Kvinner og menn i bokhylla, del II

I fjor, sånn omtrent på denne tida, hadde jeg en liten opptelling i den ene bokhylla mi. Tanken var å se om en uttalelse var korrekt eller ikke, samt å tenke litt rundt hvorfor det skulle være så utrolig snålt å ha en overvekt av kvinnelige forfattere i bokhylla. For det er det jo virkelig ikke, er det vel? Jeg skal være den første til å innrømme at jeg bevisst oppsøker kvinnelige forfattere når jeg er i bokhandelen, bevisst kjøper bøkene og leser dem. Jeg er kanskje spesielt interessert? Eller veldig bevisst? Eller litt i overkant feministisk? Uansett - burde det ha så mye å si?

Det å skrive er i høyeste grad en menneskelig beskjeftigelse. Men der menn blir utgitt, finner kvinnene sin plass i skrivebordsskuffen, det er jo ikke tid til mer mellom klesvasken og ungene og jobben. Mange menn tar seg tid. Og blir utgitt. Og det er stort sett de (mannfolka, mener jeg) som synes der ute, i media, altså. Trenger jeg å si mer enn Karl Ove? Tenk på alle de tusen meterne med spalteplass han har tatt, fra kollegene sine, fra kvinnelige forfattere, som har vanskeligheter nok med å komme i søkelyset i utgangspunktet, bare på grunn av kjønn. De er jo ikke interessante, er det noen som sier. De skriver jo bare om følelser og kroppslige greier. Og Karl Ove gjør hva...?

Jeg har etterhvert lest en del, også av mannlige forfattere. Mye er naturligvis kjempebra. Annet er prega av krig og vold, sex og drikking, drap og uløste mysterier. Altså den ytre spenninga, det som får oss til å lese fort. Jeg liker å lese langsomt.

Ofte tenker jeg ikke på forfatteren når jeg leser ei bok, men jeg tror at det har hatt mye å si i selve skriveprosessen. En kan ikke legge fra seg sitt eget kjønn når en skriver, langt mindre de forestillinger og forventninger en er vokst opp med og omgir seg med, nettopp til sitt eget kjønn. Men det skal vel ikke gå i veien for å gjøre sitt beste?

Noen ganger når jeg leser blir jeg irritert. Fordi forfatteren føyer enkelte personer i fortellinga inn i bestemte mønstre, gjør dem til forutsigbare klisjéaktige karakterer - ikke personer. Ikke virkelige. Kvinnene er så mjuke og medgjørlige at det er til å få fnatt av. Mannfolka er så breiskuldra og breibeinte at det er til å hoppe i elva av. Dette forekommer i bøker skrevet av både kvinner og menn. Men mønsteret er, ettersom jeg har observert, i mange tilfeller sånn: mannlige forfattere gjør kvinna til et ideal, en drøm (eventuelt et mareritt, kommer an på boka). Hun har få egenskaper og utmerker seg gjerne ved å være pen. Den mannlige forfatterens reduserte kvinnelige innsikt blir veldig fort tydelig - for en kvinnelig leser. På den andre sida: mange kvinnelige forfattere forenkler den litterære mannen. De får tildelt noen maskuline trekk, eventuelt feminine, hvis de er homofile, er litt barske, dukker opp på rett sted til rett tid med glimt i øyet og en humoristisk replikk. Men det er det. Hvorfor er det sånn? Er kjønn så viktig? Er det ikke mennesket som skal skildres?

Jeg liker å lese. Jeg liker å lese bøker av kvinnelige forfattere. Ikke kioskromaner og ikke husmorporno, men rett og slett gode romaner skrevet av gode, kvinnelige forfattere. Ofte opplever jeg at de beriker meg med en innsikt, sjøl om det ikke er en nær og kvinnelig tematikk. Jeg opplever for eksempel ikke Hellemyrsfolket som en veldig følelsesnær og kroppslig romansyklus. Fortellingene til Karen Blixen er jo enkelte ganger mer maskuline enn Ernest Hemingway. Og folkelivsskildringene til Selma Lagerlöf er verken fugl eller fisk. Jeg føler meg også berika av mannlige forfattere, ikke misforstå. Men uansett om det er Per Olov Enquist eller Ian McEwan som skriver om kvinner blir det fort pinlig og klamt når kvinnene skal skildres, særlig hvis det er noe seksuelt med i bildet. I noen tilfeller tar det jeg velger å kalle for "gutteromsfantasiene" over. Og den litterære kvinna er ikke lenger en ekte person. Men hvem er vel det, i romanenes verden...

Skeivdelinga i bokhylla er forøvrig redusert i år. 68 titler av kvinner, 54 titler av menn. Og flere skal det bli. Av begge.

Mørk og klam lokkebiff

Brått hadde jeg behov for å lese noe annet enn pensum. Så jeg tok den boka som lå øverst i ulest-hylla mi og begynte å lese. Jeg begynte å lese om David, Bergljot og Sara, om krig og jøder, overgrep og sex, om utroskap og død, om lys og mørke, om å være blind, kjenne seg blind, om å ville bli sett, om å være usett. Boka heter Vill ni åka mera?, en ikke særlig god tittel, og er skrevet av Selma Lønning Aarø.

Boka blei innkjøpt for mange år tilbake, da det var salg i en bokklubb. Jeg tror den kosta 39 kroner, og det var egentlig grunnen til at den havna i postkassa mi etter noen uker. Jeg har venta lenge med å lese den, lenge fordi jeg absolutt ikke har hatt lyst, så fordi jeg ikke har hatt tid, så fordi jeg igjen ikke har hatt lyst. Men nå har jeg lest den.

Som sagt liker jeg ikke tittelen, og jeg liker heller ikke de to hovedpersonene, David og Bergljot. De er begge usympatiske på hver sin måte, et karaktertrekk som ikke egentlig blir forklart. De blir ført sammen av en rekke litt for tilfeldige tilfeldigheter, og har et veldig underlig og utroverdig forhold. Historien fortelles av David til Bergljot, han tenker tilbake på sitt eget liv og på det Bergljot har fortalt om sitt liv. Det sys sammen til en fortelling som ikke helt fungerer. Det er for mange ekstreme elementer, for mange utrolige hendelser, for mye skitten sex (hvorfor?), for mye død. Og ikke minst: at David først kan se, for å bli blind, for å så få synet tilbake; det er et element som overhodet ikke fungerer og som bare blir teit, usannsynlig og uforklart, men som også er symbolsk, på en veldig overtydelig måte. David lider i tillegg av gammelt, innestengt sinne, som sjølsagt må sprenge seg fram i løpet av boka.

Tonen og stilen i boka er upretensiøs og usentimental, men likevel blir det klissete og pompøst. De aller fleste klisjeene er her, både med tanke på hva som skjer og hva som skrives. Det kunne med fordel vært valgt andre ord og formuleringer i mange tilfeller. Hvor har forlaget vært i denne prosessen? Kontrastene med lys og mørke, liv og død lesses på og gjentas til det kjedsommelige, her er det ingen som har sagt "less is more" eller "show, don't tell". Det er heller ikke tid til å føle, her skal det hastes videre til neste del av historia. Og fortellinga om jødegutten i vaskekjelleren virker som et i-siste-liten-påfunn for å gjøre boka mer interessant for enkelte. For min del har dette med krigen for lengst mista sin aktualitet, og det å bruke det som bakteppe på en så lite elegant måte som Selma Lønning Aarø gjør her, gjør det hele udelikat og enda mindre interessant.

Noe jeg hang meg opp i da jeg leste boka, var følgende: her fortelles det om en mann, David, som lever omtrent i vår tid, et sted i mellom 2001 og 2003. Han er født i 1959 eller 1960. Mora hans er førti år i 1972. Hun har en affære med en eldre mann, en kunstner, som er 12 eller 13 år eldre enn henne. Denne kunstneren lever fortsatt, har utstillinger og reklamerer for seg sjøl med at han har "bekjempet kreften". Han er da altså et par og åtti, om ikke mer. Og David, denne usympatiske hovedpersonen, blir overraska over at kunstneren er gammel...

Vill ni åka mera? er et eksempel på en langt under gjennomsnittet god norsk mellomroman, som verken vekker oppsikt eller avsky, men som formidler flere utrolige historier på en lavmælt, nesten desperat måte. Både et godt språk, god planlegging av historien og god innsikt i hovedpersonene mangler. Tilbake er en usammenhengende nesten messende historie som ikke ga meg noe nytt.

Smått og stort fra pensumlista

Eksamen nærmer seg med stormskritt, og jeg sitter med brillene på nesa og studerer faglitteratur og antologier, artikler og drøftinger, synsinger og sammendrag. Pensumlista er lang, i følge mange for lang, og hadde det ikke vært for at jeg er så interessert i litteratur, ville jeg også syntes den var for lang. I de digre antologiene mine (omtrent 720 sider i hver bok) blar jeg meg gjennom lyrikk og folkeeventyr, kortprosa og noveller, fra vikingtida og fram til i dag. Jeg leser og lurer på om de som har skrevet pensumlista tenkte at det skulle være en sammenheng her, at det skulle være mulig å dra linjer fra Olav og Kari, via Camilla Collett til Ragnhild Jølsen, eller om denne linja er tilfeldig og usett. Jeg lurer på hvorfor både Sigrid Undset, Amalie Skram og Inger Hagerup er forbigått. Og til fordel for hvem? Jeg er nemlig ikke frista til å lese Skjenselens korinter på nytt, og blar forbi.

Midt på lista står de bøkene jeg skal lese. Noen av dem har jeg allerede lest, som Amtmandens Døttre. En av dem planlegger jeg å lese, Familien paa Gilje av Jonas Lie. Men jeg er redd tida ikke strekker til å lese Fuglane av Tarjei Vesaas. Jeg vil ikke stresse meg igjennom Fuglane. Jeg vil kose meg, bla sakte, lese sakte, ta pauser, tenke. Jeg gleder meg til å lese Fuglane. Ei anna av bøkene nekter jeg å lese igjen, og jeg har store problemer med å forstå hvorfor den er pensum; Naiv. Super. av Erlend Loe. Av alle bøker har de valgt den! Det finnes så mye god, norsk litteratur fra de siste tjue åra. Hvorfor velger de noe som er så simpelt?

Av noveller og dikt er det mye flott. Jeg vil lese det to ganger, tre, jeg vil tenke etter, streke under og ta notater. Men jeg har ikke tid, jeg må videre til neste tekst, for pensumlista er lang og eksamen nærmer seg. Dagens siste novelle er av Jan Kjærstad. Jeg begynner å lese, det er en kaotisk tekst, det er to mennesker som fører ordet, men de er så like, de formulerer seg så likt, i lange, usammenhengende setninger, jeg klarer ikke skille dem fra hverandre. De har dampende sex og jeg lukker boka før novella er ferdig, jeg er ikke interessert i dette, ikke interessert i Jan Kjærstads fantasier. Jeg vil lese det som er godt.

Treige helter i tunge brynjer

Jeg har, i likhet med mange andre, vært på kino og sett Ridley Scotts nyeste film; Robin Hood. Og jeg må innrømme at jeg dro sånn passe slukøra hjem igjen, sjøl om jeg hadde blitt advart gjennom flere anmeldelser i avisene om at denne "storfilmen" egentlig var en kamuflert "sånnpassefilm". Men, før jeg begynner å kritisere; underholdning er det jo. Og ut ifra et gjennomsnittlig underholdningskrav (eventuelt -behov) fungerer filmen helt greit. Hvis en bare har skylapper på. Eller solbriller. Eller svømmebriller. Eller klarer å sperre ute det problematiske og bare kose seg.

Det jeg reagerer aller mest på er skuespillerne. Misforstå meg rett, Cate Blanchett er flott og Russell Crowe er og blir en bajas, og de har begge gjort flere mer eller mindre gode filmer, men: de er så gamle! I følge legenden var ikke Robin Hood en tjukk, fura, surpomp av en mann på snart femti år, og jomfru Marion var faktisk jomfru Marion, ikke gamle jomfru Marion... Jeg synes så absolutt at det burde vært valgt noen andre hovedrolleinnehavere. Hva hvis det blir flere oppfølgere? Joda, Robin Hood, 53 år, slenger seg fra tre til tre... Robin Hood, 77, stjæler en rullator. Kjemien dem i mellom er i tillegg omtrent like spennende som å se en agurk gro.

En skuespiller som virkelig er malplassert er den såkalte sheriffen i Matthew Macfadyens skikkelse. Macfadyen virrer rundt og er liksom-ond og liksom-autoritær, helt uten nærvær og totalt uten innlevelse. Flaut. Men så har Macfadyen det tilgode å virkelig vise seg fram som skuespiller. Brumlebassen Mark Addy får bare feit-og-dum-roller, eventuelt feit-dum-og-morsom-roller. Ikke overraskende er det altså han som spiller Friar Tuck. Han skal være filmens morsomhet (sammen med Little John), men det fungerer ikke, og det er egentlig ikke Addys skyld. Prins/kong John vil jeg ikke en gang nevne.

Regi? Joda, filmen har vel i teorien hatt det. Men jeg synes ikke det er spesielt godt gjennomført. Scener som skulle vært klipt vekk vises, skuespillere og statister kaver om hverandre i de mange sloss- og slagscenene - helt på måfå. Det er uoversiktlig. Alle går nemlig i brunt. I tillegg byttes det på ett punkt til noe som minner om et håndholdt kamera, bare for å gjøre forvirringa total og kvelden skikkelig slitsom for sarte kinogjengere.

Kampen mellom England og Frankrike mot slutten av filmen blir dessuten avgjort nesten før den har begynt på grunn av at Englands bueskyttere kan sende ei pil avgårde på mange mils avstand, noe som gjør stor skade, må vite. Og franskmenna? Jo, når de går i land og blir skutt/hogd/kvesta, så fortsetter de bare å storme ut av de små båtene sine og opp mot det overlegne antallet av briter. Ikke det minste sjøsjuke eller sultne eller trøtte etter turen over kanalen i uværet. Franskekongen sitter bare og ser på det hele i en båt langt unna, biter seg litt i leppa og klør seg i skjegget, før han sier at de heller kan krige en annen dag.

Robin Hood. Hva er det han er kjent for, egentlig? Stjæle fra de rike, gi til de fattige. Skyte med pil og bue. Strømpebukser. I filmen stjæler han en gang (fra kirka), og det går i praksis til Marions (og også hans eget) sogn (Nottingham). Han skyter ikke spesielt hyppig med pil og bue - to ganger er det brukt mye tid på det, filmatisk: når han henholdsvis bommer og treffer på hovedskurken, som ironisk nok heter Godfrey. Strømpebukser ser jeg ikke snurten av, faktisk kunne han likeså gjerne tusla rundt i olabukser under våpenkjolen og brynja.

Om dette er historisk korrekt eller ikke er det ikke lett å si så mye om, i og med at det er stor uenighet om Robin Hood som skikkelse: var han ekte eller ikke? Var han én eller flere? Og når levde han, egentlig? Hvis han levde? Eller var han bare et sagn? En helt? Som vår tids tegneseriehelter?

Det som er korrekt er årstallet for korstog, Richard Løvehjertes død og når prins John blir kong John - 1199. Resten er fra manusforfatter Brian Helgelands hånd, en ikke spesielt god hånd, om du spør meg...

Å være eller ikke være

Jeg har alltid vært forsiktig med Ibsen. Ikke bare når det gjelder å uttale meg om og kritisere hans person og hans forfatterskap, men også når det kommer til å lese Ibsen. Han er så suveren at jeg nesten er redd for at det skal være for godt, for bra. At jeg og min skriving og mine meninger blir så bittelite i forhold. Oppe i dramatikerhimmelen sitter han sammen med William Shakespeare og Jon Fosse. Og de er alle tre ekstremt talentfulle. Nesten uoppnåelig talentfulle.

Men så har det seg sånn at Henrik Ibsens dramatikk svært ofte, om ikke alltid, er pensum. Enten er det sånn at en kan lese et fritt valgt stykke, eller så er det et bestemt stykke som skal gjennomgås i klasserommet eller i en forelesning. Dette semesteret var det den siste varianten. Og jeg leste Peer Gynt for første gang.

Med Peer Gynt opplevde jeg at Henrik Ibsen dalte litt ned fra skyene. Det er ikke det at jeg ikke likte stykket, eller ikke syntes det var bra, men jeg blei litt skuffa. Jeg hadde forventa at det skulle være fenomenalt hele veien, også var det ikke det. Jeg har for det første problemer med Peer som person. Jeg opplever han som en upålitelig forteller, en som ikke kan skille mellom fantasi og virkelighet. Og jeg kjenner meg ikke igjen i det, i den ekstreme virkelighetsflukten, i all juginga, i oppspinnet og luftslotta og tankeeksperimentene. Jeg forstår at Peer er sånn, men jeg forstår ikke hvorfor. Hva er det han er så redd for?

I tillegg er ikke historia god nok, synes jeg. Den gjentar seg, og hele fjerde akt (i Afrika) er nokså unødvendig (men må til for å få en hjemkomst). Her får vi bare vite at Peer er blitt eldre, og at han oppfører seg akkurat som før. Han juger og drømmer, lokker og leiker. Han er ingen (jamfør med løkscenen i femte akt). Peer er bare et skall. Det har ikke vært noen utvikling, for Peer veit ikke hvem Peer er. Hver gang det er spørsmål om Peers person, vrir han seg unna med ord.

Kvinnene i Peer Gynt er også et problem for meg, for jeg opplever verken Anitra eller Solveig eller mor Aase som virkelige, de er bare karikerte. Det at Solveig venter et helt liv på Peer forstår jeg ikke. Men jeg forstår at Anitra lurer Peer når de rir gjennom ørkenen. Men når mor Aase klager på Peers mange historier, viser hun bare stor mangel på sjølinnsikt. Likevel synes jeg at mor Aases død er den flotteste scenen i hele stykket. For her gjør Peer noe for en annen enn seg sjøl, her viser Peer at det finnes et menneske, et bittelite menneske, bak historiene og juginga. Han loser henne trygt inn i døden.

Min konklusjon er at dette "dramatiske digtet", som det står på det originale tittelbladet fra 1867, er ufullstendig, sjøl om det sikkert fungerer godt som et oppført teaterstykke (jeg har ikke sett det). Men enten må en ta historia for det den er - svak, sjølmotsigende, fabulerende, underholdende, ekstrem, annerledes - og tenke at kanskje det er meninga at det skal være sånn, for sånn er Peer.

Eller så må en bruke stykket som et utgangspunkt for egne tanker og ideer, og en må sette det i sammenheng med flere av Ibsens stykker, Ibsens liv, tid, kultur, idéhistorie og historie fra 1860-tallet og framover. Kanskje en oppnår mer ved å sette det i sammenheng. Kanskje det ligger noen koder her, klare til å knekkes. Kanskje en blir sprø av å studere Peer Gynt. Kanskje det ikke var meninga at Peer Gynt skulle studeres, kanskje skulle det bare være en framvisning av Henrik Ibsens fantastiske evne til å rime, og et eksempel på en brøkdel av hva som finnes i han.

Aldri uten varme og håp

Etter lang tid har jeg endelig kommet i mål med Vredens druer (1939). Grunnen til at det har tatt så lang tid har ingenting med boka å gjøre - jeg har rett og slett ikke vært så ivrig på å lese enda mer etter en lang dag med seksti sider pensum. Men nå er jeg i mål. Og etter å ha brukt en del tid på å komme inn i den langsomme rytmen, det dvelende, de lange skildringene, de mange menneskene, så skjønner jeg hvorfor John Steinbeck er Nobelprisvinner og hvorfor denne boka er en klassiker. Vredens druer er ei bok som både er god og vond å lese, og den er både lun, varm, humoristisk, bitter, kjølig og konkret, men mest av alt: tydelig, klar, sterk og meningsfull med sitt politiske og samfunnskritiske budskap.

Det er i starten av 1930-åra og nedgangstidene er et faktum. Tom Joad kommer hjem til familien i Oklahoma etter fire år i fengsel for drap. Der er ingenting som det var. Det meste familien Joad eier er allerede solgt, en stor lastebil er innkjøpt, og planen er klar: de skal kjøre til California. De kan ikke lenger leve i Oklahoma, de tjener ingen penger, har gjeld og fordi de ikke kan betale, tar bankene jorda. I California trengs det arbeidere. Familien Joad reiser.

Reisefølget er stort, men blir stadig mindre: bestefar Joad dør av et slag og ikke lenge etter dør bestemor Joad også, av sorg. Den eldste sønnen, Noah, stikker av, svigersønnen Connie drar også, og predikanten Casy, som henger med på lasset, går i fengsel for Tom. Etterhvert må også Tom gå i skjul etter en uheldig hendelse. Igjen er den harde kjerna; onkel John, faren Thomas Joad og mor Joad, og de voksne ungene Al og gravide Saronsrose, småungene Ruthie og Windfield. Gjennom månedene som boka beskriver opplever de at de stadig blir mindre verdt som mennesker, at arbeidet deres stadig betyr mindre og at de ikke har krav på noe. De har ikke en gang rett til å ytre seg - da blir de kalt "okier" og "røde" og de kan risikere å gå i fengsel uten grunn.

Under kummerlige og umenneskelige forhold klarer de seg såvidt, fra dag til dag først på den lange veien fra Oklahoma til California, deretter som arbeidere i California. Alt de har er luselønn og noen få oppsparte dollarer. Mat er det lite av og som regel bor de i telt som lekker. I en "fattiglandsby", kalt Hudsonville, opplever de at politiet tenner på leiren. Men de er også heldige: de klarer å komme seg inn på en organisert campingplass hvor det er ordentlige toaletter og varmt vann. Men der koster det penger å bo, så etterhvert må de flytte.

For meg er det kvinneskikkelsene i denne boka som er sterkest. Mannfolka jobber og sliter, de er sitter sammen og snakker lavt, lurer på hva de skal gjøre, hvor de skal dra, hvor de kan finne arbeid. Faren, Thomas Joad, er stille og sterk, sønnen Tom er drevet av aggresjon, Al er mest opptatt av jenter og biler. Onkel John er periodedranker og sliter med spørsmål om synd og skam. Connie er ei pingle som stikker av, men han skjønner at drømmene aldri vil bli sanne og orker ikke å takle det. Noah, sønnen som er litt "annerledes", velger å stå aleine. Predikanten Casy, som ikke lenger er predikant, er tankefull og klok, og blir "rød" etter å ha vært i fengsel - fordi det er det riktige.

Men det er mor Joad som styrer hele familien, som opprettholder familien, som ligger ved siden av liket av bestemor i lastebilen hele natta fordi de må komme fram, som ser at ungene er underernærte og som veit at Saronsrose ikke bør jobbe seint i graviditeten. Hun holder familien samla så lenge hun kan, skaffer mat og beskytter dem. Og sjøl om hun veit at de ikke har noe annet enn kveldsmat, deler hun maten med andre. Familien Joad har ingenting, og de møter mennesker som har enda mindre. Og det er mor Joad som takler virkeligheten, som beholder verdigheten, stoltheten, ærligheten. Hun er oppofrende og uselvisk, og har en grunnleggende nestekjærlig moral. Og mot slutten av boka er det hun som atter en gang redder familien.

Saronsrose, stakkars Saronsrose. Som opplever at mannen hennes, Connie, drar fra henne, og som ser drømmene forsvinne som ingenting, som er full av angst for hva som skal skje med barnet, som skjønner at noe er galt. Saronsrose, som på bokas siste sider begår en grusom og hjerteskjærende handling, Saronsrose, som holder hodet høyt hevet og som skaper håp der det ikke lenger finnes noe.

En fantastisk oversettelse av Arthur Omre.

Døtrenes forbannelse

Pensumet mitt har nå tatt et langt hopp framover, fra norrøn tid og sagastil til 1800-tallet, realisme og Camilla Collett. Jeg leste boka, Amtmandens Døttre, for noen år tilbake, fordi jeg alltid har vært interessert i Camilla Collett som forfatter, og i denne boka spesielt i og med at den sies å innlede realismen som epoke i Norge (1854-1855). Det er et sammensatt verk som består av utdrag og hele partier fra dagbøker og brev, lange essayistiske diskusjoner og noen nesten romantiske skildringer. Men dette er ikke romantisk i det hele tatt, dette er en realistisk skildring av nettopp amtmannens døtre, som tvinges inn i ekteskap med menn de ikke vil ha, av sin egen familie.

Sofie er hovedpersonen, og i henne kan de aller fleste kjenne seg igjen: hun er ung og søkende, hun vil oppleve, se, bli kjent med nye mennesker, utfordre seg sjøl, testes. Hun er en stund i København, hvor hun har det veldig bra, men når hun så kommer hjem igjen må hun legge København-Sofie til side. Hjemme venter nemlig mor og far med sin systematiske undertrykkelse av både Sofie og søstrenes egenart. De får ikke lov til å utvikle seg, de får ikke lov til å bli "egne" og fri. Kontrasten er ekstra stor i og med at den eneste broren får lov til å surre som han vil.

Romanen kretser mye rundt Sofies tanker om ekteskapet, om søstrene, om menn og om seg sjøl. Hun ser at søstrene ikke har det bra i sine ekteskap med eldre menn, og hun er lenge fast bestemt på at hun ikke skal få det sånn. Hun trekkes mellom beilerne Kold og Brandt som er hverandres motsetninger, men gifter seg tilslutt med en tredje mann, prost Rein.

Amtmandens Døttre har en velfortjent plass i norsk litteraturhistorie, men fokuset er kanskje litt feil: mange leser boka som en rein roman og synes den er kjedelig - jeg synes boka bør leses som både en roman og som sakprosa, som en protest og en skildring, som et eksempel på hvordan samtida ødelegger sine egne og som en rapport fra kvinners liv, skrevet av en med erfaring fra nettopp dette. For det er sin egen stand hun skriver om, Camilla Collett.

Fornuftsekteskapet var lenge den eneste ekteskapsformen i Norge. Det var sånn det blei gjort - foreldrene fant passende menn og bestemte. Det de tok hensyn til, var ikke jentene, men økonomi, eiendomsgrenser, yrker, sosial status. 1800-tallet er ei eneste lang brytningstid. Fra å bli tvunget inn i ekteskap opplever unge mennesker at de brått har et valg, eller de tar et valg. Sofie i Amtmandens Døttre er en del av den generasjonen som begynner å våkne, som begynner å forstå at det finnes noe mer, og som ikke lenger vil finne seg i å bli holdt nede. Men likevel klarer hun ikke å bryte ut, hun velger også å gifte seg med en gammel mann, og hun blir ikke lykkelig i ekteskapet. En del av henne tror jeg visste det hele veien, at det var sånn det måtte gå. Kold, som hun faktisk elsker, forsvinner og blir borte. Kanskje var det enklere på den måten.

Soga om Gunnlaug Ormstunge - ei innføring

Gunnlaug Ormstunge, kjent fra sagaen som han sjøl har gitt navn til, er en skikkelig idiot. Han er også en bråkmaker, en hissigpropp og en kverulant, han er rappkjefta, ganske usympatisk og litt dum. Til og med faren til Gunnlaug, Illuge Svarte, sier at Gunnlaug er vanskelig å være sammen med. Og det første han gjør når han møter nye mennesker, er som regel å fornærme dem. Men Gunnlaug er også talentfull, i kamp og strid og når det kommer til å vri ut av seg skaldekvad som både er allegoriske og musikalske.

Ravn, derimot, Gunnlaugs skaldekollega og fiende, er et idealisert bilde av hvordan datidas menn helst skulle være. Barsk, kjekk og stolt, men også ydmyk. En som kjenner sin plass. Ravn følger reglene og normene, han legger seg ikke ut med noen og gjør det som er forventa av han i alle sammenhenger. Likevel er det Ravn som blir skurken i Soga om Gunnlaug Ormstunge. Dels fordi han gifter seg med Gunnlaugs trolovede, Helga (riktignok etter at Helga har slutta å være Gunnlaugs trolovede), dels fordi han bryter sitt ord og hogger Gunnlaug i hodet under en holmgang (som sjølsagt Gunnlaug har utfordra han til, og dessuten er det er etter at Gunnlaug har hogd av den ene foten til Ravn, så han prøver jo å redde sitt eget liv, da).

Ravn levde med ære, men døde uten. Gunnlaug levde uten ære, men døde med. Derfor heter vår helt Gunnlaug, som virkelig lever opp til sitt tilnavn "Ormstunge". Jeg liker det ikke. Jeg vil heller ha en annen helt, men Helga er for meg en passiv skikkelse som dingler rundt på sidelinja og er fager med sitt gule hår. Så jeg velger meg storbonden på Borg, Torstein Egilsson. Tidlig i sagaen drømte om hva som kom til å skje, om trekantdramaet mellom Helga, Gunnlaug og Ravn, og han prøvde å forhindre det. Av historien skjønner vi at det ikke gikk, men i det minste gjorde han en innsats for noen andre enn seg sjøl, som er mer enn en kan si om Gunnlaug og Ravn.