Frøken Island

Bildekilde: Bokelskere

Året er 1963, og den unge kvinna Hekla Gottskálksdóttir sitter på bussen. Hun er på vei bort fra alt vant og kjært på Dalir, og på fanget har hun en skrivemaskin. Målet for reisa er Reykjavik. Der skal hun leve, arbeide, bo og skrive. Skrive alt hun kan, og det er bare det hun vil. 

Men det er ikke så enkelt. For kvinner kan jo egentlig ikke skrive. Kvinner skal servere kaffe og kaker og få klaps på rumpa. De skal stå i klesforretninger og bli tafsa på mellom stativene. Kvinner skal til nød arbeide på biblioteket, der de skal få sleske kommentarer når de strekker seg eller bøyer seg for å finne ei bok. Helst skal de være hjemme i huset, der de skal stelle og rydde og vaske og sy gardiner og koke fisk. Aller helst skal de føde barn, som de skal ta vare på og oppdra mens mannen er på arbeid på andre sida av Island, eller ute på fiske, eller ute på rangel. Og hvis de må, kan de ta buss, der de må finne seg i å bli trakassert av den fremmede sidemannen, og villeda med påmelding til skjønnhetskonkurransen Frøken Island. Det er jammen bra Hekla ikke lar seg villede.

For Hekla skal skrive. Hekla må skrive. Og hun er som et godstog av rein vilje, hun verken kan eller skal stoppes. Hun flytter sammen med en homofil venn, og sammen finner de ei rytme, et slags samliv, der han er på sjøen og hun passer katten, der han kjøper pene klær til henne, og der hun vasker og steller sårene hans når han kommer hjem fra rangel. Hun jobber og skriver. Han lider og drømmer om en annen verden, der homofile ikke blir sett på som sjuke avvikere, der homofile ikke blir banka opp på gata og etterlatt i en søledam aleine, der homofile får lov til å leve slik de er. Skriv om meg, sier Jón John, skriv meg slik det skal være. 

Og Hekla skriver. Hun jobber på dagtid, er smørbrøddame og serverer i skjørt, ikke i bukser. På kveldene og på nettene skriver hun. Og av og til besøker hun venninna si, Ísey, som har fått et lite barn, datteren Thorgerdur. Ísey vil også skrive. Hun kjøper seg notatbøker som hun gjemmer i vaskebøtta, og hun skriver både dagbok og om det som ikke er sant. Det bare skjer, og plutselig har hun skrevet om noe som virkelig ikke skjedde! Hun forteller i fragmenter, mens Hekla drikker te og barnet pludrer og Ísey, med svarte ringer under øya, ordner og steller. Ísey skriver, delvis skamfull, delvis desperat, delvis av ensomhet. Og hun skjuler det for mannen. Slik vil ikke Hekla ha det. Men gjennom Ísey får Hekla et innblikk i livet til ei ung, gift kvinne, som lager fiskeboller, gjør innkjøp, triller tur, syr gardiner, ommøblerer, stadig ommøblerer. Og som er helt aleine, og ikke har mulighet til å realisere seg sjøl, som ikke har tid, som ikke har ork, som ikke får det til. Det er det kvinnelivet hun også er forventa å ha. Men det vil hun ikke ha.

Men så får Hekla kjæreste. Han er dikter. Han er forfatter. Han er upublisert, men mener like fullt at han er forfatter. Han skriver ikke så mye, noen dikt, men sier likevel at han er dikter. Det understrekes ved at han kun kalles Dikteren. Og Dikteren tilhører ei gruppe med unge menn som gjerne møtes ute på stamstedet, hver dag, og drikker og svirer og leser høyt for hverandre og skåler og er svært fornøyde med sin mandige fortreffelighet. Dit får ikke jenter og sånt komme. Der er det bare plass til de seriøse, alvorlige, genierklærte forfatterne. Hekla holder han litt unna gjennom å bo med Jón John. Men hun merker forventningene. Hun skal lage mat. Hun skal sy gardiner. Hun skal stelle og stulle og ta vare på han. Og hun skal være med hjem til mamma til jul og finne seg i alt denne mammaen sier. Så Hekla skriver, i skjul. Sier ikke et ord om at hans drømmer også er hennes drømmer, om at hun arbeider mye mer enn han, mer seriøst, kompromissløst, intenst. Han surrer, tuller, drikker og styrer. Helga skriver. Og det er Jón John som syr gardinene, på symaskina si. Og maten kjøper hun eller har med hjem fra jobb. Og han får da stelle seg sjøl. Slik går det på et vis fram til han vil at hun skal flytte inn. 

Nei, det er ikke bare bare på Island. Og verre er det for de jentene som tror på skrønene om Frøken Island, som også er tittelen på boka. Disse jentene dukker opp i kulissene, og deres såre historier vitner om et nokså brutalt og mannsdominert samfunn, der gamle griser gjør hva de vil med unge jenter mot falske løfter om penger og berømmelse. Det er det vi i dag omtaler som #metoo, mens det egentlig har eksistert til alle tider og handler om makt, sex og utnyttelse. Helga ser dette klart og tydelig og holder seg unna, men kontrastene mellom hennes insistering på et eget liv, og Íseys fastlåste virkelighet, mammaen til Jón John, som oppdro sønnen aleine, Jón Johns opplevelse av et evig eksisterende fengsel og Frøken Island-jentenes skjebner, er stor. For Jón John er det etter hvert umulig, han må reise. Og for Helga er det nesten ikke til å bære. Hun må også dra.

Det er den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958) som har skrevet Frøken Island (oversatt til norsk ved Tone Myklebost (f. 1954) i 2019). Og jeg klarer ikke å la være å tenke på at deler av denne romanen må være basert på forfatterens egne opplevelser. Kanskje ikke akkurat på denne måten, men den intense følelsen av å måtte skrive, dette ustoppelige behovet for å skape, denne trangen til å ta kontrollen over sitt eget liv og følge sin egen vei, det tror jeg er noe Ólafsdóttir også har kjent på. Og ikke minst tror jeg at hun også måtte finne seg i blikk og kommentarer, og holdninger som tydelig formidler at kvinner ikke kan skrive, eller at de bør holde seg til å være pene og seinere få barn og stelle huset. Men så er det jo det de gjør - både Hekla og Ólafsdóttir. De skriver.

Romanen er følsom, stemningsfull, poetisk og nokså rolig på overflata. Men under ulmer det, med store emosjoner, tøffe livsvilkår og drømmer som brister. Ólafsdóttir skildrer disse to barndomsvennene, Hekla og Jón John, som lever fra hånd til munn og nesten ikke klarer seg. Mens de holder på med hverdagslige gjøremål, snakker de tilsynelatende lett om de store spørsmåla. Det er lengselen etter et virkelig liv, et fritt liv, etter å leve ut den en egentlig er og vil være. Det er trangen til å bli sett, hørt og satt pris på, behovet for å elske og elske tilbake, på like vilkår. Er det så vanskelig? Det er vanskelig.

Og de har samme strategi, Jón John og Hekla. De fornekter, fortier og tildekker. Den de er, den de vil være, det de gjør, det de håper på. Jón John fordi det ikke er mulig å være åpent homofil, Hekla fordi det ikke er mulig å være åpen om drømmene hun har. På sett og vis er han umann, hun ukvinne. Han må se på at alle de andre kan være lykkelige og forelska. Hun må høre på Dikterens snakk om fantastiske prosjekter, snarlige utgivelser og drømmer om å bli den neste store. Men Jón John kan ikke være lykkelig i et lite, lukka samfunn på Island, der homofile er ekle attraksjoner andre har det gøy med å denge løs på. Og Hekla ser at Dikteren aldri får det helt til, det er bare snakk. Kanskje er det stagnasjonen som får dem begge til å forstå at slik går det ikke an å ha det. Hit, men ikke lenger. De nekter å akseptere samfunnets stramme rammer. 

I Frøken Island fortelles det i førsteperson, og det er Hekla som er fokaliseringsinstansen. Hun forteller hva hun gjør - vandring i gatene i Reykjavik, besøk hos Ísey, hun ser seg ut bøker hun vil kjøpe i bokhandelen, det er dager på arbeid med servering, og at hun i smug skriver ned noen setninger på serviettene. Men likevel slipper vi ikke helt inn. Det er som om forfatteren holder oss på avtand, hun viser fram, men hun vil ikke ha noen innblanding. Derfor blir barndomserindringene til Hekla viktige, og telefonsamtalene med faren. Der får vi komme litt tettere på, og vi som leser forstår mer av Hekla. 

Ólafsdóttirs romaner er ofte stillferdige, samtidig som hun, uten klisjeer og store ord, skildrer et følelsesmessig kaos, identitetskriser, opprør, reiser over store geografiske avstander og livsendrende møter. På mange måter handler bøkene hennes om å akseptere egen identitet og åpne seg for muligheter, inkludert kjærlighet. Hun ansvarliggjør personene sine, gjør dem i stand til å ta valg, og modige nok til å ta sjanser. Det er i alle fall slik i både Stiklingen, Regn i november og Arr, i tillegg til i Frøken Island. På en annen måte kan en si at hun danner og utdanner personene sine, at de modnes og blir voksne, eller blir seg sjøl, den de skal være, gjennom handlinga i bøkene. Men endringa skjer langsomt, glidende, slik at det nesten er umulig å sette ord på hva som foregår. Slik fanger hun opp og skildrer dette skjøre og svært menneskelige, der balansen er sår og utfallet er uvisst og avhengig av alt for mange faktorer: Utvikling. Og langt på vei er det jo det livet handler om, å være i utvikling, i stadig endring.