Je m'appelle Agneta

Bildekilde: Bokelskere

Det er sjeldent jeg leser svært lettbeinte bøker, men nå har jeg gjort det! Og av og til er det kanskje ikke så dumt. I alle fall ikke når boka det gjelder er Je m'appelle Agneta av svenske Emma Hamberg (f. 1971)!

Agneta er veldig midt i livet med sine 49 år. Og hun er nokså satt, kanskje til og med helt satt fast. De to barna har flytta ut og tar bare kontakt når de trenger penger (swishe, som det står i boka - kunne gjerne vært oversatt med det norske vippse, lurer på hvorfor det ikke er gjort?), og mannen Magnus er mer opptatt av ukas fugl på sin egen Instagramkonto, eviglange sykkelturer i all slags vær og aller helst svømming, gjerne i kaldt vann, også i oktober eller november, enn av kona. Dessuten kjører han på med et ekstremt kostholdsregime som alle, det vil si også Agneta, må følge (null alkohol, ikke gluten, ikke sukker, ikke fett, null karbohydrater og så videre), og han vil brått ha sex fordi det er sunt for hjertet, sjøl om de knapt har vært intime på flere år og for lengst har hvert sitt soverom.

Jobben på trafikkontoret er verken spennende eller givende, og når arbeidsdagen er over, middagsbrokkolien er fortært, den tørre quinoaen er skrapa ned i matsøpla og Magnus har forsvunnet ut for å svette, legger Agneta seg på sofaen eller på soverommet sitt. Der drikker hun vin, som hun gjemmer under senga, og av og til tar hun en tur ned i kjelleren der hun har gjemt smør og syltetøy eller en veldig god ost. Hun smugspiser og smugdrikker og sukker høyt. Hvordan har det seg at dette er livet hennes?

Seint en kveld kommer hun ved en tilfeldighet over ei annonse: Eldre gutt trenge hjelp. Nå. Lage mat. Vaske klærne. Rengjøre kjempestor hus. Veldig viktig - hver fredager 17.00 på baren sin. Må prate svensken! Gutten bor Saint Carelle. Provence. Frankrike. Svar til bar-fabien@gmail.com. Slik vekkes endelig en interesse i den litt monotone og tafatte Agneta, en nysgjerrighet, en lyst! Hun har alltid drømt om å reise til Frankrike, om å snakke fransk, om å være et annet sted, i noe annet. Og helt ut av det blå sender hun en e-post og tilbyr seg å ta jobben. Kaoset er komplett da hun får den, og da Magnus vantro må være vitne til at Agneta pakker sakene sine og reiser. 

Turen går ikke knirkefritt, og situasjonen i Saint Carelle er ikke helt slik Agneta har blitt forespeila. For eksempel er det ikke egentlig en "eldre gutt" det er snakk om, men en gammel mann. En gammel, homofil mann med demens. Og "kjempestor hus" er mest som et slott, et overdådig, luksuriøst og prangende slott, med skitne klær, draperier og tunge gardiner, malerier, tomme vinflasker, skulpturer av nakne menn, rot, stearinlys, et svømmebasseng forma som en penis, bøker, musikk, mer rot, matrester, sigarettsneiper og katter overalt. Det eneste som stemmer, er at denne eldre gutten trenger hjelp. Kjempehjelp.

Slik er det duka for forviklinger i Frankrike, men også ei steil læringskurve. Ikke bare er språket nytt og ukjent, men det tar også tid å lande i alt det nye, og forstå hva hun skal gjøre og hvordan hun skal gjøre det. Det tar tid å forstå at Einar, mannen hun skal passe på, er sjuk. Og det tar tid å bli kjent med lokalsamfunnet, Einars bakgrunn og Einars venner. Det å besøke den lokale puben er heller ikke enkelt, og Agneta og Fabien, innehaveren, bruker oversettelser via telefonen for å snakke med hverandre på melding. Og hadde det ikke vært for at Einar egentlig er svensk og nå snakker mest svensk, hadde det nok ikke gått i det hele tatt, for språkøre kan en ikke anklage Agneta for å ha. 

Romanen er lettbeint og lettlest, sjarmerende og underholdende, og er greit oversatt av Eli-Ann Tandberg (f. 1970). Den har såre og litt sørgmodige partier, som for eksempel når Agneta gransker eget liv på jakt etter feil, eller skjønner at hun ikke lever sitt eget liv, men Magnus sitt, eller når Einar forteller om sitt lange liv og uvanlige og uaksepterte valg. Den har også enkelte avsnitt der forfatteren driver vill gjøn med erkekjedelige mannfolk i femtiåra - her sikter jeg sjølsagt til den svette Magnus i evigomklamrende kondomdrakt med tilhørende ullfett. Hamberg balanserer fint mellom disse to ytterpunktene, og holder seg såpass innafor at det er troverdig. Jeg brøler aldri av latter, men jeg griner heller ikke, og Agnetas reise, både den fysiske og konkrete, og den indre, mentale og emosjonelle, er oppriktig skildra. Jeg føler med Agneta. Og hun drites ikke ut, sjøl om det til tider er på grensa. 

Hamberg driter ikke ut så mange andre enn Magnus og de to barna han og Agneta har sammen. De blir mest stive pappfigurer, men det aksepterer jeg, for Agneta forflytter seg raskt bort, og det er borte, i Frankrike, at det hele utspiller seg. Unntaket er det som skjer mot slutten av boka, det er ikke troverdig i det hele tatt, men jeg skal ikke avsløre noe av det her. Vi følger Agneta i førsteperson og kommer svært tett på, nesten ubehagelig tett på. Vi får være med på usikkerheter, sjauing og matlaging, betraktning av egen kropp i speilet, utprøving i det franske, forsøk med Einar, tanker om livet hjemme i Sverige, prøving av undertøy og noen helt unødvendige runder med egen kropp. Det var det andre stedet Hamberg mista meg som leser - jeg tenker at ei voksen kvinne naturligvis er kjent med egen kropp, og at dette ikke trenger å skildres. 

På den andre sida underbygges denne tettheten, intimiteten om en vil, av tittelen og denne insisteringa på at "jeg er Agneta", som også gjentas i boka. Det er hun som ER Agneta! Setninga kan sies på nytt og på nytt, med ulike ord i versaler, og fortsatt være viktig. Er kanskje nettopp denne insisteringa avgjørende for at Agneta skal klare å finne seg sjøl, kjenne seg sjøl, eie seg sjøl, hun som har vært mer en kulisse enn ei viktig brikke i eget liv? Slik blir boka en kraftig påminnelse om at det aldri er for seint å ta tak i eget liv og endre kurs, framfor å klage over nedtråkka stier, svette ektemenn, kjipe vaner og kjedelig jobb. Merk at jeg ikke legitimerer en fullstendig ansvarsfraskrivelse og at en kan bruke boka som ei unnskyldning for å stikke av og drikke vin hele dagen, - balanse er viktig! Men en kan bruke boka som utgangspunkt for refleksjon rundt egen situasjon. Kanskje er det ikke så vanskelig å gjøre små endringer? Og kanskje er det nettopp i de små detaljene at gleden fins? 

Hvordan det går med Agnetas eventyr i Frankrike, vil jeg ikke røpe. Men jeg kan si såpass at det har kommet en oppfølger, og at jeg ikke har tenkt til å lese den. For sjøl om Agneta er sympatisk, varm og snill, er hun verken spennende, interessant eller særlig minneverdig. Boka er fort lest og fort glemt, men av og til er det helt i orden. For den var ganske hyggelig underveis. 

Vegetarianeren

Bildekilde: Bokelskere

Hvert år får vi, logisk nok, en ny mottaker av Nobelprisen i litteratur. Og av og til får jeg det for meg at det er en forfatter jeg bør lese. I mange tilfeller tar det flere år, for leselista er lang, men nå har jeg for en gangs skyld vært ganske rask! Jeg har nemlig lest Han Kang.

Han Kang (f. 1970) mottok Nobelprisen i litteratur i 2024, og blei med det både den første koreaneren og den første kvinnelige forfatteren fra Asia til å få prisen. Og at det var ei overraskende prisutdeling, er det mange som er enige om. Han Kang er verken hvit, mann eller fra Frankrike - som vanligvis er de som mottar prisen. Sånn sett er det et sprekt valg. 

Men hva slags forfatter er egentlig Han Kang? Fra debuten i 1995 til i dag har hun utgitt elleve romaner og fire novellesamlinger, så vidt jeg kunne finne ut av. Fem av romanene er oversatt til norsk. Og jeg har, som mange andre, tatt for meg Vegetarianeren fra 2007, oversatt til norsk ved Vivian Evelina Øverås (f. 1985) i 2018. Vegetarianeren blir av og til omtalt som den boka det er best å åpne forfatterskapet med. Så var det også ei bok forfatteren hadde stor internasjonal suksess med - romanen ga henne blant annet Bookerprisen i 2016.

Vegetarianeren handler om ei kvinne, Yeong-hye, som ei natt har en urovekkende drøm. Drømmen gjør at hun står opp og begynner å kaste alt kjøttet som fins i leiligheten. Det gjør mannen hennes nokså irritert. Han finner henne der, på kjøkkenet, det er midt på natta, og Yeong-hye tømmer kjøleskapet. Han forsøker å snakke med henne, men det er til ingen nytte. Yeong-hye vil ikke høre. Hun vil bli vegetarianer. Han blir sint. Det er jo han som har betalt for alt kjøttet. Og akkurat dette, denne scenen på kjøkkenet om natta, høres kanskje komisk ut. Det var i alle fall det jeg fikk inntrykk av da jeg leste bakpå boka. Men dette er bare begynnelsen. Og det er ikke morsomt.

For ingen vil respektere Yeong-hyes valg. Hun blir pressa. Manipulert. Skjelt ut. Hakka på. Gjort narr av. Mannen hennes og familien hennes blir flaue, nærmest krenka, av det som er hennes personlige valg. Og det hele kulminerer når faren hennes, den brutale faren hennes, i et familieselskap både slår henne og fysisk tvinger henne til å spise kjøtt. Det var en svært ubehagelig scene å lese. Men det blir verre. For i stedet for å lytte til Yeong-hye, møte henne med omsorg og forståelse, blir menneskene rundt henne enten avvisende, brutale, utnyttende eller fortvila. Slik baller et nokså enkelt valg på seg, og får katastrofale ringvirkninger. Boka er både vond, trist og fæl.

Noe av det første jeg tenkte, er at dette aldri ville skjedd i Norge. Yeong-hyes skjebne ville vært helt annerledes om den fant sted her. Det å være vegetarianer er vanlig, og det er verken skammelig eller flaut. Og det er nokså interessant, for det går rett inn i det jeg som leser opplever er en massiv kulturkonflikt, både mellom meg som leser og romanens kulturelle utgangspunkt, men også mellom Yeong-hye og de hun har rundt seg. Mye av det som skildres i romanen, som det å ikke spise kjøtt offentlig eller ikke bruke bh offentlig, oppleves som nokså ordinært for meg. Men i det koreanske samfunnet er det skammelig. Det er skammelig å ha ei kone som ikke bruker bh. Det er skammelig å ha ei datter som ikke spiser kjøtt. Og det i seg sjøl er jo helt sprøtt. Jeg klarer nok ikke helt å ta innover meg hvor ille dette er. Samtidig klarer jeg nok heller ikke å ta innover meg hvor viktig dette er for Yeong-hye, i alle fall ikke i begynnelsen av romanen. Og noe av årsaken til det, er at vi aldri får høre rett fra Yeong-hye.

Vegetarianeren er en stramt og bevisst komponert roman som er delt inn i tre deler. I den første delen ligger folkaliseringsinstansen hos mannen til Yeong-hye. Han er opptatt av å tjene penger, ha suksess, klatre sosialt, vinne status og utøve makt. Samtidig gifta han seg med Yeong-hye fordi hun var så vanlig. Han vil ikke skille seg ut, eller, kona hans skal i alle fall ikke skille seg ut. Hun skal bare være ei vanlig og oppofrende kone og følge alle normer og få han til å se bra ut, kle på han før han drar på jobb og sørge for at han kan meske seg med luksuskjøttet hun tilbereder. 

I del to ligger fokaliseringsinstansen hos svogeren til Yeong-hye. Han begjærer henne på en nokså ekkel måte, og bruker et videokunstprosjekt for å manipulere henne, komme nærmere og til slutt utnytte henne. Yeong-hye er sårbar, ustabil og nylig forlatt av den kjipe og feige ektemannen sin, noe som i sin tur bringer enda mer skam over familien. Hun er helt aleine og veit ikke helt hvordan hun skal takle det. Svogerens pågående nærvær er ubehagelig, og scenene dem i mellom er skildra som en blanding av uskyldige og pornografiske, altså hennes og hans perspektiv nesten litt på en gang. Han Kang gjør det ikke helt enkelt å være leser.

I del tre er det storesøstera til Yeong-hye som er folkaliseringsinstansen. Hun jobber hardt for å forsørge seg og sønnen, og driver sin egen butikk, men hun kan ikke skjule at hun er djupt fortvila. Hun er fortvila over livet sitt, som virkelig ikke er som det skulle være. Hun er fortvila på grunn av den sleipe ektemannen sin, som har tatt for seg av søstera hennes og nå har forlatt henne og sønnen, hun fortviler over den brutale faren, den fraværende broren og ikke minst den alvorlig sjuke søstera si. Yeong-hye er nå innlagt og behandles med tvang.

Og gjennom alt dette får vi kun noen få sider med indre monolog fra Yeong-hye, og det er i første del av boka. Sidene er i kursiv, slik at det er lett å forstå at synsvinkelen skifter. Men en forstår kanskje ikke umiddelbart at det nettopp er Yeong-hye, før en har lest litt mer av romanen. I kursivteksten gjenfortelles drømmene hennes, som framstår som vonde, livaktige mareritt, der kjøtt spiller en viktig rolle. Følelsen av avsky og vemmelse brer seg også hos leseren, og en får ikke mye lyst til å spise kjøttkaker etterpå, for å si det sånn.

Og så, like underlig som den tok til, er boka over. Leseren har da vært med flere mennesker gjennom ei djup og opprivende krise, men verst av alt er krisa Yeong-hye opplever: Hun umyndiggjøres fullstendig fordi hennes personlige valg om å ikke spise kjøtt oppfattes som galskap, galskap som for en hver pris må korrigeres, galskap som er vanærende og sosialt uakseptabel. Litt etter litt er det kanskje også gal hun blir, men hun skildres varmt og troverdig, både i forretningsmiddager, i det grufulle familieselskapet, når svogeren lurer henne med på kunstprosjektet og maler blomster på den nakne kroppen hennes, når hun rømmer ut i skogen i det voldsomme regnet og bare vil være et tre. Det er fascinerende. Men mest av alt er det vondt og trist å lese. 

Min tolkning av boka blir naturligvis veldig knytta til at jeg er en vestlig leser som er oppvokst i et samfunn det likestilling er et ønska mål. Og som en vestlig leser, får jeg ikke helt taket på det jeg velger å beskrive som en mer koreansk livsfølelse, og alle samfunnets normer og mekanismer. Det er mye som er fremmed for meg, og mye jeg sannsynligvis ikke forstår. Men jeg ser at Yeong-hye er ekstremt ufri, og at handlingene hennes kan tolkes som et opprør mot et hardt og kvinnefiendtlig regime. Symbolikken med å ikke spise kjøtt og ikke bruke bh er tydelig, og det er lett å forstå at Yeong-hye ønsker kontroll over egen kropp og eget liv.

Skildringene av Yeong-hye og ektemannen støtter også at dette langt på vei handler om frihet for Yeong-hye. Hun finner seg i sporadiske overgrep som om dette var helt normalt - og det er det mest sannsynlig også. Det er aldri snakk om å anmelde noe som helst. Dagen etter er nemlig alt som før, og ingen sier noe om at han voldtok henne, full og svett og ekkel, midt på natta. Det samme er tilfelle i forhold til faren. Gjennom søstera får vi vite at Yeong-hye har blitt slått gjennom oppveksten, men at det aldri har fått noen konsekvenser for faren. Og når han så slår igjen, denne gangen sin voksne datter, med andre til stede, har det heller ingen konsekvenser for han. Kvinner er mindre verdt og forventes å innrette seg etter andres vilje. Det må være både ekstremt ubehagelig og fullstendig kvelende for et hvilket som helst menneske.

Språket i romanen er godt og presist, i perioden nesten mjukt og glidende. Han Kang skildrer detaljer, men vektlegger kun noen få, som ofte går igjen. Her er det for eksempel dette med trær og blomster, og sjølsagt alt som er knytta til kjøtt. Det er ikke mange farger i teksten, så når Han Kang skildrer blod, blir det veldig sterkt og tydelig. Samtidig er ikke teksten uten motstand. Det er mothaker, urovekkende drømmebilder, Yeong-hyes gradvise galskap, det ordløse mot slutten, frustrasjonen av å ikke nå igjennom til Yeong-hye på flere nivåer. Igjen tenker jeg at det har sammenheng med det koreanske, og at det rett og slett er fremmed for meg som leser, men at det også er et grep som er valgt med omhu: Gjennom å ikke la Yeong-hye slippe til, og holde leseren og Yeong-hye fra hverandre, opplever leseren det samme som Yeong-hye. Umyndiggjøringa, det ordløse, blir stort og endelig.

Vegetarianeren er ei fæl og vond bok, på sin måte litt styggvakker og poetisk, sjøl om den til tider også er vanskelig å lese. Og måten tema, tekst, replikker, perspektiver og historier griper inn i hverandre på, og speiler hverandre, er imponerende solid. Det er ekstremt tydelig at romanen er skrevet av en svært dyktig forfatter som virkelig veit hva hun holder på med. Han Kang er slik så absolutt et interessant bekjentskap, men det går nok ei god stund til neste bok.

Svaner blir ikke skilt

Bildekilde: Bokelskere

Det er nyttårsaften. Tvillingene sover, det er kaldt, fyrverkeriet går av, champagnekorken spretter og han heller i glassene deres. Det er rosa og boblende. De står ute på verandaen som de pleier, en fugl letter, det er en ravn, og den har svarte vinger. De skal skåle. Den er aleine, ravnen, sjøl om de pleier å være to, et par, og han sier noe, han sier at han elsker en annen. En mann. Ravnen blir borte i mørket, under gnistrende fyrverkeri. Det er elleve minutter til midnatt, de står midt mellom det gamle og det nye året. Så fort kan et elleve år langt ekteskap legges i grus. Så fort kan det nye året ødelegges allerede før det er kommet i gang.

Slik åpner romanen Svaner blir ikke skilt av islandske Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Og slik blir vi kjent med Maria, som må høre på at mannen hennes, Flóki, nå vil gå fra henne for å leve sammen med sin kollega og elsker, som også heter Flóki, og som akkurat har vært på besøk og spist nyttårsmiddagen som Maria har laga. Maria forstår ingenting. Hun og Flóki har jo delt alt i elleve år. De er jo gift. De har jo barn. De skulle jo leve sammen, slik, alltid? Men så har han funnet seg en annen kjæreste og vært utro. Siden april i fjor, forteller han. Og han sier at hun er unntaket, at han gjerne ville bli far, og at han visste at de ikke skulle være sammen i evighet.

Maria går. Går fra Flóki og verandaen, gjennom huset og ut ytterdøra, hun løper over veien og mot naboene, der de har samla seg for nyttårsfeiring rundt et stort bål. Maria har på seg en ermeløs silkekjole, hun klemmer seg inn nærmest bålet, får sur røyk i ansiktet, vil ikke kjenne det, vil ikke kjenne kulda. Hun visste det ikke. Hun visste ikke at de ikke skulle være sammen for alltid, og at i går kveld var siste kveld de lå sammen. Han finner henne der, Flóki, og de går sammen tilbake til huset. Så ligger de sammen igjen. Det var siste gang, sier han, og fortsetter med at han flytter til Flóki. Det er natt til første nyttårsdag, og Maria ligger naken og aleine i ektesenga. Så slår ytterdøra igjen. 

Hvordan tar en tak i livet sitt i møte med ei så brå endring? Hvordan finner en mening igjen, når alt er kaotisk, og en kjenner seg maktesløs og holdt for narr? Når en har flere spørsmål enn svar, og ikke får noe særlig svar? Når en blir nummen av sorg og sinne og fortvilelse, og ikke forstår hvordan det kan gå an å leve et gjennomført dobbeltliv, å juge, å jukse, å være ektefellen og barna utro? Maria er rådvill og aleine, og strever med å finne fotfeste den første dagen i det nye året.

Like fullt tvinges hun til å erkjenne hva som har skjedd. Og fordi hun har barna, de nydelige tvillingene som ligner både på henne og Flóki, ei jente og en gutt, tvinges hun til å ha en mest mulig normal hverdag og være en mest mulig normal mamma. Sjøl om det ikke føles slik. Sjøl om hun ikke har lyst. Videre tvinges hun til å ta tak i alt som ikke fungerer uten Flóki, være seg aktiviteter med barna eller middagen, å male et rom eller henge opp lamper, hun må ta ansvar, ta tilbake kontrollen. Uventa hjelp kommer fra kjelleretasjen, der dvergen Perla bor. Der fins både trøst og underlige råd, for Perla skriver krim og er parterapeut. Visstnok. Uventa interesse kommer fra den unge mannen på andre sida av gata. Og virkelig uventa blir det når faren til Maria dukker opp - en far hun aldri har hatt noe med å gjøre. Han vil treffe henne, og etter hvert er det mye som tyder på at mora til Maria ikke har vært helt ærlig, hun heller.

Forfatter Auður Ava Ólafsdóttir er en utrolig dyktig forteller. Hun komponerer rolige, nesten stillferdige romaner, lada med så mye, der detaljene er viktige, og der menneskene får god tid til å tenke, kjenne etter, utvikle seg. Hun makter å kombinere såre og triste historier med snurrige personer og underlige kommentarer, som ofte tilfører noe sorgmuntert, slik at det vonde og vanskelige blir til å holde ut. Her er det Perla som står for mye av det artige, og hun blir både en snål og fin kontrast til Maria, som på mange måter er veldig vanlig. Videre kombinerer forfatteren følelsen av maktesløshet med skjør kjærlighet og vart håp, som sprer et nydelig lys over teksten, og etterlater en uvanlig fin stemning i leseren. Denne boka, som omhandler et brått og smertefullt samlivsbrudd, var rett og slett veldig god å være i.

Romanen utkom på islandsk i 2012 under tittelen Undantenkningin. Den norske utgaven kom ut i 2022, og det er dyktige Tone Myklebost (f. 1954) som står for oversettelsen. Boka har en undertittel, skrevet slik (de arte poetica). Og den er virkelig poetisk, både i språk og tone, og spiller på Perla, som også skriver, som noen ofte gjør i Auður Ava Ólafsdóttirs bøker. Tittelen er også tatt herfra, fra et kapittel i ei bok Perla skriver, om parterapi. Perla lurer på om undertittelen skal være "Men det gjør menneskene.". For det er jo sant, sjøl om det kanskje er litt ufølsomt å si det når Maria nettopp har blitt forlatt. Så er Perla en underlig blanding av direkte og utydelig.

Nesten uansett hva som skildres, enten er nåtida med Maria og barna, der de sykler inne, fordi det er vinter og glatt ute, lager mat eller reiser på biltur til hytta, eller Marias minner og tanker rundt forholdet til Flóki, der hun har vært i overkant naiv, er det behagelig å lese. Setningene glir stemningsfullt etter hverandre, svalt, lett. Misforstå meg rett, teksten er ikke uten motstand, men det ligger mer på et symbolsk nivå, og hva leseren tolker inn i teksten og detaljene som vektlegges. Vi følger Maria tett i førsteperson, og vi venter med henne mens hun venter på at Flóki skal ta telefonen, vi raser igjennom minnene hennes sammen med henne, vi holder pusten når hun snakker med Flóki, og vi synker sammen når de legger på. Flóki kommer bare med floskler og vil ikke innrømme at han sviker og svikter Maria og barna. Han sier, du kommer alltid til å være kvinnen i mitt liv. Han sier, jeg kommer til å savne å kjøpe blomster til deg. Han sier, jeg vet ikke om det er noe å snakke om. Dette er ikke noe personlig, det er ingenting i veien med deg. 

Men Maria trenger å snakke, hun vil ha svar. Hun sitter igjen at det er noe i veien med henne. At hun ikke er verdt blomster. Og at hun ikke er kvinna i Flókis liv. Hun kan jo umulig være det, når han forlater henne for en mann! Flóki er nærmest instrumentell, kjølig. Perla kan ha noe av det samme i sin tone, og i sin tilnærming. De blir objektive i Marias subjektive kaos, kjølige prinsipper der hun trenger varm omsorg. Men Perla er i alle fall der, og de snakker, og de lager mat, og det hjelper. Flóki holder seg unna veldig lenge, og nekter å være den han alltid har vært for Maria: Mannen hennes. Det er fryktelig frustrerende å lese om hvor unnvikende og egoistisk han er. Samtidig skildres han ikke som en skurk, men som en vanlig mann. Og det er han jo. Likevel er det noen hendelser utover i romanen som jeg kjenner at jeg ikke helt aksepterer. Likevel forstår jeg det som skjer og hvorfor Maria gjør det hun gjør.

Men Flókis dårlige oppførsel og digre blindsoner er ikke nok til å gjøre boka dårlig, virkelig ikke. Dette er en uhyre solid roman, som er var og følsom og klok, og som tar opp et viktig relasjonelt og emosjonelt tema. Og Maria, som vi kommer tettest på, er nydelig skildra. Hun er omsorgsfull og fortvila, emosjonell og praktisk, desperat og rolig. Hun skildres så troverdig og nedpå, og jeg kjenner meg veldig igjen i hennes søken etter tegn og ønsker om svar, mens hun balanserer mellom å rakne fullstendig og å være mamma. Samtidig er det trist at hun er så sjølransakende: Er dette hennes feil? Ville alt hatt et annet utfall om hun gjorde noe annerledes? Etter hvert som boka nærmer seg slutten forsones hun med bruddet, og med at livet hennes er noe helt annet nå enn for kort tid sida. Slik oppfattes dette også som en modig og ærlig tekst, som gir retning og håp til andre i lignende situasjoner.

Sankt Brendans havseilas

Bildekilde: Bokelskere

Etter at jeg leste den historiske romanen Matrix tidligere i år, fikk jeg lyst til å lese mer middelalderlitteratur. Det er lenge sida sist, og det er noe jeg virkelig koser meg med! Jeg tok derfor fram Tundals visjon rett etterpå, og nå har jeg også lest en liten tekst som heter Sankt Brendans havseilas. Utgaven jeg har lest er oversatt av Helge Nordahl (1927-2018), og blei gitt ut som en del av Torleif Dahls Kulturbibliotek i 1980. Det er altså ei stund sida boka var ny, men det gjør ingenting, for det er rimelig lenge sida den opprinnelige historia var ny også!

Noe av det jeg liker så godt med utgivelsene i Thorleif Dahls Kulturbibliotek, er at de alltid har gode forord, der leseren får kunnskap og kontekst og blir i stand til å ta del i det som skal leses. Det gjelder også denne utgivelsen, som begynner med å gjøre rede for Brendan-skikkelsen. For det finnes en historisk Brendan, som levde i Irland fra omtrent år 485-578. Han var visstnok en begava gutt som fikk skolering av en biskop. Brendan skal som voksen ha grunnlagt en rekke klostre i Irland, Skottland, Wales og Bretagne, og han reiste til Orknøyene og Hebridene, og mest sannsynlig besøkte han også flere steder. Han var med andre ord en aktiv misjonær.

Originalteksten blei skrevet på latin på 900-tallet under tittelen Navigatio sancti Brendani. Teksten blei raskt populær, og blei derfor spredt og seinere oversatt til mange språk. Det er munken Broder Benedeit som er satt som forfatter på min utgave. Han oversatte teksten til gammelfransk på begynnelsen av 1100-tallet, og Nordahl skriver at han har fulgt Benedeits versjon så trofast som mulig. Men det er likevel en svært viktig forskjell mellom utgavene, og det er at Benedeit skreiv et dikt på metrisk bunden form, mens Nordahl har stått for en prosaoversettelse. En gjendiktning blei rett og slett for komplisert.

Og oversettelsen handler da om denne Brendan, og et havseilas han foretok. Det å skrive om sjøreiser er sjeldent, påpeker Nordahl, men han viser også til at Irland, som en sjønasjon, som Norge, hadde behov for å kunne reise med båt, og at dette førte til utviklinga av en egen litterær sjanger, kalt navigatio. Her er det et kristent perspektiv, kristne motiver og kristen symbolikk hele veien. Nordahl gir mange eksempler på dette i forordet, før leseren kan ta for seg selve seilaset.

Kort oppsummert møter vi den fromme abbed Brendan, som i sine bønner ber Gud om å få se paradis og helvete. Gud etterkommer ønsket, og Brendan velger ut fjorten munker som han vil reise sammen med. Deretter gjør de seg reiseferdige, og drar av sted med båt. De har med seg proviant for førti dager. På veien møter de mange prøvelser, som sult og tørste og dårlig vær, som alle tester deres tro. De blir også utfordra i forhold til middelalderens dødssynder, som er hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Brendan taler til munkene, setter mot i dem, holder moralen høy og ber. Men noen vakler, lar seg friste og faller fra underveis. Disse blir det gjort et eksempel av. Men Brendan vakler aldri, og holder seg derfor inne med både Gud og Guds sendebud, som sørger for at ferden er overkommelig.

Brendan og munkene kommer i land på fårenes øy, fuglenes paradis og Albeus' øy, for å nevne noe, de passerer ett år på reise, de finner en brusende kilde og markerer påske. Etter hvert blir de vitne til en kamp mellom sjøslanger, en griff i en kamp med en drage, og de ser skremmende sjøuhyrer. Seinere kommer et voldsomt uvær, som de forstår er fordi de nærmer seg helvetes stinkende pøl. Det gløder, vinden hyler, det stormer og det stinker. Glødende stein suser gjennom lufta, et fjell dukker opp, og en djevel med flammende øyne trer fram. Verst er likevel møtet med Judas, svikeren, som lever i evig pine. Men moralen er hele veien den rette og reine tro, og det står på side 53-54: Jo flere prøvelser en hellig mann må gjennom: sult, tørst, kulde, hete, angst, motløshet og dyp frykt, jo mere vokser han i gunst hos Gud. 

Til slutt kommer de sjøfarende til eneboeren Paulus. Han lever et fredelig liv viet til Gud og har blitt belønna med ei levetid på hundre og førti år. Her er eksempelet tydelig, og dygdene likeså: Visdom, mot, måtehold, rettferdighet, tro, håp og kjærlighet. Etter sju år på reise kommer Brendan og følget så fram til Paradis. De får gå i land og se seg om på denne øya av Guds godhet. Men de får ikke se alt før de kommer tilbake for godt. Og med det må de vende tilbake, med visshet om at de får vente et godt sted i påvente av dommens dag. Etter dette fortalte Brendan stadig om sitt seilas, og det blei igjen en lengre tekst, som til slutt blei Sankt Brendas havseilas.

Teksten er full av bibelske referanser (som Judas), symbolikk (livet som ei sjøreise, Styx), metaforer (alt ondt som må nedkjempes, indre og ytre konflikter), hellige tall (som tre, fire, sju, ti), repetisjoner (tilbake til samme øy, samme type utfordring, samme type løsning) og ikke minst intertekstuelle paralleller (Moses). Men det jeg likevel fant mest spennende, var det reelle aspektet. Skildringene av helvete er for eksempel svært tett på skildringer av en vulkan, eller ei vulkansk øy. Og Nordahl påpeker at det også er mulig å lese teksten nesten som ei reiseskildring, og følge etter i Brendans fotspor: Fårenes øy kan være Færøyene, en søyle i havet kan være et isfjell, helvete ei vulkansk øy nær Island, tåka rundt paradiset minner om tåka rundt Newfoundland-bankene og så videre. Britiske Tim Severin (1940-2020), forfatter, historiker og eventyrer, gjorde nettopp dette ved å bygge en båt slik det fortelles i teksten, og deretter seile samme rute. Og det fungerte! Slik beviste han ikke bare at ei slik lesing er mulig, men også at reisa fint kunne gjennomføres i det vi må kalle en nokså primitiv farkost. 

Nettopp dette beviser nok en gang for meg at gammel litteratur ikke bare kan avfeies som eventyr - i denne navigatioen, så vel som i mye sagalitteratur - er det ei kjerne av noe som er historisk riktig. Og det er utrolig interessant. Det gjør også at jeg lurer på hvilke flere skatter slike gamle verker skjuler? Å dykke ned i gamle tekster er alltid moro, men ekstra gøy blir det når Nordahl gir rom for ulike lesninger, og åpner verket med kunnskap og kontekst, slik at leseren kan drømme og dikte videre, med og uten Brendan. 

Kruttårnteatret - Jungelboken

Bildekilde: galeiscenen.no

Er du i Stavernsområdet i juli? Og er det en dag du kanskje er litt lei av både sol og is og båt og bading og krabber og unger som gnåler, krangler og maser, knuser vinduet til soverommet på hytta med fotballen, kræsjer på sykkel og har gnagsår hver gang dere skal gå Kyststien? Da kan du enten la ungene være hjemme og ta deg en tur bort på Fredriksvern verft og finne Galeiscenen, eller du kan ta med deg hele hurven og gjøre det samme. For der, der spiller nemlig Kruttårnteatret sin årlige sommerforestilling, og den er vel verdt å få med seg for både små og store.

Årets forestilling er løst basert på Rudyard Kiplings Jungelboken. Regien er original og litt som en kinesisk eske: Først iscenesettes det en speidertur der det fortelles ei historie i teltet, deretter blir vi med inn i nevnte historie, som er Jungelboken (og her bytter alle naturligvis roller), og godt inni Jungelboken blir vi med Mowgli til menneskelandsbyen der vi opplever teater, som er Thorbjørn Egners Hakkebakkeskogen (nok et rollebytte). Smart uttenkt, elegant regissert og utrolig morsomt gjennomført! 

Mer er det egentlig ikke å si om handlinga, annet enn at hvis du kjenner disse to historiene, så får du enormt mye mer ut av stykket enn om du stiller helt blank. Det er jo logisk. Bruk derfor gjerne noen minutter mens du likevel står i kø og venter på å komme inn (for stå i kø bør du, om du vil ha de beste plassene, som sjølsagt er foran) til å lese deg opp på begge deler. Og fortell for all del barna litt også, slik at du ikke hele tida må forklare hva som skjer, for her går det fort i svingene. Det er femårsgrense, av en grunn, men for at barna skal ha skikkelig glede av stykket, bør de være fra åtte år og oppover. Men egentlig er barna bare en unnskyldning for å gå på årets morsomste teater. For det er alltid de voksne som ler aller mest.

Kruttårnteatret har en ekstremt god besetning som etter mange år sammen er overlegent samkjørte både når det kommer til sang, dans og skuespill. Gjengen består, i år som i fjor, av Tiril Heide-Steen, Bernhard Arnø, Nils Jørgen Kaalstad, Christian Skolmen og Christian Greger Strøm. I tillegg har de med seg en svært dyktig musiker med god sans for timing og humor i Peder Varkøy, og han utfyller gruppa svært godt. Tenk at en så liten trupp kan få til så enormt mye, og generere så mye trøkk! Publikum får både gåsehud og latterkrampe, ilinger nedover ryggraden, ømme magemuskler og god lyst til å svinge dansefoten flere ganger underveis. Og da jeg så stykket, var det også flere som sang med, fordi låtene som brukes er kjente, sjøl om teksten alltid er helt ny.

Skuespillerne synger fletta av flere godt etablerte artister og varierer uttrykket enormt i løpet av spilletida - denne gangen fra opera til "Händerna mot himlen" og en hel haug poplåter. Det er dramatisk, det er raskt og morsomt, det er nødrim og rap, det er store fellesnumre med imponerende spennvidde i registeret, og det er sololåter - til og med også med trompet og kazoo. De korer så det er en fryd, enten de er utkledd som mus eller om de er ulver og andre jungeldyr, eller om de er speidere. De danser godt sjøl om variasjonen er liten, og de er overraskende solid koordinerte, også på et litt klønete spillested som Galeiscenen, med lite plass og en scene i flere høyder. De utnytter scenen for øvrig til det fulle, akkurat som ute på citadellet. Og det er så gøy med skuespillere som tør å være fysiske, ikke bare med og mot hverandre og i uttrykket, men oppunder taket, i stiger, på line, med publikum og over hele spillestedet.

Det som likevel er mest imponerende, også i år, er hvor gjennomarbeida alt sammen er. Fra kostymer (og ikke minst kostymeskiftene, som av og til må gå vanvittig raskt) og sceneskift til replikker og plassering på scenen og alt i mellom. Og hvordan det er ulike former for humor i alle ledd, fra navn til kostymer. Skolmen er for eksempel alltid vinneren av ymse ukledelige parykker, bare det i seg sjøl er utrolig gøy. Og han er helt gjennomført ironisk, rolig i stilen og helt bakpå. Det blir en utrolig artig kontrast opp mot Arnø, som nesten alltid har gutteroller, der han får leike seg med å være barnlig eller ungdommelig i stil og tone. Han kan da være konkret og flåsete og gjøre opprør. Greger Strøm bidrar med så mye fysisk komikk - den mannen kan spille hva som helst. I år måtte jeg særlig le av tigerdrakta hans, som var litt for liten, og hvor sprø han så ut da han føyk inn og var Mikkel Rev. 

Verken Heide-Steen eller Kaalstad hadde store og bærende roller i år (som hun hadde for eksempel i fjor), men de hadde utallige andre roller, noe som var utrolig godt turnert. De er så allsidige og smidige, fra slangen Kaa i et imponerende kostyme til komiske aper på menneskekurs, videre til omsorgsfulle ulveforeldre som lider tragiske skjebner, og en utrolig svett Baloo, hoho! Og igjen det fysiske - å spise en banan med skallet på, eller å sluke en tent fyrstikk - slikt skaper engasjement og oppsikt blant barna. Herlig gjennomført! Det er kun voksne tilskuere som eventuelt får med seg litt nøling, noen tabber og improvisasjon, for alt går så kjapt, og stykket er avhengig av at alle fem (seks) alltid er på merket. 

Det eneste jeg har å utsette på årets forestilling, er at de i fjor, som mange år tidligere, klarte å få ei låt til å sette seg skikkelig hos publikum. Hvem kan vel glemme gjengens versjon av "Shallow"? Den var helt ubetalelig! Og fra i fjor, jeg husker den faktisk fortsatt: Jorda rundt på åtti dager, du må regne med diaré og mageplager - melodien her er "Wake me up before you go-go". Det fikk de ikke helt til i år, sjøl om det nærmer seg med chugge en kasse med Fanta exotic. Men det er ikke gitt at det klaffer hvert år, og stykket står så stødig uten at en versjon av ei låt klistrer seg til hjernen.

Men så er stykket over. De spiller nesten hver dag i en måned, og enkelte dager har de to forestillinger, rett etter hverandre, mens sola steiker og det gamle båthuset nesten blir som ei badstue. For en utholdenhet de har! Men de får det så uendelig fint fram: Kjærligheten til yrket sitt, engasjementet for teater og evnen til å leike. Kombinasjonen av dette, og den gleden de sprer, er livsnødvendig, og kanskje det aller viktigste publikum tar med seg hjem. 

Hjernen er stjernen

Bildekilde: Bokelskere

For noen år tilbake hadde forlagsbransjen dilla på at noen titler skulle rime. I den forbindelse blei det utgitt en del fagbøker med titler av ymse slag, fra Sjarmen med tarmen til Gleden med skjeden, og ikke minst Hjernen er stjernen, som er den jeg har lest. Titlene, som både kan være sjarmerende og irriterende, får i alle fall godt fram hvilken kroppsdel boka handler om.

Hjernen er stjernen, med undertittelen Ditt eneste uerstattelige organ, blei utgitt i 2016. Boka blei raskt en stor suksess, og på innbretten av omslaget står det at den er solgt til tjue ulike land. Det er imponerende! Når en så legger til at det også er debutboka til lege, postdoc. og førstelektor Kaja Nordengen (f. 1987), blir det ikke mindre imponerende. 

Ut ifra tittelen er det som sagt nokså lett å skjønne hva fagboka dreier seg om: Hjernen. Og Nordengen er pedagogisk og konkret, og tar for seg hjernens ulike deler i ro og orden. Det satt jeg stor pris på underveis i lesinga. Illustrasjonene til søsteren Guro Nordengen (f. 1990) var også svært behjelpelige. For en som ikke kan noe særlig om hjernen, er det utrolig nyttig med konkretiseringer gjennom tydelige figurer der det enkelt og greit vises hva det skrives om, og hvor i hjernen det er. Sånn sett har jeg ikke bare fått større helhetsforståelse for hjernen som organ gjennom å lese boka, men også lært meg mange nye begreper.

Boka er inndelt i tolv ulike kapitler (jeg teller ikke med kapittel tretten, som kun er på to sider og egentlig er mest som et etterord). Hvert kapittel handler om et gitt tema, som for eksempel hjernens utvikling fra tidenes morgen og til i dag, personlighet, hukommelse og læring, intelligens, avhengighet, persepsjon, stedsans med mer. Det er også et utrolig kort kapittel (bittelitt mer enn ei side) om fenomenet vi ofte kaller multitasking, med en ekstremt tydelig beskjed: Ikke gjør det!

I kapitlene går Nordengen ikke bare tematisk, men også svært systematisk til verks. Etter en generell og nokså rask evolusjonshistorie, der hun gjør rede for begreper som reptilhjernen og pattedyrhjernen og menneskehjernen, samt de langt vanskeligere amygdala og thalamus med flere, er det duka for ulike fenomener. Først beskriver hun hvor i hjernen fenomenet utspiller seg og hva som skjer helt konkret (altså fysisk) inni hjernen når fenomenet foregår (som når vi lærer noe eller danner et nytt minne). Deretter gjør hun rede for ulike versjoner av det samme (som korttidshukommelse og langtidshukommelse), hvordan en kan trene opp hjernen (mnemoteknikk, positive tanker, betydninga av å kunne spille et instrument), hva som skjer når vi påvirkes av alkohol eller medisiner, eller sykdommer som Alzheimers, eller langt mer vanlig: Stress. Lettfattelig og tydelig viser Nordengen hvordan stress er bra for oss, og hvordan det er en risiko.

Til å være ei fagbok, er dette ei bok som både er lettlest, humoristisk og tydelig. Nordengen er engasjert i det hun holder på med, og hun er dyktig. Hun er kunnskapsrik nok til å klare å formidle tematikken enkelt nok for en som ikke kan noe særlig. Og det er veldig godt gjort. Vanligvis forsøker en fagperson å gjøre det enkelt, men surrer seg fort inn i det avanserte, fordi alt henger på hverandre og en ikke evner å ta det tilstrekkelig ned. Jeg sammenligner litt med å forklare et abstrakt begrep for et lite barn - en må evne å relatere det til barnets hverdag og referanser for å nå fram. Og det klarer Nordengen virkelig, i alle fall med dette barnet!

Videre bruker Nordengen seg sjøl flere steder i boka, og viser fram at også hun, som forsker på hjernen, kan være inkonsekvent og ikke alltid nødvendigvis forstå egne reaksjoner der og da. Det gjør at leseren kjenner seg normal. Men Nordengen tar oss med inn i erfaringene sine likevel, er åpen og gjør rede for hva som hendte. Da blir leseren beroliga i forhold til egne reaksjoner. Hun er også flink til å finne eksempler som gir mening for "vanlige" folk (altså ikke hjerneforskere). I tillegg har hun med litterære sitater, fra Håvamål til bøkene om Lillebror og Knerten, og hun bruker referanser fra kulturlivet. Det likte jeg spesielt godt.

Alt i alt er Hjernen er stjernen ei optimistisk bok med ei positiv grunnholdning, og forfatteren har et smittende engasjement. Om jeg skulle komme med noen innsigelser, måtte det bli at boka med fordel kunne vært litt lengre, og at Nordengen gjerne kunne gått djupere ned i noen av temaene. For det er spennende å lese og lære, og jeg kunne tenke meg å lære mer. Hvis det da er litt motstand i teksten framfor bare flyt og humor, jobber jeg hardere, og får også desto større utbytte i ettertid. Nå er jeg redd at jeg vil huske utgivelsen først og fremst som den muntre og populærvitenskapelige boka den er, deretter at hjernen er viktig og kan trenes opp til mye, men at øvrig innhold raskt blir borte. Slik fungerer i alle fall denne hjernen!