onsdag 15. april 2015

Besøk nr. 100 000!

Kjære alle sammen, for bare ett år sida passerte denne bloggen visning nummer 50 000, noe som var veldig stort for meg da det skjedde. Lite visste jeg at det skulle ta så kort tid å nå neste milepæl, og at det skulle være så moro! Men nå har jeg altså nådd 100 000 - hundre tusen! - sidevisninger etter nesten seks år med blogging. De første to åra var bloggen et svært privat og ganske hemmelig prosjekt med ei anna nettadresse og helt andre temaer. Etter hvert fant jeg så ut at det var litteraturen og bøkene som skulle være min røde tråd. Det var dette jeg hadde lyst til å skrive om, kanskje behov for å skrive om også. Men fortsatt var det ingen som visste om bloggen, og jeg visste ikke om så mange andre, jeg heller.

I løpet av 2011 og 2012 skulle dette endre seg en smule, og jeg gikk fra å være en enslig nettskribent til å ta del i et større litterært fellesskap med andre. Etter det har det bare balla på seg med utrolig mange interessante bøker, forfattere, innlegg, bloggere, følgere, diskusjoner, samlesinger og lesesirkler. Og sjøl om det er litt jobb med både lesinga og skrivinga, er det aller, aller mest moro, fordi dere andre er der ute, og dere leser og tenker og skriver og bidrar til at litteraturen får den plassen den fortjener. 

Noe av det som er mest spennende, er å bli introdusert for og lese forfattere og bøker jeg ikke kjenner til. Det er interessant å lese andres lesninger av både nytt og gammelt, kjent og ukjent. Det er kos å hente fram ei gammel yndlingsbok, eller en kjent klassiker av en solid, seriøs forfatter og virkelig fordype seg - gjerne sammen med dere andre. Det er gøy å leike med tekst og med litteratur, og å ta på seg ulike lesebriller. Men det er også viktig å ta litteraturen på alvor, på dens egne premisser, sjøl om det kan være vanskelig. Av og til er det derfor krevende å utforme innlegg, men det er verdt det når stil, form og innhold blir en velfungerende enhet. 

Ved forrige milepæl skreiv jeg noe av det følgende, og jeg gjentar det nå, fordi jeg fortsatt mener det helt oppriktig: Tusen takk til deg som leser, enten du er her stadig vekk, av og til eller bare en gang i blant. Jeg håper du finner det jeg skriver om interessant, spennende eller tankevekkende. For meg er det ikke så nøye om vi er enige eller ikke, så lenge det er noe å hente for oss begge i innleggene: et nytt perspektiv på ei bok, ei annerledes vinkling på et tema, en bevisstgjøring av hvilke litterære virkemidler som brukes, intertekstuelle tråder mellom verk eller litterære strømninger på kryss og tvers i tida. Målet er ikke at bloggen skal passe for alle, men at mange kan finne en litterær tråd her, som de kan nøste videre på i eget tempo.

Jeg håper jeg klarer å formidle de litterære trådene jeg nøster på videre til deg som leser. Jeg håper at leseglede og skriveglede smitter, at du blir berørt, får en ny tanke eller blir skikkelig sint. Og at du roper ut om det, hvis du har behov for det. Og til sist håper jeg at du vil følge meg videre på vei mot neste milepæl.

søndag 12. april 2015

Bokhyllelesing 3: Noveller og dikt

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets tredje runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei europeisk novelle- eller diktsamling fra 1900-tallet fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med noveller og dikt fra 1900-tallet:
- Elida leste Den mystiske plumpudding av Agatha Christie
- Hedda leste Brukshistorier og Efterlatte arbeider av Ragnhild Jølsen
- Gro leste Karusellmusikk av Jo Nesbø
- Signe leste Vårt daglige brød av Tor Obrestad
- Astrid Terese leste 21 noveller av Doris Lessing
- Marianne leste Kykelipi av Jan Erik Vold

Før runden begynte, var vi ti påmeldte, noe som er et ganske bra utgangspunkt for en fin lesesirkelrunde. Det kom ingen nye lesere til i løpet av leseuka, og heller ingen etternølere denne uka. Per nå har halvparten av deltakerne lest og skrevet om de utvalgte bøkene, mens enda et par innlegg er på vei. Ikke så verst! Men jeg savner tilbakemelding fra Birthe og Bjørg. Dere meldte dere på med T.S. Eliot og Sylvia Plath. Er dere i mål med lesinga?

I forhold til forrige runde er deltakelsen nokså jevn (nå inkluderer jeg Silje og Trudelutt som deltakere i denne runden, for der veit jeg det kommer innlegg). Det er fint. Men hva syns dere om temaet - både dere som deltok og dere som lot være? Var det lett eller vanskelig å finne ei bok som passa med såpass avgrensa kriterier, der både litterær sjanger, tidsepoke og geografisk område blei angitt? Er det bedre med noe mer åpent, som "grønn bok" eller "russisk bok"? Da står en i alle fall friere med tanke på sjanger, for de av dere som er opptatt av det. Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si gjerne ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Sjøl har jeg kost meg med to utgivelser fra Ragnhild Jølsen i forbindelse med denne runden. Det var fint å endelig få lest bøkene, som jeg har hatt liggende veldig lenge, samtidig som det var hyggelig å lese noveller igjen. Det går ofte lenge mellom hver novellesamling jeg leser, uten at jeg helt veit hvorfor. Kan hende jeg har strengere krav til novellesamlinger enn til romaner, og at jeg kvier meg for å lese fordi jeg er redd kravene ikke blir innfridd. Samtidig skulle jeg gjerne valgt ei diktsamling også. Hva med dere - ønsker dere at begge sjangre skal inkluderes i bokhyllelesinga for neste år?

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 20, fra 11. til 17. mai. Det er midt oppi sesongen for konfirmasjoner, grilling, bryllup, utepils, korpsøvelser og nasjonalromantikk. Like fullt regner jeg med at de av dere som allerede er påmeldte, har planene klare for hvordan dere skal komme igjennom rundens utvalgte bok kombinert med alle slike ting. Kategorien er mye mer åpen enn sist, kanskje for åpen, da det eneste kriteriet er å lese ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk. Her er en altså fristilt med tanke på sjanger og litterær epoke, og en kan like gjerne velge ei fagbok som en roman, gammelt som nytt, Tsjekhov som Dostojevskij. Sjøl er jeg ikke sikker på hva jeg kommer til å ende opp med. Det skorter ikke på russiske mursteiner i hyllene, akkurat, men jeg tror ikke det er så lurt å gyve løs på et åttehundresiders verk når jeg egentlig skal finpusse og levere masteroppgava...

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt.

Ha en fortsatt flott aprilmåned!

torsdag 9. april 2015

Isslottet

Bilete: Bokelskere
Eg har nett lese ut den stutte romanen Isslottet (1963) av Tarjei Vesaas (1897-1970), ei bok det er vanskeleg å skrive mykje om utan å avsløre kva som er den ytre hovudhandlinga. Like fullt vil eg freiste å klåre meg utan slike irriterande referat som øydelegg for andre lesarar.

Eg er faktisk ei av dei som har gått igjennom norsk skule utan å lese Isslottet, ei bortimot segnomsust bok ein ikkje kan unngå å høyre eller lese om. Men det har aldri falle seg slik, at eg skulle lese ho sjølv. Før no. På ungdomsskulen måtte me lese mellom anna Soga om Gunnlaug Ormstunge og Victoria av Knut Hamsun, seinare kom drama frå Ibsen, dikt av Garborg og noveller frå Kielland og Skram. Nyare verk var det Bjørneboe som stod for, før me hoppa fram til nyare tider med Erlend Loe. I det heile eit underleg utval! Eg ville tatt heilt andre val som lærar - mellom anna ville Isslottet kome høgt opp på lista. Det kjem både av at hovudpersonane i boka er born, born forfattaren tek på alvor, og av di teksta er lett å lese, samstundes som ho rommar mange perspektiv og moglege tolkingar.

Det er Siss og Unn som er hovudpersonane i boka. Dei er båe 11 år, og går i same klasse på skulen. Me møter dei for fyrste gong om hausten, seint i den sprengkalde og mørke hausten, då Siss er på veg bort til Unn. Unn er ganske ny på staden. Ho kom flyttande på våren, til moster si, etter at mor hennar døydde. Far hennar er heilt fråverandre. Einebarnet Siss såg Unn fleire gonger rundt i bygda om sumaren, men dei prata aldri. Så kom dei i same klasse. Siss har ein leiarposisjon i klassen, og ho har freista å få med Unn i gjengen. Men Unn vil ikkje, og Siss skjøner ikkje kvifor. I friminutta merkjer ho at Unn ser på henne. Unn står heilt stille på same staden og berre ser. I timene med. Og Siss byrjar å sjå attende. Ho vert så nyfiken at ho ikkje kan la vere, for det er noko med Unn, det kan ho sjå og kjenne, og blikket hennar varmar, kriblar, er godt. Så kjem ein lapp. Unn vil møtast!

Og det er mest det einaste som står i hovudet på Siss. Unn vil møte henne! Og ho vil sjå Unn med. Sjå og prate og vere i lag heilt utan dei andre på skulen. Difor er ho no på veg bort til mosterhuset. Det er etter skulen, men allereie heilt mørkt. Ho går midt i vegen, innpakka i tjukke klede, det er iskaldt, det knakar brått frå isen på vatnet og i fossen, den blir sterkare og sterkare i mørkret og kulda. Siss veit det, men skvetter til, ho vil ikkje vere redd, ikkje for mørkret og ikkje for ljodane og ikkje for noko anna, men er det like fullt. Difor vert ho glad då ho endeleg kan sjå ljoset frå mosterhuset. Like etter ser ho Unn med.

Inne på rommet til Unn vert det snøgt intenst. Jentene ser på kvarandre i ein spegel, og i ein augneblink ser dei mest rett inn i kvarandre. Dei ser mykje kjend, noko nytt, noko spanande og rart, auga er liksom heilt ope og dei kan sjå kvarandre i den andre. Det er leikande, lokkande, samstundes som det er djupt fascinerande. Augneblinken er lang, det er vanskeleg å rive seg laus. Det er godt å sjå, og verte sett, det er godt å vere i lag. Så tek dei av seg alle kleda. Men det er kaldt på kammerset til Unn, kleda kjem fort på og etterpå er det klemt stemning mellom dei to. Siss vil heim, men Unn vil ikkje at Siss skal gå. Ho har noko å fortelje, noko ho aldri har sagt til nokon før, ikkje til moster og ikkje til mor, noko ho berre vil seie til Siss. Siss vert redd for kva det kan vere, vil ikkje høyre på Unn, lar henne ikkje ein gong starte. Siss kjem seg raskt ut or mosterhuset og spring mest heile vegen heim.

Ho kjem heim for tidleg. Far og mor er framleis vakne, og dei ser på ho at det er noko, at noko har hendt, og dei freistar å få det ut or ho. Siss er brå og vil ikkje prate. Vil ikkje seie noko! For ho veit jo ikkje eigentleg kva det er, korkje det som har hendt eller det som Unn ville seie. Ho vil berre vere i fred. I morgon vil alt bli betre, tenkjer Siss. Då vil eg sjå Unn att, og me kan prate saman. Siss vil gå ifrå gjengen og leiarposisjonen for å vere meir i lag med Unn, ho vil velje Unn, denne nestenframande jenta ho hadde ein augneblink med, denne jenta som får alt til å krible. Og kan hende vil ho høyre historia hennar med.

Men Unn er ikkje på skulen dagen etter. Ikkje er ho heime hjå moster heller. Unn er borte.

Mykje meir kan verte skrive, både om handlinga, personane og symbolikken, som ligg tung over verket. Her vil eg halde det på eit minimum av di eg ikkje ønskjer å gå inn i tittelen, sjølv om den er freistande og interessant og nesten umogleg å sjå bort ifrå. Boka om Siss og Unn er fint komponert og spanande på fleire nivå samstundes. Og alle nivå er med på å trekkje teksta framover. Me har til dømes det ytre og konkrete - kvar er Unn og kva er hendt med Unn? - og det indre og meir abstrakte - kva skjer med Siss? Attmed er det fleire lag mellom linene, til dømes kva som eigentleg hende mellom jentene, kva Unn skulle fortelje og kva som har hendt med ho i fortida. Her er det mange spekulasjonar som eg ikkje skal ta opp att av di det vert for dumt. 

Nett dette med spaning på fleire nivå er eit av dei elementa som gjer at boka eignar seg for skuleelevar (ungdomsskule og vidaregåande). Jo betre lesar ein er, jo større utbyte får ein av boka, samstundes som også dei svake lesarane ikkje kan unngå å kome inn i forteljinga og verte gripne av kva som hender. Kan hende nokre elevar ikkje vil lese boka av di ho handlar om "småjenter", men då er det viktig å hugse på at boka faktisk vart skrive for vaksne, har ein vaksen tematikk og vann ei av dei viktigaste prisene - Nordisk Råds Litteraturpris - i 1964. Det er imponerande for ei så kort og stram bok! Og boka er mykje meir avansert enn ein lesar i tenåra kan fatte, til dømes symbolsk, med mellom anna lys og mørker, is og vatn, varme og kulde, fuglen, trea, lovnaden med meir. Store parti, om ikkje heile boka, kan også verte lest og tolka allegorisk. Romanen er heilt klårt ein av dei bøkene som kan lesast fleire gongar, og som gjev lesaren noko nytt kvar gong.

Men ikkje slik å forstå at boka ikkje er eigna for vaksne. For det er ho absolutt - eg ville berre likt å ha lest ho sjølv i tenåra. Og då ville eg kan hende fått endå meir ut or ho i dag. Isslottet insisterer på lågare lesetempo. Her kan ein ikkje haste av stad som i ein kriminalroman. Oppbygginga av spaning, av handling, av personane, konfliktane og symbolikken, går langsamt og stegvis. Viss ein slurvar, misser ein kan hende viktig informasjon. Ein vil også misse kjensla av å verte innestengd, avsondra, isolert, ei kjensle som i enkelte parti er reint klaustrofobisk. Alt berre stagnerer, og ein anar ikkje korleis ein skal kome seg ut, vekk. At lesaren er i stand til å dele slike kjensler og røynsler med hovudpersonane, er særs viktig for forståinga av romanen. Og alt vert sjølvsagt formidla gjennom det unike språket til Vesaas, som er klangfullt, sterkt, presist, poetisk og rytmisk, med mykje allitterasjon og assonans, bilete og ei medvite veksling mellom stutte og lengre setningar. 

Eg nemnde i innleiinga at forfattaren tek borna i boka på alvor. På sett og vis kan ein seie at han ikkje skildrar dei som born i det heile, men som menneske. Han ser ikkje ned på dei, han infantiliserer dei ikkje, samstundes som han ikkje lar dei vere noko dei ikkje er, vaksne. Vesaas skildrar dei utanfrå, i tredjeperson, men det er nært og varmt, aldri sveitt og klamt. Han lar jentene sanse med både kropp og intellekt, men mykje vert ordlause røynsler av di dei vantar språk - men ikkje forståing - for det dei kjenner. Dette er gjort særs fint, slik at lesaren kan tre inn i desse ordlause romma som forfattaren skapar, og berre vere der i lag med Siss og Unn og kjenne på kriblinga, usikkerheita, einsemda. For å underbyggje det eg nett har skrive, vil eg påpeike at det berre er Siss og Unn som har namn i boka. Alle andre er læraren, jenta, guten, moster, far, mor og liknande. Dei er bipersonar eller kulisser. Det er Siss og Unn det handlar om, og dette eine møtet dei har. Det er Siss og Unn som er viktige, det er deira historie som er sentral. Og det er ei historie med to aksar, ein går opp, ein går ned, og på eitt punkt, møtest dei. Det er her Vesaas byrjer forteljinga, og det er her me kjem inn. Men historia er mykje større, og strekkjer seg langt utanfor boka.

Tematikken i boka hengjer til ein viss grad saman med symbolikken. Båe jenter røyner at dei vert stengd inne, og at det er ein lang kamp for å kome ut att. Den frie, ville naturen som vert skildra, vert soleis ein stor kontrast til det som hender, både konkret og abstrakt. Samstundes er også jentene ein del av den frie, ville naturen, og det er noko dei kjenner på seg. Slik skildrar Vesaas presist og poetisk ei gryande og sårbar tenåringsfase, ei smertefull overgang frå det kjende (barndom) til det ukjende (vaksenheit). Og ekstra rørande vert det når har lar jentene tre inn i og berre såvidt få røyne den fyrste forelskinga. 

Isslottet er til å grine av, på meir enn eitt vis. Det er mykje sterkt og vondt i boka. Men ho er også vakker. Dei psykologiske portretta forfattaren gjev, er så fine, av di han er så audmjuk og var. Men særleg naturskildringane, bileta og symbolikken skapar kraft og von.

tirsdag 7. april 2015

Bokhyllelesing: Ragnhild Jølsen, igjen

Bildekilde: Bokelskere
Til tredje runde av Bokhyllelesing 2015, som blei avslutta nå på søndag, hadde jeg intet mindre enn to utgivelser fra samme forfatter å komme igjennom. Og begge passa inn i denne rundens kriterier: å lese ei europeisk dikt- eller novellesamling fra 1900-tallet. Den første var Brukshistorier (1907), og omtalen finner du her. Den andre var Efterlatte arbeider (1908), redigert av Antonie Tiberg (1878-1952). Men forfatteren av begge verker er naturligvis Ragnhild Jølsen (1875-1908).

De som har fulgt med på denne bokbloggen ei stund, veit at jeg har hatt ambisjoner og ønsker om å lese Jølsen i lange tider. De fire romanene hennes, Ve's mor (1903), Rikka Gan (1904), Fernanda Mona (1905) og Hollases krønike (1906), blei lest ganske raskt fra 2012 til 2013 og delvis sammen med Birthe, og jeg likte dem godt, alle sammen. Aller best er nok Rikka Gan, den gotiske romanen som åpna Jølsens forfatterskap for meg da jeg studerte litteratur. Men fordi boka jeg har inneholder hele produksjonen hennes, blei det fort naturlig å ville lese de to gjenstående arbeidene også. Men det har tatt fryktelig lang tid. Jeg veit hva Jølsen krever av en leser, og en må være skjerpa for det. Samtidig må en ha lyst til å lese i både ett gitt format (noveller eller historier) og om en gitt tematikk. Det var vanskelig å opparbeide begge disse to lystene samtidig.

Derfor var det helt ypperlig å kunne inkludere Jølsen i bokhyllelesinga. Og nå er jeg faktisk igjennom hele hennes samla produksjon, og kan fornøyd sette boka på plass i hylla, mellom Jones og Kaarsbøl. Men noen ord om verket skal også skrives. Det første jeg vil trekke fram, er at Efterlatte arbeider er en utgivelse for spesielt interesserte. Den litterære kvaliteten på tekstene er ganske varierende, noe som ikke er så rart, i og med at tekstene spenner fra 1891, da Jølsen var 16 år, til januar 1908, da Jølsen er blitt dobbelt så gammel og mye mer erfaren, både som menneske og forfatter. Sjangermessig er samlinga også sprikende, fra den svært muntlige teksten "Kattungen døde" fra 1891, kortere og lengre fortellinger som "Svenskebjørka" og "Digerheim Herreborg", noen dikt, reiseskildringer og reisebrev, erindringer, folkeminnetekster og romanutkast. Og naturligvis er ikke alt like vellykka, velforma eller ferdig. Ragnhild Jølsen døde heller brått helt i slutten av januar 1908, om det var sjølmord eller overdose er det delte meninger om. I alle tilfelle fikk hun ikke finpussa sine egne tekster.  

Men det som kan hende er mer utfordrende for leseren enn disse sjangerhoppene, er mangelen på indre sammenheng. Det er med andre ord av og til svært tydelig at forfatteren ikke har satt sammen disse tekstene sjøl, men at samlinga er redigert av en annen. Tiberg har gjort en fin jobb, men hun har valgt kronologi over tematikk, noe som av og til fører til en enorm spennvidde fra tekst til tekst. Jeg ville foretrukket en komposisjon med mer indre sammenheng, for eksempel slik at de to første kapitlene i det siste romanutkastet til Jølsen, kom etter hverandre. Jeg ville også samla de mest mytiske tekstene hennes i begynnelsen, og hatt de samtidige, realistiske tekstene mer mot slutten. Det er nemlig også den ytre bevegelsen i hennes forfatterskap, slik jeg ser det. 
  
I tillegg til denne tematiske utfordringa, og det at samlinga er helt uten den overbygninga som Brukshistorier hadde, er det nok noen tekster som burde vært luka ut. Andre tekster er så avhengige av en opprinnelig, konkret kontekst at de nesten blir meningsløse for et flertall i dag. Eksempel her er de forsøksvise folkeminnetekstene fra Jølsens hjemtrakter, der det ikke en gang gjøres klart om Jølsen baserer seg på fiktive fortellere eller faktiske fortellere, for å skildre noe som skjedde for et uvisst antall generasjoner sida. Disse tekstene er så knytta opp til personer, steder og hendelser som ikke settes inn i en klar sammenheng, at det blir mest dunkelt for leseren. Atter andre tekster er så lukka og spesielle med tanke på motivbruk og symbolikk, at de er vanskelige å komme inn i overhodet. En bør for eksempel vite om Jølsens fascinasjon for slangen som symbol, og helst også ha kjennskap til hvordan hun bruker dette i sin øvrige produksjon for at det skal gi mening.

Når det kommer til symbolikken, som Jølsen bruker så overlegent i andre sammenhenger, må jeg dessverre påpeke at det her stadig er enten for mye eller for lite. Hun har rett og slett ikke funnet balansen helt, og hun strever med å få elementene ordentlig på plass. Noen tekster er derfor så vage i sin antydning at de blir uklare og poengløse, mens andre terper på det samme om igjen og om igjen. I noen tilfeller er poenget med teksten så usikkert at en bare må tolke den allegorisk, for ellers blir det bare eventyr for voksne uten klangbunn og lærdom, noe som ville stride mot Jølsens øvrige forfatterskap. 

Det som er positivt ved utgivelsen, er at den viser Jølsens talent og hennes bredde som skribent og forfatter. Vi som leser får være med og betrakte hvordan hun tar grep om stoffet, og skaper og omskaper, på både et tekstlig og personlig plan, fra tekst til tekst og fra univers til univers. Hun er som sagt innom mange sjangre i samlinga, og sjøl om mye er utprøving, er det også tydelig at hun etter hvert behersker flere av sjangrene nokså bra. Det er mange gode setninger, fine observasjoner og stemningsfulle skildringer. Andre tekster ser mer ut som reine skriveprøver eller kladder, der det for eksempel mangler sammenheng mellom form og innhold, eller hvor fortellinga verken er ferdig uttenkt eller ferdig skrevet. Sånn sett hadde det vært interessant å vite om noe tidligere har vært publisert, men det blir det dessverre ikke opplyst om. Helhetsinntrykket er likevel sympatisk, sjøl om det både var ganske forvirrende og litt overraskende med de voldsomme tematiske og sjangermessige sprangene.

Videre er det en del skrivefeil i samlinga, noe som naturligvis kan skyldes mye. Tiberg nevner at Jølsen brukte ulike rettskrivningsnormer i sine år som forfatter, og det er greit. Men manglende bokstaver eller endinger, punktum, stor bokstav og noe som ser ut som utelatelser av ord eller direkte feilstavinger, burde likevel vært luka ut, om ikke annet av Aschehoug, som er ansvarlige for utgivelsen. I Brukshistorier brukte Jølsen dessuten en god del dialekt, som gir farge og varme til stoffet. Det var nærmest fraværende her. Kombinert med riksmål, usikker stil, prøvende konstruksjoner og en litt stiv litterær form, blei det fort både ekskluderende og kjølig, noe som forsterker den tekstlige lukkaheten der den er dominerende. Derfor er kontrasten mellom hennes to siste arbeider veldig stor. 

Ragnhild Jølsen er en forfatter som står solid planta i det tradisjonelle samfunnet, med jordbruk, håndverk, enkel industri, folkedikting og folkemusikk som en vesentlig bestanddel av barndom og oppvekst. Dette gjenspeiles i mange av verkene hennes, der en tydelig ser et ønske om å være tradisjonsbærer og kulturformidler. All den nye teknologien, de nye tankene og den "nye verden", som faren hennes også var en del av, må ha vært truende og spennende, annerledes og underliggjørende. Samtidig er ikke Jølsen helt blind for nødvendighetene av industri og framskritt, det viser hun for eksempel i Brukshistorier. Likevel tar hun en bevisst avstand fra mye av dette i skildringene sine, og hun tematiserer elegant hva industrielle utbygginger gjør med naturen og menneskene. Blant anna besjeler hun naturen for å uttrykke aggresjon, og hun legitimerer slik at naturen tar liv. Mye av dette tror jeg var tanker hun sjøl hadde og følelser hun sjøl kjente på, inneklemt mellom tradisjonsrike slektsbånd og moderne bohemliv som hun var. Det trekker assosiasjonene mot hva en storstilt modernisering egentlig krever, ikke bare samfunnsmessig, men på et personlig, psykologisk og emosjonelt plan. Det er kanskje et spørsmål en også kan stille om Ragnhild Jølsen som menneske.

torsdag 2. april 2015

Vårlesing, del II

Værmaktene blander årstidene heftig sammen og skaper et rør uten like her på Østlandet. Da vi endelig hadde vendt oss til tanken på vår og kjent vinterbøra gli av skuldrene sammen med de tjukke vinterklærne, hakka bort isen fra plattinga, henta fram utemøblene, sett krokusen stikke opp av bedet til bestefar, lagt snømåka, vinterstøvlene og vinterdressen på loftet, sett kostebilen i full aksjon, luka i beda, kjøpt påskeliljer og stemorsblomster og spist lunsj ute for første gang, med solbriller og joggesko, da kom naturligvis det største snøfallet. Nesten tretti centimeter med våt, tung, hvit snø på omtrent ei natt. Bra vi bare hadde prata om å legge om på bilen! Men ei drøy uke seinere er vi nesten tilbake der vi var. Og igjen letter det kalde vinterspøkelset fra kropp og sjel. Det er herlig med vår! Her er forresten leseoppsummeringa for mars og leseplanene for april.

Ragnhild Jølsen
Fingern er nå offisielt ute og Jølsen - begge de gjenstående verkene hennes - er ferdiglest. Det er nesten så jeg skulle satt kryss i taket, men jeg har en vippende kontorstol med hjul og ganske glatt golv, så det får bli med tanken. Grunnen til at jeg endelig kom i mål med disse bøkene, er tredje runde av Bokhyllelesing 2015, der vi denne uka leser og skriver om ulike europeiske novelle- eller diktsamlinger fra 1900-tallet. Jeg begynte tidlig for å være sikker på å komme i mål, og omtalen av Brukshistorier fra 1907 finner du her. Efterlatte arbeider fra 1908 skal jeg skrive om i løpet av uka. Lesekryss!

Sturlason & Henriksen
Nå nærmer det seg slutten for disse to traverne også, som har holdt meg med selskap i lange tider. Årsaken er naturligvis at jeg nærmer meg innleveringsfrista for masteroppgava med stormskritt - ei frist jeg har tenkt til å overholde og vel så det. Deretter smetter nok disse to på plass i hylla igjen, og der skal de stå til jeg igjen kan kose meg med sagaene, helt uten å tenke på handlingsskjema, dekonstruksjon, analyse og tolking.

Selma Lagerlöf
Når en først har begynt på en romansyklus av Selma Lagerlöf, er det ganske vanskelig å stoppe midt i. Første bok, Löwenskölds ring, leste jeg i februar. Andre bok, Charlotte Löwensköld, blei lest nå i mars. Og for april har jeg naturligvis planer om å lese den siste boka i trilogien, Anna Svärd. Andre lesere har bare kost seg med Gösta Berlings saga, som var 1001-boka i februar. De får ett 1001-kryss, men jeg får tre lesekryss og mye ekstra kos!

Tarjei Vesaas
Jeg er i skrivende stund akkurat blitt ferdig med Isslottet, ei fæl og fin bok som virkelig fortjener de prisene den fikk da den kom, og som fortsatt fortjener både lesere, omtaler og oppmerksomhet. Vesaas skriver så fint, så fint, og boka har i all sin enkelhet mange lag, mye symbolikk og mye klokt å fortelle om oss mennesker. Jeg gleder meg til å skrive om den.

Charles Dickens
Mars måneds 1001-bok, denne gangen vil det si reinspikka underholdningsroman, er det Charles Dickens som står for. Den falt dessverre ikke helt i smak her. Charles Dickens kan bedre enn Oliver Twist, det veit jeg! Men omtale blei det lell, og lesekryss også.

Biografi
I midten av måneden braker det løs med ei ny runde av Ingalills biografilesesirkel, og denne gangen er temaet forbrytelse og straff. En kan altså hive seg over alt som kan krype og gå av kjeltringpakk og røvere, fra Jack the Ripper til de mindre intelligente Nokasgutta, eller gjøre som meg og tenke litt annerledes. Lenge vurderte jeg faktisk å lese en biografi om den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij, mannen bak den virkelige romanen Forbrytelse og straff. Det ville passa ypperlig ellers også, direkte erfaring med begge deler hadde han jo, som den spillegale tukthusfangen han var. Men Geir Kjetsaas biografi blei dessverre for omfattende akkurat nå, i masterinnspurt og alt. Derfor skal jeg lese om kriminallitteraturen som sjanger i stedet. Og der finner en jo rimelig mye av både forbrytelser og straff! Verket er det Hans H. Skei som står for. Om det godtas som "biografi" er en annen sak...

Nathaniel Hawthorne
Månedens 1001-bok hos Line er det Nathaniel Hawthorne som har skrevet, og det er sikkert en finfin utgivelse. Men den godeste Hawthorne skal hos meg bytte ut stokk og bart med hatt og frakk og bli en helt annen. Akkurat hvem han transformerer seg til, har jeg ikke helt styring på enda, men det blir nok en annen 1001-fysak fra ulesthylla. En aldri så liten overraskelse der, altså.

Faglitteratur
I mars blei det ikke lest noe særlig ny faglitteratur her hos meg, men det er helt i orden, for jeg har mer enn nok med å jobbe med de verkene jeg allerede har lest. Og de fire meterhøye stablene som lenge har okkupert golvplassen på arbeidsrommet, har nå krympa én enkelt stabel på tolv titler, der kun tre er uleste. Hurra! Det er god grunn til å juble, for det betyr at jeg er i rute, at det går strykende, fykende og at jeg snart er i mål med masteroppgave og mastergrad.

Leselista for april er nok en del kortere enn disse listene pleier å være, men jeg har jo ei oppgave å ferdigstille og en del andre prosjekter å se i land også. Nå gjelder det å koste på med alt jeg har, bihulebetennelse eller ikke, koselese kan jeg gjøre etterpå! Og om jeg kommer igjennom de oppsatte titlene for april, er det mye fint å ta av i bokhyllene - som vanlig. Fortsatt god påske til dere alle sammen, og riktig god vårlesing!