Fagbokoppdatering

Det er blitt noen fagbøker på meg denne høsten gjennom emnene jeg tar. Jeg har aldri vært flink til å lese faglitteratur på eget initiativ og lider vel av en mild angst: jeg tror at alt er så forferdelig tungt, utilgjengelig, prega av forvirrende fagterminologi og med et høyt krav til bakgrunnskunnskaper. Men slik er det jo virkelig ikke. Det meste jeg har vært borti de siste åra, med få unntak, er godt og oversiktlig presentert, med ordlister, registre og tidslinjer, kart, tabeller og grafer, og ofte mange bilder attåt. Språket har som regel vært den største utfordringa, da noen forfattere skriver utrolig gammelmodig og klumpete eller direkte urytmisk. Men det får så være, etter noen sider kommer en inn i det òg.

Norsk litteratur i tusen år er en av bøkene som er pensum i høst. Det er ei flott bok! Jeg blei imponert over at fagbokforfatterne faktisk går så grundig til verks, at de har fått tid og mulighet til det, særlig i kapittelet om den fellesnordiske litteraturen. Det var spennende lesning, med mange viktige innspill. I og med at jeg har studert litteratur ei stund, forventa jeg kanskje ikke å lære så mye nytt. Men det gjorde jeg, og det var veldig fint. Særlig flott var det å lese Edda samtidig, for der får en jo konkrete eksempler på verseføttene som Fidjestøl skriver om. Jeg må innrømme at jeg træla litt med å finne rett versefot av og til... Norsk litteratur i tusen år ga meg nye perspektiver på den gamle litteraturen, og supplerte det jeg allerede visste med å gå djupere inn i stoffet og tida.

Ei anna bok jeg har lest, er mesterverket til historikeren Eugene Rogan: Araberne - historien om det arabiske folk. Bare noen få kapitler var pensum, men jeg endte opp med å lese hele greia. Framstillinga begynner når ottomanerne tar over styringa i et svært utvida Midtøsten, og følger området tett fram til våre dager. Med i verket finner en både de nord-afrikanske landene, den arabiske halvøya, Tyrkia, Irak og Iran, altså størstedelen av den arabiske verden. Rogan skriver så lett og flytende at kapitlene, som ofte er på mer enn femti sider, glir unna. Han er i tillegg poengtert og humoristisk, har gode eksempler og drar leseren med inn i de historiske situasjonene ved hjelp av mer skjønnlitterære virkemidler. Dessuten trekker han tematiske linjer både framover og bakover i tid, slik at en hele tida kan følge med på et overordna nivå og lage sine egne "huskelapper" eller knagger. Han har også en viss forståelse for at enkelte skikkelser i araberverdenen kan være vanskelige å holde fra hverandre på grunn av navnelikhet, og han skiller dem enkelt fra hverandre. Araberne er kanskje ei mer populærvitenskapelig framstilling av arabernes historie, men den fungerer godt. Jeg blei i alle fall veldig fascinert, av tida (særlig før ca 1850), menneskene, herskerne, kulturen og krigene, og jeg opplever at jeg nå har mye mer kunnskap og bedre oversikt.

Israelis and Palestinians. Why do they fight? Can they stop? heter fagboka til Bernard Wasserstein fra 2003. Det er vel relativt tydelig hva den handler om. Igjen hadde jeg fordomsfulle briller på, og trodde dette kom til å bli ei utgreiing om blodige aksjoner fra den ene og andre sida, ispedd øyenvitneskildringer og tårevåte sitater om hvor synd det er på oss, her i det palestinske området. Og det synes jeg er forferdelig traurig lesing, fordi det er subjektivt og uvitenskapelig. Men slik var det (heldigvis) ikke! Wasserstein er fullstendig vitenskapelig og går detaljert til verks. Her er det lite som minner om sipping og sutring, Wasserstein kommer heller med vannproblematikk, byråkratiske utfordringer i to-sektor-staten, påvirkninger utenfra, bosettingspraksis, ulike strategier og kulturelle forskjeller. I tillegg er han tydelig når han skriver om konfliktene i Palestina - isteden for å peke ut grupperinger eller enkeltmennesker som skyldige, forklarer han hva som leder fram til de ulike avgjørelsene. Min oppfatning om problematikken i Israel-Palestina blei mer prega av nyanser og faktakunnskaper etter å ha lest boka. Så nå sier jeg ikke lenger "Kan de ikke bare...", men: Tida har vist at jøder og palestinere må tvinges fram til et samarbeid, ikke av hensyn til den andre parten, men av hensyn til seg sjøl og sitt folk.
Å ødelegge vannrør, å drepe helsepersonell eller å ødelegge unge menneskers sjanse til høyere utdanning ved bombing el.l, er å sabotere for seg sjøl. Skite i eget reir, altså. Og det gjør man bare ikke.

I tillegg til den ovennevnte faglitteraturen, leser jeg fortsatt i fire andre tjukke fagbøker, hovedpensumet. Litt om dem kommer nok rundt juletider, når eksamen er over og jeg forhåpentligvis har kommet igjennom. Jeg har også en rekke kompendier jeg leser i, som består av utdrag fra Ursula Le Guin, Freud, Platon, Aristoteles, Galilei, Descartes, Kant og så videre. Mye er spennende, noe er knusktørt, noe er vanskelig, mye er nytt. Og alt er vanskelig å skrive godt om.