Fagbokoppdatering

Det er tid for månedens fagbokgjennomgang, og til alle dere som er oppriktig bekymra for om vi masterstudenter i det hele tatt har ferie, kan jeg bekrefte at det har vi. I alle fall når vi også er mammaer eller pappaer og barnehagen har sommerstengt i hele juli og vi av den grunn ikke har sommerjobb denne sommeren heller. Denne måneden har jeg i tillegg klart å finne ut av følgende, som til slutt resulterte i at jeg ga opp hele studiegreia og ga etter for sol og sommer:

- Det er ikke lurt å lese pensum på badetur.
- Lesing i sandkassa er i beste fall et underlig påfunn.
- Det funker ganske dårlig å ta notater på biltur.
- Mobiltelefonen er ikke egna for å lese artikler på over to sider.
- Å høre på forelesningsopptak på båttur er umulig.
- Du blir uglesett om du leser noe anna enn parkguiden i Sommarland.
- Å ta med seg fagbøker når en går på besøk hos vennepar med småbarn "i tilfelle det blir tid til overs" får folk til å se underlig på en.
- Det er ikke lett å lese om motiver i sagaene og dytte huska på samme tid.
- På Langedrag har de nok bord til at samtlige besøkende kan arbeide, men innmari dårlig lys og ingen penner til utlån.
- Svært få fagbøker fins som lydbøker.
- Tjukke bøker i små vesker byr med nødvendighet på mange problemer.
- Felles lydbok i bilen, om en eller annen sagafjott, blir nedstemt - og det nytter ikke å si at det nesten er det samme som kaptein Sabeltann.
- Lesing og sykling på samme tid frarådes på det sterkeste.
- Og det er heller ikke akseptert å slå opp i leksikon under middagen, med mindre det da har noe med middagen å gjøre.
- Sagakongene blir abstrakt tørrprat for alle under sju år og er gammelt nytt for alle over tolv.

Med andre ord: Studenten måtte abdisere. Derfor blir det skuffende nok slik denne måneden også:

I juli har jeg vært gjennom følgende:
-

Men, når jeg tenker meg om, er det helt greit. For vi har kost oss i godværet hver eneste dag, og vi har gjort alt vi ønska å gjøre og mer til. Og nå kommer august, barnehagen åpner og i løpet av ei uke eller to er vi tilbake i normalt gjenge igjen, også på studiefronten. Og fordi jeg nå har hatt ei ekstra lang pause, gleder jeg meg veldig til å komme i gang. Tenke, lese, skrive, tenke igjen, sjekke fakta, prøve og etterprøve, leite fram og greie ut om, være helt oppslukt! Kanskje finner jeg nettopp det overblikket eller den inngangen jeg trenger, kanskje ser jeg det jeg ikke så seint i juni. Hvis ikke, er det bare å lese. Jeg har mer enn nok å ta av, for eksempel:

- Norrøn kulturhistorie av Olav Bø og Olav Høyland
- Soga um Jomsvikingane
- Norrøne fornaldersoger, omsett av Kåre Flokenes
- Rolf Krakes saga
- Norm og praksis i middelaldersamfunnet av Else Mundal og Ingvild Øye (red.)
- Atlantisk dåd og drøm av Asbjørn Aarned (red.)
- Soga um Finnboge den ramme
- Frillor och fruar av Audur Magnúsdóttir
- Soga om røykdølane
- Kropp og sjel i middelalderen av Anne Ågotnes (red.)
- The Nordic Dead-Child Tradition av Juha Pentikäinen
- Soga om Gisle Sursson

Og omtrent seksti titler til. God studiestart, alle sammen!

Bokhyllelesing 2: Afrika

Som en del av det å følge opp leseutfordringa til Bjørg, vil jeg her oppdatere lesesirkelen løpende med oppsummeringsinnlegg, slik at alle lesesirkeldeltakere lettere kan finne hverandre og deretter diskutere bøkene de har lest. Oppsummering for første runde fins på Bjørgs side, så gå dit dersom du ønsker å lese om bøker fra februarutfordringa, da vi leste skandinaviske bøker fra 1900-tallet.

Fra 17. - 23. mars var det runde to i lesesirkelen, og da var utfordringa å lese ei bok fra Afrika. I denne runden var flere forståelser av temaet lov: Bøker med handling fra Afrika eller bøker skrevet av forfattere fra Afrika - eller begge deler. Dersom du ikke finner deg sjøl på lista under, eller dersom titler, forfattere eller lenker er feil, legg gjerne igjen en kommentar slik at jeg får retta det opp.

- Ingalill leste Aké av Wole Soyinka
- Monika leste Trekket mot nord av Tayeb Salih
- Silje leste Den fremmede av Albert Camus
- Birthe leste Den afrikanske farm av Karen Blixen
- Hedda leste Jorden rundt på 80 dager av Jules Verne

Jeg savner tilbakemelding fra Bjørg, Moonstar, Nina, Marianne, Anna, Elisabeth, Haruhi og Anita, som alle hadde meldt seg på utfordringa i forkant. Har dere lest?

Neste oppsummering er om runde tre i lesesirkelen, da vi leste europeiske klassikere i månedsskiftet april-mai. Gi meg ei lenke og du blir med på lista!

Bohyllelesing: Gamle spanske romancer

Bildekilde: Aschehoug

Runde nummer fem i Bjørgs leseutfordring gikk av stabelen forrige uke, og temaet var ei bok som opprinnelig er skrevet på spansk. På grunn av et langvarig strømbrudd i helga, fikk jeg ikke publisert innlegget mitt før i dag. Da jeg har få spanske bøker i hylla og ikke hadde lyst til å dra på langtur med Don Quijote i denne kvelende varmen, falt valget på et verk som består av utelukkende spanske tekster, men naturligvis i norsk språkdrakt. Jeg har lest den smale, men spennende boka Gamle spanske romancer (2006), oversatt og med innledning og noter av Eva M. Lorentzen (f. 1957). Den ser kanskje litt eksotisk ut, og det er den så absolutt, men ordet "romance" må på ingen måte ombyttes eller forveksles med det mer kjente og desto mer klissete "romanse". For sjøl om det forekommer at folk er glad i hverandre i disse tekstene også, er det mer det motsatte som skildres.

Boka, som er utgitt av Aschehoug og Thorleif Dahls Kulturbibliotek, består av spanske dikt. Ikke tradisjonelle Hagerup-dikt med enderim som skildrer en bestemt situasjon eller en følelse, men heller ikke modernistisk lyrikk med massevis av tegnsetting. Romancen, eller el Romancero, tilsvarer våre ballader, altså det som ellers er kjent som de gamle folkevisene, med røtter i middelalderen. Disse muntlig overleverte fortellende dikta, ofte av lyrisk eller dramatisk karakter, fantes allerede fra begynnelsen av 1300-tallet, med mange mulige eldre kilder - opphavet er gamle heltesagn og andre episke dikt, som for eksempel det svært kjente Rolandskvadet (eldste manuskript fra 1140-1180, handling lagt til år 778). Utover 1400-tallet blir de overlevende restene av disse konsentrerte og finslipte romancene nedskrevet, og en slags gullalder for de gamle romancene varer fra omtrent 1475 til 1550, da den spanske nasjonallitteraturen er i full blomstring. Og det er noen av disse tekstene Lorentzen har oversatt i forbindelse med denne utgivelsen.

Men ei romance er likevel ikke helt det samme som en ballade. Det er strenge metriske sjangerkrav: Romancen har en gjennomført verseform med octosílabo - åttestavelsesvers - med assonans i annahver linje. (Dette har ikke oversetteren tatt hensyn til.) Romancen er ikke bundet av faste verseføtter, har ikke fast strofeinndeling og mangler omkved. Videre er vi vant til at våre ballader har en begynnelse, en midtdel og en slutt. Ei historie fortelles, et eksempel kan her være middelalderballaden "Olav og Kari". Romancene er løsere i strukturen og ender ofte svært brått, uten noen slags form for oppsummering. Lorentzen gir ingen fast forklaring på hvorfor det er slik, men nevner både plassmangel for trykte utgaver eller tilpasning til musikk som plausible årsaker. Hun påpeker også at de mest vellykka romancene er de som ender ufullendt, da disse har størst virkning på leseren eller tilhøreren. Viktig er også at omstendighetene rundt mange av romancene, og hvordan disse ender, var allment kjent. En eksplisitt avslutning var det da kanskje ikke alltid bruk for, for det var ikke der spenninga lå.

Som ballader, sagn, legender og eventyr har også romancene ulike tematiske trekk de deles inn etter. I denne tekstsamlinga får vi eksempler på alle undergruppene i sjangeren:
- Lyriske og fantastiske romancer, den viktigste og eldste gruppa av romancer. Mest særprega i forhold til balladene, "urspanske". Mytiske og folkloristiske.
- Karolingiske romancer, henter temaer og personer fra fransk heltediktning, som for eksempel Rolandskvadet og hoffet og ridderne rundt Karl den Store, samt de bretonske Arthurlegendene.
- Romancer fra grenselandet, her menes grensene mellom det kristne Andalucía og det mauriske Granada i dagens Spania. Større vekt på enkeltmennesker, stor respekt for muslimene, til en viss grad basert på virkelige hendelser.
- Historiske romancer, her skildres betydningsfulle historiske begivenheter fra ulike synsvinkler. Kollektiv historiefortelling, kollektiv hukommelse og kollektiv identitet er sterkt knytta til disse tekstene.
- Episke romancer, omhandler kjente helteskikkelser fra spansk middelalder. Basert på legendariske beretninger og krøniker. Har stor historisk og nasjonsbyggende verdi.
- Klassiske romancer, uspanske i sitt innhold. Henter stoff fra gresk og romersk oldtid. Skrevet med oppbyggelig hensikt.

For å gi et eksempel på en romance, kommer her den første teksten i boka. Romancen tilhører den første undergruppa, altså de lyriske og fantastiske romancene, og ender på karakteristisk vis svært brått, men går likevel for å være en av de beste romancene. Det kjenner en om en tar seg tid til å gå inn i teksten, kjenne etter hvilken effekt sjømannens sang har, og hvordan du tror det hele ender. Jeg skal ikke gi min tolkning her - du skal få være helt fri!

1. Grev Arnaldos
Hvem skulle det vel times
blant bølgene på hav
slikt hell som grev Arnaldos
hin morgen Sankte Hans!
Med jaktfalken på hånden
begav han seg på jakt;
da øynet han en galeas
som stevnet inn mot land.
Den hadde rigg av silke
og seil av sendal klar,
og sjømannen ved roret
kom syngende en sang,
som dempet havets bølger,
lot vinden stilne av,
lot fiskene fra dypet
stige opp til sjøens tak
og fuglene som flyver
slå ned på skipets mast.
Da talte grev Arnaldos,
I skal høre hva han sa:
"Ved Gud jeg ber deg, sjømann,
få høre nu din sang."
Da svarte ham den sjømann,
slik var det svar han gav:
"Jeg synger sangen bare
for den som med meg drar."

Da jeg ikke kan spansk, kan jeg egentlig ikke uttale meg om kvaliteten på Lorentzens oversettelser - jeg har jo ingenting å sammenligne med. Men det jeg kan si noe om, er det hun faktisk gjør, hvordan jeg forholder meg til det og til sist hvordan jeg tolker det. Hun har bevisst valgt et gammelmodig språk (eller sprog), skriver hun, som kler både form og innhold. Dette er tross alt middelaldertekster, og det er fint å holde på formaliteter som for eksempel tiltaleformer for å gi et tidsriktig inntrykk. I skildringene får vi også vite en del om datidas stoffer, klesdrakter, steder, stender, slektskapsmønstre, historie, politikk og maktforhold. Som alltid ved første lesing av gamle tekster er det en fordel å ha noen historiske kunnskaper å henge tekstens referanseverk på. Men fordi noteverket er solid og innledninga er tilfredsstillende, kan en også klare seg fint uten.

Lorentzen forteller historier, gamle spanske historier. At det er dikt, merker en nesten ikke underveis, og at det skulle vært musikk til, er det lett å forestille seg. Den spanske middelalderen er ei tid som er fylt med andre lukter, smaker og syn. Det er svært varmt, men en kan finne en av romancens hovedpersoner sitte i skyggen under et tre, ventende på sin fiende. Eller hun står i tårnet og ser de væpna mennene som kommer, hun veit hva som blir hennes skjebne, men hun flykter ikke. En far leiter etter sin sønn, han rir over lange avstander, opp i fjellene og ned på strendene, hvor er han? Og noen rir til og med kongens muldyr til de stuper for å rekke fram i tide. Det er overdådige måltider som blir avbrutt av politisk intrigemakeri og grove fornærmelser som må hevnes. En stevner ut fra land, kanskje på selveste St. Hans, dagen da mye magisk kan skje. Sånn fortsetter det, det er en blanding av historie og myter, riddere og konger, kjempende kvinner og steilende hester. Handlinger, skildringer, dialoger - alt er fortetta, bak er det store episke dikt som utspiller seg, og dette kan en få tak i via faste, nærmest forsteina formularer, antydninger, symbolbruk og intertekstualitet. Sannhetsgehalten varierer, men romancene appellerer alltid, fordi de skildrer mennesker og det menneskelige.

I Lorentzens oversettelser blir de korte romancene til levende bilder. Det er stemninger og stemningsskift, tydelige situasjoner, symbolikk og motiver, meningsbærende dialoger, klangfulle vers. Jeg opplever at det er skikkelig og samvittighetsfullt oversatt, sjøl om en full gjendiktning knapt er mulig på grunn av de strenge formkrava og de mange ulikhetene mellom germanske og romanske språk. Noen ord nøkker her og der, og det er en del klisjéer i både språk og handling, men hvordan kan det unngås? Det var fint å være med i Lorentzens spanske middelalderverden, hvor frankerne og deres ridderkultur presser ned gjennom Pyreneene og maurerne og deres kultur presser opp fra Gibraltar og Granada. Midt i ligger de spanske kongedømmene, stadig i krig med hverandre, dernest i en felles krig utad, La Reconquista. Det kan ikke unngå å bli heftige kulturkollisjoner på flere nivåer, og romancene er et heldig utkomme. Det er også spennende at Lorentzen tar seg tid til å komme med opplysninger som at Cervantes og Lope de Vega bruker motiver, personer og direkte sitater fra romancene i sine verker - det sier mye om romancenes påvirkningskraft og viktighet i både middelalderens og dagens Spania.

Bokhyllelesing: Et lite vikariat

Denne uka (21. - 27. juli) har alle som er med i Bjørgs leseutfordring, der vi leser fra egne bokhyller etter tema, lest bøker som opprinnelig er skrevet på spansk. Jeg har valgt meg den noe smale utgivelsen Gamle spanske romancer fra 2006, oversatt og med innledning og noter av Eva M. Lorentzen (f. 1957). Boka er utgitt i samarbeid med Thorleif Dahls Kulturbibliotek, noe som i seg sjøl er et kvalitetsstempel. Innlegg kommer forhåpentligvis i morra.

Fordi Bjørg Myhre Ims fra den fine bokbloggen mellom linjene ikke har mulighet til å følge opp lesesirkelen sin akkurat nå, skal jeg, etter avtale med henne, passe på litt og vikariere som lesesirkelkoordinator fram til hun kommer tilbake. Jeg skal absolutt ikke rappe ideen eller prosjektet hennes - det er fortsatt hennes lesesirkel og det er hun som har tenkt ut alt sammen - jeg skal bare holde den i live inntil videre. Derfor lurer jeg veldig på hva du har lest denne uka, og jeg vil gjerne at du legger igjen ei lenke til ditt innlegg om ei spansk bok i kommentarfeltet under, slik at jeg kan lage et oppsummeringsinnlegg i løpet av noen få dager. Da blir det enklere å finne fram til andre lesesirkeldeltakere.

Bjørg laga et oppsummeringsinnlegg for første runde i bokhylleutfordringa, da vi leste skandinaviske bøker fra 1900-tallet (03. - 09. februar). Det kan du finne her. Men slike innlegg mangler for resten av temaene. Derfor vil jeg også at du som har lest og deltatt på følgende emner legger igjen ei lenke til ditt innlegg og gjerne forteller litt om hva du har lest, så skal jeg lage ei oversikt fortløpende:

Bokhyllelesing 2: Ei bok fra Afrika (17. - 23. mars)
Bokhyllelesing 3: Europeisk klassiker (28. april - 04. mai)
Bokhyllelesing 4: Ei bok av en forfatter som skriver på engelsk (09. - 15. juni)

Om du helt har glemt Bjørgs leseutfordring er det fortsatt ikke for seint, finn fram ei bok som opprinnelig er skrevet på spansk, og les! Jeg legger deg til når jeg får ei lenke fra deg. Blir det for hektisk, får du heller slenge deg på neste gang. Dette er temaer og datoer for resten av året:

Bokhyllelesing 6: Ei bok fra Asia (01. - 07. september)
Bokhyllelesing 7: Ei bok fra 2000-tallet (13. - 19. oktober)
Bokhyllelesing 8: Ei bok av en Nobelprisvinner i litteratur (24. - 30. november)

Alle er velkomne som deltakere og i kommentarfeltene, også dere uten egen blogg. Men du, husk at hele poenget er at du skal lese ut av din egen bokhylle!

Et kort hareår

Bildekilde: Aschehoug

Fra Flommens år (2009) til Harens år (1975) - et ikke særlig imponerende sprang nedover fra stram, klok og sterk prosa til lett underholdning. Jeg har med andre ord forlatt canadiske Margaret Atwood (f. 1939) for denne gang, og hengt i ei ukes til med finnen Arto Paasilinna (f. 1942). Dessverre blei det et treff som tok svært lang tid å bli ferdig med for min del, sjelden har vel ei "morsom" bok vært så langtekkelig, og hvor utbyttet var dertil minimalt. I alle fall om jeg sammenligner med Atwood - men det skal jeg vel kanskje ikke gjøre.

For mange er Arto Paasilinna sjølve humorkongen og synonymt med humring og latter. Han debuterte i 1972 og fikk sitt store gjennombrudd med Harens år tre år seinere, men blei ikke oversatt til norsk før i 2004 (av Nøste Kendzior, 1950-2006). Mellom 1979 og 2009 hadde han bok hver eneste høst unntatt i 2002. I 2009 fikk han slag, så det er ikke veldig sannsynlig at han skriver flere bøker. For de som er svært glade i Paasilinna, er det kanskje en trøst å vite at han rakk å skrive hele 35 romaner, hvorav kun 12 er oversatt til norsk. Det er med andre ord mye å ta av! Han er også oversatt til 47 andre språk, så dersom de norske oversetterne jobber for treigt, kan en alltids prøve seg på Paasilinna på svensk, dansk eller engelsk.

Grunnen til at jeg har lest denne romanen nå, er at den er månedens 1001-bok hos Line. Ellers hadde jeg nok venta med den ei god stund. Jeg merka det allerede på den forrige Paasilinnaboka jeg leste, Kollektivt selvmord fra 1990 (norsk utgave i 2007), at dette blei for likt, formelen er alt for tydelig. Tidligere har jeg også lest Den ulende mølleren (1981, på norsk i 2006) og Den elskelige giftblandersken (1988, på norsk i 2008), så jeg har et visst sammenligningsgrunnlag. Det er rein underholdningslitteratur, alt sammen, bygd over samme lest, og etter å ha lest de tre første bøkene var jeg såpass godt kjent med stilen at den fjerde verken var overraskende eller spennende. Men den skal kanskje ikke være det heller.

Det er Kaarlo Vatanen, tilfeldigvis født i 1942, akkurat som Paasilinna, og journalist av yrke, akkurat som Paasilinna også har vært, som er hovedpersonen i denne historia. Eller, en får kanskje si historiene. For her hoppes det greit fra kapittel til kapittel, i begynnelsen er sammenhengene tydelige og lette å følge, mens det mot slutten blir tydelig at ganske store deler av handlinga mangler eller er utelatt, særlig transportetappene, og kapitlene får da et litt mer frittstående, oppsummerende preg som ikke akkurat er til bokas fordel. Uansett, handlinga er som følger: journalist Vatanen er på tur med den sure fotografen sin. De kjører på en hare, Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått, og blir borte. Rett og slett. Det vil si, det er sånn det er fotografen, som står igjen og banner og steiker. Vatanen derimot, finner haren, som er en bitteliten, nydelig hareunge, forbinder beinet dens, tar den på fanget, gir den mat og drikke og så videre. Han går lenger og lenger inn i skogen, og for hvert skritt han tar, jo sikrere blir han på at han aldri mer vil tilbake til Helsingfors og den grinete kona si, den meningsløse sladrejournalistjobben og det traurige livet han lever. Han vil være med haren, i naturen, i livet.

Og med haren som kompanjong og naturen som skueplass, og med hele Finlands skoger og alle de tusen sjøer som rekvisitter, braker det løs. Det er ikke måte på hva den halvslitne eksjournalisten Vatanen kan få til, han er for eksempel med på en kalvefødsel, trekker ei ku egenhendig opp av myra, fisker, slokker skogbrann, feller trær, pusser opp hytter med badstue og det hele, lager ny vegg og ny pipe på nevnte hytte, jakter bjørn, blir bestis med en lensmann, får attest på haren, selger båten sin, lurer kona og kollegaene, og så videre. Han stikker av fra alt, og han stikker av med stil, og han blir endelig sin egen, pengesterke, frihetsnytende, spritkonsumerende og hareelskende herre. Så lenger haren har det bra, med tilgang på riktige vekster og reint vann, har Vatanen det bra.

Men, sjølsagt, idyllen kan ikke vare evig. Det er bestandig noen som må ødelegge, eller noen som er ufine. Noen prøver for eksempel å ta haren fra Vatanen. Eller, egentlig er det ganske mange som vil rappe haren, enten den skal blotes, spises, avlives, koses med eller jaktes på. Og Vatanen, som jo blei gjenoppliva av den lille haren, blånekter. Derfor følger en rekke farselignende episoder i kjølvannet av slike påfunn, som titt og ofte bikker over i det som for min del er alt for mye, av absolutt alt, men som for andre kanskje er årsaken til ei latterkrampe eller to, ikke veit jeg. Det jeg veit er at vår tragikomiske hareeier i kjent stil finner veien ut av det meste, noe som jo er skrekkelig overraskende (håper jeg ikke avslørte alt for mye nå). Og til slutt må han og haren gjennom sitt livs prøvelse - på ski. Deretter var alle enige om at det var en lang, slitsom, men likevel ganske fin tur.

Akkurat det siste framkomstmiddelet var kanskje en av grunnene til at det gikk ekstra treigt med meg og Paasilinna denne gangen. Det er litt vanskelig å leve seg inn i de meget sparsommelige skildringene av en manns totalt uspennende kamp med snøføyk og tjue kuldegrader mens en sjøl sitter i skyggens ikke så behagelige 35 plussgrader og svetter i bikini. Avstanden blir stor. Og det er merkelig nok aldri et fnugg av uforutsigbarhet å spore i disse elleville bøkene. Hvert kapittel, 24 i tallet, har titler som avslører deler av handlinga, f.eks. "Haren", "Arrestasjonen", "Skogbrannen" og så videre. Og alt er skrevet på en slik måte at jeg som leser sitter milevis unna og dingler med beina, fortellingene om Vatanen og haren kommer meg for øre via søstera til fetteren til bestemora til naboen til mormor eller noe sånt, og engasjerer ikke nevneverdig.

Det lille som er av interesse her, kan en kanskje få i en eventuell sjangerdiskusjon som egentlig beveger seg mest utafor verket. En kan spørre seg om Harens år er en reinspikka underholdningsroman eller en mer intelligent pikaresk roman, med Don Quijote som et slags stilistisk ideal. Karakteristisk for sjangeren er en komisk hovedperson, mye humor og satire hvor en gjør narr av stort sett alt og alle, særlig øvrighetene i samfunnet, samt en episodisk framstilling av hovedpersonens liv. Nesten alt dette passer for Harens år, men det er uten tvil mye semrere gjennomført enn i Cervantes' klassiker. En kan også kikke litt i retning av det antikke myteidealet, kanskje særlig Odysseen, hvor heltens vei gjennom et visst antall prøvelser er hele poenget med verket. I så fall blir akkurat denne boka nokså latterlig, og ikke akkurat på en god måte, for bokas poeng er tydelig allerede etter første kapittel. Også kan en jo legge til dette med karakterutvikling, da, og det beslekta begrepet dannelsesreise, hvorav begge deler er mest ikke-eksisterende her. Vatanen er den samme fra side sju eller åtte til side 159, og endringa, som kommer på side fem eller seks, vies null oppmerksomhet. Hva er egentlig vitsen med det, å ikke problematisere eller skildre det som faktisk er viktig? Harens år er ei kortvarig skrøne og ikke så mye mer.

Men nå det er sagt, må jeg jo også passe på å presisere at den første Paasilinnaboka en leser ofte er den morsomste. Da er det tross alt nytt og annerledes. En nær parallell, uten sammenligning forøvrig, er bøkene om formellitteraturdronninga Nancy Drew - hvor mange bøker må du lese før det egentlig ikke er noe spennende lenger? To, tre? Lesinga glir da over i å bli rein kos, fordi en slipper å anstrenge seg eller tenke. Du veit hva du får. Men for en som er på jakt etter noe mer, blir lesinga enerverende, ja, nesten utmattende, fordi en leiter etter et berøringspunkt, etter noe ordentlig, etter substans, etter ei setning som sitter, et avsnitt som glitrer, etter noe smart eller bare noe. Og det finner en jo ikke.

Et premiss for Paasilinnabøkene må dermed bli et en liker dem - at en liker hele pakka, den slentrende, liksomkule stilen, det litt slappe og upresise språket, det tilsynelatende elleville og totalt grenseløse. Og en må finne det morsomt også. Ellers blir det bare for mye, hele tida, og det blir sjarmløst og slitsomt. Men en kan jo ikke operere med slike premisser i litteraturen, for da må alle bare lese de bøkene de liker og aldri utfordres eller utvikles. Og det er vel en ganske sørgelig tanke.

Jeg kikker for siste gang på den hvite forsida og den stive avbildninga av et par hareører før jeg setter boka i hylla. Nå skilles våre veier, Paasilinna.

Flommens år

Bildekilde: Aschehoug

I løpet av noen få lange, varme sommerdager har jeg lest og tenkt, tenkt og lest. Boka det gjelder er Flommens år (2009, norsk utgave i 2011), og den er skrevet av canadiske Margaret Atwood (f. 1939). Jeg starta såvidt på samme bok i vinter, like etter å ha lest bok nummer en i den dystopiske serien, Oryx and Crake (2003), men da var det helt feil. Kanskje hadde det noe med språket å gjøre - jeg leste første bok på engelsk, nummer to var på norsk. Det var en overraskende stor omveltning. Kanskje hadde det noe med den norske vinteren å gjøre, som er ganske langt unna det tropiske regnskogklimaet som skildres i bøkene? Eller kanskje det hadde noe med intensiteten og krafta i verket å gjøre, at to Atwoodbøker rett etter hverandre på en eller annen måte blir for mektig? Jeg veit ikke - mest sannsynlig var det en kombinasjon av alle tre faktorer, samt manglende lesefokus fra min side. Men de seine sommerkveldene i forrige uke var helt ypperlige for Atwoodlesing, fokus var på topp og den 447 sider lange boka gikk unna som bare det.

Bok nummer en ender omtrent slik: Hovedpersonen Jimmy (også kjent som Snowman eller Snømann) raver langs den lange sandstranda, full av feberfantasier og smerter på grunn av et infisert sår i beinet. Det er etter den store katastrofen, han har vært aleine i mange måneder, kanskje lenger, bortsett fra crakerne, da. Jimmy lever på et par fisk i uka, som crakerne fanger til han, og ellers det han kan finne av Joltbars, soyaprodukter, øl, fortsatt spiselig hermetikk og moden frukt. Men nå er alle matlagre tomme og han må flytte på seg. Smertene i beinet gjør det vanskelig. Likevel er det ekstra viktig at han går akkurat nå, for i følge crakerne har det dukka opp andre mennesker i nærheten. Andre mennesker! Jimmy følger spora deres i sanda, det er tre av dem. Han rådfører seg stadig med Oryx i tankene, sjøl om hun er død. Han er bevæpna, men egentlig ikke i stand til å forsvare seg. Så ser han dem endelig. Han kikker på armbåndsuret som ikke lenger virker. Zero hour - time to go.

Bok nummer to begynner omtrent slik: En salme om Guds hage, henta fra Guds Gartneres muntlige salmebok, innleder og setter ei ramme rundt verket. Deretter flytter vi fokuset til kapittel 1 og år 25, Flommens år, og vi er hos Toby. Hun klatrer opp på taket for å se soloppgangen og støtter seg til et kosteskaft for å holde balansen. Der oppefra ser hun utover alt, beltet med trær og den ubebodde byen. Det er grodd igjen nesten over alt nå, prydbuskene vokser vilt og vekstene i innkjørselen er velbrukte hårbørster. I det tidligere svømmebassenget er det nå alger og frosker, samt fra tid til annen noen døde dyr. Fuglene kvitrer, hegra forsøker å fange frosk, kudzu-møllen flagrer. Om nettene "hører hun de vanlige lydene: bjeffende hunder, pistrende mus, sirissenes vannrørmusikk". Det fins ingen andre mennesker, ikke nå lenger.

Men leseren skal komme til å få vite mer enn Toby om akkurat det - noe som er et godt grep fra Atwoods side. I kapittel 2 treffer vi nemlig Ren. Og Ren er like levende som Toby. Vissheten om at begge fins i samme univers skaper spenning i teksten og hos leseren. Vil de finne hverandre? Eller er det for seint, er de for langt fra hverandre? Dør de? Toby og Ren er isolerte på hver sin måte, men det viser seg raskt at de også har mye til felles. For eksempel var de begge med i sekta Guds Gartnere, kalt gartnerne, i mange år. Og både Toby og Ren forteller nokså konsekvent kronologisk og retrospektivt fra fortellingas nåtid (år 25) om hendelser, steder og personer knytta til viktige dager eller samfunnets generelle utvikling fra og med år 5 til og med år 25. Her veit de to hovedpersonene mye mer enn leseren, noe som igjen er et godt grep fra Atwoods side, og som også gjør historia spennende å lese. Synsvinkelskiftene dem i mellom er helt systematiske, og de balanserer godt mellom før og nå. Det gjør at leseren til enhver tid må følge og skille mellom fire ulike fortellinger og spenningsnivåer: Toby før og Toby nå, og Ren før og Ren nå. Men fordi dette er så godt komponert og så godt skrevet, føles det aldri hektisk, anmasende eller kaotisk, sjøl om en må holde tunga, og navn, steder, dager og lignende, rett i munnen.

Hvem er så Toby og Ren, og hvorfor er de bokas fortellere? Toby kommer til gartnerne mer eller mindre ufrivillig. I en periode jobba hun hos hurtigmatkjeden SecretBurgers, og sjefen, den svært usympatiske Blanco, så sitt snitt til å utnytte noen utvalgte kvinnelige medarbeidere etter beste evne. Med andre ord: Motvillig kvinne er død kvinne. Etter to uker er Toby godt på vei mot å bli oppbrukt. En dag kommer et besynderlig opptog mot boden der Toby jobber. De ser ut som religiøse fanatikere og bærer demonstrasjonsskilt med slagord på: Spis ikke kjøtt! De erter på seg Blanco, starter en av mange gatekamper og lokker med seg Toby. Men egentlig har hun ikke noe valg. Det er å stikke av eller døden. I farta får hun levert et velplassert spark mot Blancos hode, og hennes nemesis er skapt. Hos gartnerne finner Toby, som på det tidspunktet er mellom 20-25 år, ro. Men hun føler seg aldri helt hjemme likevel, for hun er en ikke-troende. Men det er i alle fall trygt. Inntil videre.

Ren er født i år null og er dermed 25 år i år 25. Hun har store deler av oppveksten sin hos gartnerne. Mora hennes, Lucerne, flykta fra det trygge enklavelivet, spaopphold og den kjedelige forskermannen i Den eksfernale verden for å være sammen med den eksotiske Zeb, som er gartner, da Ren var sju. Men livet der, blant de fredelige og gammelmodige gartnerne, blei ikke helt som forventa, og Lucerne kjeder seg. Zeb, også kjent som Adam Sju, er en av de ledende gartnerne og er stadig ute på oppdrag. Han beveger seg rundt i plebland iført pleblandforkledning, som for eksempel som en slags framtidsbiker, mens Lucerne må være periodevis gressenke; hjemme, sjalu og aleine. Fordi Ren ikke klarer å snakke med mora si, handler hennes fortelling mye om vennskapet som oppstår mellom henne og Amanda, ei foreldreløs jente som Ren en dag har med hjem. Men plutselig tar Lucerne med seg Ren inn i enklavene igjen, og jentene forsvinner gradvis fra hverandre parallelt med at samfunnet, både i og utafor enklavene, går i oppløsning. Det er skummel lesing, kanskje mest av alt fordi en så lett ser hvordan en slik fragmentering kan skje.

Hvorfor er Toby og Ren bokas fortellere? Kanskje først og fremst fordi de overlever den store katastrofen, som av gartnerne kalles Den vannløse flommen. Gartnerne har venta på den lenge, uten å vite hva den er, men når den endelig bryter ut, er de helt sikre i sin sak og setter sin lit til at Gud skal redde dem. Det vil si Gud og deres håndlag med naturen, deres evne til å gå i dekning, skjule seg, kamuflere seg, blant dyr som blant mennesker. Under apokalypsen, hvor folk dør brått i hopetall, tilsynelatende helt uten en naturlig forklaring (men vi som har lest den første boka veit hvordan det henger sammen), er Ren innesperra i Karantene på GlAmour (klubben som heter Scales and Tails i originalen), mens Toby skjuler seg på det forlatte AnooYoo-spaet. Gjennom denne avsondringa fra andre mennesker får de muligheter som mange andre ikke får, til å klare seg i en "ny" og "bedre" verden. En rensa verden. Et Eden. Men den verdenen som Toby og Ren våkner opp til, er slettes ikke et Eden. Mennesket befinner seg heller i en anarkistisk naturtilstand og den sterkestes rett råder. I tillegg kan en gjerne snakke om "survival of the fittest", for i kampen om mat må en hele tida kjempe mot genspleisa dyr som de farlige lamøvene og de fargerike hårfåra, samt "pigoons" - griser med menneskegener, løshunder som angriper og mange flere. Vår verden er blitt et skrekkscenario, og Flommens år handler i stor grad om hvordan Toby og Ren, med deres ulikheter og likheter, kjemper for å overleve. Hvordan klarer en å holde fast ved tro og moralske prinsipper når resten av verden er så brutal?

Noe som er svært interessant med Flommens år, er at en her kan snakke om et fullverdig kvinneperspektiv - i sterk kontrast til den foregående førsteboka. I Oryx and Crake er det Jimmy som fører ordet, og han blir svært påvirka av Crake, et jevnaldrende, skruppelløst geni som har litt for sterke visjoner. Det er ei historie fortalt ovenfra, for både Jimmy og Crake er på samfunnets "vinnerlag", blant de som bor i enklavene og stort sett har det bra, er beskytta av det korrupte SikkerhetsKorpset, får utdanning og seinere de gode jobbene. Som menn har de også definisjonsmakt og reell makt, både over plebmennesker og over enklavekvinner. Kvinner i sin helhet reduseres kraftig gjennom deres blikk, til noe flatt, dødt, endimensjonalt, til gjenstander eller varer som kan brukes og kastes, kanskje med unntak av Oryx, som de veit er mye mer, men som blir så objektifisert og offer for deres private fantasier at den hun egentlig er, blir uviktig. Dette nedverdigende, instrumentelle synet på kvinner har Atwood før skildra i Tjenerinnens beretning fra 1985.  

I Flommens år er det kvinnene som fører ordet - to kvinnelige protagonister, og ironisk nok er Crake og Jimmy, som også opptrer i denne boka, blant deres antagonister, uten at noen av dem er klar over det på ulike stadier gjennom historia før Den vannløse flommen og verdens undergang er et faktum. Kvinnene forteller dessuten historia nedenfra. De bor ikke i enklavene, men i pleblanda, og der er kvinner fritt vilt. På GlAmor, for eksempel, risikerer en å bli drept av de gærne Painballerne om en ikke gir dem drinker og dans fort nok. Eller på SecretBurgers, hvor Blanco tar for seg, er det lett å ende opp som et forslått lik i ei bakgate, som seinere havner i ei biokvern. Disse kvinnene har knapt med utdanning og de dårligste jobbene, om de i det hele tatt har en jobb, de må klare seg fra hånd til munn med det de har, får eller tar. I fortellingene deres er mennene mindre viktige på grunn av kvinnefellesskapet de bevisst og ubevisst oppsøker - Ren knytter seg til Amanda og Toby til Pilar, men mannfolka er konstant til stede fordi de hele tida definerer kvinnas samla livsvilkår (for eksempel Tobys angst for Blanco, Rens arbeid på GlAmor under Mordis). De kommer ikke unna mannfolka, både konkret og i overført betydning. Her er det også mange likhetstrekk mellom Flommens år og Tjenerinnens beretning.

Disse to etterfølgende science fiction-romanene fra samme miljøfiksjonelle univers blir dermed parallellfortellinger som utfyller hverandre, som går i dialog med hverandre med ulike perspektiver og personer, som veves sammen gjennom hendelser og mennesker og som sammen bygger opp til den avsluttende tredjeboka. Der den første romanen var litt ensidig fokusert på Jimmy og Crake og deres enklaveliv, blir vi her kjent med omtrent tjue gartnere, samt noen ytterligere bipersoner som kommer og går. Alle har sin plass og funksjon i universet, de har forkledninger og dobbeltroller som Atwood henter fram og skreller av når omgivelsene krever det, elegant og presist. De skildres fra både Toby og Rens side, og lagt sammen med perspektivene fra Oryx and Crake, er leseren, gjennom systematisk tenking og et par antagelser, i stand til å danne seg mer helhetlige bilder av hvem disse personene egentlig er. Glenn, for eksempel. Eller MaddAddam. Eller Adam En. Det er veldig spennende at Atwood hele veien er så nøyaktig, at alt veves sammen, men likevel ikke nødvendigvis skrives rett ut.

Fortellingene til Toby og Ren blir oppbrutt av fjorten salmer fra Guds Gartneres muntlige salmebok, etterfulgt av tretten tematiske taler fra Adam En, som danner ei ramme for kapitlene som følger (første salme har ingen etterfølgende tale). Alt tar med andre ord utgangspunkt i et gartnerperspektiv. Guds Gartnere skildres som ei sekt, som for enkelte medlemmer er svært åpen (lederskikkelsene Adam En og Zeb) og for andre er svært lukka (Lucerne, Toby, som må holde seg borte fra gatene på grunn av Blanco, og Veena, som ligger "brakk"). Sekta har tilholdssteder og skjulesteder i tomme bygninger, fabrikker og butikker flere steder i pleblanda, de har informanter i enklavene, hjelpere overalt og har til og med baser i andre byer. Adamene og Evaene (En, Sju, Tolv osv.) styrer i prinsippet den lokale underavdelinga av sekta. Å bli utnevnt til en Adam eller en Eva er en ære, en hedersbevisning, som gis etter mange år, og derigjennom kvalifiserer og plikter en å delta på diskusjonsmøter, hvor det både tas opp både religiøse spørsmål (hvorfor har vi tenner som kan tygge kjøtt når vi ikke skal spise kjøtt?) og praktiske saker. Gartnerne har også en egen måte å telle dager på - noe som for oss mest kan minne om middelalderens system med mange helgendager og religiøse merkedager. Her er det på samme måte: Hver dag er noens, og til denne noen er det knytta historier eller salmer som alle i sekta kan. Ingen dager har tall, kun åra.

Gartnerne tror på det muntlige og den muntlige innlæringa gjennom historier, sanger og rim, et fellestrekk de deler med andre stammesamfunn. Men begrunnelsen deres er ulik analfabetenes, som lever i ei mytisk tid: For gartnerne er det skrevne ord farlig og det kan brukes mot deg av fiendene. Derfor har barna tavler når de går på skolen, og de må alltid huske å stryke ut hvis de benyttes. Videre er gartnerne mer opptatt av praktisk arbeid enn for eksempel lesing, skriving og allmenn dannelse, som har vært og til dels fortsatt er viktige innlæringsidealer i den vestlige kulturen. Ungene har fag som holstisk healing, tekstilgjenvinning, meditasjon, bier og sopplære, rovdyr-bytte-lære (en form for praktisk naturkunnskap), samt en form for sjølforsvar og lignende. De har mange årstidsfester og helgenmarkeringer, og ved disse lages det spesiell mat (f.eks. forma som en fisk til det som er vår 1. april) og tilhørende pynt av andres skrot og søppel.

Noe av det viktigste for gartnerne (og et av Margaret Atwoods viktigste budskap) er at vi mennesker må leve i pakt med naturen, ikke på tross av den, noe som i all hovedsak betyr tre ting: Gartnerne skal være sjølforsynte, og de anlegger derfor store og flotte takhager hvor enn de befinner seg, de dyrker sopp i kjellere, holder bier, bruker urter og larver, legger til side til matlagre (som de kaller Ararat) og så videre. Maten skal så langt det er mulig være naturlig, ikke manipulert, genspleisa eller utsatt for sprøytemidler. Og de skal ikke spise kjøtt. Når de må, skal de først velsigne dyret som gir dem næring. Videre skal de ikke ta fra naturen, men bruke det de har. Noe som betyr at de går kledd i de samme, strielignende enkle klærne i ei uke i strekk før de får reine klær, at de holder seg unna alt kjemisk og unaturlig, at de lager egen keramikk og generelt sett bruker det andre kaster (sanket, kaller de det). Til sist inkluderer dette en erkjennelse av at Mennesket, så som alle andre Dyr, er en del av en sirkel, en større balanse, nemlig Naturens, og er underlagt en annens plan, nemlig Guds. Og denne respekten avspeiles i boka ved at alle naturlige arter av dyr og planter, nevnes med stor forbokstav i for eksempel talene til Adam En. Innbakt i dette er det hele veien en sterk kritikk av dagens vettlause forbrukermenneske, og en kan ikke unngå å føle seg truffet. Vi er alle ansvarlige for jorda vår!

Disse vi-blir-til-kompost-og-det-er-en-fin-ting-tankene (indirekte sitat fra Ren) preger Toby og Ren djupt, slik at når de ikke lenger befinner seg hos gartnerne på Edenklippen eller Velværeklinikken, er de langt på vei fortsatt gartnere inni seg, i holdninger og tanker og gjøringer. Kanskje mest ubevisst, men likevel. Det de har lært av gartnerne har blitt deres trygghet og deres styrke. Kanskje dette også er medvirkende årsak til hvorfor de klarer seg gjennom Den vannløse Flommen. Ydmykhet, blanda med respekt og målretta handlekraft, viser seg å være en god kombinasjon i en anarkistisk naturtilstand, hvor mennesker slåss mot både dyra og hverandre. Og med det avslørte jeg visst noe... Hos Atwood er det spenning på flere plan, hele tida!

Siste bok i trilogien, MaddAddam, kom på engelsk i 2013 og er venta på norsk i løpet av våren. Hvis denne, som de foregående, blir oversatt av Inger Gjelsvik (f. 1952), har alle Atwoodlesere en god opplevelse i vente. For språklig sett er dette helt ypperlig - både i originalversjon og i oversettelse. Det glir lett, sjøl om stoffet er avansert og komplekst, og det er overraskende mye humor i bøkene. Mye skyldes nok at Atwood tar menneskene hun skildrer på kornet! Jeg har kost meg veldig med begge bøkene, sjøl om tematikken, hendelsene og skildringene er langt fra trivelige. Men det er så solid, så bra, så godt sett, så godt tenkt, så levende! Jeg håper at jeg og Birthe, som jeg har lest denne boka sammen med, får lest siste bok i serien innen året er omme. Om du enda ikke er overbevist om at dette er boka for deg, kan jeg legge til at Margaret Atwood, foruten å være en personlig favoritt gjennom mange år, også er Bookerprisvinner (2000), adla (CC i 1981) og en av Canadas fremste forfattere. Hun er oversatt til mer enn førti språk i følge egen nettside, blant anna farsi, japansk, tyrkisk, finsk, koreansk, islandsk og estisk. Denne fenomenale dama debuterte allerede i 1961 og har dermed en fartstid som forfatter på hele 53 år! Hennes enestående dystopiske serie, som også har fått merkelappene speculative fiction og biopunk, og som i aller høyeste grad også er satirisk, er dessuten nylig blitt kapra av The Black Swan-regissør Darren Aronofsky, som i samarbeid med HBO per nå utvikler en tv-serie basert på bøkene. Og disse er det uten tvil best å lese først!

Lesebrett

Ja, dere, endelig har jeg fått meg lesebrett, jeg også! Og det funker som en drøm til det aller meste, det er allerede blitt prøvd ut til både pensumlesing, lesing av skjønnlitteratur og under bruk av oppskrifter i kokebøker. Det er svært hendig, det må jeg innrømme, men også overraskende stødig og stabilt. Jeg finner greit fram der jeg skal, og sidene holder seg på plass. Svært praktisk! Og det beste av alt er at jeg bare vipper det opp når det trengs, og folder det sammen igjen etterpå - med eller uten boka. Bare se her:

Her har vi en demonstrasjon av et ferdig oppslått lesebrett med bok. Legg spesielt merke til den enkle men funksjonelle og nødvendige detaljen i front av bildet, der to passelig smale og dreibare trestykker holder boka i et fast grep på korrekt side. Ypperlig under matlaging og ved studiearbeid.

Dette bildet viser lesebrettet i all sin prakt - helt uten bok. En enkel, men solid stålkonstruksjon, elegant plassert bak brettflaten, holder det hele på plass, og denne skjules fint under bruk. Observer gjerne den trinndelte innstillinga i høy, middels og lav, noe som gjør lesebrettet svært anvendelig. Det kan like gjerne brukes på kjøkkenbenken som på arbeidsrommet som på soverommet - og er flott for deg som liker å lese oppreist i senga og samtidig holde en kopp te eller lignende. Med lesebrettet har du frie hender.

Her ser vi hvor lite, flatt og nett lesebrettet blir når det legges sammen - det er faktisk kun litt mer enn en centimeter høyt, og har ellers en hendig størrelse som tilsvarer et litt stort A4-format. Bruk gjerne den medfølgende plastmappen for å holde lesebrettet støv- og fuktfritt slik at det holder seg pent lenger. Lesebrettet kan legges eller settes i en hvilken som helst bokhylle, slik at du har det rett i nærheten når du skal lese. Tørkes av med fuktig klut ved behov.

Bildene er henta fra thatcompanycalledif.com.

Favorittbøker: A

Fra mars 2012 til mai 2014 hadde jeg jevnlige innlegg her på bloggen hvor jeg kåra mine favorittforfattere fra A til Å. Nå som jeg er i mål med forfatterprosjektet, går jeg over på de konkrete bøkene. Er det samsvar mellom favorittbøker og favorittforfattere? Jeg håper å komme med ett eller to eksempler på viktige boktitler som betyr mye for meg på hver bokstav, og helst skal det hele begynne med gjeldende bokstav i alfabetet. Og jeg vil naturligvis gå alfabetisk til verks, noe som betyr at A, som vanlig, er først ut. På A fant jeg mange gode eksempler i hyllene mine, så det blei et overraskende vanskelig valg. Men til slutt blei det slik:

Bildekilde: Aschehoug

Av måneskinn gror det ingenting
Denne romanen blei skrevet av den norske forfatteren Torborg Nedreaas (1906-1987) i 1947, og er en av de sterkeste norske romanene jeg har lest så langt. Jeg har tidligere skrevet om den her, da jeg leste boka i forbindelse med studiene tilbake i 2010, men jeg vil også skrive litt i dette innlegget. Som kjent endrer leseropplevelser både form og innhold etter hvert, hjernen er jo selektiv, og i disse innlegga vil jeg fokusere på bøkene som jeg husker dem, og legge vekt på å begrunne hvorfor jeg syns de er gode. Ikke nødvendigvis så mye kritikk, altså.

Av måneskinn gror det ingenting er en sjeldent intens roman, hvor alt berettes til både bokas mannlige tilhører og kvinnelige leser mest som i en strøm. Det er faktisk mannen som gjenforteller til leseren, men han er så uhyre detaljert og presis at en ofte tror det er den 38 år gamle kvinna, bokas egentlige hovedperson, som fører ordet (og det er det jo, indirekte). Den mannlige fortelleren farger ikke historia i det hele tatt, han danner kun ei ramme, det er hennes liv det dreier seg om, hennes mindreverdige arbeiderklasseliv i småsamfunnet Gruben, og særlig hennes vedvarende forhold til en eldre mann. Allerede i begynnelsen av boka blir en klar over at det er en ubalanse i dette forholdet, at mye ikke er som det skal, og som så ofte ellers, er det den unge jenta som risikerer alt, og som står aleine med synd, skyld, skam og sjukdom mot bygdesnakk og rykter. Og åra går.

Av måneskinn gror det ingenting er ei sår bok, og det er mye følelser involvert for både hovedpersonen og leseren, helt uten at forfatteren blar gjennom hele følelsesregisteret eller skildrer emosjonene eksplisitt. Mye får forbli usagt, noe som skaper et sterkt trykk i teksten, og hovedpersonens ordknappe skjebne berører meg veldig. Særlig de forferdelige gjentakelsene -. Det er aldri tvil om at det er henne vi føler med, sanser og lever gjennom, at det er henne vi sørger og lider med. Likevel spør en seg om det kunne gått annerledes, hva hun kunne gjort, men språket er så sterkt, insisterende og suggererende, at det blir utfordrende å være objektiv eller å se for seg en mulig utvei. Kanskje er hun dømt til dette, å streife rundt nattestid, å brette ut sin tragedie til andre? Kanskje skal hun alltid forbli denne navnløse, kua og underdanige, ihjeltråkka kvinna? Men gjennom verket gir Nedreaas henne ei sterk stemme, og i sin beretning er hun kompromissløs, ubarmhjertig. Nå skal folk få vite, nå skal de høre. Og det er som å få seg et slag rett i mellomgolvet så en mister pusten.

Romanen er vanskelig å legge fra seg på grunn av fortellingas struktur og tematikk (som jeg ikke vil avsløre mer om her), og den er dertil vanskelig å lese på grunn av tematikk og hendelser. Det er en omfattende, fæl materie Nedreaas tar tak i, og hun fortjener ros for at hun, som radikal kvinne, nettopp setter søkelyset på dette. Komposisjonen er særegen og elegant, språklig sett er romanen muntlig, tilgjengelig og nyansert, men også lada med symbolikk, undertekst og vakre stemninger. Verket er et imponerende håndverk som rommer svært mye, og som en med fordel kan lese om igjen på forskjellige stadier av livet.

Hva er din favorittbok på A?
Av måneskinn gror det ingenting var her i hard kamp med den historiske romanen Alias Grace av Margaret Atwood, den essayistiske kvinnekampen som skildres i Amtmandens Døttre av Camilla Collett, den Bibel-inspirerte, symbolske kortromanen Andvake av Jon Fosse, de såre skildringene i Alberte og Jakob av Cora Sandel, den lavmælte Alt som er av Brit Bildøen, den morbide Amsterdam av Ian McEwan og enda noen til. Men det blei altså Torborg Nedreaas, fordi hun med subtilitet og slagkraft leverer et politisk brennbart stoff som berører og maner til engasjement.

Nobelprisen, 1912

Og brått er det blitt 1912, og året 1912 rommer så mangt. Noe av det som står viktigst for oss i ettertida, i alle fall populærkulturelt sett, er at Titanic synker. Ellers blir Thorbjørn Egner født. Ikke at han mottar akkurat denne prisen, men flere andre kommer hans vei. Dessuten vil jeg si at det å bli lest mer enn hundre år etter sin egen fødsel også må regnes som ganske prisverdig. Det er det mange nobelprismottakere som ikke oppnår, rett og slett fordi forståelsen av både verkene og prisutdelinga er så kontekstavhengig. Er det en skjebne som rammer årets mottaker? Det gjenstår å se. De som derimot kanskje kunne mottatt prisen, om de hadde blitt nominerte, er svenske August Strindberg og irske Bram Stocker. Men begge disse dør for tidlig, i 1912. Det hadde vært interessant å vite om både nåværende og tidligere medlemmer av Akademien noen gang angrer på en avgjørelse, som for eksempel den at de ikke ga prisen til Leo Tolstoj, som var nominert fem ganger, blant anna i 1904.

De nominerte i 1912 var:

4. Salvador Rueda (1857-1933), spansk forfatter
8. Jaroslav Vrchlicky/Emil Frida (1853-1912), tsjekkisk forfatter
2. Harald Höffding (1843-1931), dansk filosof
6. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
1. Salvatore Farina (1846-1918), italiensk forfatter
2. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
3. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter
3. Pierre Loti/Louis Marie Julien Viaud (1850-1923), fransk forfatter
2. George Bernard Shaw (1856-1960), irsk dramatiker og essayist
2. Rafael Altamira y Crevea (1866-1951), spansk historieprofessor
5. Georgios Souris (1852-1919), gresk forfatter
1. Hans E. Kinck (1865-1926), norsk forfatter
5. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter
3. Ernest Lavisse (1842-1922), fransk historiker
1. Penco Slavejkov (1866-1912), bulgarsk forfatter
1. Henri Bergson (1859-1941), fransk filosof
2. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter
1. James G. Frazer (1854-1941), britisk sosialantropolog og religionshistoriker
1. Jean H. Fabre (1823-1915), fransk entomolog
4. Francesco d'Ovidio (1849-1925), italiensk filolog
1. Benito Pérez Galdós (1843-1920), spansk forfatter
1. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
1. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter
3. William Chapman (1850-1917), canadisk forfatter
4. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
3. Gerhart Hauptmann (1862-1946), tysk forfatter
2. Henry James (1843-1916), amerikansk forfatter
2. Émile Verhaeren (1855-1916), belgisk poet
2. Karl Schönherr (1867-1943), østerriksk forfatter
1. Sven Hedin (1865-1952), svensk geograf og oppdager
3. Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter

I 1912 kom det inn hele 40 nominasjoner til Svenska Akademien, fordelt på 31 unike kandidater, noe som er mer enn året før. Faktisk har det kun vært flere unike nominerte ved én anledning, nemlig i 1902. Det spesielle med 1912 nominasjonsmessig sett, er at flere kandidater blei nominert av svært mange mennesker. For eksempel blei Thomas Hardy nominert av 70 medlemmer av The Royal Society of Literature. For en ære! Men det bleikner fort i forhold til Galdós, som blei nominert av mer enn 700 medlemmer av litterære foreninger i Spania, fordelt på fire unike nominasjoner. Slå den! Og før noen tenker at "hvem som helst kan vel nominere", så vil jeg avkrefte; for det er faktisk ikke tilfellet. Alle som sender inn en nominasjon må være en fagperson innafor området en nominerer på. Det vil si at en må ha gyldig, offentlig godkjent utdanning på høyt nivå, og at en må praktisere som forsker, professor eller utøver (som f.eks. forfatter) på det gitte området. Tidligere prismottakere kan også nominere - dette året er for eksempel Maurice Maeterlinck (fjorårets vinner) på banen og foreslår Fabre (personlig vil jeg nok si at det er litt på sida - insekter er ikke litteratur). Og det er rimelig strengt å komme igjennom, det har hendt flere ganger at kandidater har blitt diskvalifiserte, for eksempel i 1906. I tillegg kan alle i Akademien stille med sine kandidater, noe de som regel gjør hvert år. Ergo har vi her to eksempler på massemobilisering - for en nobelpris i litteratur. Det sier mye om prisens økende status, og er ganske så stilig. Men jeg kan avsløre allerede nå at innsatsen ikke fører fram til en gjev pris i denne omgangen - ikke seinere heller, egentlig, i alle fall ikke for disse to kara.    

Så, uten mer mikkmakk og tørr statistikk, det kan jeg heller spare til neste gang, hvem er det som egentlig mottar denne høythengende utmerkelsen i 1912? Kanskje disse hinta, samt de som er gitt lengre opp i innlegget, kan føre deg nærmere et svar:
1. Han, for det er en han denne gangen også, er ikke blant de ti førstegangsnominerte
2. Han deler sitt "tall" med seks andre
3. Han har e i navnet

Så, hvem er han?

Flere Nobel-innlegg finner du her og her.

Pinnsvinets eleganse

Bildekilde: Arneberg forlag

Da jeg i juni skulle trekke fram Skjebneanekdoter (1958) av Karen Blixen (1885-1962) fra bokhylla, var det Pinnsvinets eleganse (2006) av Muriel Barbery (f. 1969) som kom ned i stedet. Jaja, hvorfor ikke, tenkte jeg, i god tro om at dette var fine greier. Lite visste jeg at det skulle ta så lang tid å komme igjennom både boka og skrivinga av omtalen.

Det er den 54 år gamle portnerkona Reneé Michel som er bokas hovedperson og -forteller. Hennes liv som enke og ansatt i en eksklusiv bygård i Paris skildres i førsteperson. Hun gjør sine mange plikter uten særlig glede, men skjøtter jobben med omsorg. Hennes lyspunkter synes utad å være begrensa til katten Leo og venninna Manuela, hushjelp på samme sted, samt såpeseriene som konstant går på fjernsynsapparatet i leiligheten hennes. Men innad er Reneé mye mer enn ei treig, dorsk, lat og udanna portnerkone. Hun ser faktisk ikke på såpeseriene, men leser alt hun kommer over, og er særlig glad i den russiske forfatteren Leo Tolstoj. Videre liker hun klassisk musikk, hun verdsetter kunst, særlig stilleben, setter pris på utforminga av og klangen i en god setning og henger med i svingene i filosofien. Og nesten alt har hun lest seg fram til på egenhånd. Hennes rolige portnerkoneliv er et skalkeskjul, et skall, et sett pigger beregna på å holde folk unna. Reneé er svært intelligent og ønsker å holde det hemmelig.

Men Reneé må dele bokplass med 12 år gamle Paloma som bor i bygården, et sjølbevisst vidunderbarn, som slipper til jevnt og trutt fortellinga igjennom, med sine seksten "dype tanker" og sju "dagboknotat om verdens gang". Hun skriver i førsteperson, noe som betyr at det er to forteller-jeg i denne boka - eller egentlig tre, som jeg seinere skal gi eksempler på. Disse to beboerne veksler på å ha ordet og figurerer i hverandres beretninger, fra et punkt der de kun er klare over hverandres eksistens, til der de ved hjelp av en tredje person blir knytta tett sammen. Og dette vennskapet som oppstår, skal vise seg å bety svært mye.

Det var hovedpersonene, så til handlinga. Men allerede nå merker jeg at jeg får problemer med å formulere meg. For skjer det egentlig så mye i denne boka? Og kan jeg avsløre det lille som skjer, uten at det går på bekostning av andres leseropplevelser? Egentlig ikke. Derfor blir det slik: Bipersonene har sine liv, fulle av reiser, møter, psykoanalysetimer, arbeid, studier og så videre. Men ingenting av det er viktig, verken for hovedpersonene, historia eller leseren. Både Reneé og Paloma står på stedet hvil i sine liv, vaner, plikter, identiteter og bestemmelser helt til japaneren Kakuro Ozu ankommer (tenk å bli oppkalt etter et tallkryssord). Hans måte å se dem på, setter i gang en rekke indre prosesser, som i sin tur leder fram til erkjennelser og endringer. Og så slutter boka. Men det tar lang tid, faktisk dukker han ikke opp før etter side 130. Og veien dit er verken særlig spennende, interessant eller underholdende, og slik holder det fram de neste 215 sidene også.

Som leser er det det visuelle en merker først. Ytre sett er Pinnsvinets eleganse inndelt i fem hoveddeler, som igjen består av ekstremt mange og korte kapitler, gjerne avbrutt midt i handlingssekvenser, til og med midt i pågående dialoger. En følger tankene til Reneé mer enn handlingene, og når en tanke er avslutta, kan kapitlet godt avrundes, sjøl om rammen tanken dukka opp i, fortsatt er reell. Denne inndelinga gjør lesinga mer stakkato og mindre flytende enn godt er, og en må stadig spørre seg om hvor og når dette foregår. Har vi hoppa bakover i tid, slik Reneé ofte gjør, endra sted, snakker vi med en annen eller er vi i samme dialog og situasjon som sist? Det tar tid å komme inn i dette, og det er totalt unødvendig. Når Reneés tilværelse i tillegg brytes opp av tilbakeblikk som forteller hennes livshistorie og de sporadiske og helt uforklarte innspilla til Paloma, blir det brått litt hektisk å være leser. Det går rimelig greit å legge ned boka, for å si det sånn.

Likevel fortsatte jeg altså å lese. Jeg er nok i overkant pliktoppfyllende av og til, og syns påbegynte bøker skal leses ut. I tillegg kunne det jo hende at det tok seg opp. Men denne kombinasjonen av fortellerstemmer, som avsløres allerede på baksida av boka, var noe jeg var klar over. Likevel kom det en smule overraskende på, kanskje mest av alt fordi resultatet var nokså kleint. Jeg hadde ikke regna med at både den 12 år gamle jenta og den 54 år gamle portnerkona skulle være intellektuelle genier, enige i sin forbrukerforakt og i sin nedvurdering av alle andre individer, attpå til med en felles, stor forkjærlighet for adjektivet "silkemyk". Det ordet blei brukt så mye i denne romanen, at jeg ikke vil ta det i min munn, sjøl ikke om det bløteste, deiligste sjokoladepaifyll.

Faktisk er det slik at jeg lurer på hva folk verdsetter ved denne romanen. For meg er den ganske ordinær, i overkant triviell og rimelig usannsynlig, i tillegg til at jeg har en del problemer med synsvinklene. Ett element har jeg allerede pekt på - som hvorfor disse to personene formulerer seg noenlunde likt og er uvanlig opptatte av grammatikk - på tross av stor avstand i klasse og alder. Noe anna jeg hang meg opp i underveis, var Reneés sjølkommentering, eventuelt forfatterkommentarene (flytende overgang her, og det er dette jeg mener med tre fortellere). Når Reneé snakker med beboerne i rue de Grenelle 7, der hun har vært portnerkone i 27 år, gjør hun alt for å virke åndssløv. Hun setter opp fjes, gjør "øynene glassaktige", "drukner gnisten som er tent i øynene mine", har en "mistroisk nese", subber, treiger og så videre. Hvordan kan et jeg se at hun gjør sine egne øyne glassaktige? Det er nettopp det som er begrensningene med å velge førsteperson som fokaliseringspunkt - en kan ikke se slikt, og langt mindre kommentere det. Hadde hun bare hatt et speil... men det har hun ikke. Jeg for min del lurer veldig på hvordan en mistroisk nese ser ut. Er den veldig ulik fra alle andre neser? På hvilken måte kommer mistroiskheten til syne på ei nese? Og bare for å ha nevnt det også, kapittel 22 og 23 er totalt uakseptable teknisk sett i alle bøker skrevet av forfattere med respekt for seg sjøl.

Forfatteren bygger opp under de to hovedpersonene ved at de har felles fiende (alle de andre i bygården) og felles interesser med blant anna litteratur og kunst. Men når Reneé og Paloma refererer til det de er opptatte av, blir det enten lange og ordrette sitater fra filmer, bøker og låter, med en bemerkning om hvor vakkert eller sant det er, eller rotete "namedropping" - noe som framstår som rein forfatterposering for meg. I nesten ingen av tilfellene kommer en djupere kjennskap til verkene fram, enten som en tolkning eller et perspektiv. For eksempel Reneés behandling av Anna Karenina (1878) av Leo Tolstoj (1828-1910). Hun siterer, trekker fram noen episoder om Levin, som når han er med slåttekarene, men dette trekkes aldri videre, det syntetiseres ikke, essensen oppleves ikke og vi som lesere preges i alle fall ikke. Det ender med forfatterens insistering på at noe er sånn eller sånn, uten begrunnelser.

Så kommer vi til bokas store paradoks. Reneé og Paloma er nesten hatske overfor sine medmennesker: Alle de andre er jo bare opptatte av seg sjøl og sine liv! De poserer! De er så enfoldige! De ser ikke det som virkelig er viktig, godt, sant og vakkert! Men hva med Reneé og Paloma, da? Den ene er så opptatt av å skjule seg sjøl at hun ikke tør å leve, noe som hindrer henne i å se andre mennesker, og den andre er så opptatt av døden og at hun skal avslutte sitt liv innen en viss dato, at hun heller ikke lever, og ikke ser seg sjøl. Begge deler er like ille - og like ensomt. Likevel hevder de to at de veit best, sjøl om de er like egoistiske, poserende og enspora som de andre, sjøl om de da altså verdsetter andre ting. At samme faktor skal utløse en oppvåkning hos begge to på samme tid, er en usigelig teit løsning, sjøl om den også gir mening. Men det blir for mye, for mange tilfeldigheter.

Jeg reagerer også på framstillinga av disse rikfolka i rue de Grenelle 7. Disse menneskene, bipersonene, skildres nesten ubarmhjertig - her er ingen kjærlig spott, forsiktig uthenging eller nestekjærlighet. De andre er bare plumpe og teite, håpløse, kjedelige, overfladiske, tullete og grunne. Særlig Paloma er ille her, men det kan kanskje skyldes et tidlig tilfelle av fjortisalderen. Men Reneé, som burde vite bedre, er også proppfull av fordommer. Og det hele gjøres helt humørløst, totalt uten det glimtet i øyet, uten den varmen, det viddet og det underliggende poenget som for eksempel Jane Austen opererer med i Mansfield Park. Pinnsvinets eleganse blei en sørgelig affære ved sida av denne klassiske romanen, hvor treffende dobbeltbetydninger erstattes av kommaregler og hakking. Men jeg er verken fransk eller rik, så hva veit jeg om sannhetsgehalten i dette her, kanskje Reneé og Paloma er i sin fulle rett? En ting som er sikkert, er at hovedpersonenes manglende evne til å se seg sjøl og de andre, svekker deres troverdighet som fortellere og betraktere, noe som igjen svekker forfatterens prosjekt.  

Og hva vil toboksforfatter Muriel Barbery egentlig med denne boka? Ikke veit jeg. Men hun har sjøl klassisk utdannelse og dannelse, og er filosofiprofessor av yrke. Det er lett å tenke at hun tar utgangspunkt i egne erfaringer som mer intellektuell enn den gemene hop, og at hun i romanen skriver om hvilke utfordringer dette kan by på på ulike stadier av livet. Og det kommersielle bokmarkedet svulmer ikke akkurat over av slike bøker, av bøker som forsøksvis tar seg tid til det som er langsomt, til kunst, til lange tanker, til hele digresjoner. Sånn sett er det hyggelig at forfatteren har sluppet til med dette annerledes-prosjektet, som verken er fult av klein slapstick-humor, nervepirrende spenning eller tradisjonelle forviklinger mellom han og henne. Med forfatterens bakgrunn langt framme i pannebrasken, er det heller ikke så vanskelig å forstå at hun finner Reneé interessant som person. Men når Reneés livsprosjekt blir gjort tydelig allerede i tittelen og bakpå boka, og forklart i detalj inni, er ikke Reneé så interessant for oss andre. Det fins rett og slett ingenting å lure på. Og alle disse orda om musikk, billedkunst, litteratur, filosofi, film, blomster, grammatikk og så videre - de svever sammen på en elegant måte, men det føles ikke ut som et ordentlig innhold, sjøl om det i aller høyeste grad er ordentlige ting. Det er i det hele tatt nokså forunderlig, men ikke særlig godt håndverk.

Når det kommer til å skape spenning i ei bok, er det svært mange måter å gjøre det på. Her mener jeg forfatter Muriel Barbery går i flere feller om hva en nettopp ikke skal gjøre. Ett eksempel er de mange kapitteltitlene, som "Rød Oktober", "Under skallet", "Et behagelig inntrykk", "Staset opp som en rosenbusk", "En bølge av håp", "Liflig søvnløshet" og så videre. Her røpes noe av kapittelets handling eller innhold, helt systematisk. Hvorfor? Hvorfor skal jeg få vite at det kommer et behagelig inntrykk før det faktisk kommer, eller at Reneé stases opp som en rosenbusk før det skjer? Hva er egentlig poenget med det? Hadde det vært spenning i språket, eller mellom linjene, eller i handlinga, eller innad i personene, eller mellom personene, eller hadde jeg i det hele tatt blitt berørt, så hadde jeg kanskje ikke tenkt på dette i det hele tatt. Men teksten er flat og tom, til forskjell fra hva den ønsker å framstå som, og kapitteltitlene tar livet av den lille uforutsigbarheten som kunne drevet boka videre. Vil forfatteren ha en totalt spenningsløs tekst? Hvordan skal det da oppstå berøringspunkter med leseren?

Symbolikken i boka, som for eksempel kameliablomstene og pinnsvinet, er et annet punkt jeg må ta opp, sjøl om dette innlegget begynner å bli i overkant langt. Alle symboler i boka er så godt forklart at en må være svært enkel for å ikke få det med seg. Her er ingenting overlatt til tilfeldigheter eller fantasi, alt gjentas og understrekes, og betydninga forklares eksplisitt. Forfatteren både styrer vår oppfattelse og tolker for oss, og det oppleves som påtrengende. Slik er i grunn Burbery med alle detaljer. Hun gjør et poeng ut av å være mer ordrik enn gjennomsnittet og å nevne alt ved dets rette navn, det er kaker, bonsaitrær, stilleben, musikkstykker og så videre. Hun definerer og er så presis hun bare kan, og på mange måter er det bra. Men det gjør dessverre ikke at leseren får de store bildene inni seg, blir bevega eller kjenner noe konkret på kroppen, for Barbery inkluderer ingenting om atmosfære eller stemninger, det er bare detaljer. Og i en ellers spenningsløs tekst, blir disse nitidige presiseringene svært styrende. Leseren har ingen frihet, hun blir kun slusa inn i det forfatteren vil hun skal se.

Og jeg har virkelig forsøkt å legge godvilja til. Tematikken, om ualminnelige mennesker som gir seg ut for å være alminnelige for å ikke vekke noens mistanke, som dyrker sine interesser i hemmelighet, som forkler seg og skjuler seg og ønsker å være usynlige, er interessant. Hva driver dem til det, og hva er resultatet? Dette kommer fint fram hos Burbery, både for Reneé og Palomas del. En kan være så glup og skarp en bare vil, men i ensomhet er en uansett ulykkelig. Visdom og kunst kan ikke demme opp for mangelen på mennesker. Å skjule seg er å ikke bli sett. Å stenge andre ute er å nekte seg sjøl følelser. Ei bok med fokus på nettopp medmenneskelighet og varme passer godt i disse digitale dager, hvor folk blir mer og mer emosjonelt avstumpa, så i dette blir en del av bokas suksess forklart.

Pinnsvinets eleganse er oversatt av Kjell Olaf Jensen (f. 1946), kom på norsk i 2008 og er utgitt av Arneberg forlag. I tillegg til utgivelse i Norge og Frankrike kan forfatteren skilte med at boka fins i omlag tretti andre land også - noe som er nokså imponerende. Og med det blir det svært tydelig at ikke alle har samme fokus som meg! Jeg får være ærlig og si at jeg forventa mer, og at jeg blei veldig skuffa over det tekniske slurvet. Å lime sammen to hovedpersoner er heller ikke alltid en god idé, sjøl om det gjøres av mange. I det hele tatt lurer jeg på om Reneé ville vært mer interessant om hun hadde blitt skildra i tredjeperson, og om vennskapet hennes til Paloma kunne vokst fram over lengre tid. Da ville også den brå og krøkkete avslutninga blitt mye sårere.

Forfatteren beveger seg hele tida på ei hårfin linje mellom gode formuleringer, svulstige setninger og en del klisjéinspirerte avsnitt. Det virker som om manusvasken kun har vært virksom puljevis. Og det er absolutt ikke så sterkt eller treffende som andre vil ha det til - det som kamufleres som filosofi og intellektuelt tankegods er ofte sjølsagtheter, fakta som ikke trenger videre utbrodering og adjektivsprengte setninger hvor ord og begreper slår hverandre ihjel. Men det forfører vel nettopp den gemene hop, fordi det er en annerledes underholdningsroman. Og det er egentlig bra, for i neste omgang kan jo leseren avansere ytterligere! Så får det bare være at romanen ikke er særlig godt fortalt, at synsvinkelen er uheldig, og at en glemmer innholdet så snart boka er ferdiglest.

Ti klassikere jeg bør lese

Denne fine lista dukka opp hos blant anna Julie og Labben i går, og da blei jeg frista til å lage min egen liste, jeg også. Men jeg måtte tenke meg grundig om før jeg klarte å kutte det ned til ti (elleve) bøker. Og da blei det slik:

Iliaden og Odysseen av Homer
Først ut er, som vanlig, de gamle grekerne, nærmere bestemt Homer, som vi antar levde på 800-tallet før vår tidsregnings begynnelse. Disse to verkene har jeg lenge hatt i hylla, til og med i flere ulike utgaver, og jeg kommer stadig tilbake til de flotte åpningslinjene: "Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,/svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger." Og: "Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,/da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja." Særlig de første verselinjene er nesten magiske, det er hele bokas handling komprimert i ei setning. Litt av et anslag! Men jeg har aldri lest disse verkene i sin helhet, kun talløse utdrag. Det må jeg gjøre noe med. De er jo så godt som obligatoriske.

Den guddommelige komedie av Dante Alighieri
Vi hopper et godt stykke framover i tid, til middelalderen, og opp til Firenze, der den verdensberømte Dante (1265-1321) befinner seg. Med sitt enorme verk, inndelt etter antikke idealer og matematiske prinsipper, gyver han løs på både helvetet, skjærsilden og himmelen - på vers. Et verk jeg ofte blar i, men aldri har lest fra ende til annen. Også det kan jeg gjerne endre på.

Don Quijote - Miguel de Cervantes Saavedra
Noen hundre år etter Dante lever det en mann som nesten utelukkende er avbilda med pipekrage og usedvanlig spisse barter, nemlig den spanske forfatteren som er best kjent som Cervantes (1547-1616). I 1605 utgir han sitt livs verk, den omfattende romanen om den desillusjonerte Don Quijote, som sies å være en farse fra ende til annen. Boka er stadig på må lese-lister verden over, og blei kåra til verdens beste bok i 2002. Jeg har eid boka i flere eksemplarer over de siste ti åra, men alltid gitt dem bort. Nå er det på tide å beholde ett sjøl.
  
Krig og fred av Leo Tolstoj
Jeg har mye usnakka med de gamle russerne, men har i det minste åpna for en dialog med Tolstoj (1828-1910) gjennom å lese Anna Karenina (1878). Jeg likte boka veldig godt, og kunne tenke meg å lese mer - både av russerne generelt og av Tolstoj spesielt. Hva er da mer naturlig enn Krig og fred fra 1869?

Middlemarch av George Eliot
I samme periode som Tolstoj skriver sine mesterverker, skriver ei britisk kvinne sine - dama er ingen ringere enn George Eliot (1819-1880) og boka jeg svært gjerne vil lese er såklart Middlemarch (1871-72). Anglofil som jeg er, hører hun med, men likevel har det drøya - og drøyer fortsatt. Jeg ser ikke bort ifra at bokas omfang kan ha noe med saken å gjøre. Men jeg tror den er verdt hvert minutt!

Ulysses av James Joyce
Femti år seinere, i metropolen Paris: den irske forfatteren James Joyce (1882-1941) utgir sitt enestående verk Ulysses (1922) - på alle måter en moderne odyssé. Her forener han antikke idealer med modernismen. Den omfattende boka omhandler én eneste dag, 16. juni 1904, i hovedpersonen Leopold Blooms liv. Fordi jeg har vært såpass begeistra for Virginia Woolfs (1882-1941) verker, tenker jeg at Joyce er et naturlig sted å fortsette min vei i modernismen.

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Vi holder oss i Paris ved utgivelsen av den neste klassikeren, Det annet kjønn (1949). Denne bør leses av alle oppegående, bokglade og tenkende kvinner med respekt for seg sjøl, og det er en smule kleint at jeg ikke har lest verket tidligere, kun en rekke utdrag. Men jeg satser på å gjøre det godt mot de Beauvoir (1908-1986), eller meg sjøl, nokså snart.

Den gylne notatbok av Doris Lessing
Tilbake i Storbritannia utgis Den gylne notatbok i 1962, ei politisk radikal og feministisk bok av den allerede da internasjonalt anerkjente forfatteren Doris Lessing (1919-2013). Jeg likte debutromanen Det synger i gresset (1950) veldig godt, og ser for meg at Den gylne notatbok er enda bedre. Det er rett og slett bare å lese!

Elskede av Toni Morrison
I USA utkom det ei bok i 1987 som skulle vise seg å bli en verdenssensasjon, nemlig Elskede av Toni Morrison (f. 1931). Jeg har sagt jeg vil lese denne boka i mer enn to år, og jeg mener det hver gang, men fortsatt ikke klart å gjøre noe med det. Kanskje det er på tide.

Besettelse av A.S. Byatt
Nok en gang er det et britisk verk med på lista, nemlig Besettelse fra 1990. Mamma er Byatt-elsker nummer en her til lands, i alle fall så vidt jeg veit, og hun snakker stadig om bøkene til denne eminente dama, Antonia Susan Duffy (f. 1936), som hun egentlig heter. Nå har hun gitt meg hele seks (!) av bøkene hennes, et svært tydelig hint, så da er det vel meninga at jeg skal lese noe, jeg også. Og den naturlige begynnelsen har jeg bestemt er Besettelse.

Men det kan hende A.S. Byatt må belage seg på å vente temmelig lenge. Jeg lider nemlig av "kronologia" - jeg ønsker at bøkene skal leses i kronologisk orden så langt det er mulig. Og når jeg først har laga ei liste, som her, kan jeg ikke la være å følge den... Med andre ord: Syng, gudinne!

Hvilke ti klassikere har du stående?

Sommerlesing, del II

Sommer? Vel. Her er det omtrent fjorten grader ute, vekselvis sol og skyfritt, overskya og hengende, duskregn og regnbue, lyn, torden og sprutende regnvær, haglkuler på størrelse med tegnestifter og reale røsk med vind. Ikke noe å klage på, tenker du kanskje hvis du er i London og alltid har elleve grader og pisslunka, forurensa regn, eventuelt om du er litt lenger sør og har din sjuende tropenatt på rad, noe som resulterer i at du verken får sove eller orker å dra på utflukter på dagtid. Men dette var faktisk været bare i går, og da sier det seg sjøl at det er en smule uforutsigbart med tanke på utendørsaktiviteter som grilling og bading og sånt, samt at det blir litt slitsomt for knollen i lengden. Heldigvis er det mye en kan gjøre som ikke avhenger av været. Som for eksempel å lese!

Ragnhild Jølsen
...er alltid med! Ingen måned uten, rett og slett. Og jeg har ikke mer å si om det, for dette begynner å bli pinlig. Trøsten er at alle har det sånn med et par bøker eller forfattere i løpet av livet. Det er i alle fall det jeg har overbevist meg sjøl om. I verste fall, det vil si hvis boka blir utsatt i enda et halvt år, eller mer, setter jeg lit til at et eller annet klokt lesesirkelhode lager en passende kategori for Jølsen en eller annen gang.

Margaret Atwood
Juli er Atwoods måned! Jeg og Birthe skal endelig til pers. Jeg frykter at hun allerede har begynt, men jeg henger like etter. Boka er klar, det mangler bare litt på leseren - jeg foretrekker å lese ferdig den romanen jeg holder på med før jeg gir meg i kast med den canadiske mesteren. Og neste bok ut er altså Flommens år. Og denne gangen skal det gå.

Sturlason & Henriksen
Disse to sagafolka er satt på lesepause akkurat nå, fordi det er sommerferie og jeg vil lese andre ting. Men rett som det er, dukker de opp i tankene likevel. Sånn er det bare. Og jeg gleder meg allerede til å komme i gang igjen i august, for her er det mye interessant. En gang fagidiot, og så videre.

Karen Blixen
Denne danske dama henger fortsatt med, om enn litt mer på snei enn planlagt. Hun blei helt tilfeldig ganske parkert av ei anna dame, så jeg satser på at hun kommer sterkere tilbake, kanskje mot slutten av måneden, etter at alle lesesirkelbøkene er lest.

Rasmus Løland
Kvitebjørnen er nå endelig både lest og behørig omtalt, hvilket betyr at jeg kan innkassere ett lesekryss. Og fint er det!

Ian McEwan
I forrige måned konkurrerte denne briten heftig med norsk-amerikaneren Siri Hustvedt om å bli min utvalgte til Bjørgs lesesirkel, der vi da skulle lese bøker av forfattere som skriver på engelsk. Og til slutt vant Ian McEwan, rett og slett fordi jeg også følger litt med på Siljes Hustvedtprosjekt og planlegger å lese Når du ser meg samtidig med henne i løpet av en måned eller to. Derfor gikk lesekrysset denne gangen til McEwan og den intense og noe utradisjonelle romanen Kjærlighet ved første blikk. 1001-kryss blei det også!

Jon Fosse
Juni var en travel lesemåned, med deltakelse i hele tre lesesirkler. Hos Ingalill var det tid for fiksjonsbiografier, og jeg valgte meg Melancholia I av Jon Fosse, som omhandler den norske maleren Lars Hertervig. Forfatteren forblir nok på lista ei stund til, for jeg ønsker å lese Melancholia II også.

Jane Austen
Og i Lines 1001-lesesirkel var det endelig tid for Jane Austen og romanen Mansfield Park fra 1814, ei bok som gikk unna så det suste! Det var utrolig moro å lese Austen igjen, for hun er så poengtert, vittig og skarp hele veien, og hun skriver fletta av mange nålevende forfattere. Helt herlig for en sliten student. Romanen fikk meg også til å skrive dette innlegget, om hva som skjer når en leser treffer riktig bok til rett tid. Kryss ganger to!

Muriel Barbery
Denne franske dama er forrige måneds store synder og den som både hemningsløst og skamløst parkerte Karen Blixen. Boka heter sjølsagt Pinnsvinets eleganse, og jeg veit ikke helt hva jeg synes enda. Men også her er det 1001-kryss å hente, da boka blei lagt til den nesten evige lista i 2010.

Navnløse forfattere
Nei, dette er ikke et forsøk på å forkle at jeg skal lese noe av Anonym, som slettes ikke er anonym mer, disse folka er virkelig helt navnløse i den mening at en ikke har peiling på hvem som har skrevet hva. Den aktuelle lesesirkelen er Bjørgs, og vi skal lese bøker som opprinnelig er skrevet på spansk. Jeg har valgt meg ut Gamle spanske romancer, altså gamle spanske dikt, og ser fram til noe helt annerledes.

Arto Paasilinna
Denne karen skal i ilden for fjerde gang nå i juli med romanen Harens år, som antageligvis blir den siste Paasilinnaboka på meg på mange, mange år. Jeg synes bøkene hans stort sett følger samme mal, og i lengden er det verken spennende eller underholdende, men heller forutsigbart og overdrevet. Men jeg skal lese likevel, til Lines lesesirkel, hvilket betyr at jeg kan innkassere enda ett 1001-kryss når jeg kommer i mål.

Sigrid Undset
Mellom alt mulig anna av bøker og ferieplaner, turer og prosjekter, håper jeg på fem-seks dager med ro og noen stille timer, og da skal jeg trekke meg tilbake på kontoret og i fullt alvor lese siste bind i Sigrid Undsets mesterverk om Kristin Lavransdatter, Korset. Fordi jeg mistenker at jeg kommer til å strigråte mot slutten, skal jeg kvinne meg kraftig opp i forveien. Så får det bare stå til.

Om jeg mot all formodning skulle komme i mål med alt dette, også Jølsen, har jeg mye mer ventende i hyllene. Halvparten av Verdensbiblioteket til Bokklubben, for eksempel. Det kan med andre ord regne så mye det bare vil, jeg er lykkelig opptatt med lesinga. Og det håper jeg du også er. God lesesommer!