Bokhyllelesing: Flatøybok

Illustrasjon fra Flatøybok.
Bildekilde: Wikipedia

Islendingenes mektige storverk, Flateyjarbók, som nå er under norsk oversettelse for første gang, blir kalt den siste store sagaskatten. Og det er den virkelig. Middelalderverket, som blei skrevet ned fra omtrent 1387 og fullført utpå 1390-tallet, følger den islandske og norske historia fra landnåmstida på 800-tallet og framover, og skildrer islandske stormenn, norske konger, vikingferder, veitsler, trosforestillinger, lovverk, kriger, samfunn og sedvaner. Jeg har i de siste ukene kost meg med andre bind, der særlig Olav Tryggvason (963-1000) og hans hird blir portrettert, og der hovedfokuset er overgangen fra hedendom til kristendom i norske og islandske områder. Det er en turbulent ferd for flere islendinger, som plutselig befinner seg midt mellom ulike makthierarkier, og mange hedninger går under i sin kamp for å bevare de gamle tregudene.

Jeg fikk bind to av Flatøybok tilsendt av forlaget SagaBok, som lurte på om jeg kunne være interessert i et leseeksemplar. Vanligvis svarer jeg nei på slike forespørsler, men akkurat i dette tilfellet kunne jeg ikke dy meg. Praktverket har skinninnbinding med utskjæringer, et gyllent lesebånd og nylaga illustrasjoner av Anders Kvåle Rue (f. 1965), det er nydelig satt med god font og har fine introduksjoner til hver tekst, samt et informativt forord. Det er gull for en middelaldernerd!

Planen er, såvidt jeg har forstått, at den norske utgaven av Flatøybok skal bestå av sju bind, som er på om lag fem hundre sider hver. Det sier noe om det islandske håndskriftets omfang (noe en interessert kan se nærmere på dette bildet, der redaktør Torgrim Titlestad holder originalverket). Det første bindet, som forelå høsten 2014, er allerede i tredje opplag. I 2015 kom andre bind, som jeg altså har lest store deler av nå. Jeg håper at tredje bind er klart om noen måneder!

Sjøl om jeg som ivrig leser skulle ønske at oversettelsen av hele verket kunne foreligge sporenstreks, så er det en trygghet i det at det tar tid. Det viser at innsatsen er stor, at stoffet blir behandla seriøst og at en ikke går inn i et så viktig oversettelsesarbeid med hastverk. Hvis oversettelsen av Flatøybok skal holde seg gjennom flerfoldige generasjoner, slik Snorres kongesagaer har gjort, må det gjøres ordentlig. Ingenting tyder på at det her er gjort slurvete arbeid - forlaget har henta inn språklig eksperthjelp fra forfatterne Edvard Hoem (f. 1949) og Gunnar Staalesen (f. 1947). Selve oversettelsen er det forfatter Edvard Eikill (f. 1930) som står for, med solid hjelp fra redaksjonsmedlem og islending Bergsveinn Birgisson (f. 1971 - ja, det er han som er i slekt med den svarte vikingen, og som har skrevet boka med samme navn). I redaksjonen er også Elizabeth Ashman Rowe, samt Titlestad.

Det er islendingene som er hovedpersonene i Flatøybok - ved sida av gjennomgangsfiguren Olav Tryggvason. Tåttene, det vil si korte fortellinger i sagastil, har navn etter sin islandske følgesvenn, og skildrer gjerne hans ferd fra Island og til kongshirden. Den røde tråden som binder alle tåttene sammen, er som sagt den norske kongen. Gjennom fortellinger om skalder, modige hærmenn, hirdfolk, sjøfolk og storbønder, får vi veldig mye informasjon om kongen, hans vei til makta, kristninga og kongsgjerninga. Det er et spennende stoff, som går fra kongens relasjon med den enkelte islending til store slag. Vi møter en konge som er satt, litt tung og verdig, men samtidig fremst i svømming, fysisk sterk og myndig. Foruten å være konge, er det religionen som er viktigst for han. Han har satt seg som mål å kristne så mange som mulig, og vil ikke ha hirdfolk hos seg lenge dersom de ikke har den rette tro.

Kongen får både være mild, tilgivende, overtalende, refsende, truende og uforsonlig i møte med hedningene. Vi får skildra mange ulike overtalelsesstrategier, der flertallet fungerer. Men av og til møter kongen en skikkelig vriompeis som til slutt må hogges ned, om ikke annet så fordi han håner den rette Gud. Mange islendinger kommer i konflikt med seg sjøl i møte med den norske kongen. For hva er rett? Å følge gammel tro, skikk og sed, ættas krav, egen æresfølelse og fedrenes kloke ord? Eller å satse på dette nye, som formidles av en konge de ikke kjenner? Skal de brått legge all barnelærdom bak seg, glemme vesentlige deler av sin identitet, bare fordi de blir øst vann på og signa av kongen? Forbausende mange tar sjansen på å gå over til kristendommen, uten å vite så mye om hva den innebærer.

Gjennom alle disse fortellingene får vi et solid innblikk i hva trosomveltinga kunne bety for "folk flest" i de norrøne områdene i middelalderen. Den hyppige litterære tematiseringa av ulike utfordringer og problemstillinger knytta til trosskiftet viser det, og her er det ikke bare Flatøybok å ta av. Like fullt viser tåttene at nedskriverne betrakter den hedenske tida ut ifra sitt kristne verdensbilde, noe som sjølsagt inkluderer misforståelser og svartmaling, i verste fall anakronismer, men også viktige nyanseringer, forsøk på forståelse og mye tålmodighet. Nå er det kanskje noen som tenker at dette etter hvert blir ensformig lesing, i og med at budskapet hele tida er det samme, men det stemmer ikke. Forfatterne viser stor oppfinnsomhet i hvordan de lar hovedpersonene forholde seg til hedendommen, før de prøver dem på mange ulike måter og til slutt lar dem vende seg til kristendommen.

Per nå har jeg lest omtrent halvparten av verket, og jeg har vært med Torstein Oksefot i hans kamp mot troll, jeg har lest om Hallfred Vandrådeskald, som ikke akkurat er en å rådslå med, derav navnet, om den staute Kjartan Olavsson og ikke minst om Ogmund Dytt, som får tilnavnet sitt fordi han blei dytta overende med en øksehammer. Det viste seg å ikke være så lurt - Ogmund tar hevn så det suser. Dessuten har jeg lest om Norna-Gjest, denne mytiske skikkelsen som har levd i to hundre år, og som lever helt til hans lys brenner ned. Flatøybok inneholder mange spennende fortellinger med interessante personer, og det er lett å kjenne igjen elementer fra både mytologi, religion og folkediktning. Symbolene er mange, men ikke så tunge som en kanskje tror - det gjelder å kjenne sagaskrivernes grep, sjangeren og dens virkemidler.

Jeg er utrolig glad for at hele Flatøybok endelig kommer på norsk, og over at prosjektet blir møtt med alvor og interesse fra både fagfolk, lesere og presse. Det er så mye å lære her, og det er mange avsnitt som angår norsk historie direkte. Samtidig er det også spennende at Snorre utfordres, underbygges og utfylles. Det hadde vært uhyre interessant å foreta en komparativ lesning der, men det må jeg nok overlate til noen andre. Enn så lenge ser jeg fram til å fullføre bind to, skaffe meg bind en og ivrig vente på bind tre!

Flatøybok var mitt bokvalg til tredje runde av Bokhyllelesing 2016, der middelaldertekster stod på planen. Og da Flatøybok både har henta handling fra middelalderen, handler om middelalderen og er skrevet i middelalderen, er den godt innafor.