onsdag 10. august 2011

Kjærlighet og kommunikasjon

Hva skjer når kjærlighet ikke lenger er nok? Hvorfor vokser mennesker fra hverandre, og hva er konsekvensene? Finnes det én enkelt hendelse som definerer oss som den vi er? Jeremy er veldig opptatt av sine aldrende svigerforeldre, Bernhard og June Tremaine, som fortsatt er gift, men som ikke klarer å leve sammen. Det er tydelig at de har vært, og er, svært glade i hverandre. Men for dem er bare det å snakke sammen en utfordring. De kommuniserer kun i sine fastlåste mønstre og klarer ikke rive seg løs. Hvorfor har det blitt sånn? Og hva skjedde egentlig på bryllupsreisa i Frankrike i 1946? Hvorfor valgte June å flytte? Er et liv som ensom bedre enn et samliv som misforstått? Svarte hunder heter romanen fra 1992 hvor den britiske forfatteren Ian McEwan (f. 1948) undersøker disse og mange flere spørsmål.

Etter å ha lest en del bøker av McEwan kan jeg konkludere med at han også denne gangen holder seg til sine "vanlige" temaer - kjærlighet og kommunikasjon. Eller mangelen på nettopp det. Og det problematiske når to mennesker ikke vil det samme eller ikke får hverandre. Noen eksempler er Chesil Beach, hvor mangelen på ærlighet og dominerende konvensjoner ødelegger for det unge paret. Eller i Om forlatelse, hvor kjærligheten er sterk, men hvor også misforståelsene er store. Eller i Hjelp fra fremmede, hvor hjelpen slettes ikke er hjelp, og hvor det finnes mange eksempler på dobbeltkommunikasjon. Og ikke minst i Den uskyldige, hvor den unge mannen føler intenst, men ikke tar noen signaler, noe som gir teksten et ironisk tilsnitt. Sjøl om tematikken i McEwans produksjon er mye av det samme, er bøkene langt ifra like. Og Svarte hunder var enda en fascinerende variant hvor et samliv blir belyst utenfra.

Gjennom Jeremy fortelles det altså om Bernhard og June, om hvordan de møttes, hva de likte ved hverandre, om Europa og London under krigen og i tida etter, om ekteskapet som inngås i 1946 og om den politiske uenigheten både dem i mellom og i samfunnet. Og ikke minst fortelles det om de svarte hundene, som er blitt et begrep i Tremaine-familien, og som er symbol og spenningselement gjennom hele romanen. Hva de svarte hundene er, hva som virkelig hendte og hvordan det lades, blir spart til sist. Men sidene jeg måtte lese for å komme dit, sammen med Bernhard og June, Jeremy og Ian McEwan, var morsomme og fine, rørende, forståelige, triste, menneskelige. For kort oppsummert handler boka om nettopp det: mennesker. Og våre kompliserte, såre og kjærlige forhold til hverandre.

Boka er kort og konsentrert, og jeg opplever at McEwan bevisst har valgt denne stramme formen (til forskjell fra Den uskyldige, som er nokså pratete, og Tidebarn, som virkelig er innholdsrik). Men det kler historia at formen er knapp, at forfatteren er tilbaketrukket, og at fortelleren, Jeremy, stakkato og famlende, men svært presist, får overlevert det viktigste fra Bernard og Junes liv. Likevel virker ikke boka kort, for det er mye å hente mellom linjene, det er mye å assosiere på, tenke på. Og jo mer en kan om Europa i krig og mellomkrigstid og Berlin i 1989, jo mer får en ut av det tidsbildet som beveger seg i kulissene.

De svarte hundene jager over boksidene, er etter deg med de lange, rosa tungene, peser mens du blar om. Hva hendte? Hvordan påvirka hendelsen ekteskapet? June snakker om dem hele tida. Jeg ser dem, sier hun, jeg har dem på netthinna like før jeg sovner. Levde hun et liv som jaga? Eller er det spøkelser hun ser, noe uvirkelig? Eller er de trøsten hennes, den eneste trøsten i ensomheten? I løpet av 176 sider blir de svarte hundene en del av leseren også. Jeg tror vi kan vekte dem med likt og ulikt. For meg symboliserer de forandring. Kanskje erkjennelse også. Og jeg tenker at vi har noen svarte hunder, alle sammen. De er en del av oss. Akkurat som frykt og ensomhet og styrke. Vi er alle litt June, tror jeg. Heldigvis.

3 kommentarer:

  1. Takk for en fantastisk bokomtale - eller rettere: omtale av hele Ian McEWans forfatterskap!! Jeg elsker McEwans bøker, og synes de er noe av det beste som er skrevet i nyere tid!

    Jeg lurer på om du har lest "Sementhagen", den kanskje mest bisarre av alle McEwans bøker? (Riktignok i hard konkurranse med "Hjelp fra fremmede .... )

    Jeg har omtalt en rekke av McEwans bøker + et par filmer av bøkene hans på bloggen min. Her er linken: http://rosemariechr.blogspot.com/search/label/McEwan%20Ian

    SvarSlett
  2. Inspirerende lesning! Jeg gleder meg til å stifte bekjentskap med denne mannen som alle ser ut til å elske. I tillegg til "Om forlatelse" havnet "On Chesil Beach" tilfeldigvis i boksamlingen min på torsdag, så jeg er veldig spent på å lese.

    SvarSlett
  3. Tusen takk, Rose-Marie! Jeg synes også at han er utrolig god. Skulle ikke forundre meg om han mottar nobelprisen i litteratur om noen år! (Men jeg synes Atwood og Enquist bør få først, de er tross alt litt eldre og har holdt på lenger.)

    "Sementhagen" har jeg lest, det var bok nummer to jeg leste av han (den første var "Om forlatelse"), og jeg fikk litt bakoversveis (de bøkene er veldig ulike). Jeg kan ikke si at jeg liker den så godt, for den er fæl, men den er intens, utrolig velkomponert, urovekkende, skummel og, dessverre, virkelighetsnær. Ikke at jeg noen gang har opplevd noe lignende, men vi leser jo om det i avisene fra tid til annen.

    Jeg har fortsatt tilgode å lese noen av romanene hans, den neste tror jeg blir "Solar". Gleder meg!

    Line, du må bare hive deg rundt! Han har utrolig mange gode titler. Blir spennende å lese hva du synes om "Om forlatelse", som jeg synes er en av de beste:)

    SvarSlett