Dyreliv

Bildekilde: Bokelskere

En forfatter jeg har lest ganske mye av det siste halvannet året, er islandske Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Jeg hadde hørt om henne og bøkene hennes før jeg begynte å lese, og fikk derfor muligheten til å gå kronologisk til verks, noe jeg også har gjort. Bare det i seg sjøl er veldig moro! Nå er turen kommet til roman nummer fem på norsk, Dyreliv fra 2020, til norsk ved Tone Myklebost (f. 1954) i 2021. 

Denne gangen er det ei jordmor vi blir kjent med, ei jordmor ved navn Dómhildur. Hun bor i leiligheta til grandtanta si, som også var jordmor, og som også het Dómhildur. Dómhildur er naturligvis oppkalt etter grandtanta si, noe de har for vane i familien. For å skille dem fra hverandre kalles de Dómhildur den første, Fífa, og Dómhildur den andre, Dýja. Foruten grandtanta får vi også høre en del om Dýjas søster, som er meteorolog. Vi får også vite litt om familien, som for eksempel at Dýja er fjerdegenerasjons jordmor, og at slekta også har en jordfar. 

Når vi kommer inn i historia, er det rett før jul. Ute har det vært voldsomme svingninger i temperatur og vær, fra nitten plussgrader til under null og med masse snø, etterfulgt av regn. Det er mørkt og surt og islendingene gjør seg klare for å takle et voldsomt uvær, en stor storm. Dómhildur handler inn for å kunne klare seg flere dager i leiligheten, sannsynligvis uten strøm. Samtidig som de ytre livsbetingelsene er så krevende, har Dómhildur et like krevende yrke som gjør henne "takknemlig for himmelhvelvingen". I hennes hender starter og ender liv. I løpet av teksten opplever og erindrer hun flere fødsler. De fleste har gått fint. Noen har vært ekstremt harde eller utfordrende. Noen har gått galt. Noen vil for eksempel tvinge seg til "riktig" dato og klokkeslett. Andre ønsker seg desperat barn med et annet kjønn enn det de får. Atter andre er bare lykkelige over å få et hvilket som helst barn - i live. Kontrastene mellom hva mennesket kan kontrollere og ikke, blir veldig tydelige i møte med skjebne og vær.

På fødeavdelinga er det travelt. Med ni fødestuer må Dómhildur ofte ta imot barn, gjerne ett om dagen, av og til tre. Og noen rekker ikke en gang inn på fødeavdelinga, hun har også tatt imot barn i kantina, i heisen og i en bil på parkeringsplassen utafor. Hun har sett og hørt det meste. Hun sier i en kapitteloverskrift: "Det er ikke mye under solen som overrasker en kvinne med min yrkeserfaring. I så fall måtte det kanskje være mennesket". Sitatet tillegges også hennes grandtante, som var svært skeptisk til menneskene, med mindre det var "femti centimeter langt, hjelpeløst og ikke hadde lært å snakke". 

Da Dýja begynte å jobbe på fødeavdelinga for seksten år sida, var det fortsatt mange der som hadde jobba med Fífa. Og fortellingene om henne er det fortsatt mange av. For eksempel fortelles det at Fífa var veldig god til å bake, og ofte hadde med seg kaker på jobben. Og hun strikka alltid, og ga bort minst ett strikka plagg til hvert eneste barn hun tok imot. Om barna satt fast og ikke ville komme ut, kunne hun snakke dem ut gjennom å holde i føttene til fødekvinna. Og hun snakka med hvert enkelt barn mens hun stelte det, og fortalte det om verden og livet og forberedte det på harde tak.

Grandtantes leilighet er full. Det er dobbelt opp av omtrent alt - kjøkkenredskaper, stoler, sofaer. Overalt er det møbler. Og Dómhildur, som lever aleine, er ikke ei som behøver så mye. Når da noen kollegaer har behov for møbler, bestemmer Dómhildur seg for å rydde, og gi bort det hun ikke har bruk for. I løpet av denne prosessen, som fører til at leiligheten blir lettere å manøvrere i, at hun får nymalte vegger og flere gode venner, finner hun også noen gamle manuskripter. Fífa skreiv i tillegg til å bake og strikke, og Dómhildur kan ikke la være å lese. 

Det er totalt tre manuskripter hun finner - Dyreliv, Tilfeldigheten og Sannheten om lyset. Det viser seg at Fífa har forsøkt å få manusene utgitt, uten hell, for sammen med manuskriptene finner Dýja også brev fra forlaget. Det ene manuset er mer uforståelig enn det andre, men Dómhildur leser, og forstår, og ser en større helhet. Fífa forsøker å forstå mennesket, forteller Dýja til meteorologen. Kanskje de tre manuskriptene egentlig er ett? Og kanskje det Fífa forsøker å sette ord på, er noe av det samme som hun også kjenner på, og som mennesker til alle tider har forsøkt å finne svar på? Uten å klart vite hvorfor, begynner Dómhildur å skrive grandtantes manuskripter inn på datamaskin.

Dyreliv er en lavmælt, vakker og poetisk roman, full av formuleringer som sitatene over, full av faktaopplysninger om fødsler, både mennesker og dyrs, og om vær og væromslag, og med lister over hvor mange sanger som heter noe med "born" (ganske mange, skal det vise seg). Dómhildur framstår som ryddig og dyktig, men samtidig noe avstengt og aleine, og fortsatt i sorg over at Fífa har gått bort. Å lese Fífas etterlatte manuskripter er med på å åpne henne opp, for tilfeldighetene og lyset og livet, som ei øy som sakte kommer seg ut av en storm.

På mange måter er det vanskelig å skrive om bøkene til Auður Ava Ólafsdóttir, fordi de er så stemningsfulle. Og jeg vil mye heller at en potensiell leser opplever stemninga sjøl, framfor å lese om den her. Jeg er redd min gjengivelse bare blir en fattig kopi som ikke yter boka rettferdighet. Derfor lar jeg forfatteren sjøl presentere boka i det følgende. Romanen åpner med ei enkel side med tittelen "Det vakreste ordet". Videre går det som følger: 

I år 2013 kåret islendingene språkets vakreste ord. Valget falt på et substantiv på seks bokstaver, yrkestittelen til en helsearbeider: lysmor. I valgkomiteens begrunnelse står det at ordet forener to av de vakreste ordene som finnes: mor og lys. Slik begynner det altså, og bare noen sider seinere forteller Dómhildur: Jeg tar imot barnet når det fødes, løfter det opp fra jorden og viser det verden. Jeg er lysets mor. Jeg er språkets vakreste ord.

En kan kanskje innvende at det er litt pompøst, i alle fall språklig. Men det er det egentlig ikke. Kunsten er å lese rolig og la de velvalgte ordene få plass, og deretter ta seg tid til å reflektere rundt det som skrives. Tenk å være lysmor! Å få lov til å være den første som tar i nytt liv, å se barnet åpne øynene for første gang! Teksten er intens uten å være jagende, og den er rørende uten å være sentimental. Fortellerstemmen og stemninga er hele veien jevn, rolig og stødig, det blir aldri masete eller heseblesende, likevel er det spenninger i teksten, i krysningene mellom før og nå, Fífa og Dýja, mellom liv og død, storm og stille, mellom det planlagte og det tilfeldige. Og gjennom nåtidas Dýja blir vi kjent med fortidas Fífa, gjennom hele romanen nøster vi i både Dýjas og Fífas liv. Det er mange fellestrekk, men også noen særegenheter som peker mot læring, erfaring og endring. For Dýja åpner opp, har håp. 

Så er det også en nydelig sirkelkomposisjon i verket, en slags fiktiv intertekstualitet som kan minne om den interne forbindelsen en kan oppleve for eksempel mellom to som er i slekt, som tydeliggjøres med at boka Dýja leser heter Dyreliv, og boka vi leser, heter Dyreliv, ei sammenblanding av begge kvinnenes historier, sansninger og ord. Det er veldig elegant gjennomført, det er behagelig å lese og å være i, det er varmt, filosofisk og håpefullt.

Nå kan du komme dag

jeg sitter og venter på

at du står opp

alt er hvitt

alt er øde og tomt

lyset på dataskjermen glir sammen

med snølyset ute

jeg sitter og venter

under ny himmel

på en ny jord

høres

en

fugl

Wicked!

Bildekilde: Folketeateret.no

Det er ikke så ofte store musikaler blir satt opp i Norge, men i år er det en! Og med det tenker jeg sjølsagt på musikalen Wicked, som for første gang har blitt satt opp på norsk, etter mer enn tjue år på musikalscener ute i verden. Wicked blei visstnok satt opp i rekordfart, med aktuelle skuespillere på plass i oktober og november, og manus ut før jul. Stykket hadde premiere på Folketeateret 06. mars, og jeg så det 08. mars, før alt styret med den dårlige anmeldelsen i Aftenposten virkelig tok av, og Folketeateret begikk en graverende publikumsfrieritabbe. Jeg har altså betalt min egen billett, som seg hør og bør. Men nok om det.

Wicked har et nokså interessant bakteppe, og er et godt eksempel på både adaptasjoner og intertekstualitet. Og historia er lang. For først ut er faktisk Trollmannen fra Oz, ei barnebok fra 1900, skrevet av den amerikanske forfatteren Lyman Frank Baum (1856-1919). Det er sannsynligvis en tittel svært mange kjenner, uavhengig av om de har lest den eller ikke. Og grunnen til det, er jo at den i 1939 blei en musikal- og eventyrfilm med Judy Garland (1922-1969) i hovedrolla. Filmen var ikke egentlig en suksess helt umiddelbart, men musikken blei veldig populær, og Garlands stjernenummer "Over the Rainbow" mottok Oscar for beste originalsang. Wikipedia skriver at filmen blei vist årlig på tv i USA mellom 1959 og 1991, noe som førte til svært stor utbredelse og ikke minst grunnleggende kjennskap til filmen som populærkulturell referanse over flere generasjoner. I Norge blei en musikalversjon satt opp allerede i 1965, da med Wenche Myhre (f. 1947) i hovedrolla som ungjenta Dorothy.

Og det kunne vært det, hadde det ikke vært for at den amerikanske forfatteren Gregory Maguire (f. 1954) seinere lot seg inspirere av nettopp Trollmannen fra Oz. I 1995 utga han sin første bok for voksne, med tittelen Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West. Romanen følger heksa, som her er gitt navnet Elphaba og som framholdes som skurken i Trollmannen fra Oz, fra hun blir født til hun dør. Teksten nyanserer Elphaba, leserne blir kjent med hennes historie og gis forståelse for hvorfor hun tar de valgene hun tar. Slik blir ikke Elphaba bare en skurk, men et helt menneske, med gode og dårlige sider. 

I 2003 blei dette arbeidet tatt nok et steg videre, gjennom bearbeiding for scenen av Winnie Holzman (f. 1954) og deretter med musikk av Stephen Schwartz (f. 1948). Tittelen blei Wicked: The Untold Story of the Witches of Oz, som regel forkorta til Wicked. Denne versjonen er igjen løst basert på romanen fra 1995. Musikalen kombinerer perspektivene til de to hovedpersonene, heksene Elphaba og Glinda, som har hver sin versjon av hendelsene før og etter Dorothys inntreden. Det viser seg at alt henger nøye sammen, og det som bærer det hele, er det uventa vennskapet mellom de to heksene. Likevel er ikke vennskapet aleine sterkt nok, for kontrastene er store - ytterliggjort gjennom tilnavnene til heksene, The Wicked Witch of the West og Glinda the Good - intrigene er mange og dramatikken er til å ta og føle på. På mange måter kan det ikke gå godt. Men musikalen gjorde det svært godt, og blei blant anna belønna med tre Tony-priser.

Og i tillegg til dette, fins det altså også en nyere filmversjon, som kom i november 2024. Den er den første av til sammen to filmer, der andre del ryktes å komme i november i år. På manussida er igjen Holzman med, mens sangene naturligvis er de samme som i musikalen. Og det er disse sangene som nå har blitt oversatt til norsk, og som utgjør hoveddelen av musikalen som også på norsk heter Wicked.

Spilletida er to og en halv time, og det synges nesten hele tida, og av og til danses det også, enten i små numre der enkeltpersoner er på scenen aleine, eller i store ensemblenumre, der svært mange eller alle er på scenen. Vekslingene mellom disse sceneuttrykkene er både god og nødvendig, da mye av scenen ellers er ganske statisk. Det er få kulisser, og de få som er konstante på høyre og venstre side, utnyttes til det fulle. Midt på scenen gjøres det nytte av et sceneteppe, som både fungerer som bakgrunn og som skjuler det som foregår bak. Det blir også benytta lerret i noen digitale sekvenser. 

Stykket bæres fullstendig av de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne. Sangeren Alexandra Rotan (f. 1996) spiller rolla som den gode heksa Glinda, som må tåle at det stilles spørsmål ved om hun egentlig er god? Hun står igjen som en slags seierherre og regent allerede ved stykkets åpning, og beboerne i byen spør om hva som egentlig skjedde med Elphaba. Slik rulles fortellinga fram, og vi som ser på, blir med. Rotan synger svært godt - bedre enn jeg trodde - og får virkelig vist fram spennet i stemmen og mange ulike teknikker. Hun har ikke noe særlig erfaring med skuespill, og det ser en til en viss grad, men hun bidrar med mye komikk, sjøl om det er overspilt. Av og til blir hun for "glatt", og jeg opplever at inderligheten mangler. Og den må være på plass her. Men heldigvis henter hun seg raskt inn igjen.

Artist Sanne Kvitnes (f. 1995) spiller rolla som Elphaba, den grønne jenta som hele livet er annerledes og utafor. Gjennom vennskapet med Glinda vekkes andre følelser i Elphaba, og hun kjenner på både forståelse og inkludering, sjøl om hun aldri kan bli lys og vakker som Glinda er. Men hun jobber knallhardt, og har talent, og endelig vil trollmannen møte henne. Hun får med seg Glinda inn til Oz, bare for å oppleve at evnene hennes blir misbrukt - og at ingen ser problemet med det. Reaksjonen hennes er å kjempe imot, mens Glinda vil, ja, gli med. Slik går de to heksene hver sin vei. Kvitnes har en utrolig god stemme med et flott register og mye kraft. Hun er ikke fullt så teknisk variert som Rotan, men det gjør ingenting, for Kvitnes har intensitet så det holder, og det var utrolig sterkt å sitte i salen å oppleve at hun synger ut all sin desperasjon og fortvilelse.

Ensemblenumrene er jevnt over gode, kun med noe rot i dansinga, men det faller dessverre litt sammen når de mannlige skuespillerne skal til pers. Verken Thomas Brasel som Fiyero eller Frode Winther som trollmannen er særlig overbevisende. Winther fordi han ikke synger særlig godt, Brasel fordi han ikke hadde noe særlig trøkk å hente i stemmen, og hørtes helt lik ut i alle replikker, fra flørting til dødskamp. Jeg håper det var en dårlig dag, men frykter det er slik det er. Derfor står og faller det på at Rotan og Kvitnes har dagen, gjentatte kvelder framover. Og disse to aleine, og den flotte og overraskende aktuelle historia de synger seg igjennom, som for meg hadde mange tydelige paralleller både til identitetskavet en kjenner på i tenåra og stormaktspolitikken i dag, og ikke minst er en demonstrasjon av begrepet integritet, som det er forsvinnende lite av i dagens samfunn, er egentlig grunn nok til å få med seg Wicked. Og det er fordi dette er gøy, stilig, underholdende, gjennomført og rørende, og fordi det oppleves som viktig utover spilletida. I tillegg hjelper det med fengende musikk, stilige arrangementer og fantastiske musikere, så det blir en helhetlig musikalopplevelse. 

Jeg understreker igjen at jeg har betalt min egen billett. Til informasjon har jeg verken sett den nyeste Wicked-filmen eller Trollmannen fra Oz, og jeg har ikke lest noen av bøkene musikalen er basert på. Ikke har jeg sett musikalen tidligere heller. Derfor har jeg ikke sammenligna ytterligere. Av samme årsak har jeg heller ikke vurdert oversettelsen.