Krimfri påskelektyre

Påska er krimtid for veldig mange, men for de av oss som ikke trenger eller ønsker å velte seg i død og fordervelse og et kraftig ytre spenningsjag også i bokform eller absloutt hele tida, kommer jeg her med noen gode alternativer til krimfri påskelektyre. God les!

Linn Ullmann - Det dyrebare

En familie på tre generasjoner er på ferie på sommerstedet for å feire matriarken, og en alvorlig hendelse påvirker dem alle på svært ulike måter. Hva skjer med ens egen identitet etter mange års ekteskap eller isolasjon? Hvor vanskelig er det å finne tilbake til seg sjøl? Hvordan takler en familie som nesten ikke snakker sammen en alvorlig hendelse? Hvordan påvirker det dem? Og hvilke hemmeligheter skjuler de egentlig for hverandre? En tilsynelatende enkel roman om det komplekse, om mennesker og alt som rører seg i oss.

Kjersti Annesdatter Skomsvold - Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Mathea Martinsen er ei helt vanlig, gammel dame. Det er i alle fall det hun vil du skal tro om du ser henne på butikken. Men ikke se lenge! Hun skremmes så lett, så lett, og det verste av alt er kontakt med andre mennesker. Slik er hennes erfaringer. De er få, de er vonde, og det hendte for lenge sida. Det er noe snurrig og sjarmerende ved hele hennes vesen som får en til å lese videre, og i bruddstykker kommer fortida for dagen. En kort, vemodig og nydelig roman om å være gammel og ensom, om å ikke leve og å være redd for selve livet.

Eleanor Catton - Prøve

Debutromanen til Eleanor Catton tar plass i et stort, kunstnerisk skolemiljø, og kretser rundt oppsetninga av et teaterstykke. Vi følger flere personer over lengre tid, og får deres versjoner av nåtid og fortid i nøye uttenkte bruddstykker. Noen spiller et instrument, andre arbeider med å finne skuespilleren i seg sjøl. Men hvem kan vi som lesere stole på? Samtidig med dette rystes hele området av en saftig skandale: En lærer sies å ha hatt et forhold til en elev. Men hvordan henger det egentlig sammen? Ei intens og intelligent bok som krever at leseren følger godt med...

Tove Jansson - Billedhuggerens datter

Det er ei lita jente som er fokaliseringsinstansen i denne romanen, og hun betrakter sine kunstnerforeldre, deres stadig losjerende venner på sommerhuset og de fastboende i den finske skjærgården med et klokt, observant og sikkert blikk. Boka, som er lagt tilbake til et rolig 1920-tall, er episodisk og tar utgangspunkt i forfatterens egne erfaringer. Barnet vi møter er kontaktsøkende og samtidig avventende betraktende og analytisk, ofte aleine, men ikke nødvendigvis ensom. Det er jo så mye å oppdage! Gradvis, over flere år, utvikler hun seg, og med henne sansingene, erfaringene, språket og fantasien. Ei varm, realistisk og samtidig sår bok om å bli voksen, finne seg sjøl og sin egen vei.

Sigrid Undset - Bøkene om Olav Audunssøn

Fjorårets sterkeste leseropplevelse var Sigrid Undsets to bind om Olav Audunssøn, Olav Audunssøn i Hestviken (bok I, bok II, bok III) og Olav Audunssøn og hans barn (bok I, bok II, bok III, bok IV). Verket er så imponerende og storslått at jeg rett og slett må trekke det fram. Kort sagt er dette sagaen om Olav, om hele hans liv fra fødsel til død, om hans bragder, hans utholdenhet, kampvilje, dyder og feil, hans svik, tvil og tro, hans kjærlighet og hans ettermæle. Nydelige, rørende og virkelighetsnære bøker for alle med respekt for komposisjon, historie, stor fortellerkunst, vanskelige skjebner og et suverent språk.

Riktig god påske til dere alle!

Å flytte, flytter, flatt, har flutti

Ja, det heter jo ikke det! Men som tilhengere av omlydsvekslinger, Arne Torp og språklige påhitt, sier vi det lell, her i heimen. Og det er egentlig det vi driver mest med akkurat nå. Vi flytter. For min del vil det si at alle bøkene mine, store som små, fagbøker og diktsamlinger, mjuke lefser og de med verdens stiveste permer, praktbøker, leksikon, ungdomsromaner, atlas, barnebøker, bildebøker, alle de vanlige romanene, alle de uleste bøkene, gavebøkene jeg har fått, gavebøkene jeg skal gi, bomkjøpene, historiebøkene, litteraturkritikken, den snåle pensumlitteraturen jeg aldri kommer til å bruke igjen, men alltid vil huske, en meter med kompendier, permer stappfulle med forelesningsnotater, masteroppgavekladd en, to og tre, tidsskriftsamlere fulle av artikler, mapper med essays, bokser med ymse utklipp, konvolutter med dikt fra Dag og Tid, notatbøker, brev, kort, frimerker, kontorutstyr: Alt skal pakkes ned. Og nå er jeg kommet til bokstaven L og fra A-K er det store, gapende hull i bokhyllene mine. Det er tomt og rart og veldig annerledes.

Det skjedde så plutselig. Jeg har hatt min lille hule her i seks år, et eget bibliotek som også brukes som et arbeidsrom, eller omvendt, avhengig av hvilket modus jeg er i. Med vindu ut mot plattinga så jeg kan følge med på barna og ei dør som behørig kan lukkes og stenge alt ute. Med heldekkende persienner og rask internettlinje, godt med lys, et romslig skrivebord og verdens beste kontorstol. Med pulsvanter i nærmeste hylle, ulljakke hengende over stolen og en liten panelovn på veggen under skrivebordet til de kalde dagene. Høye, fulle hyller og fulle topphyller oppå det igjen og bilder av barna på den smale, ledige plassen på veggene, en tegning her og et perla hjerte der, høyttalere, sysaker, makuleringsmaskin, kopipapir, to kopper med penner og blyanter og en lang linjal med den britiske kongerekka. Jeg så aldri for meg å pakke ned alt dette.

Men så dukka Huset opp. Og da har en ikke så mye en skulle sagt. Det var rett og slett perfekt. Så vi måtte kikke. Så måtte vi regne på det. Så fant vi ut at vi måtte prøve, ellers ville vi angre herfra og til månen. Og det gikk! Vi fikk det. Vi fikk lov til å kjøpe Huset. Og nå sitter jeg her, og skal pakke resten av innholdet i bokhyllene ned i brune pappesker, teipe igjen med gjennomsiktig pakketeip og skrive på kassene. Huset er perfekt. Men hele livet skal pakkes ned, og når en har hatt noen bøker som trofaste følgesvenner i femten år, tar det litt tid. For det er mange minner knytta til akkurat disse bokryggene, forsidene, forfatternavnene, titlene, papirkvalitetene, satsene, historiene. Det henger sammen, det visuelle, det taktile, minnene. 

Men det er jo litt godt også. Å gå over alt, se hva en har, minnes de gode bøkene, bla litt i de en virkelig setter pris på, lese litt fra et ekstra godt avsnitt, huske stemninger og følelser og egen leseropplevelse. Dessuten blir en også mint på hva en ikke har, hva som kan supplere den stadig voksende boksamlinga og få en slags oversikt, eller oppdatering. Du får tid til å luke ut gamle bokmerker og forlengst glemte lapper, kaste ei avis som har ramla ned bak bøkene, eller noen kongler ungene har gjemt på det de mente var dertil egna sted. Og alt støvet, få det bort! Tørke, vaske, tørke av igjen, god lukt av tomme hyller.

Pakke ned. Seinere, pakke opp, få livet tilbake igjen, sette bøkene inn i de samme hyllene, et annet sted og oppleve at alt er som det skal være, alt er på plass, du er hjemme.

Så får vi bare håpe de klarer seg godt i eskene, alle de kjære bøkene, og at de som bærer, bærer fint, at de som kjører, kjører fint, at doble lag med pakketeip holder, at fartsdumpene er mjukere enn vanlig og at eskene ikke kastes ned på golvet på det nye stedet. Men skjer det, så blir den bulken i boka, den bretten tvers over sidene, den rifta i omslaget, også et minne. Til neste gang.  

Den nye helten: Brillebjørn

Bildekilde: Bokklubben

Det går en farsott blant de av oss som er rundt én meter høye, og den farsotten bærer navnet Brillebjørn. Brillebjørn, som både er en brillebjørn og heter Brillebjørn men som likevel først og fremst er en kosebjørn, debuterte på NRK Super for litt mer enn ett år sida, nemlig 1. januar 2017 i følge NRK, og har sida den gangen blitt sendt på samme tv-kanal både titt og ofte. Han er også en kjent skikkelse på NRK-appen, for de av oss som bruker den, og det har hittil kommet seks bøker, ei samlebok, ei lydbok og ett aktivitetshefte om bjørnen, samt flere effekter med Brillebjørn på fra Blafre, og i disse dager kommer også spillefilmen på kino. Ikke dårlig for en ettåring!

Tv-Brillebjørn er en middels stor, snakkende kosedyrbjørn som hjelper barn på tre-fire år med å overkomme hverdagslige utfordringer, problemer og endringer, og å mestre nye ferdigheter. Han har en voksen stemme, spør, forstår, støtter og veileder barnet episoden handler om, og forholder seg stort sett veldig rolig. Episodene varer i omtrent fem minutter, og Brillebjørn har alltid en løsning på problemene som kan virke uoverkommelige på barnet: Fantasimagi. Med tre brillebjørnklapp endrer omgivelsene seg noe, ofte bare synlig for Brillebjørn og barnet (Brillebjørn har en tendens til å være bare et vanlig kosedyr når voksne er til stede, og er slik en del av sin egen fantasimagi!), og det blir lettere å gjøre det som skal gjøres. Serien er stillferdig og sjarmerende, framstår som både realistisk og nødvendig, og er en solid og god kontrast til masseprodusert og hjernedødt barne-tv henta fra utlandet.

Bildekilde: Gyldendal

Bok-Brillebjørn er ganske annerledes. For det første er han en tegna bjørn (illustratør er Jens A. Larsen Aas, født 1993), han er ikke et kosedyr. Og for det andre er han liten! Det er naturligvis fordi ei bok om en større Brillebjørn ikke ville treffe samme alderssegmentet som tv-bjørnen, så her har noen gjort noen smarte markedsføringsmessige valg. For det andre er han mye mer sprelsk enn tv-bjørnen, igjen fordi han er liten. Og han er midt i det samme som barna: Sanse, oppdage, utforske, erfare, mestre. Titlene er gode og konkrete eksempler: God natt, Brillebjørn handler om en kveld det er så vanskelig å sove. I Brillebjørn på butikken er det mange fristelser og litt mestring. Brillebjørn baker røper hva som kan skje når små barn og små bjørner blir aleine med bolledeigen. Og i Brillebjørn i skogen møter vi en ekte brannbilbjørn. Nesten. De fire første bøkene er alle fra 2017, og inngår samla i Den store Brillebjørnboka (også fra 2017). I tillegg har disse to titlene akkurat kommet: Brillebjørn sklir - tør Brillebjørn å ta den største sklia på leikeplassen? Og Brillebjørn blir henta i barnehagen skildrer at denne situasjonen ikke alltid er morsom, verken for små eller store. 

Brillebjørn bor sammen med mamma og mor, som også er brillebjørner, i byen. Hver bok åpner med samme oppslag, en sjarmerende tegning av en liten bjørn på gul bakgrunn. Her introduserer Brillebjørn seg sjøl og bokas tema, som ofte er knytta til konkrete handlinger. Det er et grep som fungerer fint, og på samme måte er det med bokas avslutning: Siste oppslag er alltid uten tekst. Det inviterer barna med på å snakke om det de ser og det som har skjedd i boka. Nydelig utført!

Bildekilde: Filmweb

Det faktum at de er en bjørnefamilie tas aldri opp - men dette er noe bokserien har til felles med mange andre bildebøker som tar utgangspunkt i dyreriket. I tillegg problematiseres det heller ikke at det er mamma og mor framfor den mest utbredte løsninga med mamma og pappa. Og dette syns jeg faktisk er helt greit, kanskje mest av alt fordi barna så lett aksepterer universet. Men hvorfor brillebjørnene ferdes rundt og bare forholder seg til andre mennesker, ikke dyr, er litt verre å forstå. Kanskje det kommer noe mer om det i framtida? Kjenner at jeg peker litt mot spillefilmen nå, som heter Brillebjørn på bondegården (2018) og allerede i tittelen indikerer nærkontakt med dyr. 

Tilbake til bøkene. Gjenkjennelsesfaktoren i situasjoner og replikker er svært høy, og jeg vil tro det også hjelper på saken at forfatter Ida Sofie Søland Jackson (f. 1987) sjøl har et lite barn i riktig målgruppe. Det er mange virkelighetsnære situasjoner, som masing på butikken, at den lille ikke får sove, at den lille ikke tør eller ikke vil og så videre. Og det er bra. Men av og til blir det helt flatt, slik som i Brillebjørn baker. Det er to hovedfaktorer som gjør at det blir flatt: For det første at tekst og bilde sier akkurat det samme i stedet for å skape et spenningsfelt der barna kan få litt informasjon gjennom teksten og litt gjennom bildene, og der summen utgjør noe mer. For det andre er det i akkurat denne boka et hovedpoeng som ikke er så lett å oppdage for et lite barn - i alle fall ikke når det ikke er en del av barnets daglige referanseramme. Ideen er god, men gjennomføringa er mindre bra.

Men heldigvis er det som regel en liten vri i bøkene som gjør dem interessante for barna likevel. De to mest vellykka titlene så langt er Brillebjørn på butikken og Brillebjørn sklir. Førstenevnte er både morsom, gjenkjennelig og sannsynlig, og forfatteren får godt fram dette at Brillebjørn kan være flere typer Brillebjørn. Vi får også skildra mestring. I tillegg har vi her en kombinasjon av tekst og bilde der skaperne har klart å lage et lite spenningsfelt. I den andre boka handler det om å tørre, og her er det nok mange barn som kan trenge litt Brillebjørnhjelp. Som vi foreldre veit kan det være en vanskelig prosess for både store og små når noe nytt skal mestres. Hvor mye skal vi presse, motivere, roe ned eller bygge opp under? Hvor lenge skal barnet få grue seg, vente, prøve og feile? Bjørnemammaene har heldigvis godt med tålmodighet både i butikken og på leikeplassen - slik er vel ikke bøkene fullt så realistiske...

Den eneste nedturen med bøkene er kan hende at Brillebjørn nettopp ikke gjør det han er så kjent for på tv: Han lager ikke fantasimagi. Og barna kan kanskje spørre hvordan han klarer seg uten? Jeg tar meg derfor i å lure på når det eventuelt kommer, denne fantasimagievnen. Når utvikler den seg? Er det noe alle brillebjørner kan, eller bare han? Det får vi kanskje vite noe om en gang i framtida, enn så lenge lever de hvert sitt liv, disse to Brillebjørnene som er den samme. Inntil videre får vi kose oss med alt det som faktisk fins av bøker, episoder, film, lydbok, matboks og ikke minst selveste Brillebjørn (avbilda øverst), kosebjørnen, som er mange småbarns nye yndling, god og mjuk som den er. Midt i blinken for barn på to, tre og fire år.

Halloween

Bildekilde: Bokelskere

Tania Kjeldset (f. 1960) er en forfatter noen av dere kanskje kjenner fra barnebøkene om Stine, som blei utgitt på begynnelsen av 2000-tallet. Kjeldset, som også er illustratør, debuterte med ei bildebok, Eplemadammen, i 1995, og har, i tillegg til barnebøkene, skrevet for ungdom. Men de siste åra har hun, som svært mange andre norske barne- og ungdomsbokforfattere, ikke fått ut så mye. Og hun har nå gått over til å skrive for voksne.

Novellesamlinga Halloween fra 2017 er mitt første møte med Kjeldset. Sjøl om det er en forfatter jeg har kjent ved navn i mange, mange år og lest noen utdrag av her og der, har det aldri blitt til at jeg har lest ei hel bok. Men det har jeg gjort nå. Samlinga består av åtte noveller lagt til omtrent vår egen nåtid. Tittelen kunne en gjerne gjort mer ut av, for der er det mye å hente med tanke på symbolikk, historie og budskap, men forfatteren velger å ikke gjøre det. Persongalleriet er stort og variert, og i tillegg spiller hovedstaden og t-banenettet viktige roller i kulissene. 

Novellene er passe lange, noe jeg setter svært stor pris på. De er avslutta, ikke hengende, fokuserte rundt en person eller en hendelse, og ikke springende eller fulle av anekdoter og assosiasjoner. Det gjør at de framstår som gjennomtenkte og gjennomarbeida. Videre er de ofte hverdagslige, og handler om Gloria som skal til tannlegen, gutten som er forelska i læreren sin, Rakel som ikke liker Halloween, to gamle mennesker som møtes for første gang, ei lita jente som tar t-banen og så videre. Forberedelser til Halloween utgjør noen av detaljene i novellene og er derfor enda et bindeledd. 

Kjeldset har en flytende, skildrende stil som rommer både mennesker og gjenstander, fortid og nåtid, hendelser og samtaler, følelser og stemninger. Hun fokuserer mye på samspillet mellom mennesker og den rolla vi ofte har i hverandres liv uten å være klar over det sjøl. Mange av personene dukker derfor opp i flere tekster, enten som handlende og tenkende personer, eller som en skikkelse i bakgrunnen. Slik får vi, nesten i all hemmelighet, betrakte de samme menneskene fra flere sider. Jeg syns dette grepet er fint og at det fungerer godt, og skulle faktisk ønske at det var enda større grad av intertekstualitet, helhet og sammenheng tekstene i mellom. Det gir novellesamlinga ei god retning og en fin underliggende struktur. 

Men de står godt hver for seg også. Novellene er konsentrerte og poengterte, kanskje av og til litt for brå i avslutningene. Men historiene, og menneskene, trer tydelig fram gjennom erindringer, hendelser, tanker og følelser, og de oppleves som reelle og troverdige. Kjeldset velter seg ikke i det som er sårt og vanskelig, men hun tør å sette ord på det, og velger de riktige. Og hun betrakter godt. Sammen med en jevn prosa blir det en ganske helstøpt og fin voksendebut.

Bokhyllelesing: Anne Brontë

Bildekilde: Bokelskere

I 1847 sitter den middelaldrende Gilbert Markham og skriver et langt brev til sin svoger Halford. Gilbert skylder han en historie, en personlig en, og er nå endelig kommet fram til hva han skal skrive. Brevet tar oss med tjue år tilbake i tid, til den gangen da Markham levde et lett og ubekymra liv fylt med en jordeiers plikter, hardt kroppsarbeid, lesing og fascinasjonen for nabojenta Eliza Millward. Han er lykkelig og naivt uvitende om det meste, for verden er liten og erfaringene få. En dag får han høre at det er noen som har flytta inn på det ubebodde godset Wildfell Hall på utsida av egnen. Det er ei kvinne, hun er ung, og enke allerede, og med seg har hun den lille sønnen sin. Som om ikke det er nok, er det ingen som kjenner forhistoria hennes. Alt de veit, er at hun er maler, og at hun lever av å selge maleriene sine.

Markham bryr seg ikke nevneverdig om alt sladderet. Men på en av sine mange turer rundt på heden mellom hans gård og hennes leiegods, der Markham rir, går tur eller jakter, møter han Mrs. Graham og vesle Arthur. Og fra da av tar livet hans en annen retning.

For Mrs. Graham er så stolt og sta og sterk at han blir både sint og irritert. Og etter hvert blir han imponert også, for hun diskuterer og debatterer uten å holde tilbake, og sjøl om han ikke er enig, er hun overbevisende. Blant annet er hun svært opptatt av sin sønns oppdragelse, og har tydelige tanker om hvordan den skal være. Markham ler av henne og mener at hun gjør sønnen sin skjør og avhengig av henne når hun diller og stuller slik med han, men hun holder stand og gir mange eksempler på hva hun gjør, uten redsel for å bli vurdert av andre. For å gjøre han immun mot alkoholens ødeleggende kraft, blander hun vinen eller ginen med et brekningsmiddel, slik at han alltid blir dårlig og dermed ikke liker alkohol. Det vil hindre at drikkfeldighet blir en av hans laster, mener hun. Diskusjonene deres er heftige, og Markham er ofte frustrert etterpå. Mrs. Graham er så ulik Eliza! Hun er så lite kvinnelig i sin framferd, og forholder seg ikke til de sosiale normene for sitt kjønn! Hvordan skal en håndtere et slikt menneske?

Mrs. Graham på sin side er ganske tydelig på at hun ikke skal håndteres. Han, som er egnens spradebasse og skjørtejeger og det som verre er, kan få besøke henne, som alle andre, men hun vil ikke bli godt kjent. Og han får overhodet ikke lov til å beile! Om han skulle finne på det, er det slutt på relasjonen mellom dem med en gang, og han vil ikke lenger ha adgang i hennes hus. Markham er sjokkert. Hvordan kan hun være så brutal? Og i tillegg svinger hun slik, munter i det ene øyeblikket, streng og avvisende i det neste. Er det noe han sier eller gjør? Han kan se at hun tenker, ansiktsuttrykket endrer seg, hun retter ryggen eller snur seg vekk, hun kan avslutte samtalen like brått som den begynte og trekke seg helt bort, rope på Arthur og bare gå. Og tilbake står Markham og betrakter henne, dette mysteriet av ei kvinne, Helen Graham. Når han spør, får han ingen svar, når han forsøker å snakke om noe personlig eller privat, blir han avvist. Hvem er hun egentlig? Og hva er det hun skjuler?

Og det er kort sagt det denne boka, som strekker seg over drøye seks hundre sider, handler om. Kvinnen på Wildfell Hall (1848) er ei lang historie om kvinna Helen Graham, og om hele hennes liv, med særlig fokus på perioden fra hun er atten år til hun er tjueåtte. Men historia er ført i pennen av en mann, og mange andre passasjer er også lagt i munnen på menn, så en kan jo spørre seg om det er en eller flere upålitelige fortellere her? Slike sprik mellom hennes virkelighet og deres virkelighet er interessante tankekors, og som leser er det umulig å ikke gjøre seg noen refleksjoner underveis. 

Videre er det ikke til å stikke under en stol at forfatter Anne Brontë, også kjent under pseudonymet Acton Bell (1820-1849) ikke bare leiker seg med samtidas mer eller mindre rigide kjønnsrollemønstre, hun utfordrer dem, avslører dem, og setter dem i et svært grelt lys. For å si det med oversetter Peter Fjågesund (f. 1959), som også har skrevet etterordet til boka: Dagens lesere må være klare over at Helen opptil flere ganger bryter loven. Hun skal, som kvinne, være totalt underlagt sine mannlige slektninger eller sin ektemann i ett og alt, hun er deres eiendom og står kun til deres disposisjon. Så lenge hun er ugift er hun en byrde, etterpå er det ingen som bryr seg.

Ekteskapet som institusjon blir dermed bokas hovednedslagsfelt. Hvordan kan det britiske samfunnet, som allerede på den tida på så mange andre områder er kommet så langt, godta at halvparten av landets befolkning blir holdt som ulønna slaver av den andre halvparten? Hvilket menneskesyn ligger til grunn for en slik praksis? Hvilke fornuftige lovverk støtter opp om det, tillater det? De fleste ekteskap er arrangerte og uten alle former for kjærlighet, i alle fall blant de bedrestilte, og kvinnene er helt uten juridiske og økonomiske rettigheter på alle samfunnsplan. De mister råderett over egen formue og egne gjenstander i det de gifter seg, i tillegg til at de må ofre alt av tid, ressurser og krefter for å prioritere ektemann, eventuelle barn og husholdninga. Kvinna har heller ikke rett på skilsmisse. Fram til 1857 kan det kun innvilges gjennom kirkerettslig dom eller ved et parlamentsvedtak, noe som i praksis er så å si aldri. Hun er sin manns eiendom i ett og alt, og han kan gjøre hva han vil med henne.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi forfatter Anne Brontë har, som sine søstre, en genial struktur og oppbygging av boka. Hennes omfattende verk, som består av tre deler på om lag to hundre sider hver, noe som var vanlig for "ordentlige" romaner på den tida, er ytre sett en brevroman: Rammefortellinga er som sagt at Markham skriver brev til Halford. Men midt inni det hele er det ei dagbok som tar over. Det er Helens dagbok, og gjennom den følger vi henne som ugift attenåring der hun frydefullt deltar i sesongens festligheter, vi får skildra den skjebnesvangre forelskelsen hennes og det påfølgende ekteskapet, og deretter alt som hender med henne. Uten å avsløre for mye, vil jeg bare minne om at hun på et tidspunkt faktisk dukker opp på Wildfell Hall, men hvorfor, vel, det får dere finne ut av sjøl.

Det er en mektig roman den yngste søsteren Brontë har skrevet. Og hun er, gjennom den, mye modigere enn sine eldre søsken. Slik Peter Fjågesund påpeker, så holder Charlotte Brontë seg helt innafor alle konformitetskrav med sin Jane Eyre: Mannen har her ei gal kvinne innelåst på loftet, som tilfeldigvis også er kona hans. Hos Emily Brontë finner vi også galskap, kjærlighetens galskap og sorgens desperasjon, særlig skildra hos Heathcliff. Vel var de fostersøsken, han og Catherine, men de var også sjelevenner, og slikt kan vel unnskylde så mangt. Hos Anne Brontë er alt snudd på hodet. Riktignok er Helen ung og forelska og trår med de beste forsetter rett inn i et destruktivt ekteskap, men her fins ingen sjelevenner, bare falske eder. Hun tror at hun med godhet, gudfryktighet og eksempelets makt kan omvende sin ti år eldre mann, som har så mange laster at hun ikke kan telle dem. Det er juridisk og religiøst sett hennes plikt og eneste oppgave: De to er ett. Og hva kan en egentlig gjøre, når det vonde og vanskelige ikke tar form av utagerende galskap, og ikke kan låses inne, men får vandre fritt rundt i samfunnet og spre sin gift? 

Anne Brontë trykker hardt og lenge på akkurat dette punktet, og viker ikke i sine svært realistiske, nesten naturalistiske, og vonde skildringer av den nedadgående spiralen Helen er fanga i. Der Jane Eyre er vittig og Stormfulle høyder er spennende, er Kvinnen på Wildfell Hall en lang utholdenhetsprøve for både hovedperson og leser. Forfatteren skildrer hver minste lille endring i forholdet mellom ektefellene - ansiktsuttrykk, stemmebruk, talemåter, blikk, kroppsspråk, oppførsel, holdninger, psykiske og fysiske sammenstøt. Løgn for løgn blir avslørt, og den harde virkeligheten stiger opp fra sidene. Både Helen og mannen hennes er fiktive personer, men jeg personlig tviler ikke på at dette var realiteten for svært mange kvinner både i Storbritannia og i andre land, Norge inkludert, gjennom mange hundre år - dog ikke like framtredende i alle samfunnslag og til alle tider. Her i Norge har vi Camilla Collett (1813-1895) som noen år seinere (1854/55) tematiserer og avslører ekteskapet som institusjon på lignende måte i romanen Amtmandens Døttre. Kanskje hun leste Anne Brontë? Kvinnen på Wildfell Hall var nemlig den av Brontë-bøkene fra 1848 som solgte best, og vi veit at Collett leste mye britisk litteratur. Romanen blei slakta av kritikerkorpset, men det er helt tydelig at Brontë traff noe i samtida og i kvinnene som leste. Jeg tror at de, trist nok, opplevde gjenkjennelse.

Og dette med å holde på fasaden er dessverre en tematikk som aldri går av moten. Jo høyere opp en befinner seg på samfunnets rangstige, jo viktigere er det å holde fast ved det som forventes. Og hva med alle glattpolerte overflateliv en møter gjennom sosiale medier? Anne Brontës roman ville ikke vært mindre flammende om den blei skrevet i dag! Ei heller er kontrasten mellom kvinnerolle og mannsrolle noe som bør forbli ubehandla - og heldigvis tas det stadig opp, både i mediene og i skjønnlitteraturen. I omtrent et halvt års tid har Me Too-kampanjen spredt seg til svært mange land og yrkesgrupper, og Helen er dessverre ei av mange som kunne brukt emneknaggen flittig. For sjøl om hun ikke voldtas, krenkes hun systematisk fordi hun er kvinne, og mannen som krenker, gjør det fordi det er hans rett som mann - og ektemann. Vi må ikke glemme at dette er realiteten for flertallet av verdens jenter og kvinner også i dag. Og det er på grunn av slike modige skildringer og usminka sannheter at Kvinnen på Wildfell Hall framholdes som en av de første gjennomførte feministiske romaner.

På disse måtene, og mange, mange flere, er Kvinnen på Wildfell Hall en roman som fortsatt er aktuell, og som så absolutt fortjente å endelig komme i norsk språkdrakt - oversettelsen fra 2016 er den første! Sjøl om skildringene er langsommere enn vi er vant til, sjøl om Brontë dveler ved natur og landskap, gir rom til lange assosiasjoner og tankesprang og bruker en teknikk som kan minne om Virginia Woolfs (1882-1941) stream of consciousness, og sjøl om spenningsnivået i dagboka ligger på et indre plan og kan hende vil oppleves som langsomt av mange, er det ei bok som er verdt å lese, og som gir et enormt utbytte til rett leser. Og om en syns det går trått underveis, må en huske på at Anne Brontë med sin detaljrikdom skreller av lag for lag av en utbredt og skadelig mannskultur som det var på høy tid å endre. Enda skulle det ta lang tid, for stemmerett til britiske kvinner blei ikke et faktum før i 1918, med fulle rettigheter ti år seinere. Jeg tror at bevisstgjørende og tankevekkende bøker som nettopp denne bidro i modningsprosessen, og slik er boka også et stykke kulturhistorie.    

Underveis i lesinga fikk jeg en assosiasjon til et eventyr jeg ikke har lest på lenge, men som jeg var svært opptatt av under studiene for noen år tilbake. I en av Charles Perraults (1628-1703) samlinger finner en et eventyr med tittelen "Ridder Blåskjegg". Blåskjegg er en svært sjarmerende mann som kan kunsten å beile. Vel er han stygg med det blå skjegget, men han er også utrolig rik og galant, og etter å ha vært med han på et landsted i åtte dager, er det naturligvis ei ungjente som tenker at han ikke er så ille, og sier ja til ekteskap. Men Blåskjegg har - bokstavelig talt - skjeletter i skapet, nærmere bestemt sine seks tidligere koner. Naturligvis er dette eventyret langt unna Kvinnen på Wildfell Hall og kanskje mer i retning av Henrik VIII, men likevel: Helen går i samme felle som den andre unge jenta. Og deres ektemenn skjuler begge hemmeligheter av verste sort, som gjør livet vondt for dem. I eventyret er dette konkretisert med døde kropper, i romanen er det synd. Mannen til Helen bryr seg ikke om sine mange synder og sin framtid i Helvetet, han fortsetter å ture fram som han gjør, sjøl om det er ødeleggende for alle rundt han, han sjøl inkludert.

Dermed blei jeg sittende å lure på om Anne Brontë kjente til eventyret om Blåskjegg. Det er ikke umulig, da hun var ei svært belest kvinne, noe boka, med sine mange bibelsitater og -referanser, beviser. Hun har også kjent til mange andre tekster, lyrikk, filosofi og romaner, så det er ingen tvil om at det blei lest, tenkt, skrevet, sitert og parafrasert på heden. En slik stor mengde av intertekstualitet er naturligvis uhyre interessant for en fagidiot, og det er stilig at bokas oversetter også deler en slik glede og videreformidler det som står i den britiske standardutgaven av verket. Da får også norske lesere en mye bedre forutsetning for å forstå samtida og verket. Kvinnen på Wildfell Hall er fremragende oversatt av Peter Fjågesund, som også har skrevet et klokt og reflektert etterord som i alle fall har påvirka denne leseren. Og det er jeg takknemlig for.

Kikk også innom innlegget til medblogger Birthe, som leste boka sammen med meg. 

Begynnelser

Bilete: Bokelskere

Livet forstås baglæns, men må leves forlæns, skreiv den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813-1855). Det har glide inn i språket som eit ordtak, der den meir norske ordlyden er "Livet må leves forlengs, men forstås baklengs". Og det var dei orda som kom til meg då eg hadde lese ferdig Begynnelser (Aschehoug, 2017) av Carl Frode Tiller (f. 1970). For der opner Tiller rett og slett med slutten. Enden på livet, enden på tilværet slik vi kjenner det, ebbar ut idet boka tek til. Og etterpå såg eg jo at same sitat er trykt bakpå smussomslaget, som eg alltid lèt vere å sjå på og tek av ei bok når eg les ho.

Lengje var eg i tvil om eg skulle skrive om det her, heile dette grepet til Tiller med å byrje bakfrå. For min del er det ein såpass vesentleg del av boka at eg er usikker på om eg avslørar for mykje når eg røpar det. Men: Det står attmed bakpå boka, saman med innleiiande sitat. Då må det vere greitt. Men det einaste originale ved boka er nett dette grepet. Elles er alt som det plar vere hjå Tiller. Det er kan hende ein fordel å vere klår over ein slik rangsnudd struktur før ein les, slik at ein ikkje vert frustrert eller forvirra. Samstundes skulle eg ønskje at forlag og forfattar hadde halde det løynt.

Attende til forteljinga: Me er i første kapittel, som ikkje har namn eller tittel. Hovudpersonen Terje ligg på sjukehuset. Han opnar augene, høyrer stemmene til mor si og søster si. Han får med seg alt dei gjer og seier, men dei verkar ikkje å sjå han. Dei ser korkje på han eller mot han, heller rett gjennom han. Og han tenkjer at no døyr eg, det er dette som er å døy. Men korleis gjekk det slik? Korleis kan det ha seg at ein vaksen mann med eit meiningsfylt arbeid, kone og born, velje å take sitt eige liv? Og kan ein nokon gong svare på, og forstå, fullt og heilt, eit slik umogleg spørsmål?

Langt på veg er boka til Tiller ei undersøking. Ei undersøking av kva element i eit liv som får det til å bikke over nett når det ikkje skal. Tiller søkjer og leiter fram ulike faktorar i og kring livet til Terje som til saman vert ein uhandterleg masse, som til slutt vert for mykje. Sett kvar for seg er det ikkje mykje. Kvar for seg er kvar hending, kvar konflikt og kvar krangel liten nok til å verte retta opp att. Men det skal syne seg å ikkje vere heilt så enkelt.

Frå byrjinga, det vil seie slutten, går me steg for steg attende i livet til Terje. Me får høyre om kva som hender to dagar før, dagen der Terje i frustrasjon og sinne og vonlause køyrer over i motgåande køyrefelt for å fullt medvite kræsje med eit vogntog. Me får høyre kva som hender ein månad før det igjen, tre dagar før det igjen, tre månadar før det igjen og så vidare. Saman med forfattaren nystar me oss attende i eit heilt vanleg liv, episode for episode. Heilt til dei daglegdagse skildringane brått ikkje er så daglegdagse lenger, og me som les skjøner at Terje har hatt eit val mellom to heilt ulike liv, ikkje ulikt fleire av lagnadene me råkar i Innsirkling-trilogien (2007, 2010, 2014). 

Styrken hjå Tiller er som vanleg skildringane av det psykologiske spelet mellom dei sentrale personane, og dei mellommenneskelege konfliktane deira, særleg knytt opp mot kroppsspråk og munnleg kommunikasjon. Forfattaren skildrar korleis ein er vrang og småleg med dei ein er glad i, kor lett det er å seie noko vondsinna som ein veit sårar, kor vanskeleg det kan vere å velje å vere god. Vidare har han ein grunnleggjande forståing for det mørkret som alltid er i eit menneske, og som i nokre tilfelle kan ete ein opp innanfrå. Eit mørker som kjem snikande, som alltid ligg ulmande... Er det då meint å vere slik? Er det mørkret noko ein har arva, som ligg i gena, som ein difor ikkje kan noko for, ein berre er slik? Eller kan ein aktivt velje sitt eige liv, på ny og på ny, lausrive frå kva ein kjem frå og kven ein er? Slik handlar boka like mykje om skapinga av ein identitet som livet til Terje.

Men mest av alt er det døden, den endelege avslutninga. Alle frampeika, symbolikken - vegen dit vert så klokkeklår når ein har lese heile boka. Og ho ender, i byrjinga, med døden. Ordtaket er difor heilt på sin plass. Slik er det litt ironisk at boka er kalla Begynnelser. Samstundes skjøner eg kvifor. Kvart kapittel i boka er ei byrjing, ein start. Og frå kvart kapittel kunne livet til Terje kan hende tatt ein annan veg. Men noko i han, i oss alle, trur eg, gjer at me langt på veg er tru mot røtene våre. Me ber med oss ei fortid som me ikkje kan sjå vekk ifrå, ei ballast som gjer oss til nett den me er. Slik eg ser det, er Terje ein mann som kjempar heile livet. Han vil ikkje vere nett den han er. Han vil ikkje verte slik som dei andre i familien, men veit at han liknar. Han vil ikkje kjenne på mørkret, vil ikkje sjå det.

Men det kjem snikande kva enn han, eller me, gjer. Det er jo der støtt. Og det er der det heile ender.

Vårlesing

Det verken føles eller ser ut som vår her hos meg. Snøen ligger fortsatt høy på takene og langs veiene og foran huset er snøfonna så stor at ungene snart kan klatre opp på taket for egen maskin. Vinden er kald og sur, minusgradene er mange, dørene på bilen fryser igjen om nettene, hengelåsen til boden må jevnlig brytes opp og en nøkkel er allerede knekt, lokkene til søppelbøttene iser igjen og er av og til umulige å få opp, trappa er islagt og må gås over, ikke på, spettet er henta fram og brukes jevnlig, men det fryser på igjen hver natt, ungene snubler i issvullen ved nedløpet, bøtta med strøsand er snart tom, posten er bare en vassen masse i postkassa fordi det snør nedi og så videre. Det er kaldt og surt og fortsatt veldig vinter. Men! Himmelen er blå og sola skinner, sjøl om den ikke varmer noe særlig, og lufta er klar og frisk. Våren er, trass i få tegn enda, i anmarsj.

Alexander L. Kielland

Nå som jeg har fått unna en ganske lang lesekø, ligger Kielland atter en gang nokså høyt opp i bunken. Han er faktisk nummer fire! Og det er vel og bra, for da blir han kanskje lest om kort tid, med mindre ei anna ulest bok sniker i køen.

Jens Bjørneboe

Jeg har nylig henta fram igjen Jonas og ser fram til å lese den ferdig denne gangen. Men jeg merker at det er en type tekst det er utfordrende for meg å lese nå - den er knallgod og rørende og vond, men jeg har fokus et litt annet sted, og må derfor jobbe meg vei gjennom boka. Da tar det nødvendigvis lenger tid.

Per Olov Enquist

Nå som jeg har lest Fjellet med de tre grottene, er det kanskje på tide å vende nesa mot Et annet liv. Det er ei bok jeg lenge har hatt lyst til å lese.

Marita Fossum

Fossum må bare vente, her er det mange om beinet, og en kan bare lese ei og ei bok, sjøl om en kan holde på med flere samtidig. Og fordi jeg ennå ikke har kasta meg på lydbokbølgen, blir lesing også en ganske dominerende aktivitet når jeg holder på med den, og den er ugrei å kombinere med mye annet (men jeg holder fast på tannpusslesinga og leiter etter neste kveldsstellbok).

Tre riddersagaer

Også denne boka skal leses i vinter! Nå har jeg drassa den med meg rundt lenge nok, så når jeg er i mål med Jonas, blir det denne. Det er i alle fall planen, men som en veit: Leseplaner brytes både støtt og stadig.

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar

Kringla Heimsins er ferdiglest og omtalt, og omtalen finner du her! Ypperlig kveldsstellbok. Også denne utgivelsen fra radarparet anbefales.

Ian McEwan

Barneloven ligger klar i ulestbunken og konkurrerer med Lykksalighet om hvem som blir neste bok ut, etter at det påbegynte er ferdiglest. Hipp som happ, på mange måter, for begge skal jo leses.

Bokhyllelesing 2017

Fjorårets leseutfordringer venter fortsatt, dessverre. Til runde ni er det Jonas, runde ti En herregårdssaga. Når jeg er i mål med begge, skal jeg juble!

Anne Brontë

Kvinnen på Wildfell Hall er halvlest, og for ei bok det er så langt! Jeg er forbausa over at alle de tre søstrene Brontë har slike særegne litterære grep, særlig komposisjonsmessig. Det er imponerende! Det må ha foregått litt av hvert på den heden de bodde på - tenk å være flue på veggen! Jeg koser meg med boka og forsøker å få den til å vare så lenge som mulig...

Roskva Koritzinsky

Jeg har ennå ikke sett verden er lest og omtalt svært kort i samleinnlegget du finner her. Jeg er overraska over nominasjonen til Nordisk Råds Litteraturpris, for å si det sånn.

Ingvild Holvik

Premien for alt, den andre utgivelsen fra Ingvild Holvik, er ei nydelig, nydelig bok, som virkelig anbefales. Hun skriver både presist og usentimentalt, men likevel varmt og rørende. Omtale finner du her.

Aina Villanger

Jeg har også fått skrevet om Baugeids bok, ei bok som i begynnelsen var litt vanskelig å få grep om, men som etter endt lesing var både spennende og interessant, annerledes og underholdende, med Villangers skråblikk på samtida. Anbefales!

Kristin Storrusten

Barsel er blitt en slags farsott blant nybakte mødre, og godt er det: Av og til må slike farsotter også være lyrikk, og ikke bare håpløse mobilspill og femti nyanser av jeg veit ikke hva. Mer lyrikk ut til folket! En kort omtale fins i samleinnlegget.

Johannes Gjerdåker

Glimesteinar frå islandsk visetradisjon var nok en av fjorårets fineste utgivelser, og da tenker jeg både på omslag og innhold. Jeg har virkelig kost meg med boka og håper den finner veien til mange, mange lesere.

Runa Fjellanger

På motorveiene falt ikke helt i smak hos meg, og hvorfor kan du lese om her.

Carl Frode Tiller

Fjorårets Tiller-roman, Begynnelser, er fortsatt ikke omtalt - jeg veit ikke helt hvordan jeg skal gripe den an. Men det kommer vel, det som det meste annet. Og om du lurer, så kan jeg avsløre at jo, den var god.

Tania Kjeldset

Novellesamlinga Halloween fra 2017 er snart ferdiglest, og deretter følger det sikkert en omtale. Men inntil videre holder jeg klokelig tett.

Bokhyllelesing 2018

De to første rundene av Bokhyllelesing 2018 er allerede gått av stabelen. Til første runde leste vi gule bøker, og jeg valgte meg tidligere nevnte Fjellanger. Til andre runde skulle vi finne fram gamle og/eller historiske bøker, og her koser jeg meg med Anne Brontës Kvinnen på Wildfell Hall, som jeg dessverre snart er ferdig med - tid og sider går fort når en koser seg! Til runde tre nå i mars skal vi plukke fram ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill. Jeg har landa på Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood, og gleder meg til å lese! 

Ønsker dere riktig god vårlesing!