Ragnhild og Rikka

Jeg har akkurat lest ut Rikka Gan. Det er seint på kveld, varmen fra peisen begynner å avta, gatelyset utafor har gått, det blåser. Regnet tapper mot vinduene og månen er en skeiv skalk på himmelen. Jeg er aleine. Akkurat som Rikka Torsen fra Gan, som kjemper gjennom hele historia, men ikke når hun burde kjempe hardest, som går med på det umulige, som gjør det umenneskelige. Hvordan kan jeg noensinne forstå ei som henne? Og forfatteren Ragnhild Jølsen (1875-1908) sjøl, som hadde flere lignende erfaringer og som valgte å avslutte sitt eget liv? Disse kvinnene er så langt fra meg som de kan komme, og det er noe utrolig fascinerende ved dem. Dette mørke og destruktive, det ukuelige og arrogante, det intense, nesten maniske. Jeg har kun lest en roman, og har ikke noe problem med å forstå hvorfor Jens Bjørneboe (1920-1976) blei så hekta at han måtte skrive om Jølsen (Drømmen og hjulet, 1964). Hun fester seg i sinnet og kan ikke jages bort.

Rikka Gan, både personen og romanen, bærer med seg en kraft, noe som jeg ikke helt kan sette fingeren på, men som gjør leseropplevelsen inderlig, ektefølt og intens. Det dystre i boka, i Rikka og i det deterministiske, avtegnes i meg, situasjonene er ikke unike, men det føles sånn. Det er med andre ord ei besettende bok. Den er velkomponert og godt skrevet. Innholdet er sterkt, men absolutt, og dessverre, nødvendig. Og fordi det er forfatterens andre roman (hun debuterer i 1903, Rikka Gan kommer i 1904), i ei mannsdominert samtid, er den også imponerende. Det er imponerende at hun tør å skrive om temaer som dette, og at hun framstiller dem nettopp slik. Jølsen er uredd og kompromissløs i sin skriving, det stråler ut gjennom verket og gjennom Rikka.

Jeg vil ikke skrive så mye om handlinga i Rikka Gan, da alt henger sammen og forståelsen av hva som skjer i boka er essensiell for leseropplevelsen. Men som en allmenn uttalelse tror jeg at jeg kan si at de fleste vil oppfatte handlinga som intens, interessant og at den engasjerer emosjonelt. Romanen vekker viktige spørsmål i leseren, kanskje særlig hos kvinner, som kan relatere seg til de fysiske og psykiske påkjenningene Rikka slites igjennom. Så foregår også romanen i et kvinnemiljø, men skildringene er påfallende maskuline og befridd fra samtidige litterære normer - akkurat som Rikka hever seg over sin samtids normer. Det er kanskje derfor boka, og Jølsen, ikke blei tatt opp i det gode selskap?

Jølsen byr på spennende symbol- og billedbruk med mange assosiasjonsmuligheter, et nesten messende og tidvis lyrisk språk. Stil og innhold går godt overens, det er stramt, presist, uten overflødigheter og uten forfatterkommentarer. Hun psykologiserer godt gjennom naturopplevelser og -skildringer, og overgangene mellom fantasi og virkelighet er elegante. Måten myter, drømmerier og det overnaturlige er en del av boka på, er fint gjort. Det er velbalansert, verken for mye eller for lite, men passe mystisk. De mange tvetydighetene og hinta gjør lesinga spennende - dette er ei bok som kan leses mange ganger med fornya og utvida utbytte. Jeg synes det er herlig at Jølsen ikke sier det rett ut, men at alt er dobbelt, eller mer. Jølsen klarer også å tematisere moral, tro, rett og galt uten å dømme.

Jølsen skildrer dobbeltheten hos Rikka forferdelig godt. Hennes følelser, holdninger, handlinger, tvil og oppfatninger er sterke, rå. Men i sin usikkerhet er hun også liten og spørrende. Det er bare så leit at hun ikke har noen å spørre til råds, at de rundt henne kun tenker på seg sjøl og sine egne. Rikka er aleine. Når Jølsen skildrer dette så godt, tenker jeg at mange av hennes egne erfaringer, som utagerende bohem i storbyen, borte fra alle kjente og kjære, kanskje er underliggende. Hun har sjøl sagt at Rikka Gan er den romanen hun setter høyest. Og nå setter jammen jeg den høyt, jeg også! Rikka Gan er en trist, deprimerende og deterministisk roman i gotisk tradisjon. Men den er også vakker, sterk og levende.