han sjøl, den triste og ensomme komponisten, kan få leke far. Men han hører jo ikke hva guttungen sier uansett -. Det går så langt at nevøen forsøker å ta sitt eget liv. Videre er Beethoven alltid forelska, i alle fall i de unge år, men hans utseende og hans karakter innbyr ikke akkurat til en romantisk relasjon. I følge biografen ser han ikke særlig pen ut, med kopparra ansikt, tunge øyebryn og en lav og tett figur. Når han i tillegg blir kjent for å gi pianotimer i slåbrok og nattlue, kan en kanskje forstå de unge damer. Andre mener disse opptrinna er bevisste fra Beethovens side. Han skaper en figur, en kultfigur, som er ettertrakta, ja, kanskje til og med tilbedt. Han blir en levende legende. Men spillet har sin pris. Originalen Beethoven lever og dør aleine, sjøl om han så veldig gjerne vil ha en familie. Kunsten koster han alt. Og det har han til felles med mange rockehelter. Om det er noe særlig rock 'n' roll å ofre alt på den måten, veit jeg ikke. Men det skaper i alle fall ei god historie.

torsdag 14. april 2016

Filmer gis bort!

Opprydninga fortsetter! Nå har jeg bevega meg inn i filmhylla, og følgende dvd-filmer gis bort til den som vil ha en gratis film eller to. Ta kontakt om det er noe du ønsker, enten i kommentarfeltet eller på e-post. Filmene kan hentes, eller sendes etter avtale. Førstemann til mølla!

Freddy vs. Jason
Ripley's Game
Jul i Borettslaget
Scary Movie 2
Team Antonsen
Jerry Maguire
Down with love
En vampyrs bekjennelser
Full Frontal
Fool's Gold
The Nanny Diaries
The Sweetest Thing
Anywhere But Home
Friends with Money
Honeymoon in Vegas
American Dreamz
Wimbledon
My Super Ex-girlfriend
My Best Friend's Girl
Høst i New York
I'm Reed Fish
The War of the Roses
Hva angår Schmidt
Heartbreakers
Basic Instinct
Spanglish
Julie & Julia
Superman Returns
Miller's Crossing
Hope Springs
8 kvinner og et mord
Mr. Bean
Narc
The Heat
Annie Hall
Couples Retreat
I love you, Beth Cooper
Indecent Proposal
Sex and the City - the Movie
Ghosts of Girlfriends Past
Fear & Loathing in Las Vegas
He's just not that into you
Tatt av kvinnen
Waitress
Lords of Dogtown
Hearts in Atlantis
Emma
No Reservations
Music and lyrics
En langvarig forlovelse
Ned Kelly
Dumpet av Sarah Marshall
Watchmen
Flight of the Phoenix
Pans labyrint
Scooby-Doo
The Sin Eater
X-men 2
Be kind rewind
Monty Python and the Holy Grail
X-men: The Last Stand
Bloodrayne
Fantastic Four
X-men
Nacho Libre

Pluss følgende:
Law and Order, sesong 1
Dawson's Creek, sesong 1
Dawson's Creek, sesong 2
Sex and the City 2, bluray
We're the Millers, bluray
The Switch, bluray
Valentines Day, bluray