Klipp deg!

Bilete: Bokelskere

Det var heilt tilfeldig at eg fann denne boka på tilbod i den lokale bokhandelen. Eg leita korkje etter ei bok om å klippe hår, eller hadde tenkt at ei slik bok er å få tak i, men plutseleg var ho der. Av di eg frå tid til anna klipper hår heime, vere seg anten mann eller born, tok eg med meg boka. 

Klipp deg! er skrive av frisør Irene Stana (f. 1971), som heilt tydeleg såg det eg ikkje såg: At det er ein marknad for ei slik bok, sjølv i vår digitale tid, der heimeklipparar kan sjå juksevideoar på Youtube før dei slepp seg laus med barbermaskin og saks. Boka kom ut på Samlaget i 2022, og er gul og glad. På framsida står det tydeleg "Frisørens profftips" og "trinn-for-trinn-guide med foto". Og det er nett det lesaren, eller klipparen, får.

Stana byrjar med å skrive om kvifor ho ville skrive boka. Og det er av di så mange klipper seg sjølv - noko som kan vere vanskeleg, men som på den andre sida er heilt gratis. Men mange vert ikkje nøgde med eigen klipp. Med hjelp frå boka kan ein gjere det betre enn heilt på frihand. Alle som har freista å klippe seg sjølv åleine veit kor fort det kan bli skakt. Og kven har vel ikkje hatt ein unge som har funne ei saks...? Eit sekund seinare, og den sjarmerande tutten på toppen av hovudet ligg i ein krøll på baderomsgolvet, og ungen grin skjerande høgt. Boka kan ikkje hindra ungar i å finne saksa, men ho kan hjelpe når mamma eller pappa må kriseklippe sveisen til vesla eller poden. Og i fleire andre tilfelle.

Etter ei rask innleiing, skriv Stana om hår. Om kva eit hår er, korleis det veks, kva som slit på håret, kvifor vi mistar hår med meir. Her var det ikkje noko nytt, i alle fall ikkje om ein fulgte med i naturfagtimane på skulen eller frå tid til annan har lese KK eller andre kvinneblad på venterommet til tannlegen. Stana nemner også ulike typar hår og ulike former på andlet, noko ein strengt tatt kan sjå kring seg, kvar dag. Men her var det fint med systematiske døme, satt i samanheng med nett håret. Di nest følgjer dei fire grunnformene når det gjeld klipp, og Stana kjem med døme på dei mest klassiske frisyrane. Ho går også igjennom dei mest nytta frisøruttrykka, og kjem med tips til korleis ein kan klippe born, krøllar og skjegg, samt med kva type utstyr. Alt dette er omtrent ein tredel av boka, og er meir eller mindre ein sjøvsagt del av det å klippe eller i det heile tatt ha hår.

Dei neste to tredelane er det som vart kalla "trinn-for-trinn-guide med foto" på framsida av boka. Stana forklårae her korleis ein kan klippe elleve ulike frisyrar, anten sjølv eller med hjelp av ein venn. Innimellom er det også plass til eigne notat. Guiden er enkel og grei, men diverre var det ikkje alltid bilete av det eg skulle ønskje det var bilete av, og det stod ikkje noko om det eg somme stunder lurar på når eg klipper. Nokre av bileta er heller ikkje dei beste, men hår og frisyrar er stort sett tydeleg nok. Til slutt kjem Stana med tips til vask, pleie og kva mat som er bra for håret. 

Boka er like enkel som ho ser ut til, og er særs rask å lese. Om ein klipper mange eller mykje, eller ønskjer tips til å klippe seg sjølv på ein betre måte, er boka ei grei investering. Poenget til Stana heile vegen er at ein god arbeidsplan og systematisk arbeid med gode verktøy vil gje eit betre resultat enn ein tilfeldig klipp. Og det har ho jo rett i. Men er ein ekstremt opptatt av hår og utsjånad, ville eg nok heller tatt ein tur til ein ordentleg frisør. 

Legenden om Sankt Alexis

Bildekilde: Bokelskere

Jeg fortsetter med å lese middelalderlitteratur, og denne gangen er det mer en skikkelse enn en tekst jeg har tatt for meg. Jeg har lest Legenden om Sankt Alexis, et samleverk som gjenforteller flere av de mest kjente tekstene fra Alexis-diktningen: en syrisk legende fra 500-tallet, grunnteksten fra 900-tallet som er på latin, det gammelfranske helgendiktet fra ca. 1050 og middelalderens mysteriespill fra ca. 1380. Tekstene er utvalgt av, presentert ved, oversatt og til slutt kommentert og satt inn i en større sammenheng av Helge Nordahl (1927-2018). Boka utkom i 2003 og er en del av serien Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

Kort fortalt er dette fire versjoner av samme tekst som er samla i samme bok. Slik blir det ekstra lett for leseren å sammenligne, følge forskjellige utviklingstrekk i tekstene og se hva som diktes inn, utvides, dramatiseres, nedjusteres, fjernes og så videre, i takt med tidas skikker og religiøse idealer. Det er kanskje særlig framtredende ved de to nokså sjangerspesifikke sistetekstene, der det var tydelige føringer innafor form som måtte hensyntas. I tillegg består boka av sju tekstfragmenter til, som har vært med i ulike versjoner. Fragmentene kaster ytterligere lys over Alexis.

Men hvem er egentlig denne Alexis, som det skrives så mye om? I den syriske legenden skrives det at han hadde grunnrike foreldre. I de andre versjonene sies det at faren er en adelsmann, eller en greve, eller den fremste ved keiserens hoff. Vi befinner oss altså i de høyere lag av befolkninga, og Alexis er ung og privilegert og har fått god utdanning. Vi møter han på litt ulike tidspunkt i de forskjellige tekstene, men felles er det at Alexis er evnerik og vakker og i gifteferdig alder. Faktisk er han så klar for giftermål at det skal skje nokså raskt. Men Alexis kjenner at dette ikke er helt rett. Han vil ikke ha et verdslig liv, og han ønsker ikke å innfri sine foreldres krav om å leve som gift og seinere overta deres eiendommer og verdier. 

Alexis veit at et slikt valg får konsekvenser. Han veit også at foreldrene og hans forlovede ikke vil forstå (i noen versjoner rekker de å gifte seg, i andre ikke). Han finner på en unnskyldning, drar i smug så fort han kan og tar sjøveien til Syria, seinere til fots til Edessa. Og der blir han. Der gir han fra seg rikdommene sine og navnet sitt, og han lever på gata som en tigger, et liv via til bønn og til Gud og kun fra hånd til munn. Det sendes ut letemannskaper etter Alexis, og også Edessa oppsøkes på veien. Men ingen gjenkjenner den forsofne tiggeren utafor kirka, og farens menn vender hjem med uforretta sak. Slik får Alexis leve i mange, mange år som ussel og fattig.

Livet til Alexis ender på ulike måter avhengig av versjon. I den syriske legenden dør han i Syria, utslitt av fattigdom og sykdom. I andre versjoner vender han hjem til Roma og havner ved tilfeldigheter i sin fars hus, der han lever uten å bli gjenkjent i mange år. På dødsleiet, eller rett etter døden, innser foreldrene hvem de har hatt i huset så lenge uten å vite om det. Og sorgen deres blir ufattelig stor, og offeret til Alexis blir enda mer uforståelig. Slik ender tekstene veldig trist. 

Det religiøse aspektet er naturligvis veldig tydelig i tekstene. Og Alexis får en opphøyd status fordi han velger et liv via til Gud og sier ifra seg alle verdslige plikter, rettigheter og fordeler. Et slikt valg er svært fjernt fra de fleste av dagens lesere, kanskje er det også derfor jeg finner det så fascinerende. Svært få jeg kjenner, hvis noen, ville være villige til å forsake alt for et uvisst liv i fattigdom og nød, der bønn er hovedaktiviteten. Kontrasten blir umiddelbart stor. Jeg tviler ikke på at flere mennesker, både kvinner og menn, opp igjennom historia har valgt Gud - historiebøkene er fulle av eksempler, fra Frans av Assisi (1182-1226) til dronning Kristina av Sverige (1626-1689). Og de hadde gode grunner, også utover det religiøse, for å velge som de gjorde. Men i dag? Er det et nærmest utenkelig valg i dagens vestlige samfunn? 

I møte med slike dilemmaer blir Alexis-skikkelsen ei viktig motvekt til våre travle tider, som minner oss om at menneskets eksistensielle spørsmål alltid er de samme, at idealene om hva som er et fullverdig liv svinger, og at integritet er en viktig egenskap. Om vi legger vekk skjermene våre og vender fokuset innover, vil mennesker i dag kanskje også kunne kjenne etter, og finne en slags gjenklang i tekstene om Alexis i seg sjøl. Det er i alle fall noe av det viktigste denne leseren tar med seg videre.

Helgendiktet om Alexis regnes som den franske litteraturens første store mesterverk, står det bakpå boka. Det er noen år eldre enn Rolandssangen, som jeg også har lest. Det sier mye om hvor utbredt, viktig og allment kjent diktet var, og dets påvirkningskraft er trolig umulig å overvurdere. De mange oversettelsene, versjonene og fragmentene av Alexis-diktningen underbygger det samme. Litteraturhistorisk er dette uhyre interessant, men det når også utover kun den fagdisiplinen. Gjennom å lese ulike versjoner av samme tekst, får en unike glimt inn i fortidsmenneskenes ideer og tanker. Og her er eldre litteratur i en særklasse, som gjennom å være ei primærkilde for mentalitet ofte gir svært etterrettelig informasjon.