torsdag 13. mai 2010

Å være eller ikke være

Jeg har alltid vært forsiktig med Ibsen. Ikke bare når det gjelder å uttale meg om og kritisere hans person og hans forfatterskap, men også når det kommer til å lese Ibsen. Han er så suveren at jeg nesten er redd for at det skal være for godt, for bra. At jeg og min skriving og mine meninger blir så bittelite i forhold. Oppe i dramatikerhimmelen sitter han sammen med William Shakespeare og Jon Fosse. Og de er alle tre ekstremt talentfulle. Nesten uoppnåelig talentfulle.

Men så har det seg sånn at Henrik Ibsens dramatikk svært ofte, om ikke alltid, er pensum. Enten er det sånn at en kan lese et fritt valgt stykke, eller så er det et bestemt stykke som skal gjennomgås i klasserommet eller i en forelesning. Dette semesteret var det den siste varianten. Og jeg leste Peer Gynt for første gang.

Med Peer Gynt opplevde jeg at Henrik Ibsen dalte litt ned fra skyene. Det er ikke det at jeg ikke likte stykket, eller ikke syntes det var bra, men jeg blei litt skuffa. Jeg hadde forventa at det skulle være fenomenalt hele veien, også var det ikke det. Jeg har for det første problemer med Peer som person. Jeg opplever han som en upålitelig forteller, en som ikke kan skille mellom fantasi og virkelighet. Og jeg kjenner meg ikke igjen i det, i den ekstreme virkelighetsflukten, i all juginga, i oppspinnet og luftslotta og tankeeksperimentene. Jeg forstår at Peer er sånn, men jeg forstår ikke hvorfor. Hva er det han er så redd for?

I tillegg er ikke historia god nok, synes jeg. Den gjentar seg, og hele fjerde akt (i Afrika) er nokså unødvendig (men må til for å få en hjemkomst). Her får vi bare vite at Peer er blitt eldre, og at han oppfører seg akkurat som før. Han juger og drømmer, lokker og leiker. Han er ingen (jamfør med løkscenen i femte akt). Peer er bare et skall. Det har ikke vært noen utvikling, for Peer veit ikke hvem Peer er. Hver gang det er spørsmål om Peers person, vrir han seg unna med ord.

Kvinnene i Peer Gynt er også et problem for meg, for jeg opplever verken Anitra eller Solveig eller mor Aase som virkelige, de er bare karikerte. Det at Solveig venter et helt liv på Peer forstår jeg ikke. Men jeg forstår at Anitra lurer Peer når de rir gjennom ørkenen. Men når mor Aase klager på Peers mange historier, viser hun bare stor mangel på sjølinnsikt. Likevel synes jeg at mor Aases død er den flotteste scenen i hele stykket. For her gjør Peer noe for en annen enn seg sjøl, her viser Peer at det finnes et menneske, et bittelite menneske, bak historiene og juginga. Han loser henne trygt inn i døden.

Min konklusjon er at dette "dramatiske digtet", som det står på det originale tittelbladet fra 1867, er ufullstendig, sjøl om det sikkert fungerer godt som et oppført teaterstykke (jeg har ikke sett det). Men enten må en ta historia for det den er - svak, sjølmotsigende, fabulerende, underholdende, ekstrem, annerledes - og tenke at kanskje det er meninga at det skal være sånn, for sånn er Peer.

Eller så må en bruke stykket som et utgangspunkt for egne tanker og ideer, og en må sette det i sammenheng med flere av Ibsens stykker, Ibsens liv, tid, kultur, idéhistorie og historie fra 1860-tallet og framover. Kanskje en oppnår mer ved å sette det i sammenheng. Kanskje det ligger noen koder her, klare til å knekkes. Kanskje en blir sprø av å studere Peer Gynt. Kanskje det ikke var meninga at Peer Gynt skulle studeres, kanskje skulle det bare være en framvisning av Henrik Ibsens fantastiske evne til å rime, og et eksempel på en brøkdel av hva som finnes i han.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar