Favorittbøker: S

Å velge ut ei favorittbok på bokstaven S viste seg å være fryktelig vanskelig. Derfor blei det to! Ved første gjennomgang av bokhyllene telte jeg mer enn tjue S-bøker. En grundigere saumfaring førte til et resultat på over tretti titler. Valget var dermed nesten umulig, for hvordan i alle dager skal en komprimere ei slik liste? Hvilke kriterier skal en vurdere etter? To bøker stakk seg tidlig ut. Underlig nok er de på mange måter hverandres motsetning, samtidig som de også er ganske like. Bøkene vitner om særdeles talentfulle forfattere med god kontroll over materialet de skriver fram og virkemidlene de bruker. Og ikke minst, begge har betydd veldig mye for meg.

Bildekilde: Tanum

 Stormfulle høyder

Hvem er det som ikke kan drømme seg bort med denne boka? Med det mangslungne 1700-tallet og de lave, britiske heiene som kulisser? Med familiekonflikter, temperamentsfulle kvinner, hemmeligheter, en mystisk, kjekk mann og en kjærlighet som strekker seg inn i døden som ingredienser er det veldig lett å bli fascinert. Jo, det er sikkert mange som blir med bakover i tid, til den gangen da Earnshawene og Lintonene rivaliserte om kvinner, penger og jord. Stormfulle høyder, som også er navnet på den viktigste gården i boka, utkom for første gang i 1847. Den er ført i pennen av Emily Brontë (1818-1848), en av tre unge, legendariske Brontë-søstre, som alle døde så altfor tidlig.

Men ytre sett er det lett å tenke at denne boka bare er ei blaut lefse, du veit, ei sånn ei som distribueres gjennom dagligvarebutikken. Bortsett fra at det er den virkelig ikke. Stormfulle høyder er en gotisk roman, minst like mørk som lys, og i tillegg full av samfunnskritikk og poetiske vendinger. Men på grunn av de åra som ligger mellom 1847 og i dag, er det nok mange som leser boka uten å få med seg så mye av kritikken. Hvis en i tillegg mangler de gotiske brillene, kan en få en ganske annen leseropplevelse. Romanen er godt planlagt og forbilledlig skrevet, her er det humor og varme, mange gåter en leser kan undre seg over, upålitelige fortellere og en handling som er både dramatisk og hjerteskjærende. Boka har mange lag, både i tid, handlingsmessig og tematisk, og en finner noe nytt hver eneste gang. I alle fall er det slik for meg - og hittil har jeg lest romanen tre ganger.

Det er noe forlokkende, nesten underfullt, ved Stormfulle høyder. Det er en blanding av at personene og historia elegant svøpes inn i den skjebnen Emily Brontë skriver fram, og en grundig og reflektert tematisering av sjelsliv og det hinsidige underveis. Forfatteren bruker realismen som utgangs- og referansepunkt, og slik får hun leseren med. Deretter trekker hun leseren videre inn i viktige spørsmål, like gjerne av sosial som av religiøs art, nesten aldri fullt ut artikulert, men likevel tydelig mellom linjene. Hun peker blant annet på behandlinga av kvinner, barn, fattige, tjenere og de som er annerledes, som bokas helt og antihelt, den mystiske Heathcliff. Forfatteren viser fram et skeivdelt samfunn, der de hvite er rike og privilegerte, mens de andre er mindre menneskelige og dermed mindre verd, og hun sier ettertrykkelig at slik skal det ikke være. Slik blir boka noe mer enn en roman, og den har et budskap som er gyldig også for oss i dag.

Bildekilde: Bokklubben

Styrtet engel

I 1985 utkommer ei styggvakker, lita bok i Sverige. Tittelen er Nedstörtad ängel og forfatteren er Per Olov Enquist (f. 1934). Boka er kort og komprimert og likevel Enquists største og viktigste så langt. Romanen er et puslespill, der en som leser hele tida må legge til nye tekstelementer, tolke og forstå. Enquist skriver fram en poetisk tekst, som spør, er nærværende, følsom og sterk. Men der Brontë skildrer, er Enquist stille. Han lar undertekst, pust og luft virke som egne elementer i teksten, pausene er like viktige som innholdet, rekkefølgen på avsnittene og lufta mellom dem er vesentlige for hvordan vi oppfatter historia.

Men hva handler Styrtet engel om? Det den har til felles med Stormfulle høyder, er at de begge tematiserer kjærlighet, og at bøkene i tillegg har noe dystert over seg, et alvor som hos Brontë er et sjelelig mørke, hos Enquist har gotikken også blitt noe groteskt. Brontë følger to familier gjennom tre generasjoner og alt foregår i det samme, ytre landskapet. Enquist følger svært ulike mennesker i varierte deler av verden på forskjellig tid, som bindes sammen av at de er i det samme, indre landskapet. Det er lengsel etter å bli sett og lengsel etter å bli elska. Det er et savn etter å få elske noen. Kan ikke også de som dreper, de som er handikappa, de som er i stor sorg, de som er gale, elske noen, bli elska? Er ikke de like mye menneske som oss andre, vi "vanlige"? Begge verk gir med andre ord stemme til samfunnets marginaliserte grupper. I Brontës versjon er det for eksempel et foreldreløst, mørkt barn, i Enquists er det ungdommer som dreper eller en deformert gruvearbeider. I tillegg reiser Enquist spørsmål om hva det er å være et menneske, samt om ensomhet og medlidenhet.

Det var faktisk Stig Sæterbakken (1966-2012) som hjalp meg inn i Per Olov Enquists unike verden, og som gjennom sine forelesninger åpna både bok og forfatterskap. Han hadde møtt Enquist ved flere anledninger, og kunne fortelle at forfatteren brukte flere år på å pusle sammen det som blei Styrtet engel. Det gjorde meg uhyre interessert - og imponert. For en kontroll Enquist utviser over stoffet! Ei slik detaljstyring blir vesentlig når ei bok er så knapp at hvert ord er viktig. Det er ikke tilfellet med Brontë, som forteller mye mer om alt som skjer. Enquist har her reindyrka det konsise, han fokuserer på utvalgte elementer, følger dem med argusblikk. I tillegg avslører han alt som skjer - før det skjer - på sin sterke, særprega måte. Spenninga ligger i språket, i hvilke mennesker han følger i det etterfølgende avsnittet, i hvor han tar oss før det er slutt.

Hva er din favorittbok på S?

Å, her er det så mye å ta av! Bokhyllene dine er sikkert fulle av gode alternativer, de også. Om du av en eller annen grunn verken liker eller har lest disse to som jeg trekker fram, så kanskje du heller mer mot ei bok som Silke? Eller hva med Stolthet og fordom? Mange har latt seg fascinere av Syv fantastiske fortellinger, mens andre foretrekker bøker som Sort messe, Stemmen som hvisket eller Solen var vitne. Men Store forventninger er også en soleklar favoritt for mange, kanskje sammen med den store suksessen Saman er ein mindre aleine. Sjøl syns jeg nok at både Svarte hunder og Solar er bedre, mens ei samling som Stillstand er skarp og morsom. Av Soga om Tristram og Isond kan en lære mye, mens Skråninga er god, men fæl. For meg kommer det likevel alltid til å være Stormfulle høyder og Styrtet engel. Stormfulle høyder er besettende som en ungdomsforelskelse, mens Styrtet engel er gåtefull og krevende. Begge sier mye sant om mennesket. Sjøl om det er vonde sannheter de kommer med, er de like fullt nødvendige, og det gjør verk og forfattere modige.