Realisme og undergang

Bildekilde: antikvariat.net

I over ett år har jeg hatt som koseprosjekt å lese Stavangers store sønn, Alexander Lange Kiellands (1849-1906), Samlede verker. Det er tidkrevende, for det er mange verk, og som så mange 1800-tallsforfattere, så preges også Kielland tidvis av noe omstendelighet og en smule tunge setninger, sjøl om han er lettere og mer elegant enn flere av sine samtidige. Dette gjør naturligvis at jeg må sette ned lesetempoet hver gang jeg henter han fram, og de første fire-fem sidene går uvant langsomt. Men så glir jeg inn i det nye tempoet og finner flyt.

Nå har jeg lest ferdig to verker som er å finne i andre bind av Samlede verker. Begge er fra 1881. Arbeidsfolk er en realistisk roman, mens den triste historia om Else har undertittelen En julefortelling. Også denne er av det realistiske slaget. I begge verk skildrer Kielland de som er nederst i samfunnet, og det er svært tydelig at det også er her sympatien hans ligger. Slik sett følger han opp det samme sosiopolitiske prosjektet han innleda allerede i debutverket Novelletter (1879), men som særlig er synlig fra romanen Garman & Worse fra samme år.

Arbeidsfolk handler om alle typer arbeidsfolk. Blant dem finner vi naturligvis de som kalles arbeiderne, som i denne perioden er i ferd med å etablere seg som en sosial klasse og en faktor å regne med. Og vi finner bøndene, de utarma bøndene, som emigrerer i hopetall til Amerika og drømmen om et nytt liv. Og tittelen kan tolkes ironisk, retta mot embetsstanden som motarbeider, flytter papirer og skaper vanskeligheter for vanlige folk. Det er mang slags arbeid og mang slags folk. Fellestrekket er at alle må tjene penger for å overleve.

Boka veksler mellom å følge den sterke og staute bonden Njædel, som holder til langs kysten på Vestlandet et sted, og hans datter Kristine, som sendes til onkel Anders i Christiania for å følge med på en sak som Njædel klager inn for departementet. Det går ikke godt for noen av dem. Kristine vekker oppsikt med sin uvanlige skikkelse og får raskt et brødrepar etter seg. En av dem er lege, og han skal vise seg å bli oppriktig glad i den bondske, ekte jenta, og kommer stadig på besøk til henne i portnerstuen. For å forhindre skandaler blir legebroren sendt bort og Kristine tvangsgiftes med onkel Anders, slik at hun kan holdes under oppsikt. I mellomtida har onkel Anders forlagt brorens papirer - med vilje - og ettersom han stadig krever mer penger for å fortgang, utarmes Njædel langsomt både fysisk og psykisk. 

Arbeidsfolk er en svært langsom roman som skildrer alle typer arbeidere, samt deres utseende, klær, oppførsel og gemytt i lange, nærmest stillestående avsnitt. Vi leser om de sindige bøndene som ikke lar seg vippe av pinnen, om noen fæle lurendreiere av noen embetsfolk, om den oppriktige, sjenerte legen, sviregutter og løgnhalser, departementale spyttslikkere, oppkomlinger, den lojale arbeidshesten, den bråsinte sjefen, tjenestejenter, borgerlige fruer og embetsstandshustruer. Etter at skildringene er på plass, kommer dialogen. Den kan gå fort og være hardtslående, og så subtil, særlig i sine fornærmelser, at det er vanskelig å registrere at noen er blitt fornærma. Og hele veien bygger Kielland videre, oppover og oppover mot klimakset, der han forener kongelig besøk med syfilitisk død. Det er en ugrasisøs blanding av høyt og lavt, men det er svært godt gjort å kombinere to så sterke kontraster og fortsatt holde det lesverdig. Med stor sans for detaljer utmaler Kielland det kongelige selskap og alle banaliteter de velter seg i, mens andre vrir seg av smerte.

Og det skulle jo helst være slik at en kjente at dette, dette var en fremmed verden. En skulle kunne puste letta ut og tenke: Jeg kjenner meg ikke igjen i disse skildringene. Men det skumle er at en gjør det. Jeg gjør det. Jeg ser at dette ikke bare er en refleksjon av et høyst levende 1800-tallssamfunn, det speiler også vårt samfunn, der viljen til å jobbe seg oppover ikke alltid ledsages av kunnskap og evner, der kravene til suksess er så store at mennesker må behandle seg sjøl umenneskelig for å lykkes, der ære og konformitet og frykten for skandaler gjør at vi leiker med andres liv. Det var en urovekkende erkjennelse, samtidig som det var veldig flaut. Mon tro hva Kielland ville sagt? Det er gått 135 år, men på mange punkter er vi fortsatt ikke kommet videre.

Alexander Lange Kielland
malt av Eilif Petersen (1893).
Bildekilde: snl.no

Heldigvis er det litt annerledes med tanke på kortromanen Else, som bærer navn etter sin unge hovedperson. Den er ei skildring av en grim kvinneskjebne. Alt som kan gå galt, går galt, sjøl om forutsetningene ikke er av verste slag. Else vokser opp i et underlig hus kalt Noahs Ark, der byens foretrukne kloke kone, madam Späckbom, holder til. Hun er svært stolt av Else, for hun er hennes levende eksempel på en varig kur. Uten henne hadde Else vært blind. Men Else er sunn og frisk, hun ser og hun ler så det klukker i gatene. Helt til hun møter Svend og gripes av begjær. Et begjær som konsult With tar fra henne.

For konsul With tar den han vil, når han vil. Han har til og med flere egne steder for sånt, der han holder kvinnene sine. Else kastes ut fra Noahs Ark og er blitt hans, uten å egentlig ha hatt noe valg. Han lokket henne med roser, de sjeldne, velduftende roser, og så grep han henne bare -. Men Svend gir ikke opp. Han finner henne, og Else gråter av skam når han kommer inn i rommet. Ikke vil hun at han skal se henne slik! Men Svend er bare god. Han vil at de skal reise vekk sammen, gifte seg, starte på nytt. Et sted der han ikke er taterpakk og hun ikke er en fallen kvinne. Et sted der ingen veit. Men de drar aldri. De blir, helt til Else kastes ut av konsulens vertinne også. Så står de der, begge to. Ingen penger, ingen jobb, ingen sted å bo. Men sansen for hetvin, har de. En brennende, mettende hetvin som sildrer gjennom kroppen og gir liv. Enn så lenge.

Else er en undergangsfortelling der Kielland betrakter samfunnet fra kvinnas side. Madam Späckbom må konstant kjempe mot byens mannlige doktor, som hevder å være mye bedre enn henne. Som kvinne har ikke madammen hatt tilgang til undervisning. Hun kan kun stole på sin egen erfaring. I Noahs Ark bor også frøken Falbe, som driver skole og forsørger den alkoholiserte broren sin. Hver dag er en kamp, mot menn og mot samfunnet. Og så er det Else, som tvinges nedover, nedover fordi hun, når hun har hatt et ufrivillig samleie, mister sin egenverdi som menneske. Og når samfunnet behandler henne som et ingenting, mister hun respekten for seg sjøl. Hun ofrer ikke en tanke på det døde barnet -.

Parallelt med disse skildringene, vier Kielland også noen avsnitt til byens fornemme fruer, som oppretter foreninger for falne kvinner. Frøken Falbe går til dem og varsler om Else. Hun ber om hjelp på Elses vegne, for hun ser hvor dette går. Men nei, sier foreninga, når ingenting er skjedd, kan vi ikke hjelpe. Til slutt er Else uten tvil en fallen kvinne, og hun innskrives i foreninga. Frøken Falbe øyner et håp, kanskje Else nå vil få den hjelpa hun trenger. Men da foreninga får vite at hun har fått et barn, ryker hun rett ut igjen: Hun er innskrevet i feil forening. Kritikken av de kristne, borgerlige fruer som hjelper "sine faste", som er tilstrekkelig takknemlige for hjelp, kun for å bedre sin egen samvittighet og gjøre sin kristenplikt, er ramsalt.

Alexander Lange Kielland jobba med og for mennesker i hele sitt voksne liv, som blant annet borgermester og amtmann. Han ønska mer rettferdighet, bedre kår for arbeiderne, økt likestilling, rettigheter og støtte for ugifte mødre og et bedre system for fattige og sjuke, kort og godt politisk frigjøring fra embetsstanden. Verkene er en del av hans ideologiske prosjekt, og de underbygger det han jobba for i praksis. Kielland er samfunnskritisk, realistisk og nesten naturalistisk i sine skildringer, der han som en av de fire store fører an med problemlitteratur under det moderne gjennombrudd. 

Kiellands verker har altså en tydelig politisk agenda. Og sjøl om en kan diskutere de ulike problemstillingene han legger fram i både Arbeidsfolk og Else med tanke på tematikk, er det ett hovedtema som slår meg som mye, mye sterkere enn alle de andre: Dobbeltmoral. For hvordan kan de rike og privilegerte komme unna med tvangsekteskap, seksuelle overgrep, syfilisme, alkoholisme, uekte barn og horehold? Jo, det er dette forbanna hykleriet. De holder fasaden, har baller og selskaper der de er tekkelige og pene, de går i kirka, sier sine bønner, betaler sine bøter og gjør ellers hva faen de vil. Alexander Kielland retter ingen pekefinger. Han står støtt i Stavanger og brøler så det runger over det ganske land.