Stjernenes knitring

Bildekilde: Bokelskere

Den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson (f. 1963) er en jeg lenge har hørt mye godt om, men som jeg aldri har fått rota meg til å lese noe av. Flere av bøkene hans står heldigvis på plass i ulesthylla. Som alltid ønsker jeg å gå mest mulig kronologisk til verks når jeg tar for meg et nytt forfatterskap, og jeg har derfor sett meg ut Stjernenes knitring som første bok. Og nå var det endelig dens tur. Romanen utkom på islandsk i 2003, og blei oversatt til norsk av Tone Myklebost (f. 1954) i 2020.

Hovedpersonen i boka er en liten gutt på sju år, som vi følger i førsteperson. Men samtidig som vi får lese om hans barndom og oppvekst, folder romanen seg ut og rommer ei hel slektshistorie. Teksten består derfor av ulike hoveddeler med tilhørende kapitler og delkapitler av varierende lengde, som i tillegg følger ulike tidsplan. Fordi det hele veien er stramt og tydelig komponert, blir det verken rotete eller forvirrende. 

Den lille gutten leiker med tinnsoldatene sine. Helt stille, fra tidlig, tidlig på morgenen, når det er mest grått ute, leiker han. Stillheten ligger over hele blokka. Han sier ikke mye, ikke faren heller. Det blir tidlig klart at mora ikke er der, hun er død. Og far og sønn har på mange måter en forutsigbar og trygg hverdag, der far går på jobb og gutten er aleine hjemme. Av og til er han ute med de andre barna. Men der er det ikke trygt. Plutselig en morgen kommer det ei dame ut fra farens soverom. Og hun blir. Hun koker havregrøt som vokser seg tjukk i munnen og nesten er umulig å svelge, og hun elsker selluffer. Som mat. Hun er stemor. 

Og ei slik drastisk endring i hverdagen, som for øvrig kommer helt uten forvarsel og skildres helt uten å bruke store ord, får massive konsekvenser for den lille gutten. Stemor blir på mange måter et omdreiningspunkt som andre hendelser hektes på. Etter hvert som vi leser forstår vi at gutten vi følger så tett, forteller det hele til oss fra et seinere tidspunkt, nærmere bestemt i oktober 2002. Han er da voksen og tar seg inn i blokkleiligheten igjen for første gang på tretti år. Noen andre bor der nå. Like fullt går han rundt i leiligheten, kikker på bøkene, slår opp i leksikon, spiser et eple. I spennet mellom da og nå og de tause tingene, mellom fortida og nåtida og minner som skal sitte for alltid, og i møte med spørsmål om hvem han egentlig er, nøster han bakover i egen identitet og det som er med på å forme akkurat han. 

Og for å få til det, går han tilbake utover sin egen levetid og sin egen forståelse av verden. Han går tilbake til foreldrene, besteforeldrene og oldeforeldrene, og forteller om deres skrinne livsbetingelser og harde arbeidshverdager. Det er historier om intens kjærlighet, fyll og fanteri, løgn og begjær, plutselige flyttinger, kriser og hemmelige barn, store drømmer, håp som brister, brann, redsel, slit, utroskap og ulykke. Men det er også historier om hvordan tilfeldighetene former oss, hvordan naive valg som får uante konsekvenser, endrer oss, vår oppfattelse av verden og hvordan vi ser menneskene rundt oss. Det er ei skildring av hvordan død og sorg kan forme et barn. Og det er ei historie om en gutts livslange kjærlighet til ei død mor. 

Jón Kalman Stefánsson har et nydelig språk, fullt av bilder, og han makter å skape en helt særegen stemning i teksten, som er poetisk og sår på samme tid. For eksempel kan han gi mange konkrete detaljer, men få farger, slik at en virkelig ser det han skildrer. Eller som under, der det nettopp er et fravær av farger - mens han skildrer, må vi tenke fargene bort. Han kan også komme med opplysninger som er vemodige og artige på samme tid, slik at kontrasten blir effektfull. Her fra side 122:

Her er alt som det skal være, og likevel er ingenting som det var. Veggene er de samme, og der er stuens vindusruter, det samme svake vinterlyset som strømmer inn, og baderommet på samme sted, men den røde sofaen er borte, det grå kjøkkenbordet også, og en eller annen har fjernet komfyren som knyttet to ulike kvinner sammen på et mystisk og iblant skremmende vis. Jeg vet ikke om det finnes andre komfyrer som har laget like mye vond, urgammel eller mislykket mat.

Eller her fra side 24, hvor vi får et barnlig perspektiv på de voksnes verden, og hvor spriket mellom barnet og de voksne er tydelig:

Telefonen er morsom. Den forvandler de voksne til en tynn stemme som man egentlig kan si hva som helst til. Jeg løfter av røret, jeg sier hallo, jeg er ærverdig som en major. En skingrende kvinnestemme sier: Samtale! Og ikke noe annet. Jeg blir så forvirret at jeg forvandler meg til en sersjant, noe som er et stort knefall. Det er stille, men så høres en annen stemme, den kommer langt bortefra, som om noen roper bak et fjell. (...) Stemmen: Hvem er i telefonen? Jeg: Jeg. 

Etter hvert lukkes dette spriket, for gutten blir voksen. Men han husker fortsatt hvordan det er å være sju år og nesten helt aleine. Boka er sår og varm på samme tid, og forfatteren skildrer menneskene med stor omsorg. Fortelleren virker oppriktig og samla, og han anstrenger seg for å være etterrettelig. Som leser tror jeg på alt jeg blir fortalt. Jeg ser det for meg og er med på det som skjer, enten jeg er ute på den forblåste og øde delen av øya der det kun et ett hus som står midt imot havgapet, og alt jeg gjør er å se ut av stuevinduet og lengte etter skuta som kanskje kommer, med en fisker med rødt hår om bord. Eller jeg sitter i bilen på vei gjennom Islands landskap, på vei til det uvisse, eller jeg går nedover gata, lett i stegene, og lytter etter stemmen hennes. Lyden av håp som bærer.

Fortelleren forteller ikke hele liv, men går inn på utvalgte episoder som vi får i detalj. Disse avgjørende øyeblikkene påvirker både de det gjelder og generasjonene som kommer etter, helt fram til vårt fortellende jeg. Derfor er de viktige. Forfatteren evner å si mye med lite, har finslipt formuleringene og fjerna alt overflødig, slik at leseren sitter igjen med en knallsterk essens som treffer som ei kule. Romanen, var og følsom og klok som den er, må derfor ikke dømmes som mjuk, lett og sentimental. For det er den virkelig ikke. Her får vi livets harde realiteter formidla nydelig, sårt og sterkt, og det er ikke mulig å forbli urørt.