mandag 30. mars 2015

Klar, ferdig, les!

Hva: Bokhyllelesing 2015, tredje runde
Kriterier: Les ei europeisk novelle- eller diktsamling fra 1900-tallet
Når: Mellom 30. mars og 05. april

Påmeldte:
- Silje skal lese The Bloody Chamber av Angela Carter
- Birthe skal lese Det golde landet av T. S. Eliot
- Elida skal lese Den mystiske plumpudding av Agatha Christie
- Hedda skal lese Brukshistorier og Efterlatte arbeider av Ragnhild Jølsen
- Bjørg skal lese The Collected Poems av Sylvia Plath
- Trudelutt skal lese Dublinere av James Joyce
- Gro skal lese Karusellmusikk av Jo Nesbø
- Signe skal lese Kaddish and other poems av Allen Ginsberg
- Astrid Terese skal lese 21 noveller av Doris Lessing
- Marianne skal lese Kykelipi av Jan Erik Vold

Som vanlig er det stor variasjon i hva vi bokelskere skal lese og skrive om i denne runden av Bokhyllelesing 2015. Jeg var veldig spent på hvordan den sjangermessige fordelinga kom til å bli, og om noen av dere i det hele tatt kom til å velge å lese lyrikk over noveller da lyrikk ofte (og helt uten grunn) er en mindre foretrukket sjanger for et stort flertall. Sjøl hadde jeg veldig lyst til å gyve løs på ei diktsamling, men Jølsen trakk det lengste strået (hun har rett og slett stått lengst i hylla). Jeg er derfor veldig glad for at flere av dere tørker støvet av ulike diktsamlinger, og ser fram til å lese hva dere syns. Diktlesing er dessuten også en fin kontrast mot påskas styrtlesing av krim!

Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere før. Denne runden gjelder det blant anna meg sjøl - for å endelig komme i mål med Jølsens to siste verker, måtte jeg begynne tidlig. Men dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2015 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at den ordinære lesetida er avslutta.

Lykke til!

lørdag 28. mars 2015

Nobelprisen, 1919

Når krigen endelig er over og verden kan begynne å gå framover igjen, er det brått store omrokeringer på lista over de nominerte til nobelprisen i litteratur. Det er som om Europa har våkna til live fra tidenes mareritt, og nå ser med nye øyne på litteratur og kunst. Det er i så fall et fenomen en kan kjenne igjen fra konsekvensene av neste verdenskrig, her hjemme formulert så fint av Gunvor Hofmo med tittelen Jeg vil hjem til menneskene (1946) og for eksempel diktet "Det er ingen hverdag mer" fra nevnte samling. En slik ekstraordinær situasjon, som å leve i ei krigssone eller under okkupasjon, gjør noe med oss. Ofte ser vi en oppblomstring av inderlighet i kunst og kultur i slike perioder, som så daler til fordel for lettbeint underholdning når de vonde tidene kommer på avstand. Et godt eksempel i så måte er nettopp vårt eget hjemland. Det var ikke veldig mye norsk kriminallitteratur som kom ut i etterkrigsåra i forhold til i dag. Politisk og allegorisk litteratur stod lenge sterkt, sammen med ulike litterære bearbeidelser av krigen. Den nære samtida blei tematisert og kritisert. Kan hende dette også gjenspeiles på lista under? 

De nominerte i 1919 var:

  1. Wladyslaw S. Reymont/Reyment (1867-1925), polsk forfatter
  1. Hugo von Hofmannsthal (1874-1929), østerriksk forfatter
  1. Arno Holz (1863-1929), tysk forfatter
11. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
  8. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
  2. Alois Jirásek (1851-1930), tsjekkisk forfatter
  2. Hans E. Kinck (1865-1926), norsk forfatter
  2. Per G. Hallström (1866-1960), svensk forfatter og akademimedlem
  4. Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), svensk poet og akademimedlem
  1. John Galsworthy (1867-1933), britisk forfatter
  1. Ebenezer Howard (1848-1928), britisk byplanlegger
13. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter

Forrige gang var det 19 nominerte fordelt på 17 unike kandidater. Fem av dem var på lista for første gang, mens et stort flertall var velkjente navn og flergangsnominerte. Nå ser vi at mange av disse gamle traverne er blitt kasta ut fra lista - de er rett og slett blitt oversett eller glemt i denne rundens nominasjonsprosess. For hvor lang tid denne nye "trenden" kommer til å vare, veit ikke jeg, men det er i alle fall en interessant observasjon, særlig hvis det faktisk er en varig endring. Det sier i så fall mye om hva som skal til for at en endrer ett bestemt perspektiv på litteratur, og hva som er med på å skape en litterær smak. Men det må være noe jeg får komme tilbake til neste gang, når jeg i større grad kan se om det er en sammenheng.  

Som vi kan se, er det denne gangen kun 18 nominerte fordelt på 12 unike kandidater. Sånt skjer når Aho/Brofeldt får to nominasjoner, Karlfeldt får tre og norske Hans E. Kinck får hele fire! Ikke minst er det spennende med en slik nordisk dominans i gjentakelsene, men er det noe som vil føre til konkrete resultater? Av sterke listetravere har vi i år kun tre: Aho, Spitteler og Jorge. Resten er nokså ferske. Om det var noe rettferdighet i verden, ville spanske Jorge nå gå av med seieren, etter mange, mange år som listefyll. Men det kan raskt slå annerledes ut, sjøl om det i alle tilfelle er på sin plass å applaudere fanklubben til Jorge for intens lobbyvirksomhet.

Ellers ser vi av årets liste at mannfolka dominerer totalt. Ingen damer er med. Dessuten er eurosentrismen sterk - ingen andre kontinenter slipper til - og Russland, som nå kaller seg Sovjet og tidligere har vært inne i varmen, blir holdt utafor. Er det også en tilfeldighet, eller er det et bevisst politisk signal fra Svenska Akademien? Kan hende både denne og neste års utdeling vil kaste lys over slike vanskelige spørsmål. Men som alltid er jeg usikker på graden av politisering av litteraturen generelt og prisen spesielt - det er nemlig uunngåelig med noe politisering, men mye kan stabiliseres eller lukes ut om en er bevisst på det. Hva som virkelig er tilfelle her, vil en nok aldri få vite, takket være De Adertons lukka arkiver. Likevel er det alltid interessant å spørre seg om utdelingene er reint litterære, reint politiske eller en blanding. Og det avhenger sjølsagt av forfatter, verk, tildeler, tolking og begrunnelse - og dagens tolkning av hele prosessen.

Men tilbake til 1919. Hvem mottar prisen, som utdeles i 1920? Her er noen hint:
1. Han er ikke akkurat en ungfole
2. Han har vært nominert før
3. Hans leveår som nobelprisvinner er noe begrensa

Og hvem blir så det? Tenk i vei, hold deg gjerne unna google og legg igjen ei god gjetning under. Lykke til!

onsdag 25. mars 2015

Krimfri påskelektyre

Det er snart påske, og folk og fe velter seg i kriminallitteratur fra inn- og utland, som om det egentlig er det mest logiske å drive med i disse helligdagene. Jeg for min del foretrekker rolige frokoster mens morgensola titter inn av kjøkkenvinduet, hyggelige formiddagsturer ute i godværet, familietreff på ettermiddagen, den obligatoriske og alltid like morsomme påskeeggjakta, ivrig marsipanspising (sånne kolibriegg er utrolig gode) og store mengder koselesing. Men det blir ikke noe særlig krim på meg. Det mest dramatiske jeg er vitne til i påska, pleier å være de begredelige tegneseriemysteriene på melkekartongene, dersom jeg ikke slumper til å få med meg noe på tv. Men som regel er det sånn at når alle andre benker seg foran skjermen for å kose seg med noe brutalt og voldelig som en fin avslutning på dagen, leser jeg. Og dersom du også har lyst til å lese noe bra, men ikke vil meske deg med avkappa kroppsdeler, alkoholiserte etterforskere med tredagersskjegg og psykopatiske seriemordere, kan jeg anbefale følgende bøker:

Ian McEwan - Om forlatelse
En aldeles nydelig og prisvinnende roman fra 2001 (på norsk i 2002) som fortjener et stort publikum og mange gjenlesinger. Jeg har nylig sett filmen som er basert på boka (fra 2007), og sjøl om den også var fin, er boka enda bedre. Jeg fikk veldig lyst til å lese den igjen, og virkelig leve meg inn i det som skjer med de tre personene boka kretser rundt, Cecilia, Robbie og Cecilias yngre søster Briony. Boka åpner en varm sommerdag på trettitallet, og den fantasifulle 13-åringen Briony er vitne til noen opptrinn mellom Cecilia og Robbie som hun misforstår helt og tolker på sin egen måte. Dette får så fatale konsekvenser da Briony hevder at Robbie har gjort noe han ikke har gjort. Men hans protester blir ikke hørt, og snart bryter Cecilia all kontakt med familien. Så kommer krigen. Et av bokas hovedtemaer er hvordan vi skaper og omskaper omgivelsene rundt oss etter ulike versjoner av sannhet, hvordan dette påvirker oss og hvordan vi handler deretter. Og på et metanivå handler boka også om å skrive, retten til å skape. Men på bekostning av hva?

Cora Sandel - Albertebøkene
I denne mektige trilogien er det veldig vanskelig å velge ut bare ei bok, derfor er de med, alle tre. Trilogien består av Alberte og Jakob (1926), Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939). Ingen av bøkene er spesielt lange, men de rommer svært mye i tematikk og undertekst, slik at utbyttet fort blir stort. En konsekvens kan da være at lesinga går litt langsomt, men det er bare fint! Sandel byr nemlig på mange utsøkte detaljer, nydelige skildringer og et variert, malende språk. Romanene om ungjenta Alberte, som gjennom harde kår, press og slit, fattigdom, sult, tvil, utmattelse og mange modningsår, klarer å finne sin egen vei, er et imponerende utviklings- og dannelsesverk, der leseren inviteres med fra start til slutt, og kan bivåne den store kampen som foregår i og utafor Alberte på nært hold. Sandel utfordrer både kvinnerolla og mannsrolla, kritiserer samtida i krasse vendinger og tematiserer kunstnerkvinna versus mora på en ypperlig og fremdeles aktuell måte. Nyt!

Margaret Atwood - Flommens år
Atwood skriver ikke kriminalromaner, men mange av utgivelsene hennes er heller ikke langt unna i intensitets- og spenningsnivå. Flommens år (2009, på norsk i 2011) er bok to i den dystopiske science fiction-trilogien hennes, som åpner med Oryx og Crake (2003) og avsluttes med MaddAddam (2013, på norsk i år). Her kommer vi inn i et helt annet og nokså skremmende univers, der en epidemi har tatt livet av nesten alle jordas mennesker. Kun noen er tilbake, og de består både av genspleisa, menneskelignende vesener, kalt crakerne, og tilfeldige overlevende. Vi følger flere personer tett, og deres kamp for å overleve er både brutal, spennende og engasjerende. I tillegg til at det er vanskelig å finne mat, trues de overlevende også av ville, genspleisa dyr og av andre mennesker. Og ikke alle ønsker det beste... 

Émile Ajar - Med livet foran seg
De av dere som deltar i lesesirkel 1001 bøker, er denne måneden opptatte med å lese Oliver Twist av Charles Dickens. Men sjøl om den boka kan by på mange fornøyelige partier, vil jeg mye heller anbefale dere å lese Med livet foran seg (1975, på norsk i 1976) av den franske forfatteren Émile Ajar (pseudonym for Romain Gary). Det er en slags moderne Oliver Twist-fortelling, der vi følger en liten gutt, Momo, hvis opphav er ukjent. I likhet med lille Oliver, befinner han seg helt nederst på samfunnsstigen. Han bor hos den pensjonerte prostituerte Madame Rosa sammen med mange andre barn, og når han ikke er hjemme for å passe på og sminke henne, driver han langs gatene i Paris på jakt etter mat, penger eller noe å fordrive tida med. Boka er helt gjennomført skrevet og sett fra Momos synsvinkel, noe som skaper et særegent språk. Romanen er ikke rik på ytre spenning, men er til gjengjeld veldig rørende.

Henrik Ibsen - "Terje Vigen"
Alle som har fulgt med i norsktimene opp igjennom åra, veit at "Terje Vigen" (1861) verken er en roman eller et skuespill, men et dramatisk dikt. Sånn sett passer det perfekt inn en hektisk påskedag, hvor du kanskje både skal blåse egg og tilberede påskelammet før kaka skal slenges sammen og gjestene skal mottas med åpne armer. Men fortvil ikke! Alt du trenger er faktisk bare tretti minutter. Med dette episke diktet på lydbok, kan du gå rett inn i de harde nødsåra under napoleonskrigene uten å forlate heimen. Mens du pisker fløten, framfører Bjarte Hjelmeland Terje Vigens sørgelige skjebne med stor innlevelse. Og her er visselig alt - spenning, dramatikk og sårhet. Lytteopplevelsen er sterk, og kan gi deg nettopp det påskealvoret du trenger når mørket senker seg på langfredag. Jeg anbefaler naturligvis den skriftlige utgaven også.

Ragnhild Jølsen - Rikka Gan
For deg som har påskeferie og kan ligge rett ut på sofaen og bare lese, og som gjerne vil lese noe annerledes enn den sedvanlige bestselgerromaen, vil jeg anbefale Rikka Gan (1904) av Ragnhild Jølsen. Her fins gotikk, mørke og mystikk nok for en ihuga Mary Shelley-fan, og Jølsen skriver fletta av de fleste andre som prøver seg på de samme ingrediensene. Rikka kommer fra gården Gan, en gammel slektsgård som har fulgt kvinneleddene i generasjoner. Men nå er det blitt så vanskelig å drive alt, å klare alt. Gården blir derfor kjøpt av den rike Mattias Aga, og mot et vederlag får Rikka og familien bli boende. Men så dukker det opp et lik i brønnen. Og skjebnen får frie tøyler. Romanen er sterk og sår, ispedd både ytre og indre spenning og har en rik, fascinerende symbolikk. Det er også mye intertekstualitet å hente for en oppegående leser.

Disse seks titlene er mine krimfrie påsketips for i år. Jeg vil tro de fleste kan finne noe de vil like her, noe som kan leses mens en drikker kakao og spiser marsipan og drømmer seg litt bort, og det helt uten en nervepirrende klappjakt eller falske bevis og løse tråder og andre slitsomme ingredienser. Da jeg allerede har lest disse, må jeg naturligvis finne meg noe anna å sette øya i. Jeg er ikke helt sikker på hva det blir enda, men etter å ha fullført Vesaas, som jeg enda ikke har begynt på, spørs det om ikke Selma Lagerlöf ligger nokså høyt opp på leselista med siste bind i Löwensköldtrilogien. Eller så får jeg gå på oppdagelsesferd i ulesthyllene. Krimfritt blir det i alle tilfelle, i verste fall blir det kan hende om krim! Men det er jo noe ganske anna.

Hva blir din lektyre for årets påskeferie? Blir det krim eller ikke-krim, eller bryr du deg ikke nevneverdig? Uansett håper jeg du koser deg masse. Riktig god påske!

søndag 22. mars 2015

Favorittbøker: H

Jeg blei nærmest desperat da jeg, etter å ha saumfart en hel reol med leste bøker, fortsatt ikke hadde funnet ei eneste bok med tittel som begynte på H. Jeg begynte å lure på om jeg måtte revurdere hele innlegget, eller om jeg måtte hoppe over bokstaven H i sin helhet. Heldigvis gikk jeg igjennom to reoler til, og dermed var både alternativene og favorittboka et faktum. Men å si at det blei veldig mange bøker å velge mellom, ville være å ta i. H er, i likhet med G, en lite brukt bokstav i begynnelsen av titler. Men heldigvis er flere av bøkene over gjennomsnittlig gode.

Bildekilde: Bokelskere
Hellemyrsfolket
Og min favoritt på H blei naturligvis Hellemyrsfolket av Amalie Skram (født Berthe Amalie Alver, 1846-1905). Noen vil kanskje mene at dette er ørelitegranne juks, i og med at det er fire bøker, ikke ei, og fordi ingen av enkelttitlene i syklusen har navn på H. Men så er det først og fremst som samleverk at bøkene er blitt berømte, som det fremste norske, naturalistiske verk noensinne. Og tittelen er da som kjent Hellemyrsfolket, etter stedet der den første boka åpner, der mye av handlinga utspiller seg og der de viktigste personene i romankvartetten kommer fra.

Verket består av følgende fire romaner: Sjur Gabriel fra 1887, To venner fra 1888, S. G. Myre fra 1890 og Afkom fra 1898. I begynnelsen befinner vi oss på Hellemyren utafor Bergen, der den lutfattige familiefaren Sjur Gabriel forsøker å holde den økende barneflokken i live på tross av kona Olines uforutsigbare og stadig bedrukne levnet. Arbeidet er knallhardt, været er dårlig, jordsmonnet er elendig og kaster knapt av seg, fisket er treigt, det eventuelle salget kleint, klærne er stadig tynne og våte, og inne oser det grå, våt røyk fram fra grua. Det vil ingen ende ta på sjukdom, sult og elendighet, verken i den første boka eller i de neste.

Så kan en jo spørre seg hvorfor en skal lese slikt. Det er deprimerende og vondt å lese om hvor karrige kår familien fra Hellemyren har, skrekkelig å være vitne til at de omtrent aldri får hjelp, grusomt å tenke på kontrastene før og nå. Men slike kontraster tror jeg vi har godt av, for de setter vårt eget sofasliterliv i perspektiv. Det er faktisk ikke et stort problem å ikke ha råd til ny bil akkurat nå. Det er ingen krise at en ikke kan kjøpe Manolo Blahnik-sko. Og det er virkelig ikke verdt å tyte og syte fordi en ikke har vært hos frisøren på sju og ei halv uke. Dessuten kan alle som har ekteskapelige problemer av typen "han rydder ikke opp sokkene sine" eller "hun bruker så lang tid på å stelle seg" ta seg ei bolle. Oline drikker opp det lille familien har, så barna sulter. Og Sjur Gabriel slår henne så hun knapt kan puste etterpå, som om det gjør saken bedre.

Men det er jo ikke på grunn av kontrastene og grusomhetene jeg liker bøkene så godt. Det er fordi de er imponerende kraftfullt skrevet. Amalie Skram er en av få kvinnelige forfattere som skriver mer maskulint enn Ernest Hemingway (1899-1961). Her er alt kutta ned til et absolutt minimum, kun det nødvendige står. Her er ingen sentimentalitet eller romantikk, det er rått, brutalt og rett på sak med presise skildringer og intense avsnitt. Hun velter seg verken i adjektiver eller drømmerier, det er hele tida den grimme virkeligheten som er hennes hovedreferanse, og hun holder seg til historia som om den skulle vært sann. Det er å dekke primærbehovene og drømmen om et bedre liv som er det gjennomgående i alle fire bøkene, og hvordan denne kampen mot de knappe ressursene er en nedadgående spiral, en kamp som aldri kan vinnes. Determinismen slår i hjel drømmene gang på gang. Og når det blir så vanskelig om det basale, blir menneskene også redusert til instinkt og kropp. Det får Skram uhyre godt fram gjennom sitt vokabular og de knappe skildringene.  

I Hellemyrsfolket går alt skikkelig skeis. Like fullt anbefaler jeg verket til alt og alle. I norsk kontekst er det svært viktig som en allmenndannende, epokedefinerende referanse, i tillegg til at den gir både kvinner og menn en utrolig sterk leseropplevelse, for å ikke snakke om at den første boka virkelig prenter seg inn i et ungt sinn. Det er også et verk for folk som ikke er så glade i å lese, for her er det umulig å ikke bli engasjert og berørt. Bøkene er oppdragende og øyeåpnende, både for leseren som bryner seg og mennesket bak.

Hva er din favorittbok på H?
Ei anna favorittbok her hos meg er diktsyklusen Haugtussa av Skrams samtidige Arne Garborg. Men i hyllene fant jeg også Hendelser ved vann, Hoggerne og Hett blod, hver på sitt vis solide utgivelser fra sine respektive forfattere (Ekman, Jacobsen og Némiroysky). Men du har kanskje noen helt andre titler i dine hyller. Hvorfor liker du nettopp disse så godt? For min del falt de andre bøkene på H igjennom fordi de nettopp ikke leverer med krafta og råskapen til Amalie Skram, den ureddheten hun former stoffet med, og den viljen hun presser personene sine med. Hun styrer dem ut av orda og inn i verden, bare for å la dem forgå. Det er modig gjort, og forfatteren er stilistisk og formmessig et eksempel til etterfølgelse.

onsdag 18. mars 2015

Oliver Twist

Bildekilde: Bokelskere
Månedens 1001-bok hos Line er den velkjente romanen Oliver Twist (1838) av den britiske forfatteren Charles John Huffam Dickens (1812-1870). Jeg har lest ei norsk, knallrød utgave fra 1968 (ikke den på bildet), utgitt av Dreyer, trolig i forbindelse med filmen fra samme år, med hemmelig oversetter, men inkludert originalillustrasjonene av en viss George Cruikshank (1792-1878). Boka består av 53 kapitler av varierende lengde, og åpner med at en jeg-person, fortelleren eller forfatteren (eller begge deler), lager ei ramme rundt verket. Deretter åpnes sjølve historia med fødselen av en liten gutt, fortalt i retrospektiv (det gjelder forøvrig hele romanen). Det er så vidt han overlever, for behandlinga på fattighusets fødestue er skjødesløs, med en svært uinteressert lege og en full pleierske. Etter at mora hans har holdt han i noen sekunder, dør hun. Og med det er gutten helt aleine og navnløs, ingen veit en gang hvor mora kom fra eller hva hun het. Han får et navn som fattigforstanderen finner på, Oliver Twist, og overlates så til sin skjebne.

Og det er litt av en skjebne Charles Dickens har kokt i hop for lille Oliver. Her skorter det virkelig ikke på noe, av fattigdom og armod og nød og ulykkelighet, riktignok. Oliver står helt nederst i samfunnet. Han er et foreldreløst fattiglem, og en tror at mora hans var en av disse som trekker på gata. Det er ingen som er glad i han, og det er ingen som har interesse av at han vokser opp. På fattighuset, der alt veies og måles i kroner og øre (eller guineas, pund, shilling og pence), går de faktisk bevisst inn for det motsatte. Porsjonene med mat er så små og semre som mulig, klærne er dårlige og fillete, bygningene er kalde og trekkfulle, behandlinga grusom og straffene enda verre. Det vrimler av sjukdom og møkk, lopper og lus, og barna er tynne, bleike, sultne, sjuke og triste. Det er et under at noen i det hele tatt lever opp.

Men lille Oliver, som er ni år når vi kommer inn i historia, er så rein og pur i sitt hjerte at han aldri anklager noen, sjøl når han blir beskyldt for noe han ikke har gjort, og han verken sutrer eller trasser, sjøl om han blir både slått og sparka. Han håper stadig på noe bedre og lengter ordløst etter omsorg og kjærlighet, og klynger seg til dem der han kan få noe, sjøl om det bare varer i noen sekunder. Han er snill og sjøloppofrende, naiv og godtroende, full av respekt for andre, men også engstelig og redd. Men det blir en jo når en er helt aleine i verden, og voksne mennesker slår og kjefter uten grunn. Sjøl om det er alt en kjenner.

Fart på historia blir det når Oliver begynner i lære hos en kistesnekker. Det skal vise seg å være et nokså makabert yrke og et nokså makabert sted han kommer til, men han gjør sitt beste og følger med på alt den rolige mesteren beordrer, mottar slag og spark fra husets øvrige beboere og spiser vonde matrester. Etter en dramatisk og voldelig episode med en viss Claypole, et eldre barnehjemsbarn som også jobber hos snekkeren, stikker Oliver av. Han går i mer enn ei uke, stadig aleine og stadig i retning London, for der har han hørt at fremmelige unge gutter har så mange muligheter. Helt på randen av sult og utmattelse plukkes han opp av en gutt i tenåra ved navn Jack Dawkins, med tilnavnet Luringen. De kommer seg inn til London i ly av mørket, og Oliver tas med til Jacks venner, deriblant en eldre jøde ved navn Fagin. Og her skjønner leseren, lenge før Oliver, at Fagin og guttene hans har alt anna enn reint mel i posen.

En slags opplæring innen kjeltringyrket begynner, og ei karrière som lommetjuv ligger åpen for Oliver. Bortsett fra at han ikke forstår at det er det han er med på. Et uhell fører så til at Oliver kommer bort fra "vennene" sine. Men det skal vise seg å være ganske heldig likevel, for da møter Oliver for første gang noen som bryr seg om han, noen som vil ta seg av han, som lar tvilen komme han tilgode og som ikke truer, slår eller denger løs bare han svarer feil. Og han blir så utrolig lykkelig, og vil ikke noe annet i verden enn å gjøre dem glade. Mr. Brownlow er også ganske glad for å ha en munter gutt i huset, så sorgen er stor når Oliver en kveld forsvinner. Men det er ikke av fri vilje - Oliver blir faktisk kidnappa av Fagin og den usle banden hans. Og dermed er spillet om Oliver Twist og hans framtid i gang.

Oliver Twist er ei bok som inneholder mye, og som det kan sies mye om. Den er fortalt i tredjeperson, og forfatteren hopper lett mellom mennesker, steder og i tid. Av og til kan det kanskje bli litt forvirrende, særlig med den uryddige kronologien og alle de skitne tjuvene, men stort sett går det greit å henge med. Tempoet er høyt og det skjer viktige ting i nesten hvert eneste kapittel, fra kidnapping til innbrudd, noe som naturligvis har sammenheng med den opprinnelige publiseringsformen, som månedlige bolker (vanligvis to eller tre kapitler sammen) trykt i et magasin mellom februar 1837 og april 1839. Dette fokuset på ytre spenning, raske karakteristikker og skisseaktige skildringer, gjør teksten svært effektiv og kompakt, men også ganske overfladisk. Relativt kjapt blir det tydelig at vi her har med rein underholdningslitteratur å gjøre, men det er samtidig ganske god underholdning.

Og i underholdningssegmentet er det som regel også to andre, ofte sammenhengende elementer, som gjør seg gjeldende. Det første er forutsigbarhet, noe som i aller høyeste grad innfris i denne fortellinga, sjøl om den egentlig er ganske utroverdig og sånn sett ikke burde vært forutsigbar. Videre er det mange frampek og hint i teksten, og det er vanskelig å ikke se for seg utfallet nokså tidlig. At det skal gå godt, avsløres allerede i forfatterens tone og stil. Bevegelsene og perspektivet i boka gjør at leseren hele tida ligger godt foran de litterære personene med tanke på kunnskap om det som skjer (litt på samme måte som at seeren hele tida er "smartere" enn hovedpersonene i amerikanske situasjonskomedier, og derfor kan se ned på dem og le av dem). I perioder kan en derfor oppleve at de en leser om er sjokkerte, vantro og overraska, mens en sjøl syns det går litt trått. Det er kan hende ikke den beste kombinasjonen, sjøl om det kanskje var det spennende grep på 1830-tallet. De medfølgende illustrasjonene er dessverre med på å understreke det hele, da de ofte på uheldig vis foregriper begivenhetens gang, i likhet med kapitteloverskriftene. For å holde på et visst minimum av spenning, ville jeg kanskje ikke gjort det akkurat slik.

Det andre elementet har med karakterene å gjøre. I stedet for at de er sprell levende og fulle av nyanser, er de flate som pannekaker hele gjengen. Deres litterære liv er begrensa til én funksjon, og den fyller de til fulle, men ikke noe mer. Oliver Twist, med all sin blåøyde forbauselse over tingenes tilstand, er like trasig å lese om som mesterskurken Sikes, som drekker, brøler og denger løs både seint og tidlig. Og han på sin side er like sjarmerende som Grimwig, som hele tida skal ete huet sitt. Og bipersonen Grimwig har like mye å spille på som en av de viktigste personene, nemlig Fagin. Den eneste som viser tegn til et indre liv, er den ulykkelige Nancy. Ellers er alle de andre i samme, flate pram, noe slutten også viser. 

For at distinksjonen skal bli tydeligere, vil jeg referere til hjernen bak det hele. I samme tiår som Dickens dør, blir en annen britisk forfatter født, nemlig Edward Morgan Forster (1879-1970). Og han introduserer et svært nyttig skille mellom flate og runde skjønnlitterære karakterer. Flate karakterer, skriver Forster, er begrensa til én funksjon, ei rolle, ei flate eller lignende. Og der, utapå, foregår alt. Runde karakterer har mange flater og mange funksjoner, og noe blir kanskje holdt skjult for leseren. Da jeg først leste Forsters meninger om Dickens, og hans påstand om at de fleste dickenske romanpersoner er flate, var jeg helt uenig. Men så hadde jeg jo da bare lest Et julekvad (1843) og Store forventninger (1860-61), der innholdet er av djupere karakter og hvor vi møter sosialrealisten og psykologen Dickens, ikke den elleville satirikeren, som blomstrer som en gal i Oliver Twist. Denne forskjellen kan naturligvis også ha sammenheng med at Oliver Twist er et av Dickens' tidligste arbeider, mens han med tida modnes som forfatter. Like fullt blei jeg litt overraska da jeg måtte si meg enig med Forster. 

Det blei altså for flatt for meg denne gangen. Noen er kanskje uenige i dette, og tenker da på at det i den virkningsfulle satiren også er mange samfunnskommentarer. Og det er jeg helt enig i at det er. Men persontegning og miljøskildring er på to ulike nivåer i denne boka - det første er flatt, mens det andre faktisk har kulør og odør. Og det er mange sleivspark å finne i karakteristikkene, særlig er det fattigforstandere, bestyrerinner, rettsvesen og politi som får så hatten passer. Kjeltringene går naturligvis ikke fri, de heller. Dickens skriver aldri at disse menneskene er udugelige, men han driter dem ut, en etter en. At Dickens heller ikke har noe særlig til overs for de "sosiale ordningene" i sitt samtidige England kommer tydelig fram. Og det er en modig holdning å innta som tidligere barnearbeider.   

Men sjøl om mye er fornøyelig, sjøl om historia er godt kokt i hop og sjøl om det er flere minneverdige passasjer og artige replikker i boka, fikk jeg ikke så lyst til å lese mer Dickens akkurat nå. Forfatterens sterke trang til å gjøre narr, gjorde at jeg gikk lei. Det blir noe påtrengende med slike artigheter når de er mer eller mindre konstante, og det er slitsomt å kontinuerlig være på kikk etter noe mer eller noe anna, noe med substans. En mer seriøs Dickens derimot, kan jeg gjerne lese. Men det må bli en annen gang.