søndag 1. februar 2015

Vinterlesing, del III

Tenk at det allerede er første februar! Vinteren kom seint i år, og har ikke vart lenge. Nå er den altså snart over, i alle fall om en har forventninger om at også naturen følger syklusen vi mennesker har laga. Men det bør en jo ikke ha. Her har det vært fullt fokus på jobbing med masteroppgava hele januar, noe som har vært veldig fint. Nå ligger jeg greit an i forhold til planen. Mer overraskende er det at jeg også har fått lest en del skjønnlitteratur. Faktisk har jeg innfridd nesten alle de lesemåla jeg hadde satt meg opp, og det er ikke så ille. Nå håper jeg februar, kort som den er, blir like bra. Under følger en oppsummering av januar og mål for februar.

Ragnhild Jølsen
Denne dama må snart tas fram for alvor, for jeg skal være ferdig med hennes samla verker i løpet av mars måned, til det som er tredje runde av Bokhyllelesing 2015. Jeg gleder meg egentlig til å tre inn i universet hennes igjen, for nå er det lenge sida, men det som trekker ned er at jeg ikke er helt i stemning for noveller og historier. Men det kommer seg nok.

Sturlason & Henriksen
Jeg er fortsatt god venn med disse to også, sjøl om det akkurat nå går litt trått med lesinga. Jeg skriver så det spruter på masteroppgava, og så lenge det er sånn, er jeg lykkelig! Får ta igjen resten etterpå, ved behov, så de forlater nok ikke leselista med det første.

Siri Hustvedt
Kryss for lesing kom på plass helt i starten av januar! Og da var jeg helt ærlig litt lei av det amerikanske, så en vending mot Ibsen passa helt perfekt. Jeg leste boka sammen med Silje, og innlegget mitt finner du her.

Henrik Ibsen
Her har jeg et pågående lydbokprosjekt, sånn at jeg skal komme meg fram og tilbake over heia i bil uten å falle i søvn i skumringa, og sånn at jeg faktisk ser litt fram til å reise (Ibsen er med andre ord en lokkebiff av de sjeldne - noen av verdens beste skuespill på høyttaleren OG aleinetid i bilen! Ikke verst). I januar har jeg vært igjennom Catilina og Terje Vigen. Men ett spørsmål grubler jeg fælt på: Får en egentlig lesekryss for lydbøker?

Henrik Ibsen, igjen
I tilfelle du lurer: jeg er ikke dement, og du har ikke lest feil. Henrik Ibsen dukker opp to ganger på rad nå, av den enkle grunn at han er min mann til Ingalills biografilesesirkel hvor temaet er herrer med bart. Ibsen hadde både bart og skjegg, så jeg regner det som innafor, og gleder meg veldig til å lære mer om en av verdens fremste dramatikere. Hans Heiberg er forresten forfatter av den biografien jeg har valgt meg, som jeg har hatt på lur i bokhylla i snart ti år.

Per Olov Enquist
I skrivende stund er jeg halvveis i romanen Magnetisørens femte vinter fra 1964, ei bok som ikke kom på norsk før i 2011. Jeg kom over den i ei restekasse i juni 2011, der et usedvanlig digert bokhandelmehe hadde plassert den til den nette sum av tjue kroner eller noe sånt. Jeg sa sjølsagt ingenting, men vedkommende burde hatt sparken og vel så det. Behandle nye bøker slik! Behandle Enquist slik!

John Meade Falkner
Men det er ikke bare Ibsen som går i cd-spilleren i bilen. Her en dag hadde jeg det så travelt at jeg ikke rakk å velge hvilket Ibsenstykke jeg ville høre på, jeg grafsa bare med meg det som lå øverst i bunken. Den blei ei lydbok ved navn Moonfleet - Diamantens forbannelse, basert på ei bok av den for meg helt ukjente forfatteren John Meade Falkner. Ikke Ibsen, med andre ord. Omtale kommer.

Jane Austen
Månedens 1001-bok hos Line var Overtalelse, men da jeg har lest denne to ganger, bytta jeg den ut med uleste Emma. Det var en riktig fornøyelig affære, og jeg koste meg veldig. Og dessuten vanker det både 1001-kryss og lesekryss for romanen. Hipp, hipp! Les mer her.

Chrétien de Troyes
Denne forfatteren er det kanskje ikke så mange som kjenner til, med mindre de har studert litteraturhistorie eller lignende. Men han er faktisk en av Frankrikes viktigste forfattere. I årets første bokhyllelesing skulle vi lese bøker med grønt omslag. Jeg valgte meg den helt grønne ridderromanen Erec og Enide, og var godt fornøyd med det.

Selma Lagerlöf
Denne underbara svenske dama skal leses igjen, og jeg gleder meg! Anledninga er egentlig at hun har månedens bok i lesesirkel 1001 bøker, men da jeg har lest om Gösta Berling tidligere, skal jeg nå lese om familien Löwensköld. Löwenskölds ring er den første boka i en trilogi, og jeg har alle bøkene liggede klare. Men jeg er en smule usikker på hvor mye jeg rekker på grunn av masterarbeidet. Derfor er målet kun å lese første bind, alt anna blir en bonus. Forøvrig er det ikke noe 1001-kryss å hente her, men jeg får da et lesekryss eller tre. Og det er godt nok for meg!

Euripides
Andre runde i Bokhyllelesing 2015 går ut på å lese et skuespill fra antikken. Medeia er mitt valg, og jeg ser fram til å gyve løs like etter at Ibsenbiografien er ferdiglest. Startskuddet går 16. februar, men du kan gjerne begynne tidligere, om du vil. Og du kan melde deg på under, dersom du også har lyst til å bli med.

Tarjei Vesaas
Nå har jeg plutselig nådd et punkt hvor det rett og slett er nok. All denne skravlinga om Vesaas og bruken av Isslottet i pensum- og undervisningssammenheng gjør at jeg bare må lese boka før jeg har fått levert ut hele greia i en fragmentert, fillete pdf-versjon. Dessuten forestiller jeg meg at boka må leses når det er vinter, så det er bare å komme i gang. Her smelter snøen fortere enn den kom.

Og har jeg ledige stunder innimellom dette og masteroppgavearbeidet, kan jeg alltids hive meg over Ragnhild Jølsen. Eller så er det også mye annet rart på lur i hyllene, som plutselig blir med i veska eller i sekken. Dere kjenner vel til dem, alle sammen, disse bittesmå, stille snikebøkene som har det med å kullseile ethvert lesemål. Vi får vokte oss vel. God les!

lørdag 31. januar 2015

Terje Vigen

Bildekilde: Lydbokforlaget
De fleste som har gått igjennom et mer eller mindre fullstendig grunnskoleløp i Norge, har ved en eller flere anledninger vært borti en fyr ved navn Terje Vigen. Han var i mine kretser kjent for hvitt hår og ivrig roing en gang for lenge sida da de ikke hadde danskebåten, men vi var litt usikre på om håret eller roinga var viktigst. Noen trodde han var god venn med en som het Henrik, men han hørte vi aldri noe om, så det kunne jo ikke stemme. Konsensus var det derimot om at Terje Vigen kom for seint hjem til middag eller noe sånt en gang. Det hadde jo vi gjort også av og til, og da vanka det ofte kjeft. Best å ikke prate noe mer om det. At Terje Vigen var en oppdikta figur, var ikke klart for oss i det hele tatt første gang vi hørte om han. Vi var muligens ti eller elleve år gamle, og verden utafor vår egen by var strengt tatt svært uinteressant, for å ikke snakke om at alt før vår egen eksistens egentlig ikke eksisterte (eller, vi tok en Morten Harket og anerkjente rett og slett ikke tidligere tiders eksistens). Gamledager (ja, i ett ord) var en grøt der vi fant både vikinger og bestefar og den vonde suppa vi fikk da vi feira krigen.

Seinere dukka samme fyr opp igjen. Terje Vigen, altså, ikke Morten Harket. Denne gangen gikk vi på ungdomsskolen og burde sånn sett hatt huet litt mer med oss. Men hormonene hadde tatt helt over, og vi var i vår mest intense fjortisfase. Da passer det innmari dårlig med krig, lidelse og død - det er likevel ingenting som slår å få ei kvise midt i panna to dager før skolebildet skal tas. Jeg veit at vi leste et utdrag i en eller annen norsktime, men vi visste ikke hva fra, eller hvor fra, og vi fikk aldri somla oss til å dekode hva det egentlig handla om. Og om Terje Vigen var ordentlig eller ikke, var vi fortsatt usikre på. Vi leste, altså, men vi forsto ikke en tøddel. Men Terje Vigen inspirerte i alle fall til egenproduserte dikt, vi var i gymgarderoben da vi først begynte, og i løpet av noen dager blei det 22 vers, som alle rimte, sjøl om målformen (bokmål-dansk-svensk-nynorsk-nødrim) kanskje ikke hadde vakt særlig begeistring hos folk over førti.

Det sier seg sjøl at dette diktet, som vi lærte oss utenat og proklamerte til og fra skolen, tok piffen fra den egentlige Terje Vigen. Han dreiv bare og rodde uansett, trodde vi, i vårt dikt var det adskillig mer action. Så det så. Deretter kom videregående. Og han Terje dukker opp igjen og vekker morsomme minner fra da vi kunne alle de 22 versa utenat. Vi lærer litt om bakgrunnen for diktet (det opprinnelige diktet, altså), og skjønner at napoleonskrigene ikke handler om kake, at det faktisk var vanskelig og at det var gørr å spise sild hver dag og aldri få brødskiver med sjokoladehapå på grunn av kornblokadene, som ikke er det samme som politiblokade. Endelig blir det også klart, en gang for alle, at Terje Vigen ikke er virkelig, men at hendelsene som skildres, delvis er basert på virkelige historier. Og det vi fikk vite, sjøl om vi fortsatt ikke fikk tak i alt, var veldig realistisk.

Men sjøl om jeg fant hendelsene med og rundt Terje Vigen både spennende og interessante, på barneskolen så vel som på ungdomsskolen og videregående, skulle det gå svært lang tid før jeg kom borti historia om Terje Vigen i sin helhet, og enda lenger tid før jeg klarte å pusle fragmentene sammen til et helhetlig bilde. Ja, for det er jo ei historie, sjøl om den formidles i diktform. Et episk eller dramatisk dikt, kalles det også av forfatteren sjøl, og det er jo ingen ringere enn skiensgutten Henrik Johan Ibsen (1828-1906). Sånn sett hadde de litt rett, de som hadde plukka opp noe Henrikgreier allerede på barneskolen.

Diktet "Terje Vigen" blei skrevet i 1861 og publisert i boka Digte ti år seinere. Ramma for diktet er en fortellesituasjon, hvor temaet og hovedpersonen nettopp er Terje Vigen, som i diktets nåtid er død. Via fortelleren går vi bakover i tid, og i korte riss får vi tegna opp den fattigslige bakgrunnen til Terje Vigen og så hans liv som sjømann på sørlandet. Deretter følger vi han svært detaljert gjennom noen avgjørende episoder av livet. Han gifter seg tidlig og får et barn, ei lita jente ved navn Anna. Henne elsker han mer enn noe annet, så når det blir krigstid og nødsår, gjør han alt for at den lille familien hans skal overleve. Han ror i flere dager, tvers gjennom blokadene og helt til Danmark for å skaffe korn - tre tønner bygg. Når han så er på hjemveien, så nær at han nesten kan gå i land med korntønnene, blir han tatt av engelskmennene. Han ber for sitt liv, for kona og dattera, men offiseren er hjerteløs. Og straffen er umenneskelig: fem år i fengsel. Når han kommer hjem, er både kona og lille Anna borte. Han finner dem i en fellesgrav for fattige.

Terje Vigen er kanskje knust, men han gir ikke opp. Han finner arbeide, som fisker og los, og jobber hardt. En kveld snur så alt. En britisk yacht står i fare for å gå på grunn i uværet. Ombord er ingen ringere enn den engelske offiseren som arresterte Terje. Han har med seg familien sin, blant dem ei lita jente. Terje Vigen befinner seg brått i en mektig posisjon som los. Nå kan han både krenke og hevne, han er herre over liv og død, han kan la dem forgå i havet og ingen vil noensinne få vite -. Hva velger han? Terje Vigen tar barnet. Og han hever åra til slag, akkurat som offiseren gjorde.

Men resten må du lesten lese sjøl. Eller høre, som jeg gjorde. Jeg kom nemlig over NRK Radioteatrets innspilling fra 2002 for ei tid tilbake, og raska den med meg slik jeg gjorde med alt det stod "Ibsen" på i et anfall av noe jeg tror var sterk samlemani. Ikke før jeg tok av plastikken for å høre på lydboka, så jeg at diktet, som er inndelt i seks spor med varierende lengde, var lagt opp som en monolog med bergenseren Bjarte Hjelmeland (f. 1970) som eneste skuespiller. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk, kanskje til og med skuffa, for jeg tenkte at dette umulig kunne leve opp til Hærmennene på Helgeland og andre Ibsen-godbiter. Men det varte ikke lenge.

Innspillinga var rett og slett utrolig flott, og "Terje Vigen" var en solid, spennende og veldig fin lytteopplevelse. Bjarte Hjelmeland hadde helt riktig stemme for diktet og dramatikken, og han balanserte den så fint, så fint. I noen scener er det bare han, og stemmen er stille, liten. Enkelte passasjer er svært rørende. Så intonerer Hjelmeland annerledes, henter fram vekslende styrke og kraft ettersom situasjonene rundt Terje Vigen endrer seg, og bare med stemmen får han oss til å føle med han, det er sinne, fortvilelse, sorg. Stemmen blir et rop som bærer over storm og uvær, orda blir levende og jeg ser det for meg, scene for scene. Resultatet er uttrykksfullt og mektig, men likevel med rom for assosiasjoner og undertekst. Og mot slutten var jeg overbevist om at Bjarte Hjelmeland var Terje Vigen, så bra var det.

Jeg er imponert over at én skuespiller klarer å være både forteller og hovedperson, etablere ramme og være det dramatiske høydepunktet i en tekst som er fylt med sterke og svingende emosjoner. Og helt uten at det blir svulstig eller pompøst! Det vitner uten tvil om et svært godt håndverk i bunnen, hvor dramaets krav til komposisjon og handling er ivaretatt, som i sin tur er behandla med respekt av NRK Radioteatret og deretter framført med innlevelse og forståelse for materialet. I tillegg til Hjelmeland er det lagt på troverdige lydeffekter og stemningsfull musikk, som til sammen utgjør et kraftfullt, men nydelig lydbilde. Anbefales!

torsdag 29. januar 2015

Om beiling, ekteskap og kjærlighet

Bildekilde: Aschehoug
...ja, eller kanskje like mye om sosiale normer, det sosiale spillet, manerer, forventninger og krav til kjønn, stand, beiling, ekteskap og kjærlighet - i den rekkefølgen - men det ville blitt en litt lang overskrift. Jeg har med andre ord lest Emma (egentlig utgitt i desember 1815, men det står 1816 på tittelbladet) av Jane Austen (1775-1817).

Og som alltid når jeg leser Jane Austen, blir jeg litt sur fordi den britiske prestedattera ikke rakk å skrive flere bøker før hun døde. Det er så blodig urettferdig at hun kun blei 41 år! Men surheten varer aldri lenge, for fornøyelsen underveis i lesinga er så stor. Å være sur og lese Austen på samme tid går bare ikke, det er umulig, for verkene hennes bobler av overskudd og glede, og det er så alt for lett å le med forfatteren og av personene. Likevel er jeg surere nå enn sist, eller kanskje snarere trist, for nå har jeg bare en ulest Austenroman igjen, debutboka Fornuft og følelse fra 1811. Jeg både gleder og gruer meg til å gå i gang med den, men tenker å utsette det ei god stund, kanskje så lenge som til 2016 eller 2017 (Austenjubileum!). Etterpå er det nemlig bare gjenlesinger som kan gi meg den pure Austengleden, og da er det langt ifra sikkert at leseropplevelsene blir de samme som ved første møte.

Men Emma er og blir årets kosebok. Det er kanskje litt trøblete å si det allerede i januar, for å ikke snakke om at det gir meg heller dystre leseutsikter i de resterende elleve månedene, men jeg tror nok det er sånn det blir. Det er få forfattere som kan slå Jane Austen i intellekt og vidd, og det er få ting som er mer kos enn å leve seg helt inn i et litterært univers, totalt uten baktanker. Emma var den siste romanen som blei publisert mens Austen sjøl var i live. Overtalelse, som er månedens 1001-bok for resten av lesesirkeldeltakerne (jeg bytta bok fordi jeg allerede har lest Overtalelse to ganger), kom posthumt i 1818, det samme gjelder Northanger Abbey, som jeg leste på engelsk i 2013. Boka er den eneste av Austen som ennå ikke er oversatt til norsk, men det kan kanskje Merete Alfsen (f. 1950) gjøre noe med? Hun har i alle fall oversatt de øvrige titlene med stor suksess. Videre består forfatterskapet også av Stolthet og fordom (1813), den første Austenboka jeg leste, og Mansfield Park (1814), som blei lest i fjor.

Det er 20-åringen miss Emma Woodhouse som er bokas hovedperson, og vi følger henne i det som etter mine beregninger er et drøyt år. Hun introduseres slik: "Emma Woodhouse, vakker, begavet og rik, med et komfortabelt hjem og et lyst sinn, syntes å være velsignet med noen av tilværelsens største goder, og hadde i sitt nesten enogtyve-årige liv opplevd svært lite av motgang og ergrelser. (...) Emmas ulykke var at hun litt for ofte fikk viljen sin, og at hun hadde en tilbøyelighet til å synes litt for godt om seg selv. (...) Denne faren var hun imidlertid ikke klar over, og hun så slett ikke sin situasjon som noen ulykke." Der er hun, Emma altså, i et nøtteskall. Så uhyre presist karakterisert, så godt sett, og godt skrevet! For hvem kjenner vel ikke en slik tjueåring...?

Det hele begynner med at unge Emma og faren blir aleine på storgodset Hartfield, etter at Emmas tidligere guvernante og beste venninne, miss Taylor, gifter seg og blir mrs. Weston. Det er en ulykke, mener faren, den noe sykelige mr. Woodhouse, som akker seg og kaller henne "stakkars miss Taylor", mens Emma, også i sorg, ser at venninna faktisk er blitt svært lykkelig. Dessuten synes Emma det er veldig stas at det var hun som sørga for at mr. og mrs. Weston blei et par. For å komme over sorgen, leiter hun straks etter noen nye mennesker hun kan føre sammen i et passende parti. Og hun finner dem også. Harriet Smith, ei lokal ungjente med tvilsomt opphav, kan jo bli ei søt kone for den lokale presten, mr. Elton? Det tror i alle fall Emma, og dermed setter hun i gang med å "legge forholdene til rette". Men når hun endelig innser at det ikke akkurat er slik for de to involverte som hun ønsker, er katastrofa allerede et faktum.

Men Emma får ikke ture fram helt som hun ønsker likevel. De sosiale kodene, normene og ikke minst, det sosiale spillet, låser jenta fra øvre middelstand fast i en rekke konvensjoner og høflighetsfraser. De hun kan være og snakke nokså åpent og ærlig med er faren, som riktignok verken tåler trekk, stress, sjukdom, mye mat, arbeid, strev eller bekymringer av noe slag, mrs. Weston og familiens trofaste venn mr. George Knightley, som begge bor innen akseptabel avstand. Mr. Knightley og Emma er hverandres svoger og svigerinne på grunn av Emmas eldre søsters ekteskap med lillebror John Knightley. Men ekteparet Knightley bor dessverre i London - stakkars Isabella, sier mr. Woodhouse. Han liker verken ekteskap eller endringer, men verst av alt er når begge deler skjer samtidig.

Emma, som mer enn gjerne vil at andre skal finne sammen i ekteskapelig lykke, vil sjøl aldri gifte seg. Det har hun proklamert både ofte og intenst. For hvem skal da ta seg av faren? Det tør hun knapt tenke på. Derfor er det greiest å innrette seg som best en kan der en er. Styre husholdninga har hun gjort i mange år allerede, og hun kan lett avfinne seg med et noe avsondra liv på Hartfield så lenge hun har noen å snakke med i nærheten. Problemet er bare at det er få som er like skarpe som Emma. Den eneste som kan sette henne noenlunde på plass er fredsdommeren mr. Knightley, men de krangler mer enn de er enige. Derfor venter Emma i spenning når hun får høre at mr. Westons sønn fra første ekteskap, Frank Churchill, skal komme til Highbury. I all hemmelighet har hun sett for seg at han vil være en fin mann for henne, men at hun dessverre må avvise frieriet hans når de først kommer så langt. Inntil da har hun tenkt til å kose seg så mye hun kan, og hvem veit, kanskje hun mot all formodning blir forelska? Så lenge de kan skilles som venner, kommer det til å gå helt fint, mener Emma.

Men det viser seg at Emma kommer til å ta feil om både det ene og det andre. For ingenting går helt som planlagt i Highbury! Og her leiker forfatteren seg, med personene og deres karakteristiske trekk, med replikker, handlinger, misforståelser og intriger, med det sosiale laget de tilhører (eller tror de tilhører), med normene og de enda flere normbruddene. Mr. Woodhouse har jeg allerede skrevet litt om, han virker kanskje usigelig tragisk, men er i virkeligheten kilde til utrolig mye humor. For eksempel det at han i fine middagsselskaper helst vil by gjestene velling, for det er det beste for magen om kvelden. Og da mr. og mrs. Weston gifta seg, gikk han til landsbylegen Perry for å få bekrefta at bryllupskake ikke er sunt, så folk fikk bare et lite stykke hver. Eller hva med miss Bates, hvis snakketøy gjør sjøl en leser stressa? Monologene hennes kan fint strekke seg over både fire og fem sider, og for et spenn i tematikk! Seinere dukker det også plutselig opp en mrs. Elton, ett rett ut grusomt kvinnemenneske. Etter hennes egen introduksjon følte jeg meg helt ommøblert i huet. Og frustrasjonen Emma føler når hun snakker med Jane Fairfax, hvis avvisende kulde kjennes helt inn i sofakroken? Fysj! Hennes motstykke er den søte og naive Harriet, som ser opp til alt og alle.

Emma er, som andre Austenromaner, morsom, fornøyelig og vittig, med islett av både ironi og satire. For en overfladisk leser er det lett å tenke at dette er underholdningslitteratur. Men det er det virkelig ikke, for under all den intelligente humoren, ligger alvoret og 1800-tallets sosialrealisme, menneskene og deres ekte problemer. Boka har også mange kloke observasjoner, sanne utsagn og varme skildringer. At Austen er en menneskekjenner av rang, er det heller ingen tvil om. Og sjøl om jeg nevnte det i forrige Austeninnlegg, kan jeg ikke la være å gjenta det nå: jeg er så imponert over forfatterens evne til å karakterisere personene sine via replikkene. Det er helt fenomenalt! Det gjør at det blir leikende lett å lese, sjøl om det egentlig ikke er det. Men det kommer naturligvis an på hvor mye leseren plukker opp underveis.

Det er mange som tror at romantisk kjærlighet er temaet for romanen, men den handler snarere om ekteskapsinngåelse - og den riktige typen sådan. Ganske mye tørrere det, altså. Austen formidler en tro på at ekteskap inngått på like vilkår, hvor hun og han kommer fra samme sosiale stand, med noenlunde lik økonomisk bakgrunn, og i tillegg med en bevissthet om hva ekteskapet vil innebære, gir de beste og mest langvarige resultatene. Da er også premissene for kjærlighet langt på vei lagt. Om hun og han slumper til å være glade i hverandre før ekteskapet, virker å være mindre viktig, sjøl om ingen av ekteskapene som inngås i boka er direkte kjærlighetsløse. Det er vel her den romantiske tanken kommer fra, sjøl om jeg ikke fant de aktuelle scenene særlig romantiske. Når han erklærer seg blir det enten uhyre patosfylt, eller så trekker forfatteren seg helt tilbake og gjengir dialogen som et sammendrag. Begge deler funker, men det første blir lattervekkende, slik hun ønsker, mens det andre blir en smule skuffende. Er det rett og slett for vanskelig å skrive godt om? Om noen kunne klart det, er det dog Jane Austen.

Beklageligvis for meg, hadde jeg litt uønska selskap underveis i lesinga. Av en eller annen grunn dukka den britiske skuespilleren Matthew Macfadyen (f. 1974) opp i mange scener og avsnitt som inkluderte mr. Knightley. Dette er utvilsomt på grunn av hans medvirkning i filmen Stolthet og fordom fra 2005 - vi befinner oss jo langt på vei i samme univers, med mange av de samme problemstillingene. Han var ikke egentlig plagsom, jeg måtte bare lese replikkene hans litt langsommere og mer alvorlig, men om jeg kunne velge, ville jeg valgt han bort. Verre var det med hans kvinnelige motstykke, som her dessverre blei bekledd av en amerikansk, stiv, radmager, overfladisk og totalt sjarmløs Gwyneth Paltrow (f. 1972) - dette naturligvis på grunn av hennes rolle som Emma i den kleine filmen Emma fra 1996. Heldigvis klarte jeg å lese henne bort, men rett som det var, kom hun rekende igjen med det overlegne smilet sitt og ødela den gode stemninga.

Bortsett fra de noe uventa opptredenene til disse to hakket mer moderne personene, er menneskene i boka røde i kinna etter spaserturer i vårværet eller rideturer i kveldsmørket, med sine lange kjoler og kyser med bånd, tørklær i halsen, stilig sydde dresser og frakker med slag, de er muntre, vennlige, friske og forholdsvis komfortable med tingenes tilstand. Mange av dem er skildra som gode og snille, noe som raskt var med på å skape sympati og deretter en god leseropplevelse. Avslutninga på boka er kanskje ikke den mest troverdige jeg har vært borti, men jeg liker den likevel. Forfatteren har en elegant distanse til alt hun skriver om, også her, så ingenting blir påtrengende nært. Mest av alt er det som å lese et etterlengta, svært langt og detaljert brev fra en god venn.

Emma er såvidt jeg veit den lengste romanen til Jane Austen (men det kommer naturligvis an på utgave, versjon, sats, illustrasjoner og lignende). Min versjon var i alle tilfelle lang, og bikka side nummer 638 i kapittel 55. Boka er utgitt i Aschehougs (knøtt)lille bibliotek, og sjøl om formatet er hendig for eksempel i veska eller på reise, så er det grusomt å lese tjukke bøker i. Skrifta er trykt så langt inn mot midten at de tre-fire nærmeste orda på hver side er vanskelige å lese når en holder boka normalt. Når dette gjelder for om lag to hundre og femti sider i strekk, sier det seg sjøl at en kan bli litt sliten i henda av å tvinge boka mer opp enn det som er forsvarlig. Likevel gikk lesinga forrykende fort. Den første dagen leste jeg søtti sider, dagen etter søtti til. Den dagen jeg bare rakk ett kapittel, var jeg skikkelig sur da jeg la meg. For å lese Jane Austen er å tre inn i et eget rom og lukke døra godt igjen etter seg.

tirsdag 27. januar 2015

Nobelprisen, 1917

Europa er sønderrevet av krig. Folk sulter, fryser, mangler det mest grunnleggende og dør av forkjølelser og underernæring. Kvinner ser at fedre, ektemenn og sønner blir borte. På lange tider får de ikke høre nytt. Så får de den beskjeden de ikke ville ha -. De arbeider seg bleike, magre og sjuke og har ikke andre valg enn å holde ut, gjennom intense bekymringer, våkenetter, bombetokt, angstanfall. Kanskje ser de fram mot en rolig stund foran peisen om kvelden. Kanskje de har tid til å lese litt i ei bok, la tankene fare, bli tatt med annetsteds, der ikke alt er så grusomt virkelig. Jeg håper at i alle fall noen, blant både kvinner og menn, unge og gamle, hadde muligheten til å unne seg denne lille, men muligens livsnødvendige virkelighetsflukten.

De nominerte i 1917 var:

  1. Ivan Vazov (1850-1921), bulgarsk poet
  4. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter
  4. Edmond Picard (1836-1924), belgisk forfatter og advokat
  4. William Chapman (1850-1917), canadisk forfatter
  5. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter
  6. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
  3. Henrik Pontoppidan (1857-1943), dansk forfatter
  3. Arne Garborg (1851-1924), norsk forfatter
  7. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
11. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
  2. Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), svensk poet og akademimedlem
  1. Otto Ernst Schmidt (1862-1926), tysk forfatter
  8. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor
  2. Otokar Brezina/Václav Jebavy (1868-1929), tsjekkisk forfatter
  9. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
  1. Bertel Gripenberg (1878-1947), finsk forfatter
  3. Elisabeth Förster-Nietzsche (1846-1935), tysk forfatter
  1. Johan Bojer (1872-1959), norsk forfatter
  1. Olaf Bull (1883-1933), norsk forfatter
  1. Jeppe Aakjær (1866-1930), dansk forfatter

I 1917, året da det blant anna braker løs i Russland for alvor, er det 26 nominasjoner til nobelprisen i litteratur fordelt på 20 unike kandidater. Tallet før kandidatenes navn indikerer hvor mange ganger vedkommende har vært nominert. Som vi ser, er det spanske Jorge som leder overlegent her, mens det kun er seks førstegangsnominerte mot ni året før. Det er ikke størst spredning i år heller, verken med tanke på kjønn (18/2), nasjonalitet eller alder, men det er hyggelig å kunne ønske bulgarerne velkommen i spillet, samtidig som jeg naturligvis fortsatt heier på Grazia Deledda (men 1917 er heller ikke hennes år) og andre under femti. Koselig er det også å se at vi nordboere er representerte på lista, men at det ikke er så skeivt som som i 1916 (for det var skikkelig pinlig av flere årsaker. Tenk at de gikk så langt som å nominere og belønne sine egne!). 

I og med at Svenska Akademien, som deler ut prisen, består av intellektuelle svensker, synes ikke jeg det er så rart at de først ser mot hjemlige trakter, før de deretter vender blikket utover når de skal finne mulige kandidater. Det er vel naturlig for alle i de fleste situasjoner. Vi orienterer oss alltid fra et fast punkt, noe vi veit hva er, før vi snur oss mot det ukjente. Men begge deler må gjøres med måte, kunnskap og innsikt - å la seg forblinde av utenlandsk litteratur fordi en aldri har lest noe lignende, uten å egentlig ha en størrelse å sammenligne det med, er like dumt som å ukritisk hylle sine egne, fordi det er det en er vant til. Naturligvis har medlemmene i De Aderton også sine preferanser, men de må aldri miste de objektivt fastsatte litterære kvalitetene av syne. Fy søren, så vanskelig det må være! De må kanskje lese på tvers av det som appellerer til klangbunnen i en, muligens framprovosere berøringspunkter, tvinges til å se de litterære kvalitetene der en ikke vil se, hele tida potensielt sett gå utafor komfortsonen og styre unna kosebøkene. Vanskelig, og vanvittig lærerikt. 

Andre ganger er det nok ikke vanskelig i det hele tatt, for slik ei virkelig god bok eller en usedvanlig dyktig forfatter kan vinne over den mest surmaga leser, kan også de kloke hodene i De Aderton vinne over hverandre når de taler forfatterens sak. Slik må det jo på mange måter være, men det er likevel vanskelig å ikke spørre: Er det kanskje en form for lobbyisme, disse prisgreiene? Kanskje ikke akkurat i nobelsammenheng, men i mindre format, som for eksempel her hjemme i Norge, er det nok vanskelig å komme utenom tisking og hvisking i krokene og varme anbefalinger fra bekjente som tilfeldigvis også er implisert på noe vis. Og hva gjør det med hele prisprosjektet, annet enn å underbygge hele ordninga, redusere heder og ære til en klapp på skuldra og oppslag i Dagbladet, og tappe det hele for mening?

Men det er kanskje først og fremst vår moderne nettverksbyggende kompistid jeg skildrer der. En får tro og håpe at det var litt annerledes i 1917! Men hvem stikker egentlig av med den gjeve prisen? Her er noen hint:
1. Prisen blir delt, for andre gang i historia
2. Mottakerne har ikke vært nominert samme antall ganger
3. ...men de er av samme nasjonalitet

Da er det bare å sette i gang med litt god, gammeldags sannsynlighetsregning, og ikke googling, og legge igjen svaret under. Lykke til!

fredag 23. januar 2015

Catilina

Bildekilde: Bokelskere
En gang i blant må jeg over heia, som jeg sier, for å delta på forelesninger, ha veiledning, presentere tekst på skriveseminar, hente pensum og bibliotekbøker eller noe annet studierelatert. Som regel tar jeg toget, og bytter på å slumre og lese mens jeg slingrer i vei gjennom landskapet, men av og til er det faktisk mest praktisk å kjøre bil. Og fordi jeg kjører aleine, kan jeg kose meg med akkurat den lydboka jeg vil. Og i tilfelle det var noen tvil: det går fortsatt i den eneste ene - Henrik Johan Ibsens (1828-1906) dramatikk. Denne gangen leita jeg fram ungdomsdramaet Catilina - første gang utgitt i Christiania under pseudonymet Brynjolf Bjarme i 1850. Henrik Ibsen begynte visstnok på stykket da han var 19 år gammel, men hadde rukket å bli 22 innen det blei utgitt, finansiert av vennen Ole Schulerud. Da hadde Ibsen forlatt Grimstad, apotekene og sønnen sin for godt, og det er en sterk debut han leverer, hvori en kan finne kimen til mye av tematikken han kretser om i resten av sitt forfatterskap.

Catilina er opprinnelig en tragedie på blankvers, det vil si uten rim. Sånn sett passa nok stykket ganske godt for bearbeidelse til hørespill, hvor det språklige kanskje kunne benyttes mer slik det forelå enn hvis det hadde vært skrevet på rim. Hørespillet er ikke så langt, alt er unnagjort på omtrent halvannen time, men det er ganske tettpakka med handling og ord, så det gjelder å ha øra med seg. Dessverre kan det være en liten utfordring for mange lyttere, for flere av stemmene i stykket er ganske like, slik at noe tid stadig går bort til å finne ut hvem det egentlig er som prater. Dette kunne de kanskje tenkt litt på forut for castinga.

Det er den romerske politikeren og statsmannen Lucius Sergius Catilina (108 f.Kr.-62 f.Kr.) som er hovedpersonen i stykket, og vi befinner oss i Roma i det første århundret før vår tidsregning begynner. Catilina framstår som noe kaotisk, sint, hevngjerrig og krigersk, ikke minst mot Marcus Tullius Cicero (106 f.Kr.-43 f.Kr.), hans argeste motstander. Cicero, og hans bruk av retorikk og sine store talegaver i senatet, driter ut Catilina så til de grader at han føler at han må reise fra Roma sammen med kona Aurelia for å unngå skammen. Fire av disse talene er forresten bevart. Catilina kan rett og slett ikke bli i Roma lenger, det er drepende, bokstavelig talt, og han må vekk. Vi kan reise til landstedet mitt, sier Aurelia. Men det har Catilina solgt for å få råd til sin politiske virksomhet, særlig bestikkelsene. Hva skal de gjøre?

Sammen med Aurelia legger Catilina en plan om å reise fra Roma om natta. Men når mørket og skyggene kommer, er det andre krefter som begynner å trekke i han. De personifiseres gjennom kvinna Furia, hvis søster den unge soldaten Catilina voldtok og skjendet slik at hun i etterkant tok sitt eget liv. Furia har sverga på å følge sin dødsfiende Catilina helt inn i dødsriket, og hun driver han inn i den ene farlige situasjonen etter den andre. Catilina, som på sin side har sverga å ta livet av Furias nemesis før han visste hvem det var, ser delvis hvilken vei det går. Men han ser ikke klart nok, og han lar sine mange begjær skygge for det gode liv med Aurelia. Han vil ha Furia, hevn over Cicero, han vil ha makt, han vil vinne, han vil kullkaste senatet, ja, gjerne hele republikken! Og dessuten kan han sjøl gjerne lede, først lede menn i strid, deretter lede dem alle som senator, eller keiser. Flere blir med han, for fakta er at den rike adelen i Roma sitter på alt for mange privilegier og alt for mye rikdom. Og hva med folket? Denne stille mobiliseringa, som førte til at en liten gruppe mennesker kom svært nær sitt mål, er i ettertida blitt kjent som den catilinske konspirasjon eller den catilinske sammensvergelse, og blei avslørt av nettopp Cicero. En kan bare tenke seg til hva som skjedde med de avslørte.

Stykket har driv og kraft i massevis, og er både spennende og interessant. Men samtidig mangler det den retninga og den profesjonelle kontrollen som Ibsens seinere verker har. Her er forfatteren seg ikke helt bevisst sine mange muligheter, virker det som, bare sine evner. Både Catilina som person, tida stykket er lagt til og stykket som helhet virker ikke helt fast. Det spriker, og det er noe rot og litt forvirring med detaljer som bidrar til at helhetsinntrykket blir mindre fullendt. Virkninga på leseren, tilskueren eller lytteren blir dermed mindre sterkt enn det kunne vært.

Det at stykket er mindre intenst enn de foregående, var faktisk en aldri så liten nedtur. For de to Ibsenhørespillene jeg har lytta til så langt, Kongsemnene (1863) og Hærmennene på Helgeland (1857), har vært så fantastiske! Sånn er det å bli bortskjemt, eventuelt slik går det når en begynner midt i Ibsens historiske fase, og ikke følge forfatterskapet kronologisk. Likevel er hovedproblemet med stykket at dette aldri blir særlig viktig for meg. Der jeg i tidligere hørespill har vært helt med, stansa bilen og holdt pusten i de mest avgjørende scenene, var det her ikke noe problem å kjøre videre og samtidig tenke litt på hva vi skulle ha til middag. Og jeg tror dette er på grunn av hovedpersonen.

Catilina er en godt voksen mann som lar seg rive med av ungdommelige drifter og en smule stormannsgale tanker. Han er umoden og ureflektert, mens den historiske Catilina kanskje var mer det motsatte. Slik det framstår i stykket, er det Catilinas personlige årsaker til å vinne makt som er drivkrafta hans. Og for meg virker det som en voldsomt sterk reaksjon på Ciceros taler, omtrent som en fjortenårings utøylelige raseri over feil pålegg på matpakka. Som politiker burde Catilina være med på dette spillet, eller i alle fall være klar over at andre var det. Hadde det vært plass til litt mer kontekst, ikke bare om maktkampene med Cicero, men også litt mer om samtida, folkets situasjon, den urettferdige fordelinga av ressurser og goder, og at Catilina virkelig ønska å endre på dette, så hadde det vært lettere å leve seg inn i hvorfor han er villig til å begå dette offeret, hvorfor han setter sitt eget liv på spill for å knesette de mektigste. Jeg veit ikke om det er originalteksten eller bearbeidelsen til hørespillformatet som er synderen her. I tillegg kommer sjølsagt den faktoren at jeg nå for tida er mer interessert i og opptatt av middelalderen enn antikken, og at jeg da er i stand til å lese inn mye mer i Ibsens historiske skuespill som er forankra i en norsk og norrøn tradisjon.

Sjøl om en kan diskutere om Catilinas agenda presenteres godt nok eller ikke, kommer en ikke bort ifra at Catilina er litt endimensjonal som person. Hvem er han, bortsett fra hans "vilje til makt"? I scenene med Aurelia får vi møte en mjukere mann som ønsker noe annet, som ønsker å  leve fredelig og rolig, som vil legge Roma, korrupsjonen og alle anklagene bak seg. Men spennet mellom denne Catilinaen og den andre Catilinaen mangler på sett og vis et mellomledd som forklarer kompleksiteten, som sier noe om hvorfor det må være enten-eller. De fleste befinner seg jo et sted på midten, og det ville nok ikke vært helt umulig for Catilina heller. Her blir kontrasten for eksempel til de komplekse personene i det eminente symboldramaet Gengangere (1881) svært stor. Jeg forstår heller ikke hvordan Catilina kan gå rett inn i en slik situasjon som males opp mot slutten. Vel var både grekerne og vikingene fulle av skjebnetro, men de hadde også mange valg de bevisst kunne ta underveis.

Kvinneskikkelsene i Catilina minner sterkt om de to kvinneskikkelsene vi møter i dramaet Hærmennene på Helgeland. Den lyse, milde og gode er Aurelia, som på mange måter passer med den like lyse og rolige Dagny. Disse to er kjærlige, oppofrende, naive, aksepterende og på mange måter mer enn mannen fortjener. Men samtidig får de fram det beste i sin mann, noe han også erkjenner. Den mørke, destruktive og onde er Furia, som har sin tvilling i den sterke og ukuelige Hjørdis. Begge disse kvinnene vil utfordre skjebnen og drive den dit de vil. De bruker alle triks de veit om, og forener seg mer enn gjerne med mørkemakter. Lange passasjer i Catilina kan tolkes både konkret og som Catilinas indre kamp, der han trekkes fram og tilbake mellom lys og mørke. 

Hørespillet er laga av NRK Radioteatret i 2005 og er inndelt i tre akter. I hovedrollene i stykket finner vi Trond Espen Seim som Catilina, Bjørn Sundqvist som Cicero, Rebekka Karijord som Furia og Heidi Gjermundsen Broch som Aurelia. Seim er svært overbevisende og intens, og fortvilelse og forvirring kommer godt fram i stemmen. Sundqvist kan av og til være litt for stakkato og oppramsende etter min smak, men samtidig kler det Cicero godt å være så formell. Dette er jo i retorikkens glanstid. Karijord og Broch er begge gode, men dessverre er stemmene til disse to fryktelig like. Dette er uheldig, særlig mot slutten, når de veksler mellom monologer og dialoger. Da er det vesentlig å vite hvem som er hvem. Om de hadde blitt lagt litt lenger fra hverandre i uttrykket, for eksempel med tanke på tempo, intensitet og temperament, eller ved bruk av en dialekt, ville det ikke vært noe problem. Dette er forøvrig løst fint i Hærmennene på Helgeland.

Hørespillet byr på mange fine lydmessige virkemidler. Noe av det fineste, som også virker svært autentisk med tanke på tidsperioden stykket er lagt til, er sangen (her tenker jeg på den antikke dramatikken, der korsang var viktig). Det er som regel svært enkelt, en- eller tostemt (Karijord og Broch), med mye moll og disharmoni, toner som glir mot hverandre og fra hverandre. Sangen gjenspeiler den indre og ytre kampen som foregår i stykket. Det er Henning Sommero som er komponist.  

Alt i alt var det en fin lytteopplevelse, men for de av dere som er ferske Ibsenlyttere eller -lesere, vil jeg anbefale å gå kronologisk til verks. Da vil kvaliteten på stykkene og styrken på opplevelsene øke nesten fra gang til gang! Da Ibsen gikk igjennom Catilina tjuefem år etter utgivelsen, så han nok mye av det han ikke så den gangen. I alle fall sa han: "Mangt og meget, hvorom min senere digtning har drejet sig, - modsigelsen mellem evne og higen, mellem vilje og mulighed, menneskehedens og individets tragedie og komedie på en gang, - kommer her frem i tågede antydninger." Og det er på mange måter sant. Catilina blei uroppført i Stockholm i 1881, men hadde ikke Norgespremiere før i 1935.