Dialektboka

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av et år er det ganske mange bøker som finner veien hjem til meg, og i 2018 var Dialektboka av Anders Vaa (f. 1978) ei av disse bøkene. Den har med andre ord stått nokså lenge på hylla og venta på tur, og blei endelig lest nå i sommer. 

Dialektboka er ei fagbok om akkurat det tittelen sier: Dialekter. Den er med andre ord ingenting for deg som er interessert i barneoppdragelse eller båter. Her handler absolutt alt om dialekter, på godt og vondt. Materialet formidles i en muntlig og lett tone, slik at boka kan passere som populærvitenskapelig, eller for folk flest. For å understreke dette har forlaget (eller forfatteren) valgt å utgi denne nokså smale boka sammen med et lydpanel, der leseren kan lytte til alle dialektprøvene som hun leser om underveis. Det tror jeg er klokt, da det er nokså stor forskjell på å lese om uttalevariasjoner og isoglosser, for å ikke nevne lydskrift, og å høre det.  

Vaa redegjør ryddig og godt for svært mange av dialektene i Norge. Han tar først for seg generelle dialektkjennetegn og ei rask og forenkla språkhistorie, før han gyver løs på de fire hovedgruppene når det kommer til norske dialekter. Disse er, ifølge Vaa og mange andre, østnorske dialekter, trønderske dialekter, vestnorske dialekter og nordnorske dialekter. Når han har fått på plass hovedtrekkene ved disse dialektene, går han mer spesifikt inn på mindre dialektgrupper og ulike kjennetegn. For eksempel finner en nordvestlandsk, sørvestlandsk og sørlandsk under vestnorske dialekter. Deretter eksemplifiserer forfatteren ytterligere lokale variasjoner og særtrekk gjennom punktmessige oversikter med titler som "Spesielt for Romsdalen" og "Spesielt for Sunnmøre". Lydklippene, altså dialektprøvene, representerer så noen av disse mer lokale variasjonene. 

Boka var helt grei å lese, men ga meg ikke noe særlig nytt i forhold til standardverket Norsk talemål - lokal og sosial variasjon av Eric Papazian (f. 1939) og Botolv Helleland (f. 1940). Og det er leit, for det hadde jeg forventa. Bøkene skiller seg mest fra hverandre gjennom valgt struktur, detaljnivå i hovedinndeling av hoveddialekter og lydstøtta. I boka til Papazian og Helleland begynner det med språklyder, mens Vaa åpner med ei dobbeltside med takk til alle som har bidratt. Dette kunne strengt tatt blitt plassert bakerst i boka, der det hører hjemme. Papazian og Helleland er mer detaljerte enn Vaa, som opererer med fire hovedgrupper. Videre har Papazian og Helleland lydstøtte på cd, mens Vaa som nevnt over har et mer moderne lydpanel. Jeg er dessverre ikke særlig fornøyd med lydpanelet. For det første var det limt alt for dårlig, slik at det konstant sklei og datt av boka, noe som er upraktisk da jeg liker å ta med meg det jeg leser. Og i tillegg var ikke "Dialekta mi" innspilt i sin helhet, noe forlaget mer enn gjerne kunne kosta på seg når de først lager ei slik bok. Det er jo ikke hvert år.

Reint visuelt var heller ikke boka særlig slående. Fonten kunne gjerne vært annerledes, tydeligere, litt større og mer leservennlig. For mange er dette emnet komplisert, og kanskje også tungt, å lese, og da hjelper det om det grafiske letter framfor å tynge. Jeg veit ikke hvem som har valgt å gjøre det slik, men på mange sider, inkludert forsida, baksida, kartsidene, innholdslista, sidene med "Dialekta mi", språkvitenskapelige ord og uttrykk og så videre, er sidene nærmest "marmorerte" med treverk, slik at det ser ut som om en planke ligger under skrifta. Det er særdeles stygt der det er bilder, og lite leservennlig der det er tekst. 

"Dialekta mi" er i seg sjøl litt underlig, og da ikke bare på grunn av det underliggende treverket på boksidene. Her har det jeg antar er Vaa intervjua eller snakka med ulike kjente personer om dialekta deres - fra Liv Signe Navarsete og Yasmin Syed til Rolf Theil og Dag Sørås. Alle snakker om dialekt og identitet, og egen bruk av egen dialekt. Og det er ofte fint det de forteller. Noen svarer kort, andre bruker tre sider, men det er litt uklart om de har fått de samme spørsmåla eller ikke. På mange måter hadde det vært praktisk om spørsmåla også var inkludert, det ville samla og strukturert intervjuene. Og ja takk til fullstendig innspilling!

Jeg liker godt at Anders Vaa skriver radikalt bokmål. Det er en stil som passer til det han skriver om, og som illustrerer et viktig poeng i forhold til språk og identitet, som også vises fram gjennom "Dialekta mi". Men jeg liker ikke at han har en i overkant jovial skrivestil med unødvendig mange fyllord. Jeg er heller ikke særlig interessert i små anekdoter eller "artige" forfatterkommentarer underveis, jeg er interessert i dialektene, det er derfor jeg leser boka! Og anekdotene og forfatterkommentarene forstyrrer det faglige. Et eksempel fra side 39, om dansk: All honnør til barna for å tilegne seg det språket. Nå er ikke jeg særlig glad i dansk sjøl, men sånt skal vel en lingvist holde seg for god til? Videre klinger det ikke så godt i mine ører med setninger som "Verb har muskler." og "Noe som er enda tøffere, er dativ." og så videre. Det blir flåsete.

Jeg mener derfor at Vaa kun delvis lykkes med Dialektboka. Temaet er spennende og viktig, og det er flott med kart og lydstøtte og en helhetlig gjennomgang. Men det ville fungert bedre med strammere tekst og mer leservennlig design.

Maskiner som meg

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du er en hvit mann i begynnelsen av trettiåra, med svært varierende suksess på arbeidsmarkedet og litt tvilsom moral, noe som henger sammen med det med arbeidsmarkedet. Du er teknologiinteressert, alltid vært, har litt kunnskap om mye, men mangler konkrete mål, en god plan og gjennomføringskraft. Per dags dato er du aksjespekulant bak møkkete gardiner på det ulufta soverommet, noe som går ganske dårlig. Du vil bli rik, men helst uten å gjøre noe som helst. Ellers er du avstandsforelska i jenta i overetasjen og surrer gatelangs. Når du så arver en stor sum etter mammaen din, bestemmer du deg, av alle ting, for å kjøpe en robot: Et fabrikklaga menneske med kunstig intelligens. Og han heter Adam.

Adam, en av verdens totalt tjuefem roboter, fordelt på tolv Adamer og tretten Evaer, kan designes og tilpasses kjøperen, i alt fra hudfarge til egenskaper, mimikk og oppførsel. Men det presiseres at han er ikke et sexleketøy. Adam er mye mer virkelig, og viktig, enn som så. Han veier åttifem kilo og kan virkelig ta i et tak, eller tørke støv. Han kan vaske og rydde, eller telle og beregne. Han kan gjøre grovarbeid og oppgaver som krever ytterst presis finmotorikk. Han kan stille spørsmål, svare og reflektere, og han innhenter konstant kunnskaper fra nettet om de mest komplekse temaer. Han må lade hver natt via en kabel, men trenger ikke å sove, og han tisser hver dag. Sosialt sett er han noe keitete, stiv og underlig i begynnelsen, men han lærer av alle situasjoner. Etter hvert er han nesten bedre i sosiale situasjoner enn virkelige mennesker. Han er rett og slett en maskin, godt utstyrt med en revolusjonerende intelligens, der Sir Alan Turing (f. 1912) sjøl har vært med på utviklinga. Ja, for i denne romanen, som er lagt til et alternativt London på 1980-tallet, lever Turing (som egentlig gikk bort i 1954), og Storbritannia taper Falklandskrigen (i 1982, som de egentlig vinner), mens i politikken krangler Margaret Thatcher (1925-2013) og Tony Benn (1925-2014) så busta fyker.

Forfatter Ian McEwan (f. 1948) har med andre ord tatt utgangspunkt i en verden vi kjenner, vridd litt på historia og kasta inn fullt utvikla kunstig intelligens. Slik får forfatteren skildra og vist fram ulike problemstillinger som allerede har oppstått i vårt nåværende samfunn, men som ikke nødvendigvis er belyst offentlig. Som alltid henger vi, og lovverket, et godt stykke etter den jagende teknologiske utviklinga, det som er et enormt prøveprosjekt som når som helst kan gå skrekkelig galt. McEwan får også problematisert bruken av kunstig intelligens på flere nivåer gjennom teksten, for eksempel i forhold til personvern, i nære relasjoner og ved innsyn i forsegla dokumenter, samt reist spørsmål rundt hva det vil si å være et menneske. Kan alt læres? Hva med følelser, erfaringer og minner? Hva med fantasi og forestillingsevne?

Charlie, hovedpersonen i romanen Maskiner som meg med undertittelen Og folk som deg (på engelsk i 2019, på norsk ved Einar Blomgren (f. 1955) samme år), veit nok ikke helt hva han kjøper. Ei leike? Selskap? En tjener? En hobby? Er han nesten som et kjæledyr, liksom? En bestekompis? Nei, Adam er noe helt annet. Like fullt hopper Charlie ut i det, og nabojenta Miranda må hjelpe han med å bære Adam opp til leiligheten. Raskt blir Adam til et felles prosjekt mellom de to, som iverksettes samtidig som deres relasjon utvikles. Charlie og Miranda tilpasser halvparten av Adam hver, og Adam får fort statusen som et slags barn i Charlies øyne - deres felles barn, tenker han, med rosa forelskelsesslør i blikket. Det viser seg å være fullstendig feil, noe de raskt erfarer, alle tre. For Adam, som har en avknapp i nakken, lar seg verken pelle på nesa eller skrus av i tide og i utide. Han er, og mener at han har like stor rett til å eksistere som alle andre.

Parallelt med at Charlie og Miranda blir kjærester og programmerer Adam og skrur han på, skjer det også noe annet som påvirker alle tre. En liten gutt ved navn Mark, som Charlie har observert i en park, blir plutselig en del av livet deres. Charlie går altså fra å være fullstendig aleine, til å få det ytterst folksomt hjemme på kjøkkenet. Mark trenger omsorg, kjærlighet og trygghet, og det blir fort et mål for Miranda å bli godkjent som fosterforelder. Men hun har ei bakgrunnshistorie som kan true slike mål, og som også krever at Charlie og Miranda tar stilling til hva som er rett og hva som er galt. Er det så svart-hvitt som vi liker å tro? Hva skjer når grensene utviskes? Er da maskiner mer egna til å vurdere situasjonen og foreta valg? 

Det hele kompliseres ytterligere når roboten Adam ikke lenger finner seg i å være en type underdanig tjener eller et annenrangs menneske. Han nekter, ganske enkelt. Han har rett til sin egen eksistens, med tanker, følelser, meninger og kunnskaper, og å bare være. Charlie lurer på dette med følelser, og får det ikke helt til å stemme. Kan følelser maskininnlæres? Kan Adam føle? Det er sensorer i det kunstige hudlaget, og han kjenner berøringer, men hva med det indre, det han ikke har? Skal en som ikke er et fullverdig menneske, være med å bestemme over menneskene? Denne konflikten understrekes ved at Adam ødelegger sin egen avknapp for å forhindre at andre skal ta kontrollen over han. Da stiller de i alle fall på lik linje slik sett. Men det endrer ikke det faktum at Adam er kunstig laga, mens Charlie er født av et menneske.

Charlie er ikke en helt enkel hovedperson å forholde seg til. Han er på mange måter en ganske usympatisk fyr, som gjør svært lite uten at han har ei egeninteresse i det. Det ser vi for eksempel i forhold til innkjøpet av Adam, som han gjør fordi han vil bli ansett som unik og kul og rik, sjøl om han i realiteten er det motsatte. Vi ser det også i forhold til Miranda, hvor Charlie bevisst bruker Adam for å manipulere Miranda inn i et forhold hun kanskje egentlig ikke vil ha. Men samtidig er ikke Charlie en upålitelig eller en utroverdig hovedperson. Vi kommer veldig tett på, og romanen fortelles i førsteperson, så vi sanser og ser gjennom Charlie hele veien. De gode sidene hans skildres like ærlig som de dårlige. Slik får leseren likevel sympati med Charlie, sjøl om han tar ukloke valg og ikke gjør det vi forventer i gitte situasjoner.

Charlie kommer opp i flere nokså vittige situasjoner sammen med Adam. Noen ganger ligger det humoristiske i Adams manglende tilpasninger til sosial interaksjon mennesker i mellom, andre ganger er det Charlie som kommer til kort. En av de mest kostelige scenene i boka er når trekløveret drar for å møte faren til Miranda, en gammel grinebiter. Han blander hvem som er Charlie og hvem som er Adam, og ender opp med å tro at den nervøse Charlie er roboten. For å ikke gjøre den gamle forlegen, spiller Charlie med, og går for å lade. Slik får vi atter en gang satt "maskiner som meg" og "folk som deg" opp mot hverandre. Det er ikke enkelt å skille hvem som er hva for en utenforstående, og det er ikke lett å vite hvordan en skal skille, og hva en eventuelt skal være oppmerksom på for å kunne skille. Det spiller også tittelen på, som er lagt i Adams munn.

Like fullt er forvekslingshendelsen noe som setter spor, og Charlie kan ikke unngå å bli litt fornærma. Er han et så dårlig menneske at han kan erstattes med en maskin? Kan alle mennesker erstattes? Vil vi merke det? Fornærma blir han også i forbindelse med en annen hendelse tidlig i boka, som også går på dette trekantforholdet mellom Charlie, Miranda og Adam, der mennesker og maskin brynes. Og årsaken til at Charlie blir fornærma, er fordi han mener det er visse ting som kun er forbeholdt mennesker. Men er det egentlig det? 

Romanen er framsynt, spennende og interessant, og er svært velskrevet og aktuell. Den er full av skarpe observasjoner og relevante og viktige problemstillinger vi, og med vi mener jeg samfunnet, trenger å reflektere rundt, ha åpen dialog om, diskutere og ikke minst, regulere gjennom for eksempel lovverk, begrensa tilgang, mer kunnskap, solid forskning og god utdanning. Ett eksempel her er aksjehandelen til Charlie, som Adam overtar. Mekanisk sett er den uproblematisk, det er jo bare en robot som kjøper og selger aksjer, men etisk er den problematisk, for Adam er egentlig den da som tjener penger, mens Charlie tar pengene. Og hva med de vanlige menneskene Adam kjøper fra og selger til? Hvordan navigere i slike tilfeller, og på hvilket nivå? Ian McEwan makter gjennom Maskiner som meg og folk som deg å se samfunnet vårt fra både robotens side og menneskenes side, og peker på hva som hele veien blir problematisk på alle nivåer. Jeg tror vi gjør klokt i å lytte.