 |
| Bildekilde: Bokelskere |
Etter å ha lest om Marie de France i Matrix, merka jeg at jeg hadde lyst til å lese mer litteratur fra middelalderen. Og da det erfaringsmessig er lenge mellom de gode historiske romanene fra denne tida, fant jeg ut at det var like greit å gå direkte til kildene, nemlig den virkelige middelalderlitteraturen! I ulesthylla har jeg fortsatt et assortert utvalg fra studietida, der Thorleif Dahls Kulturbibliotek naturlig nok står for mange av titlene. Og denne gangen var det Tundals visjon jeg tok ned.
Tundals visjon tilhører, som navnet avslører, visjonsdiktinga. Visjonsdiktinga er en egen sjanger innen middelalderlitteraturen, der en gitt hovedperson opplever ulike versjoner av et helvete og en himmel. I noen tilfeller er det også med en skjærsild. Det mest kjente visjonsdiktet er uten tvil Den guddommelige komedie (1307-1321) av Dante Alighieri (1265-1321). Litt mer hjemlig og mye kortere er Draumkvedet. Her mangler vi navn på forfatteren, og det er usikkert når balladen blei dikta. Det eneste som er sikkert, er at den blir til i løpet av middelalderen, og at den først skrives ned på 1840-tallet.
Men nå, altså, Tundals visjon. Verket tilskrives broder Markus, en irsk munk. Teksten blei i følge min utgave ved Jan W. Dietrichson (1927-2019) fra 1984 skrevet i år 1451, noe vi veit fordi det står helt til slutt i teksten. Men i tekstens innledning står følgende formulering "Dette hendte en gang i Irland ett tusen ett hundre og ni og førti vintre efter at Gud døde og gjenoppstod, slik det er skrevet i fortellingen." Jeg ser at både Store norske leksikon og Wikipedia skriver at visjonen er fra 1149/1150 (håndskriftet er datert til denne tida), så her har vi mest sannsynlig en situasjon der oversetteren har skrevet seg sjøl litt inn i teksten omtrent tre hundre år seinere. Tidsforskjellen åpner for både misforståelser og direkte feil, tolkningsutfordringer og rom for personlige vurderinger, samt anakronismer og veldig religiøse forståelser av det de kristne anså som et hedensk levesett. Så er også noe av dette kjerna i teksten, og årsaken til at nettopp Tundal gjennomlever visjonene.
Kort fortalt er Tundals visjon en tekst om den ikke helt sympatiske Tundal, som skildres som rik på alle ting, beryktet for sin ondskap, men fattig når det gjelder å gjøre godt. Han er mest glad i å leve i utukt eller å fråtse. Når teksten begynner, er han på besøk hos en mann for å kreve inn penger. Mannen kan ikke betale for hestene han har kjøpt, han ber om utsettelse og tilbyr sin ed som sikkerhet. Men det er ikke godt nok for Tundal, som blir sint, og reagerer med å øke prisen på hestene. Mannen som har lånt penger, må krype og be og blidgjøre Tundal gjennom å varte han opp med middag. Men når Tundal skal spise, kjenner han at ikke alt er som det skal være. Han klarer ikke løfte handa, han blir redd, ber Jesus om nåde, reiser seg og faller om. Menneskene rundt tror han er død, men fordi de kjenner litt varme på venstre side av Tundals bryst, lar de han være. Slik ligger Tundal som død i tre dager og tre netter.
Når Tundal ligger i denne djupe søvnen, eller dvalen, er det kun kroppen som blir liggende igjen, som et skall. Sjelen flyr av gårde og brått befinner Tundal seg på et mørkt sted. Han er helt aleine og tror at han er dømt til pine på grunn av alle syndene sine. Han er redd, og det blir ikke bedre når det kommer en stor flokk med onde ånder. Åndene er grusomme å se på og de skildres detaljert i diktet. Etter å ha gjort Tundal skjelvende av skrekk, snakker de til han. De roper ut syndene hans, kaller han ussel og syndig og en horebukk. Og de skal ta han med seg og pine han, og han skal ingen nåde få. Brått kommer så ei lysende stjerne. Det er en engel, og engelen tar til orde for å vise Tundal nåde. Men, legger han til, det blir en hård strid. For selv om Tundal vises miskunn, slik Gud ønsker, skal han se og delvis også oppleve hvilke pinsler synd fører til. Og slik starter Tundals reise.
Med engelen som sin personlige veiviser føres Tundal ned i en stadig dypere dal. Der er det en forferdelig stank, og Tundal må se hvordan synderne pines og brennes. Det begynner med morderne, og deretter fortsetter det med kjeltringer, bedragere og de hovmodige. Når de så kommer til de griske, må Tundal også gjennom en avstraffelse. For han har vært grisk og grådig, gjentatte ganger. Tundal begynner slik å forstå omfanget av sine handlinger, og konsekvensene av dem. I sin nedstigning til helvete utsettes han for flere prøvelser, og han må lide. Men engelen setter mot i han, og hjelper han igjennom. Deretter vanker belønninga, nemlig å se det som i teksten kalles gledens slette, den himmelske salighet, den hellige himmelfryd og den himmelske lykksalighet.
Mot slutten av teksten vender sjelen tilbake til legemet, og det er tid for erkjennelse. Tundal har nå forstått at han har levd helt feil, at han har søkt mot djevelen og hans like framfor mot gud. Han har også skjønt at ved å holde fram med å leve slik, vil han idømmes evig pine i etterlivet. Han ber derfor om en prest nesten med en gang han våkner, han bekjenner sine synder og får syndsforlatelse, han gir bort formuen sin og han bruker resten av livet på gode gjerninger og å forsøke å omvende andre.
Selve visjonsfortellinga er ikke særlig lang, i denne utgava omtrent førtifem sider. Den norske oversettelsen går som en vanlig fortellende prosatekst, og er nokså tilgjengelig om en bare skal lese for å ha lest. Men for å forstå, og virkelig skjønne omfanget av det som skildres, kan en med fordel få litt hjelp. Heldigvis fins det i samme bok, som inneholder både et fint forord og et svært godt etterord, begge av Jan W. Dietrichson. Disse hjelper leseren inn i tekst og kontekst, og åpner opp symbolbruk, metaforer, bilder og språk som kan virke fremmed for oss i dag, men som i samtida var lada med betydning. Det skrives også litt om andre verk, fra sjamandiktning og Homers epos til åpenbaringslitteratur og Dødeboken. Slik kan leseren enkelt sette Tundals visjon inn i en større kulturell sammenheng. For realiteten er at dette ikke er et enkeltstående verk, men ett lite av en stor vrimmel av ulike verk som på forskjellige måter tematiserer mye av det samme.
Funksjonen til visjonsfortellinga er svært tydelig. Den er ment oppdragende og korrigerende, altså som ei rettesnor, men har sannsynligvis også blitt brukt som rein skremselspropaganda. Og for mange har nok det fungert skikkelig "bra", for skildringene av Tundals helvete, med alle de fæle djevlene og de gloheite, iskalde og stinkende pinslene, er grusom. Rett nok blir det alt for mye på en gang, og en leser som ikke tar dette innover seg, vil nok finne deler av det litt komisk. Da er det viktig å huske at datidas mennesker ikke hadde et alternativ - det var dette de trodde på. Og om de ikke fikk til "den rette sti", var det en overhengende fare for å havne lenger ned.
Interessant nok fins det også en norrøn versjon teksten, kalt Duggáls leizla. Den er fra midten av 1200-tallet, og viser omfanget av utbredelsen til Tundals visjon. Teksten var altså viktig nok til å bli oversatt. En annen spennende detalj, er at Tundals visjon først var skrevet ned på folkespråket, i dette tilfellet irsk, deretter blei den oversatt til latin. Igjen, teksten var viktig nok til å spres på latin, som var datidas universalspråk. Det vitner om at Tundals visjon har hatt betydning for middelaldermenneskene. Videre har den latiske kirkebibelen, Vulgata, uten tvil vært en betydningsfull kilde, skriver Dietrichson. Tundals visjon inneholder nemlig svært mange bibelsitater, noe som igjen støtter oppunder tekstens utbredelse og relevans.
Men er teksten viktig i dag? Kulturhistorisk, uten tvil. Og sjølsagt innafor kirka. Ideologisk og teologisk sett er Tundals visjon heller ikke et verk en bør forbigå, da den er et utrolig godt eksempel på hvordan middelaldermennesker tenkte om, blei oppdratt av og forholdt seg til religion. Verkets tilblivelses -og virkningshistorie forteller oss hvordan tekster oppstod og deretter vandra fra land til land gjennom stadige avskrifter gjennomført i klostrene. Og i dette tilfellet insisterer irene for eksempel på at Tundals visjon er en sann historie. Det skal ikke jeg uttale meg om. Men den har uten tvil vært et interessant bekjentskap.
