torsdag 4. august 2011

Om favoritter og skuffelser

De aller fleste bokelskere, kanskje til og med de fleste lesere overhodet, har en favorittforfatter og ei yndlingsbok. Mange har også flere av hver, for når en har lest ei stund er det en vanlig opplevelse at det er svært vanskelig å velge. Ulike bøker og ulike forfatterskap kan være forferdelig vanskelige, for å ikke si umulige, å sammenligne. For eksempel Henrik Ibsen og Stephen King eller Jane Austen og Anne B. Ragde. Hvor skal en begynne? Og i tillegg er mange lesere litt som Ole Brumm, på kryss og tvers av sjangre og tidsepoker og litterære stømninger: Ja takk, begge deler. Det gjør ikke saken noe enklere.

Jeg er en av dem som har flere favorittforfattere. For meg går det ut på at jeg lar meg imponere av noen forfatteres historier og fortellerteknikker, av språk og stemninger, enten det varierer fra bok til bok eller følger en fast mal, og at jeg følger forfatterskapene deres. Jeg kjøper bøkene, leser om forfatterne og bruker god tid på å både glede meg til å lese, lese, tenke om og diskutere bøkene.

Et eksempel er Margaret Atwood. Hittil har jeg likt alt jeg har lest, og jeg synes hun er et veldig fascinerende menneske, klok, skarp og en viktig intellektuell. Et annet eksempel er den nesten jevngamle Per Olov Enquist. Han er helt annerledes fra Atwood med sin bakgrunn fra journalistikk og teater og ikke minst rusmisbruk. Der hun skisser opp småbyer, gater, klær og redskaper, og skildrer personer og hendelser, er ordrik og episk, er han knapp og lavmælt. Han åpner med spenningselementet og skriver akkurat hva som kommer til å skje. Så tar han et utvalg av situasjoner og lader dem, i språket, i lufta mellom linjene, i det usagte. Og begge deler, begge to, er helt fantastiske.

En tredje favoritt er den noe yngre Ian McEwan. På sitt beste er han knallgod, nærmest uten like, og har, som de to andre, en velfortjent plass blant nobelpriskandidatene. Men han er mer ujevn enn svensken og canadieren. Eller kanskje ikke ujevn er rett ord, for han våger mer. Han prøver nye teknikker, vinkler, leser seg opp på ulike temaer. Han utfordrer seg sjøl. Men resultatet blir ikke alltid like bra, i alle fall ikke for alle leserne. Og det leder meg inn på det som er noe av dette innleggets hovedpoeng: hva skjer egentlig med oss når yndlingsforfatteren vår svikter?

Det er noe av det verste jeg veit. Å ta fatt på ei bok jeg har gleda meg til, sett fram til, utsatt med vilje for å få glede meg litt til, bare for å finne ut at jeg ikke liker boka i det hele tatt. Nei, faktisk synes jeg den er kjedelig, uinteressant, uengasjerende, overfladisk, treig, skravlete, tunglest, teknisk uferdig, plotmessig usammenhengende eller rett og slett bare feil. Helt feil.

Hva gjør du? Gir du opp boka? Slenger du den vekk, gjemmer du den bak de andre bøkene i bokhylla og later som om den aldri kom din vei? "Bryter" du med yndlingen? Snakker du drit om boka og forfatteren hver gang anledninga byr seg? Eller tvinger du deg igjennom, på rein vilje, av plikt, av respekt for forfatteren? Jeg har ofte lyst til å gjøre det første, men ender med det siste. Jeg tvangsleser. Og er ganske sur så lenge det holder på. For boka er jo en skuffelse! Min største yndlingsforfatterskuffelse er Tidebarn av Ian McEwan. Det var ei bok som ikke traff meg i det hele tatt, det var skivebom så det sang etter. Ikke bare med tanke på når jeg leste boka (den kalde og snøtunge januar 2008), men også tematisk (å oppleve at barnet ditt blir borte og at følgene er et oppløst ekteskap, samt britisk politikk under Thatcher) - jeg var da barnløs og ugift og ikke særlig god på politikk under Thatcher. Bokas monotone fortellerstemme passa meg heller ikke, det var som å lytte til en samtale under vann.

Men McEwan er fortsatt en av de beste, og erfaringa med Tidebarn stoppa meg ikke i å hive meg over Den uskyldige da jeg så den i bokhandelen, eller fra å ønske meg Solar til jul. Og Tidebarn har kvaliteter, det ser jeg tydelig sjøl om jeg ikke liker den. Men det virker som om mange gir litt opp en favorittforfatter etter en leserskuffelse, og kanskje reduserer forfatteren noen hakk, ikke lenger en favoritt, men en av mange gode? Og kanskje en enkelttittel heller får status som yndlingsbok, mens resten av forfatterskapet blir litt glemt? Som om vi er like gode på det vi gjør hele tida? Som om vi gir hundre prosent på jobben hver dag? Likevel får vi stadig nye sjanser, stadig nye arbeidsdager, stadig nye jobber. Vi svarer bare til en sjef eller et kollegium, forfattere må stå i mot kritikk fra fremmede, fra uskolerte, fra mennesker som ikke bryr seg om litteratur, som egentlig bare ville ha noe å fordrive tida med, underholdning, også fikk de kunst. Det er tøft, det. Derfor tvangsleser jeg. Med respekt. Og en bitteliten sur mine.

6 kommentarer:

  1. Jeg har en teori som går på at yndlingsforfattere bare er yndlingsforfattere på prøve - enn så lenge, til man ikke har lest det dårligste, eller gått så smått lei av det "samme gamle". Det har faktisk gått så langt at jeg er livredd for å lese mer av enkelte av mine favoritter(McCarthy, Rushdie, Endo ++), i frykt for å ødelegge. For, ja, jeg også tvangsleser. Tvangsleser, kjefter og smeller
    og føler meg eksepsjonelt bitter.

    Forøvrig har jeg helt det samme forholdet som deg til McEwan; himmel eller helvete.

    SvarSlett
  2. Ja, kanskje du er inne på noe! Men jeg håper ikke du er livredd veldig lenge i slengen, for som oftest innfrir jo yndlingsforfatterne og mer til. De tre du nevner har jeg fortsatt tilgode å lese noe av:)

    Hvilke bøker at McEwan har du lest, og hvor vil du plassere dem?

    SvarSlett
  3. Ja, som oftest innfrir de, og til slutt tør jeg alltid å lese mer - men innen den tid har jeg også lykkes i å skru forventningene mine ned et hakk ("denne gangen, ja, denne gangen blir jeg helt sikkert skuffa - alt kan jo ikke være like bra") slik at fallhøyden har blitt betraktelig mer behagelig.


    Skal vi se, fritt etter hukommelsen blir det ca slik:

    Himmel: Sementhagen, Den Uskyldige, Chesil Beach.

    Helvete: Amsterdam, Tidebarn, Kjærlighet ved første blikk.

    (Også må jeg visst pent innrømme at han har en del jeg vil plasser i limboland også)

    Limboland: Lørdag, Om forlatelse.

    SvarSlett
  4. Jeg har faktisk ikke lest "Kjærlighet ved første blikk", og nå er jeg ikke helt sikker på om jeg gleder meg lenger, heller. Har nemlig hørt litt mer negativt enn positivt om den. Hva var det du ikke likte?

    Det er godt å vite at jeg ikke er aleine om å mislike "Tidebarn"! Uten at jeg veit hvor gammel du er, så drister jeg meg til å si at jeg tror den boka passer best for briter som var voksne under Thatcher, som kan huske mye av det han skriver om. Litt yngre, norske studenter kommer fort litt bakpå:)

    SvarSlett
  5. Det tror jeg du har helt rett i (både når det kommer til antagelser om min alder, og om hvem boka fungere best for).

    Hm, det begynner å bli noen år siden jeg leste Kjærlighet ved første blikk. Slik som jeg husker det så var mitt største problem med boka at den ble litt for opplagt. I og for seg ikke et stort problem, da spenning jo slettes ikke er ment å være det største momentet i boka, men det ødela like fullt noe av opplevelsen. I grunn synes jeg hele boka bar preg av å være litt halvveis, alt virket så planlagt, som om hele historien eksisterte for at McEwan skulle få fram et poeng, og føle seg smart. Men nå er jeg sikkert slem. Hukommelsen min har en tendens til å gjøre gode bøker bedre enn de er, og dårlige bøker dårligere enn de er, så du får ta dette med en stor klype salt.

    SvarSlett
  6. Takk for svar! Jeg skal flytte boka litt fram i lesekøen, så blir det spennende å se om vi er enige eller ikke:)

    SvarSlett