onsdag 3. november 2010

En stum maktkamp

Torgny Lindgren kobler i Humlehonning en kvinnelig forfatter, midt i førtiåra og temmelig enslig, sammen med to gamle brødre, som ikke har snakka sammen på mange, mange år, sjøl om de er naboer. De har hver sin sjukdom (henholdsvis kreft og problemer med hjertet) og hadde dødd for lengst, hadde det ikke vært for at de begge er like sta og har hamstra matvarer for en ny verdenskrig. Deres eneste og store mål er å overleve broren, det vil si kjipingen i nabohuset. Inn i dette vikles forfatteren, som både rydder, vasker, mater, tømmer bøtter med avføring, leiter, snakker med og på en slags måte både forsoner og tar livet av de to gamle og sjuke.

Boka er kort, usentimental og lett, ført i et enkelt språk hvor replikkene sjelden markeres. Det virker derfor som om teksten kommer i en strøm. Den kan også leses i ett, det er verken spesielt slitsomt, utfordrende eller underholdende. Det er heller ikke noe særlig trist, sjøl om det som faktisk hender ikke er muntert, og historiene som gjenfortelles er prega av sorg og savn. Men jeg synes ikke det er morsomt heller, enda det er ordet som ofte blir brukt om Torgny Lindgrens bøker. For meg drar han det akkurat litt for langt hver gang, sånn at jeg isteden for å tro på det han skriver, blir skeptisk.

Hovedhistoria er som følger: brødrene Hadar og Olof forteller sine historier til den kvinnelige forfatteren, som danner seg et bilde av hva som tidligere har hendt og hva som er årsaken til at brødrene ikke lenger snakker sammen. På sett og vis ordner hun opp mellom de to, samtidig som hun skriver på sitt nye romanprosjekt. Etter at livshistoriene er fortalt og begge brødrene oppfatter seg sjøl som seirende, det vil si den lengstlevende, dør begge to, omtrent samtidig, og forfatteren kan trygt reise.

Den faktiske forfatteren Torgny Lindgren opplever jeg som nesten helt fraværende i denne boka. Det er den kvinnelige forfatteren som er fokaliseringsinstansen, og gjennom henne forklares og formidles hva som skjer i de to, nesten identiske trehusene. Det jeg likevel har problemer med her, er: hvorfor velger en ensom, kvinnelig forfatter, som er ute på en dårlig besøkt foredragsturné, å bli hos en gammel mann som lukter så vondt at hun nesten brekker seg? Hvorfor velger hun å bli igjen hos Hadar, enda hun fint kan reise etter det første snøfallet?

Jeg forstår hvorfor Torgny Lindgren må ha henne der, hun skal jo forsone Hadar og Olof der hun går fram og tilbake i vinterkulde, snø og vind, hun blir enda ett element de to brødrene har til felles, men til forskjell fra andre mennesker og dyr, dør hun ikke fra dem. Dessuten er det hun som formidler historiene, og det kunne hun jo ikke gjort om hun ikke var der. Men sjøl om hun er ensom og aleine, sjøl om hun ikke har noe bedre å ta seg til, så går jeg ikke helt med på det. Hvorfor tenker hun ikke høyt rundt det, sånn som med alt annet? Leseren får være med på brev til forlaget, nye skriveprosjekter, ideer, utdrag fra en helgenbiografi, men ikke tanker rundt brødrene, hva de vil med henne og hvorfor hun blir. Ville hun ikke tenkt på det i virkeligheten?

De tre hovedpersonene (ja, jeg oppfatter det som tre, sjøl om den kvinnelige forfatteren på mange måter er såpass tilbaketrukket at hun bare er en forteller) tenker og snakker veldig likt, noe som er med på å gi boka en monoton grunnstemning. I tillegg er det et ganske dominerende (og befriende) fravær av teknologi, det mest spennende som skjer er at avisa kommer, men den leses ikke, den brukes bare til å fyre i peisen med. Fordi det er så mye som gjenfortelles og så lite som faktisk skjer, opplever jeg at "spenningskurven" nærmest står stille gjennom hele boka. Men det gjør egentlig ingenting. Det monotone og stillestående reflekterer brødrenes lange, seige liv, deres ensomhet og ulykkelighet.

Når Hadar og Olof dør og den kvinnelige forfatteren endelig reiser, kunne jeg puste letta ut. Romanen er en av de absolutt snåleste jeg har lest på lenge, full av elementer som jeg verken forstod eller likte, avsnitt som er groteske, ekle og usannsynlige, for eksempel: hvorfor runker den kvinnelige forfatteren Hadar? hvorfor lar hun seg overtale til å smake på Olofs verkebyller? hvorfor blir historia om humlehonningjakta fortalt flere ganger? hvorfor hadde Hadar et behov for å skjære Minna? Jeg må også legge til følgende spørsmål, som jeg grunna fælt på da hovedkonflikten blei rulla fram; hvorfor har ikke brødrene klart å forsones? Jeg opplever at Lindgren her tar en enkel utvei med å beskrive et hat, som ikke er hat, men sorg.

Humlehonning er langtifra så søt som tittelen antyder, og ikke så god som både forlag og anmeldere hevder på bokomslaget. Jeg deler heller ikke Cecilie Engers tydelige begeistring, som dominerer forordet. Men jeg skal gi Torgny Lindgren en sjanse til, likevel. Han er jo tross alt en av "De Aderton".

2 kommentarer:

  1. Du er jammen utholdende. Jeg fikk ikke lyst til å lese Humlehonning. De ekle scenene var nok for meg.
    Trudelutt

    SvarSlett