torsdag 21. mai 2015

Gjesteblogger: Heimstaddiktning

Bildekilde: cdon.com
Dublinere kom ut for hundre år siden, i 1914, og var James Joyces (1882-1941) gjennombruddsbok. Det var hans andre utgivelse og i min utgave består den av 15 noveller, noen på seks, sju sider, andre på 15 – 20 tettskrevne sider. Boka åpner med barn i hovedrollene og glir så over til å skildre ungdommenes livsvilkår, de voksne mennenes egoistiske ferd mot stadig nye ølflasker, med de forslåtte barna og konene deres i bakgrunnen. Mot slutten er det resignasjonen, døden og samtalene over det som kunne vært, om det som aldri kunne bli, som dominerer. Den løse strukturen skaper en forventning om utvikling, om et slags dannelsesprosjekt, men innfrir ikke. Verken karakterene eller byen lærer av sine feil.

Bak på boka står det at Dublinere skildrer menneskene i nådeløs realistisk prosa. Det vil si menn, menn i ulike aldre blir skildra nådeløst, kvinnene er stort sett snille, selvoppofrende og tålmodige. Novellene handler om arbeidsfolk som snyter, tøffer seg for sjefen og blir jekka ned, og når en blir jekka ned må en gå på fylla og banke den minste ungen når en kommer hjem. Skildringene kretser omkring de sinnssyke, fattige, grådige, men først og fremst udugelige og giddasløse mannfolk, som blir utlevert til leseren gjennom dialoger, grunn tankevirkesomhet og knappe miljøbeskrivelser. Trangen til å drikke hver dag blir ikke diskutert, bare vist fram.

De fleste novellene er ikke noveller i nåtidig forstand. Det er episoder, uten slutt eller begynnelse, det er fortellinger, hvor enkelte replikker står fram, og hvor mye blir fortalt i et enkelt språk. Noen enkeltscener har tett dialog og essens, mens andre noveller framstår som litt langdryge skisser, med et handlingsforløp som virker som en opptakt til en roman, men som ikke har bæreevne til det. Språket er ujevnt. Noen steder er det effektivt og kort, med rammende detaljer, andre steder er det skoleaktig oppramsende, som om fortelleren er trøtt og ikke lenger orker å utbrodere, men bare vil ha med alle elementene og så gå hjem.

Likevel, til sammen gir disse fortellingene, episodene, et dokumentarisk inntrykk av Dublin på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Stort sett er det arbeiderklassens vilkår i denne byen som skildres. Konflikten mellom protestanter og katolikker ulmer under hjelpeløse politiske bestrebelser, menns totale selvsentrering og kvinners kamp for å holde sulten fra døra ligger tematisk synlig i overflaten. Livet er gledesløst og strengt for barn og kvinner. Varmen og humoren som irer og Dublin nå er kjent for, har kummerlige kår. Svikefulle svirebrødre er det også liten trøst i, men det finnes tapt kjærlighet – og den er som vanlig svært vakker.

James Joyce henter barskt og usentimentalt fra sitt eget liv. Fra en streng klosterskole, fra en voldelig far, fra det å være en skoleflink gutt med store forhåpninger og trang til å vise seg fram. Karakterene vandrer gatelangs, tar trikken eller båt over Liffey, møtes på et høstvått jorde, kikker på kjærester gjennom dørsprekken, og alle steder har navn og tid på døgnet og årstider. Det er med andre ord konkret. Hvor realistisk det er, lurer jeg på, for om Dublin bare huset slike skikkelser, kunne den knapt fortsatt å eksistere. Når James Joyce av og til streifer de gode menneskene, de som er limet i samfunnet, som ikke tar igjen, men som rydder opp etter andre og reiser seg med indre verdighet – er det knapt og vemodig. Så reiste han også for godt fra Dublin allerede i 1904, og lot byen leve som sitt litterære tema, mens han selv bodde i Trieste, Paris og Zürich og drømte om å få Nobelprisen i litteratur.

Skrevet av Trudelutt
Bokhyllelesing 3, 2015

søndag 17. mai 2015

Gratulerer med dagen!

Kjære alle sammen, gratulerer så mye med dagen! Håper dere har hatt en flott dag, uansett hvor dere har vært og hvem dere har feira nasjonaldagen sammen med. Her har det vært sol og regn om hverandre, men god mat, god stemning og godt humør. Så sjøl om vi voksne er slitne etter ei lang og innholdsrik uke, og egentlig hadde mest lyst til å bli liggende i senga da vi blei vekt av småtasser klokka seks i dag morges, har det vært fint å være med og feire litt, i år også. Og det er jo sånn det skal være. Hipp, hipp!


Norge i rødt, hvitt og blått

Hvorhen du går i li og fjell,
en vinterdag, en sommerkveld
med fjord og fossevell,
fra eng og mo med furutrær
fra havets bryn med fiskevær
og til de hvite skjær,
møter du landet i trefarvet drakt,
svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt.
Se, en hvitstammet bjerk oppi heien,
rammer stripen med blåklokker inn
mot den rødmalte stuen ved veien,
det er flagget som vaier i vind.
Ja, så hvit som det hvite er sneen,
og det røde har kveldssolen fått,
og det blå ga sin farve til breen,
det er Norge i rødt, hvitt og blått.

En vårdag i en solskinnsstund
på benken i Studenterlund
der sitter han og hun,
to unge, nyutsprungne russ,
to ganske nylig tente bluss,
i 20 grader pluss.
Hun er som en gryende forsommerdag
som farves av gjenskinnet av det norske flagg.
Ja, så hvit som det hvite er kjolen,
og så rødt som det rø’ hennes kinn,
hennes øyne er blå som fiolen,
hun er flagget som vaier i vind.
Han har freidig og hvitlugget panne,
og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet
står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.

De kjempet både hun og han!
Nå lyser seirens baunebrann,
utover Norges land.
Mot himlen stiger flagg ved flagg
Som tusen gledesbål i dag,
For alle vunne slag.
Det knitrer som før over hytte og slott,
Et flammende merke i rødt og hvitt og blått.
Som et regnbuens tegn under skyen,
Skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer på ny over byen,
I det røde og hvite og blå.
La det runge fra gaten og torget,
Over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!

Tekst: Finn Valdemar Johan Bø, Arild Feldborg og Bias Bernhoft (1941).
Melodi: Lars-Erik Larsson.

fredag 15. mai 2015

Klar, ferdig, les!

Til alle deltakere i leseutfordringa Bokhyllelesing 2015: Beklager manglende startinnlegg! Jeg har i den siste tida vært på et sted helt uten datamaskiner, internett, wi-fi, bluetooth, nettbrett, smarttelefoner og til og med uten gammeldagse, pipende oppkoblingsmodem. Det har vært helt fantastisk! Men konsekvensen er jo da blant anna manglende oppfølging her, og det var ikke intensjonen. Men nå er fjerde runde i gang! Og jeg forskyver datoene med ei uke, slik at alle skal ha mulighet til å komme igjennom sin utvalgte bok. 

Hva: Bokhyllelesing 2015, fjerde runde
Kriterier: Les ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk
Når: Mellom 11./18. mai og 17./25. mai 

Påmeldte: 
- Silje skal lese Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskij
- Birthe skal lese Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskij
- Hedda skal lese Døde sjeler av Nikolaj Gogol
- Bjørg skal lese Dr. Zhivago av Boris Pasternak
- Signe skal lese Far Goriot av Honoré de Balzac (?)
- Trudelutt skal lese Hvite netter av Fjodor Dostojevskij
- Astrid Terese skal lese Hyrdefløyten av Anton Tsjekhov
- Monika skal lese Cancer Ward av Aleksandr Solzjenitsyn
- Elida skal lese Spilleren av Fjodor Dostojevskij

I denne runden vil jeg minne om at alle potensielle deltakere står helt fritt når det kommer til sjanger - du kan like greit lese ei fagbok som ei samling eventyr, reiseskildringer som romaner, lyrikk, dramatikk eller essays. Ellers står en faktisk også ganske fritt. Det eneste kriteriet er nemlig at boka opprinnelig er skrevet på russisk. Jeg håper dere koser dere med det dere har valgt! 

Noen av disse verkene er kan hende noe omfattende, og da er vel noen ekstra lesedager bare en bonus? Jeg veit ikke med deg, men jeg har alltid sett for meg at russiske verker er store, tunge, dystre og mørke. De rommer all verdens elendighet og litt til. Men er det en fordom som stemmer? Referansene til et helt lands - imperies - litteratur må jo være noe mer enn ett verk, sjøl om det er Krig og fred, som jeg forresten ikke har lest (Anna Karenina har jeg faktisk lest, og der stemmer langt på vei fordommene). Sjøl er jeg i gang med Døde sjeler, og koser meg med den - når jeg får lest. Her er det hektisk for tida, og forberedelser til muntlig høring i masteroppgava er i full sving. Men Nikolaj Gogol er overraskende morsom. Sånn sett ligger han nærmere Jane Austen og hennes harselerende, samfunnskritiske satire enn en kanskje skulle tro, sjøl om han ikke har ekteskapsinngåelse som utgangspunkt.

Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere før. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2015 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at den ordinære lesetida er avslutta.

Lykke til!

onsdag 6. mai 2015

Anna Svärd

Bildekilde: Bokelskere
Selma Ottilia Lovisa Lagerlöfs (1858-1940) slektskrønike om den velstående familien Löwensköld i Värmland, innledes med den korte spøkelsesfortellinga Löwenskölds ring (1925), framholdes med Charlotte Löwensköld (også 1925) og avsluttes med Anna Svärd (1928). Samla kalles trilogien ofte "Löwensköldska ringen". I Norge er bøkene blitt nyutgitt på Forlaget Oktober i 2009 og 2010, og alle titlene er oversatt av Per Qvale (f. 1946). Jeg har nå lest disse tre bøkene fra ulesthyllene isteden for 1001-boka Gösta Berlings saga (1891) av samme forfatter, som jeg allerede hadde lest.

Der første bok, og samla romantrilogi, bærer navn etter en viktig gjenstand, har de to siste bøkene navn etter hver sin viktige og sterke kvinneskikkelse. Både den aristokratiske Charlotte Löwensköld og den fattige dølejenta Anna Svärd er i perioder hovedpersoner i hver sin roman, i tillegg til at de gjestespiller som bipersoner i den andres roman. Første bind er dessuten lagt godt tilbake i tid, og begynner i 1741, mens de to neste bøkene hovedsaklig utspiller seg fra begynnelsen av 1820-tallet og fram mot 1840, med ei avslutning rundt 1850, åtte år før forfatteren sjøl blir født. Handlinga i bøkene overlapper hverandre noe, men da Lagerlöf stadig ser hendelsene fra andre vinkler, blir det aldri repeterende eller traurig underveis.

Romanen Anna Svärd åpner derfor bittelitt før den forrige boka slutter, med ei fatal reise, fortalt i retrospektiv. Den som reiser, er den unge og velutdanna Karl-Artur Ekenstedt. Han drar fra det vesle stedet Korskyrka, der han virker som prest, og hjem til det fornemme herskapshuset til familien i storbyen Karlstad. Han skal hjem for at hans sengeliggende mor skal få be han om unnskyldning. Hun har vært streng og urimelig og ikke respektert Karl-Arturs vilje og ønsker. Han har fått flere kall fra Gud, der det siste i rekka er å leve som en fattig, med en fattig, og det må han etterkomme. Guds vilje er viktigere enn familiens. Mora, derimot, forventer at Karl-Artur skal be om forlatelse. Det er nemlig han som helt overraskede og uten grunn har brutt forlovelsen med den verdige Charlotte Löwensköld, det er han som setter familiens ære over kulls med å gifte seg med ei uvitende dølejente han ikke kjenner, det er han som fornærma dem og kasta skam over dem alle sammen i forrige familiesammenkomst.

Men det blir ingen fin forsoning, slik de begge håper på. Møtet, som foregår i moras værelse svært tidlig en vakker sommermorgen, blir i stedet et stygt og endelig brudd. Mora får et fælt slaganfall, som på mange måter er forårsaka av sønnen. Sønnen løper livredd av sted og er redd han har drept henne. Han tør aldri vise seg der i huset igjen, og mener det er alle andres skyld. Han har jo ikke gjort noe galt, han viste seg som en stor og from mann, villig til å tilgi sin urimelige mor. Dessuten gjorde han bare som organistfruen i Korskyrka, Thea Sundler, sa. Men det Karl-Artur ikke veit, er at fru Sundler handla etter en hemmelig avtale med Charlotte Löwensköld, hvis hovedintensjon var å forsone mor og sønn, de som alltid har vært så glade i hverandre. Mora har alltid klart å holde Karl-Arturs mange innfall noe i sjakk, hun har passa på at han har beholdt bakkekontakten. Prisen Charlotte betalte var å forlate sin elskede for alltid. Nå er Karl-Artur aldeles fristilt fra all fornuft. Ingen kyndig og klok mor, ingen forlovede som ordner opp. Hans nærmeste er nå bare ei dølejente, som verken kan lese eller skrive, og den manipulerende Thea Sundler, som på alle måter har mer glede av Karl-Artur enn sin egen ektemann.

Men alt dette veit naturligvis ikke denne dølejenta, Anna Svärd, noe særlig om. Hun, som kommer fra fattige kår lenger nord, fra Medstubyn, og som de siste åra har gått Sverige rundt som skreppejente, som kremmer, med all slags varer i sekken sin. Hun, som plutselig blei fridd til av en ung prest hun ikke kjente fra før, og som nå tror at hun skal bli prestefrue på en ordentlig prestegard med hest og ku, jente og gardsgutt. Fattiglivet skal hun aldri se igjen, tror hun, nå blir hun ei virkelig dame! For Anna Svärd veit heller ingenting om Karl-Arturs ønske om å leve i total fattigdom, og hun aner virkelig ikke at han har tatt til seg ti foreldreløse barn, som hun, hans kone, må ta seg av. Det sier seg kanskje sjøl at et samliv med et slikt utgangspunkt, som i tillegg blir heftig forstyrra og hyppig avbrutt av Thea Sundler, ikke kan bli så velfungerende.

Men Anna Svärd er sterk. Og der Karl-Artur vakler, ordner hun opp. Hun er ei stor og kraftig dølejente med masse virketrang, og i tillegg lar hun seg ikke vippe av pinnen. Hun syns ikke hun er mindre verdt fordi hun ikke er skolert, det som er viktig er at en gjør det riktige av de riktige årsakene, og at en er ærlig og lojal. Hennes gudstro er av det milde og folkelige slaget, med innslag av overtro. Historia om Anna Svärd er derfor ei god og positiv historie. Historia om Karl-Artur, derimot, er mer en undergangshistorie. Han vikler seg stadig mer inn i troa, som han omdefinerer og tilpasser etter eget forgodtbefinnende, han tolker tegn som knapt eksisterer og blir en fanatiker. At Thea Sundler nører opp under tilfeldige virkelighetsfjerne ideer hjelper heller ikke.

Øvrige personer figurerer naturligvis også i Korskyrka og i boka, men disse gis mye mindre spillerom her enn i det foregående verket. Selma Lagerlöf har stramma noe inn, så sjøl om fortelleren er allvitende og alle skildres i tredjeperson, er det mindre bevegelse mellom ulike synspunkter og perspektiver. For eksempel er både første og andre del av boka nokså konsentrert rundt forholdet mellom Anna Svärd og Karl-Artur, mens tredje og siste del av boka bryter ganske overraskende med dette, og går tilbake til et mer overordna perspektiv. Jeg finner denne bevegelsen noe underlig og unødvendig - den tjener i alle fall ikke til hovedfortellingas beste -, men jeg ser samtidig hvorfor Lagerlöf har vært nødt til å gjøre det slik. Om ikke disse sammenbindende elementene kom på plass, kunne ikke romanserien blitt kalt en trilogi. Men oppsummeringa kommer fort, og avslutninga enda raskere, som om forfatteren brått var lei det hele.

Men jeg reagerer på flere elementer i bokserien. For eksempel bruken av fullt navn eller titler, som Anna Svärd, Charlotte Löwensköld og friherrinnen. Dette skaper en unødig distanse når det blir brukt såpass konsekvent, og gjør fortellinga tidvis mer til noe ytre enn til noe indre. Og det passer jo ikke så godt sammen med hovedtematikken, som er av det svært indre slaget: ulike former for kjærlighet og ulike relasjoner til Gud. Dette belyser Lagerlöf veldig fint gjennom mange eksempler. Det er det sterke forholdet mellom mor og sønn, som til slutt drives i grøfta av stahet og sneversynthet. Det er forlovelsen mellom Charlotte og Karl-Artur, der hun helt uselvisk ofrer seg for hans framtid. Det er Charlotte og Schagerström, som plutselig inngår et fornuftsekteskap. Det er det utrolig søte prosteparet i Korskyrka, som har mer lit til menneskene enn til Gud, og det usympatiske Sundlerparet, som bare gir rom for Gud når det lønner seg. Det er Theas invaderende behov for å styre Karl-Artur, med alle mulige midler, og hans sjølvalgte blindhet: han ser handlingene kun i lys av eget gudsbilde og egen tro. Dette kjører den redelige, snille og sunne Anna Svärd helt ut på sidelinja. Sunn og usunn kjærlighet, til seg sjøl, barna, ektefellen, sine medmennesker og til Gud, settes slik elegant opp mot hverandre og skaper en kontinuerlig dynamikk trilogien igjennom.  

Sjøl om historiene er godt fortalt, og det er mange kloke, humoristiske og underfundige observasjoner underveis i teksten, skulle jeg likevel ønske at denne inderligheten, som Lagerlöf forsøker å skildre, kunne fått mer plass. Altså at forfatteren gikk enda tettere på enkeltpersonene, og at hun ikke bare sa hva som foregikk inni dem, men tok seg tid til å vise oss det, skildre det slik at vi også kunne føle det. For slik det er nå, er Lagerlöf mest på overflata, og flertallet av personene hennes mangler den dybden hun finner fram til i andre verk. En får aldri noen forklaring på hvorfor Karl-Artur handler som han gjør, annet enn at det er Guds ord. Hvordan legitimerer han det, for seg sjøl? For eksempel dette med de ti barna? Det er helt systematisk at han ikke reflekterer over egne handlinger, over sin lusne behandling av mora og Anna Svärd, sine forhold til Charlotte og Thea. Han er uansvarlig og kommer unna med det. Men er det egentlig troverdig når en er utdanna prest? Likeledes er det med flere andre personer i bøkene. De mangler enten handlingsgrunnlag, eller vi lesere mangler forklaring på det som skjer. Noen ganger får vi små drypp, ett her og ett der, og må pusle sammen historias helhet sjøl. Det er forsåvidt greit, men avstanden til det som skjer blir raskt stor, kanskje for stor, uten hint til de underliggende sammenhengene.

Noe som bringer mye liv og farge til teksten, er bruken av dialekt i replikkene. Anna Svärd, for eksempel, snakker skikkelig dølemål. Det gjør karakteren hennes mer troverdig, og bidrar til å kontrastere det ujevne forholdet mellom henne og Karl-Artur enda mer. Også andre personer blir karakterisert gjennom måten de snakker på og ordvalgene de gjør seg. På den ene sida har vi omstendeligheten til fru Sundler, på den andre sida det likeframme og bestemte hos Charlotte. Og det er mye mer jeg kunne trukket fram. Alt i alt er det derfor mye å kose seg med i disse bøkene, mye å lære av, mye å ta til seg. Og sjøl om personene kanskje forsvinner litt raskt ut av pannebrasken etter at bøkene er lest, så var det hyggelig så lenge det varte.

mandag 4. mai 2015

Nobelprisen, 1920

Året er 1920. Det har gått 19 år sia den første nobelprisen i litteratur blei delt ut. Da var den en ukjent pris, kan hende uten mening og betydning for de fleste. Nå har den vokst seg kjent, og den er blitt en langt større og mye gjevere pris. Utdelinga er en stor begivenhet, og prismottakerne er garantert både penger, berømmelse, heder og ære, samt en evig plass i litteraturhistoria. Gjennomgangen fra 1901 til 1920 viser oss først og fremst at det er middelaldrende til gamle menn som får prisen. De fleste er rundt seksti år. Den eldste var 85 da han mottok prisen, den yngste var 42. Så langt er prisen også svært mannsdominert. Inkludert inneværende år har den gått til 19 menn og ei kvinne. Videre er eurosentrismen er svært sterk, og kun én gang har prisen gått til en mann fra et land utafor Europa: indiske Rabindranath Tagore. Han skreiv riktignok både på engelsk og bengali, noe som kan ha vært en medvirkende årsak til at verkene hans blei spredt. Inntil videre er det Tyskland som leder oppløpet med fire prisvinnere, mens hovedkonkurrenten Frankrike følger tett med sine tre.

De nominerte i 1920 var:

  9. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
  7. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter
  4. Otokar Brezina/Václav Jebavy (1868-1929), tsjekkisk forfatter
  4. Arne Garborg (1851-1924), norsk forfatter
  1. Wilbur C. Abbott (1869-1947), amerikansk historiker
14. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
  3. Alois Jirásek (1851-1930), tsjekkisk forfatter
  6. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter
  3. Hans E. Kinck (1865-1926), norsk forfatter
10. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor
  6. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter
11. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
  2. Ebenezer Howard (1848-1928), britisk byplanlegger
  2. Knut P. Hamsun (1859-1952), norsk forfatter
  2. Wladyslaw S. Reymont/Reyment (1867-1925), polsk forfatter
  2. John Galsworthy (1867-1933), britisk forfatter

Og sia 1901 har disse mottatt prisen:

1901: Sully Prudhomme (1839-1907), fransk poet 
1902: Christian Matthias Theodor Mommsen (1817-1903), tysk historiker
1903: Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), norsk forfatter
1904: José Echegaray y Eizaguirre (1832-1916), spansk dramatiker
            og Frédéric Mistral (1830-1914), fransk dramatiker
1905: Henryk Sienkiewicz (1846-1916), polsk forfatter
1906: Giosuè Carducci (1835-1907), italiensk poet
1907: Rudyard Kipling (1865-1936), britisk forfatter
1908: Rudolf Christoph Eucken (1846-1926), tysk forfatter og filosof
1909: Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940), svensk forfatter
1910: Paul Johann Ludwig Heyse (1830-1914), tysk forfatter
1911: Count Maurice Polidore Marie Bernhard Maeterlinck (1862-1949), belgisk forfatter
1912: Gerhart Johann Robert Hauptmann (1862-1946), tysk forfatter
1913: Rabindranath Tagore (1861-1941), indisk poet
1914: Ingen utdeling
1915: Romain Rolland (1866-1944), fransk forfatter
1916: Carl Gustaf Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter
1917: Karl Adolph Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
            og Henrik Pontoppidan (1857-1943), dansk forfatter
1918: Ingen utdeling 
1919: Carl Friedrich Georg Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter

Og mye mer om prisvinnerne, i kronologisk rekkefølge, kan du lese på denne sida. Når du har pugga de tjue første vinnerne ei lita stund, kan du også prøve deg på dette lille spillet som er blitt laga. Pass på å trykke på knappen for forfattere fra 1901-1920. Finner du alle sammen?

Men hvem er det som egentlig mottar nobelprisen i litteratur for året 1920? Jeg har ikke skrevet mye om vedkommende, og heller ikke gitt noe særlig med hint. Men for å si det slik, denne bør du kunne!