Kjære vene

Bilete: Bokelskere

Eg las diktsamlinga Kjære vene (2020, på norsk i 2021) av Margaret Atwood (f. 1939) tidlegare i haust. Dei som har følgt meg over lengre tid, veit at Margaret Atwood er ein forfattar eg likar særs godt. Ho har noko heilt eige, og ho maktar å setje saman det store og det vesle, gå frå høg til låg, ho er konkret og herleg abstrakt, ho nyttar symbolikk og er intertekstuell, ho leikar og diktar, medan ho framleis skriv sanning og røynsle. Men framanfor alt er ho ein viktig intellektuell, ein uredd feminist, ein tenkjande og ytrande forfattar som er medvite om si eiga posisjon og nytter stemma si for å løfte fram, snakke om, diskutere og skrive om ulike tema.

Og her, i denne samlinga, er det langt på veg død det handlar om. Eg trur det har samanheng med at mannen hennar, forfattar Graeme Gibson (f. 1934), som boka er dedisert til, gjekk bort i 2019. Atwood og Gibson hadde då vore i lag sidan 1973. På ein eller annan måte opplever eg at fleire av dikta også kan verte lesne som at dei er til Graeme, og ikkje berre inspirert av Graeme eller skrive i sorga etter Graeme. Det vert støtta av at tittelen originalt er Dearly, som kan verte tolka på fleire vis. Attmed tenkjer ein kan hende fort vidare, til beloved. Men det står ikkje, det må lesaren sjølv tenkje seg til. Nokre av dikta kan lesast heilt utan ein slik konnotasjon, då dei vart skrive fleire år før Graeme døydde. Nokre av dei har også vorte publisert tidlegare. 

Og med det er eg inne på det som er litt av utfordringa mi med samlinga. Forstå meg rett: Eg likar forfattaren. Eg likar dikta. Men tematisk sett er det ikkje alltid ein intuitiv og naturleg samanheng her. Atwood skriv frie dikt, nokre gongar syklusar eller suitar, og ho varierer oppsett, strofer, verseliner og verseføter frå gong til gong. Og sjølv om det overordna emnet er død, skriv ho om spøkelseskattar, kokosnøtter, andres sexliv, helselære, Frida Kahlo, varulvar og zombiar med meir. Det er mykje å ta inn for ein lesar. Og eg tenkjer at med så store sprik, er det kan hende ikkje ei samling som bør verte lesen frå perm til perm i eitt. Då får ikkje kvart enkelt dikt plassen det trengjer.

Etter lesinga gjekk det ei stund, og eg tenkte ikkje så mykje meir på diktsamlinga. Men ved eit høve kom eg på ho, og eg trakk ho fram for å lesa høgt. Eg fann raskt fram til nokre dikt som passa, og då vart eg overraska. Dei dikta eg hadde plundra med å få til for meg sjølv, hadde ein helt annan klang når eg las dei høgt. Då var det som om eg kunne sjå dikta spele seg ut beint framfor meg! Og dikta vart noko anna, noko meir, noko verkeleg. Her kjem difor noko av det eg las, og her oppmodar eg dykk: Les høgt!

Songar for myrda søstrer

Ein syklus for baryton

1. Tom stol

Ho som var søster mi

Er no ein tom stol

Er ikkje lenger,

Er ikkje lenger her

Ho er no tomrom

Ho er no luft

*

2. Trolldom

Om dette var eit eventyr

Eg fortalte til søster mi

Ville trollet i berget det blå

Ha stole henne

Eller ein lunefull trollmann

Skapt henne om til stein

Eller stengt henne inne i eit tårn

Eller gøymt henne djupt inne i ein blomst av gull

Eg måtte ha reist

Austanfor sol og vestanfor måne

For å finne svaret;

Eg ville ha sagt fram trylleformelen

Og ho ville ha stått der

I live og lykkeleg, utan noko mein

Men dette er ikkje eit eventyr

Ikkje den sorten eventyr ...

I nett desse to dikta er essensen av Atwood, slik eg les ho. Det er leik med språk, fleire døme på intertekstualitet, mellom anna gjennom å nytte eventyra, det er poetiske bilete, det er sorg og sakn, røynsle og sårheit. Og attmed klarar Atwood å skape ei spenning i teksta, slik at me som les, undrar på kva sort eventyr me skal få her. Og slik vil me lesa vidare.

Kjære vene er den tredje diktsamlinga frå Atwood som vert omsett til norsk av Anne Karin Torheim (f. 1953). Dei to andre titlane er Morgon i det nedbrende huset frå 2020 og Susanna Moodies dagbøker frå 2013. Samlinga Maktpolitikk frå 1978 vart omsett av Morten Krogstad (f. 1946). Eg har lese alle fire, og likar nok Susanna Moodies dagbøker best så langt. Men eg vil gjerne lesa meir! Eg vonar difor at dei andre diktsamlingane til Atwood også kjem på norsk etter kvart.

Den vesle vampyren

Bildekilde: Bokelskere

Her jeg bor, er vi så heldige å fortsatt ha et eget regionteater. Teatret reiser gjerne ut på turné med ulike forestillinger for barn, ungdom og voksne flere ganger i året, og har en god bredde i produksjonene sine. I tillegg reiser de jevnlig på turné med flere scenekunstproduksjoner gjennom Den kulturelle skolesekken. Teatret er sjølsagt Brageteatret, som har base i Drammen, og høstens familieforestilling er Den vesle vampyren. Om det er noen som synes den tittelen virker litt kjent, er det helt riktig. For forestillinga er basert på ei bok, ei bok som etter hvert blei en hel bokserie, om nettopp en liten vampyr. 

Bokserien heter enkelt og greit det samme som første bok, Den vesle vampyren. Bøkene er skrevet av den tyske forfatteren Angela Sommer-Bodenburg. Hun blei født i 1948, og debuterte med første bok om den vesle vampyren i 1979. Hun fulgte opp allerede i 1980, og gjennom hele 1980-tallet kom det ut nesten ei bok hvert år om den vesle vampyren, i tillegg til andre barnebøker. Utover nittitallet skreiv hun også om bursdagstrøffelhunden Sjokolovski. De norske vampyroversettelsene kom kjapt og blei stort sett gjort av Tormod Haugen (1945-2008). Jeg er blant leserne som fant hele vampyrserien på biblioteket som liten, og som lånte og leste alle bøkene mange, mange ganger. På verdensbasis er serien oversatt til over tretti forskjellige språk, og har solgt over ti millioner eksemplarer. 

Men hovedpersonen i bøkene er slettes ikke den lille vampyren som har gitt navn til serien. Nei, hovedpersonen er en ni år gammel gutt ved navn Anton Bohnsack. Anton er en helt vanlig gutt. Akkurat når vi blir kjent med han, er det lørdag kveld. Og denne lørdagen er Anton hjemme aleine. Helt plutselig er det noe som dunker på vinduet hans. Det er nokså rart, for Anton bor i blokk. I sjette etasje. Like fullt åpner han vinduet, og inn kommer det et underlig vesen. Han er liten og bleik, stinker ganske kraftig, har bustete hår og minner mest om en gutt. Men det er altså en vampyr. Og han heter Rydiger von Schlotterstein.

Bildekilde: brageteatret.no

Slik går det hele i gang i boka, og slik begynte også teaterforestillinga om Den vesle vampyren. Anton er keitete og usikker, litt på utsida som han er, mens Rydiger er brautende og trygg. Han har jo tross alt vært vampyr i hundre år allerede! Derfor passer det ekstra godt at han snakker bergensdialekt i stykket, mens Anton er en forsiktig østlending som gjerne vil, men ikke helt får det til. Anton og Rydiger rekker egentlig ikke å bli så godt kjent med hverandre denne første kvelden, men Rydiger melder at han kommer tilbake neste uke. Og det gjør han. Slik vokser det fram et flott vennskap, både i boka og på scenen, som gjør at den ensomme Anton begynner å glede seg til lørdagene. Når han så får låne ei kappe av Rydiger, kan han også ta del i Rydigers liv - med luftakrobatikk og luftsisten, besøk på kirkegården og møte med flere vampyrer.

Stykket ligger nokså tett opptil boka, og det var en hyggelig overraskelse. Riktig nok er persongalleriet redusert noe (broren til Rydiger, Lumpi, er ikke med, kun søstera), og det er gjort noen moderniseringer (Anton har mobiltelefon), men ellers er kjerna intakt. Vennskap er hovedtematikken, og budskapet som formidles gir trøst og håp til barn som kjenner seg aleine. Det fins nemlig noen der ute, et sted, som kommer susende inn i livet ditt når du minst venter det - kanskje gjennom vinduet? 

Jeg tok naturligvis med meg mine egne barn på forestillinga, og det var en fryd å se at dette passa veldig godt for alle tre. De henta ut ulike budskap og satte pris på forskjellige aspekter ved stykket. Minsten syntes det var fryktelig spennende, tidvis litt skummelt, og forstod ikke humoren. Men vampyrene var noe som engasjerte, og det var helt topp å ta bilde med Rydiger etterpå. Midterste tok noe av humoren og syntes ikke stykket var skummelt, men veldig spennende! Boka skal helt klart leses. Eldste hadde lest på forhånd, var helt med på all humor og kosa seg med å kjenne igjen både seg sjøl og venner (og familiemedlemmer, uten sammenligning for øvrig!). 

Også for min egen del var dette et stykke som fungerte. Brageteatret har gjort god bruk av skuespillerne, der alle unntatt Rydiger og Anton har flere roller. Utrolig gøy med far og mor som også er nabolagets ramp og slamp! Og som foreldre er de akkurat passe uinteresserte og opptatte. Slik blir kontrasten stor til den sårbare og ensomme Anton, som er nydelig spilt. Så keitete og rar kan en nesten ikke lære seg å være. Rydiger er kanskje lettest å spille, med mye komikk og mer fysisk teater, for eksempel når han sutter på en seigmann, eller i den utrolig morsomme scenen der Rydiger og Anna er på besøk hos Anton og møter foreldrene hans. 

Videre løftes ulikhetene mellom vampyrlivet og menneskelivet fram. En ting er døgnrytme, en annen er matvaner, en tredje er utseende. Det blei også gjort et poeng ut av dette med kiste og garderobeskap, noe som var enkelt å forstå sjøl for de minste. Rekvisittene er kjempefine og praktiske, og korte, effektive sceneskift der disse snus på, er ei klok løsning. Bevisst lyssetting var med på å framheve enkeltelementer, høyder og/eller avstander, bygge oppunder stemning og kontrastere vampyrlivet og menneskelivet. Bruk av dukker var en enkel og effektfull måte å løse flyscenene på. Sammen med mye humor, noe alvor og en sjarmerende historie, blei dette ei flott forestilling for oss alle. Vel verdt å få med seg!

Nattnød

Bildekilde: Bokelskere

Ventetida begynner når vi får en positiv test. Når vi veit at det er liv der, i magen, og at vårt eget liv skal endre seg. Forberedelsestida innebærer å kjøpe bittesmå plagg, lese bøker om svangerskap og fødsel, kanskje gå på svangerskapskurs, ta blodprøver, ha timer hos jordmor, besøke sykehuset. Så mye å gjøre, så mye å kjøpe, så mye å organisere, for å ta imot et så lite menneske!

Så kommer barnet. Og du er blitt mamma. Og alt du har lest og gjort i forberedelsestida er over. For det står jammen ikke mye om tida etterpå. Eller kanskje du har glemt å lese om det. Tenkt, at det tar jeg seinere, nå skal det først fødes. Så alt etterpå kommer litt som en overraskelse. Det er sårhet og smerter. Det er brystspreng og barn som ikke vil ta tak, eller som har feil tak. Det er talløse netter der du ikke får sove, der verden er litt på skakke og alt og ingenting gir mening på samme tid, det er disse timene i mørket med barnet til brystet, der du plutselig slumrer i sofaen, i stolen, på skrå, i bilen - hvor enn barnet får mat og finner ro.

Og i disse timene, i disse lange nettene, sitter du der med barnet, og tankene farer fram og tilbake, du observerer barnet, du tenker på fødselen, på at kvinner til alle tider har fått barn, du forsøker å sove men kan ikke, barnet er urolig, krafser med hendene, klynker, du vugger og nynner og veit at barnet gjenkjenner stemmen din fra tida inni magen, du forsøker å finne ord for alt dette nye, det slitsomme, utmattende og frustrerende, det magiske. Kan en sette ord på det? Aina Villanger (f. 1979) kan.

våkner barnet?

jeg tar ham umiddelbart opp

lenge før knyingas startkny

vugger ham og nynner

helt til det ikke er mer sang og

jeg står igjen

i nattsilken og 

svaier

I langdiktet Nattnød fra 2019 møter vi en nybakt mamma som gjennom tre hoveddeler setter ord på ulike aspekter ved det å bli mamma, enten på ny eller for første gang. I første del handler det om skriket, både barnets og moras, det ordløse skriket, det indre skriket, følelsen av å måtte skrike, hvor vanskelig og kaotisk det kan være å tolke barnets skrik. Er det raseri? Det handler om amminga og de lange, tunge nettene, og om hva fødselen og amminga gjør med mora: "jeg er en sløyfe med/tynt slapt gummistoff i hver ende og/en stram knute på midten". Det handler om det vesle bebidyret: "bebidyret bor ikke lenger/inni meg men/det lever i meg/slik skriket har innredet en hybel/i dypet av nervene mine". Det rå og brutale og det hverdagslige og harmoniske går hånd i hånd. 

I andre og tredje del vender forfatteren tilbake til fødselen, og mens hun ser på barnet, husker hun de fjorten timene det tok å gi liv til den vesle gutten som nå sitter på gulvet. Han får tenner, han putter avisa i munnen, han krabber og utforsker, men om nettene er det fortsatt dette skriket barnets og hennes, det er amming, byssing, han smiler, spiser mos, leiker, mens hun fortsatt opplever en form for kaos og uro: "ikke før skriket stilner/vil kampen/mellom moderen og jeget/starte/for alvor". Så lenge barnet skriker, har mora mer enn nok å holde på med. Men når barnet er stille, starter et annet tankekjør. Kan hun noensinne vende tilbake til den hun var, før barnet? Vil hun? Hva med separasjonen fra barnet? "en kvinne blir splittet i det øyeblikket/hun ser et annet menneske/komme ut av sin kropp". Hun tenker framover - dette barnet skal på et tidspunkt flytte ut - vil det da være til å bære, alt sammen? Vil hun da få tilbake nettene? 

etter fødselen lever det alltid

i bevissthetens alarmsenter:

barnet

kan

dø

når

som

helst

sånn bringer barnet døden med seg

Og slik fortsetter det, i fortid, nåtid og framtid, diktene beveger seg nesten over tid og rom, samtidig som de tydelig er hjemla i en nær virkelighet, det skildres en symbiose mellom mor og barn, stor kjærlighet, et behov for pause, et altoppofrende liv, et eget liv, blir det noensinne hennes igjen? og alle erfaringer gis ord. Det er enkelteksempler og generelle vendinger, tett på, historiske sveip - alt sammenbundet av disse unikt kvinnelige erfaringene: Å bringe nytt liv til verden. I tillegg er diktsamlinga rik på intertekstuelle referanser og henvisninger, slik at sjøl ei lita tekst blir intens og vokser seg langt utover boksidene.

Villanger er kreativ, poetisk, sår og varm og samtidig full av kontraster. Hun lager mange nye ord, men uten at språket tar plassen fra diktenes budskap. De snarere støtter oppom budskapet, det er nattnøden det settes ord på, det ubeskrivelige, det magiske, det som for barnet bare er instinktivt og naturlig, det som for mor snur opp-ned på alt. På både godt og vondt, samtidig. Diktene dømmer ikke, tar ikke standpunkt, er ikke ei oppskrift på rett og galt, men viser fram ærlige erfaringer og setter ord på det som kan være fryktelig vanskelig å forklare til andre. Den flotte, meningsfylte men likevel så slitsomme amminga, for eksempel: 

nå glir jeg inn i ammetåka

det grå landet som ikke fins

skyggelunden

døsestedet

slørstunden

nestenluka?

kanskjekorridoren

dark side of the sun

barnets himmel i ansiktet

mitt

Diktsamlinga Nattnød er en vakker, symbolrik, konkret og sanselig leseropplevelse, som jeg tror åpner et rom i mange mammaer, og kanskje noen pappaer også. Teksten lar oss rett og slett få være akkurat som vi er, i mammalivet, håpløst glad i den lille vi har skapt, fortvila over å ikke helt være oss sjøl, fulle av framtidshåp på vegne av barnet, sorg over å ikke lenger kunne gjøre hva vi vil, når vi vil, hvor vi vil, og fylt av glede med tanke på alt vi kommer til å gjøre sammen. Dobbeltheten kommer svært godt fram, men aldri på en vond måte, bare sår: Slik kan det også være. Ja, slik kan det også være.

Hvis en lesende... blir forstyrra!

Er du en lesende? Altså ikke bare en vanlig leser, men et menneske med livsstilen lesende? Da veit du, like godt som meg, at visse setninger er nokså irriterende å få servert midt i lesinga. Her er de verste kommentarene jeg har får og har fått, i tilfeldig rekkefølge.

- Hva leser du?

Stikkord nummer én her er verbet, å lese. Når noen leser, har det ofte sammenheng med at de ønsker å lese framfor å prate. Ikke slik å forstå at all kontakt er uønska, men en forstyrrelse bør gjøres med omhu. Om du egentlig bare skal spørre om å låne ei stiftemaskin, kan det faktisk vente. Og er det på toget, manges favorittlesested, bør du tygge deg godt og lenge på tunga før du åpner munnen. 

- Jeg leser mest krim/tegneserier/seriebøker, egentlig.

Det er ikke noe galt med å dele lesepreferanser, og det er heller ikke noe galt med å lese mest krim/tegneserier/seriebøker, men problemet er at denne setninga ofte etterfølges av mer om disse krim/tegneserier/seriebøkene, som den lesende da må sitte og nikke til, mens hun egentlig vil lese videre i sin egen bok. Som i mitt tilfelle ikke er krim/tegneserier/seriebøker.

- Den forfatteren har jeg aldri hørt om.

Nei, og det er helt innafor, det. Sånn er det for alle innimellom. Det er mange jeg heller ikke har hørt om. Men jeg liker å lære. Der er vi dog ikke når setninga følges opp av at du aldri leser noe annet enn Lucinda Riley eller Kate Morton. Ekkokammer, er det noen som kaller det. Og det er fullstendig uinteressant å høre om andres begrensa viten mens en sjøl forsøker å lese for eksempel en Nobelprisvinner.

- Nei, den måtte jeg bare gi opp.

Altså, sånt er uhørt, og oppfattes fort som et demonstrativt svik mot alle lesende. En lesende gir aldri opp - da er det svært gode underliggende årsaker! Som for eksempel at side 56-64 plutselig mangler. Eller at trykkeriet har trykt halve boka opp-ned og litt utafor sidene, slik at deler av hver setning er borte. Eller at småtten kasta opp utover hele boka fem på halv fire i natt, så sidene nå er ruglete og sammenlimte og lukter verre enn sengetøyet du vaska tre over halv fire i natt. Eller at boka faktisk blei glemt igjen på toget fordi en eller annen gjøk stilte deg unødvendige spørsmål om boka du ville lese videre i.

- Jeg blei veldig overraska over at doktoren var innblanda!

Det er fullt mulig å avsløre alt for mye av bøkenes hovedhandling, men det er en mye større katastrofe enn hvis det gjelder en film. I boka brukes det lang tid på oppbygging og skildring, og hele poenget kan nettopp være å få leseren til å tro at doktoren ikke er innblanda. Det kan brukes grep som upålitelige fortellere, ulike tidsplan, rotete kronologi eller lignende, som gjør at den lesende må jobbe aktivt med teksten og legge bit for bit, som i et puslespill. De som da tramper rundt i biblioteket på den måten, river ned bokhyllene og har null respekt for andres leseropplevelser, bør skamme seg langt inn i sjela og ikke få påskeegg på tre år.

- Jeg prøvde meg på den klassikern, jeg! Hah!

Underforstått: Det blei med forsøket. De fleste klassikere er klassikere av en grunn. Å avsløre sin manglende evne til å lese ferdig ei ekstra lesverdig bok er derfor sjeldent et sjakktrekk. Og i alle tilfeller ekstremt uinteressant å høre om når du leser nevnte klassiker sjøl og kanskje liker den utrolig godt.

- Har du lest den før?

Nå nærmer vi oss veldig litt kleine sjekkereplikker, og denne er svært dårlig. Og for en opptatt lesende, altså opptatt med bok, så absolutt uaktuell å svare på. Og til deg som spør, hva ser du for deg, egentlig, utover kanskje et "ja" eller et "nei"?

- Jeg likte slutten veldig godt, når hun endelig forstår hva som egentlig har skjedd og forstår hva han mente (eller lignende). Da begynte jeg å gråte!

NEI. Sånt sier en bare ikke til folk som leser samme bok som deg sjøl. Snakk om å ødelegge! Det er som å legge uinnpakka julegaver under juletreet og forvente at mottakeren blir skikkelig overraska.

- Ah, den har jeg lest, og den var dårlig.

Jeg kjenner jeg gleder meg bittelitt til du inviterer meg på kyllingmiddag hjemme hos deg. Da skal jeg si: Det har jeg spist, og det var dårlig.

- Jeg er sååå opptatt av å lese.

Sier ingen lesende. For de leser. 

Hyttebok frå helvete

Bilete: Bokelskere

I sommar var eg eit av mange hundre tusen menneske i Noreg som var på hytta. Eg ser på det som noko naturleg og sjølvsagt, noko eg ikkje må forklara - klart eg skal på hytta! Og klart eg går på tur! Men kva med dei som ikkje vil på hytta? Dei som ikkje vil på tur? Dei som korkje vil på hytta eller på tur? Og kva med dei som meiner at dei mistar vennar og kollegaer til hytteliv og natur? Kva med dei? Jo, dei har no fått ei eiga bok.

Boka er sjølvsagt Hyttebok frå helvete, og ho er skrive av Are Kalvø (f. 1969) - forfattar, kåsør og satirikar. Kort oppsummert er det Are Kalvø sjølv som ikkje vil på hytta. Faktisk vil han ikkje gå tur heller. Med mindre det er i store byar med mange pubar der han kan møte gamle kjende og drikke masse øl. Slik har han hatt det i fleire tiår. Men etter kvart byrjar vennane å forsvinne. Dei skal nemleg ut på tur eller opp på hytta, eller begge deler på same tid, sommar etter sommar, helg etter helg, helst i kondomdress eller i jakke med mykje lommer. Dei skal vere i eitt med naturen, finne att seg sjølv, kjenne seg liten, finne indre ro, sjå utsikt og få innsikt eller noko slikt. Og Are forstår ikkje heilt hva som gjer at vanlege folk vil slikt. Dei vil seg sjølv vondt! Kva er bra med mygg og knott, tåke, gnagsår, våte ullklede, sur røyk, frose vatn og kuldesjokk? Og kva er feil med by og folk og pub og øl?

Og når ein nyfiken kar ikkje får svar, går han empirisk til verket. I alle fall i dette verket. Her får me som les vere med forfattaren sjølv, samt sambuaren "Dokumentasjonsansvarlig", ut på to forsøk der målet er å få Are til å verte glad i naturen. Forsøk nummer ein går for seg ein seinsommar. Ferda går frå Oslo og opp i Jotunheimen, der dei skal ta for seg Besseggen og kome seg opp på Galdhøpiggen til fots. Det er mykje styr med å finne riktige sko (som er alfa og omega), verdas grønaste jakke (finst ikkje dårleg vær, berre dårlege klede), dårleg turmat (rangert etter kor langt du bør ha gått før inntak) og eit svært avgrensa sangrepertoar. Neste forsøk er med ski på beina, det er påske, staden er Hardangervidda og dei skal gå frå hytte til hytte saman med alle dei andre påskeidiotane som likar å gå på ski i kø og ete underleg tilberedt kjøt oppå kvarandre medan dei søv i gangar og kott på dei overfulle turisthyttene.

Kva som vert konklusjonen på desse forsøka, skal eg ikkje røpa her - då må du lese boka sjølv. Men forsøka og opplegget vil eg kommentera. Det er flott at forfattaren nyttar seg sjølv heile vegen, det gjer at me som les kjem tett på. Kalvø skriv godt, teksta er lett å lese, og eg humrar mykje undervegs, både når Are skal ut for å kjøpe alt naudsamt utstyr, og når han er på veg inn i Oslomarka, trallande det eine augeblinket, klissblaut det andre. Det er særs mykje humor i boka, og ein skal vere en real tørrpinn om ein ikkje har det i alle fall litt moro. 

Men det er ikkje berre lått og løye. Kalvø trekkjer også fram mellom anna statistikk, undersøkingar, definisjonar, prisar, nettstader og chattegrupper, og nyttar ei blanding av kvalitative og kvantitative antropologiske og/eller sosiologiske metodar, noko som høver bra til prosjektet. Det gjer at boka, sjølv om ho er morosam, også har litt alvor. Me som bur i Noreg, er særs glade i hytter og fjell og natur og tur. Og det er ikkje noko nytt. Men det er riktig at korleis me nyttar naturen, og haldningane til både natur og bruk av natur, har endra seg. Det er det interessant å lesa om. Før, til dømes då Are var liten, var det ut på tur heile tida. "Søndagsturen" var eit vanleg omgrep, og du var ei underleg skrulle om du ikkje gjekk søndagstur. Men no, no har me meir fritid enn nokon gong og sitt meir på ræva enn nokon gong, både i arbeidet og elles. Men plutseleg skal altså samtlege ut å springe og svette i kondomdress og verte raudsprengte i andletet av rein naturnyting. Er det midtlivskrisa i vår tid? Er det dårleg samvit? Helsemas? Tør ein vanleg mann ikkje lenger å kome susande med motorsykkelen, då det korkje er klimavennleg eller politisk korrekt? Eller er milelange turar slikt kvinner må gjere når borna har flytta ut? Ein kan spørje, og det gjer Are med.

Men noko forfattaren ikkje trekkjer fram, som eg hang meg opp i, er følgjande. Han sjølv har ein stor trong for det urbane (som peikar fram mot boka og forestillinga frå i haust, Berre bønder lengtar heim) og alt som følgjer med av folk og pub og øl. Det går faktisk greitt av di han er busatt i Oslo og kan gå til alt. Ikkje alle bur der, og ikkje alle kan gå over alt. Vidare: Han er ikkje småbarnsfar. Med andre ord: Han kan leve mest slik han vil. Det er ikkje eit problem om han drikk øl på ein tysdag eller tek eit glas vin på ein torsdag. Han skal berre ordne med seg sjølv uansett. Attmed er han nokså fri med tanke på arbeidet. Ikkje alle har det slik. Omsyn må takast. Eg vil faktisk påstå at dei fleste i Noreg ikkje har same utgangspunkt som Kalvø. Difor er han ikkje representativ, noko som gjer at undersøkingane heller ikkje heilt held mål.

Dinest: Kva i alle dagar er det med all denne drikkinga han driv med? For eit mas! Han skriv sjølv i boka at (fritt sitert) han trur at han må få natur og tur til å verte meir som nyttårsaftan for at han skal like det. Det er frykteleg kleint når du er ein godt vaksen mann som VEIT kor bra naturen er, for alle, reint objektivt. Og eg forstår at dette skal vere heilt subjektivt. Og humoristisk. Men som han køyrer på, då. Det er utepils her og utepils der, samanlikningar med øl, smaken av øl, sakn av pub, uttrykk som "det skulle smakt med ein øl no" og liknande, dei står i kø i vinter og vottar for å få utepils i solveggen i påska framfor å kome fram til turisthytta, det er lengt etter øl og drikk og rus og fest og moro, og lommelerka er med, og endeleg vert det drikk og tjoho på hytta med, og hadde eg ikkje visst betre, hadde eg trudd eg las memoara til ein alkoholikar. Så her har du neste prosjekt, Kalvø, no som du har tura i veg i fleire tiår: Ta eitt år som heilt rus- og alkoholfri og sjå kva det gjer med skrott og skalle. Kan hende du til og med vert glad i naturen!

Forutan slike masete greier, er dette ei underhaldande og morosam bok som passar ypperleg til dømes som julegåve, særleg til heilfrelste naturgaukar (vil dei ta kritikken?), rapande sofagrisar (vil dei ta hintet?) eller overurbane, lett alkoholiserte middelaldrende mannfolk som treng ei livsstilsendring viss dei er interesserte i å leve lengje (vil dei kjøre same opplegg som Kalvø?). Og faktisk fungerer boka godt for oss midt i mellom også.

Dialektboka

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av et år er det ganske mange bøker som finner veien hjem til meg, og i 2018 var Dialektboka av Anders Vaa (f. 1978) ei av disse bøkene. Den har med andre ord stått nokså lenge på hylla og venta på tur, og blei endelig lest nå i sommer. 

Dialektboka er ei fagbok om akkurat det tittelen sier: Dialekter. Den er med andre ord ingenting for deg som er interessert i barneoppdragelse eller båter. Her handler absolutt alt om dialekter, på godt og vondt. Materialet formidles i en muntlig og lett tone, slik at boka kan passere som populærvitenskapelig, eller for folk flest. For å understreke dette har forlaget (eller forfatteren) valgt å utgi denne nokså smale boka sammen med et lydpanel, der leseren kan lytte til alle dialektprøvene som hun leser om underveis. Det tror jeg er klokt, da det er nokså stor forskjell på å lese om uttalevariasjoner og isoglosser, for å ikke nevne lydskrift, og å høre det.  

Vaa redegjør ryddig og godt for svært mange av dialektene i Norge. Han tar først for seg generelle dialektkjennetegn og ei rask og forenkla språkhistorie, før han gyver løs på de fire hovedgruppene når det kommer til norske dialekter. Disse er, ifølge Vaa og mange andre, østnorske dialekter, trønderske dialekter, vestnorske dialekter og nordnorske dialekter. Når han har fått på plass hovedtrekkene ved disse dialektene, går han mer spesifikt inn på mindre dialektgrupper og ulike kjennetegn. For eksempel finner en nordvestlandsk, sørvestlandsk og sørlandsk under vestnorske dialekter. Deretter eksemplifiserer forfatteren ytterligere lokale variasjoner og særtrekk gjennom punktmessige oversikter med titler som "Spesielt for Romsdalen" og "Spesielt for Sunnmøre". Lydklippene, altså dialektprøvene, representerer så noen av disse mer lokale variasjonene. 

Boka var helt grei å lese, men ga meg ikke noe særlig nytt i forhold til standardverket Norsk talemål - lokal og sosial variasjon av Eric Papazian (f. 1939) og Botolv Helleland (f. 1940). Og det er leit, for det hadde jeg forventa. Bøkene skiller seg mest fra hverandre gjennom valgt struktur, detaljnivå i hovedinndeling av hoveddialekter og lydstøtta. I boka til Papazian og Helleland begynner det med språklyder, mens Vaa åpner med ei dobbeltside med takk til alle som har bidratt. Dette kunne strengt tatt blitt plassert bakerst i boka, der det hører hjemme. Papazian og Helleland er mer detaljerte enn Vaa, som opererer med fire hovedgrupper. Videre har Papazian og Helleland lydstøtte på cd, mens Vaa som nevnt over har et mer moderne lydpanel. Jeg er dessverre ikke særlig fornøyd med lydpanelet. For det første var det limt alt for dårlig, slik at det konstant sklei og datt av boka, noe som er upraktisk da jeg liker å ta med meg det jeg leser. Og i tillegg var ikke "Dialekta mi" innspilt i sin helhet, noe forlaget mer enn gjerne kunne kosta på seg når de først lager ei slik bok. Det er jo ikke hvert år.

Reint visuelt var heller ikke boka særlig slående. Fonten kunne gjerne vært annerledes, tydeligere, litt større og mer leservennlig. For mange er dette emnet komplisert, og kanskje også tungt, å lese, og da hjelper det om det grafiske letter framfor å tynge. Jeg veit ikke hvem som har valgt å gjøre det slik, men på mange sider, inkludert forsida, baksida, kartsidene, innholdslista, sidene med "Dialekta mi", språkvitenskapelige ord og uttrykk og så videre, er sidene nærmest "marmorerte" med treverk, slik at det ser ut som om en planke ligger under skrifta. Det er særdeles stygt der det er bilder, og lite leservennlig der det er tekst. 

"Dialekta mi" er i seg sjøl litt underlig, og da ikke bare på grunn av det underliggende treverket på boksidene. Her har det jeg antar er Vaa intervjua eller snakka med ulike kjente personer om dialekta deres - fra Liv Signe Navarsete og Yasmin Syed til Rolf Theil og Dag Sørås. Alle snakker om dialekt og identitet, og egen bruk av egen dialekt. Og det er ofte fint det de forteller. Noen svarer kort, andre bruker tre sider, men det er litt uklart om de har fått de samme spørsmåla eller ikke. På mange måter hadde det vært praktisk om spørsmåla også var inkludert, det ville samla og strukturert intervjuene. Og ja takk til fullstendig innspilling!

Jeg liker godt at Anders Vaa skriver radikalt bokmål. Det er en stil som passer til det han skriver om, og som illustrerer et viktig poeng i forhold til språk og identitet, som også vises fram gjennom "Dialekta mi". Men jeg liker ikke at han har en i overkant jovial skrivestil med unødvendig mange fyllord. Jeg er heller ikke særlig interessert i små anekdoter eller "artige" forfatterkommentarer underveis, jeg er interessert i dialektene, det er derfor jeg leser boka! Og anekdotene og forfatterkommentarene forstyrrer det faglige. Et eksempel fra side 39, om dansk: All honnør til barna for å tilegne seg det språket. Nå er ikke jeg særlig glad i dansk sjøl, men sånt skal vel en lingvist holde seg for god til? Videre klinger det ikke så godt i mine ører med setninger som "Verb har muskler." og "Noe som er enda tøffere, er dativ." og så videre. Det blir flåsete.

Jeg mener derfor at Vaa kun delvis lykkes med Dialektboka. Temaet er spennende og viktig, og det er flott med kart og lydstøtte og en helhetlig gjennomgang. Men det ville fungert bedre med strammere tekst og mer leservennlig design.