Julistatus

Det blei ikke noe innlegg på meg forrige søndag om verken Señor Vivo and the Coca Lord eller Kaptein Corellis mandolin. Kanskje like greit, for jeg har ikke lest noen av dem, sjøl om det var planen å lese dem begge. Jeg har nemlig liggi rett ut med førti i feber og influensaliknende symptomer i lengre tid. Og da er det vanskelig å nå sine sommerlesingsmål, være seg på norsk eller engelsk, kort eller langt, morsomt eller spennende, poetisk eller dramatisk: ting gir stort sett svært liten mening når kroppstemperaturen har såpass kraftig økning med dertilhørende herligheter.

Så nå er målsettinga en smule redusert. Jeg ser jo at sommeren absolutt ikke blir sånn jeg trodde den kom til å bli. Derfor skal jeg si meg fornøyd hvis jeg får lest ei bok av den britiske forfatteren Louis de Bernières (f. 1954), og da velger jeg meg Kaptein Corellis mandolin fra 1994, som i følge mange lesere og bloggere er en veldig god bok, og som også var de Bernières store internasjonale gjennombrudd. Og jeg gleder meg til å komme i gang, sjøl om også det kan ta sin tid. Filmen har jeg derimot tenkt til å styre unna - helt til boka er lest og kanskje enda lenger, jeg er alltid litt skeptisk til Nicholas Cage... Noen som har sett den?

Señor Vivo and the Coca Lord er forøvrig Lesesirkel 1001 bøkers tredje lesesirkelbok, og du kan lese mer om boka og de lesende og skrivende bloggerne her. Og for de som har lest herligheten, er det bare å krysse av i oppslagsverket 1001 bøker du må lese før du dør. Ei bok mindre før 1001 er lest! Jeg har antageligvis noe sånt som 940 titler igjen, så det kommer til å ta sin tid, det også.

Ellers er det snart tid for studiestart, igjen. Jeg driver så smått og forbereder meg, men jeg må understreke at det hadde vært mye lettere om jeg hadde visst hvilke studier jeg har kommet inn på, hvilke som blir satt i gang og hvilke som ikke blir satt i gang og så videre. Men både høgskoler og universiteter bruker godt med tid, og særlig ett universitet utmerker seg igjen med å være utrolig treige til å svare på alle henvendelser. Det er sjølsagt kjipt. Men jeg får nok bare vente ei stund, både med å kjøpe og å lese pensum. Det er heldigvis så mye anna jeg kan kjøpe og lese...

Hva leses hvor?

Jeg er, eller var, av den typen som i løpet av en sommerferie er en rekke forskjellige steder, og som for hvert stopp på reiseruta må vurdere lenge og vel hvilke bøker jeg vil ta med meg. Ja, for ulike destinasjoner krever ulik lektyre - i alle fall er det sånn for meg.

Og bøkene kan ikke være for tunge (overvekt på flyet) eller for lange (orker ikke lese i solvarmen), for fine (blir stygge), for tynne (hva i alle dager skal en finne på når boka er utlest?) eller for billig innbundet (har du noensinne åpna en koffert og sett at alle de flortynne pocketboksidene har spredt seg utover, bretta seg og krølla seg?). I tillegg bør det jo være ei bok en har lyst til å lese.

Fjelltur, for eksempel. Bøker som tåler barnåler, småstein og røff behandling i tursekken, og som lukter svakt av bål når en kommer hjem. Det må være noe som holder på konsentrasjonen i den tynne lufta, og som ikke til stadighet utkonkurreres av en tidlig frokost på verandaen eller sein grilling hos naboen. Samtidig må den ikke være så lett at den tas av vinden, ligge så tilgjengelig at den spises av de forbipasserende sauene eller rives i stykker av noen frekke barnebarn. Kanskje greit å la praktutgaven av Kristin Lavransdatter ligge hjemme?

Strandferie er muligens enda verre. En kan jo ikke være glad i de bøkene en tar med seg. For når du kommer hjem har sandkorna gnissa opp og ned mellom de tynne sidene så enkelte ord er bortimot uleselige, luftfuktigheten har gjort papiret krøllete og den sterke sola har falma forsida. Underveis på turen er i tillegg risikoen for at hele boka havner i vannet, være seg i det salte havet eller det klora bassengbadevannet. Balansegangen er viktig også her, det må være noe som holder på den lille konsentrasjonen en har i varmen, men som ikke er så komplisert at en glemmer hva en har lest etter å ha tatt en dukkert. Ikke den nyeste til Margaret Atwood, altså.

Storbyferier byr også på utfordringer. Når jeg skal på museum, utstillinger, en omvisning eller bare en rusletur i nabolaget, er bøker aldri noe jeg tar med meg i veska med mindre det er ei lita kartbok eller en parlør. Jeg er nemlig ikke særlig interessert i å bære rundt på ei bok også, ved sida av vannflaske og mat, paraply, jakke og et annet par sko, samt alt det andre dilldallet som hører hjemme i veska. Bøkene risikerer å bli liggende i kofferten under hele ferien, tilfeldig slengt rundt etter flyselskapets ikke akkurat skånsomme håndtering, og vil være langt styggere når jeg pakker opp kofferten hjemme enn da jeg pakka den før avreise, i tillegg til å være uleste. Og hvis jeg først skal lese, må det være noe som kan kombineres med de mange inntrykka en har etter en hel dag i en ny by. Ikke Robert Musil, med andre ord.

Av erfaring leser jeg aller mest underveis på turen, altså på toget eller på flyet, ikke på sjølve destinasjonen. Men også det avhenger av mye, nemlig reisefølget. Prøvd å lese med en ivrig turkamerat ved sida av deg? Reint lesemessig er det aller beste som finnes en rolig hjemmeferie. Alle bøkene er tilgjengelige i hylla til enhver tid og du kan velge hva du vil. Du tar den med inn når det regner, og redder den fort fra klissete barnehender. Sauer er som regel ikke en reell trussel i normale boligstrøk, ei heller småstein, sandkorn eller ubarmhjertige sjauegutter. Tror jeg.

Morsom misantrop

Sommerlesing kan være så mangt, og i år er det Veke 53 (utgitt på Samlaget i 2007) av Agnes Ravatn (f. 1983) som virkelig slår an tonen for meg. Ja, for hvem trenger tam, oversatt og virkelighetsfjern chick-lit når en har en tørrvittig vestlendings debut i hylla? Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg plukka fram boka etter å ha eid den i omtrent to år. Kunne denne romanen, som foregår på ei øy i slutten av desember, passe for meg akkurat nå, midt på sommeren? Det viste seg at Veke 53 absolutt ikke var noen typisk julebok, så det var en teit bekymring.

Georg Ulveset er snart femti år, og de aspektene ved livet hans som ikke er helt passe, er i grunn ganske dårlige. Han blei skilt for to år sida, og ekskona Ingunn har allerede rukket å gifte seg igjen. Hun og mannen bor, til Georgs irritasjon, fremdeles på øya og dukker opp fra tid til annen. Den voksne dattera Kjersti ser han lite til. Lærerjobben er den samme som da han begynte for over tjue år sida, og kollegaene er i Georgs øyne stort sett enerverende, tørrpratende og kjedelige. Det eneste lyspunktet er bestekompisen Ottar, som deler Georgs nesten misantropiske syn på det meste. Når de får drikke øl og snakke skit, er ikke livet så ille likevel.

Georg er på et stadie i livet hvor mange gjør opp en slags status: Hvem er jeg? Er jeg blitt den jeg ville bli? Har jeg nådd de måla jeg satte meg? Har jeg fått til det jeg ønska? Hvor går veien videre? Georgs problem er at han ikke er så fornøyd med sin egen status, og at han til stadighet benytter seg av flytende rusmidler for å glemme, mores, slå i hjel tid og fortrenge ensomheten. Kanskje det er derfor han ofte minnes Marlene, ei jente han blei vanvittig forelska i mens Ingunn gikk gravid med Kjersti. Hun er lyspunktet i de mange erindringene. Hvor blei det av henne? Kunne det blitt de to?

I et variert, godt og levende språk skildrer Agnes Ravatn Georgs desemberdager. Innimellom hans nåtidsopplevelser, hyppige fyllekuler og tilbakeblikk ligger mange dagligdagse hendelser og snåle (og svært underholdende) bifigurer, som for eksempel ekteparet Meyer og Arthur Wentzel. Georg kommenterer tørt og ironisk om stort og smått, mennesker og hendelser. Jeg synes det er stilig at Ravatn har latt Georg ha en indre monolog samtidig som han deltar i bokas dialog - kombinert med at hun har valgt å skrive i tredjeperson. Det gir fortellinga en helt annen stemning og et ganske annerledes perspektiv enn det en treffer på i romaner flest.

Mange personer, som Trygve og Kjersti, rektoren og flere av lærerkollegaene, er tatt på kornet, og dialogene er noen ganger så godt gjengitt at Georgs irritasjon over blant anna Sissel smitter over på meg. Det virker som om Ravatn nærmest refererer virkelige situasjoner og skriver det folk faktisk sier framfor å dikte noe. Det gjør at boka blir realistisk på et mellommenneskelig, småpludrende plan. Det er mye morsomt også, noen steder nesten litt for mye. Men likevel kommer det alvorlige og triste godt fram, og forfatteren balanserer stødig mellom ytterpunktene.

Og om det er noe negativt ved Veke 53? Tja, det kommer vel, som vanlig, an på leseren. For min del tok det litt tid før jeg syntes forfatteren tillot at leseren kunne bli kjent med Georg, og det kunne gjerne kommet tidligere. Jeg fikk i alle fall raskt behov for noe mer enn overflate, det holder ikke bare med humor. Jeg synes også at det er litt for mange tilfeldigheter i historia - regnestykket går på mystisk vis stadig opp. Her kunne det for min del vært noen løse tråder. I tillegg er ikke romanen veldig spennende, særlig fordi forlaget også i dette tilfellet gjengir en del handling på bokas bakside. Jeg liker heller ikke slutten - både fordi jeg synes den er litt tam og u-Georgsk, samtidig som jeg likte å være i Ravatns univers såpass godt at jeg kunne lest hundre sider til. Men det er nok like greit at forfatteren holdt fortellinga stram og ga seg mens leken var god og det fortsatt var desember.

Kjøpegalskap

De siste dagene har jeg hatt store ambisjoner om å lese masse, men i steden har det blitt til at jeg har kjøpt en masse - helt ekstremt mye på kort tid til meg å være. Jeg har nemlig i lang tid hatt lyst til å kjøpe en rekke bøker både fra bokhandelen i byen her jeg bor og fra ymse nettbutikker. Og nå er endelig lommeboka dratt opp og fram, bøkene er henta og betalt, eventuelt bestilt og betalt, og jeg venter bare på at resten av de digre bokpakkene skal komme i posten.

Blant herlighetene som venter meg, er noen titler i Bokklubbens serie Verdensbiblioteket. Jeg må innrømme at jeg på mange måter er en glimrende Bokklubbkunde, eller bokkunde i det hele tatt: jeg er forferdelig glad i serieutgivelser av klassiskere, og ender ofte opp med å "måtte" kjøpe hele serien, sjøl om jeg kanskje har noen av titlene i en annen utgave i bokhylla allerede. Jeg har i alle fall alltid fryktelig lyst til å kjøpe hele serien, og bruker mye tid og krefter på å vingle mellom skal - skal ikke og på å leite fram de mest aktuelle titlene. Ofte vingler jeg såpass lenge at flere titler kommer på tilbud (det er tilfelle nå), og da går jeg av og til litt amok. De nyeste tilskuddene til boksamlinga mi denne sommeren er blant anna Njåls saga, Sin egen herre og Til fyret. Ingen av dem hadde jeg fra før, så jeg kjøpte dem med god samvittighet. Men det er fortsatt mange bøker i serien på tilbud...

Andre bøker jeg har pelt med meg hjem fra bokhandelen er den franske klassikeren Far Goriot av Honoré de Balzac, Hunden frå Baskerville i en ny oversettelse av Ragnar Hovland, Gjennom kjøttet av Espen Stueland og Magnetisørens siste vinter av Per Olov Enquist, ei bok som kom på norsk i vinter og som i min lokale bokhandel allerede var å finne på tilbud (enkelte bør ikke jobbe i bokhandel, rett og slett, for det er jo ikke lov å selge årets bøker til tilbudspris). Og underveis i posten kommer blant anna Trygve Gulbranssens trilogi om folket fra Bjørndal, flere bøker fra Tove Janssons Mummiunivers, Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna, enda ei utgave av Store forventninger (skal gis bort som gave), Klovnen Shalimar av Salman Rushdie og Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis og Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord av Sigrid Undset. Jeg gleder meg!

Vrang bok, vrang leser?

Noen bøker er så forferdelig treige å komme i gang med at jeg noen ganger må spørre meg sjøl om hvordan jeg egentlig klarte å fullføre. Var det virkelig noe der, noe verdt å fokusere på, eller var gjennomføringa kun basert på rein vilje? Og noe jeg alltid spør meg sjøl om etter at jeg har begynt å lese eller akkurat har fullført ei bok: er eller var dette riktig bok for meg akkurat nå? Og ville jeg syntes noe annet om jeg hadde lest boka på et annet tidspunkt, på en annen måte? Sannsynligvis.

Det er blant annet det siste spørsmålet som gjør at jeg synes det noen ganger er veldig vanskelig å bedømme, vurdere, omtale, anmelde og anbefale bøker. En risikerer jo å møte seg sjøl i døra ved en eventuell gjenlesing seinere. Et eksempel er trilogien om Kristin Lavransdatter. Jeg har blitt fortalt at mange unge lesere identifiserer seg best med den unge og sta Kristin som vi møter i Kransen, mens bind to og tre ikke gir samme intense leseropplevelse. På et seinere stadie av livet kan derimot samme leser synes at Kransen er litt "tam", mens Husfrue er noe av det beste hun har lest. Enda noen år etter er det Korset som virker sterkest.

Nå er ikke akkurat romanene om Kristin Lavransdatter treige å komme i gang med, i alle fall ikke for meg. Men som jeg tidligere har skrevet om, opplevde jeg at Anna Karenina virkelig tok sin tid og mer enn det. Jeg har lyst til å lese den på nytt om noen år for å se om jeg leser den annerledes. Eller kommer jeg fremdeles til å ha samme oppfatning? Boka har jo ikke endra seg sia den blei utgitt, så alle mulige endringer må foregå i meg og på grunn av at jeg er en annen leser i framtida enn jeg er nå. Vil Anna Karenina være mer rett for meg på et seinere tidspunkt? Eller kommer jeg til å måtte tvinge meg igjennom?

Jeg tror at alle bøker jeg leser setter spor, enten det er positivt eller negativt, stort eller smått, sterkt eller svakt. Noen bøker er så intense å være i at det kan ta flere dager å komme ut av dem, som for eksempel Den blinde morderen av Margaret Atwood. Og noen bøker er ekstra "rare": der og da gir de svært lite, men etter uker, kanskje måneder, dukker det opp noe fra boka - en setning, en person, en skildring, en hendelse - som setter i sving en rekke assosiasjoner i meg. Det er sjølsagt lenge etter at en eventuell omtale er skrevet, og for meg sier det mye om hvor problematisk det kan være å skrive om litteratur. Andre bøker igjen er så sterke at de blir en del av meg for alltid. Eksempel på det er Per Olov Enquist og Styrtet engel: "Pust frem ansiktet mitt." Det er en av de flotteste setningene jeg veit om.

Og for hver bok jeg setter i hylla mener jeg at jeg har utvikla meg som leser, enten mye eller bittelitt. For jeg lærer noe av hver bok. Det kan være reint teknisk, om historiske epoker, om å skrive fram, vinkle, et stoff, om emner som tas opp, om yrker jeg ikke kjenner så godt og så videre. Men de aller beste bøkene lar meg også lære noe om meg sjøl.

Kristins edle menn

Jeg er imponert over hvor kort tid det tok før jeg var helt inne i Sigrid Undset sin framstilling av Kristin Lavrans-datters univers. Etter bare noen sider tenkte jeg ikke lenger over det litt tunge, langsomme, gammelmodige språket, for innafor sin kontekst virker det helt naturlig, og det flyter så godt. At jeg leser dobbelt så langsomt betyr ingenting. Ei heller tenkte jeg over navneskikkene, de mange skildringene av inntun og uttun, dyr, farger, klær, redskaper og tradisjoner, og at det hele er lagt til ei tid langt fra meg og mitt. Alt er bare akkurat sånn det skal være, i Sel i Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1300-tallet.

Og naturligvis hjelper det at jeg har vært der, mange ganger. På området som skal være Jørundgård, på Selsvollen, der de spilte inn filmen Kristin Lavransdatter i 1995 og hvor alt er som det beskrives i boka. Vevstua, brureloftet, eldhus og fjøs, stallen, smia, årestua, stabburet og langeloftet. Mørke, lave bygninger med historisk korrekt utstyr hengende både ute og inne. Bratte tretrapper og kraftige bærebjelker en skaller i dersom en ikke følger med når en går over svalgangen. Korte, breie senger i mørkt tre, dekt med sauefeller og halm. Lave dører som alle må bøye seg for å komme igjennom, hvor en kan stå klar med øks på innsida dersom det er fienden som ubedt dukker opp. Kistene med klær. Arbeidsfolkas langbord. Fattigkrakken ved døra. De enkle religiøse utsmykningene; et kors og et ikon. Kristins verden i Sel, sier de. Ja, men min verden også. For jeg veit hvor Romundgård lå, og jeg har besøkt kirka som kneiser såvidt på en høyde i nærheten. Jeg har sett Lågen være helt grønn på forsommeren, eller skummende hvit en uværsdag i oktober. Og jeg har vært oppe i fjellet, på Høvringen og de høye toppene i Rondane, og nesten sett det glimte i huldras lange hår, jeg også.

Bok nummer én om Kristin Lavransdatter, Kransen (1920), er delt inn i tre deler av omtrent like stort omfang, som igjen er inndelt i kapitler. I første del, "Jørundgård", følger vi Kristin som barn og ungdom hjemme på Jørundgård sammen med pappa Lavrans, mamma Ragnfrid og småsøstrene Ulvhild og Ramborg. Undset skildrer noen opplevelser, tanker og mennesker som skal komme til å følge Kristin lenge, og bli en del av den hun er. I "Kransen" er Kristin ett år i et nonnekloster i Oslo, og i "Lavrans Bjørgulfssøn" er hun igjen hjemme på Jørundgård. I løpet av boka går hun fra å være ungjente, eller mø som Sigrid Undset skriver, til å bli ei gift kvinne. Men voksen? Kanskje ikke helt.

Sjøl om boka i stor grad handler om Kristin, det hun tenker og opplever, sier og gjør, synes jeg at boka like mye handler om mennene rundt Kristin. Særlig pappa Lavrans får stor plass i både første og tredje del, han og Kristin har et godt forhold og han lærer henne svært mye om det å være menneske, om godt og ondt, rett og galt, og om tro. Han framstår som sterk, modig og rettsindig, og er den mannen i bygda som alle ser opp til. Barndomsepisodene som skildres viser en mann som ikke er redd for å være far, og som setter sin stolthet i å være et godt eksempel. Jeg tenker at denne følsomme farsrolla kanskje var litt uvanlig med tanke på samtida de levde i, men jeg har ikke belegg for å hevde så. Lavrans er for meg et eksempel på en høvisk og god mann, og det er kanskje derfor jeg opplever konflikten mellom han og Kristin som ekstra sår.

Også andre menn tar stor plass i Kristins liv, og da tenker jeg ikke bare på den sagnomsuste Erlend, men også den flotte nabogutten Arne og Kristins første festemann, Simon Darre. De er staute karer, alle tre, men jeg er veldig ambivalent til Erlend. Han får jeg ikke helt plassert på grunn av den brokete fortida hans som stadig innhenter både han og Kristin. Erlend skildres både som en angrende, en mann som stadig må bøte for sine tidligere synder, og som en ubetenksom middelalderdonjuan som tar den dama han vil ha. Det er litt problematisk. På mange måter synes jeg at han, med sine 12 år mer enn Kristin, er omtrent like umoden som henne. Men at han er mann av sitt ord, viser han i løpet av boka (men han viser også det motsatte når det kommer til andre enn Kristin). De to andre mennene er bare lojale og kjærlige, og setter helt konsekvent Kristins ve og vel framfor sitt eget. Særlig Simon viser at han er et godt menneske som både ser og respekterer Kristin. Erlend har fortsatt til gjengjeld å bevise at han er rett mann.

Også er det hovedpersonen Kristin, som jeg aldri helt får tak på. Skildringene av henne har jeg ikke noe problem med. Hun er gjenkjennelig i sin ungdomstrass, og intenst tilstede i både glede og sorg, akkurat som hun skal være. Hun er en tydelig og sterk personlighet, og hun både tror og tviler. Det jeg derfor brukte mest tid til å tenke på underveis var om jeg liker henne eller ikke. Hun er nemlig fryktelig sta, og hun trosser farens vilje sjøl om hun veit at det vil være svært vondt både for henne sjøl, faren og mora dersom hun ikke gir seg. Hun setter familiens navn og rykte på spill og bryr seg tilsynelatende ikke om konsekvensene. På en måte er hun veldig egoistisk, på en annen måte er hun ei moderne kvinne som vil velge sin egen festemann. Men velger hun egentlig? Ikke i mine øyne.

Brått er bare Erlend der. Og som i så mange andre tilfeller, virkelige som litterære, hadde det nok ikke blitt noe av det hele dersom han ikke hadde pressa seg på. Likevel klarer Undset å få det til å framstå som om Kristin mener at hun velger sjøl. Helt sikker i sin sak er hun også, der hun trassig kaster på det lange, gule håret. Erlends felle fungerer som en midlertidig tåkelegging av jeg-et Kristin. Året i kloster, som hun egentlig skulle bruke på seg sjøl, blir dermed på mange måter sløst vekk. Ja, hun er ung, og blodet bruser i årene, hun rødmer og løper tynnkledd i kulda uten å kjenne at den biter, men hvem er hun egentlig?

Det er ikke før mot slutten av tredje del at jeg opplever at Kristin blir mer virkelig og med det også mer kompleks. Det er som om hun endelig innser hva hun har gjort, alvoret i det, de mulige konsekvensene. Har hun valgt rett? Vil hun klare å holde på hemmeligheten sin? Hva vil Lavrans si, hvis han får vite? Kristin pines, men holder tett. Hun kan ikke la faren få vite dette også, som han vil skammes over henne! Den mer modne, voksne Kristin, trer fram. Men på mange måter har hun fortsatt en lang vei å gå. Jeg gleder meg uansett til å ta fatt på neste bok i trilogien, Husfrue, og lese mer om henne og det fremmede livet som venter.

Vil hun mestre?