Med i tankesmia

Etter at jeg begynte å studere historie, har jeg fått et ganske annet syn på fag-bøker (til det bedre for både meg og bøkene, tror jeg). I steden for at fagbøker er de tjukke, kjedelige og livløse bøkene, med tynne og falmede boksider, skrevet av knusktørre, nedstøva, skjeggete, bebrillede petimeternøyaktige urgamle forfattere som alltid blir stabla vekk i en krok i bokhandelen, gjemt på lageret eller solgt til sterkt redusert pris (bøkene altså, ikke forfatterne), er det blitt en høyst levende og svært spennende sjanger for meg. Og forfatterne? Vekk med skjegg og støv og briller, dette er flotte karer i sin beste alder!

Særlig nå i disse to kalde vintermånedene har det vært fint å lese den ene eminente pensumboka etter den andre. Norsk middel-alder er ei interessant tid! Jeg er imponert over hvor mange fascinerende kilder forfatterne trekker fram, og hva de tenker om de samme problemstillingene som f.eks. vurderinga av Snorre som ei reell kilde. Det er en glede å få innblikk i ulike tankemønstre og se hvordan det leder fram til konklusjoner med store variasjoner. Det er som å være litt med i prosessen, sitte på arbeidsrommet til den enkelte forfatter og være vitne til hvordan han jobber med stoffet, tenker, leser og skriver. Herlig! Hittil har jeg lest tre bøker som dekker mye av det samme:

Norges historie fram til 1319 av Claus Krag

Norsk historie 800 - 1300 av Jon Vidar Sigurdsson

Mennesket i middelalderens Norge av Sverre Bagge

Claus Krags bok er lettlest og spennende, han skriver godt og er tydelig. Han gjennomgår først historia, og går deretter inn på enkelte perioder, konflikter eller emner. I tillegg følger det diskusjonskapitler bak i boka, hvor han problematiserer og diskuterer grundig. Det er et gjennomgående solid håndverk, levert på en profesjonell måte. Mer om Krags bok kan du lese her, hvor jeg stort sett bare applauderer og er begeistra.

Sigurdsson er ikke fullt så ryddig og heller ikke så elegant i formuleringene. Det kommer tydelig fram at denne forfatteren først og fremst er historiker fordi en litterær gnist uteblir. Boka mangler også litt av den suvereniteten og soliditeten en finner hos Krag. Sigurdsson understreker viktigheten av gården, æra, gavene og vennskapet i viking- og middelaldersamfunnet, gir en grundig innføring i både hedendom og kristendom, høvdingmakt og kirkemakt. I tillegg er han veldig god på ordforklaringer og -definisjoner, hvilket jeg finner interessant.

Bagges bok er mer flytende og har ikke så tydelige grenser som en finner hos Krag og Sigurdsson. Og til denne boka, som dreier seg om det mentalitetshistoriske, er det helt riktig. En kan ikke sette en bestemt dato og si: etter denne dagen var alle i Norge kristne. Bagge får fram samtidas strømninger på en glimrende måte og viser hvordan det hele henger sammen; økonomi, politikk, kultur, teknologi, samfunn, religion, klima - og mentaliteter. Det er utrolig spennende å lese, og han tråkler elegant sammen de forskjellige fagområdene. Men: det er lurt å ha lest ei grunnbok først, sånn at ikke alle årstalla og kongenavna lager unødvendig krøll.

Med andre ord: les ei fagbok om vikingtid og middelalder! Det er lærerikt og spennende og gir stort utbytte. For deg som liker historiske romaner gir det mye god kunnskap om alt ifra redskaper til samfunnsorganisering på høyt og lavt nivå. Og hvis du har lyst til å skrive sjøl er det kjempeviktig med korrekt tidskoloritt. Det kan du lære masse om i disse bøkene. Nå har jeg aller mest lyst til å lese Kristin Lavransdatter, men må fortsette med pensum. Og det er ikke så verst det heller; det er nemlig Arne Garborg.