 |
| Bildekilde: Bokelskere |
Vi som er vokst opp i vår moderne, vestlige verden, er godt vant med det hierarkiet som rår. I stort sett alle sammenhenger er det menn som har makta, pengene og som foretar valgene. Kvinner har, historisk sett, nesten alltid bare måttet innfinne seg med det som har kommet, på godt og vondt. Sjølsagt er det flere hederlige unntak, og her i Europa har vi mange velfungerende demokratier der likestillinga er kommet svært langt. Men det endrer ikke fakta: På verdensbasis, og historisk sett, er det menn som har makta, pengene, som bestemmer og som eier narrativet.
Slik er det også i romanen Kraften av den britiske forfatteren Naomi Alderman (f. 1974). Helt til det en dag ikke lenger er slik. En dag, ti år før "det skjer", er det nemlig ei nokså tilfeldig ung jente som kjenner det knitrer i fingrene, og plutselig er det som om et lyn strømmer ut av henne. Det slår mannen foran henne i svime. Etterpå er hun like maktesløs som før lynet, men nå veit hun hva hun kan. Hun har ei kraft. Og hun begynner å trene seg opp for å gjenskape lynet, kontrollere det. Etter hvert viser det seg at hun kan vekke gnisten i andre jenter og kvinner også, og evnen til å lage lyn med fingrene sprer seg. Mennene må rett og slett bøye seg for overmakta som nå tar igjen - med renter.
I boka følger vi fire ulike hovedpersoner, som alle er i begivenhetenes sentrum. Disse forteller sine historier til oss i tredjeperson i hver sine kapitler, mens vi stadig teller ned mot et "nå", altså når "det skjer". Den første vi blir kjent med, er Roxy, som er den første som opplever krafta. Hun er en svært sentral aktør i historia, og er ei gatesmart og sterk jente. Likevel er hun sårbar, for hun har tillit til menneskene som står henne nærmest. Videre møter vi Tunde, en mannlig journalist som med kløkt og sjarm får mye informasjon som ikke bør deles, og som på ulike måter kommer seg inn i underlige regimer der kvinner har makt, og bruker den uklokt. Han noterer, filmer og tar opp alt han ser og opplever. Vi følger også Margot, en borgermester med ambisjoner. Hun må balansere det private og det offentlige, og står i steile maktkamper der krafta ikke kan brukes, men heller skjules. Hun må foreta kloke valg på vegne av alle innbyggere, kvinner som menn. Og ikke minst er det Allie, ei jente som med verst tenkelige utgangspunkt kjemper seg opp og fram, og skaper en bølge - ei kraft - som ikke kan stanses. Alle påvirkes ulikt av den nye kvinnekrafta, alle må håndtere og erfare den, alle forsøker å forstå og kontrollere den, og alle må innse de enorme ringvirkningene som er dømt til å komme.
Romanen er komponert rundt et forholdsvis enkelt tankeeksperiment som det er interessant å være med på å utforske. Og Alderman har virkelig tatt det helt ut! Hun er ikke redd for å tenke lange tanker og se på langtidsvirkende konsekvenser. Alderman skriver lett og godt, og historia har masse spenning og driv, slik at sidene flyr av gårde. Her er det lite undertekst, men nok av ytre handling å henge med på. Alderman skildrer detaljert og direkte, og går rett inn i det rå og brutale. For en sart leser kan det bli litt mye. På den andre sida trenger en kanskje en slik litterær knyttneve innimellom? Vi sitter tross alt veldig trygt og skjerma her i Norge, og denne boka er ment å røske godt opp i det meste. Det gjør den også. En kan til og med møte seg sjøl i døra opptil flere ganger.
Vi blir godt kjent med de fire hovedpersonene underveis, og deres historier er i seg sjøl spennende, sjøl om djupe psykologiske portretter ikke vektlegges. Alle fire personer er nokså enkle og forutsigbare å følge, og de har hvert sitt "oppdrag" som de navigerer etter. Det gir stabilitet i det som ellers er prega av kaos. Slik kontrasterer Alderman bokas personer med bokas handling. Tunde skal for eksempel fortelle sannheten, koste hva det koste vil, mens Roxy skal tjene penger og sørge for at familiebedriften lever videre. Margot ønsker kontroll, både over kraft og folk, mens Allie står for kombinasjonen av religiøse og revolusjonære tanker. Når Alderman så legger opp til at deres veier skal krysses opptil flere ganger, slik at de opptrer som bipersoner i hverandres kapitler, heves nivået. På den måten blir vi også kjent med personene både innafra og utafra.
Vekslingene mellom personene og deres historier fungerer godt, og Alderman har funnet fram til balanserte og effektive kapittellengder. I tillegg har hun pusla sammen de ulike delene (hovedpersonenes kapitler) på en bevisst og elegant måte, slik at helheten turnerer personer og hendelser både kronologisk og spennende. Det hele er veldig filmatisk - så er boka også blitt til tv-serie. Men den har jeg ikke noe særlig lyst til å se, boka holder lenge for min del.
Romanen har ei artig rammefortelling der Alderman skriver inn seg sjøl som forfatter. Slik får hun til en slags sirkelkomposisjon på utsida. Desto mer imponerende er det at at hun får til en sirkelkomposisjon på innsida, altså i selve historia som fortelles, sjøl om det også telles ned til et slags nullpunkt. Da får en bære over med at det er litt for effektivt i ny og ne, og at noen transportetapper er for lange. I perioder blir det en del kaving i mørket, og enkelte passasjer er det vanskelig å visualisere, fordi sanseinntrykkene som skildres, er så springende og mange.
Alderman har hele veien latt seg inspirere av virkelige hendelser, og har satt disse sammen på en ny måte, med et annet kjønn i førersetet. Det stadig overhengende spørsmålet er: Ville verden vært bedre om kvinner hadde makt, penger, foretok valg og eide narrativet? Svaret kan du lese deg fram til på egenhånd i det som er et stilig og friskt tankeeksperiment som en ikke må avfeie nettopp på det grunnlaget. Det er mange sannheter i boka, mange kloke og gode observasjoner og flere interessante hendelser, som jeg vil tro at flertallet er tjent med å lese og reflektere over. For hva gjør egentlig makt med oss mennesker?
Reint sjangermessig kan boka diskuteres, for Alderman leiker innafor romanens rammer. Boka er helt klart en roman, men på bokas tittelblad står det "historisk roman". Jeg skal ikke avsløre hvorfor. Videre har Alderman har trukket inn mer fantastiske elementer i romanen. Misforstå meg rett, dette er ikke en fantasyroman, men heller en roman innafor magisk realisme. For utgangspunktet til Alderman er svært realistisk. Det er bare denne krafta som gjør at alt endres, og krafta er et ytre, nesten magisk element som gir kvinnene overtaket. Noen vil kanskje hevde at dette er en dystopi, men det er det ikke. Men den er nært beslekta med Margaret Atwoods dystopiske romaner, som befinner seg litt i samme farvann. Så skylder også forfatteren Atwood og ektemannen hennes en stor takk - det står til og med i boka. Ursula Le Guin nevnes også, så Alderman er i alle fall ærlig med inspirasjonskildene!
Noe som gjør boka ekstra interessant, er intertekstualiteten. For de av oss som synes det er artig, er det mange henvisninger til ulike tekster i Bibelen underveis, samt ulike referanser til populærkultur. Det gir koloritt, historie og sammenheng til den leseren som henger med på intertekstualiteten, men boka står sjølsagt støtt på egen hånd også. Jeg fikk assosiasjoner til Egalias døtre av Gerd Brantenberg flere ganger underveis - ei anna bok som også utforsker dette med makt, kjønn og kjønnsroller. Men der Alderman velger å gi kvinnene kraft og makt, velger Brantenberg å gi dem språk og makt: I hennes roman heter det for eksempel ikke mennesker, men kvinnesker. Kraften er såpass gjennomarbeida og original, og fortjener langt på vei den positive mottakelsen den har fått, sjøl om akkurat denne leseren kjøpte den på grunn av Margaret Atwoods sitat på forsida: Elektrisk! Sjokkerende! Det er da heller ikke så langt unna min egen opplevelse.
Kraften blei oversatt til norsk av Knut Ofstad (f. 1957) i 2018.
