Bokhyllelesing: Carl Frode Tiller

Bildekilde: Bokelskere

Av og til er ei bok skikkelig seig, og en blir skuffa. Av og til er det fryktelig vanskelig å komme i gang med ei bok, fordi en tror den er seig. Noen ganger stemmer det, leseropplevelsen trekker ut i det uendelige, og en må motivere seg sjøl for hver side, om en da ikke bare gir opp og legger boka bort. Men noen ganger stemmer det heldigvis ikke. Noen ganger er bøker gode, sjøl om en frykter det motsatte. Og da kan det bli ganske så herlig å lese.

Til sjette runde av Bokhyllelesing 2016 var temaet å lese en oppfølger. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg da skulle ta for meg siste bindet i Innsirkling-trilogien til Carl Frode Tiller (f. 1970), i alle fall om jeg ikke hadde klart å gjøre det tidligere. Men det viste seg at jeg trengte et skikkelig spark bak. I nesten ett år har jeg hatt Tiller på leselista, uten å ha klart å komme i gang med sisteboka. Den stod i hylla, den lå på skrivebordet, på soverommet, på stua, som for å friste, men hver eneste gang klarte jeg å finne noe annet å lese. Jeg var redd boka skulle fange meg inn i en ulykkelig. nedadgående spiral, en undergangsfortelling prega av vold og vonde ord, med skildringer av tjuverier, mobbing, depresjoner, fattigdom, manipulasjon, ondskap og psykisk ustabile mennesker. Det er ikke godt å lese slike bøker, jeg blir så prega, og når bøkene er så godt skrevet som Tillers, vekker de til og med fysisk ubehag.

Men til slutt var det bare å åpne boka og begynne. Trebindsverket Innsirkling åpner med ei avisannonse fra 2006. David har mista hukommelsen, og folk som veit hvem han er, bes om å skrive brev til han for å hjelpe han med å huske. Tiller deler slik inn hver bok i tre bolker, der vi får høre fra tre ulike personer. De lange brevene disse personene skriver til David, kryssklippes med skildringer av deres dagligliv den samme sommeren. Slik blir vi ikke bare kjent med verkets hovedperson, David, og hans oppvekst og spesielle bakgrunn, men også med de ulike brevskriverne og deres lokalmiljø både nå og da. Tiller skildrer familier i oppløsning, store konflikter, vonde minner, folk som blir tråkka på og folk som tramper på andre samtidig som han gir utsnittene en viss tidskoloritt. Mye er lagt til 1970- og 1980-tallet, og vi befinner oss stort sett i trøndelagsområdet.

I tredje bindet av Innsirkling får vi, som i de foregående titlene, høre fra tre ulike personer. Men forskjellen her er at den aller siste personen er David sjøl. Vi får endelig alle bitene i puslespillet, og vi som leser kan begynne å sette det hele sammen. I teorien, i alle fall. I mitt tilfelle er det så lenge sida jeg leste den første boka, at jeg ikke husker alle detaljene. Andre bok blei lest før jul i fjor, og sjøl om jeg husker mye, er det også en del som ikke er på plass. Derfor er det vanskelig å kommentere eller kontrollere intertekstualiteten, de konkrete sammenhengene mellom historier, versjoner, virkeligheter, bipersoner, kulisser, steder og så videre. Men at det er mye her som henger sammen, og at det er bevisst og profesjonelt utført, er tydelig. Teknisk sett ligger Tiller på et svært høyt nivå, noe han viser når han for eksempel skaper spenning i Davids bolk. Alt peker mot at David har klikka totalt og gjort noe dramatisk, men forfatter og hovedperson samarbeider om å lure leserne. Løsninga er derimot både skuffende og billig, slik at leseropplevelsen, som fram til dette var svært god, sank mange hakk. Dessverre.

Jeg kan ikke si så mye om handlingsgangen i boka uten å ødelegge eventuelle framtidige leseropplevelser. Derfor vil jeg holde meg til dette: Den første brevskriveren er Marius. Han og David kjenner hverandre ikke, men de har levd hverandres liv. Hans brev skal komme til å få store konsekvenser. Den andre brevskriveren er Susanne, en ekskjæreste fra studietida i Trondheim. Susanne og David var sammen i en lang periode, og de reiste flere måneder sammen i Sør-Amerika, hun som student, han som forfatter. Men hennes valg om å reise med David fikk fatale konsekvenser for henne, og hun er fortsatt sint, mange år etterpå. Hun klandrer David for det som skjedde, for valget hun tok. Susanne er involvert i helheten på en finurlig og uforutsigbar måte, og er en direkte, fiktiv katalysator for det prosjektet som hele romanserien i realiteten er.

Men hvem er så David? Han kommer sjøl til orde i siste bolk av boka, og han er kanskje litt annerledes enn hva en skulle tro. Brevskriverne har lagt vekt på alt det David gjorde som var utafor det normale. Hvordan han vokste opp, hva slags forhold han hadde til mora si og familien sin, hvor kreativ han var, innelåst i leik og fantasi, at han var styrt av følelser. I tenåra var det mye som endra seg, han blei nærmest følelsesløs, han var respektløs overfor autoriteter, at han fant ei kriminell løpebane ganske fort og gjorde det godt der. Men: Han var smart og ville mer, ville noe annet. Så han kom inn på universitetet, der en kombinasjon av arbeiderklassebakgrunn, drikkfeldighet og kreativitet førte fram til et ønske om å bli forfatter. Eller kanskje ønsket alltid var der, men at han nå fikk mulighet til å forsøke seg.

Uansett er det der han er når vi møter han. Forfatter. Uten særlig stor suksess. Han drikker fortsatt mye og gjør mye dumt. Han skriver lite. Han er sint og bitter, desperat og lei. Det nøkker til stadighet hjemme. Han går i terapi. Han overtolker, han føler, han blir redd, han trekker seg, han skylder på andre, han vrir og vender og vil og vil ikke. Kort sagt: Han er et komplekst menneske. Og han er fint skildra, der han er, midt i et slags oppgjør. For hva vil han med livet? Vil han være enboksforfatteren som blei en snakkis på universitetet, men som nå lever på kona og svigerfar og som aldri klarer å realisere noe som helst?

Brevene stila til David er ofte følsomme, fulle av minner, de inneholder ønsker og realiteter, håp og drømmer. Menneskene som skriver er fanga i en grim virkelighet, men slik er det jo gjerne når en stopper tida og ser: Hva er det som skjer med meg, akkurat nå, akkurat her, i dette øyeblikket? Når en tar med alle detaljer, ikke glemmer noen stemningsleier, tanker eller konflikter? Brevskriverne har ofte likevel en utvikling å vise til, for de forteller om et da og lever i et nå som kan være ganske forskjellig. Og tida, tida leger og glemmer og forsterker og forvrir. Slik er det alltid. Men de åtte brevene preges av et dystert perspektiv på livet. Det er mange morsomme scener, men de har dobbelt bunn - alltid er det trist også. Tiller har skrevet inn mange saftige kommentarer, men de sårer. Han makter å gjøre alt både-og, ikke et selskap uten frustrasjon, sinne og latter, ikke en relasjon uten usikkerhet, tårer og glede.

Men er det slik i virkeligheten? Ganske ofte er det kanskje slik, og sånn sett er romanserien realistisk. Men samtidig er det lett å se at de åtte brevskriverne mangler et bestemt feste i livet, de mangler noe oppbyggende, noe fast, de mangler det positive å se fram mot, å glede seg til, det de kan strekke seg etter, de mangler mestringsfølelse og følelsen av egenverdi, og de mangler denne noen som gjør en bedre, som støtter en, som en kan stå sammen med i alt, og som en kan være helt sikker på. Og sånn sett er ikke verket realistisk.

Men tilbake til David. For med David er det slik at sjøl om han har det kjipt og ikke klarer å skrive noe særlig, så er det som om det verste har letta. Skildringene av disse åtte andre livene er vonde, fordi menneskene sitter fast, de tar dårlige avgjørelser, de aksepterer vold, manipulering, angst, hat, frykt. De flirer sjøl om de er redde, for det er slik de kommer videre, bortsett fra at de ikke kommer videre, de overlever bare, de lever ikke. Jeg opplever at skildringene er oppriktige, sannferdige og ganske deprimerende over lang tid. Tonen hos David, med David, til David, er annerledes. Den er lettere. Han er ikke en av dem, ikke nå lenger. Han iscenesetter konflikter, han er seg pinlig bevisst sine egne nedrige handlinger, det skildres med en ironisk distanse, og resultatet er lattervekkende. Det er den dagen da svigerforeldrene kommer på besøk, og alt bare går galt. Kan hende det er jeg som ikke klarer å lese dette uten å se humoren, kan hende det er Tiller som har gått ett steg lenger, eller ikke klart å være like tett på, eller kanskje jeg var humørløs og seriøs tidligere og ikke så det morsomme i første og andre bok - uansett er det som om David ikke står midt i den eksistensielle nedgangen som alle de andre. Hans liv er på vei opp.  

Verket om David er et verk om ei oppvekst og et liv i et privilegert land. Likevel kan våre personlige problemer bli store og av alvorlig art. David får svi for andres feil. Han må bære synd og skam, usikkerhet og uvisse. Han er utagerende, angrende, overlegen, flau. Han får en livsendrende beskjed, men er ikke i stand til å gjøre noe med saken. I møte med andre mennesker blir alkoholen ei krykke. Og tvilen rundt egen identitet blir gjort så stor at den fyller alt. For hvem er han? Og hvor mye betyr opphavet vårt, valgene som blir gjort for oss? Hva er identitet, og hvordan definerer det et menneske? Hvordan definerer fortida oss i dag? Kan en komme seg unna, begynne på nytt? Tiller skildrer mange mennesker som ikke kan, som ikke makter. Men oppi alt sammen er det noen som skinner, noen som tar tak, noen som våger. David er en av dem.

Bøkene er skrevet på et lett tilgjengelig, drivende og saftig nynorsk, prega av repetisjoner og muntlighet, med mange skildringer av pusting, smiling og vagging på hodet. Og naturligvis skulle også dette innlegget vært skrevet på nynorsk! Men det gikk litt fort - slik er det når en tar notater på bokmål. Ei innvending må jeg likevel komme med, sånn på tampen: Når det er ni personer som slipper til med seg og sitt, skulle jeg ønske at stemmene deres var mindre unisone. Jeg skulle ønske Tiller hadde endra rytme, vokabular, temperatur og temperament i enda større grad mellom tekstene. Slik det er nå, stikker Susanne seg ut, for hun er så sint, Ole stikker seg ut fordi han er så lei seg, men de andre går stort sett i samme dur med samme språklige vendinger. Men jeg ser også at forfatteren har anstrengt seg for å gjøre dem ulike, og jeg berømmer han for det. Trilogien er solid, men ikke storslagen, og den er absolutt lesverdig, dog ikke så obligatorisk og epokedefinerende som så mange vil ha det til.