fredag 19. desember 2014

Under trærne 2014

Det er ikke hver jul som blir ei bokjul. I år for eksempel, synes jeg at den norske bokhøsten er ganske klein. Det er vanskelig å finne gode, norske bøker som jeg kunne tenke meg å gi bort til andre, som ikke er så sjeldne at folk ikke har hørt om dem, for da blir de ofte bare bytta, men som samtidig ikke er en av disse evinnelige listetraveroppfølgerne som ligger i stabler overalt. De trenger heller ikke være nitriste skrivebordsskildringer av et liv med en eller annen sjukdom, oversatte svulstigheter eller krampekule krimromaner, og jeg for min del gikk lei av andre verdenskrig for lenge sida. Naturligvis er de der, bøkene, som er verdt både pengene og lesetida, men de skal helst passe med både mottaker og giver, og samtidig må de fysiske bokbutikkene ha dem på lager for at et kjøp skal være mulig. Med andre ord er det mange fallgruver, og jeg har mang en gang kommet slukøra ut fra ymse butikker i diverse bokhandelkjeder med uforretta sak.

Sannheten er at det er lettere og ofte også billigere å handle på nett - og i tillegg slipper en å svette i boblejakka der en leiter febrilsk etter de to-tre alternativene som fantes på lista til bestefar eller brodern, klø vilt i panna av den litt for tjukke ullua mens en står i kø, stresse rundt sammen med samtlige innbyggere i byen og jaggu skulle ikke alle andre ha kaffe og bolle akkurat nå også, og deretter, når en endelig kommer seg hjem, glemme hvilken bok som er bak hvilket papir - det er nemlig umulig å vite når de slår de samme greiene rundt alt sammen. Men det er jo ikke så mye kos i å titte på en skjerm, ta valget uten å se på eller bla i boka, legge den virtuelle varen i kurven og betale med plastkortet. Det personlige, muligheten for å oppdage en skjult skatt i hyllene, servicen, førjulshygga i å treffe gamle kjente ute i samme ærend, slå av en prat eller tre, gleden av å se julegata lyse mot en tidlig kveldsmørk himmel, kjenne lukta av vedfyring og nyhogde juletrær, gå over Bondens torg på vei hjem - slikt er umuligheter på nettet. Heldigvis.

Etter mye att og fram er jeg blitt ganske fornøyd med årets løsning. Det jeg visste jeg skulle ha, ønskene som var absolutte og udiskutable, kunne jeg bestille på nett og få levert i god tid. Så kunne jeg kose meg med å gå i butikkene, på jakt etter de par-tre bøkene jeg ikke var helt sikker på, med ullua i veska og boblejakka åpen. Når en ikke må kjøpe, når en ikke er ute i siste liten og dermed slipper alt stresset, er det utrolig hvor mye tid en kan bruke i en og samme butikk. Det betyr ikke nødvendigvis at en kjøper alt på samme sted, men det er mye hyggeligere.

Intensjonen i år var egentlig at alle skulle få julehefter fra den yngre garde, mens vi voksne skulle stå for de mer trauste presangene, som ullsokker og duker og stillongser og slikt. Men så har det ikke blitt et eneste julehefte! Der har det nemlig dukka opp helt andre ting, blant anna såper, kremer, sokker, bilder, refleksvester og isskrape til bilen. Og så videre. Og hva med ullsokkene, dukene og stillongsene? Nja. Det er bare å innrømme at det blir en del bøker denne jula også, fra både her og der, nett og butikk, og til de aller fleste. Dette, for eksempel:

I mørket er alle ulver grå
Bitre blomster
Alene hjemme
Stumme skrik
Julehelg
Byen
Lotta fra Bråkmakergata
Frosken og vennene hans
Norske klassikere – Bøker, filmer, musikk, radio og TV fra 1945 til i dag
Studentkokeboka
Nemi: Monstre og meteorer
Min første bok om bondegården
Hodja fra Pjort
Pondus: Eliteserien 9
Fornemmelsen for slutten
Bildet av Dorian Gray

Så er det bare å håpe at det kommer noen bøker i retur også. Nå derimot, venter mandlene på å bli til kransekake. Fortsatt god førjulstid!

søndag 14. desember 2014

Hærmennene på Helgeland

Bildekilde: Lydbokforlaget
Det har vært litt stille her på bloggen i det siste, rett og slett på grunn av at jeg har vært travelt opptatt med alt mulig annet. Bøkene har blitt lest, riktignok langsomt, men de er lest, men ingenting er blitt skrevet om dem så langt. Men da utkastet på masteroppgava blei levert på fredag, kunne jeg endelig slappe litt av og samle tankene om andre ting, og for eksempel skrive om det jeg har lest i løpet av november og så langt i desember. Det trodde i alle fall jeg. Men helga har så langt vært full av ymse gjøremål som forefallende husarbeid, planlegging, besøk, julegavehandling, innpakking, baking, pynting og alt som hører med av stell og pass når barna er sjuke. Den omgangssjuka kan bare ha seg rett ut av huset igjen, for jeg har verken tid eller lyst til at noen av oss er dårlige akkurat nå! Men oppi alt sammen fikk jeg likevel mulighet, litt innimellom, til å notere litt om lydboka jeg hørte seint i november.

Det er naturligvis Skiensgutten og verdensborgeren Henrik Johan Ibsen (1828-1906) som er opphavsmannen også denne gangen, og jeg gleda meg veldig til å høre på det historiske stykket Hærmændene paa Helgeland (1857), ene og aleine fordi Kongsemnerne (1863) var en så solid og flott lytteropplevelse. Og jeg blei virkelig ikke skuffa denne gangen heller. NRK Radioteatrets dramatisering av Kongsemnerne fra 1979 var imponerende og flott, men Hærmennene på Helgeland fra 1999 var enda mer storslagen. Makan til intenst, spennende og tett hørespill skal en leite lenge etter!

Bakgrunnen for stykket er kort slik: Det er vikingtid i det norrøne området. Vi er rundt år 930 og Eirik Blodøks har makta i Norge. Fosterbrødrene og bestevennene Sigurd og Gunnar ankommer Island, der de blir tatt vel i mot av Ørnulf fra fjordene, en landnåmsmann. I løpet av sin tid der, blir de to unge mannfolka svært begeistra for to vakre kvinner, Ørnulfs datter Dagny og fosterdattera Hjørdis. Og en natt røver de med seg kvinnene og stikker fra øya.

Når vi så kommer inn i handlinga, er det gått fem år. Gunnar herse er gift med Hjørdis og bosatt på Helgeland. Sammen har de en liten gutt på fire år. Sigurd har reist i viking med Dagny i mange år, og har blant anna hatt flere opphold hos kong Adalstein av England. Ørnulf fra fjordene har lenge blitt hetsa for sin uvillighet til å hevne møyranet, og har nå tatt med seg alle sine sju sønner og reist til Norge for å få bot eller hevn i saken. Han stevner mot Helgeland, der Gunnar bor. Dit har også Sigurd og Dagny søkt seg, noe som fører til at alle møtes. Og konfliktene er verken få eller av det veike slaget. Her står alt på spill - for alle!

Tragedien er imponerende fullendt etter antikke idealer, med ingredienser som slår ut enhver såpeopera når det kommer til dramatikk, og som samtidig er mer spennende enn en kriminalroman. Det er mye på grunn av den sterke kvinneskikkelsen Hjørdis, som nekter å innfinne seg med noe som helst som bestemmes av menn - hun vil bestemme sjøl, hun egger, hevner, nekter forlik, manipulerer, frister, lager våpen og går i strid. Etter hvert kommer det fram at Hjørdis ikke er helt fornøyd med livet på Helgeland og samlivet med Gunnar. Hun lengter etter noe mer, noe annet, etter noe hun en gang, på Island, fikk sanse. Sannheten om fortida rulles opp parallelt med at nåtidskonfliktene åpenbarer seg, og det hele braker sammen samtidig med at Hjørdis setter underjordiske makter i sving med sin trollkyndighet. Men skjebnen, som hun utfordrer, innhenter både henne og de rundt. Den tragiske undergangen er uunngåelig, men veien dit er lang, svingete og uhyre spennende.

Stykket er kanskje litt mer fokusert enn Kongsemnerne, mye på grunn av at handlinga foregår over kortere tid. Der det i Kongsemnerne går flere tiår, går det her bare noen dager. Samtidig trer kvinnene mye tydeligere fram her, noe som skaper en interessant dynamikk i det handlingsmetta skuespillet. Sentralt står begreper som ære, makt og mot, og er det noe Ibsen får vist fram, så er det hvordan det norrøne samfunnet har ulike arenaer for menn og kvinner. Dette er noe den steile og stolte Hjørdis har problemer med å innfinne seg med. Hun, som har så sterkt blod i årene, som fryder seg ved lyden av pilskudd og klingende sverd, som så gjerne vil komme til Valhall!

I tillegg til at hevn og vold tematiseres, både i monologer, dialoger og handling, som uttrykk for ytre og indre aggresjon, er det også via stor plass til kolliderende mentaliteter i stykket. Ett element er forskjellene mellom kvinne og mann, som her blir en drivende, suggererende kraft. Også kvinnene i mellom er det store ulikheter, Dagny er en fredelig og oppofrende hustru som ser opp til mannen sin, mens Hjørdis er stri og sterk. Hun ser ned på Gunnar fordi han vil være en rolig storbonde, samtidig som hun hele tida framholder hans tidligere dåder som de ypperste mannverk. Et annet aspekt er forskjellene mellom Sigurd og Dagny, som har vært ute i viking i disse fem åra, og Gunnar og Hjørdis, som har bodd på Helgeland. Her blir det kontinental påvirkning mot en smule stivna forestillinger. En annen ulikhet fins mellom gamle Ørnulf fra Island og de unge, norske mennene. Alle disse brytningene, og mer til, er med på å skape kraft, motsetninger og spenninger i stykket hele veien, og gir en svært interessant lytteropplevelse. Jeg opplever at Ibsen legger seg tett på vikingtida og at han gjennom replikkene skildrer og karakteriserer og bygger opp om et norm- og æresdrevet samfunn vi i dag med større sikkerhet veit eksisterte.

Radioteatrets versjon er inndelt i første, andre, tredje og fjerde akt fordelt likt på to cd-er, som hver har sine høydepunkter. Hvem som er mest i fokus kan variere fra akt til akt, derfor er det vanskelig å trekke fram klare hovedpersoner og klare bipersoner. Men det er de fem som jeg allerede har navngitt som er de viktigste. Hjørdis spilles med stor overbevisning av Gørild Mauseth (f. 1972), mens sjøkongen og vikingen Sigurd gjøres sterk og levende av Lasse Kolsrud (f. 1959). Den mjuke og milde Gunnar er det Johannes Joner (f. 1958) som gir stemme til, noe som passa veldig godt. Dagny bekles litt for pustende av Andrea Bræin Hovig (f. 1973), mens hennes far spilles godt av Finn Schau (f. 1948). I det hele tatt er det ei flott rolleliste, og disse fem får solid hjelp av dyktige skuespillere og velklingende stemmer som innehar de mange birollene. Og Nils Nordberg (f. 1942) har som vanlig tatt for seg både bearbeidelse og regi, noe han mestrer ypperlig.

Noe uventa er det musikalske innslaget på lydboka, som Rain står for. Og det er grufullt, psykedelisk, kakofonisk og skjærende - men så utrolig passende! Musikken gir en ekstra dimensjon til hørespillet og er med på å gi stykket en gyselig men likevel veldig harmonisk overbygning - musikken avspeiler spenningene og konfliktene både før og nå, mellom de agerende menneskene og inni dem. Særlig passende var musikken til Hjørdis sin strid, hennes skrekkelige galdring og fatale feilsteg. Jeg kan tenke meg at musikken vil nyanseres litt når den blir spilt på et ordentlig anlegg i et stillestående rom - i en liten bil i bevegelse blei inntrykket rett og slett massivt. Men det passa godt med tematikken i stykket, følelsene som river i menneskene og min medfølelse som lytter. Det var vanskelig å ikke bli bevega.  

Knut Hamsum (1859-1952) skriver i Mysterier fra 1892 om Henrik Ibsen at "de fleste av hans skuespill er dramatisert tremasse". Orda er lagt i munnen på hovedpersonen Johan Nilsen Nagel og er utvilsomt humoristiske på mer enn én måte, men også helt feil. Er det noe Ibsen mestrer, så er det nettopp dramatikkens kunst. Stykket er en stor glede for oss som er over gjennomsnittet opptatt av vikingtid og middelalder, eller for en som er ute etter det tekniske i en godt fortalt historie, men hørespillet har også svært mye å by den jevne lytter som bare ønsker en god lytteopplevelse. Og det er naturligvis fordi håndverket som ligger til grunn er så solid, behandlinga i etterkant er respektfull og utførelsen er så profesjonell. Resultatet er uten tvil svært, svært godt.

Jeg for min del har nå fått blod på tann og er bitt av basillen eller hva det nå heter - Ibsen på lydbok er noe som blir et langvarig og tidkrevende prosjekt her i heimen, men pytt - det er utrolig givende, imponerende spennende og overraskende moro!

mandag 8. desember 2014

Favorittbøker: E

Her i heimen går det bokstavelig talt slag i slag for tida, ja, kakeslag, altså. Kokosmakroner den ene dagen, serinakaker den andre, og pepperkakene er jo allerede i (kake-)boks. Og jeg har planlagt en hel haug til, blant anna peppernøtter, kransekakestenger, havreflarn og så videre, noe som har ført til bekymring for om vi i det hele tatt har nok kakebokser. I verste fall får vi spe på med matbokser av ymse utforming, noe som går helt fint - kakene blir jo ikke liggende skrekkelig lenge uansett. Av en eller annen grunn er det sånn for meg, at de to aktivitetene å gå tur og å bake passer helt ypperlig som avveksling fra lesing og skriving. For pauser må jeg jo ha, ellers blir jeg helt tett i pappen. Når bein eller armer gjør det de er vant til, som å rusle, røre eller hakke mandler, får også huet litt ferie. Eller jeg får mulighet til å tenke på masteroppgava fra et litt annet perspektiv. Eller jeg tenker på bøker, bøker jeg har lest og gjerne vil lese igjen, når jeg bare får tid.

Bildekilde: Bokelskere
Den eldre Edda og Den yngre Edda
Hvem kan vel ha noen andre favoritter på E enn disse to unike, norrøne middelalderverka som går under fellesnavnet Edda? I min utgave fra 2002, som er svart, rød og sølvfarga, på nynorsk og gjendikta av Ivar Julius Mortensson-Egnund (1857-1934) og Erik Eggen (1877-1957), finner jeg både Den eldre Edda (1905 og 1908) og Den yngre Edda (1961), også kjent som Snorre-Edda. Og bra er det, for å velge mellom dem er vanskelig, de er så ulike i form, språk, stil og uttrykk, men ganske like i tematikk. Men det viktigste av alt: begge verk trekker meg med inn i en fantastisk verden, der myter, guder og mennesker veves sammen, der alt er uforutsigbart og stormende, der sverdet trekkes raskere enn du kan lese, og der volva har ordet. Det formidles på klingende versemål med susende, sviende snert, eller i en mer nøktern prosaversjon, det er guder, jotner, drager, dverger, skaldskapets gave og jakta etter gull. 

Ofte er det Snorre Sturlason (1178/79-1241) som for æra for disse to Eddaversjonene, sjøl om det på ingen måte er korrekt. Bak begge disse verkene ligger lange muntlige tradisjoner, der historiefortellere av mange slag, både kvinnelige og mannlige, over et ukjent antall generasjoner, har satt sitt preg på de vidt forskjellige tekstene verkene består av. Den eldre Edda, for eksempel, også kalt Den poetiske Edda, er med sine gude- og heltekvad fra norrøn mytologi og felleseuropeisk mytekrets, nesten umulig å tidfeste. Noen mener dikta er fra 400-tallet, altså tida da flere av hendelsene det fortelles om, inntraff. Andre mener de ikke kan være eldre enn fra 800- eller 900-tallet, grunna for eksempel formen og ordtilfanget, mens atter andre holder seg til at dette er et produkt fra høymiddelalderen. Jeg skal ikke ta noe standpunkt her, og anbefaler andre det samme. Her er det så mye uvisst at det er bedre å holde seg på den sikre sida enn å ta noen ukvalifiserte avgjørelser.

Også når det kommer til Den yngre Edda kan det rettes kritikk mot de som uten å tenke seg om tilkjennegir dette verket Snorres produksjon. At han var den som skreiv ned helheten en gang mellom 1220 og 1230, antar vi med rimelig stor sikkerhet, der vi med Den eldre Edda har bortimot ingenting å gå etter med tanke på en mulig opphavsperson (mest sannsynlig var de mange). Den yngre Edda er undersøkt og analysert mangfoldige ganger, og de fleste resultatene peker på såpass store fellestrekk i alt fra håndskrift og pergament til ordbruk og syntaks og lignende, mellom Snorre-Edda og Heimskringla (og Egilssoga, som mange også mener er Snorres), at det "må" være samme nedskriver. Men sjøl om Snorre Sturlason her er opphavsperson og skriftlig forfatter, er det ikke han som har funnet på alt han skriver om i Den yngre Edda. Også her ligger det lange, muntlige tradisjoner bak, tradisjoner som støtter seg på nettopp Den eldre Edda.  

Den eldre Edda består av en mengde gude- og heltedikt, de mest kjente er kanskje Voluspå, Håvamål, Skirnesmål, Balders draumar, Rigstula, Volundskvida, Fåvnesmål og Atlekvida. Mange, mange flere kvad kan naturligvis også nevnes. Men hva handler disse egentlig om? Gudedikta handler om de norrøne gudene og deres mer eller mindre stereotype framferd (her tenker jeg særlig på Odin, Tor og Loke, som ved første øyekast framstilles ganske likt fra dikt til dikt). Men det er også kosmologi, læredikt og reine eventyr. Heltekvadene henter handling, motiver og personer fra folkevandringstida og tidlig middelalder, og i disse dikta braker personene sammen i konflikter og kamper uten sidestykke. For eksempel skal kong Atle være hunerkongen Attila. Og de fleste har vel hørt om Sigurd Fåvnesbane, sagnene som også er kjent under den tyske tittelen Nibelungenlied?  

Den yngre Edda består av nesten det samme - noe som er en sannhet med modifikasjoner. Første del er Gylvaginning, gude- og mytelære. Andre del er Skaldskaparmål, som er mest ei lærebok i skaldskap. Tredje del er Háttatal, der Snorre demonstrerer en stor mengde norrøne versemål - imponerende og noe ubegripelig for oss i dag. Og det Snorre bruker for å lære opp unge sveiner i disse tre viktige kunnskapene for middelalderforfattere (skaldene), altså toposet (stedet), forvaltninga av gaven og teknikken, er de gamle gude- og heltedikta. Han går altså tilbake til Den eldre Edda og bruker det som kilde for sitt eget verk. Men han velger bare ut noe, former det på sin egen måte, og legger så til det han finner nødvendig. Ulikhetene mellom Den eldre og Den yngre Edda er som skrevet over først og fremst stilen, uttrykket, språket og formen: det er en lyrisk versjon og en prosaversjon. Eller sagt på en annen måte: det er lettere å lese Den yngre Edda først og Den eldre Edda etterpå. Når du da allerede kjenner til hovedmytene, gudelæra, kosmologien, den språklige stilen og de mest brukte poetiske omskrivingene, kenningene, blir utbyttet av lesinga mye større, og du kan kanskje tolke litt på egenhånd i de komplekse gude- og heltedikta også. For det er der de virkelig gode historiene ligger, de sterke stemmene, de magiske bildene, de nydelige, såre, lydmalende strofene, og de triste, triste skjebnene.

Fra Voluspå:

Om ljod bed eg alle
helga lydar,
store og småe
søner åt Heimdall.
Det vil du, Valfader,
at vel eg fortel
frå fyrndeheim
de som fyrst eg minnest.

5
Sol kom sunnan,
syster åt månen,
slo høgre handi
om himmelhestar.
Sol ikkje visste
kva salar ho åtte,
Måne ei visste
kva makt han åtte,
stjernor ei visste
kva stader dei åtte.

19
Ask veit eg stande,
heiter Yggdrasil,
høgt tre, vatna
med kvitande våg.
Derfrå kjem dogg
som i dalane fell.
Stend alltid han grøn
over Urdarbrunnen.

Fra Håvamål:

1
Augo du brukte
før inn du gjeng,
i kot og i kråom,
i kot og i krokom.
For d'er uvisst å vita
kvar uvener sit
føre din fot.

10
Betre byrdi
du ber kje i bakken
enn mannevit mykje,
D'er betre enn gull
i framand gard;
vit er vesalmanns trøyst.

23
Vitlaus mann
vaker all natti,
tenkjer både opp og ut.
Han er trøytt og mod
når morgonen kjem,
og alt er flokut som før.

44
Veit du ein ven
som vel du trur,
og du hjå han fagnad vil få:
gjev han heile din hug
og gåva ei spar,
far og finn han ofte.

77
Døyr fe;
døyr frendar;
døyr sjølv det same.
Eg veit eitt
som aldri døyr,
dom om daudan kvar.

Hva er din favorittbok på E?
Noen over, noe ved siden? Jeg bare spør, du får svare! For meg kan det aldri, aldri bli noe anna enn Den eldre Edda og Den yngre Edda, disse to verkene en kan vende tilbake til hele livet og stadig få utbytte av. Der er ord som trøster og ord som inspirerer, dikt med mot og kraft, rørende kjærlighetsrelasjoner eller ubotelig sorg. Og det er et utrolig fascinerende verdensbilde som tegnes opp gjennom volvas ord, der vi ser kimen til hele vårt nordiske liv, våre handlinger, holdninger og vårt tankesett.

fredag 5. desember 2014

Elskede

Bildekilde: Bokklubben
Noen bøker er vanskelige, for å ikke si nesten umulige, å skrive om. Det er det naturligvis ulike årsaker til. En særskilt type tematikk, for eksempel, kan være utfordrende å ta inn over seg for enkelte. Og hvis leseren ikke tolker bærende metaforer rett (eller ikke i det hele tatt), kan lesinga bli ganske annerledes enn andres. Hvis underteksten er litt for dulgt, slik at en ikke helt får tak i hva teksten egentlig dreier seg om, kan en oppleve boka som teit eller kjedelig. Og så videre. Men den boka jeg tenker på nå, romanen Elskede (1987, på norsk i 1988) av Toni Morrison (f. 1931), er vanskelig å skrive om fordi jeg hadde konkrete forventninger til boka og fikk noe ganske annet.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese ei bok av amerikanske Toni Morrison (født Chloe Ardelia Wofford). Ikke bare fordi hun er en av tretten kvinnelige nobelprisvinnere i litteratur som både bør, skal og må leses i løpet av livet, men også fordi jeg har hørt så mye spennende om bøkene hennes. At de er annerledes, intense, sterke. At hun skriver både fra et kvinnelig og et svart perspektiv. At hun ikke er redd for å skildre det som er brutalt og vondt. Akkurat det siste har gjort at jeg har kvia meg litt. Særlig da jeg fikk vite hva som var hovedhandlinga i Elskede. Som småbarnsmor er det enkelte ting som rett og slett er utenkelige...

Men nå skal jeg ikke gjøre som alle andre og avsløre hva denne hovedhandlinga er. For det var nettopp det som var mest irriterende ved forordet til Karin Sveen (f. 1948), som står i Bokklubbens utgivelse. Ikke bare gjorde hun rede for nesten hele handlinga i første del av romanen, men hun avslørte seinere poenger også. Men det visste jo ikke jeg da jeg leste. Da trodde jeg at denne informasjonen kanskje lå forut for fortellingas univers, eller tilhørte en bakenforliggende kontekst jeg som leser burde kjenne til. Resultatet av det, var at det tok meg ganske lang tid å lese første del av boka. For når Sveen hadde avslørt hovedlinjene og de avgjørende vendingene, var det ikke så mye spenning igjen til meg. Skildringene var flotte og fulle av sansninger, språket solid og godt, og fortellinga var fascinerende, men likevel. Sveens forord burde helt klart vært et etterord.

Det er den svarte kvinna Sethe som er fortellingas omdreiingspunkt. Langt på vei er det hun som er hovedpersonen, sjøl om Morrison, som i denne romanen skriver både i tredjeperson og førsteperson, også sanser gjennom mange andre i det som av og til er et interessant flettverk av stemmer og historier. For eksempel er den fremmede jenta som dukker opp svært viktig, og mye dreier seg om hvordan andre ser henne. Men det er først og fremst Sethes bakgrunn som avsløres og gjennomgås, det er hennes valg som får konsekvenser, hennes liv som skildres, det er hun som må gjenoppleve, lide, begrunne, forsvare - gang på gang på gang. Til hun er utmatta, fysisk og psykisk, til hun ikke lenger orker mer.

Men når vi møter Sethe, tidligere i kronologien, har hun stengt av den tidligere delen av seg sjøl. Hun vil ikke, kan ikke, orker ikke huske. Hun er fri nå, og bor i Ohio, har en fin jobb som kokke på et vertshus og bor i et toetasjes hus med stor tomt og utsikt mot skog og elv. Det er etter den amerikanske borgerkrigen, og når vi kommer inn i handlinga, er det etter mine begreper litt innpå 1870-tallet. Livet på plantasjen, slavelivet, er langt unna, men kommer tilbake i plutselige og tidvis voldsomme glimt, for eksempel gjennom farger, lyder, ord, bevegelser eller tilfeldige assosiasjoner. Men stort sett har Sethe fortida under kontroll. Resten av livet også, det liker i alle fall hun å tro. Hvis en ser bort ifra knirking i trappa, flytting av gjenstander og nærværet av et rødt lys og en hvit kjole.

Sethes datter Denver er blitt voksen, men bor fortsatt hjemme. Hun forlater knapt huset, og har lite å ta seg til. Sønnene hennes har rømt for lenge sia. De var bare 13 år da, hun husker knapt hvordan de så ut. Halle, ektemannen hennes, kom aldri fram. Eller kanskje han aldri dro? Og svigermora Baby Suggs, hellig, er død. Tilbake sitter derfor Sethe og Denver, to ensomme kvinner i samme hus, som egentlig ikke ser eller hører hverandre, og som er redde for hverandre, men på ulikt vis. De er totalt avsondra fra nabolaget, menigheten og det svarte miljøet i byen, og det har de vært sia Baby Suggs døde. Begge er utsulta på fysisk og psykisk kontakt og andre mennesker. Kanskje det er derfor alt endrer seg den dagen da Paul D plutselig sitter på trappa.

Og så kommer hun også. Den unge kvinna i den svarte kjolen, med sko som knapt er brukt. Hun som bare vil drikke vann, flere kopper, og ikke sier noe, før hun blir lagt på ei seng og ligger der, halvveis bevisst, i feberrus, i flere dager. Denver tar vare på henne, for første gang har hun noe å beskytte som ikke er henne sjøl. Når kvinna kvikner til, blir hun og Denver svært gode venner. Så gode at Sethe har vanskelig for å få den fremmede ut av huset. Etter hvert vinner kvinna Sethe over også, og hun behandler dem begge som døtrene sine. Kun Paul D står igjen som skeptisk. Hva veit vi egentlig om henne, spør han. Hvor kommer hun fra, hva vil hun? Og skal hun ikke et sted?

Kampen som kommer, som må komme, mellom Paul D og den ukjente kvinna, er på mange måter en kamp mellom Sethes fortid og framtid, mellom den kvinna hun var og den hun er blitt. Her har Morrison valgt å la kampen utspille seg gjennom konkrete eksempler og som fysiske manifestasjoner, kanskje fordi en indre framstilling av disse kreftene og hvordan de trekker og drar innad i Sethe ville blitt for vanskelig å skildre teknisk sett. I alle fall med en tredjepersonsvinkling. Uansett årsak fungerer resultatet godt, som leser kan en heller ikke la være å lure på hvem denne kvinna er, hva som er intensjonene hennes og hvorfor hun er kommet. Men de samme spørsmåla kan egentlig stilles til Paul D. Hvem er det som trenger seg på, og er det noen av dem som egentlig har rett til det?

Denne kampen er Sethe bare delvis bevisst. Kanskje hun ikke vil vite eller forstå? Hun aksepterer i alle fall Paul Ds gradvise ferd gjennom huset og ut i kjølerommet, før han brått kommer tilbake igjen. Kanskje er hun vant til at de er sånn, slavemenn og slavekvinner, etter flere år med hardt arbeid, fysisk og psykisk mishandling, sult, tørste og nød. Tross alt ser hun mye av seg sjøl i han og i hans historier. Det han forteller vekker minner som er enda verre, gjenoppliver det hun har gjort alt for å glemme. Og det er ikke egentlig den harde fødselen der fattigjenta Amy hjelper til, ferden over elva eller Ella, som må skjære opp herreskoene for at føttene hennes skal få plass, som er ille. Det er hva, eller hvem, hun rømte fra. Og hva som skjer når de innhenter henne.

Det er Denver som først pusler alt sammen, og som kommer fram til hvordan det må henge i hop. Kanskje fordi hun vil tro, har et behov for å tro. Eller fordi det er rett. Det er moras løse historier, spørsmålet til gutten fra lesetimene, ting hun husker fra hun var lita, orda til Baby Suggs og ikke minst fortellingene til den ukjente kvinna. Det er hele hennes verden, som har vært delt opp i total stillhet og et vell av lyder, en sjølvalgt, øredøvende stillhet og de brå, påtrengende lydene, ord hun ikke vil høre, lyder hun ikke vil huske. Alt det som nesten ikke kan skildres, men som Toni Morrison skildrer likevel.

De av dere som kjenner til boka, veit hvor intens den kan være. Etterhvert er det vanskelig å ta lesepauser fordi alt glir i ett, fortellingene veves inn i hverandre, det er linjer fra fortida som det er umulig å ikke følge opp. En aner det verste, men kan ikke la være å lese videre likevel. Vi får alt servert i bruddstykker og med en heller tilfeldig kronologi, og en del av leserjobben er derfor å legge bruddstykkene i riktig rekkefølge, slik at vi kan følge Sethes liv, valgene hennes og de fatale konsekvensene. Vi ser det hele gjennom Sethe, gjennom barna hennes, Halle, Baby Suggs, Stamp Paid, slavene på plantasjen, Ella, Amy og alle andre som trekkes med. Enkelte scener fortelles flere ganger, med nye sansninger og nye detaljer fra gang til gang. Morrison forskyver stadig, trekker fra, legger til, slik at vi stadig ser mer av bildet. Et bilde vi ikke vil se, men må se. Fordi det var sånn det var, fordi det er sant, fordi det er Sethes liv.

Og det var ikke ei slik fortelling jeg forventa, noe som var utfordrende i første del av boka. Likevel aksepterer jeg den nesten fullt ut, og synes Morrison har lykkes svært godt med det som må ha vært et underliggende prosjekt: Bak Sethes liv og hennes unike handlinger, som er et skrekkeksempel, ligger den triste, tragiske og forferdelige beretninga om de svarte slavenes kummerlige vilkår i 1700- og 1800-tallets USA. Her kunne forfatteren skamløst velta seg i grusomme detaljer om mishandling, voldtekt, smerter, nedrige hendelser og drap, men hun gjør det ikke. Hun forholder seg hele tida til hva det er hun forteller, og hun er forholdsvis stram i formen, sjøl om hun benytter repetisjoner som et bevisst virkemiddel. I stedet for å ramse opp alt en slave måtte igjennom, bruker hun noen få, skrekkinngytende eksempler. Som munnbittet. Burene de måtte bo i. Bruken av tvangsmessig avl for å øke godseierens inntekter. Den rådende ideologien med måling av hodeskaller og et syn på svarte som annenrangs mennesker, nei, mer dyr enn mennesker. Som de hvites personlige og private eiendom.

Og ei slik historie blir sterkere og får mer troverdighet fordi den fortelles av en svart, ei svart kvinne. De svarte kvinnene er dobbelt undertrykt, sies det, først på grunn av hudfarge og så på grunn av kjønn, undertrykt av de hvite og sine egne menn. Men det er ingenting ved denne boka som gir meg tanker om at Morrison er ei slik kvinne. Til det er historia alt for sterk og alt for solid skrevet. Og den som skriver slikt, som skriver om Sethe, om disse disharmoniske mor-datter-forholdene, om slavelivet og som tør å trekke inn Elskede på den måten, som forteller om det verste, helt usentimentalt, uten å kues, uten å unnskylde, hun er modig. Hun er kanskje enda modigere enn Sethe, som i sitt ordløse kaos gjør det verste, gjør det umulige, utenkelige. På instinkt, kanskje. Av kjærlighet, sier hun. Av frykt, tenker jeg. Som en panisk, siste handling før verden likevel går under.

Men sjøl om det er veldig mye bra ved denne romanen, kan jeg ikke unngå å legge merke til avstanden. Jeg veit ikke hva den skyldes, om det er teksten i seg sjøl, formen, synsvinkelen eller tematikken - i alle tilfelle er jeg alltid langt unna Sethe og problemene hennes, jeg er aldri med, aldri inkludert. Det blir aldri truende, spennende, skummelt eller rørende for meg som leser. Jeg er heller aldri virkelig nysgjerrig, for alt kommer jo, alt blir fortalt. Riktignok hulter til bulter, men jeg slipper å være på leit i underteksten, for den er nærmest ikke-eksisterende. Likevel er det gode partier som er lada med noe, har et driv. Og det er bra. Men når Morrison skriver om følelser, som aggresjon eller redsel, kjenner ikke jeg det i det hele tatt. Kanskje er det Sethes egen avstand til eget liv jeg kjenner på? I så fall er det fint gjennomført, men det virker nok mot sin hensikt. En slik roman burde kreve innlevelse. 

Jeg hadde også litt problemer med å akseptere historia til den fremmede kvinna, men fordi det er et så bærende element og både fungerer symbolsk og som en manifestasjon i tillegg til å være et eksperiment og et motiv, var det vanskelig å ignorere det. Dessuten kan det være flere plausible forklaringer her, ikke bare den som holdes fram som sannhet i boka. Og fordi romanen er så solid gjennomført, måtte jeg bare lese videre uansett. Mange av avsnitta til Morrison er visuelle og sanselige, hun skildrer en bevisst nærhet til det konkrete landskapet rundt oss som er inspirerende og frigjørende. Så får det bare være at menneskene mangler denne bevisstheten til landskapet inni seg. Men hva kan en egentlig forvente av tidligere slaver? At de ikke skal være merka i det hele tatt? Er det noe Morrison viser fram, så er det nettopp alle de ulike følgene av et brutalt slaveliv, fysisk, psykisk og emosjonelt. Når en blir behandla som et umenneske, hvordan kan en da bli et menneske?

Elskede er en kompromissløs tekst - forfatteren kommer ikke leseren i møte på noe punkt. Leseren må hele tida jobbe for å sortere puslespillbrikkene og legge dem på rett sted, for Morrison forteller slik hun sjøl vil. Her gis ingen forklaringer, retninger eller beklagelser. Tematikken er vond, men framstillinga er god og i noen partier drivende, både i replikker og sansninger. Det er mange elegante vendinger, mange interessante elementer og mye lun kjærlighet, noe som gjør lesinga mer sår enn ekkel, mer trist enn brutal. Og ikke minst - Sethes handlinger vekker noe i en, både en angst og en uunngåelig refleksjon over ens egen situasjon og om hva mennesket er i stand til. Det er et fascinerende tankeeksperiment som her får en noe uventa litterær form, og enda mer overraskende er det kanskje at en sitter igjen med et ønske om å lese mer, sjøl om dette er langt fra meg og min virkelighet.

Min versjon av Elskede var fint og stemningsfullt, om enn noe slurvete oversatt av Mona Lange (f. 1946). Men dette slurvet kan like gjerne skyldes manglende oppmerksomhet fra redaksjonen i Bokklubbens Verdensbibliotek som tabber hos oversetteren sjøl. I alle tilfelle anbefaler jeg ei ekstra runde i manusvasken neste gang.

mandag 1. desember 2014

Vinterlesing

Og plutselig var det blitt første søndag i advent, og like etter gikk det nesten umerkelig fra november til desember, fra ordinær mørketid til trivelig ventetid. Helga har blitt delt ganske jevnt mellom obligatorisk hus- og studiearbeid og frivillig kos. Vi har begynt på julevasken av huset, og tok kjøkkenet på lørdag og vinduene i går. Så var det å hente ned tre digre pappesker fra loftet, fulle av dekorasjoner, pynt, adventsstake, lilla lys, julestjerner, pepperkakeformer, kakebokser, nisseluer, forklær, servietter, kjevler, syngende elger og mye mer. Dessuten har vi klipt og limt kort og pakkelapper, laga dorullnisser med filtdrakt, krepplue, pappbein og bomullsskjegg, piperensernisser, snøkrystaller til vinduene og mer til. To brett med pepperkaker inn i ovnen like før middag var også en suksess, og hvem liker vel ikke lukta av nyskrelt mandarin og vedfyring på stua?  

Også var det denne lesinga da. I november gikk litt langsomt med skjønnlitteraturen, og for desember planlegger jeg følgende:

Ragnhild Jølsen
Det er vel ikke en overraskelse at jeg fortsatt ikke er i gang med Jølsen. De som følger med her, eller har en mastergrad sjøl, veit hvor intenst slikt arbeid kan bli og hvor lite annet det i perioder er tid til. Det som er bra, er at jeg fortsatt vil lese Jølsen! Men nå ser jeg for meg at det blir i romjula, eller når vi har nådd et snødekt, iskaldt januar.

Sturlason & Henriksen
Disse to arbeider jeg fortsatt med, og koser meg med det. Jeg kommer nok ikke i mål med Snorre med det første, så etter at jeg er ferdig med oppgava, havner han nok i hylla ei stund. Henriksen, derimot, tenker jeg å lese ferdig i løpet av vinteren.

Siri Hustvedt
Jeg har fortsatt en plan om å lese romanen Når du ser meg sammen med Silje. Med mindre jeg plutselig ikke kan vente lenger, og kaster meg over boka. Den venter veldig, der den står i hylla, og er samtidig en av de eldste, uleste bøkene jeg har. Den ligger med andre ord tynt an i lesesirkler framover.

Cora Sandel
Å, disse nydelige bøkene om Alberte! Hvorfor leser ikke alle dem, minst en gang i tiåret? Hvorfor er de ikke pensumtekster? Hvorfor holdes de ikke fram som noe av det beste norsk litteratur har å by på? Cora Sandel er mesterlig, og jeg har ledd, grått, vært fortvila, kald, sjuk, fattig og trist, og strevd noe voldsomt sammen med Alberte i bok to i trilogien, Alberte og friheten. Jeg leser bøkene sammen med Birthe, og mot midten av desember er det klart for bok nummer tre. To av tre lesekryss der, altså (omtale av Alberte og Jakob finner du her).

Merethe Lindstrøm
Å lese ei bok fra 2000-tallet i sjuende runde av Bjørgs bokhylleutfordring blei plutselig til Merethe Lindstrøms Barnejegeren fra 2005 (runden var i oktober, jeg fikk ikke lest før i november). Romanen var et overraskende fint valg på kalde novemberdager, for den korte boka er full av stemninger og kulde, på flere nivåer. Lindstrøm er en sterk stilist, har et kontrollert språk og et bevisst forhold til komposisjon. Anbefales.

Salman Rushdie
Godeste Salman Rushdie var månedens 1001-bokforfatter hos Line forrige måned. Men fordi boka hans er så omfattende - godt over fem hundre sider i min versjon - har jeg her tatt en spansk en: Jeg bytter novemberboka med desemberboka. Det er vel lov?

Toni Morrison
...ja, bortsett fra at jeg allerede har lest Margaret Atwoods Alias Grace, da, som skal leses nå i desember i nevnte lesesirkel. Men akkurat nå passer det ikke å lese den på nytt, sjøl om jeg gjerne vil det ved en annen anledning. Atwood er derfor bytta ut med amerikanske Toni Morrison og hennes prisvinnende roman Elskede, som jeg lenge har lovt å lese (og som også er ei 1001-bok). Og Morrison og Rushdie har altså bytta plass, for å få den korteste boka først og den lengste etterpå (som om det egentlig har noe å si...). Derfor: Elskede på meg i dette månedsskiftet (snart i mål), og Midnattsbarn inn mot 2015. Tror jeg. Jeg kvier meg for å gå i gang med lange bøker nå!

Knut Hamsun
Bjørgs siste leseutfordring i leseåret 2014 er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Mange godbiter å velge i, med andre ord. Jeg falt til slutt ned på Knut Hamsun og romanen Mysterier. Jeg gleder meg til å lese boka, sjøl om jeg har et ambivalent forhold til forfatteren. Jeg opplevde Sult som veldig fæl da jeg leste den, men i følge baksideteksten er dette noe helt anna. Jeg skal prøve å lese og skrive om boka i løpet av uka.

Henrik Ibsen
Denne karen har sniki seg med to ganger i høst, riktignok i lydbokversjon, men lell. Jeg koser meg veldig med Ibsen, uansett format, og synes han er en fantastisk dramatiker. I høst har jeg hørt Kongsemnene og Hærmennene på Helgeland, og gleder meg til å lytte meg videre gjennom produksjonen hans. To kryss!

Biografi
Hos Ingalill skal det i desember leses forfatterbiografier. Det som er så moro! Men jeg er usikker på om jeg rekker å delta denne gangen, eller om masterarbeidet kommer til å ta for stor plass. Jeg er også usikker på hvilken storhet jeg skal lese om, Undset eller Ibsen. Potet, pottit?

Per Olov Enquist
Nå er det så lenge sia jeg har lest noe av mestersvensken at jeg rett og slett bare må. Det er også noe jeg har veldig lyst til, nå som det nærmer seg jul og jeg forhåpentligvis kan ta noen rolige kosetimer innimellom (men jeg frykter det blir mye arbeid). Romanen det gjelder, er Magnetisørens femte vinter. Jeg gleder meg!

Amalie Skram
Hvert år prøver jeg å lese noen julebøker, og sjøl om Amalie Skram da kanskje ikke er den første en forbinder med lys og varme (hvem kan vel glemme novella "Karens jul"?), har hun faktisk skrevet en roman som heter Julehelg. Om den er noe særlig julete av seg, vites ikke, men det er lov å håpe.

Og med det tør jeg ikke planlegge mer, rett og slett fordi jeg da veit at jeg vil drasse rundt på titlene til langt uti 2015, noe som ikke er særlig moro. Jeg får heller forsøke å komme i mål med dette, og helt overraskende få tid til ei bok eller to ekstra, innimellom julegrøt, pakker og nyttårsraketter (men det er lite trolig). Ja, også var det denne, masteroppgava, da. Det må sprengjobbes! 

Jeg ønsker dere alle ei fredelig adventstid, og håper dere koser dere med store og små juleforberedelser innimellom bøkene dere har valgt. God les!