tirsdag 30. juni 2015

Favorittbøker: K

Min favorittbok på K er litt som Freia melkesjokolade: Ingen over, ingen ved siden - til du har smakt Dessertsjokolade. Denne boka, eller snarere bøkene, er melkesjokolade og Dessertsjokolade i ett, med et hint av Fazer mint, Anthon Berg eller noe anna du liker fryktelig godt til slutt. Bokfavoritten består med andre ord av tre bind, som hver for seg heter Kransen (1920), Husfrue (1921) og Korset (1922). Samla sett er de best kjent under tittelen Kristin Lavransdatter.

Bildekilde: Aschehoug
Kristin Lavransdatter
Og det er naturligvis den fantastiske forfatteren Sigrid Undset (1882-1949) som er skaperen av dette verket. Når jeg først hørte om trilogien og hovedpersonen med samme navn, aner jeg ikke. Jeg må ha vært ganske lita, for jeg føler at Kristin har vært med meg svært lenge - i alle fall i periferien et sted. Svært konkret blei hun derimot da filmen til Liv Ullmann kom i 1995 - jeg gikk i tredjeklasse, men blei likevel invitert med på kino av mamma. Og takka nei. For det hun fortalte om boka, hørte veldig voksent ut. Samtidig var det noe som var forlokkende (da jeg så filmen sjøl, spredt i over fire-fem norsktimer på ungdomsskolen, forsvant det forlokkende elementet), og Kristin, mer som faktisk person enn som litterær person, tok for alvor plass i bevisstheten. For eksempel var jeg veldig opptatt av det som skjer med søstrene til Kristin, og forholdene Kristin og Lavrans og Kristin og Erlend.

Som tenåring var jeg fullstendig klar over at boka fantes i huset, og jeg så ofte på den, der den stod på sin faste plass på biblioteket. Mamma har en nydelig utgave, og å bla i boka var noe jeg gjorde samtidig som jeg holdt pusten. Jeg ville ikke ødelegge noe, for det opplevdes så skjørt, samtidig som jeg så gjerne ville ta del i teksten, bøkene, verdenen. Jeg ville også "eie" min del av Kristin. Men jeg var så redd for å være for ung, og for å ikke forstå. Jeg var redd for at jeg ikke ville få utbytte av boka, få tilgang på det som de voksne damene snakka om, det magiske, Kristins verden. Derfor bikka jeg tjue år før jeg i det hele tatt for alvor vurderte å lese trilogien. Og når jeg endelig gjorde det, opplevde jeg at Undsets ord ga sterk gjenklang i meg, og jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg hadde kunnet leve så lenge uten å lese Kristin Lavransdatter.

De fleste kjenner de ytre trekkene ved romansyklusen. Handlinga er lagt til den norrøne middelalderen, nærmere bestemt første halvdel av 1300-tallet. Det hele åpner på en storgård i Sil (nå Sel) i Gudbrandsdalen. Her vokser Kristin opp. Hun er godjenta til pappa Lavrans, men har et litt mer anstrengt forhold til mamma Ragnfrid. Mellom henne og søstrene er det mange år. De som blei født i mellomtida, er døde. Videre er Kristin trolova med nabogutten Simon. De to har et godt forhold, men Kristin veit at hun ikke er forelska i han. Når tida for inngåelsen av ekteskapet kommer, ber hun om mer tid. Hun får lov til å dra til nonneklosteret i Oslo, for utdannelse og opplæring. Kristin er oppvakt og flink, og interessert i mye av det nonnene snakker om. Men så møter hun adelsmannen Erlend Nikulaussøn. Hun er rundt atten år, troskyldig, fortsatt barnlig. Han har bikka tretti og har to barn utafor ekteskapet.

Men det er visst kjærlighet. Og med mye inderlighet, et stort alvor og en del trass blir det også ekteskap. Et ekteskap som skal sette Kristin på de verste prøver - og Erlend også. Barn etter barn blir født, og Kristin slites ut av fødsler, amming og barnegråt. Erlend kommer og går som han vil, og både husfrue og storgård bærer preg av vanskjøtsel. Men det verste for Kristin er at Erlend er så arrogant. Hun strever med syndene hun har begått, mens han bare trekker på skuldrene. Det gjør at Kristin legger ei enda tyngre bør på seg sjøl, og behovet for skrifte og tilgivelse øker. Og akkurat når hun har kommet i en slags balanse og funnet ro med livet på Husaby, begynner det å brenne under beina på Erlend. Det er en brann som nesten sluker han levende, hadde det ikke vært for Kristin og Simon Darre. Men sjøl ikke når det er over og brannen er slukka, er det over for Kristin. Atter en gang sitter hun igjen med de indre konsekvensene. Slik er forholdet mellom Kristin og Erlend hele veien, helt til det ikke er mer. Først da settes Kristin fri, og hun finner langsomt tilbake til seg sjøl.  

Historia, som spilles ut i og utafor Kristin, er ei voldsom reise. Handlingstrådene er mange og de går over flere plan, fra det helt personlige, som Kristins indre kvaler med Gud, til det ytre, som de storpolitiske konfliktene som Erlend vikler henne inn i. Dynamikken mellom Kristin og Erlend trekker fortellinga videre, samtidig som Undset ofte stopper opp og lar Kristin betrakte, tenke, sanse, føle. Hun ser sønnene, der de vokser opp, ser Erlends strie hår på guttene, og farens milde lynne. Hun går i sølete gater om vinteren, hun går så kjolen blir tung og våt til langt oppetter beina, og puster inn tåkegrå, kald luft. Hun står på en bakketopp og skuer utover det grønne og frodige åkerlandet som omgir Husaby, eller hun løper over den harde skaresnøen og hamrer på døra til Simon Darre mens frostrøyken står. Alt er med på å karakterisere, levendegjøre. Og når Kristin legger ut på sin siste ferd, med flere grå hår enn gylne i den flotte manken, er det levende hun er. Det er dette Undset gjør så uhyggelig bra.

Hva er din favorittbok på K?
Djuptloddende psykologiske skildringer, et historisk korrekt middelaldermiljø og lada dialoger er ikke for hvem som helst - og her tenker jeg både på forfattere og lesere. Vi er på et helt anna nivå i for eksempel Kollektivt selvmord, som sikkert er mang en lesers favoritt. Det samme gjelder den ordrike, noe overfladiske romanen Kaptein Corellis mandolin, der kvinneskikkelsene aldri blir mer enn nettopp skikkelser. I Kamelskyer er vi riktignok tilbake i middelalderen, med ikke med slik spissfindighet og eleganse som Undset demonstrerer. Lengst unna ligger kanskje Kjærlighet ved første blikk, både tematisk og tidsmessig. Er noen av disse bøkene din favoritt, eller foretrekker du noe helt anna? Og hvorfor når ikke et så imponerende og mangslungent verk som Kristin Lavransdatter helt opp? For meg vil det, og hun, aldri ha noe anna enn en unik førsteplass, og dette gjelder både forfatter, verk og hovedperson.

fredag 26. juni 2015

Om lesing og lesevaner

Den siste tida har både Silje og Ellikken, og sikkert mange andre også, svart på en rekke spørsmål om lesing og lesevaner som Ina har pønska ut. Jeg hiver meg på, jeg også, nå som sommervarmen gjør det bortimot umulig å konsentrere seg om lengre, sammenhengende tekster.

Var det noen som inspirerte deg til å lese, eller kom det bare av seg sjøl?
Både-og, tror jeg. Jeg var visst opptatt av bokstaver ganske tidlig, og kan huske at jeg titta i Donaldblader og stirra som besatt på disse små, svarte greiene inni snakkeboblene og lurte på hva det var for noe, hvilken mening som lå der som ikke allerede lå i bildet. Noe av det første jeg klarte å pusle sammen, var det som var skrevet med blokkbokstaver, for eksempel at Donald-dinosaurene brøler ROAR. Hvorfor de ropte på Roar, var derimot en helt annen sak, som voldte mye hodebry for et førskolebarn.

Men det var ikke bare Donaldblader som sirkulerte hjemme. Jeg er vokst opp med mye bøker - og veldig gode bøker - rundt meg, og blei tidlig gjort bevisst på det magiske ved god litteratur. Sånn sett er det foreldrene mine, og særlig mamma, som har vært inspiratorer. Noen av de fineste barnebokminnene mine står Kari Bøge og Marit Kaldhol for, med henholdsvis I Trylleskogen og Farvel, Rune. Bøkene om Narnia og Brødrene Løvehjerte er andre viktige verk som har gjort varige inntrykk. Det å kikke i bøker var å gå inn i andre verdener, og det å lese, og å lese sjøl, var egentlig bare en forlengelse av dette. Egenlesinga økte nærheten til fortellinga, som dermed igjen styrka opplevelsen av dette magiske. Og sida har jeg vel egentlig bare vært på jakt etter den magien som er så sterk i et barnesinn og så sjelden hos oss voksne - noe som også langt på vei gjenspeiles i litteraturen for barn og litteraturen for voksne.

Hadde du lesetime på skolen, hvor dere lånte ei bok på biblioteket eller hadde med ei bok hjemmefra som dere leste i? Skulle du ønske det var mer av det da du gikk på skolen?
Vi hadde veldig sjelden lesetimer - skolen prioriterte ei ukentlig time i "skjønnskrift" (med sløydlæreren) og tegnetimer (gjerne med gymlæreren). Ypperlig skole - tatt i betraktning at tegnetimene ofte egentlig var KRL-timer... Men vi var faktisk på skolebiblioteket av og til, et lite rom med få hyller og et snevert utvalg bøker. Det mest spennende der inne var egentlig datamaskina, som vi sneik oss til å bruke uten lov, blant anna til å skrive ut alle Alle barna-vitsene (jeg hadde jo lest det meste uansett). Heldigvis for meg hadde jeg god leselyst og fikk solid stimuli hjemmefra til å lese, og vi var en del på folkebiblioteket i sentrum. Andre i klassen sleit med både lesing og skriving. Så ja, jeg skulle ønske det var flere lesetimer, for lesing er den viktigste basisferdigheten vi mennesker erverver oss foruten det muntlige språket, og lesing er helt obligatorisk for å fungere som et oppegående individ i samfunnet. Til dere som nå mener at for eksempel matematikk er viktigere: om du ikke kan lese, kan du faktisk ikke lese (og løse) matteoppgava heller. Stein på stein, folkens. Bibliotekaren vår var forresten ei kjempesøt, utgammel dame, som hadde nådd pensjonsalder og vel så det da jeg var omtrent åtte. Hun lever fortsatt, ser klin lik ut og hilser på meg når vi ser hverandre i byen (hun henger mye på bakeriet).

Hvis du skulle overtale en person som ikke liker bøker til å lese noe, hvordan hadde du løst det?
Det går vel ikke an å ikke like bøker, vel! Det er som å si at en ikke liker mennesker, og med det putte absolutt alle i samme bås. Om det nå er slik, at noen få er sånn med bøker eller mennesker, så kan ikke resonnementet være noe anna enn helt tullete (jeg leser ikke og liker ikke bøker, eller omvendt, hvordan kan en vite det hvis en ikke leser?) Uansett, jeg hadde forsøkt å finne ei god bok med spenning på ytre og indre plan, gjenkjennelige personer og situasjoner samt en dæsj humor, som er solid komponert, velskrevet og som kan gi noe ekstra til den som leiter. Kvalitet er viktig, slik at ikke eventuelle (billig)boklige fordommer blir bekrefta. Jeg hadde mest sannsynlig plukka fram en klassiker, og tilpassa det endelige valget etter hvordan personen er og hva jeg tror han eller hun vil like.

Har bøker alltid vært en del av livet ditt, eller kom de inn i bildet på et seinere tidspunkt?
De konkrete bøkene har alltid vært en del av livet mitt. Litteraturen, som begrep og med tilhørende teorier, har jeg mata inn gjennom mange år med samtaler, bevisstgjøring og høyere utdanning. Til sammen har de skapt et fyldig bibliotek, en brukbar oversikt over verdenslitteraturen og mange, mange herlige lesetimer.  

Hva ser du etter når du leiter etter ei ny bok å lese i?
Det svinger veldig, fra vakre klassikere (som Edda) til nye sensasjoner (som Mantel). Og innimellom er jeg innom både antikken, sagalitteraturen, middelalderens versromaner, 1800-tallets sterke realisme, det moderne og det postmoderne - i hjemlig samtidslitteratur og i verdenslitteraturen. Jeg er opptatt av kvalitet, av viktige kontaktpunkter mellom verk og leser, av berøring, den gode leseropplevelsen, et fnugg av magi. Det er mange forfattere som ikke innfrir, for å si det sånn. Men jeg slutter ikke å leite av den grunn.

Hvilke bøker syns du er oppskrytt og hvorfor?
Bøker blir kanskje litt fort oppskrytt, og da er jeg kan hende litt for rask til å unngå dem som pesten. Jeg leser ikke bøker bare fordi de er populære, de må ha noe mer ved seg, en faktisk kvalitet og ikke bare ytre "hype". Derfor unngår jeg nesten konsekvent alt som befinner seg på bestselgerlistene, bøker som skriker formellitteratur eller er rein underholdning, 99,9% av all krim, størstedelen av ny, oversatt litteratur og så videre. Jeg er heller ikke så glad i det mest eksperimentelle, grensesprengende og utleverende og leser ikke bøker som gjør meg fysisk uvel. For å gi en liten pekepinn, kan jeg trekke fram to norske forfattere jeg ikke har lest noe særlig av: Anne B. Ragde og Karl Ove Knausgård. Her tar sosialpornografien totalt overhånd (i det lille jeg har lest). Men jeg kan gjerne lese ei populær bok dersom jeg finner solide anmeldelser som på et mer objektivt grunnlag trekker fram styrker ved verket - noe som for eksempel var tilfelle med Hilary Mantel.

Er det noen karakterer i bøker du forbinder deg med og hvem?
Akkurat dette er utrolig viktig, for om jeg ikke kan leve meg inn i de viktigste personene, blir det vanskelig å komme ordentlig inn i verket. En ting er at personene er gjenkjennelige (brunt hår og blå øyne) eller står midt i noe som jeg kan relatere meg til (er student, har barn o.l.), noe annet er å føle at en lever med dem og faktisk gjør det. Slik sett står Cora Sandels Alberte og Sigrid Undsets Jenny og Kristin i en særstilling for meg. Disse tre sterke kvinnene må inngå smertefulle kompromisser med seg sjøl og omverdenen over lengre tid, men det indre sprenger seg fram og seirer til slutt.   

Ser du alltid filmatiseringer av ei bok, eller styrer du unna?
Det blir mest av det siste, gitt. Men jeg har så klart sett noe, for eksempel Ringenes herre. Men jeg passer på å lese boka først, slik at ikke en eventuell lusen filmopplevelse ødelegger for leseropplevelsen (det store unntaket her er Harry Potter, der jeg så fem filmer før jeg begynte å lese). Om jeg ser filmen først, er det som oftest fordi jeg ikke vil lese boka (som for eksempel The Notebook). 

Spiser du noe mens du leser, eller er det forbudt?
Ingenting er forbudt, men mye er upraktisk. Så om jeg på død og liv skal lese, blir det enkle måltider, som frukt eller yoghurt og lignende. Ikke noe treretters med dryppende saus og brennheit mat hvor en må bruke kniv og gaffel ustanselig i tillegg til å drikke to ganger i minuttet. Og jeg sitter aldri med nesa i ei bok når familien spiser middag (det er faktisk forbudt).

Hvilken bok har skuffa deg aller mest og hvorfor?
Dette spørsmålet er det utrolig vanskelig å svare på, for det er jo ulike måter å bli skuffa på etter hva slags leserforventninger en har. Og leserforventningene varierer. Men det er lite som kan måle seg med John Irving-fadesen. Jeg hadde fått han varmt anbefalt av flere, og begynte deretter på Den fjerde hånden. For å si som Mikkel Rev: Det er det største sludder jeg har hørt (lest). Bare tullball, usammenhengende og utroverdig, svært uinteressant og dessuten ikke ferdiglest. Klarte ikke mer. Orka ikke mer. Det var en gedigen skuffelse - og snart ti år sida. Jeg har ikke turt å nærme meg John Irving igjen.

Hva ser du på TV nå for tida?
Ikke så mye, og heller ikke så bevisst eller systematisk. Tar opp en film i ny og ne og kikker innom nyhetene en sjelden gang. Ellers blir det en og annen serie når jeg skal slappe av og kose meg, som for eksempel Third Watch. 

Og dett var dett! Svar gjerne, du også, dersom du har lyst. God helg!

mandag 22. juni 2015

Klar, ferdig, les!

Hva: Bokhyllelesing 2015, femte runde
Kriterier: Les ei bok som handler om barndom
Når: Mellom 22. juni - 28. juni

Påmeldte:
- Silje skal lese A tree grows in Brooklyn av Betty Smith
- Birthe skal lese Trylleglasset av Torborg Nedreaas
- Elida skal lese Anne of Green Gables av L.M. Montgomery
- Hedda skal lese Jungelboken av Rudyard Kipling
- Trudelutt skal lese Why be happy when you could be normal? av Jeanette Winterson
- Bjørg skal lese Barndom, Ungdom av J. M. Coetzee
- Gro skal lese En tiger for en engel av Anne B. Ragde
- Signe skal lese To Kill a Mockingbird av Harper Lee
- Astrid Terese skal lese Den stumme gutten av Parinoush Saniee
- Monika skal lese Alice i Eventyrland av Lewis Carroll

Denne uka er det femte runde av Bokhyllelesing 2015, og temaet er å lese ei bok som på en eller annen måte handler om barndom. Det kan være ei skjønnlitterær tematisering eller ei faglitterær tilnærming, det kan være dikt om det uskyldige barnet eller essays om hva barndom er, barndommen kan ta stor plass i ei erindring eller liten plass i en roman. Det viktigste er at teksten du leser sier noe om barn eller barndom, og sjølsagt at du koser deg med boka du har valgt.

Lista over viser ti påmeldte som alle har valgt skjønnlitterære bøker. Men det er svært langt fra Nedreaas til Carroll, sjøl om tekstene også har store likheter. Generelt kan en si at det fysiske barnet og barndommen generelt tematiseres veldig ulikt titlene i mellom. Det burde by på interessante kontraster fra tekst til tekst og mange spennende lesninger, særlig for de av oss som har lest flere av bøkene. Sjøl ser jeg fram til å lese Kipling, som jeg tidligere kun har lest et dikt av (naturligvis det velkjente "If", i en engelsktime på ungdomsskolen). Jeg kjenner naturligvis til innholdet i Jungelboken likevel, kanskje først og fremst på grunn av Disneys bearbeiding og distribusjon. Jeg forventer dog ikke at Kiplings opprinnelige verk er en Disneyfortelling. Men hva Jungelboken faktisk er, er jeg usikker på. Som den yngste nobelprisvinneren i litteratur noensinne, er Kipling uansett obligatorisk på flere måter. Bokhyllelesinga faller her sammen med prosjektet om å lese bøker fra 1001-lista, noe som akkurat nå er veldig praktisk. For jeg veit allerede at jeg kommer til å henge litt etter denne runden også.

Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere før. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2015 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at den ordinære lesetida er avslutta.

Lykke til!

onsdag 17. juni 2015

Bokhyllelesing 4: Russisk bok

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått flere uker ekstra på å komme i mål med årets fjerde runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med de russiske bøkene:
- Hedda leste Døde sjeler av Nikolaj Gogol
- Trudelutt leste Hvite netter av Fjodor Dostojevskij
- Elida leste Spilleren av Fjodor Dostojevskij

Før runden begynte, var vi ni påmeldte. Det kom ingen nye lesere til i løpet av leseuka. Per nå, en måned etter at verkene egentlig skulle vært ferdigleste, er det kun tre stykker som har lest og skrevet om de utvalgte bøkene. Hva er årsaken til at frafallet var så stort denne runden? Har de store, mektige og dystre russerne skremt folk vekk ifra mursteinene, eller har dere rett og slett valgt feil bøker å sitte med i sommervarmen? Har du begynt, og gitt opp, eller har du ikke begynt en gang? Både Silje og Monika ga beskjed om forsinkelser fra deres side, men jeg savner fortsatt tilbakemelding fra Birthe, Bjørg, Signe og Astrid Terese. Dere meldte dere på med Dostojevskij, Pasternak, Balzac og Tsjekhov. Hvordan ligger dere an?

Hvis noen av dere har vært litt låst fast i ideen om at det hovedsaklig ønskes romaner i lesesirkelen, kan jeg med en gang avkrefte dette. Dersom det ikke står noe om sjanger i temaavgrensinga, står du faktisk helt fritt som leser. Det betyr at dikt og dramatikk er like velkommen som essays og noveller, til og med faglitteratur og biografier kan tas med, så lenge de øvrige krava er innfridd eller i nærheten av sådan. Det viktigste med lesesirkelen er å stimulere og inspirere deg til å få lest ut av den (kan hende) overfylte ulesthylla di. Om et tema som å lese ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk verken stimulerer eller inspirerer, vil jeg gjerne vite det (og jeg vil gjerne vite hvorfor også). Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Sjøl hadde jeg stor glede av Nikolaj Gogol og hans Døde sjeler denne runden. Det var på mange måter en frydefull roman; fargerik, ordrik og fantasirik, men en må også ha øye for alvoret bak satiren. Boka kan i aller høyeste grad anbefales, i alle fall til dere som tror (som jeg også gjorde) at russere bare skriver lange, tunge og deprimerende bøker. Les, og bli overbevist om at det motsatte også er mulig! Med denne erfaringa med på leselista, leser jeg gjerne flere russere, ikke bare i lesesirkelen, men også utafor. Hva med deg? Og skal russerne tas inn i lesesirkelvarmen for godt, eller er det ønskelig med en annen nasjonalitet eller et annet opprinnelig språk neste år?

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 26, fra 22. til 28. juni. Det faller med andre ord sammen med feiring av sankthansaften og ymse semesteravslutninger, ofte med påfølgende grilling, pilsing, skravling, trampolinehopping og nakenløping i sprederen (helst kun for barn, av hensyn til naboene). Men kan jeg, så kan virkelig du også skvisje inn ei bok mellom å henge ut dynene til lufting og å gå tur med hunden, eller etter endt arbeidstid og før kveldsnytt. Kategorien denne gangen er svært åpen, og du står fritt nesten på alle måter - med tanke på sjanger, litterær epoke, språk, nasjonalitet og så videre. Det eneste du må gjøre, er å finne ei bok i ulesthyllene dine som omhandler barndom. Det kan være en rein litterær tematisering, eller det kan være en mer faglig tilnærming. Det kan være dikt om barndom, eller essays om barndom. Barndommen kan være en liten del av en roman, eller en vesentlig del av en erindring. Sjøl skal jeg for første gang lese Rudyard Kipling og et av hans mest berømte arbeider, nemlig Jungelboken. Det gleder jeg meg til.

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt.

mandag 15. juni 2015

Bokhyllelesing: Nikolaj Gogol

Bildekilde: Bokklubben
Fjerde runde av Bokhyllelesing 2015 begynte egentlig 11. mai, og skulle vært avslutta på nasjonaldagen. Dessverre var det ei tidsfrist jeg virkelig ikke klarte å overholde, og det beklager jeg. Jeg ga meg sjøl både en og to ekstra leseuker, men det varte og det rakk før jeg kom igjennom boka. Men nå, som masteren er innlevert og feberen har letta, er boka endelig blitt ferdiglest. Forfatteren er den ukrainsk-russiske godseiersønnen Nikolaj Vasiljevitsj Gogol (1809-1852), og romanen, hans eneste, heter Døde sjeler og utkom i 1842. Både en og to oppfølgere var planlagt, men utkom aldri.

Jeg visste ingenting om Nikolaj Gogol før jeg begynte å lese, annet enn at han tilsynelatende poserte pent og pyntelig for maleren med brune øyne, usedvanlig rett nese og pomadehår. Mitt kjennskap til boka var begrensa til at den en gang for lenge sida, da jeg jobba i bokhandelen, var på mammutsalget. Jeg så igjennom min egen bunke (det vil si to kasser med bestilte bøker) i pausa, og tok med de jeg skulle kjøpe med en gang ned i butikken. Mens jeg ekspederte en kunde, blei Døde sjeler rappa av en ivrig bokelsker. Det viste seg å være like greit for meg, for da fikk jeg seinere gleden av å kjøpe boka i en annen utgave, nemlig Bokklubbens Verdensbibliotek. Og serieidiot som jeg er, er det bøker jeg bare må ha... (Det er forresten salg på disse Verdensbibliotek-bøkene, nå igjen.)

Uansett, mine fordommer var mange, og jeg hadde i mitt indre beskyldt Gogol for å være en av disse deprimerte russerne som bare skriver om død og elendighet - gjerne svært mye og med svært mange detaljer. Jeg så for meg ei bok jeg knapt skulle klare å lese ferdig. (Ironisk nok blei det siste riktig, men av helt andre årsaker.) Tittelen Døde sjeler sa liksom sitt, og det var ikke akkurat med liv og lyst jeg begynte å lese. Men det endra seg etter bare noen linjer. For Døde sjeler er det motsatte av tungt og mørkt og trist. Boka, som har svindleren Tsjitsjikov i hovedrolla, er proppfull av humor.

Boka har navn etter det som er Tsjitsjikovs store prosjekt, nemlig å kjøpe opp døde sjeler. Døde sjeler er livegne som dør mellom folketellingene, som er hvert tiende år. Fordi disse døde bøndene fortsatt står på listene, må de betales skatt for. Dette er naturligvis en rein utgift for de russiske godseierne, og Tsjitsjikov tilbyr seg derfor å få eller kjøpe dem. På papiret vil Tsjitsjikov da se ut som en svært holden mann, med flere hundre sjeler under seg, mens han i virkeligheten bare har to ansatte: den drikkfeldige kusken Selifan, som svært ofte kjører feil, og den noe tiltaksløse tjeneren Petrusjka, som lukter vondt. Gogols prosjekt er å la leseren følge Tsjitsjikov gjennom Russland, og på veien blir godseierstanden utlevert så det suser etter med alle sine laster. Tsjitsjikov sjøl karakteriseres som noe anonym, en gjennomsnittlig mann en verken synes godt eller ille om ved første øyekast. Denne anonymiteten, eller tilpasningsdyktigheten, er et stort fortrinn for han som svindler, og lar han gli lett inn over alt.

Men av og til skjer det som ikke skal skje. Noen blir mistenksomme til Tsjitsjikovs prosjekt og diskuterer det med andre. Er dette noe en kan gjøre, er det lov? Har jeg blitt lurt og solgt de døde sjelene for billig? Og jungeltelegrafen går fort, også på den russiske landsbygda. Embetsmennene blir så sjokkerte at de blir helt handlingslamma - ja, en av dem dør til og med. Tsjitsjikov må komme seg unna i en fei om han ikke skal få kjenne konsekvensene på kroppen. Og slik styrter han flere verst av sted, fra egn til egn, mens framtidsplanene stadig tar form. For Tsjitsjikov vil bare ha et rolig, fint liv, som alle andre. Men for å leve det han mener er standsmessig, må han skaffe store mengder kapital. Vil han klare det, eller vil han bli avslørt?

Først og fremst er romanen satirisk (og Jane Austen ville kost seg). Her er det overdrivelser på hver eneste side, reine typetegninger av alt fra enkle bondefolk til rike arvinger, grove karakteristikker og velretta sleivspark til det skakkjørte statsstyret, den digre, udugelige embetsstanden (som Tsjitsjikov har sin bakgrunn fra) som bare flytter papirer rundt i en evig runddans med mindre de får klekkelige bestikkelser, det elendige russiske samfunnet som helhet, skolesystemet som verdsetter disiplin over kunnskap, det russiske folket og ikke minst godseierne: de er griske, grådige, gjerrige, samvittighetsløse, dumme, kyniske og det som verre er. Tsjitsjikovs reiser, forretningsmøter og mange observasjoner sammenfaller med Gogols avsløring av den grimme virkeligheten for de lutfattige livegne, mennesker som er andre menneskers eiendom og som kan selges og kjøpes som gjenstander eller dyr. Sammenfallet gjør at skillet mellom fokaliseringsinstans, forteller og fysisk forfatter er uklart, uten at det går på bekostning av innholdet.

Men det er også mye annen humor i boka. Gogol bruker ironi, han er vittig, det er mange eksempler på britisk understatement-humor, det er reine, nådeløse utleveringer og subtile kommentarer. I tillegg har forfatteren et usedvanlig fargerikt språk med et utrolig stort ordtilfang. Det skyldes i følge etterordet til Yasar Kemal (1923-2015) at Gogols morsmål var ukrainsk, og at han vokste opp med bondekultur og et vell av dialekter rundt seg. Dette, samt tradisjoner som folkeeventyr og folkeviser, trekker han inn i den russiskspråklige diktinga si. Resultatet er i dette tilfellet ei bok som spraker av språklig overskudd og stor skaperglede.

Naturligvis er det også mange elementer i teksten som ikke preges av humor. For eksempel landskapsskildringene, som er svært visuelle og presise. Sjøl om dette ikke er en tett og nær førstepersonsroman (det foregår i tredjeperson) der en humper av sted i vogna sammen med Tsjitsjikov og kjenner eimen fra Petrusjka, er det mye leseren ser for seg. For eksempel noen av godsene Tsjitsjikov kommer til, med skinnende kirkekupler, solide hustak, grønne skoger og dyrka mark. Her bruker Gogol farger, former, sammenligninger og kontraster - samt at han her, som overalt ellers, assosierer svært fritt og har lange, artige digresjoner. Vi får ikke bare utlevert russerens stereotypiske sinnelag, men også tyskernes. Sånn sett er den språklige stilen tidvis litt essayistisk, forfatteren flyter av sted og går grundig inn i tilfeldige bipersoners liv og levnet, men vender stadig tilbake til hovedhandlinga. 

Også er det jo mye av det som formuleres humoristisk som har mye sannhet i seg, for eksempel observasjonene og skildringene av ulike typer menneskenatur. Boka er med andre ord ikke noe for de hårsåre av oss, for Gogol er et råskinn med alle, de snille som de slemme, de dumme som de smarte, de systematiske som de rotete. Alle har svake sider, Gogol ser dem og framhever dem på bekostning av det som er ordinært og kjedelig. Den eneste som får være ordinær, er Tsjitsjikov. Ikke en gang leseren får være i fred. Gogol henvender seg til leseren støtt og stadig og har klare forventninger om hvem de er, eller ikke er. Han skaper et slags vi-fellesskap, der alle andre, som ikke leser boka, holdes utafor. Dette oppleves som noe eksklusivt, sjøl om trikset både er åpenbart og billig. Det er utrolig hva en aksepterer når historia er god (eller når en tror historia er god). Og sånn sett er Gogol helt genial, han selger inn tidenes historie med brask og bram, og bryr seg ikke om at leseren sitter slukøra tilbake fordi Døde sjeler kun er første del av en planlagt trilogi, der del tre aldri blei skapt og der det kun fins fragmenter fra del to. Noen av disse er inkludert i min utgave av verket, som er fra 2004 og oversatt av Erik Egeberg (f. 1941), og det er faktisk i denne fragmentariske delen en finner noen av de fineste passasjene i boka. Gogol burde skamme seg for å brenne sitt eget manuskript!

For å oppsummere litt, blei lesinga av Døde sjeler mildt sagt ikke det jeg forventa. Denne russiske romanen er utrolig underholdende og Gogol er full av fortellertekniske og språklige krumspring som mang en forfatter må misunne han. Det er ikke uten grunn at så mange seinere forfattere er påvirka av nettopp Gogol, som bryter med de stramme rammene for romanformen, åpner opp og skaper sitt eget. Så sjøl om verket er skuffende ufullstendig, er det samtidig inspirerende nyskapende, og det siste overgår langt på vei det første, med mindre en lider av tvangstanker og må vite hvordan det går med Tsjitsjikov. Romanserien skulle visstnok være et moderne Dante-prosjekt, men det hele falt i fisk på grunn av pågående geistlige, som spilte på den kleine helsa til forfatteren helt til han døde. Men da hadde han allerede skrevet Døde sjeler, og med det levert datidas litterære brannfakkel i Russland, og også skrevet seg inn i litteraturhistoria. Ikke dårlig for en fyr med pomadehår.