fredag 31. oktober 2014

Fagbokoppdatering

Framgangen på fagboksida fortsetter heldigvis i oktober også, sjøl om leseintensiteten gradvis roes ned og i økende grad erstattes av systematisk kartlegging og en forhåpentligvis like systematisk kommende analyse. Jeg arbeider fortsatt med masteroppgava mi, men skrivinga tar i perioder helt over for lesinga, akkurat slik det skal være. Nå konsentrerer jeg meg mer og mer om primærkildene mine - den norrøne sagalitteraturen - samtidig som jeg skriver innledning, spisser problemstillinga og begynner den større delen av og om det metodiske arbeidet. Jeg har stadig mange tanker og lange tanketråder i huet, noe som kan være litt slitsomt å kombinere med et hektisk familieliv, men desto bedre kjennes det når de endelig kan finne sin form og skrives ned.

I oktober har jeg vært gjennom følgende:
- Rikssamling og kristendom av Andreas Holmsen og Jarle Simensen
- Författarskap och tradition i den isländska ättesagan av Dag Strömbäck
- Soga um vassdølene

I tillegg har jeg repetert noe stoff - stadig ligger for eksempel verkene til Else Mundal, Inger M. Boberg og Finnur Jónsson framme på pulten - jeg har lest sporadisk i ulike historieverk, kommet igjennom noen artikler og så videre. Og så må jeg jo dele høstens store nerdeglede: I begynnelsen av oktober fikk jeg helt overraskende forskudd på julegave, en diger presang, tung, hard og nokså kald, innpakka i rødt og gullfarga nissepapir. Størrelsen var omtrent som en femtenliters kjele i medfølgende pappemballasje fra Jernia, og tyngden var som om hele greia var laga av støpejern. Men husholdningsartikler var det absolutt ikke. Det var de nyoversatte Islendingesagaene i fem bind, sendt direkte fra Island og nylig henta på vår lokale og utrolig dårlige post i butikk! Der er det så vanvittig mye jeg skal kose meg med i tida som kommer, fra forordet til vår egen kong Harald og den fyldige og solide innledninga til professor Jan Ragnar Hagland, til hele førti islendingesagaer og førtini tåtter. Det er veldig moro, men også litt utfordrende: med så mye spennende stoff må jeg være streng med meg sjøl, og kun lese det jeg faktisk trenger her og nå. Resten kan jeg jo hygge meg med seinere!

I november skal jeg jobbe videre med disse bøkene og tekstene:
- Sagadebatt av Else Mundal (red.)
- Eddas and Sagas av Jónas Kristjánsson
- Valkyrjesong av Solveig Aareskjold
- Norrøne fornaldersoger
- Islandske småsoger
- Soga om Gunnlaug Ormstunge
- Soga om røykdølane
- Rolf Krakes saga
- Soga um Finnboge den ramme
- Hörd Grimkjeldsöns saga
- Soga um Jomsvikingane

Ja, også skal jeg fortsette med skrivinga, levere andre og tredje utkast, ha et par runder med kyndig veiledning, presentere et utdrag, forhåpentligvis nesten ferdigstille omtrent halvparten av oppgava, kartlegge, lage tabeller og begynne med analysene. Og så videre. Det er moro, men krevende, så det er ikke sikkert det blir så mye fart her fram mot jul. Det er jammen bra november er mørk og lang! 

God høst, alle sammen!

onsdag 29. oktober 2014

Soga om Gisle Sursson

Bilete: Bokelskere.no
Av di eg arbeider med sagalitteratur i masteroppgåva  mi, les eg eit rikt utval soger denne hausten. Og no var turen komen til Soga om Gisle Sursson - ei soge eg har lese mykje om i ymse verk, men aldri lese sjølv. Ho går for å vere ei av dei mest velkomponerte og velforma sogene - meir konsentrert i persongalleri og handling enn Njålssoga, men mykje rikare på det same enn den stutte, mest biografiske Soga om Gunnlaug Ormstunge. Ho går føre seg i omtrent same periode som Egilssoga - det islendingane kallar sagatida (frå landnåmstida på 870-talet og fram til kristninga kring år 1000).

Soga om Gisle Sursson tilhøyrer sjangeren islendingesoge, og har, som mest alle islendingesogene, ukjend forfattar. Det vi veit, er at soga mest truleg vart skrive på Island ein gong på midten på 1200-talet (andre meiner ho er skriven seinest kring 1200. Dei lærde stridast). Men ho utspelar seg på Island og i Noreg kring midten og mot slutten av 900-talet. Det tyder at det kan vere kring tre hundre år mellom hendingane og nedskrivinga. Det er eigentleg ikkje problematisk i det heile, bortsett fra at nokre meiner sagaene er historie, ikkje litteratur (og nokre meiner det motsette). Soga om Gisle Sursson er ikkje ei særs lang soge, kring hundre sider. Men det skal litt til å hugse heile, å hugse alt nett slik det hendte. Anten er nokre av islendingane utstyrte med særs godt minne, elles er det ein sabla god forfattar bak det heile. Eg har tru på ei fin blanding, men av di dette er ein stor debatt, skal eg ikkje gå meir inn på han her.

Soga både opnar og ender i Noreg, men har heile mellomspelet og hovudhandlinga si på Island, sett bort ifrå eit kort seilas til gamlelandet. Og han som har gjeve namn til soga, Gisle Sursson, er med rette hovudpersonen. Soga handlar om livet til Gisle, og om korleis han iherdig arbeider mot det som han veit er hans eigen lagnad. Ikkje nokon annan sogehelt arbeider så intenst og ivrig for å berge livet - mykje meir enn ein gong - og ikkje nokon annan kjenner korleis dei mest umenneskelege krava til eit liv med ære er, og korleis det omsluttar eit menneske til ein kjøvast.

Gisle Sursson og frendene hans er styrte av det norrøne æresomgrepet, der ein må vere rask om å hemne sjølv små, kanskje uskuldige nidviser om slekta med noko like ille eller verre om avsendarslekta. Slik ballar det raskt på seg, og når det fyrst vert valdeleg, slik som i denne soga, er det umogleg å stoppe før nokon døyr. Då har me raskt ein ættefeide av verste sort. Normene er slik at når ein mann har vorte drepen, er det den mannen som trekkjer ut våpenet som må hemne drapet. Den attlevande kona, systera og andre nære kvinnelege slektningar har plikt til å eggje nære mannlege slektningar til å hemne - for hemn må ein ha for å attreise jamvekta mellom slektene (auge for auge og så vidare). Men det kan gå mange år mellom kvart drap, til dømes om ansvaret for hemnen fell på nokre unge søner. Då må dei fyrst verte så vaksne at dei kan ta livet av ein vaksen mann, og helst sleppe unna med.

I Soga om Gisle Sursson tek det til nokså harmonisk. Tre ulike slekter er inngifte med kvarandre. Dei bur på to nabogardar nordvest på Island og er vener og godt forlikte, heilt til alt snur. Då påverkar dei kvarandre på eit stadig meir negativt vis og deler den eine tragiske lagnaden etter den andre heilt til det mest ikkje er anna enn kvinnfolk att i ættene. Det er sjeldsynt det går så langt i sagalitteraturen, ofte klarar nokre kloke mannfolk å inngå forlik på tinget. Eller, slik som i Njålssoga, der Njål og Gunnar gir kvarandre mannebot fleire gongar for å halde på venskapen - den same summen i sylv går att og fram heilt til dei ikkje klarar å halde att krava frå ættene meir.

I denne soga hengjer det i hop slik: Gisle Sursson er gift med Aud, og ho har ein bror som heiter Vestein. Han er den beste venen til Gisle. Syster til Gisle, Tordis, er gift med ein mann som heiter Torgrim. Han er den beste venen til Torkjell, bror til Gisle. Torkjell er gift med Åsgjerd. Men Åsgjerd har ikkje dei heilt rette kjenslene for Torkjell. Ho er nemleg eigentleg glad i Vestein, noko som forrykkar heile maktbalansen mannfolka i mellom, sjølv om Åsgjerd ikkje gjer noko ut av kjenslene sine.

Etter ein råkande replikk på tinget ønskjer Gisle at dei fire nemnde mannfolka skal sverje fostbrorskap for å halde uvenskapen vekke. Han vert redd for framtida og lagnaden deira. Dei gravlegg eit vakkert utsmykka spjut, blandar blod, fell på kne og sverjer til gudane at dei skal hemne kvarandre som brør om noko skulle hende. Men når alle skal ta kvarandre i hendene for å forsegle pakta, trekkjer Torgrim til seg handa. Han meiner han ikkje har nokon grunn til å verje Vestein om noko skulle hende. Gisle og Torkjell kan han verje, av di dei er verbrør. Men ikkje Vestein, som han ikkje likar noko særleg, og heller ikkje har noko ættband til. Då trekkjer Gisle til seg handa si med. Han vil ikkje verje nokon som ikkje kan verje Vestein, mågen hans. Og med det vert det ikkje noko av fostbrorskapen. Torgrim og Torkjell farer heim saman, og søkjer i hop med ein trollkar som seider og bloter med dei, medan Vestein og Gisle held fram med sitt.

Ein dag sit Aud og Åsgjerd nede i dyngja og samtalar seg i mellom. Det er tydeleg at Aud veit kven Åsgjerd er glad i. Og av di Torkjell lyttar, får han vite det med. Og stemninga vert særs dårleg. Nokre netter læt Gisle ille i svevnen, han drøymer om at nokon kjem for å drepe Vestein. Fyrst ein slange, dinest ein varg. Så vert Vestein drepen, og krava om hemn dreg frå mann til mann i takt med at antall lik aukar, godt hjelpt av eggjande kvinner som krevjer rettferd. Det særskilte med drapet på Vestein, er at han vert drept ei uværsnatt heime hjå Gisle, medan han søv. Spjutet står framleis dirrande i kroppen hans når Gisle kjem. Men kven står bak? Nokre meiner Torgrim, andre Torkjell. Gisle meiner det må vere Torgrim, ektemannen til systera, av di bror Torkjell er ein feig mann. Ei mørk natt kring eitt år seinare, sniker han seg avgarde til nabogarden og dreper Torgrim som hemn for drapet på Vestein. Han slepper unna, og ingen på garden skjøner kven som har gjort brotsverket.

Tordis gifter seg att med ein mann med namn Bork. Og då ho skjøner kven som står bak drapet på Torgrim, eggjar ho Bork til å drepe Gisle - sjølv om han er bror hennar. Men av di Gisle ikkje opent fullt og heilt seier på seg drapet, vert det rekna som eit løyndrap, eit mord, som er grovt nidingsverk. Løysinga er at Gisle vert lyse fredlaus på tinget. Å verte fredlaus er det same som å verte fritt vilt. No kan kven som helst på heile Island drepe Gisle på kva vis dei vil - utan at Aud kan krevje hemn eller mannebot.

Eg skal ikkje seie så mykje om kva som hender vidare, anna enn at Gisle lever i heile atten år som fredlaus. Ikkje nokon gong har ein mann levd så lengje i utlegd som Gisle, skrivast det. Og underleg nok, kanskje, for oss i dag, er det framleis Gisle som er helten i soga. Det er av di han aldri misser ære. Han hadde store kvalar før han drap Torgrim, nett av di dei var mågar. Men rett må vere rett, og kjærleiken og truskapen til Vestein var sterkare. Og sjølv om Aud er ei fredeleg kvinne, ønskjer ho at banemannen til Vestein får ei straff. Har Gisle eigentleg noko val, når det var han som trakk ut spjutet? Då ville han missa all ære, også andsynes kona, og seg sjølve. For er det noko som er verre enn å drepe ein slektning, så er det å ikkje drepe ein slektning når normene seier ein må. Å vere feig er noko av det verste ein kan vere i det norrøne samfunnet.

Sjølv når Gisle vert lyst fredlaus, held han på ære, moral og normverk. Han stansar til og med med bloting, noko som peikar framover til eit kriste ideal. Sjølv om han misser all si ære i auga til mest alle andre på Island, held han fram med å vere ein trufast husbond. Han skadar ikkje nokon, med mindre det står om livet, han snik seg fredeleg frå stad til stad, ber fint om hjelp og gjer opp etter seg. Nokre gongar må han nytte list for å kome seg unna, og det kostar nokre liv. Men i eit døme er det ein feig tenestekar som døyr, noko som då er akseptabelt innafor normene. 

Forutan Gisle, som både er skald, sanndraumt og som heile tida gjer sitt beste for å vere eit hederleg menneske, tykkjer eg at Aud er ein særs interessant person. Ho har ein stor plass i denne soga, og det med rette. Når Gisle er i utlegd, er det ho som driver garden og har alt ansvar. Kjærleiken hennar er imponerande sterk, og ho er særs kløktig, sjølv om ho når tid som helst kan misse maken sin. Ho får mange tilbod, med anna om å tyste på kor Gisle held til for pengar. Og kva gjer ho? Jau, ho tel opp dei tre hundre i sylv som vert lagt fram, slepp dei ned i skinnposen att, og klaskar til karen som kom med tilbodet av alle kreftar. Og når dei kjem for å ta Gisle, står ho støtt inntil han, og dreg til dei som kjem for nære med ein trelurk. Då seier Gisle: Dét har eg visst lenge, at eg er godt gift; men eg visste ikkje at eg var så godt gift.

Årsaka til at eg finn Aud interessant, er av di dei fleste sagakvinnene ikkje får så stor plass som ho. Dei dukkar opp når dei trengs, oftast ved giftarmål eller når nokon må eggje. Men Aud er med, mest heile tida, og har mange viktige ordvekslingar med Gisle. Dei framstår som eit harmonisk, likestilt ektepar som vert ramma av ein tragisk lagnad. Men sjølv om Aud kunne skilt seg frå Gisle, gifta seg att og levd eit lukkeleg liv, gjer ho det ikkje. Ho står han bi til det siste, saman med fosterdottera Gudrid.       

Skaldekvada i Soga om Gisle Sursson er særs vakre, men diverre er ikkje alle omsett heilt presist i denne versjonen av soga (omsetjinga, ved Dagfinn Aasen (f. 1923), er elles stødig og god). Dette av di kenningane er så kompliserte at dei er vanskelege å forstå for oss i dag, dei er lag på lag med poetiske omskrivingar og symbol hjemla i eit anna verdsbilete. Gisle kveder mykje, og det er ein poetisk måte å konsentrere handlinga på, og samstundes gje uttrykk for kva som går føre seg inni Gisle. Soga om Gisle Sursson er ei av få soger der det indre livet hjå hovudpersonen får meir plass enn elles. Vanlegvis vert det berre ymta til. Me vert kjende med Gisle gjennom dei korte karakteristikkane, dei mange handlingane og replikkane, men me kjem verkeleg innpå han i skaldekvad og draumar. Det er særs fint gjort, og gjer at Gisle aldti er ein stereotypi, men eit heilt menneske. 

Mykje meir ved soga kan trekkjast fram, til dømes draumkvinnene, dei andre personane, skiljet mellom gardane, mellom heide og kriste, repetisjonane i handlinga og replikkane og så vidare. Men noko må de trass alt lese sjølve. Soga om Gisle Sursson er spanande, intens, rørande, morosam og interessant. Ein kan lære mykje av å lese ho, og ho kan lesast av alle som ønskjer å lese noko frå mellomalderen eller vikingtida, men som ikkje heilt veit kor dei skal starte. Soga om Gisle Sursson er ein fin plass å byrje. 

søndag 26. oktober 2014

Nobelprisen, 1915

I 1915 raser første verdenskrig for full styrke i Europa, og stadig flere land og mennesker blir innblanda i den vanskelige konflikten med det ekstremt blodige utfallet. Lite visste de millionene med unge gutter ved fronten at det harde skyttergravslivet skulle vare i flere måneder, til og med flere år, og at de av dem som døde på grusomt vis på begge sider, umiddelbart skulle erstattes med nye gutter, like tynne, bleike og sultne som dem sjøl. Mange var bare barn, femten, seksten og sytten år gamle, da de blei innskrevet i militæret, sendt til ti ukers rekruttskole med dårlig utstyr og for lite mat, og deretter videre til fronten, der alt var mye verre enn det de kunne tenke seg. Rottene spiste opp det mugne brødet, kanonene kjørte seg fast i søla og i mørket var det lett å skyte og drepe sine egne. For å ikke snakke om angsten, marerittene og alt det grusomme en ser, hører og kjenner på kroppen. Det faktum at en litteraturpris blir delt ut i et slikt politisk klima, er i seg sjøl imponerende. Kan en i det hele tatt tenke på, lese og vurdere litteratur i en sånn situasjon? Eller er det kanskje nettopp da at litteraturen er så viktig, faktisk nødvendig?

De nominerte i 1915 var:

3. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter
3. Émile Verhaeren (1855-1916), belgisk poet
4. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
4. Henri Bergson (1859-1941), fransk filosof
2. Willem Kloos (1859-1938), nederlandsk forfatter
4. Benito Pérez Galdós (1843-1920), spansk forfatter
3. William Butler Yeats (1865-1939), irsk forfatter
2. René Bazin (1853-1932), fransk forfatter
5. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
2. Vilhelm Grønbech (1873-1948), dansk religionshistoriker
7. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
4. Paul Bourget (1852-1935), fransk forfatter
2. Dmitry Merezhkovsky (1866-1941), russisk forfatter
5. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter
9. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
6. Salvador Rueda (1857-1933), spansk forfatter
2. Jan S. Machar (1864-1942), tsjekkisk forfatter og forlegger
7. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter
1. Romain Rolland (1866-1944), fransk forfatter
1. Ferdinand Avenarius (1856-1923), tysk forfatter
1. Charles M. Doughty (1843-1926), britisk forfatter
5. Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter

Årets 26 nominerte er fordelt på 22 unike kandidater. Det er ganske få, og årsaken til det er naturligvis krigen. Enkelte land har ikke hatt mulighet til å sende inn forslag i det hele tatt. Faktisk hadde det vært enda færre å velge i mellom om ikke Svenska Akademien hadde tatt affære på et møte 1. februar. Da de fant ut at det var svært få forfattere som blei nominert til 1915-prisen, bestemte de seg for å resirkulere en del av de nominerte fra året før, da Nobels litteraturpris som kjent ikke blei utdelt. Forfatterne måtte fortsatt foreslås offisielt, men dette kunne nå De Aderton gjøre sjøl (i motsetning til vanlig praksis, der forfatterne må nomineres av litterære institusjoner, forfattere, litteraturhistorikere, kritikere, professorer o.l. Alle som nominerer, må være godt utdanna i og praktisere et yrke et sted innafor det litterære kretsløpet. Jo høyere nivå, jo bedre). Slik fikk de fylt ut lista til å romme omtrent det dobbelte. Men, paradoksalt nok vil kanskje mange si, er det ikke en av kandidatene fra 1914 som stikker av med prisen.

Det ovennevnte gjenspeiles kraftig med at kun tre av 22 er førstegangsnominerte (tallene før navna er antall ganger vedkommende har vært nominert). Tidligere har vi hatt runder hvor disse har utgjort nesten halvparten av alle kandidatene (for eksempel i 1910, samt en god gjeng i 1912 også). Kandidatene er i år fordelt på 14 ulike nasjonaliteter, noe som ikke er så verst spredning til å være i krigstid. Men om en skal være i det kritiske hjørnet, kan en naturligvis innvende at de nominerte nok en gang preges av en viss eurosentrisme. Den mest "eksotiske" kandidaten kommer nemlig fra Russland (men rett skal være rett, fjorårets vinner var en inder). Flest nominasjoner går til Frankrike dette året også, og med sine fem fortrenger de mest Tyskland, akkurat som i 1913. Ikke at det egentlig er noe synd på de tyske, skjeggete menn i denne sammenhengen, de leder nemlig nobelprisracet med sine fire prisvinnere mot Frankrikes to (dette snur seinere, veit vi). Også britene holdes litt ute av spillet i år med sin ene kandidat, Doughty, en fyr jeg forøvrig aldri har hørt om (hvor blir det av listetraver John Morley?). Likevel er dette mest som flisespikking å regne, britene har jo også sin vinner med tidenes yngste litteraturprismottaker noen sinne - ingen ringere enn Rudyard Kipling (1907). Da er det verre hvis en skal forsøke seg på statistikk hjemla i mottakerens kjønn: Selma Lagerlöf er fortsatt eneste kvinne som har mottatt prisen, mot hele tretten menn (ikke utdeling i 1914, men delt pris i 1904). Når vil denne nesten umulige utjevningsprosessen starte for fullt? Fortsatt er det bare 13 - tretten - kvinner som har mottatt Nobelprisen i litteratur. På 113 år! Mine håp knyttes derfor atter en gang til Grazia Deledda.

Men seinere i 1915 skjer det noe som er ganske interessant. De Aderton kommer nemlig etter mange diskusjoner fram til at ingen av årets nominerte når opp til de litterære kravene for prisen, som er satt opp i testamentet til Alfred Nobel. Derfor bestemmer de enkelt og greit, på underlige måter jeg ikke helt forstår er lov, men her er det sikkert mange paragrafer og statutter å forholde seg til, at de skal reservere prisen for 1915 til utdeling i 1916 - men til en av kandidatene på 1915-lista (...som om de samme kandidatene er blitt så mye bedre på noen måneder...?). Det eneste jeg kan tenke meg til, er at det foregår omtrent slik: Svenska Akademien blir ikke enige om hvem som skal bli den verdige mottaker. De er enige om at de trenger mer tid (for å vurdere og kjøpslå om aktuelle kandidater). Dermed utsetter de utdelinga til de har krangla seg ferdige og kommet fram til et minste felles multiplum, en forfatter alle kan stå inne for, en forfatter ingen misliker sterkt. Men dette er bare mine antagelser, ikke noe slikt ligger ute på de offisielle nettsidene til Nobelprisene, må vite. Det viktigste er vel at De Aderton endelig bestemmer som skal motta prisen. Og hvem blei så det?

I løpet av innlegget har jeg kommet med flere hint, slik at du kan klare å resonnere deg fram til en mulig prisvinner. Men i tilfelle de 22 kandidatene fortsatt byr på hodebry, har du her et par tips til:
1. Han er ikke skandinav
2. Han har to r-er i navnet sitt

Lykke til!

onsdag 22. oktober 2014

Biografi: Biskop Arnes saga

Bildekilde: thorleifdahl.no
Til niende runde av Ingalills biografilesesirkel skulle vi lese bøker om "alternativere" - de menneskene som lever litt eller veldig annerledes enn de fleste andre, og som gjerne tror at de har eller faktisk har spesielle evner, samt at de praktiserer et fargerikt livssyn med særprega elementer. New Age er en kategori der mange slike alternativere passer godt inn. De fleste får et vell av assosiasjoner til ordet alternativere, jeg for min del ser for meg middelaldrende damer i flagrende, spraglete gevanter og lange, klirrende øredobber med månesteiner. Damene går mer enn gjerne på mindfullnesskurs, oppsøker regresjonsterapeut og blir spådd med teblader, kaffegrut eller tarotkort mens røkelse og krystaller skaper balanse. Om noen syns dette blei litt for konkret eller en smule fordomsfullt, så får jeg bare si med en gang at jeg har ei sånn ei i familien, og hun refererer mer enn gjerne alt hun driver med. Hun er dessuten synsk, har praktisert som medium og er sertifisert healer, hva nå enn det måtte innebære.

Men jeg hadde ingen biografier liggende om damer eller menn som med vekslende hell prøver seg som sjamaner. Derfor bestemte jeg meg, som så ofte ellers, for å gå bakover i tida. For er det noe jeg har mye av, så er det gammel litteratur. Valget stod mellom Tundals visjon, Sankt Brendans havseilas og Biskop Arnes saga. Jeg falt ned på sistenevnte, overbevist om at jeg nå fikk ei runde med sterke syner, drømmelignende visjoner, religiøs inspirasjon, maniske våkenetter, kurerende håndspåleggelser, mirakler ved gravstedet og en posthum helligkåring. Men jeg fikk ikke så mye som ei lunken lanke eller en fuktig fot. For den godeste biskop Arne var virkelig ingen alternativer i ordets rette forstand - og slik sett var boka litt på sida av emnet. Hans saga, det vil si biografi, er en interessant, men også en svært traust og tørr utgivelse. Den kan oppsummeres med ett ord: kirkepolitikk.

Ingen flagrende gevanter her altså, kun en kjortel, og en prekær mangel på healingkurs og oppsøking av fotsoneterapeut etter den ikke-eksisterende yogatimen hvor alle må ha med egen tromme. Likevel vil jeg argumentere for at biskop Arne likevel er en smule alternativ, i alle fall sett med dagens øyne, sjøl om auraen hans kanskje er blitt litt matt med åra. Det er nemlig et fåtall mennesker som noensinne har levd som biskop Arne, og da er han vel litt alternativ? I hvert fall om en med alternativ mener og forstår atypisk. For den godeste Arne Torlaksson var nemlig:
- biskop
- på Island
- i middelalderen (levetid 1237-1298, biskop 1269-1298)

Og dessuten var han en skikkelig kranglefant. Eller for å si det på en annen måte: han var virkelig ikke redd for å gå rett inn i konflikter med full tyngde. Jeg vil kanskje til og med si at han sparka inn noen åpne dører av og til, der han føyk rundt til hest på Island og skapte seg uvenner ved enhver fjord. Men han hadde gode grunner til sin voldsomme framferd, sjøl om han kanskje kunne trengt en aldri så liten smilende Buddhafigur på rommet. Kirkegodset og kirkejorda, som Den hellige kirke på ymse vis hadde erverva seg fra de islandske bøndene (som forut det hadde kirker i sameie i flere hundre år), blei nemlig tatt tilbake av de sure etterkommerne til de samme bøndene. De okkuperte store områder gjennom å bosette seg der, på såkalte stader, de tok prestene til fange eller sendte dem bort. Biskop Arne satt hele tida trygt på bispestolen sin i Skálholt, helt uten duftlys og drømmefangere, men blei svært provosert av islendingenes ukristelige og barduse framferd. Men islendingene mente at de var i sin fulle rett. Bak handlingene og konflikten lå to svært ulike tolkninger av et kongebrev fra Norge. Og da ingen ville gi seg, måtte de vente på svar fra, ja, nettopp, Norge. Og de stridende parter kunne ikke akkurat bare sende kongen en melding på Skype heller, eller ta han inn på (den mentale) kanalen, som vi sier i familien.

Kjære alle dere som synes posten er treig i dag, fordi et brev sendt fra Bergen til Oslo kan bruke fem dager på å komme fram isteden for ett døgn: dere har ikke noe å klage på. Biskop Arne kunne skrive brev så blekket spruta til både kong Magnus (Lagabøte) og erkebiskopen i Nidaros, Jon Raude, paven og Gud og hvermann, men brevene kom likevel ikke bort fra øya før i faredagene (fire dager i slutten av mai i eldre tid). Og svaret? Jo, det kom ofte ett eller to år etterpå. Sjølve seilasen over til Norge kunne ta alt fra fjorten dager til halvannen måned, avhengig av børa en fikk på veien. Og noen ganger måtte en stanse underveis, for eksempel på Færøyene, og overvintre der. Så tok det litt tid å leite opp de som skulle få brevene. Konger og biskoper satt sjelden stille, i alle fall ikke i sommerhalvåret, de dro rundt på visitaser, veitsler og lå i krig med Danmark (en viss Eirik Magnusson). Da måtte postmannen værsågod å ri etter. Ting tok svært lang tid, og det var ikke bare-bare å få løst en komplisert sak med mange sterke parter involvert. Biskop Arne gjorde alt i sin makt, han dro til Norge gjentatte ganger, han bannlyste de kirkerappende bøndene (stadamennene) og nekta dem nattverd og oppmøte i kirka. Slik kunne de ikke holde på!, tordna biskop Arne, og hinta ublu til de stakkars sjelenes forlenga oppholdstid i purgatoriet.

Så får de svar, erkebiskop Jon Raude dømmer som forventa i Arnes favør og kirkene blir tatt tilbake. Men stridighetene er mange, og ei stund etter er det noen som prøver seg igjen. En må huske på at etter vinteren 1262-63, da kong Håkon Håkonsson plutselig kom på at han kunne legge under seg alle de vestlige øyene for å få litt mer kronasjer i den skrinne norske statskassa, endres hele maktstrukturen på Island. I fristattida var Island organisert med lokale høvdinger, goder, som styrte sine områder, fungerte som prester og finansierte kirkebygg, hadde visse forpliktelser til tiende o.l., og møtte som representanter på det årlige Alltinget, der sakene blei avgjort nokså demokratisk etter felles lovverk. Kirka var organisert ganske likt som i Norge, men uten et eget erkesete, og først en (1056), deretter to (1106) bispestoler. Det var likevekt og maktbalanse mellom kirka, slektene og godene, mellom tro, ære og lovverk. Litt utpå 1200-tallet forrykkes brått maktbalansen, og de indre stridighetene begynner. Enkelte slekter hadde vært litt grådige, og da var veien råkort til holmgang. Folk aksepterer ikke at noen få skal bestemme alt, og det bryter ut borgerkrig, en blodig og urolig periode som varer i nesten femti år (også kjent som Sturlungetida). Midt oppi dette kommer Norge på banen (trenger jeg i det hele tatt å nevne endeliktet til en viss Snorre Sturlason?). Via sysselmenn knytter kongen til seg viktige maktpersoner og legger dem under seg som vasaller. Den som plutselig da bestemmer nesten alt er den mektigste sysselmannen. Det skaper naturligvis kjempeproblemer i mange ledd - også overfor kirka. Sysselmannen er nemlig kongetro, mens biskop Arne og hans menn først og fremst er gudstro.

Bråket om stadene, kirkene og kirkejorda, varer i hele biskop Arnes levetid. Han kjemper kirkas sak til det siste, men de islandske bøndene har fått utdelt en solid dose mot og stahet. De er verken redde for bannlysninger eller trusler fra en fyr i kjole som jevnlig veiver rundt med et røkelseskar - de holder på sitt og vil beholde tradisjonene og eiendommene de har hatt i ætta i mer enn to hundre år. Skulle ikke forundre meg om noen av dem tok seg et blot oppi skogkanten når det røyna på også - men det står det naturligvis ingenting om i denne bispesoga. Når de sta islendingene derimot ligger på det siste, er det flere av dem som ber om absolusjon, om ikke annet så for sin sjels skyld. Og det får de, mot at de går med på biskop Arnes premisser og legger sine mange uavklarte feider i hans åpne hender, slik at han kan avgjøre utfallet av alt. Litt feigt, kanskje, å være så streng mot de som skal dø? Biskop Arne visste godt hva han gjorde når han sikra stadene til kirka igjen, sjøl om han måtte bruke mer list og kløkt enn amen og halleluja. Og han synger og holder messe over likene, sjøl om de har krangla med biskopen aldri så lenge, sultefora prester, bråka på Alltinget og rasla med sverd og spyd.

Sagaen slutter litt brått i 1290-91. Biskop Arne er på reise i Norge, og får av ulike grunner ikke lov til å dra tilbake til Island. Delvis fordi konflikten mellom biskopen og stadamennene (eller kirke og konge) fremdeles ikke er løst, delvis fordi kong Eirik manipuleres litt av egne menn til å holde igjen biskopen. Her er det et maktspill på mange nivåer, og det er ikke bare kirke- og kongemakt som blandes inn, men også mange privatsaker og en mengde følelser, som alltid subtilt uttrykt. På et ufrivillig tokt ned mot Danmark nekter biskopen å spise mat som er plyndra fra danskene, og han blir nokså svak, står det. På den andre sida var det god tid til å bedrive meditasjon, thai-chi og visualiseringer, om han skulle ønske det. Biskopen kommer seg og vender tilbake til Island i 1291, og stadene blir kirkas eiendom igjen. Året etter begynner stridighetene på nytt. Biskop Arne Torlaksson dør i midten av april 1298, mens han er på atter ei reise i Norge. Han blir gravlagt på Munkeliv kloster i Bjørgvin. 

Uten at jeg kjenner spesielt godt til de mange brødre og søstre som har via sitt liv til kirka og Gud opp igjennom århundrene, tror jeg at biskop Arne var av en spesielt sta sort. Han ga seg aldri på det han mente var rett, og han var villig til å ofre svært mye av egen formue, tid, krefter og verdighet på å drive sin sak igjennom hos erkebiskopen, den norske kongen og til og med hos paven (når jeg tenker meg om gjelder vel det de fleste kristne som vi har legender, vitaer eller sagaer etter). Men villige til å kjempe var også hans fiender, sjøl om biskopen overlever nesten alle, og det sier muligens en del om islendingene...? Sta eller ikke sta, Biskop Arnes saga er en av de beste og viktigste kildene vi har til norsk og islandsk historie mellom år 1270 og 1300. Sagaen refererer mer enn 60 brev og dokumenter, og ytterligere tjue brev nevnes. Sagaen er også brukt i flere viktige historiske arbeider som blant anna omhandler sættargjerden i Tunsberg (avhandlinga til Jens Arup Seip), og kaster et annet lys over de norske kongene og deres hoff enn deres respektive sagaer. Det i seg sjøl er aleine verdt lesetida, og i tillegg får vi innblikk i en hel kirkeorganisasjon, islandske maktstrukturer, utvikling av lover og kristenretter på Island, ættefeider, Alltingmøter, enkeltskjebner og det politiske og diplomatiske talentet til Arne Torlaksson. Så får det bare være at fyren levde uten varme steiner og kabbala - spesiell var han uansett. (Til mitt forsvar skal det sies at Island har flere lokale, hellige biskoper (beati), to av dem er til og med godkjent av paven som sancti. Jeg trodde han Arne var en av disse, men den gang ei!)

Men så viser det seg at biskop Arne litt alternativ likevel, fordi han skiller seg kraftig ut fra andre geistlige i sin samtid. Og det er ikke fordi han sysler med akupunktur eller observerer UFO-er i smug, han er rett og slett bare gjennomført avholden. På 1200-tallets Island var det ikke uvanlig men utenomekteskapelige forhold, av og til også blant prestene, som da skulle leve i sølibat. Biskopen er helt konsekvent og dømmer hardt de som våger seg på noe annet enn ekteskapelig kos. Sånn sett blir han et viktig ideal. Også juridisk sett skiller Arne Torlaksson seg ut. Han nøyer seg ikke med å leve etter Bibelens og pavens ord, han lager lover sjøl også, og har et stort talent for å se klart i kompliserte juridiske situasjoner. De islandske kristenrettene fra 1200-tallet er det i hovedsak han som står bak, og de stod som gyldig lovverk til langt inn på 1700-tallet. Enkelte av biskopens bestemmelser er fremdeles i bruk. Dette gjorde han fordi han mente at de norske kristenrettene ikke var godt nok tilpassa det islandske samfunnet, som jo hadde en helt annen maktstruktur. I tillegg viser biskopen seg fra en mer medmenneskelig side enn mange andre prester når det kommer til håndteringa av de døde. Han bestemmer at kvinner og barn som dør i barsel, eller barn som dør uten dåp, skal få gravlegges rett på utsida av kirkemuren, og ikke langt unna sammen med sjølmordere, fredløse og andre som har falt i kirkas unåde. Datidas sedvane var slik at de som skulle gravlegges så tett på kirkegården, ofte blei lagt til hvile i vigsla jord likevel. Biskop Arne bestemte at de også skulle bæres til kirke for en verdig seremoni, så lenge de var forlikte med kirka. Men han skaper også det som etter hvert blir et svært viktig og nesten uoverkommelig skille i det islandske samfunnet, som overraskende nok ikke har noe med chakraene å gjøre: nemlig mellom ekte og uekte barn. Dette påvirker naturligvis også mor til barnet. 
       
Det er fremdeles ikke kjent hvem som skreiv sagaen om biskop Arne. Det vi veit, er at et originalmanuskript, som nå er borte, stammer fra tidlig 1300-tall, altså kort tid etter begivenhetenes gang. Det betyr som regel at en kan feste nokså mye lit til det som fortelles. Den sagaen vi kjenner i dag, er en rekonstruksjon basert på to hovedhåndskrifter og noen fragmenter. Og sagaen fortsetter der Snorres kongesagaer og sturlungesagaene slutter, noe som betyr at vi kan følge norsk og islandsk middelalderhistorie mer eller mindre sammenhengende over en periode på mer enn fem hundre år. Ikke dårlig! Boka er utgitt av Thorleif Dahls kulturbibliotek i samarbeid med Aschehoug.

søndag 19. oktober 2014

Favorittbøker: D

Om jeg hadde visst at bokstaven D ville by på så utrolig mange potensielle favoritter som nesten er umulige å sammenligne, ville jeg kanskje ikke starta med dette prosjektet i det hele tatt. En rask opptelling i romanhylla viser at jeg sitter på hele trettifem titler som begynner på D. Men jeg har jo lest mange flere - for eksempel hele serien om Den vesle vampyren. Naturligvis er ikke alle bøkene like gode, men det er likevel nok til at valget kan bli både ubehagelig og en smule tilfeldig. Egentlig, når en tenker seg om, er det jo ikke så rart at D er en hyppig brukt bokstav i norske titler. Du, din, de, dag, død, der, den, det er vanlige begynnelser. Og ikke minst når en legger til alt som er oversatt fra engelsk og amerikansk, som begynner med "the". Nå må det med andre ord prioriteres. Og helt til slutt er det ei bok som står igjen. Endelig og soleklart. Som om det aldri kunne vært ei anna bok.

Bildekilde: Bokelskere
Den blinde morderen
Den blinde morderen (The Blind Assassin, 2000, på norsk samme år) var den første boka jeg leste av den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939). Det var ikke den første boka av henne som kom min vei, for det var Alias Grace (1996, på norsk i 1997), men da var jeg enda såpass ung at jeg ikke helt visste opp og ned og syntes all voksenlitteratur lett truende. To år seinere, i 2004, hadde turen kommet til Den blinde morderen. Jeg jobba i bokhandel og fikk ikke det stirrende dameansiktet på forsida ut av huet. Jeg følte at hun så på meg, samtidig som teksten sa noe om en blind. Det stemte ikke overens. Hvordan kunne det henge sammen? Hvem var blind? Og var det konkret eller i overført betydning? Dessuten var boka beæra med Bookerprisen, og jeg fikk garantert av en lesende, lojal kunde at det ikke var krim, sjøl om det så sånn ut. Og etter hvert blei boka med hjem, må vite, og jeg hadde en av de største leseropplevelsene jeg noensinne har hatt.

Boka åpner slik: "Ti dager etter at krigen sluttet, kjørte min søster Laura en bil utfor en bro. Broen var under reparasjon: Hun kjørte rett igjennom fareskiltet. Bilen styrtet over tredve meter ned i juvet, braste gjennom tretoppene som var dunete av ungt løv, slo ut i flammer og veltet ned i den grunne bekken på bunnen. Biter av broen falt oppå den. Det var ikke stort annet enn forkullede rester igjen av henne."

Det er ti år sia jeg leste dette for første gang. Når jeg tenker på boka og lesinga nå, er det som om det ikke er så lenge sia. Riktignok bodde jeg fortsatt hjemme og hadde ingen barn, men akkurat den mystiske stemninga fra boka, den opprivende, nesten brennende følelsen inni meg, sitter så i. I flere uker var jeg i Atwoods verden. Først leste jeg så fort jeg bare kunne, for det var spennende, forunderlig, rørende, interessant, engasjerende. Og svært annerledes fra alle andre voksenbøker jeg inntil da hadde lest. Den første erkjennelsen var at denne boka, og denne forfatteren, tar leseren på alvor. Ingen undervurderinger, bare veldig mye å strekke seg etter, hele tida. Det var som å få et stimulerende sjokk rett inn i hjernen. Sånn kan litteratur være, sånn skal det være! Videre var komposisjonen utrolig elegant - lag på lag med fortellinger, røde tråder, intertekstualitet. Atwood har bygd opp boka som ei kinesisk eske, nøyaktig og profesjonelt. Det var mye å bryne seg på, også for en røynd leser, men jo mer en kan og veit om tegn, myter, religion, historie, litteratur og lignende, jo mer får en ut av boka. Det var enormt fascinerende, og er det fortsatt i dag.

Så begynte jeg å dosere lesinga slik at boka skulle vare så lenge som mulig. Samtidig ville jeg heller ikke gå glipp av noe, og jeg begynte å gå bakover og lese avsnitt på nytt, samtidig som jeg holdt progresjonen framover. Men da var jeg allerede så langt inne i historiene at det blei vanskelig å gå en hel arbeidsdag uten å lese. Ved middagsbordet var jeg ikke akkurat pratsom, og tv og datamaskiner fantes ikke. Jeg ville bare være i boka, i fortellingene, med personene, jeg ville fortsette å nøste på de røde trådene og se hvor det leda meg. 

Da jeg kom til slutten, grein jeg for første gang på svært lenge av ei bok - jeg tror forrige gang var av Brødrene Løvehjerte omtrent ti år før. Jeg var letta, svært bevega og imponert på samme tid. Alle brikkene falt på plass, omtrent bare ved hjelp av siste avsnitt. Spenninga, historiene, menneskene og sammenhengene kom fram i lyset, det var forunderlig, moro og rart - jeg tror jeg leste slutten fire eller fem ganger, og det var like intenst hver gang. Og resten av året forsøkte jeg lett insisterende og en smule kommanderende å prakke denne 628 sider tjukke romanen på tilfeldige bokhandelkunder. Flere måtte jo lese denne, bli en del av dette, oppleve! Men boka viste seg å være litt vanskelig å få solgt mange eksemplarer av. Kanskje på grunn av omfanget?

Til deg som leser her i dag, kan jeg ikke annet enn å svært helhjerta anbefale Den blinde morderen, som er fortellinga om de to søstrene Laura og Iris, deres liv, deres tanker og deres menn. Boka er dramatisk, humoristisk, spennende som en kriminalroman og har til og med elementer av science fiction. Den er ei gavepakke til alle som setter pris på den virkelig gode litteraturen, som vil strekke seg, bli forundra og imponert.

Hva er din favorittbok på D?
Når det var så mange i kamp her hos meg, kan jeg lett forestille meg kaoset som kan oppstå i større boksamlinger. Er det i det hele tatt mulig for deg å finne ei bok som ruver over alle de andre? Jeg håper det! Jeg måtte fort velge bort over halvparten av bøkene, som på en eller annen måte var svakere enn resten (for eksempel den traurige Der regnbuen ender og den lille, rare kortromanen Det tapte paradis, - ikke Miltons Paradise Lost). Så begynte den mer vanskelige elimineringa, og da var det mange fine og gode romaner som blei pressa ut av lista. Men Den fjerde nattevakt fikk bli. Og Draumkvedet. Og ikke minst Den amerikanske jenta av Monika Fagerholm. Den gamle mannen og havet er en veldig god kortroman eller langnovelle, men egentlig ikke en favoritt hos meg, så den fikk gå. Dronningsagaen blei på lista, sammen med Dager i stillhetens historieDen tvilende Thomas blei strøket etter mye om og men, mens Den engelske pasient fikk være. Og Den lille hesten, som er den fineste boka Thorvald Steen har skrevet. Men det blei altså Margaret Atwood til slutt, fordi hun er helt suveren, noe hun demonstrerer til det fulle i denne fullendte romanen.