Å lese - leser - las - har lusi

Jeg har en onkel som til stadighet har stor glede av de mange finurlighetene i det norske språket. Særlig er han fascinert av alle former for verbbøying. Han syns omlydene og de ulike omlydsmønstrene er morsomme, men forvirrende, kanskje fordi de er mange, og kunne derfor likt at det blei ei omlydsstandardisering, gjeldende for alle verb. Da ville vi for eksempel slippe å skille mellom sterke og svake verb, og vi ville slippe å lure på hvordan det og det verbet egentlig skal bøyes skriftlig til forskjell fra muntlig, for der er det jo til dels store sprik. Slik ville vi fått ei verbklasse med ett hovedmønster, og ikke alle mulige unntak og ekstraregler sånn det er i dag.

Hovedformen han har kommet fram til, er denne

å lese - leser - las - har lusi

Her ser vi at infinitivsformen og presensformen er nokså like, slik at det er forholdsvis lett å forstå hvilke verb det er snakk om. Deretter kommer omlydene (og som det går fram av hovedmønsteret, er det verb uten a eller u i rota som blir mest spennende). Slik ville vi fått tilsvarende varianter av for eksempel

å hoppe - hopper - happ - har huppi

å sitte - sitter - satt - har sutti

å ligge - ligger - lagg - har luggi

å løpe - løper - lap - har lupi

å tenke - tenker - tank - har tunki

å snakke - snakker - snakk - har snukki

å prate - prater - prat - har pruti

å spørre - spør - spar - har spuri

å gråte - gråter - grat - har gruti

å smile - smiler - smal - har smuli

å titte - titter - tatt - har tutti

å kikke - kikker - kakk - har kukki

å krangle - krangler - krangl - har krungli

å elske - elsker - alsk - har ulski

å kose - koser - kas - har kusi
å håpe - håper - hap - har hupi
å sove - sover - sav - har suvi

å snorke - snorker - snark - har snurki

å drikke - drikker - drakk - har drukki

å spise - spiser - spas - har spusi

å koke - koker - kak - har kuki

å fyre - fyrer - far - har furi

å jobbe - jobber - jabb - har jubbi

å spille - spiller - spall - har spulli

å skrive - skriver - skrav - har skruvi

å kjøre - kjører - kjar - har kjuri

å sykle - sykler - sakl - har sukli

å snike - sniker - snak - har snuki

å fikse - fikser - faks - har fuksi

å fikle - fikler - fakl - har fukli

å jukse - jukser - jaks - har juksi

å forske - forsker - farsk - har furski

å rydde - rydder - radd - har ruddi

å rote - roter - rat - har ruti

å skrote - skroter - skrat - har skruti

å føde - føder - fad - har fudi

å tisse - tisser - tass - har tussi 

å prompe - promper - pramp - har prumpi

å fise - fiser - fas - har fusi

å børste - børster - barst - har bursti

å megle - megler - magl - har mugli

å mekke - mekker - makk - har mukki

å skyte - skyter - skat - har skuti

å kvele - kveler - kval - har kvuli

å drepe - dreper - drap - har drupi

å myrde - myrder - mard - har murdi

Så langt er alt vel, får en vel si, med unntak av noen svært uvanlige former. Men hva i all verden skal en gjøre med veldig korte verb, som å gå, å se, å sy, å si, å re og å be? Får vi former som å re - rer - rar - har ruddi? Eller ruidd? Og hva med de vanlige verbene å lage og å ordne? Hvilke former er greiest å ha med å gjøre, blir det virkelig ardn - har urdni? Hva med et verb som å skøyte? Eller de lange verbene spionere, fotografere, demontere, regjere og saksbehandle? Og hva med verbet å lyse, som får sammenfallende former med å lese; å lyse - lyser - las - har lusi? Det samme gjelder forsåvidt å prute, som sammenfaller med å prate. Hvilken løsning skal en legge fram da? Blir det unntak fra reglene likevel?