Bokhyllelesing: Historisk bok

Andre runde av Bokhyllelesing 2019 er nå over! Og temaet denne måneden var historiske bøker, nærmere bestemt bøker som er skrevet eller utgitt en eller annen gang i løpet av 1800-tallet. Og om du ikke skulle slumpe til å ha det i ulesthyllene, kunne også nyere bøker der handlinga er lagt tilbake til 1800-tallet godkjennes, altså en historisk roman. 

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

I neste runde skal vi lese ei bok av en ikke-europeisk forfatter. Alt utafor Europa er lov, og boka kan heldigvis komme i oversatt utgave. Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god les til dere alle!

Bokyllelesing: Tomas Espedal

Bildekilde: Bokelskere

Det er den rødeste boka jeg har, Imot kunsten (2009, min utgave fra 2011) av Tomas Espedal (f. 1961). Og derfor passa den så bra til årets første runde av Bokhyllelesing 2019, der vi nettopp skulle ta for oss disse røde bøkene. Litt rødt på ei bok forstår jeg, men helt rød? En kan lure på hvorfor den er så rød, så intenst rød. Er det rødt for kjærlighet? Rødt for blod? For smerte? På mange måter passer alle disse tre, og slik fungerer rødfargen også.

Imot kunsten er fortellinga om et liv, men gjennom måten dette livet er fortalt på, blir den også ei fortelling om flere liv. Den blir ei slags slektshistorie der alt begynner for noen generasjoner sia, og gjennom flerfoldige tidshopp, nøye utvalgte episoder fra ulike liv og eget liv, reelle, beviselige hendelser, familiehistorier og rein fiksjon, får vi fortalt hvordan det hele henger sammen. Hvem og hva fører til at nettopp Tomas Espedal blir Tomas Espedal?

Bokas nåtid: I en by i Norge sitter det en mann som heter Tomas. På kort tid, alt for kort tid, mister han både kjæresten sin og mora si. Begge to så nær, og så ikke mer. Den ene sjuk, den andre gammel, men allikevel. Så stor forskjell på pust og ikke-pust, væren og ikke-væren. Plutselig er Tomas aleine. Aleinepappa til to tenåringsdøtre. Aleine om å være voksen, ansvarlig. Han har ikke fast jobb. Lange dager aleine. Huset er gammelt, trekkfullt, usikkert. Aleine i huset. Han har ingen å støtte seg til, annet enn en far, som også er i sorg. Men de er jo så ulike. Det var mor han ligna på.

Nå er det han som er mor. Mor og far, i ett. Vasker, handler, lager mat. Alt. Begraver seg i husarbeidet og alle småtingene, turen til butikken, trærne i hagen. Katten, som heter det samme som henne. Det hender han snakker til den. Eller med den. Alt gjør han, for å holde seg opptatt. Ikke tenke, ikke skrive. For han kan ikke skrive. Klarer ikke skrive. Vil ikke?

Men til slutt må han. Nattestid, kaldt, grått lys. Et par setninger, løsrevet. På kontoret i kjelleren, en tilfeldig erindring. Eller på sengekanten, ord skribla ned i mørket. Nærmest uleselige dagen etter. Disse tankene, alle minnene. De slutter jo aldri, han må jo skrive det ned, sjøl om det bare er usammenhengende linjer, løse notater. Men det han skriver, blir denne vesle boka. 164 sider lang, men så enormt mye større i innhold. 

Med et knapt, presist, variert og poetisk språk skriver Tomas seg tilbake til livet. Dette livet som i så stor grad har handla om disse to kvinnene, mora og kjæresten. Han går bakover, så langt han kan, så langt det er mulig, i sin søken etter å finne ut hvem han er uten disse to. Ville han blitt forfatter uansett? Ville han alltid ha skrevet? Kanskje han heller skulle valgt boksinga. Han var god til å slå. Helt til den jula -.

Imot kunsten er en gutts ferd mot kunsten, mot forfatterskapet. Ei ærlig og usentimental bok som inkluderer både seiere og nederlag. Jeg opplever at teksten er nær og sannferdig, også der forfatteren fantaserer om det som har hendt. I motsetning til mange andre forfattere, som mer enn gjerne utleverer seg sjøl og andre, også sine nærmeste, gjør Espedal aldri dette. Riktignok skriver han om slekta si på både mors- og farssida, og naturligvis skildrer han mor og far også. Men det er aldri slemt. Aldri ondsinna. Aldri driter han ut, aldri henger han ut, aldri. Han skriver så varmt og ømt, så respektfullt og rolig at det er forbilledlig. 

Og gjennom denne kjærligheten han viser særlig mora si i denne vesle boka, finner han også fotfeste igjen. Han finner tilbake til livet og seg sjøl etter at alt har blitt snudd opp-ned og ut-inn. Imot kunsten er ei nydelig bok om alt det vanskelige og vonde som følger når en mister noen en er så glad i, noen en aldri har sett for seg å leve uten. I begynnelsen kan kanskje teksten oppleves som noe fragmentarisk på grunn av de mange tidshoppene og den litt kaotiske tankegangen til jeg-personen, men det er bare å fortsette å lese, så finner en rytme, klang, bilder, motiver, logikk. Verket er helt særegent, og fortjener å bli lest grundig og oppmerksomt. Når vi beveger oss fra bokas første del (april) til bokas andre del (september), er det så mye som er blitt tydeliggjort at det er umulig å ikke lese ferdig.

Tomas Espedal skriver om seg sjøl uten å iscenesette eller forherlige og om sine nærmeste uten å utlevere. Det er en sjølbiografisk roman med vekt på romanelementet. Espedal bevarer verdighet og respekt gjennom hele teksten, og boka bærer preg av at den er gjennomtenkt, gjennomarbeida og gjennomfølt. For her ligger det følelse i hvert trykte ord, og i alle ord som ikke trykkes, men bare føles. Det er vondt og sårt å lese, men godt å være i, da Espedals sammenfletting av historier gir både trøst og håp, ro og trygghet. Imot kunsten er ei lita perle av ei bok som så absolutt bør leses og løftes fram.

Alfabetlesing: Arkitekt

Bildekilde: Bokelskere

Det er en helt vanlig dag. De er helt vanlige mennesker. Og situasjonene er i alle fall helt normale: De kjører bil, de er sultne, de overnatter på ei hytte, de flytter til et nytt sted, de rydder ut av et hus, de er på sommerferie eller juleavslutning, de er på besøk hos en nabo, det er vinter, de er på jobb. Men likevel er det noe som ikke stemmer. For leseren er det en snikende følelse av at noe er galt, en gradvis stigende og ubehagelig spenning, som et par ganger til og med kulminerer i fysisk ubehag.

For eksempel i novelle nummer to, "Bill Viola i ørkenen", der paret vi følger er på middagsbesøk hos hyttenaboene, bare for å overvære hvordan faren håndterer en tilbakestående sønn. I "Sult" får vi aldri klarhet i om det er hans eller hennes vurdering som er rett, men følelsen av at noe skummelt straks kommer til å skje, strekker seg som ei klam hand opp fra boksidene. Og hva innebærer egentlig begrepet "pleie" i novella med samme navn?

Det er vanskelig å ikke la seg engasjere av slike tekster, der det normale balanseres hårfint opp mot det unormale, der det vanlige går hånd i hånd med det uvanlige og der vi plutselig, bare bittelitt, befinner oss på gal side. Det mest dekkende begrepet på følelsen en får underveis, er kanskje "uncanny", best oversatt som ubehagelig, unaturlig eller nifst. Jeg fikk også assosiasjoner til de tidlige verkene til Ian McEwan (f. 1948), som da blei kalt Ian Mcabre på grunn av sin behandling av enkelte belasta temaer. Forfatter Merethe Lindstrøm (f. 1963) er ikke like eksplisitt og brutal i denne novellesamlinga, men hun spiller på de samme strengene.

Og det urovekkende forsterkes når tekstene er formidla så usentimentalt og udramatisk, og når språket er så uhyre presist. Det er finslipt, det fins ikke et overflødig ord, alt er nøye utvalgt og stempla hardt inn i boksidene. Så er det sjangeren, som er naturlig avgrensa i tid og rom og med tanke på antall personer. Personer som gnisser mot hverandre, som er anstrengte, urolige, og som med sin lette repetisjon (sulten, betraktninger av de andre, gutten, varmen, kulda, uthuset og så videre) skaper en nervøs stemning. Vi får ikke vite noe mer om dem enn det som fins i dette kirurgiske novelleutsnittet, bare disse minuttene, kanskje timene, av et liv, deretter ingenting. Det er brutalt, for som lesere blir vi værende i uvisse om hva som egentlig skjedde, hvordan det egentlig går etterpå, mens menneskene vi nettopp har møtt, fortsetter å tråkke rundt oss, som om vi kan hjelpe dem videre.

Novellemester Merethe Lindstrøm har i denne samlinga valgt seg ut mennesker som er langt ned i samfunnet - eller litt på sida. Det er folk det er synd på, folk som har det vanskelig, eller som det er lett å føle med. For eksempel rusmisbrukerne som har sitti inne og som nylig har fått tilbake omsorgsretten til barna sine, eller den utslitte og fattige aleinemora med en ustabil barnefar. Eller det kan være helt vanlige folk i dagligdagse situasjoner, der det brått skjer noe uventa, slik som i novella "Pleie". Lindstrøm skildrer menneskene som de er, uten å legge noe i mellom. Hun lar dem være angstfulle, dobbeltmoralske og usympatiske, men også tvilende, omsorgsfulle og lojale. Menneskene er godt skildra og troverdig framstilt.

Jeg syns ofte det er vanskelig å skrive om novellsamlinger. Skal en ta for seg en og en tekst, eller verket som en helhet? Skal en snakke generelt eller spesielt om for eksempel tematikk og personer? Skal en fokusere på slik de fleste tekstene er, eller der det er annerledes? De seks novellene i samlinga Arkitekt (2013) kunne gjerne hatt ett innlegg hver. Det er sterke tekster på hvert sitt vis, som alle forteller oss noe om dagens samfunn og vi som lever i det. Men er det noe fellestrekk her, i møtene mellom disse menneskene, så er det kommunikasjon. Mangelen på det og konsekvensene som følger, spenninga mellom det sagte og usagte, misforståelser rundt det og konsekvensene som følger, eller det at en lar være å si ifra videre om noe som er viktig.

Men dette er bare en måte å tolke de seks ulike novellene på. Her fins mange innganger og betrakningspunkter, og ett av dem er selve tittelen. Tittelen i seg sjøl, samt enkeltnovellenes titler, gir ikke alltid så mye mening forut for lesinga, denne samlinga er intet unntak. Men de gir mening etterpå. Og særlig boktittelen får en fin forklaring som umiddelbart setter samlinga i et annet perspektiv.  

Novellesamlinga Arkitekt av Merethe Lindstrøm blei svært kritikerrost da den kom ut i 2013. Så var det da også året etter at forfatteren mottok Nordisk råds litteraturpris og kunne smykke seg med sitt endelige gjennombrudd etter mer enn tretti år med pennen i hand. Og Lindstrøm skriver godt, det er det ingen tvil om. Tekstene hennes er lette å lese, men de gir en mye å tenke på. Det er mye undertekst å hente, og sammen med gode skildringer, flyt i språket og trykk i tekstene, blir det særegne noveller som nærmest dirrer.

Arkitekt var første bok ut i leseprosjektet Alfabetlesing.

Vinterlesing, del III

Nå som snøen pakker seg i store flak rundt husveggene, mørket er tjukt halve døgnet og gradene har krøpet langt under null, er det ekstra godt å tenne opp i peisen, slå på lyset og være inne. Med sjukdom i hus blir det få turer ut. Det går mye i spill for de små - brettspill, kortspill, puslespill og tv-spill, og vi baker og leiker og leser. Masse. Når det endelig er ro for kvelden, hender det at jeg får lese litt også.

Alexander L. Kielland

Endelig er vi i gang, jeg og Alexander! Det er kjærkomment å føle at leselysta øker på i et leseprosjekt en har hatt så lenge. Passende nok har jeg lest Sne nå i januars siste dager, i takt med at det stadig kom mer snø. Mens jeg var så godt i gang leste jeg like gjerne lystspillet Tre par også, der det forøvrig også var vinter, så nå går det framover. Bare ett bind igjen!

Per Olov Enquist

Sjølbiografien Et annet liv er lest og skrevet om, men jeg er ikke ferdig med den likevel. Den sitter liksom i kroppen, det er den særskilte stemninga, de bestemte orda, skildringene av ensomhet, skam, avrusning, den desperate kampen for å få tilbake sitt eget liv. Jeg regner med at det kommer til å være slik ei stund. Et mektig verk er det, ei bok en kan vende tilbake til mange, mange ganger.

Merethe Lindstrøm

Første bok ut i Alfabetlesing var novellesamlinga Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Det blei ei intens uke, med ei novelle hver kveld fra mandag til lørdag. Innlegg kommer.

Tomas Espedal

Til første runde av Bokhyllelesing 2019 skulle det leses røde bøker, og ingen bok var mer rød her hos meg enn den knallrøde Imot kunsten av Tomas Espedal. Innlegg kommer. 

Johan Falkberget

Falkberget ligger og lurer med sitt flerbindsverk Christianus Sextus, og om jeg kommer i mål med B-boka i tide, skal jeg jammen begynne på denne, sjøl om den faktisk er satt opp som årets sommerlesing. Men jeg har så lyst til å lese den, og det er bra, tenker jeg, derfor ligger den klar. Og i tillegg er den noe omfangsrik, og kan derfor ta sin tid...

Carol Shields

Dagbøker i stein er visst en klassiker, og da den har funnet veien hit til meg, er det ei bok jeg også må lese. Enten denne måneden eller som månedens D-bok i april. Shields er canadisk, akkurat som en annen favoritt, nemlig Margaret Atwood, og om det skulle ha noe å si, må resultatet bli bra! Uansett gleder jeg meg. 

Ingvild H. Rishøi

Nå som det er vinter, passer det kanskje å lese Vinternoveller? Det var i alle fall fint å lese novellene til Lindstrøm, derfor følger jeg opp med denne.

Charlotte Brontë

Et fragment kalles det visst, den vesle historia på 28 sider som heter Emma. Jeg håper å lese den i løpet av februar.

Alfabetlesing

Bokstav nummer to i alfabetet er naturligvis B, og jeg har derfor plukka fram ei bok som heter Biografens beretning av A.S. Byatt og håper å lese den nå i februar. Om du også har lyst til å lese alfabetisk etter tittel, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Andre runde av Bokhyllelesing 2019 tar oss med tilbake i tid, nærmere bestemt til 1800-tallet. Og da skal jeg naturligvis kose meg med Alexander L. Kielland! Men jeg har også henta fram ei bok av Fjodor Dostojevskij. Den heter Dobbeltgjengeren og har vært i ulesthylla i mer enn ti år, så det er vel strengt tatt på tide at den leses. Men slik går det når en har en smule russerangst. Hvilken mann jeg egentlig ender opp med, vites ikke.

Riktig god les!