Herr Arnes penningar

Selma Lagerlöf (1858-1940) er en av mine store svenske favoritter, og derfor blei jeg glad da jeg så navnet hennes på høstens pensumliste. Å lese Lagerlöf er jo bare kos! Samtidig er det litt skummelt å studere en favoritt: når verket blir plukka fra hverandre og analysert, risikerer en at det som er litt magisk, det usagte og kanskje til og med udefinerbare, som er med på å skape leseropplevelsen, blir borte. Når verket faller sammen, blir teknisk og ytre i steden for magisk og indre, kan en miste både favorittforfattere og gode leseminner.

Men heldigvis gjelder ikke det for Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf. Hun er knallgod, uansett (virker det som), og verket som står på pensumlista var ett av de hun sjøl satte høyest, fordi det komposisjonsmessig var uten feil: den lille romanen, lange novella eller fortellinga Herr Arnes penningar fra 1904. Da forlaget har skrevet vesentlige deler av handlinga bakpå min svenske pocketutgave, blei ikke den ytre, handlingsmessige spenninga så stor som den kunne blitt (jeg må med andre ord slutte å lese bakpå bøker). Men det stilsikre svenske språket er så vidunderlig flott og presist, så rikt, så eventyrlig å være i at det betød svært lite underveis. Som vanlig har Lagerlöf både sjarmerende og komplekse mennesker i hovedrollene, som på hver sin måte kommer til ordet i teksten. Hun skildrer med varme, djup innsikt og stor forståelse for menneskesinnet, sjøl ovenfor dem som har begått onde handlinger. At hun ikke dømmer menneskene, kun handlingene, synes jeg er imponerende. Hun lar heller andre stå for gjenopprettelsen av rettferdighet.

Noe som kanskje er litt ulikt Lagerlöf, i alle fall med bakgrunn i det jeg tidligere har lest (Gösta Berlings saga, Kejsarn av Portugallien, Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige, utdrag og korte tekster) er at denne romanen lenge tar form som et mysterium, en slags kriminalfortelling. En stor og fryktelig urett blir begått, og vi følger både ei ung jente og hovedgjerningsmannen på deres ferd mot rettferdighet. Begge strir med indre kvaler, hun fordi hun overlevde, han fordi han tok liv. I møte med det overnaturlige blir de begge hjulpet fram: hun mot erkjennelsen av hvem drapsmannen virkelig er, han mot erkjennelse av de onde handlingene, anger og frykt for straffen. Det hele ender dystert, men samtidig godt, slik Lagerlöf er kjent for. Og akkurat denne kombinasjonen, av noe som både er godt og vondt, trist og fint, tror jeg er noe alle mennesker kan relatere seg til. Det gjør at Lagerlöf, ved sida av å ha skrevet en spennende roman, får stor emosjonell (og dermed indre) gjennomslagskraft hos sine lesere.

Etter endt lesing fant jeg ut at Sveriges første Nobelprisvinner i litteratur (også første kvinne som mottok prisen, i 1909) baserte sin fortelling på en historisk hendelse. Å lese hvordan andre har forsøkt å nøste opp hvilke kilder Lagerlöf har støtta seg på, var veldig interessant, og ga et helt nytt perspektiv på teksten jeg nettopp hadde lest. Men sjøl om de originale ugjerningene er aldri så gamle og Herr Arnes penningar, som mange kaller en spøkelsesfortelling, er lagt tilbake i tid for å oppnå autensitet, var ikke tid noe jeg tenkte på underveis. Lagerlöf har lagt fortellinga til en del av sitt allerede etablerte vinterunivers mellom norske skoger og svensk kyst, med snøtunge trær, tjukk is på vannet, hest og slede, kister med gull, pelskåper og øl på fat - det er nesten så jeg forventer å treffe på Gösta Berling langs veien. At teksten er så herlig tidløs er et mesterstykke.

Selma Lagerlöf har rett når hun sier at teksten komposisjonsmessig er uten feil. I det hele tatt er det svært lite å sette fingeren på. Romanen er kort og intens, til spøkelseshistorie å være er den annerledes, som krim er den spesiell med sine overnaturlige, nesten gotiske innslag. Løsninga er original, menneskene er levende, miljøet til å se og kulda til å kjenne på kroppen. Og i tillegg er forbrytelsen og omstendighetene rundt den, grusomme. Ypperlig lesestoff en kjølig vinterkveld.  Det eneste er at det kunne så gjerne vært mer...