Tilbake til antikken!

I de siste fem åra, om ikke dobbelt så lenge, har jeg hatt undervisning, forelesninger, lærere og fagbøker som i det store og det hele har støtta seg på én fyr når det kommer til litteratur: Aristoteles. Men Aristoteles har aldri vært pensum, og det har heller aldri vært snakk om å gå tilbake til originalteksten for å sikre seg en grundig sammenheng. Isteden er det utdragene som gjelder; lærebokforfattere og forelesere har snekra sammen det de har trengt, laga en framstilling som støtter deres egne teorier, og slengt inn noen sitater fra Aristoteles. Dette er gammelt nytt, sier de, sånn er det, sånn sa Aristoteles at det var, han delte inn sjangrene i verdens første poetikk. Og det har vært helt trygt. For ingen har lest Aristoteles. Og sånn som foreleserne pakker han inn i vanskelige begreper og mer eller mindre utilgjengelige setninger, er det ingen som gidder å lese Aristoteles heller. Nei, for det er så vanskelig. Og gammelt. Og tørt. Og hvem er det som egentlig veit hva dityramben er? Hvem bryr seg om Agamemnon?

Men nå! Nå har jeg gått til primærkilden og jeg har lest Poetikken, eller Om diktekunsten, som den også blir kalt. Og jeg har lest nøye. Jeg har lest alle fotnotene, jeg har lest om alle de gamle, døde dramatikerne, jeg har lest om spott og ros, om jamber og heksameter, om epos, tragedie og komedie. Det var mye enklere enn det jeg trodde, Aristoteles er krystallklar i skrift og tanke, og slett ingen forelda greker! Inndelingene er logiske, det er konkret og presist, og avgrensinga til andre kunstarter eller litterære sjangre er tydelig. Eksemplene er mange og lettfattelige. I min utgave fulgte det også med et innledningsessay som var veldig interessant og som er med på å plassere Poetikken enda tydeligere.

Mitt spørsmål er da: hvorfor er ikke Aristoteles pensum? Hvorfor er det ikke han vi skal lese, når det han skriver fortsatt er så tydelig og gjeldende, særlig med tanke på dramatikk og tragedie? Hvorfor skal jeg isteden lese alle teoretikerne som på en eller annen måte støtter seg på Aristoteles, videreutvikler Aristoteles eller fordømmer Aristoteles? Det er nemlig ikke til å komme bort ifra, Aristoteles var først. Men jeg er klar, jeg nå. De kan bare komme, forleserne og lærebokforfatterne, med sine ufullstendige versjoner og sine løsrevne utdrag. Jeg veit hva som er originalt og riktig.