 |
| Bildekilde: Bokelskere |
Det siste året har jeg bevisst forsøkt å lese flere fagbøker, noe som har resultert i at jeg endelig har fått lest ei bok jeg har hatt på lur sida 2019, nemlig Mytene som skapte Norge av professor i religionshistorie, Gro Steinsland (f. 1945). Boka utkom i 2012 og omhandler overgangen fra hedendom til kristendom, et skifte som tok lang tid når det kom til tanker, ideer, forestillinger og ikke minst holdninger. Her belyses skiftet ut ifra mytene, og mytene brukes som inngang til å forstå hvordan endringene påvirka mentaliteten til menneskene.
I boka går Steinsland gjennom de viktigste mytene - her i utvida forståelse av begrepet. Det er et utgangspunkt mange kjenner fra skolen, i komprimert form, men som Steinsland her utbroderer, forklarer, sammenligner og utfordrer. Hun gjør rede for vikingenes verdensbilde, et kosmos som skapes ut av urjotnen Yme, som er tvekjønna, og kua Audhumbla, for å seinere gå under. Både skapelsesmyten og myten om Ragnarok er fascinerende lesning. Steinsland får godt fram hvordan dette gir mening, trøst og støtte for vikingmennesket, og hvordan hele deres verden balanseres hårfint mellom de mørke, onde kaoskreftene (jotnene) og de lyse, gode gudekreftene.
Men det som ved første øyekast kan virke stereotypisk og enkelt, er ikke det. For mange av gudene har også dårlige sider, og de bikker fort over i for eksempel hovmod og overmot, fråtseri og grådighet. Bare tenk på hvordan Frøya lyster etter Brisingamen! Og hvordan Tor alltid må prøve styrken sin! Og gudejotnen Loke er jo et kapittel for seg. Han velger å være vrang, med vilje, og utfordrer gudenes, og menneskenes, tro på det gode. Men kanskje må det vonde finnes, for at vi skal kunne velge godt? Gudene er rett og slett svært menneskelige, der de gir etter for fristelsen rett som det er. Og menneskene, det er de som lever på midten, i Midgard, og som må utjevne den stadige tvekampen mellom gudene og jotnene, en kamp som trengs for å holde hele verden og den skjøre likevekta jevnt fordelt. Men i møte med den nye troa er det mye som endres.
Samfunnsdannelse, hierarki, makt og riter er også en del av det som belyses i boka. I gamle sagatekster legitimeres gjerne makt og kongsnavn med lange ættetavler som ofte har gudene som opphav, eventuelt de tidlige kongene. Med trosskiftet skal dette utfordres. Lenge er det en kappestrid mellom kirke og konge, for hvem bestemmer egentlig mest? Hvem er nærmest gud, og hvem får sin makt av hvem? Etter hvert taper de gamle vikingsmåkongene terreng, og de mange norrøne gudene likeså - de må innfinne seg med å bli avspist som sagakonger og som feil tro, som hedendom. Fram trer én og én sterk hersker, nasjonens konsolidering er i gang, statsbygginga skyter fart og kongen bindes stadig tettere til én Gud.
Jesus, eller Kvite-Krist, får naturlig nok stor plass i boka. Han trer virkelig fram som et symbol på den rette tro, og med han kommer nytt lovverk, kalt kristenrettene, og en nokså streng monoteistisk religion. De gamle gudene går fra å være tro til å bli overtro. Men også Gud og Jesus endrer seg i tråd med hva menneskene har behov for. Det er videre via et eget kapittel til Maria, og kulten rundt henne, som er ekstremt omfattende på kontinentet. Det er også kapitler som omhandler dyrking av de mange helgenene som kommer, også i Norge, som for eksempel Sankta Sunniva (900-tallet) og den som etter hvert blir til Olav den hellige, nemlig Olav Haraldsson (995-1030).
Parallelt med at kristendommen vokser fram og tar plass, er det overraskende mye som fortsetter å eksistere. Det norrøne forsvinner ikke. Mange viking- og middelaldermennesker lar seg døpe og bygger kirker, samtidig som de også vedlikeholder de gamle hovene, der de bloter. De markerer både midtvinter og passer på at helgendagene feires i kirka. Det latinske alfabetet innføres, men mange fortsetter å bruke runer, som risses i både pinner og stein og tilegnes spesielle funksjoner. Og sjøl om kristenrettene er et juridisk faktum, lever folk samtidig etter de gamle landskapslovene. Etter hvert kombineres disse og i løpet av 1000-tallet er det mye som sammenfattes. Det hele sluttføres så med Magnus Lagabøtes (1238-1280) landslov av 1274.
Trosomveltninga var massiv, og kan ikke undervurderes. Vi finner spor av overgangen overalt - i tekst, tanke og tone, i idealer og ideer, i oppfatninger om makt og myter, samt i mange ulike praksiser. Samfunnet beveger seg fra en rå æreskultur til en forfina høvisk kultur, en prosess som tar flere hundre år. Steinsland viser, gjennom sine nedslagspunkter, hvordan endringene bredte om seg, påvirka hverandre, framskynda andre prosesser og hang nøye sammen med ideer fra kontinentet. Likevel er det samtidig rom for det hun kaller mot-myter, noe som er ekstra spennende å lese om. For hvem reiste egentlig Dynna-steinen? Hvor viktig er Dovre? Og hvor kommer visjonsdiktet Draumkvedet fra?
Steinsland er uhyre kunnskapsrik. Boka preges av at forfatteren har tenkt, lest og jobba med materialet gjennom flere tiår. Hun er ryddig, velformulert og presis, går rett på sak og bruker gode eksempler. Boka er ikke nødvendigvis helt enkel å lese, da forfatteren forventer at en har noen forkunnskaper og klarer å rydde i materialet på egenhånd. Men det glir svært godt, det er spennende, strukturen er logisk og solid, og i tillegg er utgivelsen nydelig illustrert med fotografier, for eksempel av kirker og runesteiner, og med bilder av utsnitt fra bøker og veggtepper, altertavler og skulpturer, for å nevne noe. Helheten gir leseren en svært god leseropplevelse, der kunnskap, estetikk og tanketråder glir i hverandre og rundt hverandre, litt som når flere ulike praksiser, kulturer, religioner og myter sameksisterer i ett og samme samfunn. Det er mektig og flott.
