Den gylne notatbok

Bildekilde: Bokelskere

I vinter tok jeg endelig for meg det som har vært et lesemål gjennom flere år, nemlig tobindsverket Den gylne notatbok av nobelprisvinner Doris Lessing (1919-2013). Verket utkom på engelsk i 1962, og kom på norsk i 1975 ved Mona Lange (f. 1946), og har betydd svært mye for kvinnebevegelsen - til og med i internasjonal sammenheng. Det er ikke for ingenting at boka av og til omtales som feminismens bibel!

Lessing skriver om den enslige og ikke lenger helt unge kvinna Anna Wulf, som har stagnert som forfatter. Hun lever fortsatt på inntektene av sin første bok, men får ikke til å skrive videre. Hun har ei skikkelig sperre. For å rydde opp i, sortere og skille mellom de ulike delene av seg selv, sine gjøremål, tanker og følelser, bruker Anna intet mindre enn fem ulike notatbøker. De har hver sin farge og hvert sitt hovedtema, og vi som leser, leser oss gjennom disse samtidig som vi også forholder oss til ei rammefortelling, ei nåtid. Lessing glir inn og ut av rammefortellinga flere ganger underveis, men uten at det er vanskelig å henge med. Strukturen i romanen er både spennende, original og interessant reint faglig - for det må jo ha tatt tid å pusle dette sammen til en helhet. 

I den gule notatboka kommer vi svært tett på Anna selv. Hun skriver om sitt eget forhold til en gift mann, men gir både han og seg sjøl nye navn i notatboka - Ella og Paul. Det er likevel såpass tydelig for leseren at dette dreier seg om Anna og den gifte kjæresten Michael. Her fins det også paralleller til Lessings eget liv. Fortellingene i den gule notatboka er alt fra hele historier og lange skildringer, til utkast til romaner, noveller eller enkle skisser og ideer. 

Den svarte notatboka handler om Annas perspektiver på det å skrive, og hvordan det hadde seg at hun begynte å skrive. Derfor forteller den også historia om en annen Anna, den hun var før hun flytta hjem til England og fikk barn. Før dette hadde Anna nemlig flere år i Afrika, i et land ganske enkelt kalt Kolonien. Hun har mange minner fra Kolonien, konsentrert rundt en nokså alkoholisert og politisk engasjert vennegjeng. Minnene rulles fram i rykk og napp. Igjen et sammenfallende element med Lessings egen biografi - hun vokste som kjent opp i Rhodesia (nåværende Zimbabwe). Annas minner utgjør bakteppet for den første boka hennes, som fikk god mottakelse. I romanens nåtid er det snakk om å gjøre romanen om til en film, men da med en helt annen utgang. Dette opplever Anna som usant og vanskelig, og at hun stadig fjerner seg fra utgangspunktet, nemlig de reelle erfaringene med rasisme og apartheid, krig og konflikt. 

Den røde notatboka handler om politikk. Her skriver Anna om det britiske kommunistpartiet, den politiske situasjonen i verden og sitt eget engasjement i partiet. For eksempel får vi skildra hvordan hun både nøler med å melde seg inn, og med å melde seg ut. At hun møter på flere dyktige og interessante mennesker, som samtidig ikke klarer å se det Anna mener er sannheten, eller som er blinde for kritikken av partiet, og den mulige sannhetsgehalten. Hun beskriver også hvordan hun holdes igjen i partiet fordi hun er kvinne, og hvilken voldsom kontroll det er rundt informasjon og informasjonsdeling. Her får vi en parallell til noe som virkelig er gjeldende nå i våre dager, nemlig at en hver konflikt mellom to sterke interesser også er kamp om et narrativ, om å bli trodd. Lessing skildrer dynamikken i partiet svært godt. Så var hun også, i likhet med Anna, politisk aktiv, og veit godt hva hun skriver om.

Den blå notatboka er ei forsøksvis dagbok. I begynnelsen skriver Anna mest om dagligdagse gjøremål, som omsorg for datteren Jane og samtaler med venninna Molly, men etter hvert endres fokus. Den ytre verden invaderer henne, og hun mister språk for det som skjer. Notatboka blir da full av avisutklipp og artikler om krig og katastrofer fra hele verden. Det er Annas samtid, ei voldsom og deprimerende samtid, om en først begynner å ta den innover seg. Det gjør Anna i perioder, og da er det ekstra vanskelig å leve. På et tidspunkt har hun tapetsert nærmest et helt rom med slike utklipp, det bikker over og blir sykelig. Jeg opplever at Anna søker desperat etter mening, sannhet, håp og godhet i det som fortoner seg som en verden uten framtid, etter to massive verdenskriger og bruk av atomvåpen. Dette er også egne erfaringer for Lessing, som levde med de samme krigene og katastrofene. 

Den siste notatboka er den gylne notatbok, boka som blir veien ut av uføret, skrivesperra, sammenbruddene og nederlagene, og som samtidig forener den gule, den svarte, den røde og den blå notatboka, Annas fortid, Annas nåtid og Annas framtid, den fiktive Anna og den reelle Anna. Hun får åpningssetninga gitt til seg av en romanperson: De to kvinnene var alene i London-leiligheten. Slik byr Lessing på en elegant sirkelkomposisjon, der vi som leser forstår at Anna makter å komme seg videre, hun skriver igjen, hun skriver den boka vi leser.

Den gylne notatbok kan kanskje virke lite tilgjengelig, men er det egentlig ikke. Den er overraskende lett og pratete i tonen, i grunn litt for snakkesalig for denne leseren. Men som leser må en evne å holde alle de ulike Annaene og de ulike notatbøkene adskilt, ellers blir det fort rot. Eller en kan tenke at hver hoveddel av romanen har sitt nedslagsfelt, som en da studerer ekstremt nøye før en vender tilbake til "start", altså romanens nåtid, og går i gang med neste bolk. Hele veien utforsker Lessing rammene for ei kvinnes liv, hva det vil si å være kvinne, hva sannhet er, hva frihet er og hvordan en kan skape med språk, altså skrive, når så mye er tappa for mening og nærmest skrevet i hjel. Og hvordan kan verden komme videre fra et nullpunkt, tilsvarende med Annas eget nullpunkt? 

Sjøl om det kan virke mørkt, og sjøl om det blir håpløst mer enn en gang underveis, særlig i møte med romanens mange tvilsomme mannlige karakterer, er det faktisk håp her. For Anna finner som sagt en utvei. Men før hun kommer dit, må hun kjempe. Med venninna og mot sønnen hennes, mot menn generelt og ikke minst mot sin egen eksmann, mot samfunnets strukturer, mot ideologi og politisk overmot, mot diskriminering og sexisme, mot partiet og pressa, mot økonomi og kapital på den ene sida, og frihet på den andre, mot leieboere og pågående elskere, mot og med seg sjøl, som mor, som kvinne, i tekst, i kropp, i sinn. Det er overhodet ikke enkelt, det er krevende for Anna, det er krevende for leseren, og det er såpass omfattende at en kan kalle det en dannelsesroman. For det er gjennom denne enorme motstanden at Anna samles, styrkes og kommer ut på den andre sida.

Det er overraskende mye humor i teksten - fra bitende ironi til venninnenes raljering med sinte eksmenn, der mannfolka blir så provoserte at en nesten kan se det komme røyk ut av øra deres. Det er også noen artige passasjer der Lessing tar visse mennesketyper på kornet. For eksempel beskriver Anna et selskap hun deltar i, og videre er det skikkelsene innad i partiet. Både kvinner og menn kan framstå som pompøse, latterlige og fullstendig på bærtur. Likevel er dette ikke et humoristisk verk. Det ligger et djupt alvor over teksten hele tida, et tungt trykk, og mye er mørkt. Unge gutter dør, andre forsøker å ta livet sitt. Noen herser og ødelegger for andre, nærmest på sadistisk vis. Og Anna, som på alle måter er ei sterk og klok kvinne, låser seg fast i det ene destruktive forholdet etter det andre. Som leser lurer jeg på hvor hun vil, hva hun er ute etter. Må hun nå det absolutte nullpunkt for å kunne komme seg opp igjen? Må hun kjøre seg så fullstendig til grunne? Jeg tror det - og jeg tror det er litt av Lessings prosjekt. 

Jeg forstår hvorfor Den gylne notatbok har en sterk status i den vestlige verden, og hvorfor den er med på såpass mange sentrale og viktige leselister. Den er og blir en klassiker, svært representativ for sin samtid, der Lessing gir et enestående bilde av kvinnekampens mange, mange fronter og åpner opp kvinners erfaringer, kvinners mulighetsrom, kvinners framtid. Det var tøffe damer som bana vei den gangen, Lessing inkludert. Jeg tror mange gjør klokt i å lese Den gylne notatbok for å huske på nettopp det. I disse dager er det krefter som trekker oss bakover igjen, og er det virkelig noe vi ønsker? Vil vi tilbake til denne tida, til denne altoppslukende, vonde og krevende kampen? Hva vil den koste oss denne gangen?

Den gylne notatbok er en svært godt tenkt, velskrevet og elegant sammensatt roman. Jeg likte boka godt, sjøl om den tok tid å lese og tidvis var svært ubehagelig og trykkende. Slik var også jeg som leser med på Annas kamp, og sjøl om jeg er glad for at den er over, fikk jeg definitivt lyst til å lese mer av Doris Lessing.

Norsk litteraturfestival

Bildekilde: litteraturfestival.no

I år var jeg en av omtrent 33 800 festivalgjengere som inntok Lillehammer i uke 23. Og for ei uke det blei! For egentlig er det jo svært lite som er morsommere enn å feire, fordype, diskutere, utfordre, bekrefte, endre sitt inntrykk av, lytte til, oppleve, se nytt på og kose seg med litteratur, fra bildebøker til memoarer, med alt annet innimellom. Og det var jeg så heldig å få være med på! Her er en gjennomgang av min festivaluke på Lillehammer.

- Hurra for debattene! Under årets festival var jeg publikum på flere gode, interessante og spennende debatter. Temaene var varierte fra debatt til debatt, fra det litteraturpolitiske og nasjonale til det og prinsipielle og internasjonale. Panelene hadde god variasjon og bredde, stort sett også i ledelsen. Favoritten er nok debatten om dannelse, fra Peer Gynt til TikTok, som foregikk i Festivalteltet. Herlige deltakere sørga for både humor, sleivspark og brutale sannheter. De var nok ikke så uenige, og de talte for så vidt til egen menighet, men så moro det var!

- Forfattersamtaler med flere forfattere er vanskelig å gjennomføre, særlig om samtalelederen ikke er forberedt. På årets festival var det noen samtaler som virkelig ikke fungerte i det hele tatt. Erlend Loe (f. 1969) og Andrev Walden (f. 1976) skulle liksom samtale, men Marie Aubert (f. 1979) hadde null regi og fikk ikke til dialog. I stedet fikk vi fragmenterte intervjuer av begge to. På Banknatta skulle flere av Morgenbladets "Ti beste under 35" slippe til, med du verden så kjedelig det er når den første forfatteren får ti minutter helt aleine, er litt høy på pæra og samtidig er fullstendig uinteressant. Det blir null dynamikk med én og én, og det er en kjip opplevelse for gjenstående forfattere å måtte vente så lenge for å slippe til.

- Podkastduoen "Menn uten midje kan også lese", som består av Kristopher Schau (f. 1970) og Alexander Sandtorv (f. 1986), byr på seriøse lesninger formidla med humor, vidd, ærlighet og personlighet. Det er en veldig god kombinasjon! Denne gangen var det boka Utrenskning av Bjørnsonprisvinner Sofi Oksanen (f. 1977) som stod for tur, en forferdelig, sjokkerende og brutal roman som her fikk trygge rammer, en respektfull håndtering og sannsynligvis mange nye lesere. 

- Ikke alle journalister duger som samtaleledere. Jeg skal ikke nevne navn, men det er utrolig uprofesjonelt å si "æææ" og "øøø" gjentatte ganger fra scenen, rote rundt med ett ark med håret i ei såte og digre hull i buksa. Jeg blåser i om dagen har vært lang, om du har hodepine, har tatt noen øl, er ukonsentrert, trøtt eller bare slapp: Du er på jobb. Og du får godt betalt. Skjerpings. 

- Bernhard Ellefsen (f. 1984) og Colm Tóibín (f. 1955) var en kjempefin duo å lytte til! Førstnevnte var akkurat passe tilbaketrukket som intervjuer, men samtidig engasjert og til stede. Og samtalen fikk flyte fritt, takket være gode spørsmål. Men et forstyrrende element var skjermen ved siden av, der publikummerne blei oppfordra til å sende inn spørsmål til forfatteren. Jeg observerte at det var mange som gjorde det, men spørsmåla blei aldri stilt. Hva er da poenget? Kan med fordel fjernes - vi har nok skjermer som ødelegger ellers, de trenger ikke ta fokus her også.

- Kjære forfattere. Dere er på festival, og dere er på jobb. Kan dere la være å sitte som uengasjerte og slappe potetsekker, stønne oppgitt, møte med skitne klær, lukte rart, ta av dere skoa midt i et spørsmål, svare "jeg veit ikke" på alt mens dere ser fullstendig fjerne ut, pille nese, lage rare lyder mens andre snakker, sammenligne dere sjøl med verdenskjente nobelprisvinnere, snakke stygt om andre forfattere, kategorisk ikke se på publikum, men alle andre steder, gå av scenen før dere får applaus og skumpe borti publikum og smile med leppestift på tenna? Da hadde det blitt litt hyggeligere. Og: Husk at du er på jobb, da. Ikke ta med deg alkohol når det er din tur. Jeg tror ikke du hadde likt det om fastlegen din gjorde det samme.

- Erlend Loe er og blir barnslig. Fint for alle som liker det, men denne mottakeren synes det blir for mye. Av alt.  

- Billettsystemet med både festivalpass og garantibilletter er ikke særlig festlig, og var gjentatt kilde til frustrasjon, både for meg sjøl og andre på festivalen. Først må en kjøpe billett, så må en kjøpe billett? Jeg forstår intensjonen, men altså? Hva med gode gamle "stå i kø"?

- Kathrine Nedrejord (f. 1987) var god til å lese egen tekst. Det var en hyggelig opplevelse å høre henne, teksten hadde fin flyt, og jeg fikk et ryddig inntrykk av boka. Jeg kommer nok ikke til å lese Sameproblemet, men den er praktisk å kjenne til.

- Det var overraskende fint å høre Ingvild Rishøi (f. 1978) i samtale med Mímir Kristjánsson (f. 1986). Det er det mest skjerpa jeg har hørt Rishøi noen gang. Ofte har hun nølt og tulla det litt til, men her var hun helt på plass. Begge to var gode å høre på, og de behandla temaet "Foreldre som ikke orker å være foreldre" med respekt samtidig som de også var sårbare, ærlige og åpne. Veldig fint gjennomført.

- Lillehammer bibliotek er et utrolig flott bibliotek med herlige ansatte!

- Kjære publikum. Det er greit at noen av dere vil gå midt i en programpost for å rekke en annen, men da er det fint om du sitter langt bak, eller så nærme utgangen som mulig. Det forstyrrer veldig når du skal storme ut midt i en setning fra scenen, og vi mister resten av setninga når du klemmer deg forbi mens du hoster. Hostinga skjuler nemlig ikke det faktum at du bråker når du går, det gjør det bare verre. Fint om du også kan la de verste knirkeskoa, flosshatten, parfymeflaska, den krislete og unødvendig store papirposen, den påtente sigaretten og den oppslåtte paraplyen forbli hjemme. Vi er mange på samme sted - vis hensyn.

- Det var nokså fri flyt av alkohol, hele tida. Hvor blir det av sjølkritikken? Her sikter jeg til både arrangører, forfattere og publikummere. Kan ikke kulturopplevelser nytes uten å vifte rundt med noe i glasset?

- Forfatterforbundet framstår som useriøse som kommer med sleivspark til Den norske Forfatterforening når sistnevnte ikke er til stede. Slikt skal en holde seg for god for, særlig fra en scene. 

- Det er mange harde stoler på Lillehammer. Likevel gleder jeg meg til neste år!

Tundals visjon

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest om Marie de France i Matrix, merka jeg at jeg hadde lyst til å lese mer litteratur fra middelalderen. Og da det erfaringsmessig er lenge mellom de gode historiske romanene fra denne tida, fant jeg ut at det var like greit å gå direkte til kildene, nemlig den virkelige middelalderlitteraturen! I ulesthylla har jeg fortsatt et assortert utvalg fra studietida, der Thorleif Dahls Kulturbibliotek naturlig nok står for mange av titlene. Og denne gangen var det Tundals visjon jeg tok ned.

Tundals visjon tilhører, som navnet avslører, visjonsdiktinga. Visjonsdiktinga er en egen sjanger innen middelalderlitteraturen, der en gitt hovedperson opplever ulike versjoner av et helvete og en himmel. I noen tilfeller er det også med en skjærsild. Det mest kjente visjonsdiktet er uten tvil Den guddommelige komedie (1307-1321) av Dante Alighieri (1265-1321). Litt mer hjemlig og mye kortere er Draumkvedet. Her mangler vi navn på forfatteren, og det er usikkert når balladen blei dikta. Det eneste som er sikkert, er at den blir til i løpet av middelalderen, og at den først skrives ned på 1840-tallet. 

Men nå, altså, Tundals visjon. Verket tilskrives broder Markus, en irsk munk. Teksten blei i følge min utgave ved Jan W. Dietrichson (1927-2019) fra 1984 skrevet i år 1451, noe vi veit fordi det står helt til slutt i teksten. Men i tekstens innledning står følgende formulering "Dette hendte en gang i Irland ett tusen ett hundre og ni og førti vintre efter at Gud døde og gjenoppstod, slik det er skrevet i fortellingen." Jeg ser at både Store norske leksikon og Wikipedia skriver at visjonen er fra 1149/1150 (håndskriftet er datert til denne tida), så her har vi mest sannsynlig en situasjon der oversetteren har skrevet seg sjøl litt inn i teksten omtrent tre hundre år seinere. Tidsforskjellen åpner for både misforståelser og direkte feil, tolkningsutfordringer og rom for personlige vurderinger, samt anakronismer og veldig religiøse forståelser av det de kristne anså som et hedensk levesett. Så er også noe av dette kjerna i teksten, og årsaken til at nettopp Tundal gjennomlever visjonene. 

Kort fortalt er Tundals visjon en tekst om den ikke helt sympatiske Tundal, som skildres som rik på alle ting, beryktet for sin ondskap, men fattig når det gjelder å gjøre godt. Han er mest glad i å leve i utukt eller å fråtse. Når teksten begynner, er han på besøk hos en mann for å kreve inn penger. Mannen kan ikke betale for hestene han har kjøpt, han ber om utsettelse og tilbyr sin ed som sikkerhet. Men det er ikke godt nok for Tundal, som blir sint, og reagerer med å øke prisen på hestene. Mannen som har lånt penger, må krype og be og blidgjøre Tundal gjennom å varte han opp med middag. Men når Tundal skal spise, kjenner han at ikke alt er som det skal være. Han klarer ikke løfte handa, han blir redd, ber Jesus om nåde, reiser seg og faller om. Menneskene rundt tror han er død, men fordi de kjenner litt varme på venstre side av Tundals bryst, lar de han være. Slik ligger Tundal som død i tre dager og tre netter.

Når Tundal ligger i denne djupe søvnen, eller dvalen, er det kun kroppen som blir liggende igjen, som et skall. Sjelen flyr av gårde og brått befinner Tundal seg på et mørkt sted. Han er helt aleine og tror at han er dømt til pine på grunn av alle syndene sine. Han er redd, og det blir ikke bedre når det kommer en stor flokk med onde ånder. Åndene er grusomme å se på og de skildres detaljert i diktet. Etter å ha gjort Tundal skjelvende av skrekk, snakker de til han. De roper ut syndene hans, kaller han ussel og syndig og en horebukk. Og de skal ta han med seg og pine han, og han skal ingen nåde få. Brått kommer så ei lysende stjerne. Det er en engel, og engelen tar til orde for å vise Tundal nåde. Men, legger han til, det blir en hård strid. For selv om Tundal vises miskunn, slik Gud ønsker, skal han se og delvis også oppleve hvilke pinsler synd fører til. Og slik starter Tundals reise.

Med engelen som sin personlige veiviser føres Tundal ned i en stadig dypere dal. Der er det en forferdelig stank, og Tundal må se hvordan synderne pines og brennes. Det begynner med morderne, og deretter fortsetter det med kjeltringer, bedragere og de hovmodige. Når de så kommer til de griske, må Tundal også gjennom en avstraffelse. For han har vært grisk og grådig, gjentatte ganger. Tundal begynner slik å forstå omfanget av sine handlinger, og konsekvensene av dem. I sin nedstigning til helvete utsettes han for flere prøvelser, og han må lide. Men engelen setter mot i han, og hjelper han igjennom. Deretter vanker belønninga, nemlig å se det som i teksten kalles gledens slette, den himmelske salighet, den hellige himmelfryd og den himmelske lykksalighet. 

Mot slutten av teksten vender sjelen tilbake til legemet, og det er tid for erkjennelse. Tundal har nå forstått at han har levd helt feil, at han har søkt mot djevelen og hans like framfor mot gud. Han har også skjønt at ved å holde fram med å leve slik, vil han idømmes evig pine i etterlivet. Han ber derfor om en prest nesten med en gang han våkner, han bekjenner sine synder og får syndsforlatelse, han gir bort formuen sin og han bruker resten av livet på gode gjerninger og å forsøke å omvende andre. 

Selve visjonsfortellinga er ikke særlig lang, i denne utgava omtrent førtifem sider. Den norske oversettelsen går som en vanlig fortellende prosatekst, og er nokså tilgjengelig om en bare skal lese for å ha lest. Men for å forstå, og virkelig skjønne omfanget av det som skildres, kan en med fordel få litt hjelp. Heldigvis fins det i samme bok, som inneholder både et fint forord og et svært godt etterord, begge av Jan W. Dietrichson. Disse hjelper leseren inn i tekst og kontekst, og åpner opp symbolbruk, metaforer, bilder og språk som kan virke fremmed for oss i dag, men som i samtida var lada med betydning. Det skrives også litt om andre verk, fra sjamandiktning og Homers epos til åpenbaringslitteratur og Dødeboken. Slik kan leseren enkelt sette Tundals visjon inn i en større kulturell sammenheng. For realiteten er at dette ikke er et enkeltstående verk, men ett lite av en stor vrimmel av ulike verk som på forskjellige måter tematiserer mye av det samme.

Funksjonen til visjonsfortellinga er svært tydelig. Den er ment oppdragende og korrigerende, altså som ei rettesnor, men har sannsynligvis også blitt brukt som rein skremselspropaganda. Og for mange har nok det fungert skikkelig "bra", for skildringene av Tundals helvete, med alle de fæle djevlene og de gloheite, iskalde og stinkende pinslene, er grusom. Rett nok blir det alt for mye på en gang, og en leser som ikke tar dette innover seg, vil nok finne deler av det litt komisk. Da er det viktig å huske at datidas mennesker ikke hadde et alternativ - det var dette de trodde på. Og om de ikke fikk til "den rette sti", var det en overhengende fare for å havne lenger ned.  

Interessant nok fins det også en norrøn versjon teksten, kalt Duggáls leizla. Den er fra midten av 1200-tallet, og viser omfanget av utbredelsen til Tundals visjon. Teksten var altså viktig nok til å bli oversatt. En annen spennende detalj, er at Tundals visjon først var skrevet ned på folkespråket, i dette tilfellet irsk, deretter blei den oversatt til latin. Igjen, teksten var viktig nok til å spres på latin, som var datidas universalspråk. Det vitner om at Tundals visjon har hatt betydning for middelaldermenneskene. Videre har den latiske kirkebibelen, Vulgata, uten tvil vært en betydningsfull kilde, skriver Dietrichson. Tundals visjon inneholder nemlig svært mange bibelsitater, noe som igjen støtter oppunder tekstens utbredelse og relevans. 

Men er teksten viktig i dag? Kulturhistorisk, uten tvil. Og sjølsagt innafor kirka. Ideologisk og teologisk sett er Tundals visjon heller ikke et verk en bør forbigå, da den er et utrolig godt eksempel på hvordan middelaldermennesker tenkte om, blei oppdratt av og forholdt seg til religion. Verkets tilblivelses -og virkningshistorie forteller oss hvordan tekster oppstod og deretter vandra fra land til land gjennom stadige avskrifter gjennomført i klostrene. Og i dette tilfellet insisterer irene for eksempel på at Tundals visjon er en sann historie. Det skal ikke jeg uttale meg om. Men den har uten tvil vært et interessant bekjentskap.

Døden betyr ikke så mye

Døden betyr ikke så mye.
Jeg har bare listet meg inn i et annet rom.
Jeg er jeg - dere er dere.
Og hva vi var for hverandre, vil vi fortsatt være.

Bruk mitt gamle kjente navn
og snakk til meg på samme måte som før.
Ikke bruk en annen betoning,
ikke bær noen anstrengt mine av
høytidelighet eller sorg.

Le som vi alltid lo, av alle de små skjemt
som vi moret oss over.
Lek, smil, tenk på meg, be for meg.
La mitt navn fortsatt være i daglig bruk
som det alltid var. Si det - uten noe påtatt vesen,
uten antydning av skygge over seg.

Livet betyr alt hva det alltid har betydd.
Det er det samme som det alltid var.
Det er en absolutt ubrutt fortsettelse.

Døden er bare som en ganske ren tilfeldighet:
Hvorfor skulle jeg være ute av tankene
fordi jeg er ute av syne?

Jeg bare venter på dere,
i en slags pause.
Et sted meget nær, bare rett rundt hjørnet.

Alt er bra.

Henry Scott-Holland (1847-1918).