Å lese, leve

Det er en helt særegen følelse når ei bok går mot slutten. Særlig når det er ei tjukk, tung, omstendelig fagbok på godt over tusen sider, hvis ende har vært sett fram til sia andre kapittel. Og nå er jeg snart der, helt på slutten, både i historie, filosofi, etikk og litteratur. Jeg gleder meg. Ser fram til veien videre, konklusjonene, sistesetningene, punktumene.

Men det er også vemodig. Disse bøkene har fulgt meg hele høsten, har eselører og pennemerker, notater i margene, stjerner og understrekninger, en og annen sirkel der papiret er litt krøllete etter dråper fra vannglasset, en kan til og med finne brødsmuler, sjokoladekliss, nøtterester og fettflekker. Bøkene blei fort en del av hverdagen, uansett om jeg ville det eller ikke, og etterhvert har de også blitt en del av meg. Ofte er det en god ting, det både ser og kjenner jeg etterpå. Men det føles ikke alltid slik underveis. Når jeg nå snart skal legge vekk bøkene, finne plass til dem i bokhyllene, har jeg tatt eksamen. Enda et halvår er gått, jula nærmer seg, det nye året er plutselig her og nye bøker vil ligge klare til å bli lest.

Når jeg leser, merker jeg ikke at tida går. Den står nesten stille, mens jeg går ved sida av Platon i Akademiet, mens jeg betrakter Descartes foran ilden, der han observerer voksstykkets transformasjon, mens jeg leser et utdrag fra Codex Regius på norrønt og stopper for å slå opp på ukjente ord i ordboka, mens jeg drømmer meg bort på svenske herregårder eller ser det Veslemøy ser i det dunkle jærlandskapet en høstnatt, mens jeg ferdes i det britiske parlamentet og er vitne til debatter om kolonisering, mandatområder og oppløsninger, deltar i fredsforhandlinger, deler troa på framtida og framskrittene.

Men brått blir tida relevant lell. Som når jeg forsøker å forstå verdenskrigene, meninga i alle drapene, i volden og torturen. Jeg klarer ikke, jeg klarer ikke være der, er bare glad for at jeg ikke er, for at jeg er her, trygg. Å kikke på kalenderen, klokka, blir betryggende. Eller når jeg forsøker å oppdage en hittil ukjent, men mulig løsning på konflikten i Israel - Palestina og nåtida kommer susende med hvinende raketter, maktmisbruk, for alltid uforsonlige mennesker og alt for lite nødhjelp. Eller når jeg forsøker å lese Immanuel Kant i dansk oversettelse - da kjenner jeg at hår og negler gror og at rynkene kommer i et forrykende tempo. Og når mitt eget endelikt kjennes nærmere enn tekstens, er det som regel på tide med ei pause.

Men ikke for lenge, eller for mange. Det er innspurt nå. Snart eksamen. Snart advent.