tirsdag 25. mars 2025

Dyreliv

Bildekilde: Bokelskere
En forfatter jeg har lest ganske mye av det siste halvannet året, er islandske Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Jeg hadde hørt om henne og bøkene hennes før jeg begynte å lese, og fikk derfor muligheten til å gå kronologisk til verks, noe jeg også har gjort. Bare det i seg sjøl er veldig moro! Nå er turen kommet til roman nummer fem på norsk, Dyreliv fra 2020, til norsk ved Tone Myklebost (f. 1954) i 2021. 

Denne gangen er det ei jordmor vi blir kjent med, ei jordmor ved navn Dómhildur. Hun bor i leiligheta til grandtanta si, som også var jordmor, og som også het Dómhildur. Dómhildur er naturligvis oppkalt etter grandtanta si, noe de har for vane i familien. For å skille dem fra hverandre kalles de Dómhildur den første, Fífa, og Dómhildur den andre, Dýja. Foruten grandtanta får vi også høre en del om Dýjas søster, som er meteorolog. Vi får også vite litt om familien, som for eksempel at Dýja er fjerdegenerasjons jordmor, og at slekta også har en jordfar. 

Når vi kommer inn i historia, er det rett før jul. Ute har det vært voldsomme svingninger i temperatur og vær, fra nitten plussgrader til under null og med masse snø, etterfulgt av regn. Det er mørkt og surt og islendingene gjør seg klare for å takle et voldsomt uvær, en stor storm. Dómhildur handler inn for å kunne klare seg flere dager i leiligheten, sannsynligvis uten strøm. Samtidig som de ytre livsbetingelsene er så krevende, har Dómhildur et like krevende yrke som gjør henne "takknemlig for himmelhvelvingen". I hennes hender starter og ender liv. I løpet av teksten opplever og erindrer hun flere fødsler. De fleste har gått fint. Noen har vært ekstremt harde eller utfordrende. Noen har gått galt. Noen vil for eksempel tvinge seg til "riktig" dato og klokkeslett. Andre ønsker seg desperat barn med et annet kjønn enn det de får. Atter andre er bare lykkelige over å få et hvilket som helst barn - i live. Kontrastene mellom hva mennesket kan kontrollere og ikke, blir veldig tydelige i møte med skjebne og vær.

På fødeavdelinga er det travelt. Med ni fødestuer må Dómhildur ofte ta imot barn, gjerne ett om dagen, av og til tre. Og noen rekker ikke en gang inn på fødeavdelinga, hun har også tatt imot barn i kantina, i heisen og i en bil på parkeringsplassen utafor. Hun har sett og hørt det meste. Hun sier i en kapitteloverskrift: "Det er ikke mye under solen som overrasker en kvinne med min yrkeserfaring. I så fall måtte det kanskje være mennesket". Sitatet tillegges også hennes grandtante, som var svært skeptisk til menneskene, med mindre det var "femti centimeter langt, hjelpeløst og ikke hadde lært å snakke". 

Da Dýja begynte å jobbe på fødeavdelinga for seksten år sida, var det fortsatt mange der som hadde jobba med Fífa. Og fortellingene om henne er det fortsatt mange av. For eksempel fortelles det at Fífa var veldig god til å bake, og ofte hadde med seg kaker på jobben. Og hun strikka alltid, og ga bort minst ett strikka plagg til hvert eneste barn hun tok imot. Om barna satt fast og ikke ville komme ut, kunne hun snakke dem ut gjennom å holde i føttene til fødekvinna. Og hun snakka med hvert enkelt barn mens hun stelte det, og fortalte det om verden og livet og forberedte det på harde tak.

Grandtantes leilighet er full. Det er dobbelt opp av omtrent alt - kjøkkenredskaper, stoler, sofaer. Overalt er det møbler. Og Dómhildur, som lever aleine, er ikke ei som behøver så mye. Når da noen kollegaer har behov for møbler, bestemmer Dómhildur seg for å rydde, og gi bort det hun ikke har bruk for. I løpet av denne prosessen, som fører til at leiligheten blir lettere å manøvrere i, at hun får nymalte vegger og flere gode venner, finner hun også noen gamle manuskripter. Fífa skreiv i tillegg til å bake og strikke, og Dómhildur kan ikke la være å lese. 

Det er totalt tre manuskripter hun finner - Dyreliv, Tilfeldigheten og Sannheten om lyset. Det viser seg at Fífa har forsøkt å få manusene utgitt, uten hell, for sammen med manuskriptene finner Dýja også brev fra forlaget. Det ene manuset er mer uforståelig enn det andre, men Dómhildur leser, og forstår, og ser en større helhet. Fífa forsøker å forstå mennesket, forteller Dýja til meteorologen. Kanskje de tre manuskriptene egentlig er ett? Og kanskje det Fífa forsøker å sette ord på, er noe av det samme som hun også kjenner på, og som mennesker til alle tider har forsøkt å finne svar på? Uten å klart vite hvorfor, begynner Dómhildur å skrive grandtantes manuskripter inn på datamaskin.

Dyreliv er en lavmælt, vakker og poetisk roman, full av formuleringer som sitatene over, full av faktaopplysninger om fødsler, både mennesker og dyrs, og om vær og væromslag, og med lister over hvor mange sanger som heter noe med "born" (ganske mange, skal det vise seg). Dómhildur framstår som ryddig og dyktig, men samtidig noe avstengt og aleine, og fortsatt i sorg over at Fífa har gått bort. Å lese Fífas etterlatte manuskripter er med på å åpne henne opp, for tilfeldighetene og lyset og livet, som ei øy som sakte kommer seg ut av en storm.

På mange måter er det vanskelig å skrive om bøkene til Auður Ava Ólafsdóttir, fordi de er så stemningsfulle. Og jeg vil mye heller at en potensiell leser opplever stemninga sjøl, framfor å lese om den her. Jeg er redd min gjengivelse bare blir en fattig kopi som ikke yter boka rettferdighet. Derfor lar jeg forfatteren sjøl presentere boka i det følgende. Romanen åpner med ei enkel side med tittelen "Det vakreste ordet". Videre går det som følger: 

I år 2013 kåret islendingene språkets vakreste ord. Valget falt på et substantiv på seks bokstaver, yrkestittelen til en helsearbeider: lysmor. I valgkomiteens begrunnelse står det at ordet forener to av de vakreste ordene som finnes: mor og lys. Slik begynner det altså, og bare noen sider seinere forteller Dómhildur: Jeg tar imot barnet når det fødes, løfter det opp fra jorden og viser det verden. Jeg er lysets mor. Jeg er språkets vakreste ord.

En kan kanskje innvende at det er litt pompøst, i alle fall språklig. Men det er det egentlig ikke. Kunsten er å lese rolig og la de velvalgte ordene få plass, og deretter ta seg tid til å reflektere rundt det som skrives. Tenk å være lysmor! Å få lov til å være den første som tar i nytt liv, å se barnet åpne øynene for første gang! Teksten er intens uten å være jagende, og den er rørende uten å være sentimental. Fortellerstemmen og stemninga er hele veien jevn, rolig og stødig, det blir aldri masete eller heseblesende, likevel er det spenninger i teksten, i krysningene mellom før og nå, Fífa og Dýja, mellom liv og død, storm og stille, mellom det planlagte og det tilfeldige. Og gjennom nåtidas Dýja blir vi kjent med fortidas Fífa, gjennom hele romanen nøster vi i både Dýjas og Fífas liv. Det er mange fellestrekk, men også noen særegenheter som peker mot læring, erfaring og endring. For Dýja åpner opp, har håp. 

Så er det også en nydelig sirkelkomposisjon i verket, en slags fiktiv intertekstualitet som kan minne om den interne forbindelsen en kan oppleve for eksempel mellom to som er i slekt, som tydeliggjøres med at boka Dýja leser heter Dyreliv, og boka vi leser, heter Dyreliv, ei sammenblanding av begge kvinnenes historier, sansninger og ordDet er veldig elegant gjennomført, det er behagelig å lese og å være i, det er varmt, filosofisk og håpefullt.

Nå kan du komme dag
jeg sitter og venter på
at du står opp
alt er hvitt
alt er øde og tomt
lyset på dataskjermen glir sammen
med snølyset ute
jeg sitter og venter
under ny himmel
på en ny jord
høres
en
fugl

mandag 17. mars 2025

Wicked!

Bildekilde: Folketeateret.no
Det er ikke så ofte store musikaler blir satt opp i Norge, men i år er det en! Og med det tenker jeg sjølsagt på musikalen Wicked, som for første gang har blitt satt opp på norsk, etter mer enn tjue år på musikalscener ute i verden. Wicked blei visstnok satt opp i rekordfart, med aktuelle skuespillere på plass i oktober og november, og manus ut før jul. Stykket hadde premiere på Folketeateret 06. mars, og jeg så det 08. mars, før alt styret med den dårlige anmeldelsen i Aftenposten virkelig tok av, og Folketeateret begikk en graverende publikumsfrieritabbe. Jeg har altså betalt min egen billett, som seg hør og bør. Men nok om det.

Wicked har et nokså interessant bakteppe, og er et godt eksempel på både adaptasjoner og intertekstualitet. Og historia er lang. For først ut er faktisk Trollmannen fra Oz, ei barnebok fra 1900, skrevet av den amerikanske forfatteren Lyman Frank Baum (1856-1919). Det er sannsynligvis en tittel svært mange kjenner, uavhengig av om de har lest den eller ikke. Og grunnen til det, er jo at den i 1939 blei en musikal- og eventyrfilm med Judy Garland (1922-1969) i hovedrolla. Filmen var ikke egentlig en suksess helt umiddelbart, men musikken blei veldig populær, og Garlands stjernenummer "Over the Rainbow" mottok Oscar for beste originalsang. Wikipedia skriver at filmen blei vist årlig på tv i USA mellom 1959 og 1991, noe som førte til svært stor utbredelse og ikke minst grunnleggende kjennskap til filmen som populærkulturell referanse over flere generasjoner. I Norge blei en musikalversjon satt opp allerede i 1965, da med Wenche Myhre (f. 1947) i hovedrolla som ungjenta Dorothy.

Og det kunne vært det, hadde det ikke vært for at den amerikanske forfatteren Gregory Maguire (f. 1954) seinere lot seg inspirere av nettopp Trollmannen fra Oz. I 1995 utga han sin første bok for voksne, med tittelen Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West. Romanen følger heksa, som her er gitt navnet Elphaba og som framholdes som skurken i Trollmannen fra Oz, fra hun blir født til hun dør. Teksten nyanserer Elphaba, leserne blir kjent med hennes historie og gis forståelse for hvorfor hun tar de valgene hun tar. Slik blir ikke Elphaba bare en skurk, men et helt menneske, med gode og dårlige sider. 

I 2003 blei dette arbeidet tatt nok et steg videre, gjennom bearbeiding for scenen av Winnie Holzman (f. 1954) og deretter med musikk av Stephen Schwartz (f. 1948). Tittelen blei Wicked: The Untold Story of the Witches of Oz, som regel forkorta til Wicked. Denne versjonen er igjen løst basert på romanen fra 1995. Musikalen kombinerer perspektivene til de to hovedpersonene, heksene Elphaba og Glinda, som har hver sin versjon av hendelsene før og etter Dorothys inntreden. Det viser seg at alt henger nøye sammen, og det som bærer det hele, er det uventa vennskapet mellom de to heksene. Likevel er ikke vennskapet aleine sterkt nok, for kontrastene er store - ytterliggjort gjennom tilnavnene til heksene, The Wicked Witch of the West og Glinda the Good - intrigene er mange og dramatikken er til å ta og føle på. På mange måter kan det ikke gå godt. Men musikalen gjorde det svært godt, og blei blant anna belønna med tre Tony-priser.

Og i tillegg til dette, fins det altså også en nyere filmversjon, som kom i november 2024. Den er den første av til sammen to filmer, der andre del ryktes å komme i november i år. På manussida er igjen Holzman med, mens sangene naturligvis er de samme som i musikalen. Og det er disse sangene som nå har blitt oversatt til norsk, og som utgjør hoveddelen av musikalen som også på norsk heter Wicked.

Spilletida er to og en halv time, og det synges nesten hele tida, og av og til danses det også, enten i små numre der enkeltpersoner er på scenen aleine, eller i store ensemblenumre, der svært mange eller alle er på scenen. Vekslingene mellom disse sceneuttrykkene er både god og nødvendig, da mye av scenen ellers er ganske statisk. Det er få kulisser, og de få som er konstante på høyre og venstre side, utnyttes til det fulle. Midt på scenen gjøres det nytte av et sceneteppe, som både fungerer som bakgrunn og som skjuler det som foregår bak. Det blir også benytta lerret i noen digitale sekvenser. 

Stykket bæres fullstendig av de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne. Sangeren Alexandra Rotan (f. 1996) spiller rolla som den gode heksa Glinda, som må tåle at det stilles spørsmål ved om hun egentlig er god? Hun står igjen som en slags seierherre og regent allerede ved stykkets åpning, og beboerne i byen spør om hva som egentlig skjedde med Elphaba. Slik rulles fortellinga fram, og vi som ser på, blir med. Rotan synger svært godt - bedre enn jeg trodde - og får virkelig vist fram spennet i stemmen og mange ulike teknikker. Hun har ikke noe særlig erfaring med skuespill, og det ser en til en viss grad, men hun bidrar med mye komikk, sjøl om det er overspilt. Av og til blir hun for "glatt", og jeg opplever at inderligheten mangler. Og den må være på plass her. Men heldigvis henter hun seg raskt inn igjen.

Artist Sanne Kvitnes (f. 1995) spiller rolla som Elphaba, den grønne jenta som hele livet er annerledes og utafor. Gjennom vennskapet med Glinda vekkes andre følelser i Elphaba, og hun kjenner på både forståelse og inkludering, sjøl om hun aldri kan bli lys og vakker som Glinda er. Men hun jobber knallhardt, og har talent, og endelig vil trollmannen møte henne. Hun får med seg Glinda inn til Oz, bare for å oppleve at evnene hennes blir misbrukt - og at ingen ser problemet med det. Reaksjonen hennes er å kjempe imot, mens Glinda vil, ja, gli med. Slik går de to heksene hver sin vei. Kvitnes har en utrolig god stemme med et flott register og mye kraft. Hun er ikke fullt så teknisk variert som Rotan, men det gjør ingenting, for Kvitnes har intensitet så det holder, og det var utrolig sterkt å sitte i salen å oppleve at hun synger ut all sin desperasjon og fortvilelse.

Ensemblenumrene er jevnt over gode, kun med noe rot i dansinga, men det faller dessverre litt sammen når de mannlige skuespillerne skal til pers. Verken Thomas Brasel som Fiyero eller Frode Winther som trollmannen er særlig overbevisende. Winther fordi han ikke synger særlig godt, Brasel fordi han ikke hadde noe særlig trøkk å hente i stemmen, og hørtes helt lik ut i alle replikker, fra flørting til dødskamp. Jeg håper det var en dårlig dag, men frykter det er slik det er. Derfor står og faller det på at Rotan og Kvitnes har dagen, gjentatte kvelder framover. Og disse to aleine, og den flotte og overraskende aktuelle historia de synger seg igjennom, som for meg hadde mange tydelige paralleller både til identitetskavet en kjenner på i tenåra og stormaktspolitikken i dag, og ikke minst er en demonstrasjon av begrepet integritet, som det er forsvinnende lite av i dagens samfunn, er egentlig grunn nok til å få med seg Wicked. Og det er fordi dette er gøy, stilig, underholdende, gjennomført og rørende, og fordi det oppleves som viktig utover spilletida. I tillegg hjelper det med fengende musikk, stilige arrangementer og fantastiske musikere, så det blir en helhetlig musikalopplevelse. 

Jeg understreker igjen at jeg har betalt min egen billett. Til informasjon har jeg verken sett den nyeste Wicked-filmen eller Trollmannen fra Oz, og jeg har ikke lest noen av bøkene musikalen er basert på. Ikke har jeg sett musikalen tidligere heller. Derfor har jeg ikke sammenligna ytterligere. Av samme årsak har jeg heller ikke vurdert oversettelsen.

mandag 24. februar 2025

Din Vilma, eller helst ikke

Bildekilde: Bokelskere
Av og til er det koselig med ei skikkelig julebok. Det tenkte i alle fall jeg i desember, med den fornøyelige romanen Tre menn til Vilma friskt i minne fra året før. Den var kanskje ikke så innmari julete, det var mer ei ramme, men den var morsom og søt, litt klissete og overdreven og ganske sentimental, men likevel såpass sjarmerende at det frista å lese mer om Vilma Veierød. Derfor fant jeg fram oppfølgeren Din Vilma fra 2022, og benka meg ned for nok en søt og sjarmerende leseropplevelse. 

Boka åpner der den forrige slutter: Vilma er på full fart inn i sitt første forhold. Hun er ei voksen dame på trettifem år, og nå er det duka for både holding av hender, klemming, kyssing og ligging - alt for første gang. Og det er selvfølgelig patologen Robert med tics som er den utvalgte, ikke den kjekke og gifte presten Ivar. Men Vilma klarer å kludre til det aller meste, både på egenhånd og i samspill med den klarsynte Rune Eilertsen, som viser seg å ikke være så himla klarsynt likevel. Underveis blir det både trist og dramatisk, forvirrende og kaotisk, men så går det bra til slutt.

Tempoet er greit i starten av romanen, og det utvikler seg raskt mellom Vilma og Robert. Noen scener er utrolig morsomme, mens andre er teite. Skrettings styrke er at hun skriver svært filmatisk. Det er med andre ord lett å se for seg det som skjer - med et par ekstreme unntak. Vilma er bokstavelig og misforstår en del uttrykk og situasjoner også i denne boka, mens Robert på sin side banner og ticser og holder deler av sitt liv hemmelig for Vilma. I starten er det komisk og litt sjarmerende, men så bikker det over til ville spekulasjoner, underlige konklusjoner, negative tanker, paniske oppheng i ekskjæresten i Lommedalen og etter hvert noe som kan minne om kraftig sjalusi og et usunt fokus på dette med ligging. Ikke for leseren, altså, men for Vilma. (Bare for å herme etter stil og tone i boka.) Og når slikt verken blir tatt tak i eller blir korrigert, blir det fort innmari feil. For Vilma blir det på alle måter innmari feil, og det er såpass overdrevent og usannsynlig at jeg ikke tror på det.

Forfatter Gudrun Skretting (f. 1971) velger å sende den sympatiske og rolige Robert ut på ei reise, slik at Vilma blir aleine igjen med usikkerheten sin. Og usikkerheten spinner i vei og blir til tunge tanker og sprø fantasier, og forkludres ytterligere av den ikke så synske Rune Eilertsen. Og herfra putrer og går det fullstendig på tomgang. Det er side opp og side ned om den umodne Vilma Veierød som surrer seg inn i den ene situasjonen verre enn den andre. Men til forskjell fra forrige bok, er det nå verken sjarmerende eller søtt, det er for mye, det er desperat og verst av alt: Det er uinteressant. For, igjen, jeg tror ikke på det. Jeg tror ikke på at ei voksen dame kan holde på sånn.

Nå tenker du kanskje at jeg jammen er en surfis, og at jeg mangler fantasi, for det kan godt være at noen er akkurat sånn som Vilma Veierød, rigid og sprø på samme tid, som gir seg ut for å drive med opinionsundersøkelser for å spørre ut folk om deres seksualvaner. Dessuten tilhører det sjangeren "lettbeint dameroman med løkkeskrift og hjerter på forsida" å ha hovedpersoner med noen slike overdrevne og stiliserte karaktertrekk som mer eller mindre eksploderer i klisjefylte situasjoner, som en ballong full av glitter. Og det skal jeg gi deg rett i. Men jeg kjenner ingen slike mennesker. Og når jeg ikke har noe særlig jeg kan identifisere meg med, eller noe som er viktig for meg som leser inn i en tekst, er det dessverre slik at jeg står i fare for å miste interessa. 

Og apropos klisjeer - teksten om Vilma er full av nettopp det. Vilma går i alle feller som tenkes kan, samt noen jeg ikke hadde tenkt på. Reaksjonsmønster og tankevirksomhet er på samme nivå som en hormonell fjortis som nylig har fått sin første kjæreste. Likevel står omtrent to hundre sider av handlinga bom fast i samme spor, og handler bare om surr i Lommedalen og diverse utfordringer knytta til Rune Eilertsen og etter hvert også mammaen hans. Eilertsen introduseres på en svært morsom måte, men så faller alt sammen. Jeg lurer derfor på hvor redaktøren har vært? Språket er heller ikke særlig godt. I forrige bok opplevde jeg at det var friskt og morsomt, og det var herlig at Vilma så verden litt på skrå. Her er det forsøkt å beholde samme skråblikk, uten at det fungerer like smidig. I tillegg kjøres det på med diverse kommentarer til leseren i et nærmest ustanselig tempo, og Skretting har en fæl uvane med å kursivere de orda hun vil at leseren virkelig skal ta til seg, som om leseren er en dum gjøk. Riktignok gjorde hun det samme i forrige bok, men denne gangen er det bare slitsomt. 

Og verre blir det. For Vilma går over så mange grenser, både juridiske og etiske, etter hvert som boka endelig nærmer seg slutten, at jeg aldri kommer til å forstå hvordan Skretting har kommet fram til den endinga hun har valgt. Bortsett fra at det er forventa innafor sjangeren, sjølsagt. Det hele er skikkelig flaut, og jeg blei forferdelig oppgitt underveis. Blant annet tenker jeg på noen tamme skildringer av pinlige Skypesamtaler, fullstendig karakterbrudd (Robert), manglende evne til å tenke seg om (Vilma) og en usammenhengende og veldig lite spennende familiehistorie (Rune). Framfor gjenforening på en tjukkas hadde jeg nok heller gått for en politianmeldelse.  

Og, bare for å ha fått fram det også, har boka svært lite med jula å gjøre. Den kan med andre ord leses når som helst. Ikke at det er en trøst, eller gjør den noe bedre, for den er dessverre ganske dårlig åkke som. Jeg kommer derfor ikke til å gå til anskaffelse av bok nummer tre, og anbefaler samtidig at du også finner deg noe annet å lese på.

torsdag 20. februar 2025

Har du fyr?

I dag vil jeg bare dele denne teksten.

*

Ytterst  i verden, ytterst i vest 
kan hende du seile di skute.
Kan hende du seile tilfeldig som gjest
- kanskje du går der i rute?
Uansett treng du et punkt som e fast
der du frakte di skjøre last.
Det e nok at det står der og brenn
- en trofast gammel venn.

Har du fyr, har du løkte langs din vei?
Har du fyr, et signal om riktig lei?
Ei lampe som gløde i mørket
og lose dæ ut og frem,
som tar dæ bort og hjemmefra,
men også tar dæ hjem.

Vårherre sa det da jorda vart te:
La det bli lys! Og det ble det.
Så satte han sol og måne og stjerne
opp så vi kunne se det.
Men det som Han glemte i skapningens gry
va alle de som e dømt til å fly
på havet i vær og vind
når skodde og mørke sett inn.

Har du fyr, har du løkte langs din vei?
Har du fyr, et signal om riktig lei?
Ei lampe som gløde i mørket
og lose dæ ut og frem,
som tar dæ bort og hjemmefra,
men også tar dæ hjem.

Et landemerke førr håp og drøm
- helst vil vi la det bemanne
der skarven flyr og der seien svøm
ute på kanten av landet.
Et hus i havet som står han a
og gjør en seiler så glad, så glad
og rope så sjøen skvett:
Æ vil bli sett!

Har du fyr, har du løkte langs din vei?
Har du fyr, et signal om riktig lei?
Ei lampe som gløde i mørket
og lose dæ ut og frem,
som tar dæ bort og hjemmefra,
men også tar dæ hjem.

*

"Har du fyr?" er en sang skrevet av Ola Bremnes (f. 1955). 

søndag 16. februar 2025

Ut av det blå

Bildekilde: Bokelskere
Ut av det blå (2019) er tittelen på en roman jeg leste i fjor. Den er skrevet av forfatter Kristin Valla (f. 1975), som debuterte med Muskat i 2000. Jeg fikk aldri lest Muskat, og har heller ikke lest noen av de andre bøkene hun har gitt ut, som hittil består av totalt tre romaner og tre sakprosautgivelser de siste tjuefem åra. Ikke veldig produktiv, altså, og da forsvinner hun dessverre litt fort fra radaren til mange, meg sjøl inkludert. Men nå har jeg altså lest Ut av det blå, som fikk gode kritikker da den kom, og som også blei nominert til Bokhandlerprisen. 

Jeg må innrømme det med en gang: Jeg kjøpte boka først og fremst fordi den hadde ei fin forside med litt uvant taktil struktur, og fordi den var på tilbud. Lenge tenkte jeg på å gi den bort som gave, rett og slett fordi jeg ikke fant noe ved baksideteksten som appellerte til meg som en potensiell leser sånn umiddelbart. Men så begynte jeg ved en tilfeldighet å lese, og det glei veldig fint i starten, og da var det lett å lese videre. 

I Ut av det blå møter vi Elin. Hun er 32 år og sånn sett voksen, men på mange måter er hun umoden og uferdig, og veldig, veldig usikker. For eksempel jobber hun med noe hun egentlig ikke vil jobbe med, og hun lever et liv hun ikke er noe særlig interessert i. Hun har ei enorm distanse til fortida, til hjemstedet langt nord, til det arkitekttegna barndomshjemmet, til den såre og brått avslutta barndommen og egentlig også til seg sjøl. Det henger sammen med en traumatisk opplevelse sommeren 1985, da Elin var ti år. Det var sommeren da Elin ved en tilfeldighet mista både pappaen sin og brødrene sine. Og hadde det ikke vært for at hun nekta å ta på seg kjole, ville hun og mammaen også vært døde. 

Boka åpner med å fortelle fra 1985 før vi tas med til bokas nåtid, 2007. Nå er mora også død, og Elin har etter to år bestemt seg for å selge barndomshjemmet. Livet hennes er i Oslo, det er langt å reise til Mo for å ordne med småting, og egentlig vil hun ikke være der i det hele tatt. Det er ingenting som holder henne i Mo i Rana. Bortsett fra minnene. Og Ola.

Ola var egentlig en kompis av brødrene til Elin. Men Ola har alltid vært så fin, så Elin har alltid hengt rundt han. Har liksom ikke klart å la være. Skulle være nærmest, sitte ved siden av, inntil. Etter at brødrene Vegard og Thomas dør, fortsetter relasjonen mellom Elin og Ola. Den er barnlig og uskyldig, han er snill med henne, og hun ser kanskje en slags bror i han. Og hun ser minner om brødrene. Og noe mer, noe hun ikke helt klarer å sette ord på. Han er ei hand i mørket når hun gråter av savn, og han har ro. 

Elin på 32 år ser helt klart Ola på en annen måte. Hjemstedet også. Og barndomshjemmet. Og familiehistoria. For det er noe som ikke helt gir mening, noe hun nærmest konstant går og gnager på. I ulykken, raset, som kosta brødrene og pappaen hennes livet, fant de bare to lik. Kroppen til pappaen hennes blei aldri funnet. Elin leiter etter svar på hjemstedet uten å vite helt hva hun leiter etter. Hun rydder effektivt ut av huset, kaster både dyre gjenstander, klær, leiker og bilder i en diger kontainer. Men farens kalenderbøker beholder hun. Der kan hun se at han stadig er på reise, ofte lenge, og i flere ulike land. Så stopper reisinga opp. Før ulykka. Var det noe som foregikk, noe Elin ikke visste om? Samtidig må hun forholde seg til Ola, og den hemmeligheten han bærer på. Og det skal vise seg at familien til Ola veit en del om fortida, de også. 

For å få svar, må Elin nøste, rundt i lokalsamfunnet, i egen fortid og egen identitet, hun må konfrontere egne minner og innse at de ikke alltid stemmer, hun tvinges til å håndtere sorgen etter både mora og faren og hun må gå i samtale med mennesker som ikke vil snakke, og som ikke kan snakke, fordi de har gått bort. Hun må akseptere at det er mye hun aldri vil få svar på. Men går det kanskje an å få noen svar, likevel? Elin på ti år var vrang og vanskelig, og redda sitt eget liv. Slik en tilfeldighet er vilt urettferdig, opplever hun. Men Elin på 32 år kan jammen være utholdende og insisterende, og kanskje på den måten redde sitt eget liv, nok en gang. For det er forskjell på å leve og å overleve.

Kombinert med en søken bakover, utvikler livet seg framover. Elin konfronteres med fortida og sin manglende evne til å ta valg. Hun utfordres på jobben og privat, og kan ikke lenger bare flyte med. Hun tvinges til å være aktiv, og er nødt til å bli kjent med seg sjøl for å finne ut av hvem hun er og hva hun vil. Det er kanskje litt seint å gjøre det når en er 32 år, men som jeg påpekte innledningsvis, er Elin nokså umoden. Og det gjenspeiles også i det at hun har ei vedvarende krise som hun ikke evner å ta tak i før hun er ganske voksen. Det skildres naturlig og tilsynelatende lett, noe som er godt gjort, og Valla, som er helt tilbaketrukket i teksten, dømmer ikke. 

Vi kommer veldig tett på Elin, som vi følger i førsteperson gjennom hele boka. Hun er en sympatisk, om enn litt tafatt hovedperson. Hun er ikke en person jeg nødvendigvis kjenner meg igjen i, men følelsen hennes, av å være aleine, uten retning og i sorg, kan jeg forstå. Og Valla skildrer Elins søken og nøsting stødig boka igjennom, og lar teksten utvikle seg til ei fin fortelling om identitet, tilhørighet og betydninga av ei familiehistorie. Det er i mange tilfeller helt nødvendig å finne fotfeste før en kan gå videre, og det får Valla godt fram. Men det blir en del repetisjoner underveis, og alt som handler om jobben hennes er bare et uinteressant sidespor, satt inn for å få på plass ei nødvendig geografisk forflytting. 

Familiehistoria som springer fram, er ei uvanlig og sår historie. Flere ganger tenkte jeg på at den var for usannsynlig, for det er den jo. Teksten kaster lys over en mørk periode når det kommer til blant annet sykdomshistorie, både her til lands og i verden, og viser fram hvordan enkeltskjebner og hele lokalsamfunn blei ramma. I tillegg skildrer Valla hvordan fortielse kan ødelegge, sjøl om det er gjort i aller beste mening. Men etter som tidene og lovene og moralen og menneskesynet endres, er det kanskje ikke alle hemmeligheter som bør være hemmelige lenger.

Ut av det blå er det jeg vil kalle en ganske ordinær, norsk roman. Den har sine gode sider, og er stort sett gjennomarbeida og solid. For min del skorter det litt på sannsynligheten, men jeg aksepterer det likevel fordi teksten har flyt, og stemninga som skrives fram er god å være i, sjøl om det går på tomgang her og der. Det som er verre, er at dialogene er ganske stive, særlig med tanke på Ola. Han framstår som en utrolig jordnær og fin fyr, som i en periode pendler fra Mo til Trondheim til Oslo og opp igjen, så jeg skjønner ikke hvorfor han skal snakke så oppstylta. Det blir bare kunstig og rart. 

Og når det kommer til språk og dialog har jeg flere innvendinger. Ut av det blå er en rolig tekst, og kan oppfattes som litt stille og monoton. Heldigvis er Valla god på struktur og oppbygging. Men tonen blir fort litt anonym, for alle personer virker å tenke og snakke helt likt, fra gamle folk i tilbakeblikk og minner, til små barn i nåtida. Slik er det jo absolutt ikke. Her kunne forfatteren enkelt ha brutt opp indre monolog gjennom å la personene snakke dialekt, eller ulike dialekter, i teksten. Det ville gitt mye mer farge og identitet, og vært verdifulle avbrekk fra det monotone. I tillegg har Valla valgt et konsekvent konservativt riksmål, som gjør at det blir stor avstand fra meg som leser til personene. For jeg tenker ikke at Ola, som er oppvokst på Mo i Rana og nå bor på gård, som er vant til svært hardt fysisk arbeid, "...gikk der og gledet seg til å bli far...".   

Underveis fikk jeg en assosiasjon til Full spredning av Nina Lykke (f. 1965) fra samme år, der også mye foregår i en leilighet. Men bortsett fra at begge hovedpersoner heter Elin og står i hver sin krise, er det ikke mange likheter. Lykke bruker humor, satire og brodd, og lar sin Elin gjøre opprør, protestere og ta plass. Valla er helt nedpå hele veien, og holder også Elin der. Hun kunne mer enn gjerne latt teksten glimte litt her og der, og latt sin Elin ikke være fullt så flink og korrekt. Likevel er det Ut av det blå jeg har tenkt mest på etter endt lesing - den har noe ved seg som jeg liker, og som har festa seg. Jeg håper derfor Valla kommer med flere romaner, slik at jeg kan få utforska dette noe litt mer.

tirsdag 28. januar 2025

Torsdagsmordklubben

Bildekilde: Bokelskere
Det er ikke så ofte jeg leser krim, men fra tid til annen gir jeg sjangeren et forsøk, mest for å sjekke status. Ofte konkluderer jeg med at krim fortsatt ikke er min favorittsjanger, men samtidig kan jeg heller ikke benekte at jeg også liker å lese litt krim innimellom. Derfor kommer jeg nok til å holde på med nettopp det et par ganger i året. 

Men at det blei skikkelig geriatrisk krim denne gangen, det er egentlig helt tilfeldig. Det har seg slik at jeg på innfall kjøpte tre eksemplarer av den første boka i serien, den som kun heter Torsdagsmordklubben (2020), det samme som serien. Boka er skrevet av den britiske forfatteren Richard Osman (f. 1970), og jeg skulle egentlig gi bort alle tre. Bøker er som kjent ypperlig som gave, og krim er som kjent ikke egentlig min sjanger. Men så var det brått en av de tre som hadde fått tak i boka på egenhånd, og dermed blei jeg sittede med ett eksemplar sjøl. Og plutselig hadde jeg kikka litt nærmere på boka, og begynt å lese...

Og bare for å ha slått det fast først som sist - dette er harmløs og rolig krim, helt perfekt for den som ikke tåler brutale og blodige detaljer. Det hele er nemlig lagt til en seniorlandsby, der massevis av gamlinger med grått og hvitt hår, ymse skavanker, diverse sjukdommer og et bredt spekter av historier, holder til. Og vi suser inn og blir kjent med ei hard kjerne, det vil si medlemmene i det som kalles Torsdagsmordklubben. Klubben, som møtes på nettopp torsdager, består av Joyce, Ibrahim, Roy og Elisabeth. De er mer enn normalt oppegående, og mer enn normalt interesserte i mord, derav klubben. Og mens de durer i vei med bilder fra åsteder og diskuterer forskjellige drapsvåpen og tilhørende dødsårsaker, tutler øvrige beboere rundt med sitt. Det er strikking og rolige turer med rullator, sjakk og en og annen dupp, noen runder på kirkegården, mange pauser på benken, et par ekskursjoner med både buss og bil til områder i nærheten, det er hårruller og hofter og pleiere og uendelige kopper med te og tunghørte ører og mange misforståelser. Det er snålt og snilt og sjarmerende på samme tid.

Men særlig farlig, eller spennende, er det ikke. Helt til det er et virkelig lik som dukker opp, og Torsdagsmordklubben opplever at de får sin første sak. Eller, egentlig blir det ikke så farlig da heller, men det blir i alle fall bittelitt spennende, men alltid på et slikt nivå at det også er overkommelig for de av oss med innoperert hjertestarter. Det er ikke så lett å skape sitrende spenning når en eller annen alltid må tisse, har glemt krykka eller ustanselig vimser rundt etter brillene sine. Men underholdende, det er det. Underlig nok er ikke det lokale politiet så innmari interesserte i å samarbeide med en haug seniorer som vimser, tisser og glemmer heller, men Elisabeth er heldigvis drilla i ukonvensjonelle metoder. Og slik vikles gamlingene inn i ei drapsetterforskning som til stadighet baller på seg. 

Boka er overraskende lang, men svært lett å lese. Osman hopper fra den ene fornøyelige scenen etter den andre, være seg solskinnsdemonstrasjoner eller medlemsmøter, og han skildrer tydelige typer, både i klubben og blant de øvrige seniorene. Fortellerstemmen er todelt, noe som er et interessant og velfungerende grep. I stort sett hele boka følger vi Torsdagsmordklubbens medlemmer i tredjeperson, men i noen kapitler, titulert "Joyce", er det Joyce som er fokaliseringsinstansen. Disse kapitlene framstår nesten som ei dagbok, der vi følger Joyce svært tett. Slik får vi mulighet til å få hennes gjenfortellinger av dagen, tolkninger av hendelser, oppfatninger av de andre eller forståelser av ulike situasjoner, og tankene hennes styrer, og villeder, leseren hit og dit. Det forklares ikke hvorfor vi følger nettopp Joyce, men så vidt jeg har forstått, følger vi ett og ett medlem fra bok til bok.

I krimsjangeren er det jo slik at vi lesere kan forvente spenningstopper, etterforskning og oppklaring, og det kan gjerne være flere uventa vendinger underveis, slik at slutten blir overraskende. Et eksempel på ei slik vending er stadig nye mistenkte, eller mange mistenkte på samme tid, sånn at det er vanskelig for leseren å følge med på forfatterens små og store ledetrårder. Her opplevde jeg at det ikke var så mange spenningstopper, men på den andre sida var det helt greit å lese ei krimbok som ikke var heseblesende. Etterforskning og oppklaring får vi mye av, da både Torsdagsmordklubben og politiet har hver sine opplegg, og det er en del vendinger underveis, sjøl om det ikke endte med en veldig overraskende slutt. 

Forfatteren har fått mye ros for boka si, som blei den mest solgte debuten i Storbritannia i utgivelsesåret. Og jeg tror deler av suksessen skyldes nettopp kulissene for boka: den idylliske seniorlandsbyen, som er så gjenkjennelig og hverdagslig og rik på harmløse situasjoner. Det er en type kulisse vi kjenner igjen fra ei lang rekke britiske krimserier på tv, og som har sitt opphav hos selveste Agatha Christine (1890-1976), som plasserte en av sine detektiver, nemlig miss Marple, i samme type univers. Dette er med andre ord trygt for oss som leser. 

Men der miss Marple er aleine om å hamle opp med det meste, er de her fire stykker, som surrer rundt og overraskende ofte gjør vondt verre. Men da er det vel bare å bake ei kake og ta en kopp te? I alle fall i følge Joyce. Men når det kommer til karakterene er det med vilje jeg kaller dem nettopp det. For dette er ikke mennesker. For meg blir verken Joyce, Elisabeth, Roy eller Ibrahim, eller noen av de andre, helt ordentlige. For sjøl om det hele er sjarmerende og underholdende, er det også flatt og uten psykologisk dybde. Anslaget er der, med tanke på at spesielt Elisabeth er så hemmelighetsfull, men det er ikke nok til å trekke meg med. Og disse gamle menneskene, som er så satt i sine egne greier, opplever heller ikke noe særlig utvikling i løpet av teksten, sjøl om de utsettes for både det ene og det andre. Det er kanskje som forventa, men lell: For at teksten skal utmerke seg, må det være en form for bevegelse. Her står vi uten, men det er vel kanskje sånn det er med underholdningslitteratur? 

Torsdagsmordklubben blei oversatt til norsk av Kari Engen (f. 1960) og utgitt på Gursli Berg forlag i 2021. Boka har blitt en suksess også i Norge, og det har etter hvert kommet fire bøker i serien. Ryktene vil ha det til at nummer fem kommer seinere i år. Jeg tenker at både serien og karakterene klarer seg fint uten at jeg leser videre, så jeg skal la det være med kun den første boka i dette tilfellet.