Høytleseren

Allerede i 1995 ga tyske Bernhard Schlink (f. 1944) ut Der Vorleser, en roman som regnes som hans internasjonale gjennombrudd. Den, og han, blei enda et hakk mer kjente da boka i 2008 blei filmatisert med Kate Winslet i hovedrollen. Winslet mottok året etter en Oscarstatuett for sin rolle i The Reader. Jeg hadde ikke hørt om forfatteren eller romanen før dette, men blei naturligvis nysgjerrig da både bok og film fikk gode omtaler i tida som fulgte. Jeg ønska meg Høytleseren og fikk den til bursdagen min i 2010. Jeg fikk også filmen, men den har jeg ennå ikke sett.

Bokas handling kan oppsummeres kort og greit: Vi befinner oss i Tyskland en stund etter andre verdenskrig. Synsvinkelen og fortellerstemmen ligger hos femtenårige Michael Berg. På vei hjem fra skolen blir han sjuk, og får hjelp av ei fremmed kvinne. Etter flere måneders sjukdom blir han bra, og går, på foreldrenes kommando, for å takke kvinna som hjalp han. Hanna er 36 år, direkte, usjenert, streng, av og til kald. Hun behandler Michael som en voksen. Han fascineres av henne, av måten hun ter seg på, av sjøltilliten hennes, av alt hun ikke sier, av alt han ikke veit. De utvikler et seksuelt forhold som varer et halvt års tid. Hanna flytter plutselig og Michael klandrer seg sjøl. Flere år seinere møtes de helt uventa igjen. Da befinner de seg i en rettssal, og den ene parten sitter på tiltalebenken. Rettssaken preger dem begge, og når den er over, er ingenting som før. Michael, som fortsatt forteller, stiller spørsmål ved alt og utvikler en slags apati, en følelse av tomhet og maktesløshet. Han kommer stadig tilbake til halvåret han var sammen med Hanna og til rettssaken. Hva får mennesker til å handle slik de gjør? Kjenner vi egentlig de menneskene vi omgir oss med?

Rammene for boka er enkle, spørsmålene er interessante. Men verken fortellerstemmen, vinklinga inn mot stoffet eller den tekniske måten historia er fortalt på, er til bokas, eller spørsmålenes, beste. Forfatteren legger an kimen til en storstilt episk fortelling, men Michael er såpass sjølopptatt og uinteressant som litterær figur at han knapt klarer å bære det lille han faktisk beretter. I tillegg er han svært omstendelig om det mest uvesentlige og både detaljert og upresis på en gang - nesten et mesterstykke, spør du meg. For eksempel kan hovedpersonen gi oss følgende informasjon på side 27: "...under den femarmede lysekronen av messing med fem lysestaker...". Det er en totalt intetsigende og ekstremt unødvendig del av en setning. Og slike er det  dessverre mange av. Den tyske, baktunge setningsstrukturen hjelper ikke.

Michael og Hannas kjærlighetshistorie er på mange måter helt ordinær hvis en ser bort ifra aldersforskjellen, som jo er uvanlig (den veien). De fleste forstår kanskje ikke hva to så ulike mennesker ser i hverandre, og i dette tilfellet er det nærmest umulig å få taket på. Hva i alle dager skal Hanna med en sånn svampete sak som Michael, som skildrer sitt livs kjærlighet som en klam gutteromsdrøm? Altså, hva skal hun med han, bortsett fra at hun ligger med han? Hennes motivasjon for det hele, om det kan være noe annet enn litt ensomhet, kjedsommelighet eller et snev av angst for å være aleine (som jeg leser inn i teksten), er hemmelig. Hvorfor er Hanna så dårlig skildra? Og skal jeg liksom tro på at hun er så stiv og sint, hele tida? Relasjonen deres preges etterhvert av et mønster: de krangler, hun avviser, han blir redd for at hun skal gjøre det slutt, derfor ber og trygler han, og hun tar han tilbake. Dette er noe som sikkert mange kan kjenne seg igjen i. Men her blir det lagt fram på en forutsigbar, repeterende og overfladisk måte, ispedd dårlige bilder, ukjent rytme, unødige småord og en ubevisst (?) ironisk distanse.

Språklig er boka veldig tysk - baktung og prega av småord. Rytmen er uvant, jeg reagerer på mye, men etterhvert nøkker det mindre. Likevel er det enkelte ting som får meg til å stoppe helt opp. På side 83 ytrer den høyst subjektive Michael at han "observerer med indre distanse". Makan til poserende utsagn skal du leite lenge etter! For meg er denslags bare jåleri og unødvendig, i alle fall i en seriøs roman. Det blir mest en understreking av at Michael (liksom) kun registrerer, ikke føler. Og det funker ikke, og er heller ikke sant. At han ikke gjør noe annet enn å føle ligger i tjukke lag over hele teksten. Problemene ligger vel heller i å forstå det en føler, eller å kunne erkjenne følelsene for seg sjøl og legitimere følelsene overfor andre. Ja, for hvordan kunne Michael elske nettopp Hanna? En annen innvending må være at å bruke ordet "blottstillelse" ti ganger på ei side mildt sagt er helt hårreisende og i beste fall kjipt gjort. Som leser blir jeg i alle fall utrolig lite imponert over vokabularet og forfatterens behov for å male ikoner med gatekost.

I tillegg til dette henger jeg meg opp i at forfatteren velger å holde alle minner og tanker om krigen totalt borte fra romanen inntil et visst punkt. Michael Berg, som vokser opp i etterkrigstida, har liksom ingen tanker om det som skjedde i det hele tatt. Han virker nesten litt tilbakestående på den måten, og derfor er han heller ikke troverdig. Min innvending er at sjøl ekstremt sjølopptatte tenåringer registrerer ting i samfunnet rundt seg og engasjerer seg, om ikke annet så gir de i alle fall tydelig uttrykk for sitt ståsted. Michael gjør ingenting. De historiske referansene er begrensa til Weimarrepublikken, altså tida før Nazi-Tyskland, da Michael, så vidt jeg forstår, ikke er født. Etterpå er det bare et hull, så kommer samtida. Men det holder ikke for meg. Og når historia seinere tar den veien den gjør, hvor krigen og krigsforbrytelsene, etikk og oppgjør så absolutt er relevant, blir det bare enda mer merkelig. Om det er et forsøk på å lure leseren til å tro at dette er en rein kjærlighetshistorie som ikke har noe med krigen å gjøre, er det et dårlig forsøk. Samtidig demonstrerer forfatteren at en i en periode kunne forholde seg til menneskene rundt seg uten at krigen spilte noen rolle - tilsynelatende. Men det er vel egentlig å gjøre seg sjøl en bjørnetjeneste. Og da nytter det ikke å lese høyt.