Hundemanuskripta

Bilete: Bokelskere

Då eg fekk melding om at eg var invitert til Fosseforedraget og utdelinga av Fosseprisen på Slottet, tenkte eg med ein gong at eg måtte lesa meir av Jon Fosse (f. 1959). Og etter litt att og fram tok eg ned ei lita bok frå bokhylla. Eg har hatt ho i fleire år, men aldri fått meg til å lesa ho. Før no.

Hundemanuskripta (mi utgåve er ei samleutgåve frå 2018) er eigentleg tre korte bøker eller forteljingar - Nei å nei, Du å du og Fy å fy. Dei utkom på Det norske Samlaget i 1995, 1996 og 1997. Somme seier at bøkene er for barn, kan hende grunna lengda eller innhaldet eller humoren, men på forlaget sine sider står det kort og godt "vaksen". Det er også slik eg har lese bøkene. For ein kort tekst trengjer ikkje å vere enkel, og ein tekst som er enkel å lesa trengjer ikke å vere enkel å forstå. Det er mykje av forfattarskapen til Jon Fosse gode døme på.

Som tittelen Hundemanuskripta seier, møter me hundar i desse bøkene. Hundane er hovudpersonane, og Fosse har gjeve dyra menneskelege eigenskapar, tanker, kjensler og ikkje minst språk - men ikkje for alt. Slik oppstår nokre underhaldande situasjonar. Det er tre ulike hundar me blir kjende med, og dei er fokaliseringsinstans i kvar si bok. Me som les, ser og opplever alt gjennom hunden me les om. Slik kjem me tett på hundane og røynslene deira. 

I den første boka møter me Websterr. Han bur med ei gammal dame, Oline, og han må innsjå at også han byrjar å verte gammal. Men det er så mykje han aldri har fått gjort! Han har jo alltid drøymt om å streife nede på kaia og springe i skogen og vere ein tøff og einsam hund som klarar seg sjølv. Om han attmed kan greie å redde ei lita hundemor, då ville alt verte bra, og han ville verte ein særs nøgd hund. Ein dag spring han berre, sjølv om ho Oline ropar og kjem etter. Han er raskare, han spring fort over vegen og vert borte for ho. I byrjinga rår eventyrlysta - det er spennande å sjå ein ny del av byen, han luktar nye luktar, ser nye folk og råkar på både trivelege og mindre trivelege hundar. Så kjem sulta snikande, gnagande, og alt handlar om å finne mat. Websterr treffer på to andre hundar, Andersson og Alise, som korkje gjer det lettare eller betre, og det endar med at Websterr spring heim att. Då er han ferdig med eventyra, og klar for å verte gammal med ho Oline. 

I den andre boka er det den gamle fjordahunden Olav me vert kjend med. Han har eit nokså godt liv, men han er einsam. Oppover mot fjellet bur det ein gammal kompis som han vil vitje, og ein dag gjer han det. På veg opp til kompisen, skogahunden Bård, får Olav sjå nokre framande hundedamer som er ute på tur. Det er ei med raut hår, og ei med svart hår. Og ho med svart hår er rett og slett den finaste hundedama han nokon gong har sett. Han må jo berre prate med ho! Men Bård er ikkje heilt einig. Bård vil gjerne framstille seg sjølv som den tøffaste og beste hunden, medan Olav må vere den dårlegare hunden i eitt og alt. Attmed narrar Bård hundedamene til å tru at han har mat, noko han ikkje har! Dinest stikk han av. Olav må ordne opp, best han kan, og det visar seg at den svarthåra hundedama, Erna, eigentleg likar han med. Ho med raudt hår går attende til byen, medan Erna blir att og flyttar inn i naustet med Olav. 

I den tredje boka er me til havs med skipshunden Haktor og skipper Moreld. Dei har det så fint som dei berre kan ha det, meiner Haktor. Men om bord er også ein laban ved namn Einar, som alltid er kjip og vrang med Haktor, og som helst ikkje vil ha han på frakteskuta Havsula i det heile. Så får Haktor vite at det skal kome ein ny hund om bord. Og han gler seg, han skal vise fram heile skuta, og dele dei gode plassane og maten og kosen. Men så kjem det ein hund som er verre enn Einar, og som kastar Haktor vekk frå dei gode plassane, som et all maten og som tar all kosen. Ho er ei diger tispe ved namn Loliletta. Det vert eit mareritt for Haktor, som ikkje kan tru at nokon kan vere så falske og vonde. Og på frakteskuta, der dei har hatt det så fint, vert det nå to mot to: Haktor og Moreld på den eine sida, og Loliletta og Einar på den andre. Men når Moreld ser at Haktor ikkje har det bra, og seier at dei får kvitte seg med Loliletta, vel Einar å ta ho heim til seg. Slik vert det ei løysing for Haktor. 

Eg vil ikkje seie at desse tre bøkene er store meisterverk. Men det Fosse gjer, som er bra, er at han nyttar hundane som bilete på menneske og relasjonane me har til kvarandre. Og kan hende er det lettare å reflektere kring store spørsmål når det ikkje er ein sjølv som er oppe til diskusjon, men ein annan. Som til dømes ein hund. Websterr vil ut, vere fri, noko som er ein heilt naturleg impuls for både menneskje og dyr. Og det er ein sunn impuls. Borna skal verte store, erobre hagen og gata og skogen rett ved, dei skal sykle til sentrum og ta bussen åleine - kjenne på fridom og meistring. Å drøyme, vere eventyrlysten og å utforske er heilt vesentlege eigenskapar. Samstundes er det alltid fint å kome heim att, til det trygge og gode me kjenner så vel.

Olav kjenner på einsemd, noko mange menneske også gjer. Men i staden for å sitje åleine i heimen sin, tar han tak i livet sitt. Han går seg ein tur, han går til ein venn. Kanskje dei kan vere litt i lag, som før i tida? Kanskje dei kan snakke saman om smått og stort, og vere saman framfor åleine? Det at Olav går ut denne dagen, gjer at han også møter ei bydame, som han aldri hadde rekna med å råke på. Og det at desse to møter kvarandre, endrar livet til begge to. Slik er det ofte for oss menneske med. Om vi berre sit heime, kan vi ikkje klage på at andre kjem vidare i livet. Men om vi tar nokre sjanser og blir med, er det mykje som kan hende. Og plutseleg møter me ein som gjer alt litt betre. Fosse syner oss at håpet er ei sterk drivkraft, at optimisme er naudsynt og at det aldri er for seint. Ein kan få eit godt liv, sjølv om det ikkje er det livet ein såg føre seg.

Haktor er den som må igjennom flest utfordringar i "heimen" sin, medan dei to andre følgjer formelen heime-borte-heime. Men sjølv om Haktor vert kua, hundsa og handsama dårleg, sjølv om han er redd, kald og svolten, er han aldri vond attende. Han vert passiv og trist. Men han har samstundes integritet, som er ein særs viktig verdi, særleg når ein vert utfordra, pressa og trua. Om berre fleire menneske hadde vore som Haktor! Han held ut - og vinn fram - for det vert betre, heilt utan at han måtte vere ein annan. Skrive på ein annan måte, kan ein seie at tekstane handlar om det skjønne (det lokkande, skjønne livet som ikkje er det ein trur, det visar seg at ein allereie har det skjønne), det sanne (kva gjer ein om andre berre vrir og vender og farer med løgn? Ein må halde fast ved det ein veit og kan og er) og det gode (å velje å vere god er ofte det viktigaste). 

Hundemanuskripta er lette å lese og lette å snakke om, og er fine utgangspunkt for samtale rundt ulike verdiar, prinsipp og levereglar.

Fosseforedraget og Fosseprisen 2025

Bildekilde: Boktanker

I slutten av april hadde jeg den store gleden av å være med på noe jeg aldri har vært med på før! Og nei, jeg snakker ikke om å hoppe i fallskjerm, strikke min egen truse eller å gjennomføre et storstilt bankran i rødt kostyme. Det var noe veldig mye stiligere! For torsdag 24. april var den aller første gangen at Fosseforedraget og utdelinga av Fosseprisen fant sted. Seremonien var på Det kongelige slott, og jeg var en av totalt trettisju spesialinviterte gjester fra litteraturfeltet i Norge. Totalt var det omtrent to hundre og femti deltakere.

For ei som aldri før har vært på Slottet, var det utrolig stas bare å få invitasjonen! Skrevet på ekstra tjukt papir, med forgylt segl, sendt spesielt fra H.M. Kongens hoffsjef og med konkrete bestemmelser om ikke bare hvor og når seremonien skulle foregå, men også hvor og når ankomsten skulle foregå, og informasjon om antrekk og beskjed om å vise legitimasjon med bilde ved inngangen. Og så videre. Alt blei planlagt i god tid fra min side, likevel kom dagen for slottsbesøket nokså plutselig rett etter påske. Det blei bil til Oslo, sammen med en annen heldig slottsgjest, så var det parkering i sentrum, besøk på kafé, og deretter: Venting på Slottsplassen.

Først kom NRK. Så kom det noen gjester seilende her og der, med viftende skjerf og tynne kåper. Så kom garden med flerfoldige unge karer, som ikke helt visste hva som skjedde akkurat denne dagen, men som jevnt og trutt vinka folk vekk fra hovedporten. Mange ivrige tilskuere kom til - de skjønte jo at noe kom til å skje, at nokon kjem til å komme! Og det gjorde det også. Politiet kom med innsatsstyrke og mange betjenter. Så kom kulturminister Lubna Jaffery i egen bil. Hun gikk for å snakke med NRK. Så var det blitt så råsurt på Slottsplassen at vi rett og slett spurte gardistene om vi kunne gå inn, sjøl om det var litt før tida. Og det kunne vi.

Vi tok første til høyre og blei geleida oppover og innover i Slottet ved hjelp av smilende, vennlige og uniformerte ansatte, alle korrekte, behagelige og profesjonelle. Etter å ha snirkla innom flere bibliotek (blant annet ett nesten utelukkende med lokallitteratur, bygdebøker, slektsbøker og så videre, bøker som jeg mistenker at kongeparet og kronprinsparet får på sine kommunebesøk), arbeidsrom og teppebelagte, breie korridorer, og fått med oss bokversjonen av Fosseforedraget, kom vi til kveldens garderobe, satt opp i et bibliotek med digre vinduer og noe som for meg var en enorm takhøyde. Tenk, store, solide bokhyller i tre fra golv til tak og vegg til vegg! Det er jo noe av det fineste som fins! Og det var tilsvarende for herrer på den andre sida av korridoren, noe som betyr minst fem bibliotekrom! Legg til verdens flotteste møtebord i tre, nydelig dagslys og en lun, ryddig og hyggelig atmosfære, og du har Slottet. Så mye mer nedpå enn forventa, og likevel så stilig, så gjennomført og så balansert. Interiøret og stemninga var verken prangende, overdådig eller unødvendig.

Innafor bibliotekgarderoben (passende for dagens seremoni) var det et lite rom med speil, og deretter: De kongelige toalettene. Det er i alle fall det jeg kaller dem, sjøl om jeg er fullstendig klar over at de kongelige mest sannsynlig har sine egne toaletter oppe i sine egne, avstengte gemakker. Men fordi også disse doene ligger på slottet, snakker vi altså om kongelige doer. Det var hvitt, lyst og reint, store flater med speil, tre egne toaletter med hver sin dør og hele vegger i mellom, ikke sånne tullebåser, det var elegante detaljer og gjennomtenkte løsninger. Tenk at en do kan være et så fint sted å være! Jeg kan røpe at jeg måtte tilbake flere ganger, og det var ikke fordi jeg egentlig måtte bruke toalettet, men fordi jeg likte rommet så godt.

Etter besøket i garderoben (ei kåpe lettere) og på toalettet (svært fascinert) bar det videre opp i Store festsal. I trappene stod hoffsjefen klar og håndhilste på alle. Så stas! I Store festsal blei vi vist til andre rad. Der lå det program, mottaker og hodetelefoner med tanke på oversettelse av foredraget, som blei holdt på fransk. Jeg har riktignok hatt fransk på skolen, jeg også, men den kunnskapen er i beste fall begrensa til fire-fem setninger, så det var lurt med både tolk og skriftlig versjon på nynorsk. Her har Nasjonalbiblioteket virkelig gjort en innsats for at dette skal være inkluderende og forståelig for flest mulig.

I Store festsal måtte vi vente litt igjen, blant annet på nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre (som var vert for arrangementet sammen med Slottet og Regjeringa og som leda kveldens program), kulturminister Lubna Jaffery, komponist Anja Lauvdal (som hadde laga et eget verk i forbindelse med prisen, som det var urframføring på), Trine Skei Grande, Margreth Olin (som skulle lede en samtale med Marion dagen etter), sjølsagt Jon Fosse og kona (med munnbind), foredragsholder og filosof Jean-Luc Marion og kona, samt prismottaker og oversetter Hinrich Schmidt-Henkel og partneren hans. Deretter fikk vi instruks om oppførsel rundt de kongelige før de kom (at vi skulle vente med å sette oss, og vente til de har gått før vi går og så videre). Og overraskende nok kom både kronprinsessa og kronprinsen!

Og så kunne arrangementet begynne. Den offisielle åpninga av arrangementet var veldig formell, seriøs og stilig, fra logoene til henholdsvis Fosseprisen (utover) og Fosseforedraget (innover), til belysning og scenerigg. Og mye klokt blei sagt underveis, både om litteratur og lesing, og om mennesker. Kronprinsessa siterte selveste Jon Fosse, som satt på første rad kun et par meter unna henne (og meg).

Jon Fosse skriver i et essay fra 1990: «Litteraturen er ikkje liv, den er verken kjærleik eller død. Men den har livet i seg, den har kjærleiken og døden i seg. Litteraturen er unyttig. Den er likeså unyttig som kjærleiken og døden». 

Det var ei veldig fin åpning. Kronprinsessa var varm og oppriktig, åpen og naturlig, og omtalte Jon Fosse som «naboen vår». Hele talen hennes kan leses her. Det er så tydelig at det litterære engasjementet hennes er oppriktig! Og jeg er så glad for at vi har ei kronprinsesse som tør å være seg sjøl, og som gir av seg sjøl. Videre fortsatte programmet med Lubna Jaffery, Aslak Sira Myhre og så hovedperson nummer én, franske Jean-Luc Marion og hans foredrag, Skaping. Det gikk ikke helt knirkefritt da oversetteren trøbla en del og hang etter, så jeg leste bare boka sjøl mens Marion snakka. Skaping var en fin tekst med mange gode refleksjoner rundt skaping, dog ikke så nytenkende som jeg forventa. Så var det tid for at kronprinsessa skulle overrekke pris til hovedperson nummer to, tyske Hinrich Schmidt-Henkel. Og han holdt hele takketalen sin på norsk! Det var utrolig imponerende. Han var kjempefin å høre på, og han var så takknemlig og rørt, og samtidig så profesjonell og ryddig. En rytmisk og engasjert oversetter!

 

Etter talene og prisoverrekkelsen i Store festsal var det mingling og mat i Lille festsal, i gangene og i tilstøtende rom. Det var mange kjente fjes der – som Siss Vik, Ellen Horn, ministre, journalister, redaktører, kritikere, forfattere (Mona Høvring, for eksempel), og det var mange fra biblioteksfæren og litteraturhusene rundt i landet. Både de kongelige, Jon Fosse, prismottakeren og ministrene gikk rundt og snakka med gjestene. Maten var svært original, og kanskje litt underlig ved første øyekast, men kjempegod. Det var blant annet minipannekaker med kaviar, elgtartar i noe som så ut som bittesmå tacoskjell og hvit geitost med pynt på. Alt var ekstremt lite og veldig forseggjort, og staben gikk kontinuerlig rundt og serverte. Som en ekstra overraskelse holdt Det norske jentekor en konsert i trappa midt i minglinga, og de var som alltid flotte å høre på. 

 

Det generelle inntrykket etter slottsbesøket er at alt på Slottet er solid, anvendelig og ordentlig. Tak, vegger, golv, møbler og inventar blir godt tatt vare på, er av kvalitet, brukes pent og vedlikeholdes jevnlig. Slottet hadde en dempa luksus og en rolig og god atmosfære sjøl i vrimmelen av mennesker. Det var nydelig utsikt fra alle rom, det var lenestoler foran et vindu, et skrivebord ved det neste. Det var mange gode løsninger, mye plass, fine flater, fantastisk takhøyde og ikke minst et imponerende bord på det ene biblioteket. Men jeg må avsløre at det var rot i ei hylle – det var rett og slett slurv i alfabetiseringa!

Jeg er utrolig glad for at jeg fikk være med på den aller første utdelinga av Fosseprisen, og for at jeg fikk høre det første Fosseforedraget. Jeg er også veldig glad for å ha blitt invitert til Slottet, og for å ha fått den fine opplevelsen det var å være der, sammen med andre heldige gjester. Jeg håper virkelig at Nasjonalbiblioteket og Regjeringa klarer det de ønsker: Å etablere et årlig foredrag og en årlig pris som trekker kontinentale tanker til Norge og som berømmer de som sørger for å sende norsk litteratur ut i verden. Det var stilig at "naboen" også var til stede, noe jeg håper han fortsetter med i åra som kommer. Og jeg håper at jeg, hvis jeg er heldig, også kan få lov til å komme tilbake.