Søte Serena

Bildekilde: Bokelskere

Det var blitt ganske seint på kvelden, og jeg hadde akkurat fullført å lese om Madame de Pompadour. Foran meg lå Sigrid Undsets verk om Olav Audunssøn. Jeg bladde fram og tilbake, leste åpninga på tredje bok, la verket fra meg. Det føltes ikke helt riktig å gå i gang, jeg ville ha noe annet, noe godt og solid, men mindre storslagent og dramatisk. På leselista mi for april hadde jeg satt opp Marita Fossum, men idet jeg strakk meg for å trekke fram Lykksalighet fra ulesthylla, blei vinkelen på armen brått en ganske annen, og plutselig satt jeg med Serena mellom hendene.

Jeg har kikka på boka mange ganger tidligere, nysgjerrig som alltid på hva Ian McEwan (f. 1948) kan klare å pønske ut. Tanken var at jeg bare skulle skumlese litt i begynnelsen av romanen før jeg vendte tilbake til leseplanen, men sidene fløy, minuttene likeså, og plutselig hadde jeg lest femti sider og klokka hadde passert halv ett med god margin. Da var det bare å innse at det var Serenas tur, og kose seg med full klaff mellom bok og leser!

De neste dagene forløp likedan, og brått var boka nesten utlest. I protest, fordi jeg koste meg sånn, lot jeg være å lese en hel dag, bare for å lese ut romanen på badet neste natt. Den natta hadde jeg underlige spiondrømmer som tok plass i London, stadig med meg sjøl i rolla som den unge hovedpersonen Serena Frome. Og det ga jo mening, etter å ha lest om hele hennes liv, i alle fall fram til et visst punkt, drømte jeg videre om det samme.

Serena (originaltittel Sweet Tooth) blei utgitt i 2012, og kom på norsk året etter ved Halvor Kristiansen (f. 1969). Boka er formelt satt opp som en slags sjølbiografi eller en bekjennelse, ved første øyekast skrevet utifra et behov for å forklare, reinvaske og rette opp, lang tid etter at begivenhetene fant sted. Historia er således ført i førsteperson, hele tida med Serena som fokaliseringsinstans og forteller. Og det fungerer bra - McEwan er som vanlig flink til å holde avstand og unngå forfatterkommentarer (dog Serena har noen). Serena begynner med å fortelle om bakgrunnen sin, barndom og familieforhold, ungdomstid og skolegang, universitetsstudier og rekka med kjærester, helt til vi kommer fram til bokas hovedfokus, nemlig den kaotiske tida på starten av søttitallet. Serena er da i begynnelsen av tjueåra, og etter ei underlig rekke hendelser som skal vise seg å henge sammen, blir hun rekruttert til MI5.

Hvorfor blei akkurat jeg rekruttert, undrer Serena, da hun er veldig klar over at hennes universitetseksamen i matematikk fra Cambridge ikke holder mål. Det som driver henne, er interessa for litteratur. Hun leser mye, og hun leser fort - og da menes fort på samme måte som Oscar Wilde (1854-1900). Det som for andre ser ut som formålsløs blaing, er faktisk lesing. Men i motsetning til Oscar Wilde sliter Serena noe med å få tak i innholdet utover at hun skal kose seg med leseropplevelsen. Dette får hun systematisk opptrening i av professoren sin, som hun også har en affære med. Det viser seg seinere at det er slik hun kommer inn i MI5.

Men livet som statsansatt er ikke særlig spennende, og dårlig betalt er det også. Serena spinker og sparer, men har ikke råd til mer enn ett rom i et kollektiv, ei seng, en stol, ei lampe og etter hvert en del bøker. På jobben oppretter hun mapper og går på møter, vurderer risiko og sikkerhet, skriver referater og brev, sender ut informasjoner, følger forelesningsrekker om blant annet kommunisme og vestlige verdier. Serena ser opp til de andre oppover i etasjene, de som faktisk er agenter, som har dekkoperasjoner og som driver med det som er virkelig spennende. Så blir det også etter hvert hennes tur. Operasjonen får navnet "Søtmons", "Sweet Tooth" på engelsk, og Serena skal finne fram til unge forfattere med rett ideologi, som skal få statsfinansierte stipender via ulike veldedige skalkeskjul.

Slik møter Serena den unge, tynne, erkebritiske forfatteren Tom Haley. Og naturligvis forelsker de seg veldig i hverandre på svært kort tid, sånn at alt blir mye mer komplisert. Hendelsene, små som store, i verden, i politikken, i lokalsamfunnet, i familiene, på jobben hennes, i forfatterskapet hans - alt er med på å bygge opp spenning, helt til et punkt der det er vanskelig å se veien videre. Alt er blitt et sjansespill, og Serena må satse.

Romanen om Serena er skrevet i et rolig, tilbakeskuende tempo, der fokaliseringsinstansen ikke stresser med noe, men heller fokuserer på å få med alle detaljer. Slik som ofte er tilfelle, kommer viktigheten av detaljene tilbake på et seinere tidspunkt. Språket er rikt, skildringene er presise, de ulike miljøene er tatt på kornet på en god måte, uten å gjøre narr. Serena framstår som en troverdig og pålitelig forteller, men leseren kan ikke helt slippe tanken om at det kanskje ikke er tilfelle likevel. Kan hende er det en bakenforliggende faktor vi ikke kjenner, til hvorfor historia hennes presenteres akkurat slik den gjør?

Serena forteller nøkternt, varmt, morsomt og gjenkjennelig om sin geskjeftige mor og litt for frie søster, samt om prestepappaen som bare kalles Biskopen. Hun skildrer guttene hun er sammen med, og mannen hun tror hun elsker, helt fram til hun møter han hun virkelig forelsker seg i. Hun lar seg rive med av kjærligheten og lengter i kulde og regn og triste arbeidsdager til helga og togturen sørover, til han som skriver og elsker med henne, til seine morgener og lange middager der de bestiller det dyreste, rett og slett fordi de kan.

Ian McEwan er en av Storbritannias fremste forfattere, en posisjon han har hatt i snart tjue år. Også i Serena viser han at han er teknisk briljant og at han virkelig har sansen for å lage fiffige plot. Særlig kunstferdig er den siste vendinga før slutten. Strukturen i romanen er ypperlig, sjøl om sjølve hendelsesforløpet kan være en smule forutsigbart. Det er nemlig slik at Serenas historie aleine ikke er så suveren, men fordi den blir fortalt slik den gjør, blir den imponerende. Blanda med den sjølbiografiske romanen, får vi nemlig handlingsreferater fra flere noveller skrevet av Tom Haley, som deretter trekkes inn i handlinga på ulikt vis. McEwan mestrer alle virkemidler til fingerspissene, og det hele er så fikst forma at det nesten er litt for mye.

McEwan er svært god på dette med tidskoloritt - han har med både smale, intellektuelle referanser, og de breispektra og populærkulturelle. Han bruker geografi, bygninger, gater, kunst, kultur, historie og litteratur for å understreke tidsånd og holdninger, for markere avstand mellom personene i boka eller for å karakterisere og psykologisere. Også i Serena sitter dette svært godt. Leseren ler både med og av hovedpersonene, der de famler rundt i verste 1970-tallsånd.

Tematikken i romanen - kjærlighet og litteratur, og ikke minst kjærlighet til litteratur - er kjent for de fleste av McEwans trofaste lesere. Mange av personene han skriver fram, holder på med litteratur på ett eller annet nivå, og som regel er det utfordringer i kjærlighetslivet til vedkommende også. Serena blir slik aktuell på flere nivåer, da den går i intertekstualitet med flere av McEwans tidligere verker. For eksempel deler den delvis tematikk med Den uskyldige (på norsk i 1990), som er lagt til 1950-tallet, også ei periode med kald krig og agentvirksomhet, men da i Berlin. Ei novelle henter deler av handlinga si fra Kjærlighet ved første blikk (1997). Detaljene i de byråkratiske skildringene minte meg om Tidebarn (1987), mens livets store vendepunkt, som for Serena for eksempel er på bussholdeplassen der hun blir forlatt, tematiseres i fullt monn blant annet i romanen Svarte hunder (norsk utgave i 1993). Kommunikasjonsproblemer dyrkes til det fulle i Ved Chesil Beach (2007), mens Om forlatelse (norsk oversettelse fra 2002) handler om å forsones med egne handlinger, og å tilgi seg sjøl. Og så videre.

McEwan er en svært grundig forfatter, og en veldig privat mann. Derfor blei jeg ganske overraska da jeg leste at Serena er den mest sjølbiografiske boka han har skrevet. Og McEwan, det er naturligvis den erkebritiske, tynne forfatteren Tom Haley, som elsker med Serena og skriver, skriver og elsker, og som mottar midler fra MI5 for å skrive ideologisk "korrekt" litteratur, men som bryter fullstendig med dette ved å skrive apokalyptisk. Også de ulike novellene som refereres, bærer preg av det makabre som McEwan hadde så sansen for i begynnelsen av karrièren, i så stor grad at han fikk tilnavnet Ian Macabre. (Disse tekstene har jeg dessverre ikke lest, men jeg antar at vi her får enda flere intertekstuelle sammenhenger.)

Det eneste som trekker noe ned, er at McEwan som vanlig har et litt uoriginalt blikk på menn og kvinner og relasjonene dem i mellom. I denne boka, som er lagt til tida rundt 1972-74, er det fortsatt mye i det britiske samfunnet som er tradisjonelt. Serena bryter med forventningene når hun ansettes av MI5, og atter en gang når hun blir en utegående agent. Men som person er hun ikke like gjennomført. McEwan legger inn at Serena går ut sammen med venninna si, noe som bare er greit på visse puber, og at hun gir de mannlige sjefene sine motstand - i alle fall innimellom. Og på mange måter er hun sterk. Men så blir Serena avslørt, og en forstår at det er en mannlig forfatter som står bak det hele. Serena har for eksempel flere kjærlighetsforhold og har sex mange ganger i løpet av boka, men hun reflekterer aldri over prevensjonsbruk eller de mulige konsekvensene ved ubeskytta sex. Akkurat det finner jeg utroverdig, særlig når Serena ellers er så konkret, detaljrik og nøktern.     

  

Alt i alt er Serena en god roman, ei underholdende, spennende og interessant bok som diskuterer forholdet mellom fiksjon og virkelighet og fremmer et sterkt forhold til litteratur. Den vil nok anses som noe lett av enkelte, som forventer tyngre stoff i tråd med Lørdag (2005) mens den for flertallet er midt i blinken. Jeg skal ærlig innrømme at jeg koste meg masse underveis, men at boka ikke har den samme tyngden som Om forlatelse.