Kruttårnteatret - Jungelboken

Bildekilde: galeiscenen.no

Er du i Stavernsområdet i juli? Og er det en dag du kanskje er litt lei av både sol og is og båt og bading og krabber og unger som gnåler, krangler og maser, knuser vinduet til soverommet på hytta med fotballen, kræsjer på sykkel og har gnagsår hver gang dere skal gå Kyststien? Da kan du enten la ungene være hjemme og ta deg en tur bort på Fredriksvern verft og finne Galeiscenen, eller du kan ta med deg hele hurven og gjøre det samme. For der, der spiller nemlig Kruttårnteatret sin årlige sommerforestilling, og den er vel verdt å få med seg for både små og store.

Årets forestilling er løst basert på Rudyard Kiplings Jungelboken. Regien er original og litt som en kinesisk eske: Først iscenesettes det en speidertur der det fortelles ei historie i teltet, deretter blir vi med inn i nevnte historie, som er Jungelboken (og her bytter alle naturligvis roller), og godt inni Jungelboken blir vi med Mowgli til menneskelandsbyen der vi opplever teater, som er Thorbjørn Egners Hakkebakkeskogen (nok et rollebytte). Smart uttenkt, elegant regissert og utrolig morsomt gjennomført! 

Mer er det egentlig ikke å si om handlinga, annet enn at hvis du kjenner disse to historiene, så får du enormt mye mer ut av stykket enn om du stiller helt blank. Det er jo logisk. Bruk derfor gjerne noen minutter mens du likevel står i kø og venter på å komme inn (for stå i kø bør du, om du vil ha de beste plassene, som sjølsagt er foran) til å lese deg opp på begge deler. Og fortell for all del barna litt også, slik at du ikke hele tida må forklare hva som skjer, for her går det fort i svingene. Det er femårsgrense, av en grunn, men for at barna skal ha skikkelig glede av stykket, bør de være fra åtte år og oppover. Men egentlig er barna bare en unnskyldning for å gå på årets morsomste teater. For det er alltid de voksne som ler aller mest.

Kruttårnteatret har en ekstremt god besetning som etter mange år sammen er overlegent samkjørte både når det kommer til sang, dans og skuespill. Gjengen består, i år som i fjor, av Tiril Heide-Steen, Bernhard Arnø, Nils Jørgen Kaalstad, Christian Skolmen og Christian Greger Strøm. I tillegg har de med seg en svært dyktig musiker med god sans for timing og humor i Peder Varkøy, og han utfyller gruppa svært godt. Tenk at en så liten trupp kan få til så enormt mye, og generere så mye trøkk! Publikum får både gåsehud og latterkrampe, ilinger nedover ryggraden, ømme magemuskler og god lyst til å svinge dansefoten flere ganger underveis. Og da jeg så stykket, var det også flere som sang med, fordi låtene som brukes er kjente, sjøl om teksten alltid er helt ny.

Skuespillerne synger fletta av flere godt etablerte artister og varierer uttrykket enormt i løpet av spilletida - denne gangen fra opera til "Händerna mot himlen" og en hel haug poplåter. Det er dramatisk, det er raskt og morsomt, det er nødrim og rap, det er store fellesnumre med imponerende spennvidde i registeret, og det er sololåter - til og med også med trompet og kazoo. De korer så det er en fryd, enten de er utkledd som mus eller om de er ulver og andre jungeldyr, eller om de er speidere. De danser godt sjøl om variasjonen er liten, og de er overraskende solid koordinerte, også på et litt klønete spillested som Galeiscenen, med lite plass og en scene i flere høyder. De utnytter scenen for øvrig til det fulle, akkurat som ute på citadellet. Og det er så gøy med skuespillere som tør å være fysiske, ikke bare med og mot hverandre og i uttrykket, men oppunder taket, i stiger, på line, med publikum og over hele spillestedet.

Det som likevel er mest imponerende, også i år, er hvor gjennomarbeida alt sammen er. Fra kostymer (og ikke minst kostymeskiftene, som av og til må gå vanvittig raskt) og sceneskift til replikker og plassering på scenen og alt i mellom. Og hvordan det er ulike former for humor i alle ledd, fra navn til kostymer. Skolmen er for eksempel alltid vinneren av ymse ukledelige parykker, bare det i seg sjøl er utrolig gøy. Og han er helt gjennomført ironisk, rolig i stilen og helt bakpå. Det blir en utrolig artig kontrast opp mot Arnø, som nesten alltid har gutteroller, der han får leike seg med å være barnlig eller ungdommelig i stil og tone. Han kan da være konkret og flåsete og gjøre opprør. Greger Strøm bidrar med så mye fysisk komikk - den mannen kan spille hva som helst. I år måtte jeg særlig le av tigerdrakta hans, som var litt for liten, og hvor sprø han så ut da han føyk inn og var Mikkel Rev. 

Verken Heide-Steen eller Kaalstad hadde store og bærende roller i år (som hun hadde for eksempel i fjor), men de hadde utallige andre roller, noe som var utrolig godt turnert. De er så allsidige og smidige, fra slangen Kaa i et imponerende kostyme til komiske aper på menneskekurs, videre til omsorgsfulle ulveforeldre som lider tragiske skjebner, og en utrolig svett Baloo, hoho! Og igjen det fysiske - å spise en banan med skallet på, eller å sluke en tent fyrstikk - slikt skaper engasjement og oppsikt blant barna. Herlig gjennomført! Det er kun voksne tilskuere som eventuelt får med seg litt nøling, noen tabber og improvisasjon, for alt går så kjapt, og stykket er avhengig av at alle fem (seks) alltid er på merket. 

Det eneste jeg har å utsette på årets forestilling, er at de i fjor, som mange år tidligere, klarte å få ei låt til å sette seg skikkelig hos publikum. Hvem kan vel glemme gjengens versjon av "Shallow"? Den var helt ubetalelig! Og fra i fjor, jeg husker den faktisk fortsatt: Jorda rundt på åtti dager, du må regne med diaré og mageplager - melodien her er "Wake me up before you go-go". Det fikk de ikke helt til i år, sjøl om det nærmer seg med chugge en kasse med Fanta exotic. Men det er ikke gitt at det klaffer hvert år, og stykket står så stødig uten at en versjon av ei låt klistrer seg til hjernen.

Men så er stykket over. De spiller nesten hver dag i en måned, og enkelte dager har de to forestillinger, rett etter hverandre, mens sola steiker og det gamle båthuset nesten blir som ei badstue. For en utholdenhet de har! Men de får det så uendelig fint fram: Kjærligheten til yrket sitt, engasjementet for teater og evnen til å leike. Kombinasjonen av dette, og den gleden de sprer, er livsnødvendig, og kanskje det aller viktigste publikum tar med seg hjem. 

Hjernen er stjernen

Bildekilde: Bokelskere

For noen år tilbake hadde forlagsbransjen dilla på at noen titler skulle rime. I den forbindelse blei det utgitt en del fagbøker med titler av ymse slag, fra Sjarmen med tarmen til Gleden med skjeden, og ikke minst Hjernen er stjernen, som er den jeg har lest. Titlene, som både kan være sjarmerende og irriterende, får i alle fall godt fram hvilken kroppsdel boka handler om.

Hjernen er stjernen, med undertittelen Ditt eneste uerstattelige organ, blei utgitt i 2016. Boka blei raskt en stor suksess, og på innbretten av omslaget står det at den er solgt til tjue ulike land. Det er imponerende! Når en så legger til at det også er debutboka til lege, postdoc. og førstelektor Kaja Nordengen (f. 1987), blir det ikke mindre imponerende. 

Ut ifra tittelen er det som sagt nokså lett å skjønne hva fagboka dreier seg om: Hjernen. Og Nordengen er pedagogisk og konkret, og tar for seg hjernens ulike deler i ro og orden. Det satt jeg stor pris på underveis i lesinga. Illustrasjonene til søsteren Guro Nordengen (f. 1990) var også svært behjelpelige. For en som ikke kan noe særlig om hjernen, er det utrolig nyttig med konkretiseringer gjennom tydelige figurer der det enkelt og greit vises hva det skrives om, og hvor i hjernen det er. Sånn sett har jeg ikke bare fått større helhetsforståelse for hjernen som organ gjennom å lese boka, men også lært meg mange nye begreper.

Boka er inndelt i tolv ulike kapitler (jeg teller ikke med kapittel tretten, som kun er på to sider og egentlig er mest som et etterord). Hvert kapittel handler om et gitt tema, som for eksempel hjernens utvikling fra tidenes morgen og til i dag, personlighet, hukommelse og læring, intelligens, avhengighet, persepsjon, stedsans med mer. Det er også et utrolig kort kapittel (bittelitt mer enn ei side) om fenomenet vi ofte kaller multitasking, med en ekstremt tydelig beskjed: Ikke gjør det!

I kapitlene går Nordengen ikke bare tematisk, men også svært systematisk til verks. Etter en generell og nokså rask evolusjonshistorie, der hun gjør rede for begreper som reptilhjernen og pattedyrhjernen og menneskehjernen, samt de langt vanskeligere amygdala og thalamus med flere, er det duka for ulike fenomener. Først beskriver hun hvor i hjernen fenomenet utspiller seg og hva som skjer helt konkret (altså fysisk) inni hjernen når fenomenet foregår (som når vi lærer noe eller danner et nytt minne). Deretter gjør hun rede for ulike versjoner av det samme (som korttidshukommelse og langtidshukommelse), hvordan en kan trene opp hjernen (mnemoteknikk, positive tanker, betydninga av å kunne spille et instrument), hva som skjer når vi påvirkes av alkohol eller medisiner, eller sykdommer som Alzheimers, eller langt mer vanlig: Stress. Lettfattelig og tydelig viser Nordengen hvordan stress er bra for oss, og hvordan det er en risiko.

Til å være ei fagbok, er dette ei bok som både er lettlest, humoristisk og tydelig. Nordengen er engasjert i det hun holder på med, og hun er dyktig. Hun er kunnskapsrik nok til å klare å formidle tematikken enkelt nok for en som ikke kan noe særlig. Og det er veldig godt gjort. Vanligvis forsøker en fagperson å gjøre det enkelt, men surrer seg fort inn i det avanserte, fordi alt henger på hverandre og en ikke evner å ta det tilstrekkelig ned. Jeg sammenligner litt med å forklare et abstrakt begrep for et lite barn - en må evne å relatere det til barnets hverdag og referanser for å nå fram. Og det klarer Nordengen virkelig, i alle fall med dette barnet!

Videre bruker Nordengen seg sjøl flere steder i boka, og viser fram at også hun, som forsker på hjernen, kan være inkonsekvent og ikke alltid nødvendigvis forstå egne reaksjoner der og da. Det gjør at leseren kjenner seg normal. Men Nordengen tar oss med inn i erfaringene sine likevel, er åpen og gjør rede for hva som hendte. Da blir leseren beroliga i forhold til egne reaksjoner. Hun er også flink til å finne eksempler som gir mening for "vanlige" folk (altså ikke hjerneforskere). I tillegg har hun med litterære sitater, fra Håvamål til bøkene om Lillebror og Knerten, og hun bruker referanser fra kulturlivet. Det likte jeg spesielt godt.

Alt i alt er Hjernen er stjernen ei optimistisk bok med ei positiv grunnholdning, og forfatteren har et smittende engasjement. Om jeg skulle komme med noen innsigelser, måtte det bli at boka med fordel kunne vært litt lengre, og at Nordengen gjerne kunne gått djupere ned i noen av temaene. For det er spennende å lese og lære, og jeg kunne tenke meg å lære mer. Hvis det da er litt motstand i teksten framfor bare flyt og humor, jobber jeg hardere, og får også desto større utbytte i ettertid. Nå er jeg redd at jeg vil huske utgivelsen først og fremst som den muntre og populærvitenskapelige boka den er, deretter at hjernen er viktig og kan trenes opp til mye, men at øvrig innhold raskt blir borte. Slik fungerer i alle fall denne hjernen!

Den gylne notatbok

Bildekilde: Bokelskere

I vinter tok jeg endelig for meg det som har vært et lesemål gjennom flere år, nemlig tobindsverket Den gylne notatbok av nobelprisvinner Doris Lessing (1919-2013). Verket utkom på engelsk i 1962, og kom på norsk i 1975 ved Mona Lange (f. 1946), og har betydd svært mye for kvinnebevegelsen - til og med i internasjonal sammenheng. Det er ikke for ingenting at boka av og til omtales som feminismens bibel!

Lessing skriver om den enslige og ikke lenger helt unge kvinna Anna Wulf, som har stagnert som forfatter. Hun lever fortsatt på inntektene av sin første bok, men får ikke til å skrive videre. Hun har ei skikkelig sperre. For å rydde opp i, sortere og skille mellom de ulike delene av seg selv, sine gjøremål, tanker og følelser, bruker Anna intet mindre enn fem ulike notatbøker. De har hver sin farge og hvert sitt hovedtema, og vi som leser, leser oss gjennom disse samtidig som vi også forholder oss til ei rammefortelling, ei nåtid. Lessing glir inn og ut av rammefortellinga flere ganger underveis, men uten at det er vanskelig å henge med. Strukturen i romanen er både spennende, original og interessant reint faglig - for det må jo ha tatt tid å pusle dette sammen til en helhet. 

I den gule notatboka kommer vi svært tett på Anna selv. Hun skriver om sitt eget forhold til en gift mann, men gir både han og seg sjøl nye navn i notatboka - Ella og Paul. Det er likevel såpass tydelig for leseren at dette dreier seg om Anna og den gifte kjæresten Michael. Her fins det også paralleller til Lessings eget liv. Fortellingene i den gule notatboka er alt fra hele historier og lange skildringer, til utkast til romaner, noveller eller enkle skisser og ideer. 

Den svarte notatboka handler om Annas perspektiver på det å skrive, og hvordan det hadde seg at hun begynte å skrive. Derfor forteller den også historia om en annen Anna, den hun var før hun flytta hjem til England og fikk barn. Før dette hadde Anna nemlig flere år i Afrika, i et land ganske enkelt kalt Kolonien. Hun har mange minner fra Kolonien, konsentrert rundt en nokså alkoholisert og politisk engasjert vennegjeng. Minnene rulles fram i rykk og napp. Igjen et sammenfallende element med Lessings egen biografi - hun vokste som kjent opp i Rhodesia (nåværende Zimbabwe). Annas minner utgjør bakteppet for den første boka hennes, som fikk god mottakelse. I romanens nåtid er det snakk om å gjøre romanen om til en film, men da med en helt annen utgang. Dette opplever Anna som usant og vanskelig, og at hun stadig fjerner seg fra utgangspunktet, nemlig de reelle erfaringene med rasisme og apartheid, krig og konflikt. 

Den røde notatboka handler om politikk. Her skriver Anna om det britiske kommunistpartiet, den politiske situasjonen i verden og sitt eget engasjement i partiet. For eksempel får vi skildra hvordan hun både nøler med å melde seg inn, og med å melde seg ut. At hun møter på flere dyktige og interessante mennesker, som samtidig ikke klarer å se det Anna mener er sannheten, eller som er blinde for kritikken av partiet, og den mulige sannhetsgehalten. Hun beskriver også hvordan hun holdes igjen i partiet fordi hun er kvinne, og hvilken voldsom kontroll det er rundt informasjon og informasjonsdeling. Her får vi en parallell til noe som virkelig er gjeldende nå i våre dager, nemlig at en hver konflikt mellom to sterke interesser også er kamp om et narrativ, om å bli trodd. Lessing skildrer dynamikken i partiet svært godt. Så var hun også, i likhet med Anna, politisk aktiv, og veit godt hva hun skriver om.

Den blå notatboka er ei forsøksvis dagbok. I begynnelsen skriver Anna mest om dagligdagse gjøremål, som omsorg for datteren Jane og samtaler med venninna Molly, men etter hvert endres fokus. Den ytre verden invaderer henne, og hun mister språk for det som skjer. Notatboka blir da full av avisutklipp og artikler om krig og katastrofer fra hele verden. Det er Annas samtid, ei voldsom og deprimerende samtid, om en først begynner å ta den innover seg. Det gjør Anna i perioder, og da er det ekstra vanskelig å leve. På et tidspunkt har hun tapetsert nærmest et helt rom med slike utklipp, det bikker over og blir sykelig. Jeg opplever at Anna søker desperat etter mening, sannhet, håp og godhet i det som fortoner seg som en verden uten framtid, etter to massive verdenskriger og bruk av atomvåpen. Dette er også egne erfaringer for Lessing, som levde med de samme krigene og katastrofene. 

Den siste notatboka er den gylne notatbok, boka som blir veien ut av uføret, skrivesperra, sammenbruddene og nederlagene, og som samtidig forener den gule, den svarte, den røde og den blå notatboka, Annas fortid, Annas nåtid og Annas framtid, den fiktive Anna og den reelle Anna. Hun får åpningssetninga gitt til seg av en romanperson: De to kvinnene var alene i London-leiligheten. Slik byr Lessing på en elegant sirkelkomposisjon, der vi som leser forstår at Anna makter å komme seg videre, hun skriver igjen, hun skriver den boka vi leser.

Den gylne notatbok kan kanskje virke lite tilgjengelig, men er det egentlig ikke. Den er overraskende lett og pratete i tonen, i grunn litt for snakkesalig for denne leseren. Men som leser må en evne å holde alle de ulike Annaene og de ulike notatbøkene adskilt, ellers blir det fort rot. Eller en kan tenke at hver hoveddel av romanen har sitt nedslagsfelt, som en da studerer ekstremt nøye før en vender tilbake til "start", altså romanens nåtid, og går i gang med neste bolk. Hele veien utforsker Lessing rammene for ei kvinnes liv, hva det vil si å være kvinne, hva sannhet er, hva frihet er og hvordan en kan skape med språk, altså skrive, når så mye er tappa for mening og nærmest skrevet i hjel. Og hvordan kan verden komme videre fra et nullpunkt, tilsvarende med Annas eget nullpunkt? 

Sjøl om det kan virke mørkt, og sjøl om det blir håpløst mer enn en gang underveis, særlig i møte med romanens mange tvilsomme mannlige karakterer, er det faktisk håp her. For Anna finner som sagt en utvei. Men før hun kommer dit, må hun kjempe. Med venninna og mot sønnen hennes, mot menn generelt og ikke minst mot sin egen eksmann, mot samfunnets strukturer, mot ideologi og politisk overmot, mot diskriminering og sexisme, mot partiet og pressa, mot økonomi og kapital på den ene sida, og frihet på den andre, mot leieboere og pågående elskere, mot og med seg sjøl, som mor, som kvinne, i tekst, i kropp, i sinn. Det er overhodet ikke enkelt, det er krevende for Anna, det er krevende for leseren, og det er såpass omfattende at en kan kalle det en dannelsesroman. For det er gjennom denne enorme motstanden at Anna samles, styrkes og kommer ut på den andre sida.

Det er overraskende mye humor i teksten - fra bitende ironi til venninnenes raljering med sinte eksmenn, der mannfolka blir så provoserte at en nesten kan se det komme røyk ut av øra deres. Det er også noen artige passasjer der Lessing tar visse mennesketyper på kornet. For eksempel beskriver Anna et selskap hun deltar i, og videre er det skikkelsene innad i partiet. Både kvinner og menn kan framstå som pompøse, latterlige og fullstendig på bærtur. Likevel er dette ikke et humoristisk verk. Det ligger et djupt alvor over teksten hele tida, et tungt trykk, og mye er mørkt. Unge gutter dør, andre forsøker å ta livet sitt. Noen herser og ødelegger for andre, nærmest på sadistisk vis. Og Anna, som på alle måter er ei sterk og klok kvinne, låser seg fast i det ene destruktive forholdet etter det andre. Som leser lurer jeg på hvor hun vil, hva hun er ute etter. Må hun nå det absolutte nullpunkt for å kunne komme seg opp igjen? Må hun kjøre seg så fullstendig til grunne? Jeg tror det - og jeg tror det er litt av Lessings prosjekt. 

Jeg forstår hvorfor Den gylne notatbok har en sterk status i den vestlige verden, og hvorfor den er med på såpass mange sentrale og viktige leselister. Den er og blir en klassiker, svært representativ for sin samtid, der Lessing gir et enestående bilde av kvinnekampens mange, mange fronter og åpner opp kvinners erfaringer, kvinners mulighetsrom, kvinners framtid. Det var tøffe damer som bana vei den gangen, Lessing inkludert. Jeg tror mange gjør klokt i å lese Den gylne notatbok for å huske på nettopp det. I disse dager er det krefter som trekker oss bakover igjen, og er det virkelig noe vi ønsker? Vil vi tilbake til denne tida, til denne altoppslukende, vonde og krevende kampen? Hva vil den koste oss denne gangen?

Den gylne notatbok er en svært godt tenkt, velskrevet og elegant sammensatt roman. Jeg likte boka godt, sjøl om den tok tid å lese og tidvis var svært ubehagelig og trykkende. Slik var også jeg som leser med på Annas kamp, og sjøl om jeg er glad for at den er over, fikk jeg definitivt lyst til å lese mer av Doris Lessing.

Norsk litteraturfestival

Bildekilde: litteraturfestival.no

I år var jeg en av omtrent 33 800 festivalgjengere som inntok Lillehammer i uke 23. Og for ei uke det blei! For egentlig er det jo svært lite som er morsommere enn å feire, fordype, diskutere, utfordre, bekrefte, endre sitt inntrykk av, lytte til, oppleve, se nytt på og kose seg med litteratur, fra bildebøker til memoarer, med alt annet innimellom. Og det var jeg så heldig å få være med på! Her er en gjennomgang av min festivaluke på Lillehammer.

- Hurra for debattene! Under årets festival var jeg publikum på flere gode, interessante og spennende debatter. Temaene var varierte fra debatt til debatt, fra det litteraturpolitiske og nasjonale til det og prinsipielle og internasjonale. Panelene hadde god variasjon og bredde, stort sett også i ledelsen. Favoritten er nok debatten om dannelse, fra Peer Gynt til TikTok, som foregikk i Festivalteltet. Herlige deltakere sørga for både humor, sleivspark og brutale sannheter. De var nok ikke så uenige, og de talte for så vidt til egen menighet, men så moro det var!

- Forfattersamtaler med flere forfattere er vanskelig å gjennomføre, særlig om samtalelederen ikke er forberedt. På årets festival var det noen samtaler som virkelig ikke fungerte i det hele tatt. Erlend Loe (f. 1969) og Andrev Walden (f. 1976) skulle liksom samtale, men Marie Aubert (f. 1979) hadde null regi og fikk ikke til dialog. I stedet fikk vi fragmenterte intervjuer av begge to. På Banknatta skulle flere av Morgenbladets "Ti beste under 35" slippe til, med du verden så kjedelig det er når den første forfatteren får ti minutter helt aleine, er litt høy på pæra og samtidig er fullstendig uinteressant. Det blir null dynamikk med én og én, og det er en kjip opplevelse for gjenstående forfattere å måtte vente så lenge for å slippe til.

- Podkastduoen "Menn uten midje kan også lese", som består av Kristopher Schau (f. 1970) og Alexander Sandtorv (f. 1986), byr på seriøse lesninger formidla med humor, vidd, ærlighet og personlighet. Det er en veldig god kombinasjon! Denne gangen var det boka Utrenskning av Bjørnsonprisvinner Sofi Oksanen (f. 1977) som stod for tur, en forferdelig, sjokkerende og brutal roman som her fikk trygge rammer, en respektfull håndtering og sannsynligvis mange nye lesere. 

- Ikke alle journalister duger som samtaleledere. Jeg skal ikke nevne navn, men det er utrolig uprofesjonelt å si "æææ" og "øøø" gjentatte ganger fra scenen, rote rundt med ett ark med håret i ei såte og digre hull i buksa. Jeg blåser i om dagen har vært lang, om du har hodepine, har tatt noen øl, er ukonsentrert, trøtt eller bare slapp: Du er på jobb. Og du får godt betalt. Skjerpings. 

- Bernhard Ellefsen (f. 1984) og Colm Tóibín (f. 1955) var en kjempefin duo å lytte til! Førstnevnte var akkurat passe tilbaketrukket som intervjuer, men samtidig engasjert og til stede. Og samtalen fikk flyte fritt, takket være gode spørsmål. Men et forstyrrende element var skjermen ved siden av, der publikummerne blei oppfordra til å sende inn spørsmål til forfatteren. Jeg observerte at det var mange som gjorde det, men spørsmåla blei aldri stilt. Hva er da poenget? Kan med fordel fjernes - vi har nok skjermer som ødelegger ellers, de trenger ikke ta fokus her også.

- Kjære forfattere. Dere er på festival, og dere er på jobb. Kan dere la være å sitte som uengasjerte og slappe potetsekker, stønne oppgitt, møte med skitne klær, lukte rart, ta av dere skoa midt i et spørsmål, svare "jeg veit ikke" på alt mens dere ser fullstendig fjerne ut, pille nese, lage rare lyder mens andre snakker, sammenligne dere sjøl med verdenskjente nobelprisvinnere, snakke stygt om andre forfattere, kategorisk ikke se på publikum, men alle andre steder, gå av scenen før dere får applaus og skumpe borti publikum og smile med leppestift på tenna? Da hadde det blitt litt hyggeligere. Og: Husk at du er på jobb, da. Ikke ta med deg alkohol når det er din tur. Jeg tror ikke du hadde likt det om fastlegen din gjorde det samme.

- Erlend Loe er og blir barnslig. Fint for alle som liker det, men denne mottakeren synes det blir for mye. Av alt.  

- Billettsystemet med både festivalpass og garantibilletter er ikke særlig festlig, og var gjentatt kilde til frustrasjon, både for meg sjøl og andre på festivalen. Først må en kjøpe billett, så må en kjøpe billett? Jeg forstår intensjonen, men altså? Hva med gode gamle "stå i kø"?

- Kathrine Nedrejord (f. 1987) var god til å lese egen tekst. Det var en hyggelig opplevelse å høre henne, teksten hadde fin flyt, og jeg fikk et ryddig inntrykk av boka. Jeg kommer nok ikke til å lese Sameproblemet, men den er praktisk å kjenne til.

- Det var overraskende fint å høre Ingvild Rishøi (f. 1978) i samtale med Mímir Kristjánsson (f. 1986). Det er det mest skjerpa jeg har hørt Rishøi noen gang. Ofte har hun nølt og tulla det litt til, men her var hun helt på plass. Begge to var gode å høre på, og de behandla temaet "Foreldre som ikke orker å være foreldre" med respekt samtidig som de også var sårbare, ærlige og åpne. Veldig fint gjennomført.

- Lillehammer bibliotek er et utrolig flott bibliotek med herlige ansatte!

- Kjære publikum. Det er greit at noen av dere vil gå midt i en programpost for å rekke en annen, men da er det fint om du sitter langt bak, eller så nærme utgangen som mulig. Det forstyrrer veldig når du skal storme ut midt i en setning fra scenen, og vi mister resten av setninga når du klemmer deg forbi mens du hoster. Hostinga skjuler nemlig ikke det faktum at du bråker når du går, det gjør det bare verre. Fint om du også kan la de verste knirkeskoa, flosshatten, parfymeflaska, den krislete og unødvendig store papirposen, den påtente sigaretten og den oppslåtte paraplyen forbli hjemme. Vi er mange på samme sted - vis hensyn.

- Det var nokså fri flyt av alkohol, hele tida. Hvor blir det av sjølkritikken? Her sikter jeg til både arrangører, forfattere og publikummere. Kan ikke kulturopplevelser nytes uten å vifte rundt med noe i glasset?

- Forfatterforbundet framstår som useriøse som kommer med sleivspark til Den norske Forfatterforening når sistnevnte ikke er til stede. Slikt skal en holde seg for god for, særlig fra en scene. 

- Det er mange harde stoler på Lillehammer. Likevel gleder jeg meg til neste år!

Tundals visjon

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest om Marie de France i Matrix, merka jeg at jeg hadde lyst til å lese mer litteratur fra middelalderen. Og da det erfaringsmessig er lenge mellom de gode historiske romanene fra denne tida, fant jeg ut at det var like greit å gå direkte til kildene, nemlig den virkelige middelalderlitteraturen! I ulesthylla har jeg fortsatt et assortert utvalg fra studietida, der Thorleif Dahls Kulturbibliotek naturlig nok står for mange av titlene. Og denne gangen var det Tundals visjon jeg tok ned.

Tundals visjon tilhører, som navnet avslører, visjonsdiktinga. Visjonsdiktinga er en egen sjanger innen middelalderlitteraturen, der en gitt hovedperson opplever ulike versjoner av et helvete og en himmel. I noen tilfeller er det også med en skjærsild. Det mest kjente visjonsdiktet er uten tvil Den guddommelige komedie (1307-1321) av Dante Alighieri (1265-1321). Litt mer hjemlig og mye kortere er Draumkvedet. Her mangler vi navn på forfatteren, og det er usikkert når balladen blei dikta. Det eneste som er sikkert, er at den blir til i løpet av middelalderen, og at den først skrives ned på 1840-tallet. 

Men nå, altså, Tundals visjon. Verket tilskrives broder Markus, en irsk munk. Teksten blei i følge min utgave ved Jan W. Dietrichson (1927-2019) fra 1984 skrevet i år 1451, noe vi veit fordi det står helt til slutt i teksten. Men i tekstens innledning står følgende formulering "Dette hendte en gang i Irland ett tusen ett hundre og ni og førti vintre efter at Gud døde og gjenoppstod, slik det er skrevet i fortellingen." Jeg ser at både Store norske leksikon og Wikipedia skriver at visjonen er fra 1149/1150 (håndskriftet er datert til denne tida), så her har vi mest sannsynlig en situasjon der oversetteren har skrevet seg sjøl litt inn i teksten omtrent tre hundre år seinere. Tidsforskjellen åpner for både misforståelser og direkte feil, tolkningsutfordringer og rom for personlige vurderinger, samt anakronismer og veldig religiøse forståelser av det de kristne anså som et hedensk levesett. Så er også noe av dette kjerna i teksten, og årsaken til at nettopp Tundal gjennomlever visjonene. 

Kort fortalt er Tundals visjon en tekst om den ikke helt sympatiske Tundal, som skildres som rik på alle ting, beryktet for sin ondskap, men fattig når det gjelder å gjøre godt. Han er mest glad i å leve i utukt eller å fråtse. Når teksten begynner, er han på besøk hos en mann for å kreve inn penger. Mannen kan ikke betale for hestene han har kjøpt, han ber om utsettelse og tilbyr sin ed som sikkerhet. Men det er ikke godt nok for Tundal, som blir sint, og reagerer med å øke prisen på hestene. Mannen som har lånt penger, må krype og be og blidgjøre Tundal gjennom å varte han opp med middag. Men når Tundal skal spise, kjenner han at ikke alt er som det skal være. Han klarer ikke løfte handa, han blir redd, ber Jesus om nåde, reiser seg og faller om. Menneskene rundt tror han er død, men fordi de kjenner litt varme på venstre side av Tundals bryst, lar de han være. Slik ligger Tundal som død i tre dager og tre netter.

Når Tundal ligger i denne djupe søvnen, eller dvalen, er det kun kroppen som blir liggende igjen, som et skall. Sjelen flyr av gårde og brått befinner Tundal seg på et mørkt sted. Han er helt aleine og tror at han er dømt til pine på grunn av alle syndene sine. Han er redd, og det blir ikke bedre når det kommer en stor flokk med onde ånder. Åndene er grusomme å se på og de skildres detaljert i diktet. Etter å ha gjort Tundal skjelvende av skrekk, snakker de til han. De roper ut syndene hans, kaller han ussel og syndig og en horebukk. Og de skal ta han med seg og pine han, og han skal ingen nåde få. Brått kommer så ei lysende stjerne. Det er en engel, og engelen tar til orde for å vise Tundal nåde. Men, legger han til, det blir en hård strid. For selv om Tundal vises miskunn, slik Gud ønsker, skal han se og delvis også oppleve hvilke pinsler synd fører til. Og slik starter Tundals reise.

Med engelen som sin personlige veiviser føres Tundal ned i en stadig dypere dal. Der er det en forferdelig stank, og Tundal må se hvordan synderne pines og brennes. Det begynner med morderne, og deretter fortsetter det med kjeltringer, bedragere og de hovmodige. Når de så kommer til de griske, må Tundal også gjennom en avstraffelse. For han har vært grisk og grådig, gjentatte ganger. Tundal begynner slik å forstå omfanget av sine handlinger, og konsekvensene av dem. I sin nedstigning til helvete utsettes han for flere prøvelser, og han må lide. Men engelen setter mot i han, og hjelper han igjennom. Deretter vanker belønninga, nemlig å se det som i teksten kalles gledens slette, den himmelske salighet, den hellige himmelfryd og den himmelske lykksalighet. 

Mot slutten av teksten vender sjelen tilbake til legemet, og det er tid for erkjennelse. Tundal har nå forstått at han har levd helt feil, at han har søkt mot djevelen og hans like framfor mot gud. Han har også skjønt at ved å holde fram med å leve slik, vil han idømmes evig pine i etterlivet. Han ber derfor om en prest nesten med en gang han våkner, han bekjenner sine synder og får syndsforlatelse, han gir bort formuen sin og han bruker resten av livet på gode gjerninger og å forsøke å omvende andre. 

Selve visjonsfortellinga er ikke særlig lang, i denne utgava omtrent førtifem sider. Den norske oversettelsen går som en vanlig fortellende prosatekst, og er nokså tilgjengelig om en bare skal lese for å ha lest. Men for å forstå, og virkelig skjønne omfanget av det som skildres, kan en med fordel få litt hjelp. Heldigvis fins det i samme bok, som inneholder både et fint forord og et svært godt etterord, begge av Jan W. Dietrichson. Disse hjelper leseren inn i tekst og kontekst, og åpner opp symbolbruk, metaforer, bilder og språk som kan virke fremmed for oss i dag, men som i samtida var lada med betydning. Det skrives også litt om andre verk, fra sjamandiktning og Homers epos til åpenbaringslitteratur og Dødeboken. Slik kan leseren enkelt sette Tundals visjon inn i en større kulturell sammenheng. For realiteten er at dette ikke er et enkeltstående verk, men ett lite av en stor vrimmel av ulike verk som på forskjellige måter tematiserer mye av det samme.

Funksjonen til visjonsfortellinga er svært tydelig. Den er ment oppdragende og korrigerende, altså som ei rettesnor, men har sannsynligvis også blitt brukt som rein skremselspropaganda. Og for mange har nok det fungert skikkelig "bra", for skildringene av Tundals helvete, med alle de fæle djevlene og de gloheite, iskalde og stinkende pinslene, er grusom. Rett nok blir det alt for mye på en gang, og en leser som ikke tar dette innover seg, vil nok finne deler av det litt komisk. Da er det viktig å huske at datidas mennesker ikke hadde et alternativ - det var dette de trodde på. Og om de ikke fikk til "den rette sti", var det en overhengende fare for å havne lenger ned.  

Interessant nok fins det også en norrøn versjon teksten, kalt Duggáls leizla. Den er fra midten av 1200-tallet, og viser omfanget av utbredelsen til Tundals visjon. Teksten var altså viktig nok til å bli oversatt. En annen spennende detalj, er at Tundals visjon først var skrevet ned på folkespråket, i dette tilfellet irsk, deretter blei den oversatt til latin. Igjen, teksten var viktig nok til å spres på latin, som var datidas universalspråk. Det vitner om at Tundals visjon har hatt betydning for middelaldermenneskene. Videre har den latiske kirkebibelen, Vulgata, uten tvil vært en betydningsfull kilde, skriver Dietrichson. Tundals visjon inneholder nemlig svært mange bibelsitater, noe som igjen støtter oppunder tekstens utbredelse og relevans. 

Men er teksten viktig i dag? Kulturhistorisk, uten tvil. Og sjølsagt innafor kirka. Ideologisk og teologisk sett er Tundals visjon heller ikke et verk en bør forbigå, da den er et utrolig godt eksempel på hvordan middelaldermennesker tenkte om, blei oppdratt av og forholdt seg til religion. Verkets tilblivelses -og virkningshistorie forteller oss hvordan tekster oppstod og deretter vandra fra land til land gjennom stadige avskrifter gjennomført i klostrene. Og i dette tilfellet insisterer irene for eksempel på at Tundals visjon er en sann historie. Det skal ikke jeg uttale meg om. Men den har uten tvil vært et interessant bekjentskap.

Døden betyr ikke så mye

Døden betyr ikke så mye.
Jeg har bare listet meg inn i et annet rom.
Jeg er jeg - dere er dere.
Og hva vi var for hverandre, vil vi fortsatt være.

Bruk mitt gamle kjente navn
og snakk til meg på samme måte som før.
Ikke bruk en annen betoning,
ikke bær noen anstrengt mine av
høytidelighet eller sorg.

Le som vi alltid lo, av alle de små skjemt
som vi moret oss over.
Lek, smil, tenk på meg, be for meg.
La mitt navn fortsatt være i daglig bruk
som det alltid var. Si det - uten noe påtatt vesen,
uten antydning av skygge over seg.

Livet betyr alt hva det alltid har betydd.
Det er det samme som det alltid var.
Det er en absolutt ubrutt fortsettelse.

Døden er bare som en ganske ren tilfeldighet:
Hvorfor skulle jeg være ute av tankene
fordi jeg er ute av syne?

Jeg bare venter på dere,
i en slags pause.
Et sted meget nær, bare rett rundt hjørnet.

Alt er bra.

Henry Scott-Holland (1847-1918).

Hundemanuskripta

Bilete: Bokelskere

Då eg fekk melding om at eg var invitert til Fosseforedraget og utdelinga av Fosseprisen på Slottet, tenkte eg med ein gong at eg måtte lesa meir av Jon Fosse (f. 1959). Og etter litt att og fram tok eg ned ei lita bok frå bokhylla. Eg har hatt ho i fleire år, men aldri fått meg til å lesa ho. Før no.

Hundemanuskripta (mi utgåve er ei samleutgåve frå 2018) er eigentleg tre korte bøker eller forteljingar - Nei å nei, Du å du og Fy å fy. Dei utkom på Det norske Samlaget i 1995, 1996 og 1997. Somme seier at bøkene er for barn, kan hende grunna lengda eller innhaldet eller humoren, men på forlaget sine sider står det kort og godt "vaksen". Det er også slik eg har lese bøkene. For ein kort tekst trengjer ikkje å vere enkel, og ein tekst som er enkel å lesa trengjer ikke å vere enkel å forstå. Det er mykje av forfattarskapen til Jon Fosse gode døme på.

Som tittelen Hundemanuskripta seier, møter me hundar i desse bøkene. Hundane er hovudpersonane, og Fosse har gjeve dyra menneskelege eigenskapar, tanker, kjensler og ikkje minst språk - men ikkje for alt. Slik oppstår nokre underhaldande situasjonar. Det er tre ulike hundar me blir kjende med, og dei er fokaliseringsinstans i kvar si bok. Me som les, ser og opplever alt gjennom hunden me les om. Slik kjem me tett på hundane og røynslene deira. 

I den første boka møter me Websterr. Han bur med ei gammal dame, Oline, og han må innsjå at også han byrjar å verte gammal. Men det er så mykje han aldri har fått gjort! Han har jo alltid drøymt om å streife nede på kaia og springe i skogen og vere ein tøff og einsam hund som klarar seg sjølv. Om han attmed kan greie å redde ei lita hundemor, då ville alt verte bra, og han ville verte ein særs nøgd hund. Ein dag spring han berre, sjølv om ho Oline ropar og kjem etter. Han er raskare, han spring fort over vegen og vert borte for ho. I byrjinga rår eventyrlysta - det er spennande å sjå ein ny del av byen, han luktar nye luktar, ser nye folk og råkar på både trivelege og mindre trivelege hundar. Så kjem sulta snikande, gnagande, og alt handlar om å finne mat. Websterr treffer på to andre hundar, Andersson og Alise, som korkje gjer det lettare eller betre, og det endar med at Websterr spring heim att. Då er han ferdig med eventyra, og klar for å verte gammal med ho Oline. 

I den andre boka er det den gamle fjordahunden Olav me vert kjend med. Han har eit nokså godt liv, men han er einsam. Oppover mot fjellet bur det ein gammal kompis som han vil vitje, og ein dag gjer han det. På veg opp til kompisen, skogahunden Bård, får Olav sjå nokre framande hundedamer som er ute på tur. Det er ei med raut hår, og ei med svart hår. Og ho med svart hår er rett og slett den finaste hundedama han nokon gong har sett. Han må jo berre prate med ho! Men Bård er ikkje heilt einig. Bård vil gjerne framstille seg sjølv som den tøffaste og beste hunden, medan Olav må vere den dårlegare hunden i eitt og alt. Attmed narrar Bård hundedamene til å tru at han har mat, noko han ikkje har! Dinest stikk han av. Olav må ordne opp, best han kan, og det visar seg at den svarthåra hundedama, Erna, eigentleg likar han med. Ho med raudt hår går attende til byen, medan Erna blir att og flyttar inn i naustet med Olav. 

I den tredje boka er me til havs med skipshunden Haktor og skipper Moreld. Dei har det så fint som dei berre kan ha det, meiner Haktor. Men om bord er også ein laban ved namn Einar, som alltid er kjip og vrang med Haktor, og som helst ikkje vil ha han på frakteskuta Havsula i det heile. Så får Haktor vite at det skal kome ein ny hund om bord. Og han gler seg, han skal vise fram heile skuta, og dele dei gode plassane og maten og kosen. Men så kjem det ein hund som er verre enn Einar, og som kastar Haktor vekk frå dei gode plassane, som et all maten og som tar all kosen. Ho er ei diger tispe ved namn Loliletta. Det vert eit mareritt for Haktor, som ikkje kan tru at nokon kan vere så falske og vonde. Og på frakteskuta, der dei har hatt det så fint, vert det nå to mot to: Haktor og Moreld på den eine sida, og Loliletta og Einar på den andre. Men når Moreld ser at Haktor ikkje har det bra, og seier at dei får kvitte seg med Loliletta, vel Einar å ta ho heim til seg. Slik vert det ei løysing for Haktor. 

Eg vil ikkje seie at desse tre bøkene er store meisterverk. Men det Fosse gjer, som er bra, er at han nyttar hundane som bilete på menneske og relasjonane me har til kvarandre. Og kan hende er det lettare å reflektere kring store spørsmål når det ikkje er ein sjølv som er oppe til diskusjon, men ein annan. Som til dømes ein hund. Websterr vil ut, vere fri, noko som er ein heilt naturleg impuls for både menneskje og dyr. Og det er ein sunn impuls. Borna skal verte store, erobre hagen og gata og skogen rett ved, dei skal sykle til sentrum og ta bussen åleine - kjenne på fridom og meistring. Å drøyme, vere eventyrlysten og å utforske er heilt vesentlege eigenskapar. Samstundes er det alltid fint å kome heim att, til det trygge og gode me kjenner så vel.

Olav kjenner på einsemd, noko mange menneske også gjer. Men i staden for å sitje åleine i heimen sin, tar han tak i livet sitt. Han går seg ein tur, han går til ein venn. Kanskje dei kan vere litt i lag, som før i tida? Kanskje dei kan snakke saman om smått og stort, og vere saman framfor åleine? Det at Olav går ut denne dagen, gjer at han også møter ei bydame, som han aldri hadde rekna med å råke på. Og det at desse to møter kvarandre, endrar livet til begge to. Slik er det ofte for oss menneske med. Om vi berre sit heime, kan vi ikkje klage på at andre kjem vidare i livet. Men om vi tar nokre sjanser og blir med, er det mykje som kan hende. Og plutseleg møter me ein som gjer alt litt betre. Fosse syner oss at håpet er ei sterk drivkraft, at optimisme er naudsynt og at det aldri er for seint. Ein kan få eit godt liv, sjølv om det ikkje er det livet ein såg føre seg.

Haktor er den som må igjennom flest utfordringar i "heimen" sin, medan dei to andre følgjer formelen heime-borte-heime. Men sjølv om Haktor vert kua, hundsa og handsama dårleg, sjølv om han er redd, kald og svolten, er han aldri vond attende. Han vert passiv og trist. Men han har samstundes integritet, som er ein særs viktig verdi, særleg når ein vert utfordra, pressa og trua. Om berre fleire menneske hadde vore som Haktor! Han held ut - og vinn fram - for det vert betre, heilt utan at han måtte vere ein annan. Skrive på ein annan måte, kan ein seie at tekstane handlar om det skjønne (det lokkande, skjønne livet som ikkje er det ein trur, det visar seg at ein allereie har det skjønne), det sanne (kva gjer ein om andre berre vrir og vender og farer med løgn? Ein må halde fast ved det ein veit og kan og er) og det gode (å velje å vere god er ofte det viktigaste). 

Hundemanuskripta er lette å lese og lette å snakke om, og er fine utgangspunkt for samtale rundt ulike verdiar, prinsipp og levereglar.

Fosseforedraget og Fosseprisen 2025

Bildekilde: Boktanker

I slutten av april hadde jeg den store gleden av å være med på noe jeg aldri har vært med på før! Og nei, jeg snakker ikke om å hoppe i fallskjerm, strikke min egen truse eller å gjennomføre et storstilt bankran i rødt kostyme. Det var noe veldig mye stiligere! For torsdag 24. april var den aller første gangen at Fosseforedraget og utdelinga av Fosseprisen fant sted. Seremonien var på Det kongelige slott, og jeg var en av totalt trettisju spesialinviterte gjester fra litteraturfeltet i Norge. Totalt var det omtrent to hundre og femti deltakere.

For ei som aldri før har vært på Slottet, var det utrolig stas bare å få invitasjonen! Skrevet på ekstra tjukt papir, med forgylt segl, sendt spesielt fra H.M. Kongens hoffsjef og med konkrete bestemmelser om ikke bare hvor og når seremonien skulle foregå, men også hvor og når ankomsten skulle foregå, og informasjon om antrekk og beskjed om å vise legitimasjon med bilde ved inngangen. Og så videre. Alt blei planlagt i god tid fra min side, likevel kom dagen for slottsbesøket nokså plutselig rett etter påske. Det blei bil til Oslo, sammen med en annen heldig slottsgjest, så var det parkering i sentrum, besøk på kafé, og deretter: Venting på Slottsplassen.

Først kom NRK. Så kom det noen gjester seilende her og der, med viftende skjerf og tynne kåper. Så kom garden med flerfoldige unge karer, som ikke helt visste hva som skjedde akkurat denne dagen, men som jevnt og trutt vinka folk vekk fra hovedporten. Mange ivrige tilskuere kom til - de skjønte jo at noe kom til å skje, at nokon kjem til å komme! Og det gjorde det også. Politiet kom med innsatsstyrke og mange betjenter. Så kom kulturminister Lubna Jaffery i egen bil. Hun gikk for å snakke med NRK. Så var det blitt så råsurt på Slottsplassen at vi rett og slett spurte gardistene om vi kunne gå inn, sjøl om det var litt før tida. Og det kunne vi.

Vi tok første til høyre og blei geleida oppover og innover i Slottet ved hjelp av smilende, vennlige og uniformerte ansatte, alle korrekte, behagelige og profesjonelle. Etter å ha snirkla innom flere bibliotek (blant annet ett nesten utelukkende med lokallitteratur, bygdebøker, slektsbøker og så videre, bøker som jeg mistenker at kongeparet og kronprinsparet får på sine kommunebesøk), arbeidsrom og teppebelagte, breie korridorer, og fått med oss bokversjonen av Fosseforedraget, kom vi til kveldens garderobe, satt opp i et bibliotek med digre vinduer og noe som for meg var en enorm takhøyde. Tenk, store, solide bokhyller i tre fra golv til tak og vegg til vegg! Det er jo noe av det fineste som fins! Og det var tilsvarende for herrer på den andre sida av korridoren, noe som betyr minst fem bibliotekrom! Legg til verdens flotteste møtebord i tre, nydelig dagslys og en lun, ryddig og hyggelig atmosfære, og du har Slottet. Så mye mer nedpå enn forventa, og likevel så stilig, så gjennomført og så balansert. Interiøret og stemninga var verken prangende, overdådig eller unødvendig.

Innafor bibliotekgarderoben (passende for dagens seremoni) var det et lite rom med speil, og deretter: De kongelige toalettene. Det er i alle fall det jeg kaller dem, sjøl om jeg er fullstendig klar over at de kongelige mest sannsynlig har sine egne toaletter oppe i sine egne, avstengte gemakker. Men fordi også disse doene ligger på slottet, snakker vi altså om kongelige doer. Det var hvitt, lyst og reint, store flater med speil, tre egne toaletter med hver sin dør og hele vegger i mellom, ikke sånne tullebåser, det var elegante detaljer og gjennomtenkte løsninger. Tenk at en do kan være et så fint sted å være! Jeg kan røpe at jeg måtte tilbake flere ganger, og det var ikke fordi jeg egentlig måtte bruke toalettet, men fordi jeg likte rommet så godt.

Etter besøket i garderoben (ei kåpe lettere) og på toalettet (svært fascinert) bar det videre opp i Store festsal. I trappene stod hoffsjefen klar og håndhilste på alle. Så stas! I Store festsal blei vi vist til andre rad. Der lå det program, mottaker og hodetelefoner med tanke på oversettelse av foredraget, som blei holdt på fransk. Jeg har riktignok hatt fransk på skolen, jeg også, men den kunnskapen er i beste fall begrensa til fire-fem setninger, så det var lurt med både tolk og skriftlig versjon på nynorsk. Her har Nasjonalbiblioteket virkelig gjort en innsats for at dette skal være inkluderende og forståelig for flest mulig.

I Store festsal måtte vi vente litt igjen, blant annet på nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre (som var vert for arrangementet sammen med Slottet og Regjeringa og som leda kveldens program), kulturminister Lubna Jaffery, komponist Anja Lauvdal (som hadde laga et eget verk i forbindelse med prisen, som det var urframføring på), Trine Skei Grande, Margreth Olin (som skulle lede en samtale med Marion dagen etter), sjølsagt Jon Fosse og kona (med munnbind), foredragsholder og filosof Jean-Luc Marion og kona, samt prismottaker og oversetter Hinrich Schmidt-Henkel og partneren hans. Deretter fikk vi instruks om oppførsel rundt de kongelige før de kom (at vi skulle vente med å sette oss, og vente til de har gått før vi går og så videre). Og overraskende nok kom både kronprinsessa og kronprinsen!

Og så kunne arrangementet begynne. Den offisielle åpninga av arrangementet var veldig formell, seriøs og stilig, fra logoene til henholdsvis Fosseprisen (utover) og Fosseforedraget (innover), til belysning og scenerigg. Og mye klokt blei sagt underveis, både om litteratur og lesing, og om mennesker. Kronprinsessa siterte selveste Jon Fosse, som satt på første rad kun et par meter unna henne (og meg).

Jon Fosse skriver i et essay fra 1990: «Litteraturen er ikkje liv, den er verken kjærleik eller død. Men den har livet i seg, den har kjærleiken og døden i seg. Litteraturen er unyttig. Den er likeså unyttig som kjærleiken og døden». 

Det var ei veldig fin åpning. Kronprinsessa var varm og oppriktig, åpen og naturlig, og omtalte Jon Fosse som «naboen vår». Hele talen hennes kan leses her. Det er så tydelig at det litterære engasjementet hennes er oppriktig! Og jeg er så glad for at vi har ei kronprinsesse som tør å være seg sjøl, og som gir av seg sjøl. Videre fortsatte programmet med Lubna Jaffery, Aslak Sira Myhre og så hovedperson nummer én, franske Jean-Luc Marion og hans foredrag, Skaping. Det gikk ikke helt knirkefritt da oversetteren trøbla en del og hang etter, så jeg leste bare boka sjøl mens Marion snakka. Skaping var en fin tekst med mange gode refleksjoner rundt skaping, dog ikke så nytenkende som jeg forventa. Så var det tid for at kronprinsessa skulle overrekke pris til hovedperson nummer to, tyske Hinrich Schmidt-Henkel. Og han holdt hele takketalen sin på norsk! Det var utrolig imponerende. Han var kjempefin å høre på, og han var så takknemlig og rørt, og samtidig så profesjonell og ryddig. En rytmisk og engasjert oversetter!

 

Etter talene og prisoverrekkelsen i Store festsal var det mingling og mat i Lille festsal, i gangene og i tilstøtende rom. Det var mange kjente fjes der – som Siss Vik, Ellen Horn, ministre, journalister, redaktører, kritikere, forfattere (Mona Høvring, for eksempel), og det var mange fra biblioteksfæren og litteraturhusene rundt i landet. Både de kongelige, Jon Fosse, prismottakeren og ministrene gikk rundt og snakka med gjestene. Maten var svært original, og kanskje litt underlig ved første øyekast, men kjempegod. Det var blant annet minipannekaker med kaviar, elgtartar i noe som så ut som bittesmå tacoskjell og hvit geitost med pynt på. Alt var ekstremt lite og veldig forseggjort, og staben gikk kontinuerlig rundt og serverte. Som en ekstra overraskelse holdt Det norske jentekor en konsert i trappa midt i minglinga, og de var som alltid flotte å høre på. 

 

Det generelle inntrykket etter slottsbesøket er at alt på Slottet er solid, anvendelig og ordentlig. Tak, vegger, golv, møbler og inventar blir godt tatt vare på, er av kvalitet, brukes pent og vedlikeholdes jevnlig. Slottet hadde en dempa luksus og en rolig og god atmosfære sjøl i vrimmelen av mennesker. Det var nydelig utsikt fra alle rom, det var lenestoler foran et vindu, et skrivebord ved det neste. Det var mange gode løsninger, mye plass, fine flater, fantastisk takhøyde og ikke minst et imponerende bord på det ene biblioteket. Men jeg må avsløre at det var rot i ei hylle – det var rett og slett slurv i alfabetiseringa!

Jeg er utrolig glad for at jeg fikk være med på den aller første utdelinga av Fosseprisen, og for at jeg fikk høre det første Fosseforedraget. Jeg er også veldig glad for å ha blitt invitert til Slottet, og for å ha fått den fine opplevelsen det var å være der, sammen med andre heldige gjester. Jeg håper virkelig at Nasjonalbiblioteket og Regjeringa klarer det de ønsker: Å etablere et årlig foredrag og en årlig pris som trekker kontinentale tanker til Norge og som berømmer de som sørger for å sende norsk litteratur ut i verden. Det var stilig at "naboen" også var til stede, noe jeg håper han fortsetter med i åra som kommer. Og jeg håper at jeg, hvis jeg er heldig, også kan få lov til å komme tilbake.

Hans og Grete

Bildekilde: Brageteatret

I mars tok jeg med meg barna på teater. Det har blitt noe vi gjør, så ofte som vi kan, fordi teater er noe vi har glede av uansett alder, og det er en fin fellesaktivitet. Vi bygger opp forventningene i forkant gjennom å snakke om teaterstykket vi skal se, vi leser boka eller teksten skuespillet er basert på, og vi stiller spørsmål til hverandre: Hvordan lager de det godterihuset, egentlig? Er det et ordentlig hus? Kan de ha en hel skog på scenen? Er heksa skikkelig slem? Slik åpner vi stykket allerede før vi har sett det, samtidig som er veldig klare over at den historia vi kjenner og forholder oss til, kanskje blir litt annerledes på scenen. Men det er greit, for er det noe som er lov i teater, så er det å leike!

Og denne gangen var det Brageteatret som skulle leike seg. Brageteatret er regionteater for Buskerud, de har holdt på i 25 år nå og de er drivende dyktige i alt de gjør, enten det gjelder produksjoner for Den kulturelle skolesekken eller familieforestillinger. Forestillinga Hans og Grete tilhører sistnevnte kategori, og er ei forestilling Brageteatret reiste rundt med denne våren. Utgangspunktet er eventyret til brødrene Jacob (1785-1863) og Wilhelm Grimm (1786-1859) med samme navn, dramatisert av Lucy Kirkwood (f. 1984) og Katie Mitchell (f. 1964) og oversatt til norsk av Øyvind Berg (f. 1959). Og allerede her er det gjort en utrolig god jobb. For et nokså lite og enkelt eventyr spilles ut og blir så mye, mye mer.

Det er Hanne Tømta (f. 1968) som har regi, og sammen med kun fire skuespillere og en musiker, klarer hun å skape en humoristisk, spennende, musikalsk, leiken og akkurat passe farlig forestilling. Barna lever seg inn i universet til de to brødrene, og ikke minst fabulatoren, som rulles inn på scenen i begynnelsen. De er også helt med når Hans og Grete får kjeft av stemora si, så intens kjeft at kroppene deres blir fysisk skrå! Redselen de kjenner på når de er helt aleine, er vond og trist, men i møte med heksa snur det igjen: Fra det skumle til det komiske og tilbake. For denne heksa har noen nokså tydelige kjennetegn, og ett av dem er at hun klør seg i rompa. Og til barnas store glede gjør hun nettopp det!

Ungdommene tar til seg den nokså rå humoren, det overtydelige og samtidig tvetydige kroppsspråket, den stive mimikken (særlig i ansiktet til Grete, som er helt flat i alle scener med stemora, men som får utløp for aggresjon og frustrasjon når hun er med Hans), den artige gestikuleringa og ikke minst blikkene. Videre er flaggermusa Stuart en underfundig karakter, som uten å si så mye som et ord, likevel får markert seg nokså heftig. Stilig grep! For den voksne tilskueren er det også mye å hente. Tøffelfarens sårhet og vanskelige posisjon, ungenes oppfinnsomhet i møte med ulike utfordringer, stemoras manipulasjon og mye mer - det er skikkelser og situasjoner en på ulike måter kan kjenne igjen fra eget liv. 

Skuespillerne i Hans og Grete har en presisjon som er helt overlegen! Jeg veit ikke hvor vi var i rekka med tanke på spillesteder, men hele ensemblet var så samkjørte og på plass at det var en glede å se på. De hadde mange scener der alle fire var på scenen samtidig, og da spilte de konstant på hverandre. Og så mye moro de må ha hatt det med transportetappene! I stedet for at dette var trøtte og traurige passasjer med ryggen til publikum, som jeg har opplevd før, utnytta de hver centimeter på scenen, de dreibare og enkle kulissene, hverandre, lyssettinga og bakgrunnen. Hver bevegelse var så på plass, de var helt rytmiske og koordinerte, nesten som en dansetrupp! Og det var utrolig underholdende og imponerende på samme tid.

Og i tillegg til det fysiske, som de uten tvil har brukt tid på å få på plass, var det også mange replikker og en del sangnumre med koreografi. To av skuespillerne holdt seg forståelig nok kun til sine hovedroller som Hans og Grete, som de gjorde kjempebra, mens de to andre hadde imponerende nok tre roller hver. Med så mange vekslinger, stemmer, kostymer, kroppslige uttrykk og replikker å holde styr på, er det rart det ikke går i surr. Men det gjorde det ikke. Og dette velsmurte maskineriet som til sammen blei stykket Hans og Grete, var intet mindre enn en fryd.

Vi fikk kanskje ikke innfridd alle våre forventninger, men det gjør ingenting. For skuespillet som vi så på scenen var ganske annerledes enn det eventyret vi hadde lest hjemme. For eksempel var ikke flaggermusa Stuart der, og hele rammefortellinga med brødrene Grimm mangla også. Og vi hadde vel ikke egentlig sett for oss at de skulle se sånn ut, disse barna? Og huset til heksa var vel litt annerledes i tankene? Ja, for sånn er det å leike med tekst, uttrykk, kulisser og replikker. Og du verden som det funker i denne versjonen til Brageteatret!

Så, etter at teaterstykket var over, hadde ikke vi så mye annet å gjøre enn å hinke hjemover på samme rare måte som Hans og Grete, syngende på sangene fra stykket, fortsatt i eventyret, i skogen, rett ved heksehuset der, på hjørnet, sammen med Hans og Grete og Stuart, og er det ikke heksa vi ser? Jo, det er det. Hun klør, igjen, og nå skal vi overliste henne enda en gang. Sammen! Tusen takk til Brageteatret for en fantastisk fin teateropplevelse!

På scenen: Marie Berg, Bjørn Ingar Frivold, Rebekka Jynge, Christian Greger Strøm og Peder Varkøy.

Matrix

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du brått blir kasta ut fra det du trodde var et hjem, og at du deretter blir sendt langt vekk av en du trodde stod deg nær. Du må foreta ei lang reise helt aleine, og du veit ikke hvor du skal, langt mindre hvorfor du må dra, og heller ikke hva du skal gjøre når du kommer fram. Når du endelig kommer fram, er du et sted du ikke kjenner, med mennesker du ikke veit hvem er, som snakker et språk du ikke kan. Og når du kommer dit, skjønner du at du er blitt sendt dit for å dø, for der fins verken mat eller lys eller håp. Alt er bare sjukdom og sult, kulde og mørke. Frosten setter seg i fotsålene og kryper oppetter beina dine, fortsetter oppover ryggen og inn i hodet. Isnende. Alltid. Så mørkt er det, så aleine er du. Tenk deg at du er 17 år og helt på egenhånd, og at du har så brutale livsbetingelser. 

Slik er det for Marie. Eleonora, den vakreste Eleonora, som Marie setter så høyt, bestemte seg plutselig for at hun, Marie, måtte bort, og vekk fra hoffet blei hun sendt. Det blei forkledd som en gave, en slags gunst, en velvilje fra dronninga. For Marie, store, brede, grovbygde, upene Marie, kommer da aldri til å bli noens brud. Nei! Sjøl om hun har aldri så sterke bånd til hoffet! Da får hun heller gjøre nytte for seg et annet sted. Langt unna for eksempel. I et kloster der det herjer hungersnød og sjukdom, der fjorten nylig oppkastede graver møter henne under barlinden når hun kommer ridende, aleine og gjennomvåt. 

Alt vil være grått, tenker hun, grått resten av livet. Grå sjel, grå himmel, grå mars-jord, grått kloster. (side 17)

Men i det grå klosteret, der så mange jobber for at Marie ikke skal lykkes, der de forsøker å knekke henne med sult og kulde, lite søvn, lange bønner og hardt arbeid, og der den lyse og skjønne Eleonora satser på at den klossete og klumpete jentungen, som er resultatet av ei voldtekt, skal møte sin sikre død, der finner priorinne Marie fotfeste. Først motvillig, og i stadig håp om at hun en dag tross alt skal reddes - den vakre Eleonora skal komme tilbake for å hente henne! Seinere fordi hun ser hva som kan forbedres og skjønner hvordan hun slik - ved å jobbe så godt at hun kommer til å snu hele klosteret, fra død til liv - da, ja da kan ikke Eleonora, som utstråler et nydelig lys, som er et lys, unngå å legge merke til henne, og hun kan ikke la være å komme!

Det er rart hva som motiverer en. Hva som får oss til å jobbe, holde ut, holde motet oppe, drive videre, stadig videre, stadig framover. Sjøl om vi har gnagsår og neglesprett, kuldesjokk og hodepine, sjøl om det verker og smerter i kroppen, sjøl om hendene er valne og sprukne, sjøl om knærne er svarte av størkna blod og sulten gnager - fortsatt hever vi hodet, overvinner smertene, retter blikket mot målet og går på. Som om vi glemmer alt når vi står på, eller ikke kjenner at det gjør vondt. Eller holder ut, fordi målet er så mye viktigere enn veien vi må tilbakelegge for å komme dit. Eller fordi vi er overbevist om at når vi endelig kommer dit, da endres alt. Psyken er rar sånn. Og disse mekanismene gjør at vi overlever. Det gjorde i alle fall Marie. Hun både motiverte seg sjøl, jobba, overvant og overlevde, sjøl om alt var mot henne.

Det er den amerikanske forfatteren Lauren Groff (f. 1978) som har skrevet om Marie. Boka, som utkom på engelsk i 2021, heter Matrix både på originalspråket og på norsk, og er oversatt til norsk av Inger Gjelsvik (f. 1952). Og den Marie det er snakk om, er Marie de France, Marie fra Frankrike, en historisk person som levde på 1100-tallet, men der verken fødselsår eller dødsår er helt sikre. Store norske leksikon skriver 1130-1200, mens engelsk Wikipedia skriver 1160-1215. Uansett årstall, veit vi lite om Marie de France, og vi kjenner henne best via tekstene hennes, og da særlig de poetiske diktene hun skreiv, kalt lais (sanger, hymner). Sangene er fortellinger på vers, gjerne sunget eller framført med musikk. Marie får æra for å introdusere sjangeren i den franske litteraturen. Sangene skreiv hun til kong Henrik II (1133-1189), men i boka leikes det med at kanskje fortellingene blei skrevet til dronninga, Eleonora (1122-1204), for å vekke hennes interesse. Men det forblir spekulasjoner. I tillegg til å skrive egne verker, der hun blant annet gjenforteller sagaen om Tristan og Isolde, dreiv Marie også med utstrakt oversettervirksomhet. 

I Matrix gir Groff Marie et rikt bakteppe, og hun dikter fram ei ydmyk jente som så gjerne vil bli sett og elska, ei hardtarbeidende priorinne som ikke gir seg og som tenker langsiktig, ei lesekyndig kvinne som skriver, reflekterer, formulerer, rådgir og drøfter, ei drivende dyktig dame som balanserer risiko og sjølberging opp mot økonomiske investeringer, en strategisk tenker som evner å se klosteret og klosterlivet fra flere sider, et modig menneske som tar sjanser og et klokt hode som ikke nøler med å gå på mot mannfolk, soldater, dronninga, Gud eller egne nonner. For det er mye som må til for å til en hver tid holde orden i egne rekker, og det koster mye å skulle lede stødig innad og sjefe like stødig utad, eller for å si det med moderne terminologi, være toppleder med både økonomisk ansvar og personalansvar, samtidig som en svarer til egne ledere i forhold til blant annet rapportering og budsjett. Det gjorde Marie - men samtidig gjorde hun så mye mer. Så kan da også tittelen, Matrix, blant annet bety mor. 

Slike moderne ord bruker heldigvis aldri Groff. Nei, hun lar alt ligge på 1100-tallet, og godt er det. Det er vadmel og ull, søle og stank, det er urter i kjøkkenhagen, omslag og spjelking, balanse og ubalanse i kroppsvæskene, det er grøt, baking av brød og kjerning av smør. Det er omsorg for husdyr og bygging av ei demning. Og ikke minst er det bønnetidene gjennom hele døgnet, klemting i klokker, tekstene, skriftemålene, de fromme formuleringene og visjonene, og hele tida, de iskalde steingolvene. Marie tenker, diskuterer, legger planer, organiserer, motiverer, utfører. Og hun driver nonnene opp av søla, vekk fra sjukdommen og inn i ei sanselig, kreativ, harmonisk og god tid, der alle får jobbe og bidra, det alle får nok mat og mer hvile, i nært samarbeid med menneskene rundt klosteret. 

Boka er inndelt i tre hoveddeler, som igjen er inndelt i flere kapitler av ulik lengde. Groff skriver om Marie i tredjeperson, men vi som lesere er svært tett på hele tida. Vi blir kjent med Maries tanker og følelser, ofte i korte, konkrete og usentimentale setninger, nærmest som objektive observasjoner. Det usentimentale kjennetegner egentlig hele teksten. Groff skildrer gode tider, deilig vær, bugnende avlinger, nye noviser, uvær, ulykker, sjukdom og død på samme måte. Og det som gjør det så solid, er at det framstår som om det er Maries ord vi leser, hele tida. Språket er godt, rikt og presist. Groff har rom for både viktige detaljer og større sveip. Hun skriver for eksempel et sted "Tiden komprimeres, gjør et hopp." Slik unngår hun effektivt lange transportetapper eller perioder der det ikke skjer noe relevant med Marie.

Maries liv og makt måles hele tida opp mot Eleonoras liv og makt. Det er Marie som vil det slik, som gjør det. Hun sammenligner, noen ganger i sorg, noen ganger i glede, atter andre i sinne. Hun godter seg når Eleonora er fengsla, for da er det endelig som om situasjonene deres har snudd. Nå er det hun, Marie, som er den frie, som kan gjøre hva hun vil! Denne sammenligninga, misunnelsen, lengtinga, er både et behov og en besettelse, og det skaper en dynamikk i teksten. De to kvinnene er begge mektige, på hvert sitt vis, og de tar mål av hverandre, håner hverandre og truer hverandre, gjennom ulike former for tekst, handling, gaver, penger og fysiske besøk. Eleonora skildres ikke så nyansert som Marie, uten at det trekker nevneverdig ned. Men dialogene deres er svært interessante og mangetydige, og fornærmelsene ligger lagvis, spente som buestrenger. 

Matrix er ei fortelling om hvordan det går an å jobbe seg opp, med knallsterk vilje, god fysikk og fremragende evner. Det er ei historie om makt, og om hvordan kvinner i middelalderen kunne både skaffe seg og utøve makt om de bare var snarrådige nok. Det er ei skildring av kvinneliv og kvinnelist, der både mannlige og kvinnelige idealer møtes i en og samme skikkelse. Og det er bratte læringskurver og vanskelig lærdom, som for eksempel at det skjønne ikke alltid også er det gode. Videre er det ei fortelling om mestring, utvikling og kjærlighet til arbeidet, og om ulykkelig og uoppnåelig romantisk kjærlighet. For det er ikke lett å oppnå kjærlighet fra en som synes du er heslig, eller som anser deg som en vanskelig motstander som bare må overvinnes, for enhver pris. Så var da også denne kjærligheten det vanskeligste for Marie. Vel har hun nonnene sine, og arbeidet, og skrivinga, men hun higer stadig etter noe mer. Det kan også de virkelige tekstene hennes fortelle.

Matrix er en ekstremt vellykka historisk roman, som lar oss som lesere komme innafor klosterveggene og ta del i den krevende klosterhverdagen. Det eneste jeg har å utsette, er at det religiøse får så liten plass. Lærdommen, troa, salmene og Bibelen var sannsynligvis svært velkjent kunnskap for Marie, som delvis vokste opp ved hoffet og på alle måter var godt utdanna. Det veit vi, i og med at den virkelige Marie skreiv og oversatte mellom latin, engelsk og gammelfransk, om ikke mer, og bruker kristne referanser, metaforer og symboler tett i tett i egne verker. Groff kunne derfor lagt inn litt flere referanser og litt mer intertekstualitet i boka, slik at vi hele veien husker på at vi er i dette fuktige steinbygget, ikke på hotell, vi er på 1100-tallet, ikke i et eventyr, og vi forholder oss konsekvent og konstant til Gud, ikke til mobiltelefonen. Mot slutten utfordrer Marie noen vesentlige rituelle handlinger som fører til et brudd blant de nærmeste nonnene hennes. Dette bruddet hadde vært enda viktigere og sterkere dersom det religiøse hadde vært et tydeligere aspekt. 

Marie de France skildres som en særegen skikkelse, noe jeg også tror hun var. Hun må ha vært svært begava, sterk og sta. Slik framstår hun i alle fall gjennom boka, og det er morsomt å oppleve at hun nesten stiger opp av boksidene, ridende i vill fart gjennom den tette skogen rundt klosteret, nærmest i ett med hesten, med øya lukka og bare så sanselig til stede her og nå, i denne dagen, dette lyset, dette livet. Så stanser hun brått og åpner øya. Hekken rett foran henne er tjukk som en mur, og det er bare hun og nonnene som veit hvilken vei som er riktig nå. For hun passer på dem, som ei mor som passer på sine barn, og hun har gjort klosteret ugjennomtrengelig for alle tenkelige fiender. Dette er nemlig hennes rike. Marie smiler, trekker i tøylene, styrer hesten mot høyre og forsvinner inn i det tette krattet.

Bokbussdetektiven og mysteriet med dei forsvunne bøkene

Bilete: Bokelskere

Det vart brått to kriminalromanar på rappen - det er i alle fall slik det kjennes for ein som mest ikkje les krim! Først las eg første bok i serien Torsdagsmordklubben, og no har eg lese Bokbussdetektiven og mysteriet med dei forsvunne bøkene. Den sistnevnte boka er skrive av den britiske forfattaren Ian Sansom (f. 1966), og kom ut på engelsk i 2005 under tittelen The Mobile Library: The Case of the Missing Books. Ifølgje innbretten på omslaget er denne boka den første i det som skal verte ein lang serie. Den norske utgåva kom i 2007 ved omsetjar Tove Bakke (f. 1954), og er, så vidt eg kan sjå, ei av hittil to omsatte bøker i serien. Det blir kan hende ikkje fleire, då forlaget, Baskerville, ikkje lenger eksisterer. 

Hovudpersonen i boka heiter Israel Armstrong. Han er ein nokså urban type frå London, og attmed bibliotekar og vegetarianar. Sjøvbiletet er kan hende litt for godt, og det skapar eit greitt og litt humoristisk skilje mellom eigenkjensla til Israel og det me les - men fortvil ikkje! Israel skal jekkast ordentleg ned over dei neste 276 sidene. Heilt ned i grøfta skal han faktisk. Fleire gongar. Ulike omstende vil ha det til at Israel no, når me kjem inn i historia, nett har kome fram, etter ei lang og turbulent reise, til det litt meir rurale Tumdrum i Nord-Irland, kor han skal byrje i ny jobb. Der er nemleg draumejobben! 

Utfordringa er berre det at draumejobben ikkje lengre er nett det. Og Israel får ikkje den gode mottakinga han venta seg. Nei, alle nordirane er frekke, han får ein klask i andletet og brilla knekk, og ingen vil hjelpe han med noko som helst. Ikkje ein gong med å finne fram til garden han skal bu på! I eit kaldt uthus, saman med hønene! Og biblioteket er forresten lagt ned, slik at Israel, som ikkje kan køyre noko særleg, skal verte bokbussjåfør. Noko han heller ikkje er budd på. Men bussen er gøymd, og når Israel endelig finn han, i eit gedigent hønsehus med skit alle stader, er det ikkje noko som fungerer som det skal. Han må til dømes klatre inn takluka, og slår hovudet i farta. Seinare slår han seg nærast helselaus. Og som om ikkje det var nok, er også bøkene borte.

Slik går det brått heftig nedenom og ikkje heim for Israel, som heldigvis ikkje skjøner stort. Han er rett og slett litt dum. Eigentleg litt for dum. Men lesaren skjøner det meste. Slik vert det nokså kjedeleg å lesa, sjølv om boka også har potensiale for å verte morosam. Det er berre det at det ikkje er noko særleg morosamt, i alle fall ikkje for denne lesaren. Forfattaren går heile tida for langt, og Israel får mest aldri eit opphald. Eg får vondt av han i staden for å le av eller med, og eg tenkjer med gru på korleis han må lukte når han aldri får byta klede. Vidare er det ingen som har noko kart over distriktet, og han får ikkje hjelp av arbeidsgivar til å gjere jobben sin best mogleg. Det er ikkje særleg truverdig. Attmed er det ikkje noko spenning i boka, sjølv om Israel er ein slags detektiv allereie i tittelen. Men det er ikkje eigentleg noko mysterium her heller, berre ei alt for lang og litt omstendeleg forklåring som heller ikkje er truverdig. Og då har forfattaren diverre mista meg som lesar for lenge sidan. 

Styrka i boka ligg i skildringane av kulturkollisjonen Israel er midt oppi. Det er ikkje akkurat urbant i Tumdrum, og Israel slit med å finne mat utan kjøt og kaffi med mjølk. For å ikkje snakke om internett! Samstundes er det ein gut i ein bobil som har lese ekstremt mykje, ein kvinneleg journalist som ikkje har reint mjøl i posen, innbyggjarar som lurar kvarandre og helst Israel, sprit og skit og mange fordomar ein skal konfronterast med. Det er i beste fall interessant, men stort sett ikkje. 

Difor vert det kort og klårt denne gongen: Ønskjer du å lesa ei krimbok, kan du heller ta ein kikk på Koke bjørn. Ønskjer du å lesa ei morosam bok, ikkje gå for denne - sjå heller kva Are Kalvø skriv i Hyttebok frå helvete. Ønskjer du å lesa ei hyggjeleg bok, kan du også heilt fint finne noko anna, til dømes Stiklingen av Auður Ava Ólafsdóttir. Og så vidare. Og om du tenkjer at eg ikkje har lese denne boka rett, då den kan lesast berre som ein "vanleg" roman og ikkje som ein krim, meiner eg at den korkje fungerar som krim eller roman, diverre. Boka er slapp og treig. Som Israel sjølv. 

Dyreliv

Bildekilde: Bokelskere

En forfatter jeg har lest ganske mye av det siste halvannet året, er islandske Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Jeg hadde hørt om henne og bøkene hennes før jeg begynte å lese, og fikk derfor muligheten til å gå kronologisk til verks, noe jeg også har gjort. Bare det i seg sjøl er veldig moro! Nå er turen kommet til roman nummer fem på norsk, Dyreliv fra 2020, til norsk ved Tone Myklebost (f. 1954) i 2021. 

Denne gangen er det ei jordmor vi blir kjent med, ei jordmor ved navn Dómhildur. Hun bor i leiligheta til grandtanta si, som også var jordmor, og som også het Dómhildur. Dómhildur er naturligvis oppkalt etter grandtanta si, noe de har for vane i familien. For å skille dem fra hverandre kalles de Dómhildur den første, Fífa, og Dómhildur den andre, Dýja. Foruten grandtanta får vi også høre en del om Dýjas søster, som er meteorolog. Vi får også vite litt om familien, som for eksempel at Dýja er fjerdegenerasjons jordmor, og at slekta også har en jordfar. 

Når vi kommer inn i historia, er det rett før jul. Ute har det vært voldsomme svingninger i temperatur og vær, fra nitten plussgrader til under null og med masse snø, etterfulgt av regn. Det er mørkt og surt og islendingene gjør seg klare for å takle et voldsomt uvær, en stor storm. Dómhildur handler inn for å kunne klare seg flere dager i leiligheten, sannsynligvis uten strøm. Samtidig som de ytre livsbetingelsene er så krevende, har Dómhildur et like krevende yrke som gjør henne "takknemlig for himmelhvelvingen". I hennes hender starter og ender liv. I løpet av teksten opplever og erindrer hun flere fødsler. De fleste har gått fint. Noen har vært ekstremt harde eller utfordrende. Noen har gått galt. Noen vil for eksempel tvinge seg til "riktig" dato og klokkeslett. Andre ønsker seg desperat barn med et annet kjønn enn det de får. Atter andre er bare lykkelige over å få et hvilket som helst barn - i live. Kontrastene mellom hva mennesket kan kontrollere og ikke, blir veldig tydelige i møte med skjebne og vær.

På fødeavdelinga er det travelt. Med ni fødestuer må Dómhildur ofte ta imot barn, gjerne ett om dagen, av og til tre. Og noen rekker ikke en gang inn på fødeavdelinga, hun har også tatt imot barn i kantina, i heisen og i en bil på parkeringsplassen utafor. Hun har sett og hørt det meste. Hun sier i en kapitteloverskrift: "Det er ikke mye under solen som overrasker en kvinne med min yrkeserfaring. I så fall måtte det kanskje være mennesket". Sitatet tillegges også hennes grandtante, som var svært skeptisk til menneskene, med mindre det var "femti centimeter langt, hjelpeløst og ikke hadde lært å snakke". 

Da Dýja begynte å jobbe på fødeavdelinga for seksten år sida, var det fortsatt mange der som hadde jobba med Fífa. Og fortellingene om henne er det fortsatt mange av. For eksempel fortelles det at Fífa var veldig god til å bake, og ofte hadde med seg kaker på jobben. Og hun strikka alltid, og ga bort minst ett strikka plagg til hvert eneste barn hun tok imot. Om barna satt fast og ikke ville komme ut, kunne hun snakke dem ut gjennom å holde i føttene til fødekvinna. Og hun snakka med hvert enkelt barn mens hun stelte det, og fortalte det om verden og livet og forberedte det på harde tak.

Grandtantes leilighet er full. Det er dobbelt opp av omtrent alt - kjøkkenredskaper, stoler, sofaer. Overalt er det møbler. Og Dómhildur, som lever aleine, er ikke ei som behøver så mye. Når da noen kollegaer har behov for møbler, bestemmer Dómhildur seg for å rydde, og gi bort det hun ikke har bruk for. I løpet av denne prosessen, som fører til at leiligheten blir lettere å manøvrere i, at hun får nymalte vegger og flere gode venner, finner hun også noen gamle manuskripter. Fífa skreiv i tillegg til å bake og strikke, og Dómhildur kan ikke la være å lese. 

Det er totalt tre manuskripter hun finner - Dyreliv, Tilfeldigheten og Sannheten om lyset. Det viser seg at Fífa har forsøkt å få manusene utgitt, uten hell, for sammen med manuskriptene finner Dýja også brev fra forlaget. Det ene manuset er mer uforståelig enn det andre, men Dómhildur leser, og forstår, og ser en større helhet. Fífa forsøker å forstå mennesket, forteller Dýja til meteorologen. Kanskje de tre manuskriptene egentlig er ett? Og kanskje det Fífa forsøker å sette ord på, er noe av det samme som hun også kjenner på, og som mennesker til alle tider har forsøkt å finne svar på? Uten å klart vite hvorfor, begynner Dómhildur å skrive grandtantes manuskripter inn på datamaskin.

Dyreliv er en lavmælt, vakker og poetisk roman, full av formuleringer som sitatene over, full av faktaopplysninger om fødsler, både mennesker og dyrs, og om vær og væromslag, og med lister over hvor mange sanger som heter noe med "born" (ganske mange, skal det vise seg). Dómhildur framstår som ryddig og dyktig, men samtidig noe avstengt og aleine, og fortsatt i sorg over at Fífa har gått bort. Å lese Fífas etterlatte manuskripter er med på å åpne henne opp, for tilfeldighetene og lyset og livet, som ei øy som sakte kommer seg ut av en storm.

På mange måter er det vanskelig å skrive om bøkene til Auður Ava Ólafsdóttir, fordi de er så stemningsfulle. Og jeg vil mye heller at en potensiell leser opplever stemninga sjøl, framfor å lese om den her. Jeg er redd min gjengivelse bare blir en fattig kopi som ikke yter boka rettferdighet. Derfor lar jeg forfatteren sjøl presentere boka i det følgende. Romanen åpner med ei enkel side med tittelen "Det vakreste ordet". Videre går det som følger: 

I år 2013 kåret islendingene språkets vakreste ord. Valget falt på et substantiv på seks bokstaver, yrkestittelen til en helsearbeider: lysmor. I valgkomiteens begrunnelse står det at ordet forener to av de vakreste ordene som finnes: mor og lys. Slik begynner det altså, og bare noen sider seinere forteller Dómhildur: Jeg tar imot barnet når det fødes, løfter det opp fra jorden og viser det verden. Jeg er lysets mor. Jeg er språkets vakreste ord.

En kan kanskje innvende at det er litt pompøst, i alle fall språklig. Men det er det egentlig ikke. Kunsten er å lese rolig og la de velvalgte ordene få plass, og deretter ta seg tid til å reflektere rundt det som skrives. Tenk å være lysmor! Å få lov til å være den første som tar i nytt liv, å se barnet åpne øynene for første gang! Teksten er intens uten å være jagende, og den er rørende uten å være sentimental. Fortellerstemmen og stemninga er hele veien jevn, rolig og stødig, det blir aldri masete eller heseblesende, likevel er det spenninger i teksten, i krysningene mellom før og nå, Fífa og Dýja, mellom liv og død, storm og stille, mellom det planlagte og det tilfeldige. Og gjennom nåtidas Dýja blir vi kjent med fortidas Fífa, gjennom hele romanen nøster vi i både Dýjas og Fífas liv. Det er mange fellestrekk, men også noen særegenheter som peker mot læring, erfaring og endring. For Dýja åpner opp, har håp. 

Så er det også en nydelig sirkelkomposisjon i verket, en slags fiktiv intertekstualitet som kan minne om den interne forbindelsen en kan oppleve for eksempel mellom to som er i slekt, som tydeliggjøres med at boka Dýja leser heter Dyreliv, og boka vi leser, heter Dyreliv, ei sammenblanding av begge kvinnenes historier, sansninger og ord. Det er veldig elegant gjennomført, det er behagelig å lese og å være i, det er varmt, filosofisk og håpefullt.

Nå kan du komme dag

jeg sitter og venter på

at du står opp

alt er hvitt

alt er øde og tomt

lyset på dataskjermen glir sammen

med snølyset ute

jeg sitter og venter

under ny himmel

på en ny jord

høres

en

fugl