Wicked!

Bildekilde: Folketeateret.no

Det er ikke så ofte store musikaler blir satt opp i Norge, men i år er det en! Og med det tenker jeg sjølsagt på musikalen Wicked, som for første gang har blitt satt opp på norsk, etter mer enn tjue år på musikalscener ute i verden. Wicked blei visstnok satt opp i rekordfart, med aktuelle skuespillere på plass i oktober og november, og manus ut før jul. Stykket hadde premiere på Folketeateret 06. mars, og jeg så det 08. mars, før alt styret med den dårlige anmeldelsen i Aftenposten virkelig tok av, og Folketeateret begikk en graverende publikumsfrieritabbe. Jeg har altså betalt min egen billett, som seg hør og bør. Men nok om det.

Wicked har et nokså interessant bakteppe, og er et godt eksempel på både adaptasjoner og intertekstualitet. Og historia er lang. For først ut er faktisk Trollmannen fra Oz, ei barnebok fra 1900, skrevet av den amerikanske forfatteren Lyman Frank Baum (1856-1919). Det er sannsynligvis en tittel svært mange kjenner, uavhengig av om de har lest den eller ikke. Og grunnen til det, er jo at den i 1939 blei en musikal- og eventyrfilm med Judy Garland (1922-1969) i hovedrolla. Filmen var ikke egentlig en suksess helt umiddelbart, men musikken blei veldig populær, og Garlands stjernenummer "Over the Rainbow" mottok Oscar for beste originalsang. Wikipedia skriver at filmen blei vist årlig på tv i USA mellom 1959 og 1991, noe som førte til svært stor utbredelse og ikke minst grunnleggende kjennskap til filmen som populærkulturell referanse over flere generasjoner. I Norge blei en musikalversjon satt opp allerede i 1965, da med Wenche Myhre (f. 1947) i hovedrolla som ungjenta Dorothy.

Og det kunne vært det, hadde det ikke vært for at den amerikanske forfatteren Gregory Maguire (f. 1954) seinere lot seg inspirere av nettopp Trollmannen fra Oz. I 1995 utga han sin første bok for voksne, med tittelen Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West. Romanen følger heksa, som her er gitt navnet Elphaba og som framholdes som skurken i Trollmannen fra Oz, fra hun blir født til hun dør. Teksten nyanserer Elphaba, leserne blir kjent med hennes historie og gis forståelse for hvorfor hun tar de valgene hun tar. Slik blir ikke Elphaba bare en skurk, men et helt menneske, med gode og dårlige sider. 

I 2003 blei dette arbeidet tatt nok et steg videre, gjennom bearbeiding for scenen av Winnie Holzman (f. 1954) og deretter med musikk av Stephen Schwartz (f. 1948). Tittelen blei Wicked: The Untold Story of the Witches of Oz, som regel forkorta til Wicked. Denne versjonen er igjen løst basert på romanen fra 1995. Musikalen kombinerer perspektivene til de to hovedpersonene, heksene Elphaba og Glinda, som har hver sin versjon av hendelsene før og etter Dorothys inntreden. Det viser seg at alt henger nøye sammen, og det som bærer det hele, er det uventa vennskapet mellom de to heksene. Likevel er ikke vennskapet aleine sterkt nok, for kontrastene er store - ytterliggjort gjennom tilnavnene til heksene, The Wicked Witch of the West og Glinda the Good - intrigene er mange og dramatikken er til å ta og føle på. På mange måter kan det ikke gå godt. Men musikalen gjorde det svært godt, og blei blant anna belønna med tre Tony-priser.

Og i tillegg til dette, fins det altså også en nyere filmversjon, som kom i november 2024. Den er den første av til sammen to filmer, der andre del ryktes å komme i november i år. På manussida er igjen Holzman med, mens sangene naturligvis er de samme som i musikalen. Og det er disse sangene som nå har blitt oversatt til norsk, og som utgjør hoveddelen av musikalen som også på norsk heter Wicked.

Spilletida er to og en halv time, og det synges nesten hele tida, og av og til danses det også, enten i små numre der enkeltpersoner er på scenen aleine, eller i store ensemblenumre, der svært mange eller alle er på scenen. Vekslingene mellom disse sceneuttrykkene er både god og nødvendig, da mye av scenen ellers er ganske statisk. Det er få kulisser, og de få som er konstante på høyre og venstre side, utnyttes til det fulle. Midt på scenen gjøres det nytte av et sceneteppe, som både fungerer som bakgrunn og som skjuler det som foregår bak. Det blir også benytta lerret i noen digitale sekvenser. 

Stykket bæres fullstendig av de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne. Sangeren Alexandra Rotan (f. 1996) spiller rolla som den gode heksa Glinda, som må tåle at det stilles spørsmål ved om hun egentlig er god? Hun står igjen som en slags seierherre og regent allerede ved stykkets åpning, og beboerne i byen spør om hva som egentlig skjedde med Elphaba. Slik rulles fortellinga fram, og vi som ser på, blir med. Rotan synger svært godt - bedre enn jeg trodde - og får virkelig vist fram spennet i stemmen og mange ulike teknikker. Hun har ikke noe særlig erfaring med skuespill, og det ser en til en viss grad, men hun bidrar med mye komikk, sjøl om det er overspilt. Av og til blir hun for "glatt", og jeg opplever at inderligheten mangler. Og den må være på plass her. Men heldigvis henter hun seg raskt inn igjen.

Artist Sanne Kvitnes (f. 1995) spiller rolla som Elphaba, den grønne jenta som hele livet er annerledes og utafor. Gjennom vennskapet med Glinda vekkes andre følelser i Elphaba, og hun kjenner på både forståelse og inkludering, sjøl om hun aldri kan bli lys og vakker som Glinda er. Men hun jobber knallhardt, og har talent, og endelig vil trollmannen møte henne. Hun får med seg Glinda inn til Oz, bare for å oppleve at evnene hennes blir misbrukt - og at ingen ser problemet med det. Reaksjonen hennes er å kjempe imot, mens Glinda vil, ja, gli med. Slik går de to heksene hver sin vei. Kvitnes har en utrolig god stemme med et flott register og mye kraft. Hun er ikke fullt så teknisk variert som Rotan, men det gjør ingenting, for Kvitnes har intensitet så det holder, og det var utrolig sterkt å sitte i salen å oppleve at hun synger ut all sin desperasjon og fortvilelse.

Ensemblenumrene er jevnt over gode, kun med noe rot i dansinga, men det faller dessverre litt sammen når de mannlige skuespillerne skal til pers. Verken Thomas Brasel som Fiyero eller Frode Winther som trollmannen er særlig overbevisende. Winther fordi han ikke synger særlig godt, Brasel fordi han ikke hadde noe særlig trøkk å hente i stemmen, og hørtes helt lik ut i alle replikker, fra flørting til dødskamp. Jeg håper det var en dårlig dag, men frykter det er slik det er. Derfor står og faller det på at Rotan og Kvitnes har dagen, gjentatte kvelder framover. Og disse to aleine, og den flotte og overraskende aktuelle historia de synger seg igjennom, som for meg hadde mange tydelige paralleller både til identitetskavet en kjenner på i tenåra og stormaktspolitikken i dag, og ikke minst er en demonstrasjon av begrepet integritet, som det er forsvinnende lite av i dagens samfunn, er egentlig grunn nok til å få med seg Wicked. Og det er fordi dette er gøy, stilig, underholdende, gjennomført og rørende, og fordi det oppleves som viktig utover spilletida. I tillegg hjelper det med fengende musikk, stilige arrangementer og fantastiske musikere, så det blir en helhetlig musikalopplevelse. 

Jeg understreker igjen at jeg har betalt min egen billett. Til informasjon har jeg verken sett den nyeste Wicked-filmen eller Trollmannen fra Oz, og jeg har ikke lest noen av bøkene musikalen er basert på. Ikke har jeg sett musikalen tidligere heller. Derfor har jeg ikke sammenligna ytterligere. Av samme årsak har jeg heller ikke vurdert oversettelsen.