søndag 25. september 2016

Den ærlige bedrageren

Bildekilde: Bokelskere
Siden hun var i midten av tenåra, har den unge Katri Kling hatt ansvaret for den ti år yngre broren Mats. Hun har jobba hardt hele veien, og sørga for mat og klær og tak over hodet for dem begge. Mats er litt enkel, ganske stille og glad i å lese, men arbeidsom når han først får ei arbeidsoppgave. Han er djupt fascinert av båter, han lager skisser i smug og drømmer om å en dag kunne seile sin egen båt, gjerne en han har vært med på å bygge sjøl.

Katri er vanvittig glad i lillebroren sin. Hun låner bøker til han, hun sørger for at han har alt han trenger. De snakker ikke noe særlig sammen, men hun er der for han, alltid. Og hun sparer i smug til båtdrømmen hans. Men fordi hun tjener alt for lite som ekspeditør og regnskapsfører i butikken, vil det ta flere tiår før Mats kan få gaven sin. Katri er ute etter en mulighet til å tjene penger, gjerne raskt, gjerne mye. Og dessuten trenger hun jo egentlig ikke å tjene dem heller, hun kan kanskje bare låne, sånn helt i smug, uten å si noe, og gi dem tilbake etterpå. Men det er ingen på den vesle plassen som har noe særlig penger. Katri regner og regner, hun er god med tallene, hun avslører juks og bedrag, hun pruter og skaffer seg rabatter. Tallene er enkle, vakre, og det fins alltid et riktig svar. Likevel blir det ikke nok.

På det lille stedet bor også den eldre Anna Aemelin i det digre Kaninhuset, som hun har etter sine foreldre. Hun vier dagene sine til å tegne og portrettere skogbunnen med all dens skjønnhet og brune, grønne, grå og svarte nyanser. Hun har et skarpt blikk for detaljer. Men midt på skogbunnen tegner hun også inn noen blomstrete kaniner, og når forlaget setter sammen en tekst, blir det bildebok etter bildebok og pengene renner inn. Om vinteren, når skogbunnen ligger under den tette, hvite snøen, jobber Anna Aemelin med sin utstrakte korrespondanse. De fleste som skriver til henne er barn, de vil fortelle henne noe, eller de lurer på hvorfor kaninene er blomstrete. Mange brev kommer fra bedrifter som vil gjøre noe med de blomstrete kaninene hennes. Anna er naiv og sier ja til det meste.

Tove Marika Janssons (1914-2001) bok Den ærlige bedrageren fra 1982 befinner seg i skjæringspunktet mellom de to kvinnene. Det er vinter, en hard og lang vinter med mye kulde og usannsynlige mengder med snø. Butikkbilen, som kjører med varer til Aemelin, kommer ikke fram på veien, og en må gå på ski til byen for å kjøpe proviant i kulda. Men Katri Kling og den store, svarte hunden hennes kommer fram. De vasser i snø, de brøyter seg vei, de tråkker i nysnø, i skaresnø, i råtten snø, de går, ut til odden, til skogen, til Kaninhuset. En dag går de inn med post og mat. Og sånn begynner den, Katris plan.

Den ærlige bedrageren er ei lita bok på kun 205 luftige sider. Men knappheten begrenser seg til formen - innholdsmessig er romanen ganske stor. Uten å egentlig diksutere, kun gjennom å skildre, viser Jansson fram to svært ulike kvinner og deres stillestående liv. Katri er ikke fornøyd, Anna er fornøyd. Katri veit alt kunne vært bedre, Anna fortrenger at det kunne vært bedre. Katri forstår at noe må gjøres, og hun griper en sjanse. Anna forstår ikke stort, utenom skogbunnen, og griper verken dager eller muligheter. Hun sitter bare, der inne i Kaninhuset, og lar Katri komme. Lar Katri styre, spørre, ordne, lese, ta tak i, svare, se, bestemme. Det begynner med den korte leveransen. Så følger korte besøk. Og deretter flytter Katri og Mats inn til Anna, og den store, svarte, navnløse hunden ligger fast på tunet.

Katri er brysk, ukoselig og brutalt ærlig. Ikke bare med Anna, men også med Mats, med alle rundt seg. Hun evner å se objektivt på en sak, og hun legger mang en krangel død med sitt klarsyn og sans for tall og rettferdighet. Anna har lulla seg inn i en kaninkledt skogbunn og lever avsondra fra alle andre enn leserne sine, som hun kun kjenner gjennom brevene. Deres verdener kolliderer: Katris ærlighet, hennes tanker om bedrageri og om snylting gjennomsyrer etter hvert Anna, og hun blir mistenksom og lunefull. Men Annas mjuke naivitet, åpenhet og snillhet smitter også over på Katri, som får en følelse av at hun har gjort noe galt. Tallenes tale er ikke lenger så entydig. Og sannheten, hva med den? Kan den virkelig ødelegge?

Romanen vever seg rundt og rundt dette med bedrageri og sannhet, virkelighet og løgn, slik at en til slutt er usikker på hva som er hva. Også Katri og Anna er usikre. Hvem er de blitt, nå? Kan de gå videre? Hadde ikke de sine liv, før? Var det ikke greit da? Kan de komme tilbake dit? Er ny innsikt alltid godt, er all utvikling bra? Spørsmålene er mange og svarene er få og avhenger av leseren. Hva ser vi egentlig i denne kalde vinteren? Jeg ser ensomme mennesker som nærmer seg hverandre, i et forsøk på å gjøre noe mer enn bare overleve. Jeg ser menneskelighet og håp i et kaldt og omsluttende vintermørke som mest aldri tar slutt. Men våren kommer alltid -.

Tove Janssons roman vekker noe av den samme følelsen som når du river av et plaster: Ilende smerte, behov for lindring. Når livsløgnen avsløres og en tas i et spill, hva da? Det gjør vondt. Å tape ansikt er flaut og en kan bli sint, kanskje aller mest på seg sjøl. Men å stå der, uten alt en har trodd på? Å oppleve at fortida er en annen, minnene er annerledes, mennesker en kjente ikke er de en trodde, hva da? Da har vi ikke så mange valg. Da må vi også granske oss sjøl, nådeløst, ubarmhjertig. Er vi den vi tror vi er? Om vi ikke er, kan vi bli det? Kan vi gjenoppbygge oss sjøl uten å tape noe? Og hva er egentlig verst, å bli bedratt av andre eller av seg sjøl?

Boka inviterer til et spill som kretser om identitet, tro, tvil og om å virkelig kjenne en annen. Og i kulissene, nesten så fremtredende at de også er hovedpersoner, er den svarte, navnløse hunden, utemma, vill, med rovdyrblikk og skarpe tenner, i glimt brålik Katri, og den isolerende, handlingslammende vinteren, med stadig fallende snø og sterk vind rett inn fra det islagte havet. Desperasjon og ensomhet skildres så sanselig, løsningene står fram som så naturlige, og menneskene, ja, de bare er. Akkurat sånn. Akkurat som de skal være. Ikke fullkomne, ikke fantastiske. Men ensomme, lengtende, søkende, håpefulle, desperate, bitre og angrende. Romanen er nydelig mørk og melankolsk, og spenninga ligger i dialogen mellom og utviklinga til de to kvinnene. Dessverre blei leseropplevelsen noe redusert på grunn av slurvete manusvask av Heinesen forlag og en for rask oversettelse av Gunnel Malmström (1921-2007). Litt mer tid, og dette ville blitt perfekt.

2 kommentarer:

  1. Tove Jansson er en stor forfatter, så denne boka bør jeg lese en gang. Hun har gledet og overrasket meg før også. Takk for god omtale og godt boktips!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, hun er så absolutt en stor forfatter. Og hun blir dessverre ofte glemt som forfatter av voksenbøker. Men hun er mye mer enn mummitroll! Særlig liker jeg "Sommerboken" - denne er i et helt annet landskap, men med mange av de samme stemningene. Det er stille, det er vær, det er få personer, og det er det indre som skildres. Nydelig.

      Bare hyggelig:)

      Slett