fredag 19. mai 2017

Olav Audunssøns lykke

Bildekilde: Bokelskere
Da vi forlot Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøn mot slutten av andre bok i første bind av tobindsverket om Olav Audunssøn, var de midt i et sterkt, emosjonelt vendepunkt. I løpet av to omfattende bøker har de begge blitt krenka, sveket og håna, de har kjempa for hverandre og for seg sjøl, de har uforvarende laga til et kaos uten like flere ganger, og sendt hverandre rakt ut i sterke identitets-, forholds-, kultur- og trosmessig kriser. Men likevel, altså, helt mot slutten tennes ei gnist, ei spire av håp. Kanskje det står til å redde, hun og han - de to?

I tredje bok i første bind, der bindets tittel er Olav Audunssøn i Hestviken (1925), får vi lesere endelig svaret av forfatter Sigrid Undset (1882-1949). For hun holder korta tett til brystet og tillater ikke noe smugkikking. Sjøl om jeg ivrig venta på fortsettelsen, var det så intenst å lese særlig det siste kapittelet at jeg måtte ha ei lesepause før jeg kunne gyve løs på det som skulle og måtte komme. Og nå, etter mange dager med mye lesing, for det går unna når en kommer i gang, er det endelig over for denne gang. Endelig fordi det er nervepirrende lesing, og fordi bøkene er lange. Endelig fordi vi får visshet i hva som skjer og til slutt kan puste letta ut. Eller?

Det blir jo slik at det bærer til Hestviken. Det er Olavs hjemplass, stedet og gården han husker fra barnsbein av. Boka åpner med et langt, skildrende parti der Undset sveiper inn fra hav og kyst, videre innover fjorden, forbi knausene der hun kaster et blikk opp på fjellene, inn til kaia, opp bakkene og hele veien opp til gården og det vide utsyn. Videre skildres husene, rommene, lukta som sitter i veggene, historia og minnene som fyker forbi inni Olav. Han er hjemme. Han kommer aleine denne gangen, for å bese husene og sette dem i stand. Forfallet har rådd i Hestviken, og mye må gjøres. Men snart skal han dra, for å hente henne -.

Spørsmålet er bare om Ingunn vil dra. Brått er hun blitt så knytta til søstera si igjen, Tora på Berg, til hjemtraktene og gården og skogene og det vesle huset der hun veit han er. Men hun må dra. Ingunn presses sterkt nå, og hun virker å tro at det stadig skal briste, men det bærer, det bærer, hun bærer sjøl den største byrde og hun kommer seg, hun tvinger tårene tilbake. Nå har det blitt slik det må være. Ingen må vite, ingen må tenke -. Det er nå livet hennes begynner, på ordentlig.

Og etter mange, mange år med kamp, for hverandre og ei felles framtid, kan Ingunn og Olav endelig gi seg hen til hverandre, lovformelig og med rette, uten å skjemmes. Nå er de rette ektefolk på egen gård. Hestviken ligger der, staselig til, og den vakre husfrua vekker oppsikt i bygda. Men husbonden er mer av den tverre sorten, taus alltid og vanskelig å komme inn på. Så blir hun svanger, da, og Ingunns skjebne står ikke til å redde. Hun fanges i et nett der stadige graviditeter kun avbrytes av vonde fødsler der hun alltid etterlates som barnløs. Og hun brister, bit for bit, for hver gang, til hun ikke lenger tror hun skal makte det.

I takt med at husfrua brytes ned fysisk, mørkner det for Olav psykisk. Han har lange, gode perioder, men så kommer det vonde. Det er alle disse nettene der han knapt får sove. Og når hun blir sjuk, følger våkenettene. Mange år med våkenetter blir det, og Olav eldes i takt med at hun avmagres og spises opp av liggesår. Han jages av det som hendte vinterstid der oppe ved Mjøsa. Men han måtte jo, han hadde ikke noe valg -. Det sang i øksa Ættarfylgja, og hun varsler død, sies det. Og Olav gjorde det han måtte. Etterpå sa han det ikke til noen, og slik har det gått, at han bærer sin synd med seg, daglig, til han går helt i surr. Ikke kan han skrifte, sørge, bøte, gjøre opp på annet vis, ikke kan han tale muntert og liketil, han frykter alle løgnene. De eter han opp innenfra.

Løsninga på deres begges misere blir å dra opp til Tora på Berg, til skogtraktene og ut i skogen for å hente han som holder til der. Slik må det da vel bli en slags balanse både for han og for henne -. Det er i alle fall rett. 

Sjølsagt er dette en grov overforenkling av handlingsforløp og tematikk i siste bok av første bind, Olav Audunssøns lykke. Tidligere har jeg lest og skrevet om Olav Audunssøn gifter seg og Ingunn Steinfinnsdatter. Også her er Undset svært detaljert i sine skildringer, hun er nyanserik og får med alle gråsonene, hun lirker fram tvil og usikkerhet som kontrast til de faste beslutningene, hun gir plass til ombestemmelser og anger, store og små svingninger, forskjeller i talemåter og i tonefall. Dette gjør personene komplekse og virkelighetsnære. For hvem har vel ikke hatt det slik som Olav? Jeg kunne i alle fall se både meg sjøl og han, der vi grublende holdes våkne av egne tanker gjennom nattetimene, før vi endelig fatter en beslutning. Morgenen etter kommer vi på andre tanker, og det ender opp med at vi tar en helomvending. Nok en gang. Slik forblir ting ved det vante og trygge, en slipper å angre på hastige avgjørelser. Men så tar en heller ingen sjanser -.

Det er Olav Audunssøn som gis mest plass i boka, og han trer slik fram som hovedperson. Derfor er det også han de fleste skildringene dreier seg om, både ytre og indre, det er han som grubler og fører indre monolog, han drar til kaupangen og i viking, han snakker med folk på gården og ved kirka, han ser ut av glugger og dører etter vær og vind, han beskuer henne. Kanskje er det det siste som er viktigst, at blikket som hviler på Ingunn hele tida er en manns. En sterk, frisk mann, som ser henne som en rein kontrast til seg sjøl og ikke et medmenneske, ei ektekone. Olav ser bare den sjuke Ingunn, og det er ikke måte på hvor ille det står til med henne, hvor mange hensyn han må ta, hvor mye han må hjelpe, skåne, legge til rette. For sjøl før hun blir sjuk, ser han Ingunn som ei slags veik plante som stadig vekk er i ferd med å visne hen. 

Og det er klart hun må vernes, vannes og stelles og fares pent med. Slik skapes et dårlig levemønster dem i mellom, et usunt avhengighetsforhold, der han ofrer seg og hun tar i mot som det offeret hun er. Hun, hun har jo bare å være han takknemlig, etter det hun har gjort! Og han, om hun bare visste! Han kuer sin egen synd og sorg fordi hun er for svak, og hun biter i seg sin egen synd og angst av frykt for å såre han. De tusler rundt hverandre i alt sitt armod og snakker aldri ut. Det er kun sorg og antagelser mellom dem, og det forferdelige livet de lever. De har alle materielle goder, men de har ikke det de så aller mest vil ha.

Men leseren tviler aldri: De er oppriktig glade i hverandre også. Olav tenker jo det, at om han så hadde visst at dette blei livet, så hadde han fortsatt grepet etter Ingunn med begge hender. Hun er den eneste vennen hans, den han har vokst opp med på fremmed sted, han har støtta seg på henne, mestra med henne, levd med henne. Å legge til elske henne og elske med henne gjør ikke store forskjellen for Olav. Det er Ingunn. Han ville gjort - og gjør - alt for henne.

Den Olav som trer fram, er fysisk sterk og vakker. Han er velskapt og Ingunn misunner han for hans sunne skikkelse. Hun visner jo bare, og er ikke ung og vakker og sterk, slik som før. Sterk var du aldri, sier han da, og bidrar til å trekke henne ned. Alle som har lest Ingunn Steinfinnsdatter veit at Ingunn er sterk, hun er suveren. Men i denne boka er hun ikke slik. Hun er tilbake til den passive Ingunn fra begynnelsen, og sjøl om hun ikke klager, som Olav berømmer henne så for, så gjør hun det indirekte, gjennom skildringene og blikket, med tårer og sukk. Men en kan ikke holde det mot henne, hun har det jo så fælt -. Og hans omsorg er djupt rørende. Men likt i bygda er de ikke, Hestvikfolket. 

En kan skrive veldig mye om denne boka, om alt den er og sier noe om, som både er relevant for mennesker før og nå, og hvordan den står i dialog med forgjengerne i samme bind. Men det viktigste er nok det jeg opplever som hovedkjerna i tematikken: Olavs eksistensielle tanker og problemer. Hans viten om egne gjerninger og hvem de faktisk rammer. Hans konstante, nagende, gnagende dårlige samvittighet som aldri, aldri gir slipp. For uansett hvordan han forklarer og bortforklarer, legitimerer og rasjonaliserer, gjenopplever og gjennomlever, så er kjensgjerningene der. Olav brøt et av Guds bud. Han synda, stygt. Og uten skrifte, bot og syndsforlatelse, vil han aldri mer komme nær Gud. Uansett hvor fromt han lever og hvor mye han gir kirka av gull og jordegods. Det som venter på han nå, er Skjærsilden og Helvete. Olavs angst holder han våken om natta. Han blir som en trykkoker, utilregnelig og sprekkeferdig. Han er fanga i et nett og kan ikke røre seg. Om han ikke sier noe, vil hans sjel, hans indre og hans vett forgå. Om han sier noe, vil han komme til å ta livet av Ingunn.

Sigrid Undset skildrer denne emosjonelle stillstanden gruvekkende presist. Hun holder ikke tilbake når Olav forestiller seg konsekvensene av å snakke eller ikke snakke, hun lar han gå der og stadig føle på det vanføret han har satt seg fast i. Nøden, angsten og redselen blir dagligdagse faktorer som virker kjente for henne som skriver. Undset lar Olav forsøke å forestille seg et liv uten Gud og frelse, noe som er utenkelig i middelalderen. Det er et liv som umenneske. Men det som kanskje er enda verre, er hvordan Undset skildrer Ingunn. Olav kjemper til stadighet mot sin egen synd og mot sin skjebne, mens Ingunn bare resignerer og godtar alt. I sin ekstreme tosomhet er de altså to motsetninger som trekker hver sin vei. Han vil leve, hun vil forgå.

Det første bindet om Olav Audunssøn kan leses og tolkes på mange måter, noe som virkelig understreker hvor mangfoldig og mektig verket er. En innfallsport er hvordan æresbegrepet og forståelsene av hva som er ærefullt og ikke påvirker det vi gjør. En annen innfallsvinkel er det religiøse, og hvilke krav som stilles til menneskene som lever med streng religiøsitet. Her blir moral og etikk viktige omdreiingspunkter - det Olav strever så med. Med et mer samfunnsmessig perspektiv blir det relevant å trekke fram forskjellen på kjønnene, forventninger til kvinne og mann og ikke minst hva som er et kvinneliv og hva som er et mannsliv. Her er Olav Audunssøn i Hestviken et godt og representativt eksempel på et norsk hverdagsliv i middelalderen. Videre kan en lese mer psykologisk og symbolsk, og se på de omstendighetene Ingunn og Olav til en hver tid lever under og føyer seg etter. Ingunn mer eller mindre slites ut fordi hun må bevise at hun er kvinne, ei kvinne som skal klare sin arbeidsoppgave. Olav sliter med å bevise at han er en skikkelig mann. Begge blir frustrerte og får mindreverdighetskomplekser for sine manglende prestasjoner. Eller er det bare Guds straff?

Med første bind unnagjort, gjenstår ett. Jeg kjenner at jeg har behov for ei pause før jeg går i gang med Undsets mektige univers på ny. Hun skriver så det river innvendig, det er vondt og sårt det som skjer, og hun behandler det så fremragende, så totalt usentimentalt. Likevel er alt der, mellom linjene og i de små pausene -. De vedvarende grusomhetene og de bittesmå gledene som gjør at en kan nikke og godta. Men når jeg er klar, gleder jeg meg veldig til å lese videre om Olav Audunssøn og hans barn. Jeg håper samleser Birthe også er med!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar