torsdag 25. september 2014

Bokhyllelesing 6: Asia

I sjette runde av Bjørgs leseutfordring gikk turen til det eksotiske Asia, i alle fall for noen av oss. Tidsrommet for utfordringa var satt til første uka i september (01. til 07.09.), men mange, meg sjøl inkludert, hang litt etter med både leseplaner og estimert tidsskjema. Kanskje det nydelige seinsommerværet har hatt noe med saken å gjøre? Eller en hektisk jobb- eller studiestart? Uansett årsak for deg, det passer muligens for flere enn meg at dette innlegget ikke kommer før nå. Og nå som vi har fått godt med tid til å komme i gang med lesinga, er kanskje alle blitt ferdige med Asiaboka si?

Foruten at boka skal være fra Asia, er det ingen andre tematiske eller sjangermessige avgrensinger i denne runden. Det betyr at forfatteren kan være fra Asia, eller at handlinga kan være henta fra Asia. Det kan være asiatisk historie eller krim fra Shanghai. Det vesentlige er at Asia, på en eller annen måte, blir diskutert. Eller at noe asiatisk, som for eksempel kampsport, wok, kommunisme, manga, sushi, buddhisme, barnebruder, steppelandskap, sexturisme, språksystemer, risdyrking, Kashmirkonflikten eller lignende er i fokus. Eller rett og slett en samling med haiku-dikt. Eller en kombinasjon. Eller noe helt anna. Det er ikke så strengt, altså. Det viktigste er at du finner ei ulest bok i dine egne bokhyller som du synes passer til kriteriene, og at du leser den. Å rydde i hyllene, få oversikt over egen boksamling og lese bøker som lenge har vært på vent, er noe av hovedformålet med leseutfordringa. Og det er derfor den er viktig! Så om du har noen gode forslag til neste års kategorier, ta gjerne kontakt.

De lure av oss la kanskje merke til at Guden for små ting, månedens 1001-bok hos Line i august, var fra Asia. Derfor var det mulig å dekke to lesesirkler med ei bok. Sjølsagt helt tillatt - du lurer jo bare deg sjøl - men jeg veit ikke om noen har gjort det? Hva hadde du egentlig planlagt å lese, og hva endte du opp med? Så du filmen i stedet, eller ga du opp underveis? Var det asiatiske noe som passa for deg, eller foretrekker du hjemlig litteratur? Jeg var svært langt unna vår kultur og vår tid under lesinga av verdens første epos, det mer enn 4600 år gamle Gilgamesh. Det var både spennende og overraskende å oppdage hvor gjenkjennelig det var!

Oppsummeringa for første runde i bokhylleutfordringa, skandinaviske bøker fra 1900-tallet, finner du hos Bjørg, mens oversikt over runde to, bøker med handling eller forfatter fra Afrika, finner du her. Tredje rundes oppsummering, da vi leste europeiske klassikere, er her, mens oppsummering fra fjerde runde og engelske bøker ligger her. I femte runde leste vi bøker som opprinnelig var skrevet på spansk, og det kan du lese mer om på denne sida. Gi gjerne beskjed dersom du ikke finner navnet ditt på noen av listene, eller dersom titler, forfattere eller lenker er feil, så skal jeg rette det opp så fort som mulig.

Monika leste A Tale of Love and Darkness/En fortelling om kjærlighet og mørke av Amos Oz
Hedda leste Gilgamesh oversatt av Jens Braarvig og Tor Åge Bringsværd
Gro leste Elskede Sputnik av Haruki Murakami

Jeg savner tilbakemelding fra Elida, Nina, Anna og Silje, som alle meldte seg på denne leseutfordringa via sida til Bjørg - men det er lenge sia, og dere har kanskje glemt det? Dere skulle lese bøker av Jhumpa Lahiri (Elida) og ulike titler av Haruki Murakami (øvrige). Kom dere i mål? Strakk ikke tida til, eller leste dere ei anna bok? Gro bytta bok underveis, fra Shin Kyoung-Sook til Murakami, og var fornøyd med det, mens Berit blei skuffa over den dårlige kvaliteten på lydboka hun hadde lånt, og har dermed ikke kommet igjennom. 

Neste leseutfordring, som går av stabelen mellom 13. til 19. oktober, er nummer sju i rekka. Da er det bøker fra 2000-tallet som gjelder. Det er altså ingen andre avgrensinger, så her kan du velge fritt mellom lyrikk, dramatikk, ulike romaner, biografier eller fagbøker, fra hvor som helst i verden på det språket du vil, om akkurat det du ønsker å lese om akkurat da. Så lenge boka er utgitt etter 1999, er den godkjent. Herlig! Legg gjerne igjen et hint om hva du tenker å gi deg i kast med under. Og inntil videre håper jeg du får flotte høstdager!

tirsdag 23. september 2014

Bokhyllelesing: Gilgamesh

Bildekilde: Ålesund bibliotek
Jeg drøyde i det lange og det breie med å komme i gang med sjette runde i Bjørgs bokhylleutfordring, der vi den første uka i september skulle lese ei bok fra Asia. Å bestemme meg for hvilken bok jeg skulle gripe fatt i, var svært enkelt, men den lå på skrivebordet i mange dager før jeg i det hele tatt åpna den. Så gikk det noen dager til, og jeg leste forordet. Deretter måtte Gilgamesh, Enkidu, Humbaba og resten av gjengen vente i ei hel uke. Hvorfor?

Jo, fordi jeg har en viss vrangforestilling om at episke dikt, slik som dette, Iliaden, Odysseen, Canterburyfortellingene, Den guddommelige komedie og lignende, er fryktelig tunge. Jeg tror de er vanskelige å lese, jeg tror det er vanskelig å forstå dem og jeg tror at jeg vil slite meg igjennom verket snarere enn å kose meg. Jeg er redd for at motiver og symboler vil være bortimot umulige for meg å forstå fordi verket er skapt et annet sted i ei anna tid, at både livssyn, menneskesyn, holdninger, handlinger, frampek, bilder og lignende vil være meg helt uforklarlige, utilgjengelige eller gå meg hus forbi og vel så det. Jeg er redd jeg ikke klarer å gripe fatt i essensen en gang! I tillegg har jeg fått det for meg at slike episke dikt må leses som dikt, noe som gjør alt stakkato og fullt av pauser, i beste fall rytmisk innimellom, men som regel usammenhengende og meningsløst. 

Men heldigvis er det ingen lesefasit. Og så er det jo slik da, at når en frykter det verste, så kan en som regel bare bli positivt overraska. Og i dette tilfellet, som i mange andre tilfeller der jeg har vært en pinglete leser som har nølt med å kaste meg utpå, er det slettes ikke fælt eller vanskelig å lese i det hele tatt, nei, boka er både lett og tilgjengelig når en først kommer i gang. Forordet, skrevet av professor og oversetter Jens Braarvig (f. 1948), var presist og akademisk. Han behandler tekstene om Gilgamesh på en profesjonell måte, det ligger vitenskap bak i alle ledd - i de arkeologiske utgravningene, i behandlinga av leirtavlene og fragmentene, i skrifttolkninga, teksttolkninga og oversettelsen, i historiske fakta og dertil antagelser, i rekonstruksjonen av en av mange rekonstruksjoner som opprinnelig er en tekstlig og kanskje tilfeldig sammenføyning av muntlige fortellinger, virkelige hendelser og religiøse myter.

Hans innledning er viktig, men samtidig litt skremmende. En får følelsen av at en nå skal lese noe stort og tungt, nærmest uoverkommelig. At verket er monumentalt og obligatorisk, og at en egentlig har vært sløv som ikke har lest det før. Men samtidig at dette virkelig ikke er for en hvem som helst - dette gylne verket, dette enestående epos, er forbeholdt dedikerte forskere, språkgenier som svenske Ola Wikander, historikere og andre som har kjennskap og kunnskap. For all del ikke tilfeldige lesere og ukyndige! Men nå, når du er i gang med forordet, er det ingen vei tilbake, nå skal du for evig og alltid inkluderes i Gilgamesh' verden, i verdens første epos.

Jeg overdriver litt, men grunnfølelsen er sann. Fakta er at forordet var svært interessant, men mye tyngre enn selve teksten. Det er nok litt paradoksalt, men samtidig naturlig. Det skal en kyndig leser til for å tolke bakgrunnen for eposet, for å legge ut om det historiske, følge eposets utvikling fram til skriftlig nedtegnelse og deretter det skriftlige fram til dagens versjon. Eposet, eller de mange ulike fortellingene om Gilgamesh, gamle og nye, har blitt fortalt og lest i over 4600 år. Da sier det seg sjøl at den versjonen vi sitter med i dag, er en fortetta og forkorta variant, finslipt gjennom århundrene. Mye blir borte underveis, andre elementer har vi bare spor av, som vi kan nøste på, mens hovedtrekka står steilt. Her kan en tanke gå til vår egen Edda-diktning, og hvor mye som sies der, med så få ord!

Uten at jeg egentlig har noe sammenligningsgrunnlag, vil jeg også påstå at oversettelsen er ganske fin. Jens Braarvig har sammen med Tor Åge Bringsværd (f. 1939) gått løs på de babylonsk-assyriske kileskrifttavlene som stammer fra kong Assurbanipals (668-626 f.Kr) svært velfylte bibliotek. Rundt 30.000 tavler blei funnet i 1854, tolv av dem inneholdt fortellinger om den historisk-mytiske helten Gilgamesh. Gilgamesh skal ha vært konge i Uruk i Mesopotamia rundt 2600 år før vår tidsregning begynner, i "landet mellom elvene" - Eufrat og Tigris. Og det er nettopp her, i det som er dagens Irak, at "vestens kultur slik vi kjenner den, først fant sitt fotfeste", det er her skriften blir til og det er her Gilgamesh utfører sine bedrifter.

Når eposet begynner, er Gilgamesh en usympatisk konge som minner mest om vår egen hjemlige Håkon jarl (935-995). Han forsyner seg grovt av det han vil ha, være seg mat eller drikke, kvinner eller menn. Ingen får være i fred for Gilgamesh, og han er per definisjon en diktator, sjøl om han har et råd av gamle og unge under seg. Disse bryr han seg ikke så mye om, og det gjelder forøvrig resten av "sauekveet" Uruk også. Fedre og mødre klager sin nød til gudene, som er enige om at Gilgamesh' sjølbilde har est litt vel mye. Kanskje han trenger å jekkes ned litt? Akkurat som i de antikke tekstene, kan gudene her også gripe inn i folks dagligliv. Og nå skaper de Gilgamesh' likemann, som lever opp i naturen, side og side med dyra. Han har hår over hele kroppen og er i alt et naturmenneske - en sterk kontrast til den materialistiske, maktnytende Gilgamesh i byen. Etter hvert begynner det å gå gjetord om dette flotte naturmennesket, som kommer til vannhullet med dyra, som lever på steppene, som ikke er redd for noe. Kan han være sterkere og modigere enn Gilgamesh, som er to deler gud og en del menneske? Kan han være en konkurrent?

Med list lures naturmennesket Enkidu vekk fra dyra, og bokstavelig talt inn i menneskelig samkvem. Han får så høre om denne fæle herskeren, som "hersker over folket lik en villokse", som verken lar kvinner eller menn være i fred - særlig ikke på deres bryllupsnatt, for da skal herskeren ha førsteretten sin. Og Enkidu blir sint. Han oppsøker Gilgamesh like før han skal "møte bruden som sitt guddommelige motstykke" og de to kamphanene tumler sammen i et basketak:

"Da grep de fatt i hverandre der ved døren til bryllupshuset,
og i gaten fór de sammen i slagsmål,
så dørstolpene vaklet og veggene ristet,
Gilgamesh og Enkidu brøt med hverandre som stangende okser."   

Kampen vil ingen ende ta, før de begge anerkjenner den andres styrke og innrømmer sin likhet i evner og ferdigheter. Det ender med at "Da kysset de hverandre og lovet hverandre vennskap" (og noen påstår at "bromansen" er ny...?), og sammen reiser de på mange farefulle eventyr. Det første består i å bekjempe den grusomme Humbaba i den skumle Sedertreskogen, videre må de prøve både ord og krefter med himmeldronningen Ishtar og Himmeltyren. Mange av fortellingene har likheter med de homeriske mytene, for eksempel heltens stadige prøvelser, mens ett element er viktigere her: drømmene. Både Gilgamesh og Enkidu drømmer, og drømmene tydes som gode eller onde varsler og fungerer som frampek i historiene.

Så dør Enkidu, naturmennesket. Og Gilgamesh' sorg er bunnløs. Han har mista sin nære venn, sin bror, sin fremste mann. Han viker ikke fra likets side før det kommer en mark ut av nesa på Enkidu og Gilgamesh sjøl blir redd for døden. Han lager et minnesmerke i gull og sølv, utsmykka med de vakreste edelsteiner, som for alltid skal stå som en bauta over Enkidus bedrifter og deres unike vennskap. Så forlater han Uruk og det trygge livet. Han oppsøker naturtilstanden, han dreper løver, spiser dem og kler seg i deres skinn, han vandrer til verdens ende og ned i dødsriket, han blir garva i ansiktet at hete og kulde og innsunken av sorg i sin søken etter mening, meninga med Enkidus død og meninga med livet nå, uten han:

"Hvorfor skulle ikke mine kinn
være hule og ansiktet innsunket,
mitt hjerte trist og mine øyne matte?

Skulle ikke sorgen tynge mitt indre,
og mitt ansikt se ut som en langveisfarendes,
skulle ikke min hud være brent av frost og av sol, 
skulle jeg ikke vandre rundt i ødemarken kledd i løveskinn?

Min venn, villeselet på sprang, 
eselet fra steppen, panteren fra villmarken,
min venn Enkidu, villeselet på sprang,
eselet på steppen, panteren fra villmarken, (...)

Min venn som jeg elsket så høyt,
som gikk med meg gjennom alle farer,
min venn som jeg elsket så høyt,
som gikk med meg gjennom alle farer, (...)

Hvordan kan jeg være stille? Hvordan kan jeg være i ro?
min venn, som jeg elsket, er blitt til leire. (...)" 

Denne altoppslukende sorgen er til å grine av. Gilgamesh, vakker og mektig, er ensom og forlatt. Ingenting betyr noe uten Enkidu. Gilgamesh må vandre til han kjenner at sorgen slipper, til han gjenfinner mening og kan forsones med sitt liv. Det er en vanskelig oppgave.

Eposet om Gilgamesh har et sterkt preg av en muntlig, nær virkelighet. Dette underbygges av gjentakelsene, som fungerer som en slags mnemoteknikk i en muntlig kultur - dette kan vi også se i de europeiske balladene og i folkeeventyra. Og gjentakelser er det ofte, for eksempel i drømmesekvensene, hvor det samme repeteres flere ganger, med små forskyvinger hver gang. Eller i Gilgamesh' vandringer i mørkets dobbelttimer, hvor vi messende må gjennom ett vers for hver mørke time. Her er det fort gjort å ta en snarvei, hoppe over repetisjonene for å komme videre i fortellinga, men dette må ikke gjøres. Da mistes totalt den suggererende virkninga, spenningsoppbygginga og de avgjørende detaljene.

Tempoet i eposet er langsomt fordi teksten er en smule omstendelig. Det er for eksempel alltid tydelig hvem som snakker, og hvem en snakker til, og dialogene, med egging, fornærmelser, lovprisninger eller forbannelser, tar mye plass. Men handlingene er som regel raske og effektive, og det hele utspiller seg på en svært visuell måte, sjøl om detaljerte grusomheter ikke fins. Eposet er bevisst og solid komponert av en som må ha kjent sagnstoffet svært godt, en som kanskje ikke bare hadde respekt for den mytiske kongen, men også ei tro på at han en gang hadde levd.

Jeg er svært glad for at jeg endelig fikk lese eposet om Gilgamesh, og anbefaler verket til alle andre som kan tenke seg et avbrudd fra det intenst postmoderne, fra krim og underholdning og tårevåte dokusåper i bokform. Med fortellingene om Gilgamesh får en noe autentisk, som uten tvil er svært gammelt og verdifullt, og en kan kose seg med å kjenne igjen antikke dramaelementer, drømmetydningstradisjon, lyrisk oppbygning, romanvirkemidler og mange bibelske motiver. Og det er viktig å vite slikt, for alle oss som holder på med bøker og litteratur, for det var her det hele begynte.

tirsdag 16. september 2014

Nobelprisen, 1914

Nobelprisvinneren i litteratur for året 1914, eller egentlig alle nobelprisvinnere for gjeldende år, er kanskje ikke blant dem som skinner klarest nå i etterkant. For hvem var det som vant, nå igjen? Noen som husker? Jeg må innrømme at jeg er helt blank sjøl - det nærmeste jeg kommer er at det kanskje ikke var så mange prismottakere det året? Andre grufulle hendelser i samme periode tok nok fokuset fra slikt som skulle være en hyggelig feiring av framgangen innen ulike vitenskaper og et kvalitetsstempel på datidas litteratur. Jeg tror ikke det blei så hyggelig under utdelingene høsten i 1914. Flere nasjoner var da allerede godt innsmurt i det som skulle vise seg å bli verdens hittil verste konflikt, og resten av den vestlige verden var vel mer opptatt av å ikke tråkke feil politisk enn å nominere potensielt fremragende forfattere. Avspeiles det på nominasjonslista, tro?

De nominerte i 1914 var:

4. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter
3. Paul Bourget (1852-1935), fransk forfatter
2. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter
1. Dora Melegari (1849-1924), italiensk forfatter
2. Émile Faguet (1847-1916), fransk litteraturviter og litteraturkritiker
1. Vilhelm Grønbech (1873-1948), dansk religionshistoriker
6. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
1. Dmitry Merezhkovsky (1866-1941), russisk forfatter
1. René Bazin (1853-1932), fransk forfatter
2. Edmond Picard (1836-1924), belgisk forfatter og advokat
8. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
3. Salvatore Farina (1846-1918), italiensk forfatter
5. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter
3. Henri Bergson (1859-1941), fransk filosof
3. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter
3. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
2. William Butler Yeats (1865-1939), irsk forfatter
3. Benito Pérez Galdós (1843-1920), spansk forfatter
4. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
1. Jan S. Machar (1864-1942), tsjekkisk forfatter og forlegger
1. Willem Kloos (1859-1938), nederlandsk forfatter
1. Antonio Serra y Morant (? - ?), spansk forfatter
4. Harald Höffding (1843-1931), dansk filosof
2. Jean H. Fabre (1823-1915), fransk entomolog

Ved en nærmere undersøkelse har jeg nå funnet ut at kun tre av fem nobelpriser blei delt ut i 1914. Litteraturprisen og fredsprisen blei holdt tilbake - det er altså ikke funnet en verdig vinner blant de tjuefire unike kandidatene på lista over. Eller kanskje det ikke en gang blei forsøkt. Årsakene til dette kan være mange, men det er naturligvis den pågående krigen som kan tenkes å være det avgjørende - i alle fall for fredsprisen. Noe annet som slår meg når jeg ser på de nominerte, er hvilke nasjoner de kommer fra. Eller rettere sagt, hvilke nasjoner som glimrer med sitt fravær. Det er tydelig at franskmenna stiller forberedt, om ikke annet så i alle fall på den litterære fronten. Britene derimot, har kun én nominert i år, og det er Thomas Hardy, igjen. Året før hadde britene fire nominerte, blant dem den evige John Morley, som topper statistikken så langt med ti nominasjoner og ingen pris. Når vi går til Tyskland blir det enda tydeligere at noe er i gjære. Så langt har tyskerne mottatt flest nobelpriser i litteratur - hele fire stykker, og den siste i 1912. Men i 1913 og 1914 mangler de totalt på lista. Har det tyske fokuset vendt seg bort fra de skjønnlitterære bøkene? Det kan se sånn ut. 

Er det riktig å ikke dele ut en litteraturpris under slike omstendigheter som i 1914? På mange måter vil jeg jo si ja, og en slik verdenskrig, her hjemme på kontinentet, tar unektelig mye ressurser - med rette. Det må jo ha vært et sjokk å våkne opp til beskjeder om krig, en faktisk krig, her. Jeg vil tro det er vanskelig å konsentrere seg om god og mindre god litteratur når resten av verden vurderer gode og mindre gode nasjoner eller fraksjoner, stridsdyktige eller ikkestridsdyktige mennesker, gode og mindre gode våpen og de mest effektive invasjons- og beleiringsmetodene. Men samtidig gjør denne ikkeutdelinga litteraturprisen til noe politisk. Og det bør en litteraturpris kanskje ikke være? 

Altså, misforstå meg rett, forfatterne kan gjerne tilhøre politiske leire og skrive om politikk og ideologi, se verden fra et bestemt ståsted, skildre verdenssamfunnet nedenfra eller lignende. Men gjengen i De Aderton, de skal ikke ta politiske standpunkt i sin vurdering i det hele tatt. De skal vurdere litteraturen så objektivt de kan, med hele sitt intellekt og med alle sine hardt opparbeida kunnskaper. Politiske ytringer i et skjønnlitterært verk, korrekte eller ei, kanskje lagt i munnen på en usympatisk hovedperson for å få en viss virkning, skal ikke holdes mot noen, og heller ikke gi ekstrapoeng (inntil en viss grad, naturligvis, det er en hårfin balanse mellom ytringsfrihet og demokrati på den ene sida og å åpne for sjikane, sensur eller det som verre på den andre sida - tankene glir fort til mellomkrigstidas Tyskland). Men det er, og skal være, andre regler for skjønnlitteratur enn politiske pamfletter og propaganda. Det som gjør det vanskelig i denne sammenhengen, er at forfatterne ofte også er de intellektuelle som nettopp ytrer seg i krigstid, i menneskerettighetssaker, om politikk, som yter motstand, som arbeider for fred, som skriver allegoriske romaner (Vesaas), former messende dikt (Hagerup og Øverland), utgir og sprer illegale aviser, lager paroler, holder møter, er journalister eller krigskorrespondenter og lignende. Med ord holdes håpet oppe. Kan en skille disse to rollene hos en forfatter eller en leser, når det egentlig springer ut fra det samme i ett og samme menneske? 

Og er en slik objektivitet hos profesjonelle lesere i det hele tatt mulig? I realiteten er det vel ikke det. Vi kommer alle fra noe, vi er noe, som ikke er konstant, men i stadig utvikling, vi har erfart mye, lært mye, og vi leser med både den vi er, det vi kan og dit vi er på vei. Det kan i mange tilfeller, når en er bevisst på det, være en berikelse. Vi ser hva vi legger til eller trekker fra. Men om en ikke veit, om en leser med skylapper på, blir resultatet deretter. Men det betyr ikke at en skal la være å prøve å fjerne skylappene. 

Ved å gå helt vekk fra en mulig utdeling i 1914, syns jeg årets nominerte snytes for en fin og viktig pris. De er jo fortsatt forfattere, de har fortsatt skrevet verkene, de er nominerte og er fortsatt like verdige - pris eller ikke pris. Og jeg mener bestemt at en slik politisering av litteraturen er uheldig, sjøl om det kanskje var uunngåelig akkurat da. Jeg vil hevde at det er i slike krevende og vanskelige stunder at litteraturen trengs mest, og nettopp derfor burde prisen blitt delt ut, for å signalisere noe annet enn krig og konflikt, for å holde fast ved en normaltilstand. En burde verdsatt den kunsten som blei laga, sjøl om det var forut for krigsutbruddet, og brukt den i kampen mot. Men jeg levde ikke i 1914 og kan ikke si noe om de massive virkningene krigens nærvær hadde på kropp og sinn. Kanskje var det likevel best at det blei nettopp slik. 

fredag 12. september 2014

Kristin Lavransdatter. Korset

Bildekilde: Aschehoug
Da jeg tidligere i sommer visste at tida var inne for å lese siste bind i trilogien om Kristin Lavransdatter fra Sel, brukte jeg lang tid på å forberede meg mentalt. Det er ikke bare enkelt å gå inn i et 1300-tallsunivers, særlig ikke når den skapende krafta bak heter Sigrid Undset (1882-1949). Hun krever mye av leserne sine, og det er med rette. Verkene hennes er imponerende, storslagne og enestående, både i norsk og internasjonal sammenheng. De to foregående binda i trilogien, Kransen (1920) og Husfrue (1921), var svært sterke i utførelse og i virkning. Jeg brukte lang tid på dem, både underveis og etterpå. Jeg har nok også kvia meg litt for siste bok. Da er jo alt over! Og det er vemodig at jeg ikke kan vende tilbake til Kristin på et seinere tidspunkt og lese videre. Derfor kan en gjerne si at jeg stålsatte meg, på nesten alle måter. Jeg visste jo hva som ville komme snikende helt mot slutten av boka, noe den flotte og flertydige tittelen Korset (1922) på sett og vis også avslører. Men jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle strigrine de siste tjue sidene, mest i ett. Ei heller visste jeg om alle de tragiske, dramatiske og hjerteskjærende hendelsene underveis.

Tro mot gammel vane bærer jeg bøkene jeg leser på med meg rundt i huset, fra kjøkken til stue til arbeidsrom til soverom. Men jeg skjønte fort at Korset ikke er boka en leser på senga. Den er så intens og sterk at den må leses i fullt dagslys, og er såpass viktig at den gjerne kan leses på formiddagen, når konsentrasjonen er på topp etter en god natts søvn. Sjølsagt strider det i mot en ordinær arbeidsdag med helt andre arbeidsoppgaver, også for en masterstudent. Men trøsta er at pauser trenger vi alle, og da kan en jo lese litt...

Og på onsdag leste jeg altså ut trilogien om Kristin Lavransdatter for første gang. Nesten tusen sider om dette fagre mennesket, fylt med tvil og tro, drevet av kjærlighet og lidenskap mer enn noe annet, følsom, pliktoppfyllende, arbeidsfør, sterk og lojal. Men hun er også ei som synder overfor Gud. Og ei som juger til sine nærmeste. Ei som må gjøre bot, angre, faste, be og gå som en fattig pilegrim til Nidaros. Ei som ydmyker seg sjøl, sin egen familie og mest av alt faren Lavrans, som hun er så glad i. Hun er ei som for alltid må leve med skammen. For hva da, egentlig? For å bryte en trolovelse og gifte seg av kjærlighet som 19-åring. For å bære et barn under hjertet før hun har via seg til den ubrytelige, hellige ektestanden og hennes livs kjærlighet, den eldre adelsmannen Erlend Nikulaussøn. For å krenke Guds bud, trosse kirkas lov, bryte sin fars ord og ikke holde sin egen festeavtale. For å begjære en mann mens hun er trolova med en annen, det året på Nonneseter i Oslo hvor hun egentlig skal finne seg sjøl, vie tid til Gud og lære. For å elske i lønn.

Dette er hendelser vi i dag ser på som mer naturlige og vanlige enn skammelige eller syndige. Kjærlighetsekteskapet dominerer, vi velger fritt vår make, og det er omtrent like vanlig å få barn utafor ekteskapet som det er å få barn innafor ekteskapet. Begjæret går i alle retninger for både kvinner og menn. Mange avbryter forlovelser uten å tenke på Guds synspunkt, langt mindre om det bringer skam over familien eller ikke. Det er vår egen, private lykke som til enhver tid gjelder, og i den evige søken etter og jakta på den, helliger målet alle midler. Vi har blitt så fryktelig individualiserte, og det blir tydelig når en leser et middelalderverk, der det kollektive - familien og frendene - er alt du har, er deg. Har du ikke frender, står du helt aleine og er da uten hjelp når nøden er størst. Kristins handlinger setter henne og familien på alvorlige prøvelser som får langvarige konsekvenser - det glemmes ikke, må vite, at hun brøt sin trolovelse med Simon Darre på Formo, som blir den mektigste mannen i dalen. Kristin satte seg sjøl foran slekta, og blir alltid refsa for det. Og for hvem? For hva? For hvilket liv? Hennes liv, det livet hun ville ha, eller trodde hun ville ha. Det var bra hun ikke visste hva hun gikk til.

Erlends fadeser i Husfrue skaper også store problemer på flere nivåer - økonomisk, politisk og sosialt, samt at han må bøte til kirka for sine synder. Når alle andre vender dem ryggen, er det Simon som kommer til unnsetning. Både fordi han nå er gift med Kristins yngre søster Ramborg, og fordi han er en god mann. Han iler til og bruker store ressurser og mye tid på sin tidligere festekone og den forslåtte mågen. I middelalderen var tankegangen slik at inngifte mennesker også var ens familie, ens nærmeste familie, og dem måtte en behandle som om de var brødre eller søstre. Det samme gjelder de en velger som gudforeldre for barna sine - en er bundet sammen i et åndelig, ubrytelig fellesskap og regnes som nære slektninger. Det er den gyldne regel i praksis: Du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Simon handler derfor sosialt, religiøst og normmessig korrekt mot dem som har gjort han mer vondt enn noen andre, og som fortsetter å gjøre han vondt. Og han holder maska. Helt til Korset.

Vel hjemme på Jørundgård i Sel er de utstøtte og frendeløse, både Kristin og Erlend. De ser knapt folk, uten Ulv, Erlends trofaste venn, som bor hos dem og er fosterfar for barna, de sju sønnene, tjenerne, leilendingene og en og annen arbeidskar. De blir ofre for mye baksnakking og ondsinna ryktespredning i bygda, særlig når Kristin drar opp på setra for en hel sommer med bare de to yngste ungene, og seinere, når Erlend brått blir borte. Hva er det som har hendt på Jørundgård? Ingen husfrue skal stikke av slik, ingen husbond heller. Er de ikke via i den hellige ektestand, som forbyr fravær og skilsmisse? Kristin kan ikke besøke noen, ikke en gang Ramborg, uten sin husbond, da det vil skape enda mer rykter, og gradvis blir avstanden mellom søstrene større og større, i takt med at Kristin distanserer seg fra konflikten med Erlend og de mange utfordringene og bekymringene over den halvvoksne sønneflokken. Hun bortimot begraver seg i gårdsarbeidet, tankefull og mutt, og svarer knapt når noen spør.

Så blir Kristin tilkalt som legekone. Hun er den kyndigste i bygda, og er alltid med når noen skal føde, er sjuke eller har skada seg. Hun har med seg urter, lager omslag og drikker som skal svalne eller lindre. Mannen er det ikke håp for, enda Kristin våker, ber og gjør alt hun kan. Attpåtil forteller han henne noen sannhetens ord før han blir borte, og krever at hun skal forsones med sin husbond. Kristin får enda mer å tenke på, og må presse seg til å gjøre det hun har lova. Hun utsetter det stadig, men en dag setter hun seg på hesten og rir opp på Dovre, til den stakkarslige, forfalte fjellgården Haugen. Der finner hun Erlend.

De kan ikke leve med hverandre, men de kan ikke leve uten hverandre, heller. De er for sta, begge to. Han finner seg ikke til rette på hennes Jørundgård, han er ingen bonde, og vil ikke prøve en gang. I hennes øyne er han slapp og tiltaksløs, bare ute etter å forlyste seg og blir aldri en like god mann som det faren Lavrans var. Han vil at hun skal komme opp på Haugen, her kan vi bli gamle sammen, sier Erlend, og Kristin ser seg om i skitt og møkk og elende. Erlend har til og med hatt hesten inne i stua-. Hun vil ikke dra fra sønnene sine, de trenger fortsatt sine foreldre, sier hun, og ber han om å komme hjem. Men Erlend vil ikke. Han frykter at bare ondt vil komme av at han vender tilbake til Jørundgård og henne. Han kan heller vente på at hun kommer opp igjen. Kristin vender hjem aleine, og venter på at han skal komme ned.

Slik bier de da altså på hverandre i lange tider. Guttene venter også, men håpet svinner etter hvert som høsten og vinteren kommer. De møter faren i skjul, av og til. Kristin refses av presten for sin oppførsel, Erlend, som er borte, refses ikke av noen. Han lever sitt frie gutteliv på Dovre, han veider og drar på jakt, gjør seg sine bytter og småhandler og klarer seg akkurat. Kristin driver storgården gjennom uår og flom, hun har burene fulle av mat, hun får gradvis skikk på noen av sønnene sine så de kan bidra i arbeidet. Ellers flyr de vel bare veggimellom og er ute av kontroll, frykter hun. Og det er de - med Erlends avslappa og leikne holdning og hennes stahet. Både Nåkkve og Gaute får tidlig barn utafor ekteskapet.

Jeg vil ikke røpe så mye mer av handlinga med tanke på dere som enda ikke har lest boka. Men dersom du på noen måte er i tvil: Gjør det. De tre bøkene om Kristin Lavransdatter er noe av det flotteste og vakreste som noensinne er skrevet på norsk, og de levner liten tvil om Sigrid Undsets enestående forfattertalent. Dette er mektig litteratur, og den både berører og engasjerer, nesten hundre år etter utgivelsen, og mer enn sju hundre år etter at de mange begivenhetene er tenkt funnet sted. Undset har med Kristin skapt gjenklang i menneskene, der hun portretterer indre strid og ytre kiv, Kristins lojalitetskamp mellom kjærligheten til faren, som symboliserer fortida og det hun var, og kjærligheten til Erlend, som symboliserer framtida og det hun kan bli.

Med i bildet er også religionen, som får Kristin til å føle avsondrahet og nærhet på forskjellige stadier i livet - hun kjemper sammen med Gud og hun kjemper mot Gud, hun ber eller hun klarer ikke å be, hun glemmer det helt, eller hun går opp i det. Uansett kommer hun ikke unna det grepet kirka og Gud har om henne, familien hennes og samfunnet forøvrig. Under flommen går de for eksempel i prosesjon for å stoppe uværet. Og når Kristins yngste sønn er sjuk, kan hun ikke gjøre annet enn å be. Det er vanskelig for oss i dag å forstå hvordan dette var i praksis, å skulle innfinne seg med helgendager, faste, messer, vigilia, alle reglene som fantes for et godt og fromt liv. Men gjennom Kristin kan vi forstå mye, og mer enn noe annet skjønner vi fortvilelsen hennes, når det ikke hjelper å be eller faste, når de en er glad i dør uansett. Og hvordan kan en vite at en er tilgitt og har gjort bot, når en fortsatt føler seg skitten og syndig? Hvor mange ganger må en be om tilgivelse før en kan forsones med sine synder?

Mange har kritisert Undsets mennesker, og da særlig Kristin, for å være for moderne. De tenkte ikke slik i middelalderen, sier noen, men kan vi egentlig vite det? Hvorfor skulle ikke ei ung jente tenke på sin festemann og erkjenne at hun egentlig ikke vil ha han, at hun ikke ser fram til det ekteskapelige samlivet, at det ikke er den framtida hun ønsker? Og når hun da møter noen som får blodet til å bruse, skal hun da ikke kjenne etter, sammenligne, tenke etter? Var det annerledes å forelske seg på 1300-tallet og i dag? Hadde menneskene andre følelser? I så fall, hvilke? Jeg tror ikke at kjærligheten er en moderne konstruksjon, den har alltid vært der, i forskjellige former. Og kvinner har alltid tenkt på sine lodd her i livet, grua seg og gleda seg, vært spente og nervøse, akseptert og nekta, trossa og trassa, men også funnet seg i og mestra. Det kan vi for eksempel lese i sagaene.

Mentalitetshistorie er et svært spennende felt, og noe av det mest krevende er å forstå hvor langsomt alt går, hvor lang tid det tar før ideer og perspektiver får feste blant majoriteten av befolkninga. Ett eksempel her er overgangen fra hedendom til kristendom på 1000-tallet. Det gikk ganske kjapt å få både kirker og prester på plass, men i mange generasjoner fortsatte folk å blote i smug. Og samme hvor mye kirka moraliserte; overtroa hadde et solid grep om folket. I Korset er det et godt eksempel på nettopp dette. Kristin er blitt tilkalt til Formo, Andres, den lille gutten til Simon, er blitt så sjuk. Hun gjør alt hun kan, men ingenting hjelper, og til slutt ser hun ikke at det er en annen utvei enn å søke hjelp fra mørkemaktene. Hun veit at det kan koste henne livet, men hun gjør det likevel. Det koster henne dyrt, for sitt fingergull må hun legge igjen, slik at de ikke kommer etter for å ta henne eller gutten. Hele natta må hun våke. Lignende overtro var levende til langt inn på 1800-tallet, enkelte steder enda lenger, det kan de fleste folklorister bekrefte.

Undset framholder tredelinga fra de forrige titlene også her. Hvert bind i trilogien er delt inn i tre bøker: "Jørundgård", "Kransen" og "Lavrans Bjørgulfssøn" i det første bindet, "Syndens frukt", "Husaby" og "Erlend Nikulaussøn" i andre bind og "Frendsømd -", "Skyldnere" og "Korset" i siste bind. Titlene er svært symbolske i tillegg til at de gir et visst fokus for det som kommer. Bøkene danner fine rammer i det store verket og gir også en pekepinn om hva som er viktigst i Kristins liv, fra barndomshjemmet og oppveksten på Jørundgård til bryllupet med Erlend og forholdet hennes til faren. "Syndens frukt" er bokstavelig talt hennes første sønn, Nikulaus (bare kalt Nåkkve), men kan også tolkes som alle hennes barn, i og med at Kristin (og Erlend, men han tenker ikke slik om seg selv) er en synder. Husaby er Erlends storgård ved Nidaros, der familien bor i mange år, og siste bok i andre bind omhandler hans politiske kuppforsøk og påfølgende krise. "Frendsømd -" og "Skyldnere" karakteriserer både forholdet mellom Kristin og Erlend og deres forhold til de rundt dem, som for eksempel sønnene, bygdefolket og Simon. De to mågene har en stor krangel og ender livene uforlikte. Titlene kan også spille på Kristins relasjon til Gud i ulike faser, perioder med ro og uro både mentalt og kroppslig. "Korset" omhandler hennes siste lodd i livet, alle sønnenes skjebner, valgene hun tar, sorgene hun må bære, de to konkrete korsene hun bærer om halsen, Orms og Lavrans', hennes tanker om livet og om Gud, den endelige aksept om hvem og hva hun er, påfølgende sjelefred og hennes livs avslutning. Ja, for det er jo slik det går med Kristin, som med alle andre. Det er hun som forlater oss, ikke vi lesere som forlater henne.

Vi kan jo alltid komme tilbake og lese dette livet, på nytt og på nytt, og la oss begeistre av det presise språket, forføre av den intense kjærligheten mellom Kristin og Erlend, fortvile over hennes kvaler, forgå i hennes dødskamp og alltid, alltid se for oss disse helstøpte, komplekse menneskene og føle at vi kjenner dem som om de skulle vært vår egen søster eller bror.

mandag 8. september 2014

Favorittbøker: C

Tida er nå kommet til tredje runde i kåringa av favorittbøker, men lite visste jeg at bokstaven C skulle vise seg å være så vanskelig! Jeg har ikke en gang tenkt ut en nødstrategi - hva skal jeg gjøre om jeg ikke finner noen titler på gjeldende bokstav...? Men heldigvis slapp jeg å tenke så langt denne gangen. Etter grundige undersøkelser i bokhyllene fant jeg tre titler, og det var nok.

Bildekilde: Aschehoug
Canterbury-fortellingene
Denne utgivelsen står i en særstilling i både britisk og europeisk litteraturhistorie, både kompositorisk og innholdsmessig, og er vesentlig for alle som er interesserte i generell litteratur, britisk historie eller det britiske samfunnet, da særlig slik det framstår i seinmiddelalderen. Forfatteren Geoffrey Chaucer (1343-1400), som også var politiker, statsmann, soldat, hoffpoet og mye, mye mer, legger nemlig sine fortellinger i munnen på vidt forskjellige personer fra alle samfunnslag, og gjennom de de sier og gjør, karakteriserer han både dem og deres stand på en vittig, svært intelligent og elegant måte.

Mitt første fullstendig bevisste møte med den historiske personen Geoffrey Chaucer kom gjennom filmen A Knight's Tale fra 2001. Før dette hadde jeg utvilsomt hørt om mannen hjemme, og jeg hadde også blitt gjort oppmerksom på hovedverket hans og hans enorme betydning utpå holmen, men det hadde ikke lagra seg nevneverdig. Og naturligvis kommer mamma gående rett inn i filmens handling akkurat da Paul Bettany dukker opp naken. - Chaucer's the name, writing's the game, sier han, og mamma kan fortelle en hel del om nettopp Geoffrey Chaucer. At det skulle dukke opp en virkelig person blant alle de fiktive var overraskende, men det blei mye mer spennende å finne ut hvem Chaucer egentlig var i etterkant. Og dermed var interessa et faktum.

Jeg fikk boka i 2004, i norsk gjendiktning ved Arthur O. Sandved (f. 1931), og blei veldig glad for den. Men det tok åtte år før jeg leste den. Jeg var nok redd for at den skulle være vanskelig, for at det var mye jeg ikke skulle forstå, og for at jeg måtte lese med den rytmen som var satt opp, noe som i lengden blir svært stakkato. I løpet av de åtte åra som gikk, fikk jeg mange nye kunnskaper om både litteraturhistorie, litterære virkemidler og britisk historie, og sånn sett er jeg glad for at jeg venta. Jeg var mye mer beredt for å møte teksten i 2012, i midten av tjueåra, enn mot slutten av tenåra. Dessuten leste jeg det hele som fortellinger, ikke som dikt, noe som gjorde det mye mer helhetlig.

Canterbury-fortellingene henter rammehandlinga si fra en gruppe mennesker som alle er på pilegrimsferd til den store katedralen i Canterbury, "for der å søke martyr-bispens skrin, / og si ham takk fordi han gav dem helse". De møtes på et vertshus i Southwark og teller i alt tretti stykker. Men det er langt til katedralen, og det går sakte, og for å forkorte reisetida blir de enige om å fortelle hverandre historier - ei fortelling på tur ned, og ei på tur hjem igjen. Det er en heller broket forsamling, høy og lav om hverandre, og Chaucer skildrer stand, stilling og klesdrakt: En ridder, en møller, ei kone fra Bath, en nonneprest, en sogneprest, en væpner, en rideknekt, en priorinne, en munk, en tiggermunk, en kjøpmann, en student fra Oxford, en advokat, en proprietær, en hattemaker, en teppehandler, en vever, en farger og en snekker, en kokk, en skipper, en lege, en landarbeider, en ridefogd, en avlatskremmer, en stevningsmann, en proviantforvalter, verten - og "meg selv - det var det hele".

Gjennom disse fortellingene, som omhandler alt mulig, fra kjærlighet, utroskap, død, krig, drikk, poseringer og narrespill, blir vi kjent med menneskene, kulturen og samfunnet - i tillegg til at alt skildres gjennom jeg-et - Geoffrey Chaucer sjøl. Det er et spennende grep, og det er flere teorier om at hans fortelling ville vært den siste i verket. For det er naturligvis det som er trist med dette verket, som blei skrevet fra 1380 og framover: Det er ikke fullført. Men mange av fortellingene er heldigvis fullendte - og svært morsomme. Chaucer er en kløpper med språket og det går så det suser med de femfota jambiske linjene - på rim! (Men ikke i oversettelsen.) Chaucer bruker mange motiver i diktinga si, både bibelske, mytiske og folkloristiske, i tillegg til at han beveger seg over mange sjangre med f.eks. fabler, ridderdikting og skrøner, samt at han bruker en mengde allegorier, allusjoner og direkte intertekstualitet. Det er vesentlig at leseren i alle fall er i stand til å gjenkjenne en god del av dette, for å få mer ut av lesinga og for å yte Chaucer rettferdighet.

Til slutt et lite sitat (via Sandved):

A Knyght ther was, and that a worthy man,
The fro the tyme that he first bigan
To riden out, he loved chivalrie,
Trouthe and honour, fredom and curteisie. 

Hva er din favorittbok på C?
Kanskje du har en helt annen favoritt, en som jeg ikke en gang har hørt om? Eller kanskje du har lest en av de mange bøkene jeg enda ikke har somla meg til å komme i mål med? For meg var det denne gangen ingen tvil overhodet. Av de bøkene jeg hadde i hylla, kunne verken Amalie Skrams Constance Ring (1885) eller Kim Småges Containerkvinnen (1997) måle seg med denne. Canterbury-fortellingene er et fenomenalt verk, det er viktig for forståelsen av middelaldersamfunnet generelt, det britiske samfunnet, britisk kultur, historie og litteratur (Chaucer var Shakespeares hovedinspirasjon- og referanse), og i tillegg er det underholdende, teknisk overlegent og språklig imponerende.