 |
| Bildekilde: Bokelskere |
Da Margaret Eleanor Atwood (f. 1939) debuterte med sin første roman som trettiåring i 1969, var det ingen som kunne forutsi den suksessen hun kom til å få og hvordan bøkene hennes ville komme til å påvirke store deler av den vestlige verden over flere tiår. Men alt ligger jo der, i stemninga, i opptakta, og hun tangerer flere av de samme temaene hun skal komme til å skrive om hele livet allerede i romanen The edible woman, som jeg nå har lest.
Debut og debut, forresten. Da hun utga sin første roman, hadde Atwood allerede vært publisert forfatter i åtte år, noe som vil si at den virkelige debuten fant sted da hun var tjueto. Og siden har hun holdt det gående med jevnlige utgivelser innafor mange sjangre. Hun har skrevet romaner, barnebøker, dikt, noveller, essays og artikler, tegneserietekster, hun har redigert antologier, skrevet librettoer og til og med manus for TV-produksjoner. Det er imponerende! Og det er jeg ikke aleine om å mene - Margaret Atwood har mottatt flere av de store internasjonale litteraturprisene, og er en av kun fire forfattere som har mottatt Bookerprisen to ganger. Så den forleggeren som så noe i Atwood tilbake på sekstitallet, og som tok en sjanse og utga boka som på norsk heter Den spiselige kvinnen (utgitt i 2020), gjorde helt klart noe riktig.
Tittelen er kanskje litt underlig - den fikk i alle fall meg til å tenke. Det første jeg tenkte på, var faktisk en feiloversettelse som fullt og helt skyldtes meg sjøl. Jeg så originaltittelen, og tenkte på "edible" som i verbet "to edit", altså "å redigere". Jeg lurte på hvorfor boka ikke het "Den redigerbare kvinnen" på norsk, utover at det er en grusomt dårlig tittel. Det riktige er naturlig nok "Den spiselige kvinnen", som boka heter, for "redigerbar" er jo "editable". Men likevel, frøet var sådd, og tanken fikk grobunn mens jeg leste, og det viste seg å være ikke så galt likevel. For er det noe hovedpersonen utsetter seg for, så er det at hun er villig til å la seg forme, eller redigere, av sine omgivelser, noe som til slutt utløser ei identitetskrise. Samtidig har det å være spiselig en artig dobbeltbetydning på norsk, noe som gjør at valgt tittel heller ikke er helt flat. For hva vil det si å være spiselig? Og for hvem?
Marian McAlpin er i begynnelsen av boka ei ung kvinne med alt på stell. Hun har fast jobb i et markedsanalysebyrå, hun bor sammen med ei venninne i en overetasje i en enebolig, der de deler bad med vertinna og hennes barn i etasjen under. Marian er pliktoppfyllende, snill og ansvarsfull, og skrubber ofte badekaret etter at venninna hennes, Ainsley, har bada. Vertinna er sur og skarp og tillater verken overnattingsbesøk av menn eller drikking, og kjører på med truende avhør om det kommer litt mye steikeos fra overetasjen. Uflaks for Marian at hun bor med Ainsley, som ikke bryr seg om noe som helst, og minst av alt om hva "den gamle dragen" sier. Flaks for Marian at kjæresten hennes, Peter, er en rolig og normal fyr.
Alt er rolig, og det rolige er det normale. Helt til Ainsley bestemmer seg for å bli gravid på egenhånd. Noe som ikke er normalt. Helt til Marian møter Duncan gjennom en fysisk dør-til-dør-spørreundersøkelse hun holder på med på jobben. Han er ikke normal, han heller dyrker det unormale i alt han gjør, og svarer både lite etterrettelig og uærlig på undersøkelsen, noe som gjør Marian nysgjerrig og frustrert. Hvordan kan han være så utydelig og flytende? Helt til Peter, som skulle være den stabile og normale, endrer seg under en vennemiddag og behandler Marian dårlig. Hun reagerer med å trekke seg unna, låse seg inne på do og til slutt stikke av, noe som gjør at Peter igjen strammer grepet: Han spør om de skal gifte seg.
Men det hendte jeg lengtet etter en betryggende vorte eller føflekk, en ujevnhet, noe å stanse opp ved, ikke bare gli over.
Slik tenker Marian om Peter på side 75 i boka. Det er fortsatt før frieriet og før Marian stikker av. Like fullt ligger det et ubehag, både i Marian og i teksten, som hele veien presser på og varsler om at noe ikke er som det skal være. Marian lytter ikke, det er ikke forventa at hun skal lytte. Hun skal bare akseptere, la seg rive med, duve, flyte. Men leseren leser, lytter og forstår. Når Marian da på sett og vis går med på Peters frieri og begynner å forberede seg til et ekteskap hun egentlig ikke vil inngå, starter kroppen på sin side med å jobbe imot.
Kroppen drar på bremsene med alt den har og begrenser Marian i matveien. En matvare etter den andre forsvinner fra repertoaret - hun kan rett og slett ikke få det ned lenger. Det smaker annerledes, vokser i munnen, er ekkelt og ubehagelig. Hun spiser færre og færre matvarer i takt med at nettet snører seg tettere og tettere rundt henne. Fra å være den frie Marian, med jobb, inntekt og et eget liv, blir hun mer og mer ufri. Nå som hun skal gifte seg, forventes det at hun sier opp jobben for å bli husmor og mor, og at hun kun skal eksistere for Peter og med Peter og som en forlengelse av Peter. Hva skal hun med utdannelsen sin, erfaringene, jobben, tankene, følelsene? Det er så kvelende at Marian ikke veit hva hun skal gjøre. Den eneste som gir mening, er Duncan. Og han gjør jo ingenting av det som forventes.
Slik kastes leseren inn i en roman der kjønnsrollene virkelig får gjennomgå, der menns forventninger til kvinner avkles, der det nådeløse presset kvinner utsettes for blir belyst og der svært uheldige samfunnsstrukturer avsløres. Leseren blir gjort oppmerksom på hvilke mekanismer i samfunnet som igangsettes ved det som egentlig er en privat hendelse, nemlig en forlovelse og et giftermål. Her skildres det som alt annet enn privat, og alle andre enn Marian får bestemme, styre, ordne, legge til rette, kreve og avgjøre Marians store dag, og i sin tur Marians framtid og Marians ekteskap og Marians liv. Er det slik hun vil ha det, vi vil ha det? For å understreke den ubehagelige følelsen av at Marian gradvis mister kontroll over eget liv, endres også synsvinkelen i boka, fra førsteperson til tredjeperson.
Den spiselige kvinnen oppfordrer leseren til å tenke sjøl rundt hva det vil si å være kvinne. Vi får mange eksempler på kvinnelivet og kvinneskjebnene: Det er Marian, Ainsley, Clara, de like kontorjentene, vertinna. Ingen av dem har egentlig tilfredsstillende og hele liv, for alle lever for noen andre enn seg sjøl, og de vurderer seg sjøl konstant i menns blikk, enten de er sammen med noen eller ikke. Stadig trekker Atwood det akkurat litt for langt, stadig med en liten brodd, slik at det er jevnt underholdende og spennende, samtidig som alvoret hele tida ligger rett under setningene og lurer. Det er imponerende og fascinerende gjennomført, og aldri så lite provoserende! For det som er aller mest sjokkerende med dette, er at dette var, og er, realiteten til mange, mange kvinner. Jeg tar meg sjøl i å lure på hvor det blir av tanker om et sjølstendig liv, grunnleggende sjølrespekt og ikke minst uavhengighet?
Dette er også noe Marians tanker kretser rundt, dog uten at hun setter direkte ord på det. Men den ene venninna hennes, Clara, er gift, har to barn og ett til på vei. Marian besøker Clara og forsøker å snakke med henne om vanlige, voksne temaer, men når ikke igjennom. Claras liv dreier seg kun om familien: Mannen, barna, huset, hjemmet. Hun er som utsletta. Hun er rugemaskin og oppvaskkost, plasterlapp og melkeku. Og det går kaldt nedover ryggen på Marian.
Det er svært lite her som gjør at jeg tenker at boka er mer enn femti år gammel - for det er den faktisk. Men den står seg svært godt i dag også. Flere eksempler som Atwood skildrer i romanen, er fortsatt reelle, og mange kvinners behov for å sole seg i et mannlig blikk, er fortsatt et samfunnsproblem. Noen må bare ha den oppmerksomheten, den rosen, være det midtpunktet, den ettertrakta, og næres av å bli vurdert. Men hva slags liv er det? Er det ikke godt nok å eksistere bare for seg sjøl? Det mener i alle fall denne leseren. Derfor er det av og til litt ubehagelig å lese Den spiselige kvinnen. Ikke fordi Atwood er ekkel eller fordi Marian gjør noe ille, men fordi det er så mange skjøre skjebner som skildres i boka, og Atwood er så innmari nådeløs. I alle fall er det slik hun framstår i Inger Gjelsviks (f. 1952) stramme, humoristiske og treffende oversettelse.
Margaret Atwood skriver som vanlig gnistrende god prosa, hun er vittig og skarp, samtidig som hun har omsorg for Marian. Identitetskrisa hun gjennomgår er lett forståelig, og vond og sår å lese om på samme tid. Konkretiseringa med mat er både smart og tidsriktig, og peker også mot at mange kvinner strever nettopp med mat, for å kunne passe inn i noen idealer de sjøl ikke har vært med på å skape. Spiseutfordringer skulle komme til å bre om seg enda mer i tiåra etter at boka kom ut, og har på tragisk vis fratatt mange kvinner et fullverdig liv. Eller noe liv i det hele tatt.
Men tilbake til Marian. Vi heier alltid på henne, og at hun skal komme helskinna ut av krisa - dog uten Peter. For dette er ingen romantisk komedie, og han er verken en lykkelig slutt eller ei god løsning. Han var tross alt bare ute etter den spiselige kvinnen.
