tirsdag 25. august 2015

Favorittbøker: M

På bokstaven M fant jeg mange gode bøker i reolene mine. Det virker som om det er en ganske vanlig bokstav å åpne en tittel med, samtidig som utgivelsene jeg har jevnt over er sterke. Det gjorde valget litt utfordrende, men også spennende, for jeg har aldri satt M-bøkene opp mot hverandre før. Til slutt var det denne boka som trakk det lengste strået.

Bildekilde:
Det Norske Samlaget
Morgon og kveld
Jon Fosse (f. 1959) er en virkelig mester. Og romanen fra 2000, beviser det. Morgon og kveld er forholdsvis kort, men likevel en av hans lengste. Den er enkel og tilgjengelig i symbolikk og språk, med hovedelementer som morgon (fødsel) og kveld (død), og hele dagen (livet) i mellom, med sjatteringer av lys og skygge, og en elegant blanding av drømmer og virkelighet. Vi følger Johannes, fiskeren Johannes, i utvalgte scener av hans liv, mens hans venn Peter hjelper han på vei ned mot båten, ut i båten og over havet mot det neste. Vi følger Johannes i dødstimene og inn i døden. Romanen er vidunderlig vakker, sår og kompleks, og i all sin enkelhet vanskelig å skrive om. Det er rett og slett ei bok en må lese sjøl.

Jeg er utrolig fascinert av språket til Jon Fosse. Den første gangen jeg leste et utdrag av et av stykkene hans, var jeg tenåring, og jeg blei irritert på alle repetisjonene. Jeg syntes ikke han ga meg noe nytt med å kverne på det samme, det blei rett og slett traurig. Men jeg kjente ei viss uro, det var noe der likevel, men jeg ante ikke hva det var, og klarte ikke komme djupt nok inn i teksten til å finne ut av det. Kanskje hadde jeg ikke så lyst, heller. Men nå forholder det seg helt annerledes. Jeg har lært at Jon Fosse er en forfatter som bruker tid. Leseren må sette ned tempoet, lese langsomt og nøye. Forfatteren bruker få, velvalgte ord. Med disse borer han seg innover i leseren. Parallelt kan leseren stadig legge til et nytt betydningslag i teksten. Jo enklere overflate, dess mer komplisert bakgrunn, jo kortere replikker, dess mer uro. Stillest vann har djupest grunn, er det noe som heter. Det passer veldig godt på Jon Fosse generelt og denne boka spesielt. Videre er det lett å se at forfatteren er inspirert av Samuel Beckett, men der Beckett tyr til nonsenstradisjonen og stillhet, eventuelt lange monologer, intonerer Fosse på nytt, skyver ørlitegrann på setninga, tar sats, legger til et ord og endrer alt sammen.

Også her, som i romanene om maleren Lars Hertervig (I og II), er det repetisjonene som dominerer det visuelle førsteinntrykket av boka. Men det er uhyre rytmisk, med bevisst tegnsetting og nøktern språkbruk, og sjøl om personene sier mye av det samme, mener de ikke nødvendigvis det samme. Orda, setningene, klinger ulikt etterhvert som sidene går. Det er utrolig godt utført. Men repetisjoner betyr ikke at en kan skumlese teksten. For da glipper nettopp det som er hovedpoenget, det som ligger like under overflata. En må faktisk lese enda saktere. I Morgon og kveld, som kan leses som et erkjennelsesmessig oppgjør med livet, et etterskrift, glir Fosse fram og tilbake i tid, mellom et nå og flere da, disse sprangene er sømløse, nesten umerkelige, med båten bølger vi fram til det ene, tilbake til det andre. Denne duvinga er karakteristisk for flere av Fosse sine verk, kanskje særlig prosaverkene, han duver i tid og mellom personer, i språket, i orda, fra ei handling til den neste, og stadig kommer han tilbake: Vi er her. I naustet, i båten, på øya. Det er oss, og det er havet, og over oss har vi himmelen. Livsbetingelsene våre. Livet vårt.

Å lese Jon Fosses enkle tekster er krevende. Det er kan hende litt paradoksalt. Tekstene er krevende fordi de gir mye, men en må samtidig være i stand til å ta i mot, tolke, føle. Det handler om orda han så insisterende presser ned, den komprimerte, lada handlinga, de symbolske rekvisittene, de nakne personene, om pauser og luft. Da jeg leste Nokon kjem til å komme (1996), fikk jeg ikke det største utbyttet. Jeg var irritert, kanskje mest på meg sjøl, for jeg ville så gjerne like Jon Fosse. Men jeg kom ikke inn i, ned i, stykket. Og slik var det også den første gangen jeg leste noe av Sigrid Undset (1882-1949). Jeg leste, og forstod hva jeg leste, men kom ikke inn i teksten. Magien uteblei. Hvorfor?

Jo, for disse to krever sin leser. De krever lesere som ikke bare leser og nikker og føler med, men som også tar assosiasjoner, tolker, lar det virke, lar tekstene få tid og rom. Verkene deres er rett og slett ikke for alle. I Morgon og kveld er det ett ytre lag med lite handling. Den uskolerte leseren, leseren med for lite ballast, tenårings-Hedda, leser teksten, forstår handlinga. Men utbyttet kommer ikke, fordi trådene som legges ut, ikke nøstes opp. Under og over handlingsplanet ligger forskjellige trosforestillinger knytta til liv og død. I livet som skildres, livet til fiskeren Johannes, er det sorg og glede som jeg kan identifisere meg med, triste tapserfaringer, humoristisk fomling, hverdagsliv, men også en livskunnskap som et ungt menneske ofte ikke er i stand til å få øye på. Rett og slett fordi vi mangler den sjøl.

Men dette var jeg jo ikke klar over. Ikke da jeg leste Nokon kjem til å komme for andre gang heller. Året er blitt 2010. Jeg er voksen. Jeg studerer litteratur ved NTNU. Jeg er fortsatt irritert over lite utbytte, fortsatt ikke i stand til å dykke helt ned i verket. Ingen jeg kjenner er sånn, skriver jeg i en kommentar om den mannlige hovedpersonen, og det er sant. Våren etter studerer jeg dramatikk. Og etter å ha arbeida intenst med mange ulike dramatiske stykker hele våren, begynner det endelig å falle på plass: Hva Jon Fosse egentlig skriver om. Hva han mener. Hvilken livsfølelse han vil fram til, gjør krav på, symbolene, språket, uroa. Det er med andre ord langtidsvirkende dramatikk. Eller så kan en si at jeg er treig. Det betyr ingenting for meg hva en sier, fordi resultatet var at tekstene til Jon Fosse åpna et nytt leserrom i meg, og det skjer kan hende en gang i året.

Livsfølelsen som Jon Fosse skildrer er drastisk forskjellig fra den jeg er i. Livet jeg har, er fjernt fra det livet han viser fram på scenen - heldigvis. Der er det angsten som dominerer, det er kommunikasjonsproblemene, det er fremmedgjøring og ensomhet. Alt framstilles på en minimal måte, leseren har få tekstsignaler å gå etter og lite å nøste på. Handlinga står nesten stille, og en kan føle at en befinner seg i et slags vakuum, eller i en trykkoker. Likevel skaper teksten gjenklang i meg. I romanene får alt mer plass, og effekten blir deretter. Både personene og handlinga vokser, språket blir rikere, lagene flere. Tematikken utbroderes. Allmennmenneskelige erfaringer står i sentrum, men formen er annerledes. For meg er Jon Fosse sterkest som romanforfatter. Jeg liker å komme nærmere personene, framfor å kjenne på fremmedgjøringa. Jeg liker å leve med, føle med, og ikke være forvirra. Jeg liker å tro at det moderne mennesket er noe mer enn de stive, amputerte skikkelsene han skildrer på scenen. Dessuten vil jeg tro at døden likeså livet er ei reise, og at den kan bli gjort i fred, slik som med Johannes. Og om en våger å slippe til en forfatter som Jon Fosse, får en være med på denne reisa, og underveis kan en kjenne på både berikelse og berøring.

Hva er din favorittbok på M?
Fra fortellingene i Moralsk forvirring til den herlige romanen Mansfield Park, nedenom med Mørkets hjerte og Musikantenes uttog, som begge er dystre og realistiske, til det eksotiske og fantastiske med Mitt navn er Karmosin, det drømmende universet i Mysterier, eller det brutale i Medeia - alternativene er mange. Og nå har jeg ikke en gang nevnt Mrs. Dalloway og Musikk fra en blå brønn! Eller har du kanskje en annen favoritt? For meg er det uansett Morgon og kveld som blir favoritten. Rett og slett fordi den er så vakker.

torsdag 20. august 2015

Biografi: Skrivende kvinner

Bildekilde: Bokelskere
I fjortende runde av biografisirkelen til Ingalill er temaet forfattere, og jeg har lest Det skjønnes hage. Middelalderens skrivende kvinner fra 1996. Verket er skrevet av Elisabeth Aasen (f. 1935), som også står bak verk som Driftige damer (1993) og Barokke damer (2005). Denne boka er bygd over samme lest, der Aasen på en fin, tilgjengelig og oversiktlig måte presenterer et mangfold av kvinnelige forfattere og setter dem inn i en konkret historisk kontekst. Ikke én biografi der altså, men mange, komprimert i ei bok, med mange flotte tekstutdrag og nydelige illustrasjoner. Boka er et bidrag til kvinnehistoria, litteraturhistoria, idéhistoria og religionshistoria.

Dette er de viktigste kvinnene som omtales i verket:

Dhuoda (ca. 803-etter 843), ei aristokratisk kvinne bosatt i den sørvestlige delen av Frankrike, som skriver ei lærebok, et moralsk speil, til sønnen sin, Wilhelm (boka minner sterkt om det norrøne læreverket Kongsspegelen fra 1200-tallet). Verket fullføres i 843. Dhuoda er spesiell fordi hun ikke er tilknytta et kloster eller en lignende institusjon, men likevel både er lese- og skrivekyndig. Det tyder på svært god utdannelse, sannsynligvis ved en av Karl den stores klosterskoler.

Hrotsvit av Gandersheim (ca. 935-etter 973), ei intellektuell og talentfull kvinne tilknytta Gandersheim Stift (kanonissestift) - et sted for aristokratiske kvinner som ville noe mer med livet enn å føde barn og støtte ektemennene sine, og som ønska mer frihet enn en fikk i et kloster. Hrotsvit blei opplært av magistra Rikkardis og abbedisse Gerberga og fikk en solid, klassisk dannelse med de viktige fagene aritmetikk, geometri, musikk, astronomi, grammatikk, dialektikk og retorikk, samt naturligvis både latin og gresk i tillegg til det tyske morsmålet. Hun er kjent for tre store arbeider, Historiske epos (blant anna om Otto I, 912-973), Legender og Dramaer. Særlig det siste verket byr på saftig språkbruk, mye dramatikk, kjappe replikker, humor, spenning og sterke virkemidler.

Hildegard av Bingen (1098-1179), tysk mystiker, abbedisse, profet, teolog, naturviter, lege, politisk rådgiver og komponist, bør egentlig ikke trenge en nærmere introduksjon. Så støtt står hun, at musikken hennes fremdeles framføres! Hildegard begynte å se syner allerede da hun var rundt tre år, men begynte ikke med systematisk nedskriving før førti år seinere, da en stemme i synene (Gud) kommanderte henne til å gjøre så. Arbeidet tok ti år og er hennes mest kjente: Scivias, sciate vias fra 1151, på norsk Kjenn veiene. Hildegard var berømt over store deler av kontinentet i sin levetid og hadde en utstrakt korrespondanse som inkluderte maktpersoner som keisere, konger, paven, biskoper med flere. Hun gjorde også mange prekenreiser og blei slik berømt også blant den gemene hop. Andre store arbeider fra hennes hånd er Physica, om naturen, og Causae et Curae, om sjukdommer og behandling av disse.

Héloïse (ca. 1100-1163/64) er den franske studenten som blir forelska i læreren sin, den berømte teologen Pierre Abélard (1079-1142). Hun er usedvanlig vakker, men det er hennes intellekt som for alvor vekker hans begjær, og forholdet deres blir så intenst at hun blir gravid og han blir kastrert. Seinere går de begge i kloster. Og her kunne historien slutta, men brevvekslinga deres, som holder fram til hans død, har holdt den i live, og inspirert mang en høvisk kjærlighetshistorie, bare tenk på den tragiske fortellinga om Tristan og Isolde, og verk som Roseromanen og Den nye Héloïse. Brevtemaene deres var kjærlighet og klosterlivet og balansen mellom disse - studenten, som nå er abbedisse, fortsetter å benytte teologen som sin lærer, sjøl om hun på mange måter er vel så lærd som han.

Maria fra Frankrike/Marie de France (virka hovedsaklig mot slutten av 1100-tallet) er en av sin tids mest kjente forfattere - fortellingene hennes, Lais, blei til og med oversatt til norrønt utpå 1200-tallet (Strengleikar). Fortellingene, som skulle resiteres til musikk eller synges, er oppbyggelige, høviske kjærlighetsfortellinger på vers, med mange legende- og eventyrmotiver. Forfatteren var mest sannsynlig tilknytta ett eller flere hoff, men hennes virkelige identitet er fortsatt ukjent. Uansett må hun har vært ei lærd kvinne, for verkene hennes tyder på klassisk dannelse og et godt språkøre - Marie kunne latin, engelsk og gammelfransk såpass godt at hun også virka som oversetter.

Den hellige Birgitta (ca. 1303-1373) er svenskenes store helgen (kanonisert i 1391) og grunnlegger av birgittinerordenen i Vadstena. Fru Birgitta hadde visjoner, som Hildegard, og hun skreiv dem ned både på svensk og latin - Revelationes. I tillegg utførte hun noen mirakler, og blei derfor sagnomsust og hellig i stedet for kjettersk og brent (det var en svært kort vei mellom disse to, noe skjebnen til Marguerite Porete viser). Adelig som hun var, var hun heller ikke redd for å tre inn i politikkens verden - være seg for å be den svenske kongen om å få et klosterbygg, eller for å få pavens tillatelse til å opprette en egen klosterorden, og dessuten for å få han, for tida i eksil i Avignon, tilbake til Roma. Fru Birgitta dro på mange pilegrimsreiser, og var ei berømt og sagnomsust kvinne i sin samtid.

Caterina av Siena (1347-1380), Italias store helgen, ender sine dager som et utsulta og avmagra lik, kun 33 år gammel. I dag kalles tilstanden hennes for "hellig anoreksi", en svært alvorlig variant av sjukdommen, og vedkommende ville straks vært under overvåkning og mang slags behandling. Den gangen var det noen, deriblant unge Caterina, som trodde at gudskjærlighet og smerte gikk hånd i hånd - jo større lidelser (deriblant gjennom askese), jo større kjærlighet. Caterinas høyeste ønske var å svette blod. Det fikk hun nok ikke til, men hun hadde problemer med å spise og store smerter i den forbindelse. Hun hadde også mange visjoner og fikk etterhvert et stort følge i sitt barmhjertighetsarbeid blant folk, blei berømt i sin samtid og etterlot seg nesten fire hundre brev, en bønnesamling og verket Dialogen - hennes samtaler med Gud. Det spesielle med Caterina er at hun ikke var tilknytta et kloster, at hun var uskolert og at hun lærte å lese som voksen. Hun blei kanonisert i 1461.

Julian av Norwich (ca. 1342-etter 1416), ofte kalt Dame Julian, britisk, innemurt eremitt, ei visjonær kvinne med flerfoldige åpenbaringer. Julian var godt skolert, men skreiv på sitt eget morsmål, ikke latin. I tillegg til å vie sitt liv til Gud på fromt vis i enecelle vegg i vegg med kirka, var hun også datidas sjelesørger. Gjennom tre vinduer hadde hun kontakt med omverdenen, og Julian blei ofte rådspurt i små og store problemer. Når hun ikke fikk "besøk", skreiv hun på visjonene sine. Julian regnes som mystiker, men av en annen art enn de andre - hun er mer jordnær og intellektuell, skriver Aasen. Julian skiller seg også ut i omtalen av Gud: Gud er sannelig vår Mor, like mye som han er vår Far.

Margery Kempe (ca. 1373-ca. 1439) er kvinna bak The Book of Margery Kempe, den første engelskspråklige sjølbiografi. Kempe sjøl var analfabet, så hennes liv blei diktert til en skrivende prest. Verket handler om hennes liv som borgerkone - hun nyter samlivet med mannen, brygger øl og eier ei mølle. Men ingenting går som det skal, og gradvis, over mange år, skjønner hun at Jesus forsøker å få henne inn på den rette sti. Hun får åpenbaringer, drar på flere pilegrimsreiser og insisterer på et fromt og kyskt liv. Det er vanskelig å få ektemannen med på prosjektet, for han vil ha det som før, med sengehygge og godt med mat, også på fredager. Men med Jesu hjelp får Margery sine ideer igjennom. I hjemlandet blei hun flere ganger arrestert for å være kjetter og lollard, men alltid frigitt igjen. Kempe var verken nonne eller eremitt, hun ønska bare å leve reint og rett.

Christine av Pizan (1364-ca. 1430) var den første kvinnelige, profesjonelle forfatter i Frankrike. Faren hennes var ved hoffet, noe som gjorde at hun fikk god utdanning. Da hun blei enke i en alder av 25 år, bestemte hun seg for å ikke gifte seg igjen. Hun ville leve av å skrive, og forsørge seg, mor og barn ved egne inntekter. Hun skreiv minst seksten verker fra 1399-1405, inkludert en biografi om den avdøde kongen. Mest kjent er hun for debuten, Hundre ballader, og Boken om Kvinnenes by, et stort dialogisk arbeide. Der aktualiserer og diskuterer hun kvinnas stilling, og det stilige er at argumentasjonen hennes fortsatt er gyldig! Hun sier blant anna at hadde gutter og jenter fått lik behandling og lik utdanning fra starten av, hadde de kommet like langt. Evner er avhengig av skolering for utvikling, ikke kjønn eller sosial stand. Å snakke om "det svake kjønn" er bare tull. Hun var med andre ord middelalderens svar på Simone de Beauvoir. Pizans siste verk (1429) var en hyllest til Jeanne d'Arc.

Jeanne d'Arc (1412-1431) er Frankrikes redningskvinne nummer én. Hadde det ikke vært for henne, hadde de kanskje vært briter, hele gjengen. Jeanne hadde hørt guddommelige stemmer fra hun var lita, og da hun var 17 år, sa stemmene at hun skulle få landets rette konge krona, og gå til krig mot England. Og Jeanne gjorde så, iført mannsklær. Hell hadde hun også. I alle fall fram til hun blei tatt til fange av franskmenn med britiske interesser. Da raste kjetteranklagene på grunn av disse stemmene, og det endte med at Jeanne blei brent. Men allerede samme dag begynte ryktene å gå, skriver Aasen. De hadde brent en helgen! Jeanne blei ikke formelt kanonisert før i 1920. I løpet av sitt korte liv dikterte hun svært mange brev, og hele prosessen mot henne blei også skrevet ned. 

Fra alle disse kvinnene gis det også tekstutdrag fra deres viktigste verker. Og i tillegg nevnes en hel mengde andre kvinner som hver på sitt vis er viktige og gjennom Aasens ord endelig får sin plass. Men det er ikke bare skrivende og tenkende kvinner Aasen henter fram, gjennom boka viser hun at de kanskje først og fremst er handlende kvinner, som grunnlegger klostre eller skoler, som virker som leger og rådgivere, abbedisser, hærførere og forfattere, de er lærde og kloke, de er sjeldne begavelser - og alle har etterlatt noe konkret, som vi enten kan lese, reflektere over, synge, bruke eller besøke i dag. Og det i seg sjøl er fascinerende!

Andre eminente damer som Aasen løfter fram er Anna Komnena, Mechthild av Hackeborn, Gertrud den store av Helfta, Mechthild av Magdeburg, Beatrijs av Nazareth, Hadewijch av Antwerpen og Marguerite Porete, som hver på sitt vis prega sin samtid, og som også har hatt eller fremdeles har påvirkning på tanker og ideer - særlig av religiøs art. Også mange, mange flere nevnes.

Aasen gir oss ikke bare utdrag fra kvinnenes viktigste verker, men også en innføring i middelalderens rike symbolverden, der kristendommen naturligvis står sentralt, kanskje særlig for mystikerne. Og mange av de mest fremtredende mystikerne var kvinner. Aasen veileder leseren i nordisk mystikk, hovedarbeider, særskilte symboler og det som for oss kan virke som uvanlige uttrykksformer - som å være Kristi brud og å gå til ektesenga med Jesus. Her blir det fryktelig kort mellom den guddommelige kjærligheten og den jordiske kjærligheten, og med feil briller på, kan det fort bli en litt annen leseropplevelse. Aasen setter disse uttrykksmåtene i direkte forbindelse med trubadurdiktinga, og peker på hvordan den høviske fortellinga og den verdslige kjærligheten trekkes inn i religionen. Å elske er det samme, uansett!

De skrivende kvinnenes vei i historia er mangslungen, spennende, interessant og aktuell. Aasen har skrevet et flott kulturhistorisk verk som beriker og inspirerer. Av og til er det litt mange repetisjoner, men stort sett gir hun solide overblikk og fokuserer på relevante detaljer. Tekstutdragene er flotte, og all honnør til det rike tilfanget av oversettere som Aasen har fått tak i. Her var det mye spennende lesing, særlig satte jeg pris på dramatikken til Hrotsvit og utdraget fra Boken om Kvinnenes by av Pizan. At hun var en profesjonell forfatter, er det ingen tvil om. Det kan en egentlig si om flere av kvinnene, for det er vittige og skarpe penner i sving. For min del kunne det gjerne vært flere tekstutdrag fra dem alle, og gjerne flere kvinner også!

søndag 16. august 2015

Bokhyllelesing 6: 1990-tallet

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets sjette runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei bok fra 1990-tallet, henta fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med 1990-tallsbøkene:
- Hedda leste Hamlet av William Shakespeare
- Trudelutt leste Förflutenhetens landskap av Peter Englund
- Gro leste Før du sovner av Linn Ullmann

Før runden begynte, var vi ti påmeldte. Elisabeth slang seg på underveis, men varsla på samme tid en forsinkelse. Birthe har også sagt ifra om at hun ligger bak skjema. Elida trakk seg, mens Signe skreiv et lesesirkelinspirert innlegg om hva hun leste på 1990-tallet. Likevel er det bare tre deltakere som har lest og skrevet om sine utvalgte titler. Den observante leser ser at min tittel skiller seg kraftig ut, og at den slettes ikke er fra 1990-tallet. Men til mitt forsvar så var det ei utgave fra 1996, og den var så å si det eneste jeg hadde i hyllene (jeg valgte bort den planlagte Byattboka Besettelse). Ellers kan jeg bemerke at sjangervariasjonen denne gangen var god - jeg leste dramatikk, Trudelutt essays og Gro en roman. 

Men jeg savner tilbakemeldig fra Silje, Bjørg, Astrid Terese og Monika. Dere meldte dere på med en såpass variert gjeng som Margaret Atwood, Stig Sæterbakken, Dean Koontz og Toni Morrison. Hvordan har lesinga gått? Har dere begynt, gitt opp, lest, men ikke skrevet eller glemt hele greia? Eller var 1990-tallsbøkene helt feil nå i seinsommervarmen?

For min del var det overraskende vanskelig å finne 1990-tallsbøker i ulesthyllene. Det skyldes nok at jeg ikke blei en habil bokkjøper før litt innpå 2000-tallet. Da 1990-tallet stod på som verst, leste jeg serien om Den lille vampyren for tredje gang, jeg oppdaga Maria Gripe og vokste fra Roald Dahl, leika med polaroidkamera hos Idun, lånte Girls og Starlet av Marte, hørte på Spice Girls med stor skepsis og revna buksa på klatrestativet. Så kom ungdomsskolen og hormonene tok bøkenes plass for ei stund. Da jeg kom tilbake, var år 2000 allerede forbi, og etter å ha lest det meste norske ungdomsbokforfattere hadde å by på, som stort sett handla om håpløse gutter, var Agatha Christie neste forfatter ut. Derfor er 1990-tallet et tiår som nesten er forbigått i stillhet her hos meg. Naturligvis fins det enkelte titler i hyllene, men de er da lest for lenge sia. Hvordan gikk dette hos deg? Fant du ei 1990-tallsbok, eller var det vanskelig? Hvorfor? 

Som sist var også denne runden nokså åpen, og alle deltakere kunne fritt velge mellom sjangre, forfattere, språk, tematikk og så videre - noe som gjenspeiles hos oss som faktisk har gjennomført. Og jeg lurer på om dette er noe dere liker, å lese ut ifra et bestemt tiår eller en litterær epoke, men ellers stå helt fritt i valg av bok. Kunne det vært interessant å trekke dette med videre i leseutfordringa, og for eksempel lese ei bok fra romantikken, barokken, naturalismen eller lignende? Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Jeg koste meg veldig med den usedvanlig begava dramatikeren William Shakespeare denne måneden, en forfatter som naturligvis ikke hører til på 1990-tallet, men som likevel har overraskende mye å lære oss moderne eller postmoderne mennesker. Hamlets strid er av eksistensiell art, og heldigvis er dette noe menneskelig den teknologiske utviklinga ikke har klart å frata oss. Tvil og tro kan vi ikke bruke maskiner til, heller ikke til å avgjøre rett og galt i et komplekst samfunn. Vårt indre, moralske kompass er viktigere enn noen gang, og vi gjør oss sjøl bare en bjørnetjeneste om vi ikke følger det. Den gylne regel gjelder uansett om vi logger på eller av. 

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 38, fra 14. til 20. september. Da har nok høsten kommet de fleste steder i landet, og med den kanskje også susende vind og piskende regn. Da passer det ekstra godt å krype sammen i sofaen eller i yndlingsstolen for å lese ei fenomenalt god bok. Og er det noen som kan skrive gode bøker, så er det franske menn, i alle fall om en skal tro nobelprisstatistikken. Mann eller kvinne spiller forsåvidt ingen rolle her, det viktige er å finne fram til ei bok som er skrevet av en forfatter som har fransk som skriftspråk. Ellers står du helt fritt med tanke på sjanger, litterær epoke, forfatter, tematikk og så videre. Sjøl skal jeg lese Balzac, og jeg gleder meg! 

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt. Kanskje blir du den heldige vinneren?

onsdag 12. august 2015

Gjesteblogger: Fra talglys til dioder

Bildekilde: Antikvariat.net
I essaysamlinga Förflutenhetens landskap fra 1991, fokuserer Peter Englund (f. 1957) først på Den Store Historien, med revolusjoner, krig og økonomi, deretter på Den Lille Historien, som er minst like interessant. Her reflekterer han humoristisk og elegant over noen av de ulike mentalitetene vi kan lese og tolke ut ifra tekst, bilder, arkitektur og musikk i tidligere tider. For eksempel mener han at misnøye, som følelse, utviklet seg med industrialismen. Han forteller gråtens historie og skrekkens historie og reflekterer omkring tiggerne, som var en bitteliten del av middelaldersamfunnet. De ble erstatta av en hærskare med fattigfolk under nødsårene på 1500-tallet. Middelalderens tiggere fikk mat, klær, en slant og en bønn, mens de mange nye fattige ble jagd ut av byen, og slått med stokker om de kom tilbake. Slik oppsto den moderne fattigdommen i kjølvannet av det gamle samfunnets sammenbrudd. 

Noen sterke oppfatninger går igjen, blant annet innsikten i at middelalderens mennesker var prisgitt naturen og fanga i jordbrukets organisering. Livet ble forstått syklisk, med gjentagende årstider og arbeidsprosesser. Folk gjorde arbeidet når det var nødvendig, men hvilte ellers mye. Den trange boformen, den kollektive identiteten og organiseringa, bygde et sterkt fellesskap det var uønskelig å falle ut av. Uten familien eller landsbyen var man ingenting. Ensomhet ble forstått som den ytterste fattigdom. Forskjellen på folk var ikke stor, for kapital hadde ikke begynt å hope seg opp. Derfra tar han sats og forteller blant annet om ensomhetens utvikling, fra utstøtelse, til selvvalgt frirom og videre til den gode ensomhet som et privilegium.

Peter Englunds doktorarbeide er om mentalitetshistorie på 1600-tallet. Ikke rart at detaljene han forteller om fra nettopp den harde perioden i Europa på 1500- og 1600-tallet er fascinerende. Den gamle samfunnsorden går i oppløsning og byggesteinene for vår moderne tid legges langsomt, med stor menneskelig smerte. Det som gjør disse essayene vel verdt å lese, er den bevisste plasseringa av små, betegnende detaljer, og den kontinuerlige historiske linjeføringa. Et eksempel: Talglys soter. Åpne peiser soter. Husene blir grålige og skitne, men ingen bryr seg om det før oljelamper med glasskolber rundt flammen kommer på 1700-tallet. Den lyser tjue ganger mer enn et talglys, og man ser skitten inne! Fenomenet Vårrengjøring oppstår i overgangen til 1800-tallet. Disse lampene gjør det mulig å lese innendørs også om kveldene og i vinterhalvåret. Lesekyndigheten øker, flere vil ha lys, og det blir behovet for enda sterkere lys. Stuelivet utvikles og med det trangen til komfort, flere møbler, flere avsondrede soner og rom, som i sin tur må holdes reine og luftes. Detalj og linje i ett.

Englunds form er besnærende, og det er lett å bli forført og underholdt av de lange resonnementene ispedd et vell av fakta. I boka gir Englund korte essenser av større verk, som tematiserer f. eks. tidsforståelsen i ulike historiske epoker, opplevelsen av lys og mørke, plasser og hus. Litteraturlista er fyldig og Englund krediterer raust og skikkelig andres tanker og arbeid i en lettflytende tekst. Han viser fram og reflekterer rundt så ulike temaer som arbeidstid, renslighet, krig, religion, begjær og seksualitet.

Denne essaysamlingen kan anbefales! Husk den ble skrevet før Google og faktasjekk på nettet ble mulig og vanlig. Peter Englund ble en akademisk stjerne og en populær forfatter med denne boka, en posisjon han har tatt vel vare på, og som han nok fortjener. I fjor gikk han av som sekretær for Svenska Akademien, for igjen å kunne vie seg til sitt forfatterskap. Det var et godt valg for oss lesere. Ofredsår, fra 2010, fikk Augustpriset i Sverige, så det er bare å glede seg!

Skrevet av Trudelutt
Bokhyllelesing 6, 2015

søndag 9. august 2015

Bokhyllelesing: William Shakespeare

Bildekilde: Bokelskere
De aller fleste kjenner til skuespillet Hamlet. Omtrent like mange veit at det er skrevet av den britiske dramatikeren William Shakespeare. Og nesten like mange veit at det er et gammelt stykke, og om de ikke veit omtrentlig hvor gammelt det er, så veit de at det absolutt ikke er fra 1990-tallet. Likevel er det dette verket jeg nå velger å trekke fram i forbindelse med sjette runde av Bokhyllelesing 2015, der vi nettopp skal lese bøker fra 1990-tallet. Det var overraskende lite med 1990-tallsbøker i hyllene mine, derav bommerten. Denne utgaven fra 1996 var en av de få titlene jeg fant. Godkjent eller ei, tragedien er lest og omtale følger.

De som ikke kjenner så godt til stykket, eller som er interesserte i en antatt bakgrunn for karakteren Hamlet, kan lese mer om det her. Hamlet er et av William Shakespeares mest kjente, mest spilte og mest leste verk, og er på alle måter en fullendt tragedie - en ypperlig hevntragedie. Shakespeare levde mellom 1564 og 1616, og en antar at Hamlet er skrevet rundt 1600 og utgitt i 1604, da han var på høyden som datidas store dramatiker (forøvrig er det på omtrent samme tid som en viss Cervantes utgir sitt verk om en viss sprø, fektende ridder). Hamlet er videre Shakespeares lengste skuespill, med sine 4042 linjer og nesten 30 000 ord. Jeg har lest en gjendikting av André Bjerke (1918-1985) som også har et fint etterord av Shakespeareekspert og professor Olav Lausund.

Hamlet er prins i Danmark, og som vi alle veit: Something is rotten in the state of Denmark. Og den som er pill råtten er ingen ringere enn Claudius, den nye kongen, som også er onkelen til Hamlet. Attpåtil har han, kun få måneder etter den forrige kongens død (som logisk nok var faren til Hamlet), gifta seg med Gjertrud, dronning av Danmark og mor til Hamlet. Slikt er etter mosaisk rett og andre gamle lover blodskam. Denne blodskammen gjør Hamlet fortvila, trist og lunefull. Han er svært skeptisk til onkelen sin, og det med rette.

Men verre blir det når gjenferdet til Hamlets far dukker opp. Han kan fortelle at han blei drept med gift i øret mens han sov - av Claudius. Og Hamlets oppdrag er intet mindre enn å hevne sin far. Dermed settes hele maskineriet i sving. Det endelige utfallet er uunngåelig. Men på veien dit er det mye som skjer. Mange personer blandes inn, flere dør, ord vris og konfliktene er mange. Og Hamlet? Jo, han spiller gal, splitter pine, helt kjeks, for å holde Claudius uvitende om gjenferdet, alt han veit og hevnen han planlegger.

Men når Hamlet virkelig får anledning til å drepe Claudius, mens sistenevnte sitter og ber, gjør han det ikke. Unge Hamlet, som har fått sin fars gjenferds utvetydige ordre, tviler. Sjøl om handlinga er riktig i forhold til æreskodeksen, sjøl om det er forståelig og legalt å ta livet av sin fars morder, er det ikke moralsk rett. Oppdraget vipper Hamlet av pinnen og vender han enda lengre inn i seg sjøl. Han tviler på alt - alle menneskene rundt seg, gjenferdet han har sett, seg sjøl, sine egenskaper, sin kjærlighet, sin forstand. Hvordan kan noe som er så galt og kjennes så feil, være rett? Hvordan kan han komme ut av ei slik knipe uten å måtte gjøre det som forventes og kreves, uten å måtte gå på akkord med seg sjøl og sin integritet? Sjølmordet virker å være den eneste mulige løsning, men fordi det ses på som drap av Gud, er det heller ikke moralsk godkjent. Hva i alle dager skal han gjøre? 

Samtidig som Hamlet baler med slike indre spørsmål, som kommer til uttrykk i monologene hans, kommer en skuespillertrupp til Kronborg slott. Hamlet ber dem om å sette opp et stykke, og vil at en av skuespillerne skal lære seg noen nyskrevne linjer utenat. Her, i skuespillet inni skuespillet, lar Hamlet truppen spille ut at en sjalu bror dreper den gode kongen. Dette får Claudius til å reagere kraftig. Ikke bare er han redd for å bli avslørt og drept, men han har også fått visshet om at noen - Hamlet - veit sannheten. Det blir en kamp mot klokka. Hamlet, som slettes ikke er koko, men veldig farlig for Claudius, må vekk fra Danmark snarest. Og med hovedpersonen av scenen, vikler Shakespeare stadig flere inn i sitt finmaska nett og gjør seg så klar til å stramme. 

Stykket er som sagt en hevntragedie, og en meget elegant en sådan. Shakespeare har alltid flere handlingstråder gående, og handlinga er på flere nivåer i både fortelling og historie. I bakgrunnen ligger også ei fortid og presser, noe som gjør at storpolitiske relasjoner blir trukket inn ved hoffet. Spenninga er på både et ytre (det konkrete hevnoppdraget) og et indre (Hamlet) plan, og det er flerfoldige hevnmotiver ute og går, som alle henger sammen (Hamlet er ikke aleine om å miste sin far i dette stykket). Slik kan skuespillet ses som en skikkelig komplisert billedvev, med mange ulike tråder i mange forskjellige farger under og over hverandre hele veien. Noen av dem blir nesten borte, som Ophelia, og gjør at stykket i sin helhet fortsatt kan være vanskelig å tolke. En kan spørre seg om det er meninga at det skal være kun én tolkning, eller om Shakespeare bevisst åpna for mange muligheter. Jeg er tilhenger av det siste. Hvorfor ellers ville Hamlet sjøl være så tvetydig?

I tillegg til å være formfullendt etter antikke idealer, er skuespillet svært galgenhumoristisk, overbevisende og intelligent i replikkene. Shakespeare lesser på med dobbeltbetydninger, ordspill, ordkløveri og vidd, slik at det dramatiske alvoret blir parert med både Hamlets tungsindige grubleri og hoffmennenes ytre fakter. Men ingen vrir mer eller bedre enn Hamlet, og han får parkert (bokstavelig talt) sjøl den skravlesjuke skrytepaven Polonius, som blant anna har denne replikken:

(til Gjertrud)
Madame, jeg sverger at jeg skyr all kunst.
At han er gal, er sant, og det er sant
at det er synd, og synd at det er sant.
En snodig vending! Men jeg unngår denslags,
for jeg er mot en kunstig uttrykksmåte.
Vi innser: han er gal. Så gjenstår nu
å finne grunnen til en slik effekt;
jeg mener: grunnen til en slik defekt,
for en defekt effekt må ha sin grunn. (...)

Og en slik defekt har virkelig en grunn. En god grunn. Eller flere: Noen skylder på Ophelia, og at hans kjærlighet til henne gjør han gal. Andre skylder på hans far, som så brått blei revet bort. Det er klart en sønn må få sørge! Atter andre skylder på mora, som gifta seg igjen alt for fort. Men alle, unntatt Horatio, er uvitende om hvordan det egentlig henger sammen, og at det er Claudius som er den store skurken. I stykket fins også antydninger til at Hamlet egentlig vil studere, ikke sture rundt på Kronborg, men at han, som egentlig arveprins, men indre sett for ung til å bli konge, er blitt frarøva sitt livs viktigste verv mot sin vilje. Da er vi tilbake til hevnen: Han hevner altså ikke bare sin far, men også for seg sjøl. Og derfor blir det enda vanskeligere, men desto viktigere, å gjennomføre. Det er ei stor og tung bør Hamlet bærer, som fører til ei identitetskrise uten like, som igjen får uante konsekvenser, ikke bare for Hamlet, men for hele hoffet og hele Danmark. En kan bli gal av mindre.

Å ha lest og sett et Shakespearestykke eller ti hører med til allmenndannelsen. Hamlet er kan hende et litt krevende sted å begynne, men til gjengjeld er det svært interessant. Det Danmark Shakespeare tegner opp er et fascinerende sted, og hendelsene som skaker slottet Kronborg til grunnen, kan alle mennesker kjenne seg igjen i. Og dermed er vi igjen inne på Shakespeares mesterlige komposisjon: kampen mellom det gode og det onde som går for seg inni Hamlet og som deretter manifesteres mellom for eksempel Hamlet og Laertes, går også for seg inni leseren. En slik imponerende effekt kan skyldes lite annet enn stor skrivekunst.