fredag 25. september 2009

Hva er det med Oktober?

Ja, hva er det egentlig med Oktober? Eller mer konkret: hva er det med Oktoberforfatterne? Jeg har nemlig lest noen bøker derfra opp igjennom åra, men dessverre er det få av dem jeg i det hele tatt liker. Det virker som om både forlaget og forfatterne har lagt seg på ei linje som er langt i fra mitt litteratursyn: de spiller på lesernes forventninger og gir dem ingenting, eller sagt på en annen måte: de undervurderer leserne sine, tror at folk er interesserte i å lese endeløse, overfladiske og kjedelige beretninger om stive, kalde og upersonlige karakterer i en tekst som absolutt ikke gir noen noe ekstra, ikke en gang litt språkglede. Som om bøker skal være anemiske og energiløse, bare fordi forfatterne ikke klarte å komme på ei bedre historie, eller fordi de ikke klarte å skrive historia på en god måte. Som om folk ikke ønsker noe fra ei bok. Som om det er greit å ødelegge enkeltes leseglede ved å levere ytterst skrøpelig håndverk.

Ja, det er de verste. De forfatterne som lurer forleggere og redaktører og seg sjøl og sine kolleger til å tro at det de driver med er viktig, og at de er noe. Sjølhøytidelige og pompøse, det er det de er, de fleste. Og, dessverre for andre, tappa for sjølinnsikt også. Dermed er de på sett og vis uangripelige - men det er en annen sak.
Rett skal være rett: det finnes noen andre på Oktober også, ikke bare disse. For eksempel Per Petterson og Edvard Hoem, som begge har en lang litterær karriere bak seg og mange gode bøker i produksjonen. Deres historier vitner om at det (enda) ikke bare er sorgen i litteratur-Norge. Og dessuten skal det sies at det er dårlige epler i alle kurver - slike forfattere er det på alle forlag. På Oktober er de bare overrepresenterte.

Denne postmodernismen, eller post-postmodernismen, som flere Oktoberforfattere er sjølutnevnte tilhengere av og utøvere i - det er humbug og lureri alt sammen. Det ønsket flere bærer på, å være den som setter et endelig punktum for post-postmodernismen, for den moderne litterære epoke, for å på den måten gli inn i litteraturhistorien - har dere overhodet tenkt dere om? Tenkt på hva dere holder på med, raserer, ødelegger? Det er en grunn til at det eksisterer forskjellige sjangre og sjangerkonvensjoner, det er greit å provosere, utvide, sprenge noen grenser, men å ønske et litterært felt hvor det ikke er noen grenser igjen? Overlatt til den absolutte tomhet? For da, og der, kan en skrive virkelig litteratur? Mine tanker går til det Ibsen har å si om et menneskes livsløgn.

Når jeg en sjelden gang leser intervjuer med overlegne Oslo-blærer som tror at både de og den syltynne boka de har skrevet er verdens midte, blir jeg glad for at det finnes overvektige damer i Troms som skriver kioskromaner. De skaper og opprettholder i alle fall en leseglede, sjøl om de ikke leverer god litteratur, de heller. Men det er så mye bedre med et godt forsøk enn en rasering, og jeg vil mye heller lese om ei fiskerjente på 1700-tallet som strever med livet enn en middelaldrende professor som går på do.

3 kommentarer:

  1. Men et professoralt dobesøk må da være spennende! Opp med knappen, ned med glidlåsen, fomle, fikle, finne, vippe ut, skræve litt mer, slappe av i låra, puste fornøyd ut mens hånda strammer seg litt, bare for å kompensere for avslapninga og strålen treffer vel i overkant av skåla, men pytt, noen professorable dråper på tanken gir vel gode tanker for dem som kommer etterpå, tenk, her har en professor pissa - så jeg må stå! Så får det heller være at jeg er dame og godt kunne tenke meg å hvile ryggen mot tanken.
    Mam

    SvarSlett
  2. Men bortsett fra gleden over pussige, professorable utspill, så tror jeg du har et stort, fett poeng med din analyse av de anorektiske tekstene med de lite interessante personene, ikke vanlige folk, å nei, dette er alle utdanna mennesker med tanker om (ja, ja, de likner hverandre og har de samme teoriene i bånn og ingen av dem tør å være redde for pakistanske guttegjenger med bling og kniver), ja, tanker om ... seg selv, og sitt eget begjær eller manglende begjær, vandrende alene i en by, med retrospektive historier om en byggefeltbarndom og en kjæreste og et barn som kanskje kommer eller kanskje går. Er ikke det sånn verden er da?

    SvarSlett
  3. Nei, verden er så mye mer! Og det er dårlig gjort å redusere noe fantastisk til noe usselt bare fordi en er enkel, sjølopptatt, overfladisk, teit, sta og maktsjuk.

    SvarSlett