Biografi: Ludwig van Beethoven

Bildekilde: Haugenbok

Jeg hadde egentlig ikke planlagt å delta i årets andre runde av Ingalills biografisirkel, da mine middelalderbokhyller ikke har noe særlig legendarisk rock over seg. Men en liten biografi om den legendariske komponisten Beethoven hadde jeg, og da jeg fikk den godkjent som litt rockete av kategorivelger Anita, var det bare å lese i vei. Så passa det også ganske greit at Beethoven er pensum for meg denne våren, og at jeg med en biografi friskt i minne blir bedre rusta til eksamen.

Det dreier seg altså om Ludwig van Beethoven (1770-1827), Bonns store sønn, Wiens omsnakka celebritet, en av Tysklands største, kanskje verdens største, viktigste og mest egenarta komponist noensinne. Han revolusjonerte musikkbildet i sin samtid, med lange komposisjoner, mye dissonans og inspirasjon fra blant annet gregoriansk musikk, noe som er imponerende nok i seg sjøl. Men når en kan legge til at Beethoven også først var tunghørt, deretter stokk døv, et stort, trist problem han levde med i alle fall fra 1797, blir det hele enda mer spektakulært.

Biografien jeg har lest, er en meget tynn og lettfattelig liten sak skrevet av Anne Pimlott Baker i 1997, utgitt på norsk i 2002. Den er kort og knapp, og inneholder ikke så mye mer informasjon enn det en kan tenke seg til på forhånd: Det dreier seg naturligvis om Ludwig van Beethoven, forfatteren gir korte biografiske riss fra barndoms- og ungdomsåra, skriver litt om hans virke, om de mange pengeproblemene, om trøbbel med familien, utfordringene med helsa og den dårlige hørselen, samt noe om de viktigste komposisjonene. I tillegg er boka utstyrt med et nøye utvalgt, bittelite bildemateriale. 

En essens blir dermed som følger: Blei Beethoven født i 1770 eller 1771? Biografen sår tvil, det gjorde Beethoven også. Kanskje det er en del av hans mystiske figur, bevisst skapt for å vekke interesse? Han hevda nemlig også at han kanskje kunne være uekte sønn av kongen av Preussen, og utga seg for å være adelig, noe han virkelig ikke var. Stormannsgalskap eller en ekstrem vilje til sosial oppdrift, tenker jeg. Som barn blei Beethoven tvunget til å øve i flerfoldige timer på klaveret, og blei tidvis holdt våken hele netter for å spille. Men han fikk ikke lov til å komponere eller improvisere, faren var streng og ville bare ha bestemte stykker. Ti år gammel slutta Beethoven på katedralskolen for å jobbe som hoffmusiker.

Etterhvert tar Beethoven over for faren, som drikker mer enn han musiserer. Beethoven får dermed et forsørgeransvar for far, mor og to yngre brødre i ung alder. Han er i de følgende åra en musikalsk "potet" ved hoffet i Bonn, og hans hovedformål er å underholde adelen. Beethoven er hofforganist, cembalist, dirigent, bratsjist, virtuos pianist og musikklærer, samt at han improviserer og komponerer. Bare for å si noe om omfanget: Fram til 1792, altså når Beethoven såvidt har bikka tjue år, han han komponert over femti verker. Så drar han til Wien.

1790-tallet er gode år for komponisten Beethoven, som stadig arbeider seg oppover og vinner godt ry. Fra 1794 har han ikke lenger en beskytter hos adelen, noe han var avhengig av for å ha frihet og tid til å komponere. Men i 1795 frafaller forsørgerbyrden, og notesalg, konserter og undervisning gjør at han tjener nok. Det nye århundret kommer med nye problemer. Han som en gang gikk med giftetanker, blir hindra av stadig dårligere hørsel. Beethoven opplever det som svært sjenerende, og han trekker seg mer og mer tilbake til sine gemakker, der han i følge mange kilder lever et bedrøvelig liv fylt med rot, støv, skitt og matrester. I tillegg kommer de økonomiske problemene for fullt. Fra 1815 ligger han også i en bitter og kostbar juridisk strid med svigerinna si om formynderretten til hennes sønn Karl. Karl skal vise seg å bli en bekymring som følger Beethoven livet ut.

I 1827 dør Ludwig van Beethoven. De siste åra har han stadig blitt svakere, det har blitt vanskeligere å komponere og han har hatt lange og tunge perioder med sjukdom. Han er blitt operert fire ganger, men det har ikke hjulpet. 26. mars er det over. Beethoven følges i følge biografen til grava av tjue tusen mennesker. Forfatteren oppsummerer det hele med noen tørre fakta. Boka er informativ og tilgjengelig, og forsåvidt sympatisk. Men jeg kunne gjerne fått vite mer om musikken, det er tross alt symfoniene, sonatene, klavertrioene, kvartettene og messene han er mest kjent for, ikke tullball med penger og familie.  

Likevel blei jeg veldig fascinert. For hvordan kan en døv mann komponere, dirigere, spille, framføre? Jo, han har musikken inni seg. Det er helt enestående hvilken evne Beethoven må ha hatt til å høre inni hodet, til å lytte seg fram til lydbildet han skaper - helt uten den konkrete musikken utafor kroppen. Som han sjøl sier på begynnelsen av 1800-tallet: "Jeg lever fullstendig i min musikk." En parallell blir den blinde forfatteren som skriver bøker. Det kan en jo, når en har lært å skrive og kan håndverket, på samme måte som at Beethoven skoleres grundig i musikk som liten. Når sansen faller bort, mister man ikke automatisk evnen også. 

Mange hadde nok mista motet, men ikke Beethoven. Han er i perioder så deprimert at han vurderer å ta sitt eget liv. Han har pengeproblemer, han er ensom og aleine, han hører ikke hva noen sier og han har trukket seg totalt tilbake fra det sosiale liv i Wiens sosietet. Det er like greit å dø. Men så kan han ikke likevel. Kunsten er det eneste som holder han igjen. Han skriver at "det er umulig å forlate denne verden før jeg har skrevet alle verkene jeg føler trang til å skrive". Han er redd for å bli så sjuk at han ikke får til noe, for at han ikke skal klare "å virkeliggjøre alt mitt talent og min styrke byr meg å gjøre." Hans rolle her på jorda, hans funksjon, er å komponere. Han innfinner seg med og aksepterer sin skjebne. Han vier seg til musikken. Han skaper noe han aldri vil få høre. Jo sjukere og døvere, jo mer unike verk. Hans siste år er de beste.

Dessverre, får en kanskje si, framstår Beethoven i denne biografien som en noe ufordragelig fyr. Han har godt med sjøltillit og hauger med talent som han forvalter godt. I tillegg er han skarp, vittig, spydig, til og med giftig, han har forretningssans og klokketro på egne evner. Han selger seg dyrt, og veit det. Han selger også gamle verker som nye og forsøker å lure et par oppdragsgivere. Videre har han bitre feider med familien og støter fra seg både venner og velgjørere så vel som andre komponister, musikere og potensielle arbeidsgivere. Ordet divanykker dukka i alle fall opp hos meg underveis - Beethoven var kompromissløs og oppfarende. Og når hørselen forsvinner blir han også sint og mistenksom.

I kamp om nevøen gjør han alt for å bakvaske svigerinna si, han henger henne ut offentlig med de verste anklager og sørger for at sønnen blir tatt fra henne, alt for at han sjøl, den triste og ensomme komponisten, kan få leke far. Men han hører jo ikke hva guttungen sier uansett -. Det går så langt at nevøen forsøker å ta sitt eget liv. Videre er Beethoven alltid forelska, i alle fall i de unge år, men hans utseende og hans karakter innbyr ikke akkurat til en romantisk relasjon. I følge biografen ser han ikke særlig pen ut, med kopparra ansikt, tunge øyebryn og en lav og tett figur. Når han i tillegg blir kjent for å gi pianotimer i slåbrok og nattlue, kan en kanskje forstå de unge damer. Andre mener disse opptrinna er bevisste fra Beethovens side. Han skaper en figur, en kultfigur, som er ettertrakta, ja, kanskje til og med tilbedt. Han blir en levende legende. Men spillet har sin pris. Originalen Beethoven lever og dør aleine, sjøl om han så veldig gjerne vil ha en familie. Kunsten koster han alt. Og det har han til felles med mange rockehelter. Om det er noe særlig rock 'n' roll å ofre alt på den måten, veit jeg ikke. Men det skaper i alle fall ei god historie.