Historien om Fru Berg

Bildekilde: Bokelskere

Historien om Fru Berg er den andre novellesamlinga til Ingvild Hedemann Rishøi (f. 1978). Boka kom ut i 2011 og inneholder fem tekster. Den er med andre ord ei ganske lita bok, akkurat som forgjengeren, debutsamlinga La stå fra 2007. Også denne gangen skriver Rishøi stort sett om ulike triste erfaringer vi mennesker gjør oss. Kommunikasjonen feiler, vi feiler. Ofte er det barn med i fortellingene, og for min del gjør det dem sårere. I tillegg skildrer hun ofte annerledesmennesker, mennesker som ser, føler og tenker litt annerledes, som er følsomme, mer intuitive, som for andre har underlige reaksjoner. Andre har en psykisk diagnose. Stemmene som høres i tekstene er derfor litt utafor det konforme a4-samfunnet, men det er egentlig mest fint.

"Historien om Fru Berg" er tittelnovella i denne samlinga, og den er en stram og god tekst. Den er verken særlig oppsiktsvekkende eller overraskende for en voksen leser, men den er realistisk og presis. Rishøi skildrer en hel familie ut ifra en bestemt situasjon, og hun makter å balansere de ulike tidsplanene og handlingstrådene slik at resultatet blir solid og enhetlig. Teksten lar oss i stor grad sympatisere med jenta som er hovedpersonen, og kombinasjonen av et "stille" og rolig språk og et trist innhold har stor effekt på leseren. Jeg kan tenke meg at fortellinga er fin å lese og analysere særlig for elever i ungdomsskolen og den videregående skole.

"Trylle bort mennesker" er stemningsmessig veldig beslekta med den første teksten, såpass at jeg også lurte på om det kunne være de samme menneskene som gikk igjen. I så fall er det et fint grep. Om ikke, burde tekstene være plassert lenger fra hverandre i samlinga. Uansett er det ikke så lurt med ei slik uvisse angående personene, det gjør at leseren fort bruker mer tid på det i stedet for tekstene. Denne teksten er også lavmælt og realistisk, men mye mer episodisk. Stramheten fra den første teksten blir slik litt borte. Her får det mer preg av en voksens tilbakeblikk, uten at vi som leser egentlig får være med i det som skjer. Og hovedpoenget er ganske simplet, og heller ikke så troverdig.

"The life and death of Janis Joplin" er en lengre fortelling som kanskje for noen starter litt hakkete, men som egentlig er stramt og bevisst komponert. Her møter vi et skikkelig annerledesmenneske i den unge, kvinnelige hovedpersonen. Hun er utafor samfunnet på flere måter: Hun går ikke lenger på skolen, hun kan ikke lese, men til gjengjeld har hun en sterk intuisjon og "leser" mennesker og situasjoner fort og lett. Vi får høre om at hun er tiltaksløs, uten retning og framtid. Det at hun ligner på Janis Joplin, noe hun heller tilfeldig blir gjort bevisst på, blir ei livbøye. Slik trekkes sangtekster inn i fortellinga. Helheten er veldig fin, med mange gode skildringer. Jeg har ingen problemer med å tro på det litterære universet Rishøi skriver fram, men jeg veit ikke om jeg tror på at det kunne vært virkelighet. Men så er kanskje ikke det et poeng heller.

"Det som lyser" er fortellinga om en psykisk sjuk gutt, sett fra den yngre brorens ståsted. Den begynner i harmoni, og de to barna leiker og koser seg, den yngste er den eldstes hale og sluker alt han sier. De deler rom, er indianere og snakker om universet. Helt til plutselig en dag -. Her er det mye som er ubesvart, mye som henger i ingenting, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor ingen voksne snakker med yngstegutten. Sånn sett er ikke teksten troverdig, men likevel er den et realistisk portrett av hvordan psykisk sjukdom fjerner mennesker fra hverandre på en brutal måte.

"Jentene mine" er den lengste fortellinga i samlinga, kanskje også den minst vellykka. Her får vi høre om hvordan en av livets glade gutter blir truffet av en voldsom forelskelse og på kort tid både har fått jobb og er blitt familiefar. Det psykiske skal innhente lykka også her, da kjæresten Solveig får svangerskaps- og fødselsdepresjon. Å søke hjelp er ikke lett når en ikke veit hva en søker hjelp for, eller når en totalt mangler begrepene for å forklare hva som foregår. Rishøi skildrer mørket i leiligheten og rotet i huet til Daniel, pliktfølelsen, ansvaret for barna. Hun bruker enkle bilder for å forklare hvordan Solveig visner. Så kommer det sjølsagt ei fristerinne på banen, og det baller på seg, slik at Daniel gjør tidenes tabbe. Det skal komme til å koste han dyrt. Teksten er litt for lang og mangler et maskulint blikk, slik at jeg fullt og helt kan tro på Daniels historie.

I forhold til novellene i La stå, opplever jeg at disse er strammere og klarere. Jeg setter pris på at Rishøi skildrer store følelser og viktige øyeblikk i menneskers liv uten å bruke patos og store ord. Men mange vil kanskje oppleve at dette er uspennende tekster, fordi de i stor grad mangler ytre spenning. Det er heller et indre driv som presser historiene videre. Kontrasten mellom ro i orda på overflata og uro i stillheten under er forbilledlig, likeså måten forfatteren tar utgangspunkt i det virkelige liv på. Det at fortellingene er hjemla i en kjent virkelighet, gjør det lett å leve seg inn i det som skjer.

Likevel har jeg to innvendinger. Den ene går på det psykiske - hvorfor er det noe psykisk "galt" med noen i hver eneste tekst? Det er fint at novellesamlinger har en rød tråd, en samlende tematikk eller lignende, og det har så absolutt novellene i denne samlinga (som barn, barndom, omsorg, kjærlighet, mødre som svikter, utfordringer i familien o.l.) men akkurat dette blei for mye. Det blei for likt, for lik stemning, for lik tematisering av ulike psykiske lidelser. Samlinga hadde vært tjent med en tekst eller to med et annet innhold for å veie opp for det tunge og mørke (som riktignok ikke er skildra som tungt og mørkt, så det er godt gjort).

Innvending nummer to går på utgivelsen i seg sjøl. Hvorfor er dette utgitt kun for voksne? Jeg mener ikke at voksne ikke har utbytte av tekstene, for det har vi så absolutt, men denne samlinga, som Rishøis forrige, er hjemla i barn og ungdoms måte å se og å være i verden på. Da syns jeg det er rart at ungdommer og unge voksne ikke er foretrukket, ikke en gang inkludert, som lesere. Det er jo deres liv Rishøi skildrer, det er deres livsfølelse hun tar tak i og formidler så fint.